Introduksjon

på solons tid undret en besøkende seg over hellenernes skikk med å la de vise tale, mens de uvitende fikk avgjøre saken.1 Denne gjesten hadde vært til stede under et folkeforsamlingsmøte i Athen. Solons tid som høyeste embetsmann i Athen dateres ofte til 594 f.Kr.2 Dette er nesten 90 år før Athen for alvor blir omformet av endringer som forskere med sterke innslag av forbehold er villig til å kalle «demokratiske», nemlig Kleisthenes’ reformer i 508 f.Kr. (heretter 508).3 Fortellingen om den fremmedes undring og de ulærdes beslutningsmakt antyder derfor at folkeforsamling og demokrati ikke var bundet sammen på noen selvsagt måte i antikkens Athen.

Tiden mellom Solon og Kleisthenes var tyranniets tid i Athen, men folkeforsamlingen fortsatte som et innslag i byens styre.4 Også mot slutten av perioden, da tyranniet ble oppløst i maktkampene som ledet frem til Kleisthenes’ reformer, var folkeforsamlingen virksom nok til å stå som beslutningstakere også for gjennomføringen av disse.5 Innenfor klassisk filologi er dette selvsagt – at folkeforsamlingen eksisterte gjennom oligarkiske og tyranniske tider, og at dens opprinnelse går langt tilbake i tid. Poenget gir likevel grunnlag for å aksentuere et spørsmål om historisk og politisk endring, når man ser hvilken rolle Athen spiller som retorisk figur innenfor bl.a. politisk teori: som et bilde av en folkeforsamling i aksjon. Spørsmålet blir som følger: hvis det athenske demokratiets begynnelse ikke besto i opprettelsen av en folkeforsamling – hva besto det i? Hva var forskjellen mellom et før-demokratisk og et demokratisk Athen? Hvor identifiserer vi det historiske bruddet tidsmessig og institusjonelt? 6 Det historiske og teoretiske glir over i hverandre i en slik undersøkelse, for bruddet kan ikke identifiseres med mindre man bestemmer hva som karakteriserer demokratia, og dette siste er av teoretisk like mye som kronologisk art.

I: Brudd – å identifisere det nye

Refleksjoner rundt demokratiets tilblivelse berører en rekke spørsmål om makt, politikk, demokrati og historisk endring. Spørsmål om hva som var demokratisk i Athen, tvinger frem betraktninger om hva demokrati er, generelt eller teoretisk. Slike spørsmål får lett normativ karakter, for -eksempel Athens demokratia avskrives som interessant fordi det var basert på kvinners og slavers arbeidskraft og utestengelse.7 -Moralske dommer over Athen er bredt representert i moderne demokratitenkning, og spenner fra kritikk av at det var både for lite demokratisk (ca. 20 % av borgerne var mannlige, voksne individer med borgerstatus), og at det var for demokratisk, med sine massemøter.8 Likevel fortsetter diskusjoner om demokratiske prinsipper å streife innom eksemplet -Athen, som en virksom retorisk figur.9 Eksemplet skisseres nå mer som noe historisk og idealisert annet – en folkeforsamling i direkte deliberasjon – som likevel ikke klarer å holde på sin ideale annethet. Athen sin historiske eksempelmakt, og dette beskrives fortsatt i normative termer. Athen opphører å være eksemplarisk i normativ forstand også ved tapet av denne idealiserte annerledesheten.10 Athens eksempelmakt møter her det uavklarte spørsmålet om historisk brudd, for hva var det som innebar overgangen til demokratia i Athen? Hva slags annethet er det Athen representerer, og hvorfor får byens historie ikke ligge helt begravet i fortidens glemsel? Kanskje fordi det er vanskelig å frata Athen ansvaret for første gang å sammenstille den språklige forbindelsen mellom folk, demos, og makt, kratos, og at dette betegnet tilblivelsen av en tredje form for styre ved siden av monarki og oligarki. Hva innebar dette, hvis det ikke var folkeforsamlingen, ekklesias tilblivelse?

500-mannsrådet og Athens demokratia

Innenfor den historisk-filologiske forskningen omkring Athen velger noen å identifisere Athens demokratia i institusjonenes utvikling, andre fremhever en type demokratisk ideologi som konstituerende for det nye i Athen.11 I denne artikkelen vil jeg forsøke å fremheve ett element ved demokratias tilblivelse i Athen som er bredt omtalt innenfor den filologiske tradisjonen, men ikke i den teoretiske: det nye 500-mannsrådet som ble etablert ved Kleisthenes’ reformer i 508. Ved opprettelsen av dette rådet fikk den vanlige athenske borger for første gang en plass i den dagsordensettende delen av den politiske prosessen. Jeg vil argumentere for at denne institusjonen mer enn noe annet kan beskrives som det store demokratiske gjennombrudd i Athens historie. I dette ligger det ikke en påstand om at andre faktorer er irrelevante eller uinteressante, men at fokus på dette rådets funksjon i særdeleshet frembringer det historiske ved Athen.

500-mannsrådet ble til som en del av Kleisthenes’ reformer i 508, da Attikas politiske og borgerlige sammensetning ble omdefinert. Disse reformene var lenge fraværende i historieskriving om Athen. Noe kan tilskrives det faktum at den mest utdypende kilden til reformenes karakter og rådets funksjoner, Pseudo-Aristoteles’ verk Athenernes statsforfatning (Athenaion politeia), ble oppdaget lenge etter at Athen var blitt etablert som historisk eksempel i 17- og 1800-tallets politiske teori. Verket ble funnet sent på 1800-tallet, og før denne tid var Solon en langt hyppigere kandidat som demokratisk forfatningsskaper i Athens historie,12 blant annet pga. den overveldende utbredelsen Plutarks Livsskildringer hadde som historisk kilde på 1700-tallet.13 Plutarks biografier åpner nettopp med lovgiveren Solon, men det finnes ingen liknende biografi om Kleisthenes i dette mye leste verket. Plutarks biografisme ga mer rom for myter enn for forfatningsanalyser. Da Pseudo-Aristoteles’ verk ble gravet ut av sanden i Sahara, fikk en mer rendyrket forfatningshistorie et oppsving. Verket vier omtrent 1/4 av plassen til beskrivelser av nettopp 500-mannsrådet.14

Det var dermed nitide beskrivelser av 500-mannsrådets sammensetning, funksjoner og oppgaver som ga støtet til en ny type fokus på Athens historie, selv om selve rådet ikke fikk noen monografi før i 1972, og denne er fortsatt et standardverk.15 Rådets demokratiske karakter må imidlertid sies å være uavklart også innenfor den filologiske tradisjonen, kanskje fordi betydningen av Kleisthenes’ reformer fortsatt er gjenstand for mye debatt. Mye av uenighetene om den demokratiske utviklings kronologi, brudd og kontinuitet henger sammen med uklarheter og motsigelser i kildene, hvilket byr på særlig kildekritiske problemer.16 Pseudo-Aristoteles’ viktige verk ble skrevet ned mot slutten av 300-tallet f.Kr., og beskrivelsen av 500-mannsrådet er først og fremst et bilde av rådet slik det så ut på denne tiden, ca. 180 år etter at det ble konstruert.17 Det overordnede spørsmålet i forhold til 500-mannsrådet blir da: I hvilken grad var rådets konstruksjon resultat av en éngangshendelse, en organisatorisk anstrengelse der hver minste prosedyre var uttenkt i detalj allerede ved dets begynnelse? Var rådets 300-tallsdesign identisk med dets opprinnelige karakter, eller hadde det vært utsatt for en utvikling, gjerne i demokratisk retning, i løpet av tiden som var gått? 500-mannsrådet fremstår slik som en viktig demokratisk komponent i denne tradisjonen, men man er ikke blitt enig om når rådet fikk denne karakteren – om det var dets tilblivelse i seg selv, eller senere tilføyelser. Problemkomplekset har frembrakt en teoretisk fundert skepsis mot at demokratia kan forstås som et radikalt historisk brudd i 508. En sentral bidragsyter i debatten har uttrykt det slik: «Is it sensible to assume that a change so massive as the creation of democracy was the product of one man’s genius or one reform, – […] one revolution?»18

500-mannsrådets sammensetning

Kleisthenes’ reformer var svært omfattende og kan kalles revolusjonerende, enten de var demokratiske eller ikke. De kan derfor ikke ytes noen rettferdig beskrivelse her. Deres gjennomgripende karakter har aldri fått noen dekkende monografi der konstruksjonen i sin helhet analyseres.19 Det er kanskje også en uoverkommelig oppgave, for monografiene om reformenes ulike deler er omfattende verk i seg selv.20 Jeg velger meg som sagt 500-mannsrådet, noe som imidlertid bringer oss rett inn i reformenes omstrukturering av Attika, den nye fyleinndelingen, som styrte måten rådet ble satt sammen på. De 500 rådsmennene ble nemlig loddtrukket og sammensatt etter et sinnrikt system av hva man kan kalle en tilfeldighetenes konsekvente orden, Kleisthenes’ ti fyler.21 Hvert fyle bidro med 50 rådsmenn hver. Ett fyle besto av tre adskilte geografiske områder, -trittyes: Ett trittys fra kysten, ett fra innlandet og ett fra bykjernen. De minste enhetene i dette systemet var de lokale demene, 139 landsbyer eller mindre lokaliteter rundt omkring i Attika.22 Hver av disse hadde sin egen demeforsamling, lokale folkeforsamlinger, som var de minste byggestenene i Kleisthenes’ system.23 Disse demene kan lettere karakteri-seres som politiske og religiøse møtepunkter for en avgrenset gruppe borgere enn et geografisk avgrenset område.24 Fylereformen er blitt fremstilt som unaturlig på ett vis, kanskje spesielt med tanke på de tre adskilte trittyes som utgjorde ett fyle, og dette er også en tanke man kan slutte seg til.25

Reformen fremstår som en konstruksjon med en tanke bak. De tredelte fylene splittet det gamle jordeieraristokratiets lokalt funderte maktposisjon, særlig ved det nye 500-mannsrådets rolle. Alle demer skulle heretter bidra med et gitt antall rådsmenn i året. Via tilhørighet i demene var dermed hver enkelt borger bundet direkte til polis’ kjerne som potensiell rådsmann. 26 Tidligere gikk forbindelsen via de lokale aristokrater i mer patron–klientliknende forhold. I den nye forbindelsen mellom borger og polis ser vi dermed en slags sentralisering, samtidig som de lokale maktbastionene svekkes.

Det var en rekke finjusteringer i flere deler av prosessen med å rekruttere rådsmennene. Prosessen startet i demeforsamlingene, før det hele endte i en sentral loddtrekning eller utvelgelse i Athen.27 Her skulle 500 borgere godkjennes. Rådsmannens lokale tilhørighet var fellesskapet med de 49 andre rådsmennene. Her møtte han borgere hvor 2/3 kom fra steder som var geografisk avgrenset fra hans eget område. Av dette ble det konstruert en ny type tilhørighet som manifesterte seg i rådets indre organisering, der fylet hadde formannskapet i 1/10 av året. I 35 eller 36 dager møttes derfor de 50 representantene mer regelmessig, og da var de stasjonert i den runde Tholos-bygningen på Athens agora, hvor 1/3 av fylets representanter måtte være til stede dag og natt.28 Oppdraget var ærefullt. Det ble delt ut ærespris til ett av formannskapene, prytaniene, hvert år, i alle fall senere på 300-tallet.29 I prytaniet var det et større eller mindre antall borgere som i kraft av sin økonomiske og sosiale status aldri tidligere hadde hatt adgang til de oppgavene som skulle utføres i Tholos-bygningen, å forberede og tilrettelegge dagsorden for folkeforsamlingen og eksekvere dens beslutninger.

Rådets funksjoner

I Politikken sier Aristoteles at det alltid må finnes et forberedende organ eller kollegium som tilrettelegger for folkeforsamlingens møter, slik at folket får tid til å vie seg til sitt eget arbeid.30 Denne generelle bemerkning peker på noe vesentlig ved de greske styreformene som Aristoteles behandlet, nemlig at de alle rommet en folkeforsamling, men at denne aldri opererte i noe vakuum. Noen måtte forberede og administrere forsamlingsmøtene, og det var det 500-mannsrådet som gjorde i Athen etter 508. Med støtte hos Plutark kan vi hevde at også Solon i sin tid hadde instituert et råd med dette formål, et 400-mannsråd.31

Hva Kleisthenes’ råd mer konkret utførte av arbeidsoppgaver under Athens demokratiske periode, er det i stor grad Pseudo-Aristoteles’ verk som forteller, og gjennom denne fremstillingen blir det tydelig at rådet også hadde en rekke administrative funksjoner.32 Pseudo-Aristoteles tegner et bilde av rådet slik det hovedsakelig fungerte på hans egen tid, det vil si rundt 330 f.Kr. Store eller mindre endringer kan ha funnet sted mellom 508 og dette verkets tilblivelse, men vi må likevel ha Pseudo-Aristoteles’ verk som et utgangspunkt. Her fortelles det at rådets forberedende oppgaver blant annet besto i å formulere forslag til avstemning i folkeforsamlingen, ekklesia. Det var dette som mest konkret gikk under navnet forberedende, probouleusis, å rådslå på forhånd. Forslaget kunne ha sin opprinnelse fra en hvilken som helst borger, men rådet måtte likevel akseptere forslaget og formulere selve vedtaksforslaget slik det ville bli presentert i ekklesia.33 Rådet var også ansvarlig for alt det praktiske ved å kalle inn til folkeforsamlingsmøter: fra å bestemme hva som skulle på dagsorden til oppslaget på agora,34 torget, til praktisk ledelse av møtet, med utførelse av alle tilhørende ritualer. Alle disse oppgavene var imidlertid sterkt regelstyrt. Det første møtet i hvert prytani var viet byens utgifter og inntekter, og dette skulle være på agendaen i to dager. Utenrikspolitikk var også fastsatt til spesifikke dager.35 Det var også straff for å unnlate å sette forslag på dagsorden som med rette hørte hjemme der.36

Det er viktig å være klar over at rådets forberedende rolle også jurydomstolene.37 Folkeforsamlingen dømte selv i alvorlige forbrytelser, som forræderi og forsøk på å omstyrte polis, mens jurydomstolene tok seg av andre alvorlige forbrytelser. Enklere forseelser kunne rådet selv utvise en form for jurisdiksjon over, men som sagt, reglene var ganske klare, slik at disse oppgavene var av mer utøvende enn dømmende karakter. Herunder kom også en rekke oppgaver der rådets medlemmer fungerte som oppsynsmenn av ulike slag, i form av timannskollegier, med ett medlem fra hvert fyle. Hvert kollegium hadde spesifiserte oppgaver, som å påse at borgere med ansvar for kavaleriets hester ikke sultefôret dyrene.38 Et annet kollegium hadde ansvaret for å motta statlige avgifter.39 Nok et kollegium hadde ansvaret for å sjekke regnskapene til rådsmedlemmene i hvert prytani, mens et annet sjekket regnskapene for andre embetsmenn i polis’ tjeneste.40 Andre hadde til oppgave å se til at søppelet ble kastet utenfor angitte grenser, og liknende.41 Disse oppgavene var spesifiserte, regelstyrte og innebar ikke mye politisk eller administrativ makt, men de trakk borgerne inn i polis’ tjeneste, og oppgavene gikk på omgang. Alle timannskollegiene ble trukket ut ved lodd, og de besto av en rådsmann fra hvert fyle. Oppgavenes avgrensede myndighet har vært påfallende, fordi de var gjenstand for latterliggjøring av komediedikterne. I et fragment av dikteren Sofilos foreslås det at byens kontroll over kvaliteten på byens fiskehandel bør forbedres ved å opprette et par–tre nye stillinger som fiske(mat)rettoppsynsmenn.42

Til sist skal nevnes en viktig oppgave som 500-mannsrådet sto for, nemlig forberedende prøver – dokimasia – av sine egne rådsmenn og av andre embetsmenn, for eksempel de ni arkontene. De fleste testene handlet ikke om kvalifikasjoner, men om lojalitets- og tilhørighetskriterier. For å bli godkjent som rådsmann etter at loddet hadde trukket ut 500, måtte man ære sine foreldre, ikke ha latt seg prostituere og dessuten være ved sine fulle fem.43 De kunne også under denne prosessen bli angitt av andre borgere som mente at rådsmennene ikke oppfylte kravene. Arkontene, som var valgte embetsmenn forbeholdt borgere med en viss økonomisk status, måtte i tillegg godtgjøre at de kom fra riktig bakgrunn. Rådet hadde også i oppgave å godkjenne de nye borgerne som nådde myndig alder hvert år. Disse ble solgt som slaver hvis deres borgerstatus ikke kunne godtgjøres, og denne prosessen ble innledet i demeforsamlingene.44 Rådets oppgaver var langt flere enn disse, og i fellesskap vil de kunne bidra til å vise at Athens politiske organisasjon var av mer kompleks art enn hva som kommer frem om man bare fokuserer på folkeforsamlingenes møter. Forsamlingen rommet intense debatter, slik blant andre Thukydid skildrer dem, og er av langt mer dramatisk og fengslende karakter enn det detaljerte maskineriet Pseudo-Aristoteles bruker så mye plass på å beskrive, men detaljene viser den kompleksiteten Athens system hadde, og en rekke særegenheter som peker tilbake på rådets tilblivelse, nemlig Kleisthenes’ reformer.

Andre sider ved reformene i 508

Det er fylereformen som lar seg avdekke i mange sider av det nye Athen. Viktig blant disse var byens ti nye militære embeter, strategene. Disse embetene bar reformenes stempel fordi de i begynnelsen representerte disse enhetene.45 I motsetning til de fleste embeter etter 508, kunne en strateg gjenvelges et ubegrenset antall ganger. Perikles hevdes å ha blitt gjenvalgt som strateg 22 ganger.46 Strategembetene supplerte og overflødiggjorde ett av de viktigste embetene i det gamle Athen, nemlig polemarkembetet, ett av de ni arkontembetene som 500-mannsrådet nå hadde ansvaret for å sjekke. Polemarken (etter polemos – krig) var inntil 508 en av de tre tidligere lederskikkelsene i byen, sammen med den eponyme arkonten og kongearkonten. I tillegg kom seks andre arkonter, -thesmotetene. Solon, Peisistratos, Kleisthenes, alle Athens tidligere ledere, hadde sittet i arkontembeter som utgangspunkt for sine maktposisjoner. Etter 508 var det strategene som ledet an som fremskutte borgere, som for eksempel Perikles.47 Dermed kan man ane konturene av et brudd som fikk konsekvenser ved 508-reformene.

Strategreformen kan også ses som avgjørende for Athens videre eksistens, fordi den militariserte Athen i mer ordnet form.48 Historikeren Herodot, den eldste kilden til reformene, sier da også at Athen etter dette ble i stand til å mobilisere et sterkere forsvar av byen.49 Strategreformen nevnes her fordi den viser at fylenes organisering graver seg inn i selve fundamentet til Athen etter 508. Det samme kunne sies om viktige deler av byens religiøse festivaler og elitens interne konkurranse om å være velgjørere for polis i slike sammenhenger. Også disse var organisert etter fylene.50 En side av Kleisthenes’ reformer som ikke springer ut av fylene, var ostrakismeinstitusjonen. Den innebar at athenerne en gang i året stemte over hvorvidt de skulle utvise en borger fra byen. Ostrakismen kan være en viktig nøkkel til å forstå spørsmål omkring brudd og kontinuitet ved 508-reformene, ved at de modifiserte en praksis der aristokratiet utviste sine motstandere i kampene om de tidligere så viktige arkontembetene – en Politics of Exile. Bortsett fra at det var 500-mannsrådet som hadde i oppgave å sette dette på dagsorden i årets sjette måned, berører det likevel ikke vårt spørsmål her, som er avgrenset til rådets rolle i det demokratiske Athen. 51

Beskrivelsen av Kleisthenes’ reformer kunne ha fortsatt med utbroderinger av en rekke uklarheter, ikke minst hva gjelder diskusjoner av hva som bør forstås som deler av reformene, hva som allerede var på plass av ulike praksiser og institusjoner og hva som ennå lå lenger frem i tid. Herunder kommer også diskusjoner om hva som var forutsetninger, utløsende årsaker og konsekvenser av reformene. Dette er ikke denne artikkelens hovedanliggende, men jeg skal kretse inn noen elementer av denne diskusjonens betydning for spørsmålet om brudd eller kontinuitet, slik de mest konkret knytter seg til 500-mannsrådets betydning. Det er fremført en rekke argumenter mot å se Kleisthenes’ reformer og deres ulike innhold som reelle brudd i historien, blant annet med utgangspunkt i at nye institusjoner ikke i seg selv kan omkalfatre gamle praksiser. I alle fall ikke når de gamle institusjonene levde videre, slik de gjorde i Athen.

II: Kontinuitet

Gamle praksiser og den nye orden

Viktige embeter og institusjoner levde videre i Athen etter 508, side om side med Kleisthenes’ nye institusjoner. De ni arkontembetene fortsatte for eksempel å eksistere. Det samme gjorde det gamle Areopagos-rådet. Dette var på ingen måte noe folkelig råd, men hadde sterke adgangsbegrensninger ved at bare medlemmer fra de to øverste inntektsklassene i Athen var valgbare.52 Rådet besto av tidligere arkonter, som nettopp ble rekruttert fra disse gruppene, og medlemskap i rådet var på livstid. Denne institusjonen må opprinnelig ha vært et sentralt maktorgan i tidlig arkaisk tid, og mange forskere hevder at det hadde stor uformell makt også etter 508. Rådets formelle makt ser imidlertid ut til å ha vært av begrenset juridisk art, det vil si som en domstol for mordsaker. 53

Aristokratisk dominerte klanssammenslutninger levde også videre, men skal ha blitt redusert til religiøse kultfellesskap der de tidligere også hadde økonomisk og politisk betydning.54 Disse hadde vært lokale maktbastioner for jordeieraristokratiets patronforhold til de fattigere borgerne. Som et apropos til det komplekse reformarbeidet i 508, kan vi nevne at under demokratiet ble polis gitt rollen som en sentral patron for byen. Den store festen Bydionysiene, for eksempel, rommet en korsangkonkurranse der fylene deltok med to kor hver. De rikeste ble pekt ut som patroner for festene og finansierte hvert sitt kor, men deres patronat kunne ikke lenger innkassere støtte fra en avgrenset og identifiserbar gruppe borgere som skyldte patronen personlig takk.55 Hele polis var klienter, og patronen selv måtte konkurrere med flere bidragsytere om å ha gitt sitt til beste for byen.56 Forventning om takk fant imidlertid veien inn i den politiske retorikken, der de rikeste stilte seg til disposisjon som byens ledende menn, med krav om tiltro til uegennyttig motivasjon for sitt offentlige arbeid.57

På denne måten levde den gamle eliten videre i det nye Athen. Som Mogens Herman Hansen oppsummerer, så ble forfatningen ny etter 508, men ansiktene var de samme.58 Det var dermed de gamle aristokratiske familiene som var bredest representert i den athenske politiske eliten også under demokratia. Mange forskere har derfor villet se reformene som lite effektfulle hva angår maktfordeling til fordel for et bredere definert folk – demos. Den institusjonelle omformingen av fylene og dens omfattende karakter aksepteres i sine grunntrekk, men deres endrings

To sum up: even after the reforms of Cleisthenes the upper class retained effective control of the organs of government. […] but he provided against the arbitrary exercise of aristocratic power by letting no major decision or legislation be made or implemented without the approval of Council or Assembly.

A government in which a large representative Council and the Assembly of all citizens serve as a counterweight and check to the power of an aristocratic and wealthy ruling class is not yet a democracy.59

Her postuleres en spesifikk aristokratisk makt som fortsatt regjerer. Aristokratiet beholder kontrollen over maktens apparater, men blir utsatt for motmakt av rådet og forsamlingen (counterweight), men uten at disse to institusjonene i seg selv konstituerer den politiske makten. Aristokratiske maktmonopol ses som lite berørt av reformene, og den nye institusjonelle praksis var «[…] old wine in new bottles. Business would proceed as usual […].»60

Mye av debatten rundt Kleisthenes’ reformer og deres demokratiske karakter konsentrerer seg om 500-mannsrådets betydning. I den forbindelse kan man diskutere i hvilken grad rådet ønsket vanlige og kanskje fattige borgere velkommen, og i så tilfelle: i hvilken grad disse hadde talerett eller mot til å ta ordet i møte med det gamle aristokratiets ledende borgere, som man også regner med var godt representert i det nye rådet. Mye av diskusjonen kretser rundt Pseudo-Aristoteles’ beskrivelser av prosedyrene for bred deltakelse som man ikke har klare grunnlag for å datere. Disse gjelder prosedyrer som utbetaling av diettpenger, loddtrekning og de fattigstes – thetenes – adgang til å tjene som rådsmenn.61 Pseudo-Aristoteles forteller ikke når disse praksisene blir innført, bare at de er der på hans tid. Enkelte forskere velger å plassere disse suksessivt i tiden etter 508, som viktige ledd i en evolusjonistisk fremstilling av det athenske demokratia.62 På denne måten tillegges 500-mannsrådet en viss betydning som demokratisk signifikant, selv om dets instituering i seg selv ikke synes å ha en slik betydning. Mange har foretrukket å se demokratias tilblivelse i historien slik, som resultat av en slags haltende rekke av ad hoc-løsninger på ulike utfordringer.63 Den debatten baserer seg på spørsmål om hva som skjedde i 508 og tiden etter dette, men også tiden forut for 508 vil spille en rolle i identifiseringen av det nye.

En verden uten demokratia

Kleisthenes’ reformer må også ses på bakgrunn av tiden forut for 508. Å identifisere det nye er avhengig av hvordan man ser det gamle, og her rommer kildene enda flere hull og mer usikkerhet. Som sagt vil jeg ikke gå langt i å beskrive denne tiden, men holde meg til en karakteristikk som ved sin banalitet må sies å være både ukontroversiell og nær knyttet til denne artikkelens spørsmål – tiden før 508 var tiden forut for demokratias inntreden i historien. Middelhavsområdene var en maktpolitisk verden som ble styrt etter ett av to prinsipper: monarki – styre ved én, eller oligarki – styret ved de få.64 Om monarkene var tyranner, som Peisistratos, eller om oligarkene var aristokrater, spiller mindre rolle i denne todelingen. Det viktigste er at det eksisterer to, og ikke tre alternative styreformer. Athen hadde nettopp opplevd et århundre som kan betegnes som en slags pendelbevegelse mellom et aristokratisk fåmannsvelde på den ene siden og et uformelt monarki, tyranni, på den annen, med en tilbakevendende Politics of Exile som dyttet pendelen frem og tilbake.

Tyranniets kjennetegn var at det ikke hvilte sin makt på endringer i styreformen og ennå ikke hadde de negative konnotasjoner betegnelsen senere skulle få.65 Byens aristokratiske/oligarkiske lover forble intakte, men én av aristokratiets medlemmer lykkes med å monopolisere de viktigste maktposisjonene i staten for seg og sine støttespillere. Det var dette som skjedde da tyrannen Peisistratos og hans slekt bemektiget seg den ledende posisjon i Athen i store deler av århundret før Kleisthenes’ reformer.66 Formelt var imidlertid Athens politiske forfatning den samme som den Solon etterlot seg. Bystaten ble styrt og organisert via de ni arkontene, jurydomstolene og Areopagosrådet. Folkeforsamlingen var også et selvfølgelig innslag i 500-tallets historie om tyrannier og aristokratier. Veldig lite av dette forandret seg ved Kleisthenes’ reformer. Det som forandret seg var måten den politiske agendaen ble satt på, hvilket leder oss frem til den mest skyggefulle institusjonen forut for 508, Solons 400-mannsråd. Som sagt hevder Plutark at dette råd nettopp ble innstiftet for samme formål som det senere 500-mannsrådet, men stort mer sier han ikke. 67

Solons 400-mannsråd

Det er igjen Pseudo-Aristoteles’ verk som beretter mest om fortidens politiske utforming, også om et 400-mannsråd instituert av Solon.68 Selv om enkelte forskere tidligere betvilte eksistensen av dette rådet, må det vurderes som en mulig forløper til Kleisthenes’ agendasettende råd, fordi det er vanskelig å tenke seg en polis uten et forberedende råd.69 Hvis vi ikke plasserer et slikt forberedelses- og eksekutivråd i det før-demokratiske Athen, er det vanskelig å se for seg av hvem og hvordan driften av byen skulle kunne ha funnet sted. Hvem forberedte sakene for folkeforsamlingen? Arkontene? Areopagosrådet? Øvrige embetsmenn? Hver for seg og også til sammen blir disse grupperingene for snevre til å kunne fylle en helt nødvendig funksjon i polis som det ikke kvitteres for om man utelater den eneste kandidaten som kildene nevner, nemlig et 400-mannsråd innstiftet av Solon.

Å gå nærmere inn på dette 400-mannsrådets funksjoner vil være spekulativt her, for Pseudo-Aristoteles beskriver ikke dette nærmere. Han sier imidlertid noe om sammensetningen, hvilket i seg selv er et verdifullt sammenlikningsgrunnlag for det nye rådet som skulle komme. 400-mannsrådet skal ha bestått av 100 rådsmenn fra hvert av de fire fylene som Athen besto av før Kleisthenes’ tid.70 I disse fire fylene var det ikke lokale møteplasser, demene, som utgjorde den minste byggestenen, men derimot fratriene, det vil si klansstrukturer der det lokale aristokratiet hadde privilegerte posisjoner som presteskap, og dertil økonomisk og sosial makt over sine fattigere medborgere.71 Fratriene inngikk i større sammenslutninger (naukrariai) med sine aristokratiske overhoder i en hierarkisk struktur.

På de fleste nivåer må man anta at det er medlemmer fra Athens gamle aristokrati som førte an, sammen med de øverste formuesklassene.72 Kleisthenes’ demer overtok for aristokratiets lokale fratrier som byggestener i det nye rådet, og dette kom til syne i en ny navneskikk. Etter 508 skulle borgerne identifiseres ved sitt demesnavn, ikke sitt patronymikon, fars navn. Slik kunne reformene skjule borgernes familiebakgrunn, og også det faktum at reformene hadde gitt borgerstatus til flere innbyggere.73 En alminnelig innbygger som få år tidligere ikke engang var borger av Athen, kunne i årene etter 508 risikere å havne midt i byens politiske og administrative sentrum.

III: Noen sammenfall

Fyler og demokratia

Gjorde dette 500-mannsrådet noen forskjell i Athens historie? Var det dette som karakteriserte tilblivelsen av en ny politisk arketyp ved siden av de eksisterende to? Var det ved 508-reformenes nye råd at demokratia stoppet pendelbevegelsen mellom oligarkia og monarkia i historien, og inntok plassen som et tredje alternativ i en 2500 år lang tradisjon for politisk tenkning om makt og politikk?74 Vår eldste kilde, Herodot, hevder i alle fall at det var Kleisthenes’ reformer som innførte den nye styreformen. «Kleisthenes, han som innførte fyler og demokratia i Athen», sier han en passant i sitt historieverk, uten å fortelle hva han legger i dette.75 Det er også uvisst om Herodot kan ha visst hva som lå i reformene, i og med at de fant sted ca. 70–80 år før historieverket ble skrevet.

Herodots historieverk har klare begrensninger i diskusjonen om reformenes karakter, og dets troverdighet er trukket i tvil fordi forfatteren selv ikke var øyenvitne til hendelsene. Dets sammenstilling av demokratia med Kleisthenes’ reformer er derfor ikke akseptert innenfor forskningsstatus. Den anses ofte å være en anakronisme, en slutning fra følge til årsak, fordi Athen var et demokratia på Herodots egen tid.76 Der Herodot hevder at Kleisthenes innførte demokratia i Athen, nøyer Pseudo-Aristoteles seg med å si at forfatningen ble langt mer demokratisk enn den hadde vært under Solon.77 Dette gir muligheter for å vurdere Athens forfatningshistorie som en serie reformer hvor den ene reformator bygger på den forriges arbeid, og stadig beveger det hele seg nærmere et fullendt, eller radikalt, demokrati. Identifiseringen av demokratiets tilblivelse blir til et sett av spørsmål om kronologi, evolusjon versus revolusjon, intensjon eller ad hoc-løsning. Det blir til et spørsmål om kildekritikk og sannsynlighetsberegning. Jeg skal støtte meg til ett eneste kildekritisk poeng og forfølge dette her, og det er et poeng som står i strid med mye Herodot-kritikk. La oss se på vår eldste historikers begrensede opplysning om Kleisthenes’ reformer én gang til, og se at den kan romme mer enn hva som først kommer til syne. Herodot beskriver Kleisthenes slik: «[…] han som innførte demokratia og fyler i Athen.» […] KëåéóèÝíçò ôå ü ô `áò öõë `áò êá `é ô `çí äçìïêñáôßçí ’Aèçíáßïéóé êáôáóôÞóáò […].78 Herodots påstand har en styrke som de senere kildene mangler, nemlig at verket ble lest opp for athenere som visste hva som hadde skjedd i 508, og dermed blir opplysningen om Kleisthenes som demokratiets innstifter ikke nødvendigvis en påstand fra Herodots side, men en representativ fremstilling av reformene slik hans samtidige athenere så det, en henvisning til generelle oppfatninger. Det blir hva man kaller et levningsaspekt ved kilden, en aside, for Herodot snakker ikke primært om reformene i dette tekststedet. Han snakker om Kleisthenes’ gifteplaner, og for riktig å identifisere hvilken Kleisthenes det dreier seg om, sier han altså: «han som innførte …» osv.

Det er riktig, som mange forskere har vektlagt, at andre og senere kilder fremstiller ulike sider ved Athens historie på en slik måte at de kan sies å motsi denne sammenstillingen. Spesielt sterk er en tradisjon fra 300-tallet, som også Pseudo-Aristoteles bygde på, om at Kleisthenes’ forfatning skulle ha vært en slags gullalder hvor aristokratiet regjerte i mer eller mindre samme grad som før. Dette var tradisjonen om fedrenes forfatning, patrios politeia, en gyllen tid som de mer oligarkisk anlagte athenere på 300-tallet ville tilbake til.79 Sentralt i denne forestillingen finner vi Areopagosrådet, som skal ha hatt en uformell makt som nøytraliserte de nye institusjonenes formelle posisjoner. Denne tradisjonens ideologiske og kreative grunnlag er imidlertid allment akseptert,80 og som sådan kan den ikke konkurrere med de kildekritiske styrker i Herodots utsagn. Som nevnt, at utsagnet kan leses som levning, og dessuten at utsagnet er vår primære kilde til reformene.81 Mer enn dette må vi imidlertid lese utsagnet, for hva er det som hevdes? Hvorfor sammenstilles fyler og demokratia? Forskere som avviser demokratia-komponenten av Herodots utsagn82 må forklare hvorfor de ikke undersøker en nærliggende tolkningsmulighet, nemlig selve sammenstillingen av fyler og demokrati som en mulig retningsangivelse for hvor vi skal lete etter det historiske bruddet i Athen, en slags demokratisk begynnelse. Herodot kan sies å antyde at det demokratiske lå i selve fyleinndelingen, og fyleinndelingens institusjonelle uttrykk var først og fremst 500-mannsrådet.

Fyler og konstruksjon

Et velkjent poeng fra Robert Darntons The Great Cat Massacre påpeker at når andre kulturer fremviser praksiser og trekk som i våre øyne ser ut til å mangle enhver form for logikk og begrunnelse, skal man virkelig undersøke saken nærmere. Som vi har lagt merke til, er fylereformen med dens tilhørende institusjoner ofte blitt karakterisert som unaturlig på ulikt vis. I det hele tatt er Athen og demokratiets institusjoner ofte blitt karakterisert i slike vendinger. Childish om fylereformen,83 bizarre om loddtrekning84 og ostrakismen.85 Som nevnt tidligere er fylereformens konstruktive fremtoning noe som gjør den fremmed. Man kan godt være enig i utsagnet om at det hele ser ’made up’ ut.86 Dermed får vi også et interessant sammenfall mellom dette og karakteristikker som ser demokrati i seg selv som unaturlig.

[…] in the history of constitutions democracy as an egalitarian form of sociopolitical organization always existed only as a short intermezzo – not comparable to such «long-distance runners» as aristocracy and monarchy. As a kind of «miracle», not really appropriate to human nature, […]. 87

Kanskje er ikke denne oppfatningen av demokrati representativ nok for debatten til å stå som noe dekonstruktivt argument for å trekke konklusjoner, men det er definitivt en spore til å undersøke saken nærmere, og et godt sted å lete for en ideografisk orientert historiker. Hvis både -Kleisthenes’ reformer og demokratia er naturstridig, så er dette et historisk sammenfall vi bør forfølge. Hvis demokratia ble til i Athen, må vi også lete etter det som skiller Athen fra våre forestillinger, ikke det som bekrefter. Hvis ulike generaliseringer forteller oss at maktpolitiske endringer er umulig, må vi velge en annen teoretisk innfallsvinkel hvis det er demokratia som noe annet vi vil undersøke.

Det finnes flere veier til en slik foreløpig konklusjon om hva som avgrenser demokratia fra tidligere styreformer, hva som var det historisk nye i Athen. Ovenfor støttet jeg meg til et enkelt prinsipp for lesning av kilder, men jeg skal nevne flere metodiske strategier for å greie ut et spørsmål som langt på vei er av teoretisk og til og med politisk art. Å definere demokrati er ingen nøytral vitenskapelig øvelse.88 Den involverer både normative og deskriptive elementer, sammen med teoretiske oppfatninger av hva som er mulig i spørsmål om makt, samfunnsorganisering og historisk endring. Vi så det i spørsmålet som den sentrale antikkhistorikeren Kurt Raaflaub stilte seg, om hvorvidt en så revolusjonerende hendelse som demokratiets tilblivelse kunne ha blitt til ved én enkelt omstyrtende hendelse? Andre har fulgt opp ved å påpeke at Kleisthenes’ fyler ikke kan være det punkt i historien hvor demokratia ble til, blant annet fordi det ville være unaturlig, eller i strid med aristokratiets inte-resser. Derved ville heller ikke Kleisthenes, som selv var aristokrat, ha ønsket seg noe demokratia.89 Listen med argumenter mot Herodots sammenstilling av fylereformen og demokratia kan gjøres lengre, men her skal bare påpekes at argumenter som dette er av teoretisk art. Det vil også mine argumenter være, om hvorfor vi skal tillegge Herodots utsagn den autoritet historikere ofte gir primærkildene. Det teoretiske poenget er enkelt, og finner støtte allerede i Aristoteles’ Politikken. Det er adgangen til å sette den politiske agendaen som skiller demokratia fra oligarkia.

IV: Agendasetting og demokratia

Aristoteles kan fortelle at i oligarkier vil det være en fordel å begrense adgangen til å definere den politiske dagsorden, å rådslå på forhånd – probouleusis. Videre vil det også være en fordel å hindre mengden i å delta i den politiske debatten i arbeidet frem mot vedtaket.90 Aristoteles’ synspunkt viser en oppfatning der det å delta i de politiske beslutningene i en folkeforsamling ikke sidestilles med reell politisk deltakelse, men at det er måten den politiske kommunikasjonen foregår på her som avgjør hvordan makten er fordelt. Aristoteles skiller ut agendasetting og prosedyrene rundt folkeforsamlingens arbeid som avgjørende for maktfordelingen innad i forsamlingen. Også moderne maktteori vektlegger betydningen av å formulere politikk, for eksempel Steven Lukes’ Power: A Radical View fra 1974. Lukes peker på at makt også utøves ved å forhindre grupper i å formulere sine egne ønsker.91 Dette kan gjøres på mange nivåer, ikke alle institusjonelle, men det er det siste som er vårt anliggende her, for også i Aristoteles’ antikke skrift er det institusjoner det dreier seg om. Han hevder at for å begrense adgangen til dagsorden, kan man enten opprette sterkt adgangsbegrensede råd eller embeter som ikke er forpliktet til å la seg styre av utenforståendes innspill.92 Hvordan skal 500-manns-rådets rolle plasseres her? Er 500 rådsmenn signifikant mer enn de 400 rådsmenn i et før-kleisthenisk Athen? Kunne også 500-mannsrådet tilby en institusjon for «elite-control of the organs of government»? P.J. Rhodes, forfatteren av den ledende monografien om rådet, har også diskutert rådsmennenes mulighet for å forhindre saker i å havne på dagsorden, for eksempel ved hjelp av bestikkelser av de 50 som tjeneste-gjorde som prytani.93 Noen videre betraktninger av prytaniets oppgaver og sammensetning bør likevel skisseres før man tolker rådet og dets formannskap inn i moderne representasjons- og institusjonstenkning.

Prytaniet – byens agendasettende arnested

Statsviteren Robert Dahl påpeker at også i Athen måtte enkelte saker overlates til representanter, som i boule (500-mannsrådet) og prytaniet.94 Man kan godt kalle rådsmennene i boule og prytaniet for representanter. Men om man unnlater å nevne at det var nettopp her den alminnelige borger ble plassert midt i sentrum av polis’ virksomhet, så forsvinner nettopp det historisk signifikante andre ved Athens demokrati ut av analysen. Prytaniet var riktignok byens døgnåpne sentrum. Det var prytaniet som representerte og driftet byen på daglig basis. Det var hit de fremmede ambassadører henvendte seg, og det var herfra innkallingene til de større samlingene ble produsert. Det var dette som var kjernen i Athen, dets permanente representasjon, hvor det alltid var aktivitet. Men det var også her rotasjonsprinsippet var praktisert på det mest oppsiktsvekkende vis, spesielt med loddtrekning av en ny president hver dag. Det var dermed i den mest avgrensede og identifiserbare institusjonen for dagsordensetting at rotasjonsprinsippet mest konsekvent kvernet seg gjennom borgermassen.

Den politiske agendaen i Athen ble til i dette rådet som byttet ut sine medlemmer ca. hver 35. dag. Det besto av de 50 rådsrepresentantene fra ett fyle.95 De femti møttes i den runde Tholos-bygningen på Agora, hvor 1/3 til enhver tid måtte være til stede, hvor de ble bespist og -drukket på statens regning. Av 500-mannsrådets ca. 275 møtedager i året,96 var det bare under denne ene måneden at rådsmannen hadde møteplikt i byen. Ellers var det, som mange har påpekt, fullt mulig å unnlate å møte opp i andre av rådets 275 møter. Som prytani var pliktene mer merkbare, særlig med tanke på at loddet ville trekke 35–36 presidenter i løpet av denne tiden, og sjansen var derfor stor for alle til å tjene som epistates ton prytaneion. Uansett måtte man være tilgjengelig, for dagens president skulle også velge seg sin 1/3 prytani som selskap i sitt eneste døgn som statens overhode.97 Presidenten var byens representant i 24 timer, og blant oppgavene som lå til dette døgnflue-aktige embete forteller Pseudo-Aristoteles at han skulle ta imot eventuelle ambassadører fra andre stater, og at han passet på nøklene til arkivene og til statskassen.98 Dette er ikke representasjon i moderne forstand. Disse representantene ble kastet inn i politikken for et år eller en måned eller en dag, men de var ikke der fordi de hadde utmerket seg som administratorer eller politiske talenter. De var der for å utrette konkrete og klart definerte oppgaver, slik komediedikteren Sofilos gjorde et lite nummer ut av. Det finnes innganger til det historiske Athen og dets kompliserte maskineri for politikk ved å spørre seg hva slags strategier dette maskineriet var ment å virkeliggjøre. Som sagt vil en slik historiserende tolkning av Athen gi noen viktige teoretiske refleksjoner også. Her skal nevnes noen få, i tråd med den politiske filosofen C. Fred Alfords tolkning av det apparatet athenerne hadde bygget rundt folkeforsamlingen for å gjøre forsamlingen demokratisk.

Politisk makt og administrativ avmakt

Athens administrative apparat var et innviklet system, men med enkle oppgaver. Stillingene krevde ikke annet enn amatører, og oppgavene og embetsstillingene ga derfor ikke individuell prestisje. Dette var spesielt, og kolliderer med en rekke teorier om hvordan institusjoner kan organiseres. Innenfor studier av Athen har man ofte trukket frem Robert -Michels’ teori om at all styring, spesielt demokratisk styring, i realiteten alltid vil være oligarkisk.99 Michels’ oligarkiske jernlov har særlig relevans fordi den er begrunnet i at det nettopp er behovet for ekspertise som frembringer dannelsen av harde styringskjerner. Hvordan skal Athens administrative amatører passes inn i en slik jernlov? Var de en illusjon, et ideal i en verden av oligarkiske realiteter? Lite trolig, for vi har ikke diskutert athenernes demokratiske ideologi i denne artikkelen, men deres politiske praksiser. Praksisene bekreftes også av deres kritikere, for eksempel Platon. I Protagoras luftes den samme undring som Solons gjestevenn uttrykte – hvordan kan de slippe amatører til i politikken? 100

Behov for administrativ ekspertise er et premiss i Michels’ teori, på samme måte som det er det i moderne demokratiteori. Nettopp her var det athenerne inviterte amatørene. Vi kan da følge Darntons jakt etter det tilsynelatende uforståelige og lete etter en logikk bak amatørenes inntog i Athen. Alford foreslår at deres rolle i systemet kan ha vært konstruert nettopp for å unngå oligarkisk maktkonsentrasjon,101 og dermed både støtter og svekker han tesen om oligarkiets jernlov. Ja, behovet for ekspertise fører til oligarkisk maktkonsentrasjon, men nei, det er ikke umulig å tenke seg institusjonelle strategier for å hindre dette. Videre kan man skille det politiske og administrative, for var det, som kritikeren Platon hevder, politikken som ble amatørmessig styrt som et resultat av dette? Følger vi Alfords analyse videre, er det mulig å argumentere for at amatørismen i Athens administrasjon tvert imot kan tolkes som et middel som sikret en slags profesjonalitet i politikken. Det var ingen makt i administrasjonen, der amatørene satt med regelstyrte oppdrag. Politikken og kompetansen ble trukket helt ut av det administrative apparatet og inn i folkeforsamlingen.102 Amatørenes rolle kan tolkes som en strategi for å røyke ut kompetansen fra de lukkede dører og ut i den åpne luft, til forsamlingens offentlighet. Her kunne ekspertene komme til orde i de saker der de følte sin kunnskap kallet til talerstolen. De kunne bli mektige talere. Uten delegert beslutningsmakt var det imidlertid de politiske sakene som løftet retorene frem, og ikke omvendt. Systemet stimulerte de ambisiøse til å være lydhøre overfor borgernes ulike anliggender, til å la ulike saker få sin talsmann. Med Alfords ord: «[…] issues readily found a champion, with the result that they were placed before the citizens […]».103 Borgerne ble eksponert for ekspertisen der den var mest relevant, i den politiske sakens anledning, i prosessen på vei mot beslutning.

Alfords analyse av det athenske systemet legger noen alen til Moses Finleys kritikk av Webers teori om karismatisk ledelse, der taleren styrer tilhørernes oppfatninger.104 Dette er et demokrati der demagog blir til diktator, og bruken av Athens direktedemokrati som bekreftende bilde på teoriens universelle gyldighet er ahistorisk, om enn ikke på den måten som ligger i dens ambisjon om gyldighet. Webers bruk av Athen er ahistorisk fordi den utelukker alle spesifikke athenske karakteristika ved talerens betingelser. Finley legger vekt på at talerne nettopp deltok i en konkurranse med andre talere og dermed ikke hadde mulighet for å oppnå den dominans som ligger i karismabegrepet til Weber.105 I stedet kan man, med støtte i Alfords analyse, peke ut pluralisme som karakteristisk for de debattene som fulgte av Athens betingelser for politisk kommunikasjon. Ikke ved at hver og en av borgerne tok ordet. Hvis så skulle være tilfellet, hadde demokratia brutt sammen i samme sekund. Pluralismen i Athen kan heller postuleres ved at ulike synspunkter fant sin talsmann, som Alford sier. Gjennom den taleføre elitens konkurranse om å komme til orde, kan man tenke seg politisk dannelse gjennom et learning-by-doing-prinsipp. Denne dannelsesprosessen har en viss effektivitet over seg, samtidig som pluraliteten kanskje var det som gjorde den politiske diskusjonen i Athens forsamlinger demokratiske.

Monarkia, oligarkia, demokratia

Folkeforsamlingen var, som sagt, ikke det som innvarslet demokratia i Athen. Dette til tross for at ekklesia ofte er blitt fremstilt som demokratiets kjerne.106 En årsak til at forsamlingen så sterkt illustrerer athenernes demokratia kan imidlertid være at nettopp her anskueliggjøres den politiske kommunikasjonen tydeligst. Talernes innlegg, tilhørernes tilrop og avstemningen til slutt.107 Historikerne Herodots og Thukydids beskrivelser av viktige beslutninger som fant sted her er dramatiske høydepunkt i deres verker, men det er det mer pedantiske verket til Pseudo-Aristoteles som rommer det andre Athen. Sammen med alle innskriftene som forteller om den politiske prosessen. Vedtakene ble etter hvert hugget i stein, og her står navn på forslagsstiller, rådets behandling og folkeforsamlingens beslutning. «Det ble funnet riktig av rådet og athenerne å vedta at …».108 Alle disse omstendelige prosedyrer som det athenske demokratia besto av, lar seg ikke like lett innpasse i generaliseringer utledet av moderne erfaringer. Derimot har de gitt seg utslag i en uoversiktlig bibliografi, med mengder av monografier av hver enkelt institusjon og prosedyrer. Å trenge inn i dette er strevsomt, som å trenge inn i Pseudo-Aristoteles’ verk. «[T]eachers and textbooks often have continued to dangle before dubious students a fleshless skeleton, a descriptive anatomy of laws and offices […]. Who among us have not been frustrated or put to sleep by the dusty later chapters of Ath.P. […]?».109

Innenfor den klassiske filologien har denne strevsomme tilnærmingsmåten fått en sterk konkurrent i fokus på teori, ideologi, diskurser og ekstra-institusjonelle dynamikker i demokratia.110 Jeg ser ingen grunn til å velge mellom disse, for institusjoner er også diskursive fenomener. De adskilte veiene som forskningen om Athen har tatt, har imidlertid latt det stå et åpent rom tilbake, der man kan nærme seg det institusjonelle rammeverket i Athen med sterkere teoretisk fokus, slik C. Fred Alford gjorde. Alfords bruk av Athen som eksempel er av mer forpliktende art, fordi han undersøker det fremmede ved eksemplet, i motsetning til Weber som brukte eksemplet som en bekreftelse.111 Jeg argumenterer altså for en større grad av historieteoretisk nysgjerrighet på Athen, ikke en mindre. Filologer og historikere er ikke rene faktaprodusenter for den politiske teorien, derfor bør historien som argument være av mer forpliktende art. Også Athen må tolkes.

I denne artikkelen har jeg forsøkt å meisle ut agenda-setting som et slikt teoretisk sted å begynne. Dette bringer oss til sider ved Athen som er langt mer ukjent enn folkeforsamlingens ofte fengslende bilde. Men det kan være like inspirerende for den historiske forestillingsevne å se for seg halvparten av Athens mannlige borgere den ene dagen i livet de sitter som president for staten, med nøkler til arkivet og statskassen i fanget, omgitt av sine selvvalgte kompanjonger. Her inne i den runde Tholos-bygningen, hvis fundament fortsatt er lett å identifisere i ruinene på Agora, tror jeg heller at det andre Athen er å finne. Det historiske Athen som i litt mindre grad er formet av ettertidens erfaringer.