Nummer 2 av Historisk tidsskrift har tre artikler med vidt forskjellige tema: Orknøyene på 1400-tallet, Venstres mål med konsulatsaken i 1890-åra og demokratiets opprinnelse i Athen. Tre debattartikler tar for seg ei bok om utenrikstjenesten, forståelsen av epidemier fra fortida og oppfatningen av norsk historie. Heftet har tolv bokmeldinger.

I artikkelen «landet Orknøy oc greuescapet ther same stadhs» tilbakeviser Steinar Imsen en inngrodd histo-rikeroppfatning om at orknøysamfunnet ble skottifisert i seinmiddelalderen, slik at overgangen til skotsk styre etter pantsettingen til Skottland i 1468 falt lett og naturlig. Kildesituasjonen er ikke enkel, men Imsen tar utgangspunkt i et omfattende klageskriv fra 1425 og analyserer orknøysamfunnet med hjelp av det og andre mer spredte kilder. Han finner da at Orknøyene fortsatt var i sin norrøne periode, og at de var preget av utstrakt indre selvstyre, i et kommunalt norsk system som var annerledes enn det føydalt skotske: Orknøyingene og nordmennene delte en felles norrøn politisk kultur.

I artikkelen «Hva ville Venstre egentlig med konsulatsaken?» tar Espen Storli et oppgjør med en oppfatning som har vært rådende siden 1960-åra: at det ikke var sterke økonomiske grunner som lå til grunn for kravet om et eget norsk konsulatvesen fra begynnelsen av 1890-åra. Han skjelner mellom årsaken til at saken kom opp (bruddet i de svensk-norske forhandlingene om utenriksvesenet) og spørsmålet om det var reelle interesser som lå bak ønsket om egne norske konsulat. Og Storlis svar er ja: Norske forretningsfolk og næringspolitikere var misfornøyd med at det felles utenriksvesenet gjorde lite for å fremme norske eksport- og skipsfartsinteresser – et eget konsulatvesen skulle bøte på det.

Mona Renate Ringvej drøfter i artikkelen «Historisk introduksjon til demokratiet» hva det var som gjorde Athen til et demokrati. Hun tar utgangspunkt i at byen allerede under det såkalte tyranniet på 500-tallet hadde en folkeforsamling og skriver at forsamlingen har fått en større symbolverdi enn virkeligheten gav dekning for. Det fantes en rekke institusjoner med omstendelige prosedyrer for saksbehandlingen, det dreide seg dermed om å bestemme en dagsorden som gav demokratiet innhold. Vanlige borgere fylte de administrative funksjonene i avgrensete perioder, slik at oppgavene og erfaringene ble spredt til svært mange. Slik motvirket de dannelsen av en hard styringkjerne, og ekspertene ble røykt ut i den åpne lufta – de måtte ytre seg offentlig i folkeforsamlingen.

I debattartikkelen «Om å møte seg selv i døren i oppdragsforskningens irrganger» kritiserer Helge Pharo forfatterne Iver Neumann og Halvard Leira for omtalen av norsk utenrikspolitikk i ei bok om utenrikstjenesten 1905–2005. De to har ifølge Pharo feilaktig hevdet at «grunnlinjen» i perioden 1905–40 var hentet fra Bjørnstjerne Bjørnson og at politikken etter 1945 dreide seg om «allianselydighet utad og standardisering innad». Pharo kritiserer også at forfatterne har neglisjert den forskningslitteraturen som finnes om utenrikspolitikken. Han mener at boka er preget av dårlig kildekritikk og stiller seg dessuten kritisk til at forfatterne etter eget utsagn har underkastet seg sensur fra oppdragsgiveren.

Ole Georg Moseng svarer på Finn Erhard Johannessens melding i HT 2006/4 av hans avhandling Den flyktige pesten. Moseng skriver at drøftingen av hva slags sykdom pesten(e) var i seinmiddelalderen og tidlig nytid er avhandlingens viktigste del: Pest er en uhyre mangfoldig sykdom i måten den sprer seg på og i ulike kliniske forløp. Moseng avviser påstander om en enkelt krise – og han avviser Johannessens modell for befolkningsreduksjon som følge av gjentatte epidemier, med den begrunnelse at det ikke finnes grunnlag for å si noe sikkert om dødeligheten. Men han mener fortsatt at de administrative tiltakene mot pest i Norge var effektive, slik som i andre land.

Jan Eivind Myhre svarer på Dag Herbjørnsruds kritikk i HT 2007/1 av Myhres melding av boka Norge – et lite stykke verdenshistorie. Myhre fastholder at boka gir en anakronistisk historieforståelse, et forkjært bilde av nasjonsbegrepet og en misvisende kritikk av historisk litteratur om Norge. Han sier likevel at hovedproblemet ikke er faktiske feil, men «den tilfeldige plukkingen av opplysninger til konklusjoner som er insinuerende, vridde, misvisende, kontekstløse». Ordskiftet avsluttes med Myhres innlegg.

Seksjonen med bokmeldinger starter med meldingene av to bøker i Det Norske Samlagets serie Utsikt–Innsikt, den ene om norsk utvandringshistorie, den andre om den kalde krigen.

Så følger omtaler av bøker om ulike aspekt ved norsk 1900-tallshistorie: ei bok om den dansk-norske arkiv-saken i mellomkrigstida, en massiv kildepublikasjon om forholdet mellom Komintern og Norge i perioden 1919–1923, ei bok om kultur, holdninger og ideologi når det gjaldt evneveike barn i 1950-åra og ei bok om 1968-kulturen i Norge.

Så følger meldingene av en monografi og tre antologier om eldre nordisk og nordeuropeisk historie: ei bok om skriftbruk i Skandinavia i middelalderen, en antologi om konstruksjonen av kristne myter i periferien av den latinske kristenheten, en antologi om klostre i Norden før 1200 og en antologi om den lutherske reformasjonen og loven.

Endelig kommer omtalene av to biografisk vinklete bøker: en norsk monografi om den franske opplysnings-filosofen Denis Diderot, og ei bok om romerinner og romere – og livet i romerriket.

Redaksjonen