Hefte 4 av HT-årgangen 2006 er i sin helhet viet til historiografi, med tre artikler som tar for seg trekk ved norsk historieskriving på 1900-tallet, to debattartikler som diskuterer historiske tolkninger, samt 16 bokmeldinger – omtale av og diskusjon om nye bøker dreier seg jo om de siste trender i historiografien.

De to første artiklene er dobbelt historiografiske: De analyserer Knut Myklands forfatterskap med vekt på de litterære grepene som forfatteren tok, og artiklene er i seg selv produkt av en egen fase i nyere norsk forskningshistorie: 1990-åra. Artiklene ble for ti år siden skrevet til ei bok om Mykland som ikke så dagens lys – nå publiseres de akkurat slik de ble skrevet den gangen.

I den første artikkelen gir Erling Sandmo en analyse av Mykland som historieforfatter ved å undersøke hvordan forfatteren sluttet seg til den skjønnlitterære tradisjonen i norsk fortellerkunst. Sandmo tar for seg Trondheim bys historie, bd. 3 (1955) og Mykland: Ei bygd i Råbygdelaget (1966) og sammenlikner dem med grep han finner hos forfatterne Alexander Kielland og Tarjei Vesaas. Hovedpoenget hos Sandmo er at Myklands sterkeste stilistiske virkemiddel var å mane fram det stedet hvor handlingen foregikk, ved landskapsskildringer, ved å bruke ballsalonger som symbol på fundamentale sosiale relasjoner, ved å legge vekt på tilhørigheten med og spenningen til hjemstedet, og ved den elegiske grunntonen i fortellingene – i den finner Sandmo sympati for det som hadde vært og som var i ferd med å bukke under, særlig for det aristokratiske borgerskapet og for bonden som slitets adel.

I den andre artikkelen skriver Fredrik W. Thue om Knut Mykland som nasjonal forteller. Thue peker på at det var en spenning mellom den empiriske forståelsen av historiefaget, som stod sterkt i generasjonen etter 1945, og utformingen av historien som fortelling, etter hvert som denne generasjonen førte videre den store fortellingen om Norge og norsk historie. Norgeshistorien hadde fra 1840-åra utviklet seg i en viss kulturell meningssammenheng, og for Mykland dannet 1814 innfallsporten til norgeshistorien. Thue sammenlikner Norge i dansketiden (1986) med Ernst Sars’ Udsigt over den norske Historie, og han finner både store likheter og forskjeller: likheter ved at tida før 1814 ble tolket som en latensperiode og grotid i den nasjonale utviklingen, forskjeller ved at Mykland – typisk nok for sin generasjon – la liten vekt på åndshistorien og følgelig heller ikke på den nasjonale identiteten. Hvis man skulle supplere Thue, kunne man da si at -Mykland slik kom til å utvikle sterke likhetstrekk med de konservative 1800-tallshistorikerne (T.H. Aschehoug, Michael Birkeland, Ludvig Daae og Yngvar Nielsen).

Den tredje artikkelen er en lett bearbeidd versjon av Einar Lies tiltredelsesforelesning som professor i moderne norsk økonomisk-politisk historie ved Universitetet i Oslo våren 2006. Artikkelen tar for seg sentrale tolkninger av den økonomiske politikken i det 20. århundre, tolkninger både i samtid og ettertid. Først analyserer han teoridannelser og forskning om perioden 1900–1935, med særlig fokus på den ekspansive økonomiske politikken i åra 1914–20 og den traumatiske nedturen etterpå, eller metaforisk sagt: først festen og så oppvasken. Så tar han for seg det han kaller gjennombruddet for økonomisk planlegging og styring etter 1935, som han mener ble kraftig forsterket av erfaringene fra krigen 1940–45 og også av drivet for gjenreisning i etterkrigsåra. Deretter tar han for seg tolkninger av «styringsstatens storhetstid» på 1950–60-tallet, for så å ende med å diskutere forklaringer på dette systemets svekkelse – og kanskje fall – fra 1970–80-åra.

I den første debattartikkelen tar Ivo de Figueiredo til motmæle mot Håvard Nilsens melding i HT 2006/2 av hans bok Henrik Ibsen. Mennesket. Figueiredo hevder at Nilsen har lagt ensidig vekt på visse trekk ved de tolkningene som er sentrale i boka, samlet i Ibsens sosiale ambisjoner, slik at Ibsen i boka fortoner seg som en kjendisdyrkende streber. Figueiredo skriver at tolkningene i boka derimot dreier seg om «de mange dobbelthetene i Ibsens liv». Han har villet vise at Ibsen var et utpreget paradoksalt menneske, en fascinerende gåte; Ibsen var ikke dikter, men ble det, og han ble en borgerlig opprører.

Hans Jacob Orning gir i den andre debattartikkelen en replikk til Knut Dørums svar i HT 2006/1 på Ornings debattartikkel i HT 2005/3 om den materielle basis for den norske kongemakten i høymiddelalderen. Replikken kritiserer den retrospektive metoden i den agrarhistoriske forskningstradisjonen, metoden som har gjort det mulig å slutte fra 15- og 1600-tallskilder tilbake til ca. 1300. Orning hevder at kongens inntekter var så lite stabile at slike tilbakeslutninger er usikre. Han forsvarer nytolkninger av sagaene ved en antropologisk tilnærming til dem og tar til orde for at samfunnsmoralen i en lokal diskurs ofte gikk på tvers av påbud i kongelige rettarbøter. Med dette avsluttes debatten for denne gangen.

Bokomtalene starter med en melding basert på et opposisjonsinnlegg i doktordisputasen om Ole G. Mosengs Den flyktige pesten. Så følger meldingene av Bo Stråth og Francis Sejersteds tobindsverk Norge og Sverige gjennom 200 år, samt en omtale av biografien om Jørgen Løvland. Videre kommer meldingene av tobindsverket om Høyesteretts historie, deretter en samlet melding om trebindsverket Norsk telekommunikasjonshistorie. To bøker som belyser kvinne- og kjønnshistoriske aspekt blir omtalt, den ene om odels- og åsetesretten for kvinner i tiåra rundt 1800, den andre om kvinneskjebner i tre generasjoner fra midten av 1900-tallet. Tre bøker om dansk og dansk-norsk historie blir meldt, først ei bok som har vakt oppsikt i Danmark, om det danske imperiet gjennom tidene, så en ny dansk biografi om Peter Wessel Tordenskiold og endelig en ny norsk biografi om Bernt Anker. Tre antologier blir meldt, den ene om kirkehistorien som faglig disiplin i norsk middelalderforskning, den andre om den nordiske velferdsstatens historie i det 20. århundre og den tredje om amerikaniseringen av Europa etter 1945. Til slutt kommer omtalen av ei ny norsk bok om Japans historie.

Redaksjonen