utgangspunktet for denne artikkelen er et omfattende klageskriv som kan knyttes til folk og hendinger på Orknøyene i 1420-åra. Skrivet gir en enestående mulighet til å studere samfunnsforholdene i denne norske grenseprovinsen på tampen av norrøn tid.1 Det er udatert, men i et brev skrevet på latin og utstedt i Kirkevåg den 28. mars 1425 under landets segl får vi vite at den kongelige kapellanen Nikolas hadde tatt kontakt med Orknøyene på dronningens vegne etter at hun hadde fått nyss om et klageskriv («narracio querulosa»). Det kan ikke utelukkes at vårt dokument er identisk med denne omtalte «narracio», i alle fall er klageskrivet etter all sannsynlighet blitt brakt til hoffet i København av utsendinger fra orknøykommunen i 1425. Utsendingene hadde også med seg den såkalte Jarlegenea-logien, som skulle dokumentere Vilhelm Sinclairs arverett til jarledømmet.2 Det latinske følgebrevet av 28. mars munner for øvrig ut i en bønn til dron-ningen om at ingen dommere eller øvrighetspersoner må tillates å innføre nye lover eller ordninger i strid med den gamle loven som kong Olav hadde stad-festet, eller i strid med gammel sedvane og landets retterbøter.3 Utsendingene har altså hatt til oppgave å fremme både landsbefolkningens og jarlefamiliens interesser overfor myndighetene i Danmark.

Klageskrivet vitner om at Orknøyene i første halvdel av 1420-åra var preget av sosial og politisk uro, akkurat som bygdene rundt Oslofjorden i 1424 og 1425.4 Dronning Filippa, som styrte unionsrikene i ektemannen Eriks fravær, svarte på utfordringene med å iverksette granskinger.5 Nikolas’ kontakt med Orknøyene kan rimeligvis forstås i denne sammenhengen. Kampen mot utenlandske fogder og deres manglende respekt for gammel lov og rett samfunnsorden er et sentralt motiv både i klage-målene fra Orknøyene og i brevene fra oslofjordbygdene.

Midt i begivenhetene på Orknøyene finner vi skotten David Menzies. Han var stedlig representant for svogeren, jarlen Henrik II Sinclair, som oppholdt seg i Skottland og var opptatt av skotsk politikk, og som visstnok aldri besøkte Orknøyene i sin jarletid. David ble trolig sendt til øyene i 1418 eller 1419, Henrik døde i 1420. J. Storer Clouston omtaler David som jarlens «commissioner and representative», mens William P.L. Thomson kaller ham jarlens «manager and business partner».6 For øvrig mener Storer Clouston at Davids mandat var høyst uklart. David sjøl skal ha vist til «[…] my right and the agreement which I have and which I sit, with the father of the young lord Junker William» som hjemmel for sin myndighetsutøvelse. David var altså gamlejarlens ombudsmann på øyene, og har ifølge Clouston oppfattet seg som en kombinert skotsk sheriff og jarledømmeforvalter, høyt hevet over landets lov og sedvaner.

Davids stilling skulle bli ytterligere komplisert da Erik av Pommern utnevnte biskop Thomas Tulloch til lensherre over øyene etter Henrik Sinclairs død.7 Fram til 1423 var grunnlaget for David Menzies’ maktstilling rollen som verge for den umyndige jarlearvingen Vilhelm Sinclair. Under et besøk i Danmark samme sommer ble imidlertid David utnevnt til kongens lensherre over øyene.8 Trolig var det meningen at biskop Thomas, som hadde fått sitt lensherremandat fornyet i 1422, nå skulle tre tilbake.9

Gjennom sin framferd skulle David provosere både øyenes fremste menn og arvingen til jarledømmet, som etter farens død gjorde gjentatte framstøt for å bli innsatt som jarl. På høstparten 1423 besøkte David Menzies kong Jakob I, som hadde sittet i engelsk fangenskap siden 1405. Kongen satt da i Durham, og fra mars 1424 oppholdt David seg som gissel sammen med ham, deler av tida i Tower of London.10 Det har vært diskutert om David vendte tilbake til Orknøyene etter oppholdet og utnevnelsen i Danmark sommeren 1423, eller om han for rett til Skottland for aldri å komme tilbake til øyene.11 Tidspunktet for når David endelig forlot Orknøyene lar seg ikke fastslå, men i klagemålene tales det om «den tid nå seinest (sidharst) da David kom fra (af) Danmark tok han skipper Thomas’ skip og førte det fra (af) landet og til Skottland». Landet må her være Orknøyene. Den rimeligste utlegningen må være at David kom tilbake fra Danmark, og at han så tok skipper Thomas’ skip og for til Skottland. Han kan likevel ikke ha biet lenge på Orknøyene, og det er tvilsomt om han kom tilbake etter besøket i Durham, og slik jeg leser klagemålene synes striden å ha toppet seg omkring 1422, da David hindret en delegasjon fra øykommunen i å reise til København sammen med Vilhelm Sinclair.12

Klageskrivet må regnes som en hovedkilde til orknøysamfunnets historie i første halvdel av 1400-tallet. I det hele tatt er det svært tynt med skriftlige kilder til Vesterhavsøyenes historie mellom 1320 og 1420, etter 1380 er det nesten tomt. Jeg har i en tidligere artikkel i Historisk tidsskrift behandlet jarledømmets historie fram til 1379.13 Tråden derfra skal vi også spinne videre på her, skjønt nå er det orknøyingene og deres samfunn som vil stå i sentrum. Mellom 1420 og 1434 var det dessuten ingen jarl på øyene. Hensikten er å si noe mer allment om samfunnsutvik-lingen på Orknøyene i seinmiddelalderen. Var orknøyingene i 1420-åra i ferd med å bli skotter etter en hundre år lang skottifiseringsprosess, slik skotske historikere synes å mene, og som også norske historikere nokså reservasjonsløst synes å ville skrive under på, eller var de fortsatt en slags nordmenn? 14 Og hvordan var den sosiale sammensetningen av orknøysamfunnet? Videre: offisielt og som rettslig politisk størrelse kaller orknøyingene seg og sitt samfunn for «landet», i samtidige latinske brev oversatt med «communitas». Det er først og fremst som land at orknøyingene har forholdt seg til David Menzies, det er også landet jarlepretendenten Vilhelm Sinclair har vendt seg til, og det er landet som sender brev og delegater til regjeringen i København. Med andre ord, hva kan klage-skrivet fortelle oss om denne orknøykommunen og om befolkningens forhold til sin egen offentlighet og til kongemakten? Orknøyene var dessuten det eneste jarledømmet i det norske riket, og orknøyjarlen var rikets eneste fanelensmann.15 I så måte var situasjonen i Norge ganske forskjellig fra Skottland, hvor jarler rådde over store deler av landet og hvor kongene i store deler av 1300- og 1400-tallet hadde heller lite de skulle ha sagt utenfor området rundt Edinburgh. Hva kan sies om de norske jarlenes posisjon på Orknøyene i seinmiddelalderen, og hva med forholdet til deres kongelige herrer? Og endelig: De forskjellige aktørenes innspill til kongemakten gjør det også rimelig å spørre om kongedømmets forhold til denne vestligste grenseprovinsen i Norges rike, og om øyenes plass i -kongedømmet.

Disse spørsmålene vil vi komme tilbake til i artikkelens andre del, «Orknøyene på tampen av norrøn tid». Først må vi se nærmere på klageskrivet og hva det kan fortelle om den politiske situasjonen på Orknøyene under David Menzies.

Klageskrivet

Dokumentet er bevart i original. Som nevnt er det udatert, men sannsynligvis ble det brakt til København av de orknøyske utsendingene i 1425.16 Tidspunktet for når det ble nedskrevet er imidlertid uvisst. Det eneste vi med noenlunde sikkerhet kan si er at dokumentet tidligst er blitt til etter at David Menzies forlot Orknøyene for godt, enten dette var høsten 1423 eller våren 1424. Skrivet forutsetter nemlig at forholdet til David er historie. Derfor er det heller ikke aktuelt å kreve ham avsatt fra stillingen som lensherre, eller andre rettslige forføyninger mot ham. Og man kan spørre seg om hvorfor man i det hele tatt har tatt seg bryet med å nedtegne David Menzies’ ugjerninger. At hensikten er politisk synes rimelig. Spørsmålet om hvem som kan ha ønsket denne rapporten, er det springende punkt. Hvis klageskrivet er identisk med den omtalte «narracio», må initiativet ha ligget på Orknøyene og brevet ha foreligget før dron-ningen ba Nikolas ta kontakt med orknøyingene. Men det kan ikke utelukkes at henvendelsen fra København kan ha gitt støtet til nedskrivingen. I så fall kan Davids synder ha blitt nedtegnet rett før sendeferden til Danmark våren 1425. I alle fall dreier det seg om dokumentasjon av overgrep mot sentrale aktører i orknøysamfunnet og mot orknøykommunen, hvis interesser det har vært viktig å sikre for framtida. At klagemålene var ment for kongen får vi vite mot slutten av dokumentet hvor det heter: «Jtem war her wæl mykit annat scriffwa war forde natighe herre konungins nath til ther forde Dauit Menies her bedriuit oc giort landit oc almoghan her i Orknø scada med. Oc thet ær swa mykit thet wi kunnom ey swa ytherliga i thetta sin scrifua som os wæl nød gør om al stykke.»

Det er liten tvil om at klageskrivet er blitt til på Orknøyene. Ingen av de fire som har beseglet dokumentet – deriblant lagmannen – nevnes mellom delegatene fra orknøykommunen i 1425. Lagmannen som landskommunens førstemann ville sikkert vært nevnt om han hadde vært med. Det er heller ikke kjent at noen av de fire sigillantene har vært i Danmark på noe annet tidspunkt. Mye tyder på at det er blitt avholdt en slags offentlig høring på Orknøyene, trolig under ledelse av lagmannen og muligens på lagtinget. Januarsesjonen i Kirkevåg kalles hirdmannsstevne helt fram til midten av 1500-tallet, og dette er både en tenkelig tid og et mulig sted for en slik høring.17 Vi ser at de forskjellige klagene er nedtegnet fortløpende uten noen fast kronologisk orden, og vi hører at blant annet allmuen på Ronaldsøy har samlet seg om en egen uttalelse. I flere tilfeller bryter et kollektivt orknøy-vi igjennom. Og det sies at man av plasshensyn ikke har tatt med alle de klagene som er framkommet. Med det kjennskapet vi har til samtidige klagebrev fra Norge, det gjelder både stil og innhold, er det vanskelig å forestille seg at jarlepretendenten Vilhelm kan ha sittet hos, slik Thomson hevder.18 Hovedpunktene i klageskrivet er gjengangere fra den politiske striden i Norge i 1420–30-åra, det gjelder særlig uviljen mot utenlandske «valdsmenn» (øvrighetsper-soner) og kampen for innfødsretten.

Dokumentet er beseglet med «landets og allmuens segl», samt orknøylagmannens og tre andre «godemenns» private segl. Alle de fem -seglene var fortsatt der da dokumentet ble publisert i Diplomatarium Norvegicum. Klageskrivet mangler ellers både protokoll og det meste som diplomatarisk sett kjennetegner et middelalderbrev, og framtrer nærmest som en beseglet rapport om David Menzies’ ugjerninger. Så-ledes forutsetter det et følgebrev, eller i det minste en ledsagende muntlig redegjørelse fra dem som brakte med seg rapporten til kongens kanselli.

Språket er norsk, men med østnordiske trekk. Det er også hevdet at det er preget av svensk, noe som ikke er uvanlig i samtidas nordiske -blandingsspråk.19 Tonen er likevel umiskjennelig norsk, og Michael Barnes mener de østnordiske elementene like gjerne kan reflektere trekk ved seinmiddelalderens orkney-norn (norrønt).20 Det finnes også mindre islett av skotsk påvirkning. Det norske preget forsterkes ytterligere av ordtilfanget, og skotske navn på innfødte orknøyinger er gjennomgående fornorsket, det gjelder også enkelte stedsnavn på det skotske fastlandet, f.eks. Katanes for Caithness. Ennå i 1420-åra har altså folk på Orknøyene behersket morsmålet like godt som nordmennene, også skriftlig. Samtidig ser vi at rettsdokumenter utstedt på Orknøyene i økende grad skrives på et slags skotsk (engelsk) fra midten av 1430-åra, og at latin er dominerende i mange offentlige aktstykker, også i kontakt med øvrigheten i København. Eksempelvis utferdiget lagmannen reisepass på latin for Jams av Krage i 1422.21 Alt tyder på at orknøyingene – i alle fall de skrivekyndige og ledende blant dem – har vært bilingvale og velskolerte. Den skotskætta biskopen Thomas Tulloch har eksempelvis utstedt sine lensreverser på norsk, og han har samhandlet med norske biskoper og lensherrer i riksrådet. Og sjøl om skotsk skulle bli det offisielle administrasjons- og rettsspråket etter 1468, har norrønt holdt stand som talespråk ennå i lang tid.22 Situasjonen minner for så vidt om forholdene på unionsmonarkiets sørflanke – Slesvig – hvor plattysk nå vant fram som regionalt skriftspråk.

La oss forsøke å ordne klagemålene. Storer Clouston mener at hoved-saken har vært David Menzies’ grådighet. Og det står ikke til å nekte at Davids økonomiske overgrep løper som en rød tråd gjennom hele dokumentet, og gjennom hele perioden fra han kom og til han for. Og David gjorde ikke forskjell på folk. Det heter at han skal ha tiltusket seg jarlens landskyld både før og etter Henriks død og drevet inn kongens og jarlens bøter urimelig hardt – og sannsynligvis puttet dem i egen lomme. Han skal også ha nektet å akseptere kongens mynt etter pålydende, og regnet en norsk penning lik en halv skotsk. Videre har David røvet landet for korn i år med misvekst for å berike seg sjøl på salg til utlandet, det vil si til Skottland, og det enda det var en forståelse mellom ham og orknøy-ingene om at kornet skulle selges og skiftes på hjemmemarkedet til rimelig pris. Og det har dreid seg om store mengder korn som er blitt utført gjennom flere år. David har også beslaglagt kjøpmannsvarer og skip, og vilkårlig bøtelagt og tatt beslag i folks faste og rørlige gods. Alt i alt dreier det seg om meget store summer. Bare den landskylda han hadde tatt fra jarlen beløp seg til 800 engelske pund, noe som igjen forteller sitt om -øyenes rikdom, i alle fall sett med norske øyne.

Ser vi klagemålene under ett, er det tre konflikter som merker seg ut og som mange av enkeltklagene grupperer seg rundt. Det gjelder striden med Vilhelm Sinclair, striden med Thomas Sinclair, den avdøde jarlens fetter, og endelig striden med lagmannen og øyenes gode menn, det vi kan kalle lands- eller provinskommunen.

Vilhelm Sinclairs kamp for å bli utnevnt til jarl startet straks etter farens død. Vilhelm var da nesten myndig, og i åra som fulgte ser han ut til å ha opparbeidet et godt forhold til den lokale eliten på Orknøyene. Det var hos dem han søkte støtte for å fri seg fra Davids formynderi og til fremme av eget kandidatur hos kongen. Men det er verdt å understreke at striden mellom David Menzies og orknøyingene var godt i gang før -Vilhelm kom til øyene, og i denne striden sto Thomas Sinclair sentralt.

Thomson mener at Thomas Sinclairs stilling på Orknøyene er uklar, men han viser samtidig til Barbara Crawford, som antar at Thomas var blitt utnevnt til bestyrer av kongens eiendommer på Orknøyene i 1419, og at han var kommet hjem fra Danmark rett etter at David Menzies overtok styret.23 Dette skal ha vært utgangspunktet for konflikten dem imellom og grunnen til at Thomas reiste til Skottland i 1420 for å legge sin sak fram for jarlen. Det finnes imidlertid ikke noe som helst grunnlag for å hevde at han var bemyndiget til å vareta kongens økonomiske interesser på øyene, og at han skal ha vært i Danmark rett før eller omtrent sam-tidig med at David kom til Orknøyene. Riktignok spiller et brev Thomas hadde fått av kongen en viktig rolle i begivenhetene, og mange menn som var villige til «å styrke» dette brevet, det vil si gå god for det, måtte unngjelde for denne støtten. Men det er kun tale om et kongelig vernebrev som ga beskyttelse til Thomas, hans menn og hans gods, og som han kan ha fått på et hvilket som helst tidspunkt før 1420. Mellom Sinclair-klanen og den norske kongemakten har det trolig vært mye kontakt. En bror av Henrik jarl, og altså en annen fetter av Thomas, Jon, var i 1418 blitt utnevnt til lensherre over Shetland,24 og Sinclairene, med sine mangfoldige familieforgreininger over Vesterhavsøyene, skulle i lang tid framover pleie kontakten med det dansk-norske monarkiet.

Jeg vil heller se Thomas som en av kongens hirdmenn på Orknøyene på linje med Jams av Krage. Grethe Authén Blom sier i sin doktoravhandling fra 1967 at det i seinmiddelalderen ble vanlig at nye kongelige hirdmenn ble utstyrt med slike vernebrev, som kom i tillegg til et antatt grunnlagsprivilegium for de håndgangne menn fra 1276, og som spesifiserte den håndgangne mannens rettigheter. Dette vernebrevet sikret blant annet vedkommendes familie, eiendommer og utestående for-dringer. Blom regner disse hirdmannsvernebrevene – første gang dokumentert i 1372 – som en egen kategori vernebrev, og antar at det har vært mange av dem 25 I Thomas Sinclairs strid med David Menzies har det mest trolig vært private og personlige forhold det har dreid seg om, i alle fall i utgangspunktet. Men det har ikke gjort saken bedre at Thomas også har engasjert seg som ombudsmann for Vilhelm Sinclair. Det var i den egenskap Thomas anklaget David for å ha tiltusket seg jarlens landskyld.

Den tredje, lengste og mest omfattende striden sto imidlertid mellom David og folket i landet ved deres beste menn, det vil landskommunen. Striden var i godt gjenge allerede ved jarlens død. Muligens har spørs-målet om utførsel av korn til Skottland kommet opp alt i 1419, og det ble ikke bedre av at David hindret landets menn i å bruke landseglet og følge med Vilhelm Sinclair til kongen i Danmark. Og da David sjøl i 1423 ba landets menn om skussmål før sin reise til kongen, sa de at det ville de gjerne gi ham, men på den måten at 24 av de beste menn i landet personlig ville bringe brevet til kongen og berette for ham hva som var best for kongen, riket og landet og hvordan David hadde tedd seg. Og de la til at de i så fall ikke ville skjule sannheten for kongen. Det ble til at David nedla reiseforbud for landets menn og reiste aleine og uten skussmål, men han tok med seg landsseglet.

Landets segl står både faktisk og symbolsk sentralt i striden mellom David og landskommunen. Ifølge Storer Clouston toppet striden om landsseglet seg etter at David kom hjem fra Danmark. Men ifølge rap-porten hadde David tilegnet seg seglet allerede før han dro. Mest sannsynlig er det at striden om landsseglet brøt ut i 1422, muligens etter at junker Vilhelm hadde forsøkt å utvirke et offentlig skussmål under landets segl. Konfiskasjonen av landsseglet innebar at det kommunale sjølstyret på sett og vis ble opphevet, og mange ble hardt straffet for å ha påstått at David nå kunne skrive omtrent hva han ville under landets segl. David skal dessuten ha tilegnet seg domkapitelsseglet.

Men uansett når striden om landsseglet startet, så gikk det i første omgang ut over lagmannen, som var kommunens fremste mann, og som oppbevarte seglet. Han ble lagt i jern i tårnet, og David tiltvang seg både segl og lovbok og utnevnte sin egen lagmann, som for øvrig ikke var særlig lysten på jobben. (Og etter at David for til Skottland for å slutte seg til kong Jakob, ble den gamle lagmannen gjeninnsatt i stillingen.) Også flere av landets menn som protesterte ble kastet i fengsel, mishandlet og bøtelagt. Til alt overmål førte David utlendinger, nærmere bestemt skotter, inn i landet, folk som han tok i sin tjeneste i landsstyret, og som han lot herje nokså fritt. Men også såkalte villskotter plyndret bøndene på de sørlige øyene.26 Det forelå som nevnt en egen klage om dette fra allmuen i Ronaldsøy.

Orknøyene på tampen av norrøn tid

Landet og folket

«Landet» og «landets innfødte menn» er gjengangere i klagemålene, men forekommer også i en rekke andre kilder angående Orknøyene både før og etter 1424, eksempelvis i 1369 og 1375. Og i lensreversene for Thomas Tulloch i 1420 og 1422 og for David Menzies i 1423 skilles det klart mellom «landet Orknøy oc greuescapet ther same stadhs».27 Det kan derfor være verdt å se nærmere på hva disse begrepene står for, men først: hva slags folk var orknøyingene i seinmiddelalderen?

En rekke orknøyinger navngis i skriftet. I det følgende vil jeg forsøke å normalisere navneformene, noe man også har tilstrebet i klageskrivet. Eksempelvis kalles kongens hirdmann James of Craigie konsekvent for Jams av Krage, helt i samsvar med norsk språkbruk. Jams, som på høstparten 1422 fikk lagmannen til å utstede pass eller viaticum – det er skrevet på latin, kalles der herre til Hope og innfødt godemann i landet. I tillegg til å være kongelig norsk hirdmann var han gift med en ætling av Malise jarl. Det er i det hele tatt påfallende hvor mye inngifte og slektskap det har vært mellom øyenes beste menn. Jams nevnes dessuten som støttespiller for biskop Thomas Tullochs forgjenger på bispestolen i Kirkevåg, Jon Pak. Jon hadde vært en av de tre orknøybiskopene som under det store skismaet anerkjente romapavens obediens. Han hadde da også hatt støtte i Norge og møtte blant annet som medlem av det norske riksrådet under kroningen av Erik av Pommern i Kalmar i 1397.28 Krage-slekta skulle komme til å spille en fremtredende rolle i orknøyoffentligheten på 1400-tallet. Flere av dem ble lagmenn.

Kristi Ellingklett var en annen godemann i landet, som David hadde gått løs på fordi han hadde sagt at David kunne skrive hva han lystet under landsseglet til fordervelse for landet. Thomas Sinclair, som vi allerede har møtt, kalles også innfødt godemann i landet; en Jon Sinclair nevnes blant landets beste menn alt i 1369. Liksom Jams har Thomas trolig vært kongelig hirdmann. I 1430-åra omtales han også som væpner (armiger) og herre (dominus), en tittel som var forbeholdt ridderne, men det er uvisst om han noen gang ble slått til ridder. (For øvrig omtales også Jams av Krage som «dominus» i 1422.) Vi ser ham (Thomas) igjen først i flokken blant Vilhelms vitner ved jarleutnevnelsen i 1434, og i de følgende åra har han vært en av jarlens fremste menn på øyene; han framtrer som nevnt også som ombudsmann for Vilhelm i klageskrivet. Thomas har trolig hatt godt med gods og et nettverk av venner og støttespillere. Thomas var ellers ikke den eneste som fikk unngjelde for å ha søkt jarlen i Skottland. Vilhelm Bras ble både satt i stokk og beskattet med 7 engelske mark for sin reise.29 Navnet Bras kommer ifølge Gregor Lamb av gammelnorsk bráþ, og tyder på at vedkommende har hatt et norrønt opphav.30

Videre hører vi om Jon av Baddy, lagmannens svein og frende, og Jon Logge, som David Menzies beskyldte for å ha skjult landsseglet. Logge er trolig en fornorskning av det skotske etternavnet Logie.31 Jon omtales ikke som godemann. Herr Nils Myre, herr Lars og herr Jon, alle kanniker, Vilhelm i Heddal, Alexander av Suderland, Vilhelm Yrving, Vilhelm Flett, Adam i Nestegård, var foruten de allerede nevnte godemennene Jams av Krage og Kristi Ellingklett, blant vitnene da Thomas Sinclair bød lov og dom for seg i striden med David Menzies. Av de tre geistlige bærer to fornavn som utvilsomt har en norsk form, Nils av Nikolas og Lars eller Laurs av Lauretius. Myre høres også ut som et norsk stedsnavn, men her dreier det seg nok om en fornorskning av det skotske Muir. En Adam Muir var hjemmehørende på Orknøyene i 1369, og nevnes alt da blant landets beste menn. Videre er det interessant å merke seg at brevet konsekvent bruker den norske formen Vilhelm (Villem) for William. Heddal, Flett og Nestegård er alle orknøyske stedsnavn, mens Yrving trolig er skotsk, Irvine. En William Irwine nevnes i 1369.32 Alexander av Suderland har trolig også hatt skotsk opphav, sjøl om navnet er norrønt. Sannsynligvis har Alexander hatt røtter i Sutherland i Nord-Skottland, som noen hundre år tidligere hadde vært et norrønt samfunn. Alle disse mennene hørte til blant øyenes gode menn, og de var innfødte i landet. Når det gjelder de to kannikene Nils og Lars, klaget de også over at David Menzies hadde tatt beslag i domkapitelsseglet, som hadde ligget i kisten i sakristiet, men de visste ikke hva han hadde brukt det til.

Henrik Gariok het en av mennene som gikk god for Thomas Sinclairs brev. Ifølge Gregor Lamb kommer navnet fra Aberdeenshire.33 De øvrige åtte som innesto for Thomas brev het Jon Simonsson, Nils Jepsen, Patrikr Thorkelsson, Jon Blare, Piris Lutfut, Vilhelm Berentson, Sander Brun og Sanders svein Vilhelm, som ikke gis noe etternavn. Igjen legger vi merke til at fornavnene er fornorsket. Eksempelvis brukes norsk nominativ-r i Patrikr, og Piris må være det engelske Piers. Hans etternavn er trolig en fornorskning av Loodit eller Loutit, ifølge Lamb et navn av normannisk opphav.34 Piris har trolig skotsk opphav. Det gjelder nok også Jon Blare og Sander Brun. Men navnene har også i disse tilfellene fått en norsk form. Jep eller Ib var på denne tiden blitt en vanlig dansk for-kortelse for Jakob. Både Berentson og Jepson klinger norsk, uten at det er mulig å si noe om deres fedrene opphav. Ingen av Thomas’ tilhengere nevnes imidlertid som godemenn, og de har sannsynligvis vært rekruttert lenger ned i det sosiale hierarkiet på øyene.

Malkolm Jonsson, som ble fratatt et skip og gods til en verdi av 20 nobler, har trolig vært av skotsk opphav, liksom skipperen Thomas Brun, som også fikk skipet sitt beslaglagt. En passant kan det nevnes at den allerede nevnte Jon Logge hadde hatt varer om bord på Thomas Bruns skip. Anders Jonsson, som også ble fratatt det godset han hadde i det samme skipet, kan ha vært skotsk, men formen Anders er i alle fall norsk, og etternavnet Jonsson har trolig vært like gangbart på begge sider av Nordsjøen.

Jon Fif, som var blitt kastet i tårnet fordi han hadde sagt at Vilhelm Sinclair hadde bedre rett til jarledømmet enn David Menzies, har trolig også vært av skotsk opphav, muligens også Vilhelm Grå. Gregor Lamb, som bruker navneformen William Gray, mener at navnet kan ha normannisk opphav, men legger til at folkeetymologien knytter det til en mann med grått hår. Uansett er det verdt å legge merke til at navne-formen her er fullstendig fornorsket. Vilhelm ble med sine menn forvist til Sulaskjær, langt til havs. Skipet forliste, og to av hans brødre samt åtte andre orknøyinger døde. Skipet med gods kostet ham 15 engelske pund. Samson Vilhelmsson ble nær på halshugget, men slapp med 51 engelske skilling, uten lov og dom, fordi han skulle ha påført en av Davids sveiner sår. Navnet kan tyde på at også han har hatt et skotsk opphav. Det samme gjelder Thomas Bjubson, som måtte ut med 26 engelske mark, uten lov og dom, mens Magnus i Renaland fører et orknøysk stedsnavn. Han måtte ut med 1 lest bygg til en verdi av 24 engelske skilling.

Endelig har vi de fire som beseglet klageskriftet med landets og allmuens segl, nemlig lagmannen, Vilhelm Thorkelsson, Kolbein Flett, Jon Magnusson og Vilhelm Yrving. Også disse var blant landets aller fremste men. Vilhelm har vi allerede nevnt, to av de tre andre bærer umiskjennelig norrøne navn.

Brevet viser et bredt utsnitt av folket på Orknøyene. Her navngis mange av øyenes godemenn, som må kunne regnes som et stedlig aristokrati – Thomson bruker gruppebetegnelsen gentry. Det er liten tvil om at vi her har å gjøre med en gammel overklasse, og at det er kontinuitet mellom sagatidas gødinger og seinmiddelalderens godemenn.35 Med årene er dette aristokratiet blitt tilført friskt blod fra Skottland, uten at vi dermed kan si at orknøyeliten er blitt skottifisert. Som i Norge har de fremmede blitt en inngrodd del av landets eget aristokrati. Det er mer dekkende å tale om orkadisering enn om skottifisering. Foruten godemennene finner vi sveiner og drenger, skippere og kjøpmenn, og hele bygdelag har dessuten samlet seg om fellesklager på David.

De navngitte lederne i 1424 svarer forbløffende godt til en tilsvarende samling av orknøyske godemenn, som i 1369 krevde å bli tatt med på råd i alle saker angående kronen og landet på Orknøyene.36 De ledende menn på øyene har alt da kunnet vise til et blandet norrønt-skotsk opphav. Det gjelder også en del av allmuen, og blant landets handelsmenn og skippere finner vi innvandrede skotter. Fortsatt har trolig de fleste bøndene rundt i bygdene vært det vi kunne kalle «etniske» nordboer. Det norrøne språket har vært levende, men engelsk (i sin skotske form) har vært på vei inn, og vi må som nevnt regne med at mange orknøyinger har vært tospråklige. Grensa mellom øyene og fastlandet har vært åpen, ikke bare for folk, men også for økonomisk og kulturell utveksling.

Men uansett etnisk opphav, tyder alt på at disse menneskene først og fremst har oppfattet seg sjøl som innfødte, det vil si orknøyinger. Det er den lokale identiteten som slår en i øynene. Skottland regnes som utland, og skottene som fremmede. Til og med folk fra Katanes, som fram til andre halvdel av 1200-tallet må kunne regnes som et norrønt samfunn, kalles nå for skotter. Katanes hadde også vært knyttet til den felles jarlen fram til 1375, og skulle atter bli forlent bort til jarlen av Orknøyene i 1455, men var i virkeligheten blitt brakt under direkte kongelig skotsk kontroll i 1266.37 Når det gjelder forholdet til Norge, så erkjennes den politiske tilknytningen til Norges rike og den norske kongen, og det vises stadig til den norske kronens rettigheter. (Unionskongen er aldri dansk konge i forhold til Orknøyene.) Norsk myntstandard regnes automatisk som gjeldende også for Orknøyene, og vi ser at norske vekt- og måle-enheter har vært vanlige. Vi kan heller ikke utelukke at den orknøyske sjølforståelsen også har rommet et slags historisk element, i alle fall blant overklassen og dem med en viss litterær dannelse. Barbara Crawford hevder således at Jarlegenealogien, som ble utarbeidet av Thomas Tulloch, bygger på forskjellige sagakilder, deriblant Heimskringla og Orknøyingenes saga, som må ha vært tilgjengelige på øyene, blant annet i domkapitlets biblio-tek.38

Men like lite som orknøyingene har oppfattet seg som skotter, har de sett på seg sjøl som nordmenn. At de regner seg som den norske kongens undersåtter er noe annet. I Norge er det nå vanlig at folk kollektivt omtaler seg sjøl som nordmenn, og viser til Norges og St. Olavs lov i møte med øvrigheten. Slikt forekommer ikke i skattlandene eller i den østlige grenseprovinsen Jemtland. Derimot viser orknøyingene til landets lov og retterbøter, og liksom kongens norske undersåtter pukker de nå i stadig -sterkere grad på de innfødtes rettigheter overfor nykomlinger utenfra som fremmede «valdsmenn» (øvrighetspersoner) brakte med seg, enten det nå var tyskeren Hartvik Krummedike i Norge eller skotten David Menzies på Orknøyene. Vi ser altså en kombinasjon av styrket regional identitet og lojalitet overfor kongemakten; kongen ble regnet som garant for gammel lov og rett og som en beskytter man kunne kalle på. Henvendelsen til dronning Filippa i 1425 viser dette tydelig. Thomson mener også at den tradisjonelle orknøyeliten, som tidligere hadde vært nær knyttet til jarlene, i løpet av 1200-tallet ble stadig sterkere knyttet til kongedømmet som kongelige hirdmenn. Hirdmannsstatus var attraktivt for Orknøyenes «gentry», sier han, fordi det ga sosial prestisje så vel som atkomst til maktposisjoner. Og han føyer til: «The gentry’s first loyalties were therefore often to the king, rather than to the earl, and this was one of the reasons why Orkney could function effectively during the periods when there was no resident earl.»39

Orknøyingene var altså et folk for seg, som politisk sto fram under begrepet «landet». Og landet var en sjølstendig offentlig størrelse, på latin kalt communitas Orchadensis. Under landets eget segl, som orknøyingene for øvrig hadde fått av kongen, og som symboliserte orknøykommunens tilknytning til det norske riket, var landet gitt en rettslig handleevne.40 Ettersom denne rettslige handleevnen i utgangspunktet var knyttet til fellestinget, eller lagtinget, var det rettens formann, lagmannen, som oppbevarte seglet. Vi må regne med at ordningen ble innført i skattlandene sammen med den nye norske landsloven, trolig rundt 1280.41 Det som således bandt det norske riket sammen var det felles monarkiet og den felles loven.

Lagtinget i skattlandene utviklet seg imidlertid snart til noe mye mer enn en domstol. Alt tidlig i seinmiddelalderen framtrer lagtingene rundt i de norske skattlandene som en slags provinsforsamlinger under ledelse av lagmannen som primus inter pares av landets ledende menn, gjerne 12 eller 24 stykker. De kongelige hirdmennene har spilt en vesentlig rolle i disse nye provinskommunene, som altså både skulle vareta kongens inte-resser i rettspleie og provinsstyre og innbyggernes eget behov for sjølstyre. Systemet er veldokumentert fra Shetland alt ved sekelskiftet 1200–1300, og det var altså fullt oppegående på Orknøyene i 1424, for den saks skyld også i 1524, slik det hadde vært i 1369, da orknøyingene proklamerte sin lokale styringsrett, eller i 1375 da Håkon VI kommuniserte med landet angående utnevnelsen av jarlepretendenten Alexander de Ard som sysselmann og guvernør over øyene.42 Når striden med David Menzies om landets segl framtrer som den hardeste og bitreste i klageskrivet, er det fordi det handlet om orknøyingenes tradisjonelle sjølstyre og om godemennenes politiske særstilling. Og lagmannen som ble fysisk angrepet var kommunens hovedperson, valgt av sine landsmenn, og godkjent av kongen. At David til og med satte til side den lovlig valgte lagmannen Vilhelm Thorkelsson og utnevnte sin egen, var uhørt og ble da heller ingen suksess. Vilhelm var tilbake i stillingen alt i 1424 og har altså beseg-let klagebrevet både med sitt eget og landets segl, og trolig også ledet høringene. Og når landets godemenn anklager David for å ha brakt inn skotter som futer og styringsmenn, er dette som å høre protestene fra aksjonistene i oslofjordbygdene i 1424 og 1425, 1436 og 1438 og 1449 og 1450.

Det er i bunn og grunn øyenes politiske særstilling klageskriftet handler om, rettighetene til landet og landets innfødte menn. Ved siden av støtten til Vilhelm Sinclair er dette også hovedsaken i henvendelsen til dronning Filippa i 1425, da orknøyingene ba om at gammel god ordning måtte gjenopprettes og loven bli respektert.

Jarledømmet og kongemakten

Offisielt var landet Orknøyene og jarledømmet Orknøyene to forskjellige og atskilte ting. Landet var som nevnt folket og kommunen, for øvrig i samsvar med samtidig språkbruk i de tyske territorialstatene, hvor Land og Landschaft er blitt oppfattet som korporative størrelser.43 Orknøyene som offentlig-rettslig fellesskap ble etablert etter 1266, og seinest ved innføringen av Landsloven, og i prinsippet forholdt landet seg primært til kongen, som var landets herre. Jarledømmet derimot, er det noe mer komplisert å begripe, både faktisk og rettslig, og det kan best forstås på bakgrunn av en lang og innfløkt historie tilbake til vikingtida. Egentlig var jarledømmet en anomali i det norske monarkiet, noe også Håkon V var klar over da han i 1308 avskaffet jarleinstitusjonen i Norge. Når han gjorde unntak for jarledømmet på Orknøyene, var det trolig fordi jarledømmet også var en arvelig rettighet tilhørende en annen fyrsteslekt enn det norske kongehuset. Om denne rettigheten kan ha bestått i noe mer enn retten til å be om, og eventuelt motta kongelig utnevnelse som jarl, og hvordan jarledømmet som jarlens len egentlig er å forstå, skal vi forsøke å svare på nedenfor.

Aller først arveretten: Akkurat som enekongedømmet vant fram i Norge på 1200-tallet, ble enejarledømmet vanlig på Orknøyene etter at den siste «norskeætta» jarlen døde i 1232. Kongen har ikke bare stått fritt i å velge blant de forskjellige arvingene, men han har også kunnet utsette en utnevnelse på nærmest ubestemt tid. Noen ordning av arverekkefølgen etter prinsipper som primogenitur, legitimitet og agnatisk eller kognatisk arv kan ikke øynes. Håkon VI har således valgt fritt mellom arvingene etter Malise jarl, som døde ca. 1353 og bare etterlot seg døtre.44 Det var derfor Malises dattersønner som i 1370-åra framsto som mulige jarledømmepretendenter. Etter et års prøvetid vraket han den eldste av arvingene Alexander de Ard til fordel for den yngre Henrik Sinclair. Og i utnevningsbrevet for Henrik (1379) heter det at om han skulle etterlate seg mannlig avkom, skulle en av dem kunne be kongen om utnevnelse.45 Arven var altså verken automatisk eller ubetinget, og fra kongens side var jarleutnevnelsen først og fremst et spørsmål om det politisk hensiktsmessige.

I seinmiddelalderen kom derfor jarledømmet til å stå ubesatt i lange perioder. Ifølge Thomson var øyene uten myndig jarl i store deler av de 134 åra fra Magnus Vs tiltredelse ca. 1300 og til utnevnelsen av Vilhelm Sinclair i 1434, og landet og jarledømmet Orknøyene ble styrt av kongelige sysselmenn, lensherrer og futer, mange av dem av skotsk eller orknøysk opphav. Likevel ble den arvelige jarleretten beholdt, og jarledømmets integritet ble respektert. Ganske annerledes gikk det med jarledømmet Caithness (Katanes), som hørte under den skotske kronen, men som fram til 1375 var forlent til orknøyjarlene. Katanes var som nevnt et overveiende norrønt samfunn fram til 1266, og var historisk sett en integrert del av orknøyjarlens velde. I Katanes ble imidlertid jarle-arven fortsatt delt mellom arvingene, og jarledømmet falt følgelig fra hverandre i småbiter samtidig som det ble åpnet for folk utenfor den gamle jarleslekta. Om ikke jarlearven på Orknøyene var blitt holdt samlet og den norske kongen hadde ført en restriktiv utnevnelsespolitikk, mener Thomson at også jarledømmet på Orknøyene kunne «passed piecemeal to owners whose interests were predominently Scots».46

Da Henrik Sinclair ble utnevnt til jarl i 1379, hadde jarledømmet stått ledig siden Malise jarls død. Svensken Erengisle Suneson, som var gift med en av Malises døtre, kalles riktignok jarl over Orknøyene noen år på 1350-tallet, men han er mest å regne som titulærjarl. Med Henrik kom et nytt jarledynasti til Orknøyene, Sinclairene. De skulle bli sittende fram til 1470, da Vilhelm Sinclair makeskiftet jarledømmet med den skotske kongen mot eiendommer sør i Skottland. Seinere skulle Sinclairene komme tilbake til Orknøyene, men nå som forpaktere for kronen. Det er en annen historie som vi skal la ligge her. Sjøl om Sinclairene satt som jarler fra 1379 til 1470, var heller ikke deres tid uten avbrudd. Som vi har sett ventet kongen i hele 14 år før han i 1434 utnevnte Vilhelm Sinclair til jarl etter faren Henrik (II), og da var Vilhelm godt voksen.

Arveretten til jarledømmet hjemlet altså en rett til utnevnelse hvorav også fulgte en nærmere spesifisert disposisjons- eller bruksrett. Samtidig var jarledømmet en offentlig institusjon: til jarledømmet hørte både offentlige funksjoner og offentlig eiendom og inntektsbringende rettigheter, hertil kom skatter og bøter. Alt dette tilhørte kronen i den forstand at kongen alene var herre både over land og jarledømme, og bare kongen kunne fritt disponere jarledømmeformuen og jarledømmeinntektene. Følgelig var det bare kongen som hadde myndighet til fastsette vilkårene for bruk av jarledømmet. Dette var regulert i norsk lov og ble normalt spesifisert i forbindelse med utnevnelsen av den enkelte jarl, som i Henriks tilfelle i 1379.47 Vi skal seinere komme tilbake til vilkårene for Henriks utnevnelse. Liksom kommunen sto jarlen i et forhold til konge-makten, men mens kommunens status var regulert gjennom landslov og retterbøter, var jarlens posisjon dobbel idet den hvilte på både et personlig (la oss kalle det føydalt) og et embetsmessig og juridisk grunnlag.

De offentlige plikter og oppgaver som fulgte av den kongelige utnevnel-sen (det vi kan kalle jarlens officium), ser ikke ut til å ha vært andre enn de som normalt fulgte av utnevnelse til sysselmann eller lensherre. Det var lensbrevet og lensreversen som regulerte jarlens plikter som guvernør over øyene. Kongen har så vidt jeg kan se ikke investert -jarlen med høyhetsretter, men ganske enkelt gitt ham i oppdrag å styre landet på sine vegne. Den største forskjellen mellom jarlen og de andre kongelige embetsmennene som sysselmennene og lensherrene var trolig at jarlen i egenskap av embetsinnehaver ble tilsatt på livstid, skjønt kongen kunne trekke tilbake utnevnelsen ved mislighold. Dessuten fulgte det prestisje med jarlenavnet. Orknøyjarlen var nr. 2 i kongedømmet nest etter kongen og hans sønner. Om orknøyjarlene også har fått fane, slik Hirdskråen foreskriver, er uvisst. Dette har i så fall bare hatt symbolsk og seremoniell betydning. Vilhelm ble til og med nevnt som mulig kandidat til den norske trone etter Christoffer av Bayern.48

Nå var det nok ikke de offentlige funksjonene og pliktene jarlepretendentene var mest opptatt av, men den formuen og de inntektene som lå til jarledømmet. I Henrik Is tilfelle ble det løst ved at han betalte en engangssum for bruk av jarledømmeinntektene. Om dette sies det ingen ting i Vilhelms utnevnelsesbrev, som ellers nesten er en blåkopi av Henriks brev.49 Vi må kunne gå ut fra at han i prinsippet er blitt forlent med jarledømmeformuen, og har fått retten til å nyte avkastningen. Samtidig må vi i det minste kunne forutsette at deler av inntektene fortsatt er gått inn i kongens kasse; det gjelder bøtene, som ifølge klageskrivet skulle deles mellom jarl og konge – for øvrig i samsvar med det gamle såttmålet mellom kong Sverre og Harald Maddadson fra 119550 –, og vi må tro at det også gjaldt skattene, i alle fall en del av dem, som ikke nevnes i klageskrivet. Skattene var nemlig inntekter som orknøyingene svarte i egenskap av kongelige undersåtter, det vil si de falt av landet og ikke av jarledømmet. (Men her kan enkelte tradisjonelle skatter likevel ha vært betraktet som en del av hva jarlene fra gammelt av har hatt rett til og dermed som en del av jarledømmet.) Endelig har vi inntektene av det krongodset som kongen i det minste prinsipielt kan ha reservert for seg sjøl, og som Barbara Crawford antar at Thomas Sinclair var bemyndiget til å føre tilsyn med. Men vi vet altså ingen ting sikkert om hvordan inntektene av øyene ble delt mellom jarl og konge når det var myndige jarler på øyene. Under vakanser, eller ved umyndighet, har trolig alle inntektene – eller i alle fall større deler av dem – tilfalt kongen, hvilket framgår av et brev som lå i arkivet på Akershus i 1494.51

Når vi her taler om jarledømmet på Orknøyene som en forlening gitt av den norske kongen til hans fremste vasall, er det derfor i første rekke jarledømmeformuen og jarledømmeinntektene det er tale om. Det var dette jarlebeneficiet som jarleætlingene attrådde, ikke jarleembetet, som de helst har satt bort til andre, og som altså ikke var føydalisert.52 Politisk og rettslig var Orknøyene i seinmiddelalderen først og fremst landet Orknøyene, som dels ble styrt som en kommune, dels som ei sysle eller et len. Og så seint som i 1460-åra har kongen hatt både ombudsmenn og futer på Orknøyene, samtidig som det fantes en myndig jarl.53 Lagmannen har hele tida vært utnevnt av kongen, sjøl om han ble nominert av orknøyingene; den siste lagmannen før landet ble pantsatt til kong Jakob III i 1468 ble innkalt til konsultasjoner med Christian I under de pågående forhandlingene.54 Det var således både en stor og prinsipiell forskjell mellom grenselandet Slesvig på unionsmonarkiets sørflanke og Orknøyene på vestflanken. Slesvig var et fyrstedømme (hertugdømme), som forent med det tyske grevskapet Holstein inngikk i personalunion med kongeriket Danmark i 1460. Orknøyene var i seinmiddelalderen en administrativ enhet i det norske riket, men med en noe annen historisk status enn de fastlandsnorske lenene, og i likhet med Island og Færøyene kalt skattland.

Mange av uklarhetene omkring spørsmålet om hva jarledømmet på Orknøyene egentlig var i seinmiddelalderen, rettslig og politisk, har igjen sammenheng med at Orknøyene med Katanes og Shetland opprinnelig hadde vært et eget fyrstedømme. Den norske kongen var riktignok fra gammelt av jarlens øverste herre (suzerain). Men dette indirekte herredømmet hadde hatt liten praktisk betydning for jarlenes styre av øyene. Kongen var stort sett fornøyd når han fikk sin tributt av jarlen, og jarlen viste seg lojal. Det øvrige orknøysamfunnet hadde de norske kongene i denne eldste tida ikke forholdt seg til.55 Dette endret seg etter 1195, da det startet en prosess som siktet mot å inkorporere jarledømmet i en norsk stat. Denne prosessen forløp i to etapper, før og etter 1266, og det var under Magnus Lagabøte og hans sønner at de siste restene av det tidligere fyrstedømmet forsvant. To ting har i denne sammenheng vært viktig: for det første innføringen av den norske landsloven og med det Orknøyenes status som et eget rettssubjekt, et land eller kommune. Det andre var at jarlene mer eller mindre trakk seg ut av Orknøyene. Den første Sinclairjarlen var i så måte et unntak, og hans jarletid bærer et tilsyne-latende preg av restitusjon.

Jarlen, eller rettere sagt jarleætlingen Vilhelm Sinclair er en sentral skikkelse i klageskrivet 1424 og i begivenhetene etter Henrik IIs død. Også gamlejarlen nevnes. Han har som de fleste jarlene etter 1300 stort sett vært fraværende fra øyene, som han må ha styrt gjennom ombudsmenn og stedlige representanter. Ifølge William Thomson besøkte Henrik II heller ikke sin herre og konge, slik Henrik I hadde gjort både i 1379, 1389 og 1397, og noen formell kongelig utnevnelse kjenner vi ikke til i Henrik IIs tilfelle.56 Det var derfor naturlig at Thomas Sinclair reiste til jarlen i Skottland med sine klager på David, ettersom jarlen på kongens vegne var ansvarlig for styret av øyene. Etter jarlens død var David Menzies i prinsippet bare verge for Vilhelm og privat forvalter av den avdøde jarlens rettigheter, men hvor langt dette strakk rent faktisk er uklart.

Hva slags styre jarlene kan ha bedrevet på 1400-tallet er også uvisst. Rettsvesenet på øyene var som sagt kommunalisert og i hendene på orknøyingene sjøl, og vi må også tro at de fraværende jarlene har brukt lokale størrelser til å skjøtte om oppebørsel og politioppgaver. Også kongen har, som vi har sett, fortsatt å ha sine egne folk på øyene også etter 1434.57 Når David maktet å utfordre hele orknøyeliten, var det sannsynligvis fordi han satte godemennene utenfor tradisjonelle maktposisjoner i jarlens – og kongens – tjeneste. Men på ett punkt har kanskje jarlen vært tiltenkt en større rolle enn sysselmennene og lensherrene. Jeg tenker da på det militære. Dette understrekes også sterkt i Henriks utnevnelsesbrev fra 1379. Øyene var trass alt grenseland, og sjøl om det skotske monarkiet ikke utgjorde noen militær trussel etter 1266, kunne de skotske nabo-jarlene by på problemer, slik vi ser seinere på 1400-tallet og tidlig på 1500-tallet. Det var stormennene som i perioder var Skottlands virkelige herrer, og de feidet seg imellom. Vi hører at Sinclairene som de første anlegger en militær befestning i Kirkevåg, riktignok mot kongens uttrykkelige forbud, og vi ser at kong Erik i 1420 forlener sine lensherrer med festningen, som fortsatt ble holdt av kongens menn i 1460. Da Vilhelm det året lot være å møte ved hoffet etter kongelig innkalling, ble dette i brev fra landet og kongens menn i Kirkevåg unnskyldt med at han var opptatt av å forsvare øyene mot jarlen av Ross, og derfor oppholdt seg i Katanes.58 Og så har jarlene i samsvar med Hirdskråens bestemmelser vært pliktige å yte kongen militær bistand i sin alminnelighet, også utenfor rikets grenser og i angrepskrig. Ifølge utnevnelsesbrevet skulle Henrik Sinclair på tre måneders varsel stille med 100 fullt utrustede menn.

Det er i første rekke som talsmann for egne interesser vi møter Vilhelm Sinclair i brevene fra 1420–30-åra. Han synes å ha hatt et godt forhold til landet, og dessuten har han valgt seg private ombudsmenn blant landets fremste menn, som i tilfellet Thomas Sinclair. Når landskom-munen har fremmet Vilhelms kandidatur overfor kongen, skyldes nok det til dels ønsket om å bli kvitt den tilstedeværende og maktglade David Menzies, og dels at det var greit med en fraværende herre som styrte gjennom landets egne menn. Og det var nettopp det som ble tilfellet etter at øyene i 1434 gikk tilbake til jarlestyre. Vilhelm ble etter hvert en sentral skikkelse i skotsk rikspolitikk, og han hadde knapt tid til overs for Orknøyene. I en periode i 1450-åra var han Skottlands kansler, og etter Jakob IIs død i 1460 finner vi ham blant de fremste i formynderstyret for Jakob III. I 1455 ble han også forlent med Katanes, slik at det gamle norsk-skotske jarledømmet igjen ble forent for en kort stund.59 Det kan ikke være tvil om at Sinclairjarlene, i alle fall Henrik II og Vilhelm, bidro til å forankre Orknøyene i et skotsk politisk miljø, men de har neppe ønsket å løsrive jarledømmet fra Norge. Det var langt mer fordelaktig for dem å ha en norsk enn en skotsk herre. Det var heller de skotske kongene som var opptatt av å gjøre Orknøyene til en del av Skottland.

Vilhelm har vært en mann med utpreget økonomisk sans. Vi har bevart en offentlig jordebok for Orknøyene fra 1492.60 Denne registreringen av offentlig eiendom og inntekter ble utført av Vilhelms sønn Henrik, som kom tilbake til øyene som kongelig forpakter. Jordeboka fra 1492 bygger igjen på en nå tapt jordebok fra ca. 1300, og er således en unik kilde til de offentlige finansene i landet etter at det var blitt en del av den norske staten. Her finnes også en egen eiendomskategori kalt conquest land, en ikke ubetydelig godsmasse som Vilhelm Sinclair samlet syste-matisk etter at han var blitt jarl i 1434. Ifølge Thomson skal Vilhelm ha ervervet rundt 1/3 av all privateid jord på Orknøyene. Allerede Vilhelms farfar, Henrik I, hadde begynt å bygge opp et privat jarlegods på øyene. Men det er likevel jarledømmeinntektene Vilhelm Sinclair har vært mest opptatt av, og som må ha vært hovedgrunnen til hans stadige mas om utnevnelse til jarl. Det er symptomatisk at det i skrivet fra 1424 klages over at David urettmessig hadde tilegnet seg «jarlens landskyld», det må ha dreid seg om avkastningen av jarledømmegodset, ikke privatgodset, som på det tidspunktet var relativt beskjedent. Og så nevnes det problemer med innkrevingen av bøtene, som skulle deles mellom jarl og konge, og som David kan ha puttet i egen lomme. Skattene nevnes som sagt ikke.

Et lite problem på tampen: I 1470 makeskiftet Vilhelm Sinclair sin rett til jarledømmet på Orknøyene («toto iure eius comitatus Orchadie») med kong Jakob III mot slottet Ravenscraig i Fife og tilhørende gods. Enkelte har ment dette må bety at jarlearven likevel besto i noe mer enn retten til å bli utnevnt til jarl, og at kong Christians pantsetting i 1468 ikke omfattet jarledømmegodset og jarledømmeinntektene. Eksempelvis sier John Mooney at Vilhelm makeskiftet bort «[…] the Earldom of Orkney with all its ancient estates and unique rights.» Underforstått hadde altså kong Christian bare pantsatt krongodset på øyene.61 Vi skal ikke her gå inn i denne debatten, som for øvrig Barbara Crawford så langt har satt en sluttstrek for idet hun har framført gode argumenter for at det Vilhelm i 1470 avsto til kong Jakob III var de rettighetene han besatt som følge av utnevnelsen i 1434.62 Gjennom makeskiftet kom således den skotske kongen i full og udelt besittelse av øyene.

Den siste «virkelige» jarlen på Orknøyene var Henrik I Sinclair. Han framtrer hos mange amatørhistorikere som en eventyrskikkelse, og dagens Sinclairer har gjort det til en honett ambisjon å kåre ham til fyrste og oppdager av Amerika før Colombus.

Dette er eventyr.63 Utnevnelsesbrevet definerer Henrik Sinclair som en slags lensherre over Orknøyene, som han holdt mot avgift. Avgiftslen var ikke uvanlig i Norge i seinmiddelalderen. Henrik måtte punge ut med en engangsavgift på 1000 gullstykker, også kalt nobler, heter det i brevet. Summen var meget stor, og vi ser at Henrik måtte låne penger, blant annet av en av Norges fremste menn, Håkon Jonsson, som i 1369 hadde vært sysselmann på Orknøyene. Håkon forstrakk Henrik med hele 200 nobler.64 Til sammenligning solgte dronning Margrete Gotland til Den tyske orden for 10 000 nobler i 1399, og et tilsvarende beløp måtte hun betale da hun noen år seinere løste inn øyene, for øvrig etter meget sterkt politisk press.65 Og erkebiskopene i Nidaros måtte på denne tida punge ut med en hovedavgift på 800 gylden til kurien for å bli utnevnt. De færreste erkebiskopene greide å betale hovedavgiften i løpet av sin embetstid. Da erkebiskop Eskil ble utnevnt i 1404, måtte han i tillegg til hovedavgiften og en del andre småavgifter forplikte seg til å betale restansene etter sine tre forgjengere, som beløp seg på til sammen 1240 gylden. Gylden, som i hundre år etter 1386 var hovedmynten i Tyskland, og som det her må være tale om, var en gullmynt med en finvekt på 3,54 g. Den engelske nobelen Henrik måtte betale lensavgiften i var en gullmynt med finvekt 7,97 g, altså verdt mer enn det dobbelte av den gullmynten som de norske erkebiskopene måtte betale sin avgift i.66 Dette sier igjen noe om den stipulerte verdien av inntektene fra Orknøyene, ettersom de norske erkebiskopene hadde kontroll over de største jord- og fiskeressursene i Norge nord for Dovrefjell og Sognefjorden. Ingen i Norge kom i nærheten av de økonomiske ressursene erkebiskopen hadde til rådighet. I tillegg skal Orknøyene i 1370-åra fortsatt ha merket virkningene av svartedauden.67

For den norske kongemakten kan det altså ikke ha vært ubetydelige økonomiske interesser knyttet til Orknøyene, som i tillegg var grenseland som krevde en viss form for militære beskyttelse, skjønt noen militær trussel har Skottland som nevnt neppe utgjort. Hvilke politiske interesser kongedømmet kan ha hatt i dette området på 1400-tallet, er imidlertid noe mer uklart. Kongene var ikke lenger norske, men nordiske. Vi har sett at Erik av Pommern fortsatt valgte en stram linje overfor Orknøyene i 1420- og 30-åra. Han var blitt gift med Filippa, datter av kong Henrik IV av England, og ekteskapet ble inngått i 1405 etter mer enn fire års forhandlinger. Det var Margrete som var arkitekt for denne alliansen, og ennå ved inngangen til 1400-tallet tok det nordiske unionsmonarkiet mål av seg til å hevde seg også i vesteuropeisk og atlantisk sammenheng. Dette skulle snart komme til å endre seg.

1434, året da Vilhelm endelig oppnådde kongelig utnevnelse til jarl, var også året da det store dalkaropprøret brøt løs i Sverige. Det satte i gang en prosess som i løpet av en seks års tid førte til at Kalmarunionen gikk i oppløsning og at kong Erik måtte gå i eksil på Gotland. Også i Norge var det som nevnt opprør, både i 1436 og 1438; trolig har styret i forhold til skattlandene fungert dårlig både i denne perioden og det vanskelige interregnet som fulgte etter Christoffer av Bayerns død i 1448. Treriksunionen ble nå spaltet i to stater, den vestnordiske oldenborger-staten og det østnordiske Sverige med Finland. Og med tyskeren Christian av Oldenborg, konge over Danmark og Norge fra 1450, som i 1460 også forente hertugdømmene Schleswig-Holstein med Danmark-Norge, ble utenrikspolitikken fullstendig orientert mot Østersjøen og Nord-Tyskland. Tradisjonelle norske riksinteresser måtte vike i prioritet. Dessuten ekspanderte nå England i de norske områdene i Norskehavet. Islendingene kaller første halvdel av 1400-tallet for den engelske tidsalderen.

Orknøyene var i 1424 fortsatt et norrønt samfunn, men det var grenseland og preget av en mangehundreårig kontakt med Skottland. Øyene hadde vært et eget fyrstedømme, og landet hadde fortsatt egne jarler, som siden 1232 hadde vært av skotsk nasjonalitet, og som hadde vært mest opptatt av sine skotske posisjoner. Kongen har hele tida hatt et maktapparat på øyene, og som vi ser gikk det i 1420-åra sendeferd på sendeferd over Nordsjøen. Kongen var i 1420-åra fortsatt landets naturlige herre, han beskyttet lov og rett og øyenes privilegier. Flere av landets ledende menn var også hans hirdmenn, slik situasjonen var hundre år tidligere. Og orknøyingene sjøl ser først og fremst ut til å ha identifisert seg med -landet sitt og dernest med kongen sin. Enten de nå var av skotsk eller norrønt opphav, var de framfor alt orknøyinger, som for det meste styrte seg sjøl. Det kommunale norske systemet har tydeligvis huget dem bedre enn det føydalt skotske, som David Menzies sto for. Klagemålene viser ikke bare at norsk språk fortsatt var levende på øyene, men også at øyboerne har reagert politisk på samme måten som kongens undersåtter i Norge. Orknøyingene og nordmennene har altså delt en felles norrøn eller norsk politisk kultur. Grunnlaget for denne var den felles historien, kongemakten, loven og landskommunen.