Dette nummeret av Historisk tidsskrift har tre hoved-artikler med tema fra mellomalderen og tidlig nytid, to debattartikler om klassiske problem i norsk historie, og 16 bokmeldinger.

I artikkelen «Har staten vendt attende, og i tilfellet: kvar er den?» tar Leidulf Melve for seg et stort emne og presiserer det til «Utfordringar for studiar av stat og statsdanning i mellomalderen og tidleg moderne tid». Melve skriver at i en lengre periode etter den andre verdenskrigen var det liten interesse for staten som en selvstendig faktor i historien. Dette utløste en reaksjon mot slutten av 1970-åra, og her konsentrerer han seg om teoretiske tilnærminger etter den tid, som har øvd stor innflytelse og egget til debatt om statshistorien, særlig Charles Tillys og Michael Manns arbeider. Han tar også for seg den kulturorienterte tilnærmingen som det foreløpig siste innslaget i debatten og avslutter med å presentere og drøfte i teoretisk lys åtte sentrale empiriske variabler i nyere gransking av statsdanninger både i mellomalderen og tidlig nytid. Melve konkluderer med at staten definitivt har vendt tilbake, men at den har blitt langt vanskeligere å finne enn tidligere! Ikke minst takket være ny empirisk forskning om stat og statsdanning i de siste 20 åra har gamle «sanningar» blitt underminert. Deduktive makromodeller har trolig utspilt sin rolle, men det er ingen ting i veien for å konstruere induktive makromodeller ved komparative undersøkelser, som må ta omsyn til synkron og diakron dynamikk mellom ulike nivå i staten.

Kirsten Seaver analyserer i artikkelen «Ettertraktete tenner» en historisk gåte av dramatiske dimensjoner: Hvorfor bukket den norrøne bosetningen på Grønland under i seinmellomalderen? Hun tar for seg en hypotese som den danske kunsthistorikeren Else Roesdahl har framsatt, om at etterspørselen etter hvalrosstenner sviktet i Europa som følge av rikelig tilgang på afrikansk elfenbein. Dette fikk drastiske økonomiske konsekvenser, som bidrog sterkt til at kolonien ikke klarte seg. Seaver drøfter dette i lys av et bredt spekter av kilder og konkluderer med at prisen på afrikansk elfenbein ikke gikk ned. Det finnes heller ingen belegg for svikt i etterspørselen etter hvalrosstenner, som fortsatt ble betraktet som et eksklusivt og kostbart materiale. Derimot synes det klart at forbruket av hvalrosstenner minsket i seinmellomalderen, og Seaver spør om ikke det kan ha skjedd fordi nordboerne på Grønland mistet interessen for hvalrossjakten. De kunne klare seg bra uten kontakten med Norge, for det er mye som tyder på at engelskmennene overtok forbindelsen: Bortfallet av hvalrosstannhandelen må ses i lys av at stokkfisken (tørrfisken) overtok som attraktiv handelsvare både for selgere og kjøpere. Nordboerne kan ha flyttet fra bosetningene sine for å delta i denne næringen.

Ola Teige tar i artikkelen «Kassemangel og malver-sasjon» for seg ulike typer økonomiske misligheter i embetsverket i Norge i enevoldstida (1660–1814). Han undersøker begrepsbruk, lovgivning og praksis i embetsmislighetssaker i den dansk-norske staten, og han viser hvordan norske og danske historikere har framstilt disse sakene, med en økende grad av kategorisering i seinere år. Han har selv undersøkt saker i Norge i tidsrommet 1705–69 og sammenlikner med saker i eneveldets siste årtier i Danmark (etter 1814). Han argumenterer for at man skjelnet mellom to typer embetsmisligheter: kassamangel og malversasjon. Kassamangel var uregelmessigheter i regnskapsførselen som førte til at regnskapsbetjentene ble sterkt forsinket med regnskapene sine, eller at beholdningene ikke var tilgjengelige i kassene når de ble undersøkt, og Teige skriver at det i disse tilfellene var viktigere for kongen å få inn pengene fra slike forsømmelige embetsmenn enn å straffe dem – de ble ikke straffet så lenge de klarte å erstatte pengene. Derimot så myndig-hetene mye strengere på malversasjonene; de ble oppfattet som bevisste underslag og korrupte handlinger og ble strengt straffet, med dødsstraff som maksimum.

I debattartikkelen «Kong Sverres alder og prestevigsel» polemiserer Magnus Stefansson mot påstandene om at kong Sverre ikke kunne være sønn av Sigurd Munn fordi han som prestevigd ikke kunne være gammel nok til det. Dette var et postulat som Ludvig Daae fremmet i HT i 1905, og som Stefansson nå vil ha ryddet av veien. Kanonisk rett stipulerte 30 år som minimumsalder for å bli vigd til prest. Stefansson tar for seg historikken til reguleringen av prestevigselsalderen, fra den første normeringen tidlig på 300-tallet og fram til kong Sverres samtid på 1100-tallet. Han viser til omfattende avvik og brudd med normen gjennom hele dette tidsforløpet, og det på alle geistlige nivåer helt opp til pavevigsler. Slik var det også på Island, og han skriver at det er sannsynlig at forholdene ikke var annerledes på Færøyene. Han konkluderer med at Sverre trolig som barn ble satt i geistlig lære og sannsynligvis ble prestevigslet før han ble myndig (15 år). Det var derfor fullt mulig for Sverre å være prest og sønn av Sigurd Munn.

Jørn Sandnes tar for seg sentrale punkt i diskusjonen om motstandsbestemmelsene i Frostatingsloven, seinest behandlet av Sverre Bagge i HT 2005. Her påpeker Sandnes at innebyrden i bestemmelsene er avhengig av betydningen av et nøkkelbegrep i lovteksten slik som den har overlevd i formen fra midten av 1200-tallet, det norrøne ordet atf$r: Bøndene hadde rett og plikt til å angripe kongen (eller lendmannen hans) og drepe ham hvis han hadde begått atf$r mot en mann, og også hvis kongen prøvde å komme tilbake til landet etter først å ha blitt tvunget til å flykte utenlands. Sandnes sier seg uenig med Claus Krag og Bagge, som har hevdet at atf$r her betydde eksekusjon av en manns eiendom, og sier at ordet ble brukt i betydningen at kongen hadde gjort seg skyldig i overfall mot en person. Bestemmelsene var et vern for bøndene mot vilkårlige overgrep. Han konkluderer med at verken konge eller kirke kan tenkes å ha stått bak bestemmelsene, som trolig skriver seg fra tida kort etter år 1000. Sandnes sier til slutt at denne motstandsretten sannsynligvis gav hjemmel for bøndene når de nedkjempet Olav Haraldsson på Stiklestad i 1030.

Seksjonen med bokmeldinger starter med en norsk og en dansk doktoravhandling: den ene om norske leilendingsvilkår i europeisk lys 1500–1800, den andre om kampen om makten i Norden 1365–89. Seksjonen fortsetter med to bøker som tar for seg viktige tema i norsk statshistorie: året 1814 i historiografisk lys, og den svensk--norske unionens rettslige historie 1814–1905. Så følger meldinger om årets nye biografi om Henrik Ibsen og tre nordiske antologier: om skrift og skriftbruk i Skandinavia i mellomalderen og tidlig nytid, om europeiske godssamfunn 1500–1900 og om de skandinaviske mellomklassene 1840–1940. Deretter kommer omtaler av to bøker om nordmenn i andre verdensdeler: den norske lutherske misjonen på Madagaskar 1866–1903 og nordmenn i krigen mot siouxene i Minnesota 1862–63. Krigens betydning for Europa og Norge står sentralt i følgende fem bøker som så blir meldt her: en ny svensk biografi om Aleksander den store, den første norske oversikten over krig og strategisk tenkning i Europa 1500–1945, en ny dansk bok om den første verdenskrigen, en stor tysk bok om dolkestøtslegenden i tysk historie etter denne krigen og en norsk forskningsrapport om behandlingen av «krigsbarna» i Norge etter den andre verdenskrigen. Til slutt kommer en omtale av et nytt svensk verk om Europas idéhistorie fra renessansen og reformasjonen til 1900-tallet.

Redaksjonen