Sørpolitikken og nasjonens moderne historie

De siste tiårenes utvikling av et nasjonalt sørpolitisk system er høyst bemerkelsesverdig. På begynnelsen av 1960-tallet fantes ikke NORAD, og bare en håndfull personer arbeidet med ikke-europeiske spørsmål i et utenriksdepartement som var så å si utelukkende orientert mot NATO, Europa og nordområdene. Det var mulig å telle antall norske forskere som drev med ikke-europeiske spørsmål på én hånd, og de fikk ingen finansiell støtte fra Utenriksdepartementet. Først i 1963 fikk «private» organisasjoner, som de da ble kalt, bidrag over statsbudsjettet.1 I 1963 mottok syv organisasjoner til sammen vel to millioner kroner i statsstøtte.

I 2005 omfattet det sørpolitiske systemet i Norge over 200 organisasjoner som mottok over tre milliarder kroner i UD-støtte. Omtrent halvparten av all bilateral norsk statlig bistand er blitt kanalisert gjennom disse organisasjonene i løpet av de siste femten årene. Organisasjonene favner langt bredere enn de klassiske nødhjelps- og misjonsorganisasjonene, som Kirkens Nødhjelp, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Redd Barna og Flyktningehjelpen,2 selv om det er disse og Norsk Misjons Bistandsnemnd (en paraplyorganisasjon for 16 misjonsorganisasjoner) som har blitt tildelt de store summene. De tre førstnevnte organisasjonene har hver for seg i perioden 1990–2005 fått overført ca. fire milliarder kroner over statsbudsjettet, eller ca. 12 milliarder kroner til sammen.3 Men også andre sentrale norske organisasjoner som Norges idrettsforbund, Norges Kvinne- og Familieforbund (tidligere Norges Husmorforbund), Næringslivets Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge, Universitets- og høgskolerådet og lignende har de siste tiårene mottatt flere hundre millioner kroner i statsstøtte for å drive prosjekter i samsvar med statens mål i utviklings- og fredsarbeid. Gjennom slike organisasjoner er store deler av befolkningen mobilisert som deltakere i norsk utviklings- og utenrikspolitikk over hele verden, i samsvar med det som til enhver tid har vært statens og den politiske ledelsens målsetting. I tillegg har over tusen forskere, de aller fleste på universitetene, arbeidet på forskningsprosjekter som har vært definert som bistandsprosjekter og finansiert av UD og med uttrykt relevans for norsk sørpolitikk. Hundrevis av journalister har vært involvert og finansiert direkte og indirekte av Utenriksdepartementet. Mens det på 1960-tallet var utenkelig at partier skulle drive utenrikspolitikk betalt av Utenriksdepartementet, mottar nå alle de politiske partiene, fra Sosialistisk Venstreparti til Fremskrittspartiet, støtte fra UD for å drive politikk i andre land og for å realisere statens mål.4 UD og NORAD har nærmere tusen ansatte som arbeider med ikke-europeiske områder, og de sørpolitiske byråkratene forvalter et årlig budsjett på rundt 15 milliarder kroner, dvs. mer enn tre firedeler av UDs totale budsjett. Utenriksdepartementet er når det gjelder fordeling av ressurser og ansatte i det store og hele blitt omdannet til et forvaltningsapparat for norsk bistands- og sørpolitikk, en utvikling ingen spådde for bare et par tiår siden.

Utviklings- og fredspolitikken kan følgelig vanskelig oppfattes som et marginalt utenrikspolitisk felt eller som et perifert område av norsk samfunnsliv de siste tiårene. Snarere er det hensiktsmessig å oppfatte politikkområdet som en sentral organisator og fortolker av hva som kan kalles det internasjonale gjennombruddet i norsk historie. Feltets empiriske utvikling avdekker konseptuelle begrensninger ved to fortolkningstradisjoner: på den ene siden dominerende retninger innenfor «International relation»-studier som har oversett utenrikspolitikkens nasjonale grunnlag og konsekvenser; og på den andre siden dominerende norsk historieforskning som har nærmet seg utviklingen av det moderne samfunn, dets institusjoner, dets strateger og dets ideologi innenfor et overveiende nasjonalt, genealogisk perspektiv, hvor Norges utvikling er blitt analysert så å si upåvirket av den politiske elitens ambisjoner i verden.

Dette politikkfeltets betydning og måten det og dets aktører utøver innflytelse på (særlig kildene til deres reservoar av politisk, moralsk og kulturell kapital), kan ikke forstås uten å analysere dets utvikling i en bred historisk sammenheng. Det sørpolitiske feltets nasjonale posisjon er grunnleggende sett et produkt av et tilfeldig sammenfall i tid av to fundamentale historiske endringsprosesser: den ene av verdenshistorisk art, den andre av nasjonalhistorisk art. Nettopp i de årene da ideen om rike lands støtte til fattige lands utvikling tok form, lot store deler av verden seg for første gang beskrive, og ble beskrevet, med vestlige utviklings-begrep. Forestillingen om at Vestens utviklingsvei ikke bare var universelt gyldig, men universelt ønsket, fikk slik en usedvanlig sterk legitimitet. Etableringen av De forente nasjoner på USAs initiativ uttrykte en slik tilsynelatende sivilisasjonsnøytral institusjonalisering av globale maktforhold, både økonomisk og med hensyn til hvilket utviklingsspråk som ble dominerende. Ideen om utviklingshjelp ble institusjonalisert av president Truman i USA etter den andre verdenskrig. Landet var krigens seierherre. Det hadde overskudd på investeringsvillig kapital. Den politiske ledelsen ønsket fra starten av å bruke utviklingshjelpen som et middel for å stoppe kommunismens fremmarsj. Bistanden til både Vest-Europa, Sør-Korea, Taiwan, Japan og en god del andre land viste seg som historisk sett svært vellykket i så måte. Washington brukte også utviklingshjelpen bevisst som et virkemiddel for å undergrave hva daværende visepresident Richard M. Nixon og andre kalte «den arkaiske imperialismen» representert ved England og Frankrike. London og Paris hadde ingen økonomiske muligheter til å konkurrere med USA når det gjaldt å tilby de nye elitene i de fattige landene hjelp etter krigen.5 Også på dette området var utviklingshjelpen svært effektiv, og den bidro sterkt til «the wind of change» som satte fart i avkoloniseringsprosessen. Samtidig forsto statslederne som tilhørte NATO-alliansen raskt utviklingshjelpens potensial i kampen mot kommunismen, og at den kunne bidra til å integrere u-landene i den verdensøkonomien disse landene dominerte. -Sovjetunionen på sin side arbeidet for å spre sin versjon av den vestlige utviklingsmodellen, representert i form av utviklingsteleologisk statsmarxisme. Alle OECD-landene forpliktet seg på 1950- og 1960-tallet til å starte med utviklingshjelp, Norge inkludert. Organiseringen av denne nye historiske relasjonen mellom hva som da ble kalt utviklede land og underutviklede land eller utviklingsland, ble gitt en etisk begrunnelse som det har vist seg at har vært ikke bare vanskelig å argumentere imot på et etisk grunnlag, men også på et politisk: det er rett at de som har mye gir litt av sin overflod til de som har lite eller ingenting. Dette internasjonale systemets retorikk og utviklingsstrategier ble altså av en rekke årsaker ikledd et sivilisasjonsnøytralt språk.6 Det var i denne historisk sett unike verdenssituasjonen og på et tidspunkt da det internasjonale bistandssystemet hadde etablert helt nye relasjoner mellom stater at Norge debuterte som aktør på den globale arena. Norge, som statlig aktør, møtte store deler av den ikke-europeiske verden for første gang – som dens rådgiver og hjelper, og med en offisiell (selv)forståelse av å ta del i et makttomt, sivilisasjonsnøytralt prosjekt. Dette tilfeldige samspillet av verdenshistorie og nasjonal historie er helt avgjørende for å kunne forklare politikkfeltets usedvanlige legitimitet og moralske og konseptuelle posisjon i de siste tiårene av norsk historie, og det har skapt en vedvarende situasjon hvor politikkfeltets retorikk og institusjonelle oppbygging har kunnet skjule den makt det utfolder og det maktspill dets aktører utfører på helt bestemte måter.

I tillegg er det viktig å understreke at sørpolitikken har hatt en større plass i Norges offentlighet enn sørpolitikken har hatt i andre europeiske land. Det har dels sammenheng med at Norge ikke har hatt noen andre relasjoner eller fortolkningstradisjoner som har konkurrert i innflytelse. Norge har ingen fortid som kolonimakt, og heller ingen institusjonalisert kunnskaps- eller forskningstradisjon om den ikke-europeiske verden før bistandsepoken. Landet hadde ingen viktige militærstrategiske interesser der, ulikt mange andre europeiske land. Norges næringslivsinteresser har inntil nylig vært relativt marginale i disse områdene, med unntak av skipsfarten og en del enkeltstående aktører. Norge hadde, fra slutten av 1800-tallet til bistandsepoken ble etablert, sendt ut flere misjonærer i Paulus sine fotspor enn noe annet land i forhold til folketallet, men misjon-Norges fortolkningstradisjon om «felten» lot seg lett tilpasse den nye relasjonens retorikk og verdensbilder, og misjonen ble i løpet av 1970- og 1980-tallet en integrert del av det sørpolitiske systemet. Til sammen har dette bidratt til å gi dette systemet tilnærmet monopol på Norges relasjoner med Asia, Afrika og Latin-Amerika og fortolkningen av deres utvikling og Norges globale rolle.

Samtidshistoriens frigjørende oppgave – å identifisere samfunnets vanetenkning

Forutsetningen for å kunne beskrive og analysere et politikkområde som har hatt en slik enestående posisjon og moralsk og politisk legitimitet, er å utvikle et begrepsapparat som kan unnslippe den historiske dominans det sørpolitiske systems språkbruk har utøvd. Det må kunne historisere dets kommunikasjon om seg selv, og plassere fenomenet som en prosess i en stadig endret, men like fullt konkret historisk og samfunnsmessig kontekst. Det må samtidig fange inn feltets historiske og komparative særtrekk, gripe fundamentale spørsmål som relasjoner mellom samfunnsinstitusjoner, og kunne identifisere den retoriske profil som dominerende tilnærmingsmåter ikke ser eller er opptatt av. Som Seip skrev: «Et skille mellom god og dårlig historieforskning er at den siste er opptatt av å gi uttrykk for egne fordommer, den første av å forstå andres.»7 Historikerens oppgave er altså ikke prinsipielt annerledes stilt overfor dette politikkfeltet enn overfor andre felt; det stilles bare større krav til distanse og bevisst utilpassethet på grunn av politikkområdets politisk-moralske opphøydhet.

Det sørpolitiske system

Begrepet «Det sørpolitiske system» omfatter både utviklingshjelp og utenrikspolitikk rettet mot «sør». Det understreker dette politikkfeltets originalitet – at det er en institusjonell og politisk nydanning i det norske samfunnet. Det fanger inn at det som har skapt dette politikkfeltets distinkte trekk er en sammenveving ovenfra av to ulike politikkfelt med historisk sett svært ulike og kontrasterende, konstituerende verdidikotomier (utviklingshjelp ble konstituert omkring verdiparet hva skaper utvikling/hva skaper ikke utvikling, mens tradisjonell utenrikspolitikk har dreid seg om hva tjener statens interesser/hva tjener ikke statens interesser).8 Begrepet kan hjelpe til med å overskride ufruktbare, men innflytelsesrike fortolkningsrammer og historiefortellinger som har behandlet utenrikspolitikk og utviklingspolitikk som to ulike, separate politikkområder. I denne tradisjonen har den grunnleggende distinksjonen vært basert på en foreldet forestilling om at utviklingspolitikk styres av verdier og altruisme og utenrikspolitikk av realisme og egeninteresse. Både forskningstradisjoner og Utenriksdepartementets oppdragsfinansieringspolitikk har forsterket denne overfladiske oppdelingen (UD har siden 1990 finansiert et stort verk om norsk utenrikspolitikk separat og et stort verk om bistand separat, en oppdeling som har bidratt til at det norske politikkfeltets viktigste politiske, sosiale og institusjonelle særtrekk ikke er blitt tilstrekkelig fokusert). Det sørpolitiske systemets historie i alle dets praksisformer viser at forholdet mellom altruisme, realisme og verdier er mye mer komplisert enn det tradisjonelle analyser har fanget inn.9 Ett velkjent eksempel her: både statsministerne Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg, utenriksministerne Jan Petersen fra Høyre og Thorbjørn Jagland fra Arbeiderpartiet, og SV-politikere som Erik Solheim og Kristin Halvorsen, har i en rekke sammenhenger argumentert for at freds- og bistandspolitikken globalt er Norges døråpner i Brussel og Washington. Eller med andre ord: det som beskrives som norsk altruisme, begrunnes samtidig som både norsk utenrikspolitisk realisme og den samme realismens alternativ. Begrepet om det sørpolitiske system gjør det også lettere å forstå hvordan sørpolitikken i så stor grad har vært og er innenrikspolitikk (og gjør det viktig å forstå forholdet mellom verden som en realitet uavhengig av norske oppfatninger av den, og verden som projisert arena for norsk innenrikspolitisk markeringsstrid).10 Det muliggjør også analyser av hvordan aktører har kunnet konvertere legitimitet fra utviklingsfeltet til det utenrikspolitiske felt og fra innenrikspolitikken til utenrikspolitikken, og omvendt, og hvordan feltets amorfe målsettingsstruktur gjør konstitusjonell kontroll vanskelig.

Jeg kaller dette systemet eller politikkområdet for «det sørpolitiske» system, til tross for at den offisielle bruken av betegnelsen «sør» (som en samlebetegnelse på Afrika, Asia (minus Japan), Latin-Amerika og Oseania og landene på Balkan som har tatt del i Balkan-krigene på 1990-tallet) ikke rasjonelt kan substantieres verken historisk, geografisk eller relasjonelt. Dens logiske tvilling, begrepsparet «Nord/Sør», er om mulig enda mer empirisk uholdbart.11 Siden målet her er å søke å identifisere og forstå konseptuelle og maktpolitiske konsekvenser av sørsystemets selvreflekterende kommunikasjon, er termen imidlertid hensiktsmessig siden den understreker på samme tid den språklige konstruksjonens betydning for systemdannelsen og forholdet mellom denne posisjonsbaserte retorikken om verden og alternative bilder på verden (andre deler den, som vi vet, opp i kontinenter, sivilisasjoner, fattigdomsindekser, etter spredning av bestemte teknologier o.l.).

Det sørpolitiske kommunikasjonsregime

Den sørpolitiske ledelsen har ved hjelp av statlige bevilgninger klart å etablere hva som var utenkelig for noen ti år siden: et statsfinansiert propagandaapparat, hva jeg kaller et strategisk kommunikasjonsregime, for sørpolitikkens verdier, mål og verdensfortolkninger, men – og dette er sentralt i fortolkningen av dets historiske rolle – et propagandaapparat som ikke oppfattes som det, fordi det har målbåret verdier «alle» er enige i. Et forsiktig overslag over statlige bevilgninger (fra NORAD og UD) til informasjonsarbeid om sørpolitikk er omtrent en milliard kroner.12 Etter en gradvis vekst arbeider i 2005 over 100 journalister/informasjonsarbeidere innen det sørpolitiske systemet, og signifikant for informasjonens karakter; det er blitt stadig vanligere at de er ansatt i de avdelingene som har pengeinnsamling som sitt viktigste mål.13 De deltar i et overbevisningsprosjekt, og det er typisk for situasjonen at Røde Kors kaller sin avdeling for pengeinnsamling «Kommunikasjon og verdier».14 Over tid har sørsystemets journalister stadig økt i antall, mens det blir færre ansatte utenriksjournalister i de landsdekkende avisene. I de siste årene har det derfor vært tre til fire ganger så mange kampanjejournalister for sørpolitikkens verdensoppfatninger som det har vært ordinære utenriksjournalister.15 I tillegg: i store deler av perioden har normen vært at også de «vanlige» journalistene mottok reisepenger fra UD/NORAD eller fra organisasjonene, samtidig som journalistene skrev om dem som finansierte reisene deres til Afrika, Asia og Latin-Amerika.16 Hundrevis av journalister som til daglig står utenfor det sørpolitiske systemet, har deltatt i mobiliseringsjournalistikk på dette feltet. Store mediebedrifters ledelse har også bevisst satt journalistikkens tradisjonelle verdier til side for å kunne støtte opp om en form for journalistikk de, eller journalistene, ikke har akseptert på andre samfunnsområder, men som på dette feltet har vært akseptert, fordi hensikten er god. Helt siden 1974 har for eksempel NRK hatt sine årlige innsamlingsaksjoner i samarbeid med en organisasjon, støttet av staten, og programlederne har som regel vært sentrale utenrikskorrespondenter.17 Å bidra til aksjonenes suksess har gang på gang og eksplisitt blitt overordnet journalistikkens ethos. Ved å bruke begrepene «strategisk» og «regime» om dette omfattende informasjons- og overbevisningsprosjektet, understrekes det at dets innflytelse og legitimitet ikke bør fortolkes som noe som har oppstått av seg selv (en slags strukturalistisk historie uten subjekter), eller som funksjonelt nødvendig, eller som orientert mot å beskrive virkeligheten, eller som et system hvis oppgave det er å redusere omverdenens kompleksitet (slik et luhmannsk systemperspektiv gjerne vil anta), men som en bevisst informasjons- og overbevisningsstrategi for å få oppslutning om en bestemt politikk og verdensbilde, og en bestemt sørpolitisk elites evne til å forvalte denne interessen.

Det nasjonale godhetsregime

Begrepet «Det nasjonale godhetsregime» retter søkelyset mot politikkfeltets komparative og historiske særtrekk. Særlig viktig er det å forstå og rekonstruere hvordan offentlighetens moralske pidestallisering av det over flere tiår, har påvirket aktørenes maktutøvelse i det norske samfunn og italesetting av seg selv som talerør for «det universelt gode». «Det nasjonale» understreker at det dreier seg om et nasjonalt konsensusprosjekt: at det i stadig sterkere grad og av alle politiske partier beskrives som hele nasjonens svar på verdenspolitikkens globalisering.18 «Regime»-termen vektlegger at det dreier seg om et relativt stabilt, omfattende og komplekst system. Den gjør det mulig analytisk å avdekke og se forbindelsene mellom systemets historiske opprinnelse og dets permanente og aktuelle legitimeringsstrategi, noe som er avgjørende for å forstå dets karakter. Godhetsregime-termen retter søkelyset mot et originalt system, kjennetegnet av at det a) over flere tiår har fordelt og av samfunnet rundt blitt tilskrevet ulike typer godhetskapital, b) en språkliggjøring av verden dominert av sinnelagsetikk, og c) forestillinger og retorikk om godhet har regulert systeminterne relasjoner og ressursallokeringer. Det kan beskrive og gjøre det mulig å forstå et miljø som på den ene siden danner seg selv som et moralsk samfunn i kontrast til en ond, kynisk omverden, samtidig som det er tett knyttet opp til det internasjonale statssystem og globale maktrelasjoner, men hvor også sentrale handlinger best kan fortolkes som kamuflert -realisering av individers karriereinteresser.

Denne termen kan også være nyttig for å forstå politikkfeltets målsettingsdiskusjoner som sentral del av dets legitimeringsprosess. Politikken med at Norge skal gi en del av sitt bruttonasjonalprodukt til utvikling i andre land, forutsetter, for at den skal ha legitimitet som et nasjonalt godhetsprosjekt, at den har «positive» mål som alle kan støtte, som «mot fattigdom», «for fred», «for menneskerettighetene» o.l. En gjennomgang av offisielle målsettinger fra 1963 til i dag for både den statlige bistanden og bistanden gjennom frivillige organisasjoner viser ikke bare at det som finnes av konkrete mål som regel ikke er blitt nådd, men det fremtrer et generelt målsettingsunivers som eksisterer på tross av den virkelige verden, så å si. Den siste stortingsmeldingen, St.meld. nr. 35 (2003–2004) Felles kamp mot fattigdom. En helhetlig utviklingspolitikk, kan tjene som illustrasjon.19 Der ba regjeringen Stortinget ta stilling til for eksempel et mål, i teksten kalt «delmål 2.3.3», om at likestilling i grunnskoleutdanningen skal realiseres, «fortrinnsvis innen 2005».20 Regjeringen ba Stortinget i 2005 diskutere hvordan Norge skulle bidra til likestilling i grunnutdanningen fortrinnsvis innen 2005 over hele verden! Fremtidens historikere vil måtte plassere dette høyt på en oversikt over øyeblikk av nasjonal galskap i internasjonaliseringen av Norge. Konklusjonen på en gjennomgang av målformuleringene i alle stortingsmeldinger og alle debatter om utviklingshjelp i Stortinget i løpet av 40 år er entydig: Mens stortingsrepresentantene som regel synes å diskutere veibudsjett og skolebudsjett i Norge konkret og rasjonelt, har debatten om sørpolitikken i stor grad vært en konkurranse i sinnelagsetikk og moral. Denne diskursive praksis i landets nasjonalforsamling har gitt legitimitet til sørsystemets språklige sammenblanding av intensjon, mål og midler, forsterket av at systemets mål er søkt realisert på steder som er langt fra Norge, og som nordmenn flest vet lite om, og hvor det heller ikke er velgere som kan holde mål opp mot resultater. Målsettingsdebattene, som tilsynelatende handler om reelle utviklingsproblemer i verden, kan derfor i et idéhistorisk perspektiv fortolkes som et ritual som har tjent til å bekrefte forestillingen om det sørpolitiske systemets «godhet» (det bryr seg om verdens fattigdom og urettferdighet) og at norske politikere vet hva som foregår i verden. Disse debattene har derfor bidratt til å posisjonere Det Nasjonale Godhetsregimet som en sentral vokter av nasjonens moral og kunnskap i globaliseringens tidsalder.

Flerpartistatens nasjonalkorporativisme

Begrepet «nasjonalkorporativisme» fanger inn at det sørpolitiske system har organisert nasjonens svar på hva som er blitt oppfattet som globale utfordringer. Det har vært og er overveiende tverrpolitisk enighet om politikkfeltets målsettinger, alle partiene er med som bistandsaktører i systemet, det mobiliserer store deler av organisasjons-Norge, og politikkfeltet løftes frem som nasjonens stolthet og særtrekk i en rekke sammenhenger. Det er korporativt i den forstand at dets institusjonelle relasjoner og samhandlingsmønstre tendensielt utvisker distinksjoner mellom ulike delsystemer i samfunnet som bidrar til samfunnets pluralisme, som organisasjoner, forskning og stat. Begrepet avspeiler og gjør det mulig å forklare den omfattende nasjonale konsensus om svært komplekse politiske problem i andre land og om store spørsmål som hva som skaper utvikling. Begrepet kan også gi et inntak til å analysere hvor raskt innholdet i denne konsensusen kan endres, for eksempel at hele bistandsstrategier kan avløse hverandre uten at det avføder nevneverdig diskusjon. For 15 år siden snakket «ingen» om religion som en faktor som påvirket utvik-lingsprosessen, men i år 2004 er dette et dominerende tema. For 15 år siden snakket «alle» om at utvikling i utviklingsland ikke var mulig uten å satse på de fattigste 40 %. Nå snakker «ingen» om dette som den globale utfordring. For 30 år siden var ikke «globale universelle rettigheter» noe tema, nå oppfattes de som utviklingens forutsetning.21 Slike radikale politiske endringer innen et politikkfelt som moralsk legitimerer seg som å stå over politikken, kan illustrere dets korporative trekk, samtidig som begrepet kan gjøre det mulig å analysere politikkutformingens mekanismer innenfor en spesiell systemkontekst.

«Fordelingskorporativisme»-begrepet viser til hvordan godhetsregimet har knyttet og evnet å knytte sammen aktører fra alle partier, næringslivet, organisasjonene, forskningsmiljøene; ikke for å forlike stridende interesser, men for å fordele systemets stadig økende ressurser til ulike grupperinger. Når jeg bruker begrepene «inside aiding» (bevisst parallell til «inside trading») eller «innsidehjelp» og elitesirkulasjon, er det for å få fatt på ressursallokeringens og korporativismens karakter. Disse begrepene kan hjelpe analyser som søker å forstå hvordan kombinasjonen av gaveøkonomiens dominans, uklare målkriterier og tette bånd mellom aktørene påvirker ressursfordelingen innen systemet. Ord som «samrøre» eller «kameraderi» er unødig upresise. Slike allmenne begrep tenderer til å overse betydningen av at det er snakk om organiseringen av fordelingen av stadig flere milliarder kroner innen et relativt lukket miljø, og hvor fordelingskriteriet er basert på aktørenes evne til å fremstå som «gode», eller i samsvar med den legitimeringsstrategi som til enhver tid er mest dominerende.

Den norske modellen

En beskrivelse og analyse av det sørpolitiske prosjektets betydning kan ikke overse utviklingen av hva som er blitt kalt Den norske modellen i freds- og utviklingspolitikken – siden midten av 1990-tallet offisielt profilert som Norges merkevare internasjonalt. Oslo-kanalens rolle i Midtøsten-forhandlingene ble denne modellens mønstereksempel og speil. Suksessen som fredsmeklerstat skyldtes, hevdet de sentrale aktørene, en spesiell form for samarbeid mellom statlige myndigheter, akademikere og humanitære organisasjoner, et samarbeid de hevdet er «trolig mer utviklet i Norge enn i noe annet land».22 Når jeg bruker betegnelsen «Den norske modellen» her, innebærer ikke det at jeg slutter meg til den offisielle propagandaen omkring den. Betegnelsen skal snarere understreke et analytisk poeng i fortolkninger av nasjonale godhetsprosjekt: En bør være opptatt av spenningsfeltet mellom retorisk reifikasjon og analytisk dekonstruksjon, mellom systemintern selvreferens og eksterne beskrivelser.23

Organisasjonenes inntog, eller om «det sivile samfunns» talspersoner på statslønn

Sentrale beskrivelser av det moderne samfunns frivillige organisasjoners posisjon og aktivitet generelt har ofte vært forfallshistorier; de er blitt, er det hevdet de siste tiårene, mer og mer marginalisert, aktivitetsnivået synker osv. De frivillige organisasjonenes rolle innen det sørpolitiske området er imidlertid mer enn noe annet en veksthistorie – fra 1963 til i dag. I 1963 var det syv organisasjoner, 1975 20 organisasjoner, 1981 54 organisasjoner, 1986: 84 organisasjoner og i 2005 over 200 organisasjoner involvert i det sørpolitiske systemet. I penger er de blitt små bedrifter, med årlige budsjett som nærmer seg en halv milliard kroner, og med generalsekretærer som i 2003 tjente opp mot NOK 800 000. I virksomhetsnivå er de blitt globale aktører (flere organisasjoner driver med bistand i over 50 land), og i Norge har de avdelinger for innsamling og kommunikasjon hvor titalls personer er ansatt. Deres politiske betydning er økt; ganske ukjente generalsekretærer har spilt sentrale politiske roller i flere utviklingsland og har i praksis utformet norsk utenrikspolitikk i enkelte tilfeller.24 De er blitt tildelt en stadig mer sentral rolle i norsk sørpolitisk strategi, og ikke i noe annet land mottar de så mye som ca. 50 % av den bilaterale bistand per år. Organisasjonenes ledere har på grunn av sin formelle posisjon også blitt tilskrevet (og tilegnet seg) en nærmest ubestridt moralsk autoritet når det gjelder å representere (og dømme over) nordmenns moral, særlig i forhold til det å «bry seg», være opptatt av «de fattige», vise empati, og «å gi», en moralsk kapital enkeltaktører bevisst har utnyttet og konvertert til politisk kapital på andre områder.

Det er blitt stadig vanligere, og i tråd med dominerende internasjonal terminologi, å snakke om organisasjonene som en del av det sivile samfunn (det «sivile samfunn», forstått som noe annet enn det «ikke-militære» samfunn, slik det defineres i Bokmålsordboka, er et relativt nytt begrep i norsk vokabular, og kom inn i offentlig departemental språkbruk med Utenriksdepartementets stortingsmelding om utviklingspolitikk i 1991); som demokratiets og pluralismens fanebærere; men og som en selvorganiseringsimpuls nedenfra, og som nye, progressive, sosiale bevegelser i en globalisert verden.25 De påberoper seg å representere bestemte interesser, men organisasjonenes økte virksomhet innenfor dette politikkfeltet har vært utenkelig uten radikal økning i støtte fra staten; dvs. fra den institusjonen som i henhold til retorikken om det sivile samfunn er hva det skal mobiliseres mot. Organisasjonenes ansatte har i stadig større grad indirekte kommet på statens lønningsliste. De får vel tre milliarder kroner per år i støtte til sin virksomhet, og støtten utgjør større og større andel av deres totale budsjett (i 1960-årene var statens krav at organisasjonene skulle samle inn minst 50 % av deres midler. Nå er kravet i noen tilfeller 10 %, men praksis er oftere og oftere at de får fullfinansiert sine prosjekter og i tillegg får administrasjonsstøtte). Hvis en bruker rapporteringsrutiner som et relasjonskriterium, vil «statifiseringen» av organisasjonene tre tydelig frem: Røde Kors, for eksempel, sendte i 2002 252 rapporter til Utenriksdepartementet.

Det er følgelig problematisk å forstå og beskrive organisasjonene som gruppe slik de beskriver seg selv og som godhetsregimets retorikk bygger opp omkring: som «representanter for det sivile samfunn» eller som organiserte uttrykk for sosiale eller folkelige bevegelser. De kan heller ikke som gruppe tilskrives bestemte grasrotorienterte, «progressive» politisk-ideologiske karakteristika. Den historiske utviklingen er snarere kjennetegnet av utviklingen av en ny type hybrid-organisasjoner. De som i organisasjonene arbeider med sørpolitiske spørsmål, er UD-betalte statsansatte i en for øvrig frivillig organisasjon. Dernest har et svært sammensatt organisasjonslandskap med hensyn på de verdiene som konstituerte dem, ved å tre inn i det sørpolitiske system som mottaker av systemets ressurser, tilpasset seg den sørpolitiske ledelsens til enhver tid herskende politikk og retorikk. Det er viktig å identifisere og forstå de historiske konsekvensene av, både for politikkfeltets funksjonsmåte og organisasjonens utvikling, at organisasjonene som deltakere i dette systemet formelt har måttet internalisere et felles sørpolitisk språk. Det å mestre dette språket har vært avgjørende for å kunne målbære systemets legitimitet overfor omverdenen, og derfor også i dragkampen internt om systemets ressurser. Den særegne fordelingskorporativismen som kjennetegner systemets måte å fordele ressurser på, uttrykker (og forsterker) de tette relasjoner mellom organisasjonsledelse og stat, elitesirkulasjonens karakter (se neden-for) og den retoriske oppslutning om felles mål og felles språk.

Forskning som politikkens fortsettelse med andre midler

Encyclopædia Britannica pekte i 1998 på en generell trend innen samfunnsvitenskapene: «At the present time, there is a significant and undoubtedly growing feeling among social scientists, especially younger ones, that the relationship [mellom vitenskap, stat og industri, min komm.] has become altogether too close. The social sciences, it is said, must maintain their distance, their freedom, from bureaucratized government and industry. Otherwise they will lose their inherent powers of honest and dispassionate criticism of the ineffective or evil in society. [...] They [slike følelser, min komm.] cannot be taken lightly, as is apparent from the serious consideration that is being given on a steadily rising scale to the whole problem of the relationship between social science and social policy.»26

En tilsvarende utvikling er også lett synlig i Norge. På grunn av sørpolitikkens betydning for nasjonal identitetsproduksjon og politikkområdets økende sentralitet i norsk utenrikspolitikk, er det særlig interessant å se på hvordan forholdet mellom forskning og Norges rolle på den internasjonale arena er blitt institusjonalisert. Siden slutten av 1980-tallet har norsk utviklingsforskning og forskning om verden utenfor Europa i stadig større grad blitt finansiert av Utenriksdepartementet, og med klare krav om brukerrelevans. Det er tilfellet på universiteter og høyskoler.27 Ett av mange eksempler kan være Norsk senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo, som har en politisk-normativ formålsparagraf: Senteret skal «bidra til realisering av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene», og grunnlaget for forskningens virksomhet er det eksisterende internasjonale system.28 Det er tilfellet for forskning finansiert av Norges forskningsråd,29 og det er ikke minst tilfellet for de frittstående forskningsinstituttene som de siste tiårene er blitt etablert, og hvis virksomhet etter hvert så å si er fullfinansiert av Utenriksdepartementet eller NORAD.30 Forskere er også i stadig større utstrekning blitt trukket inn som politiske operatører på statens vegne, om det er i forbindelse med UD-ledete fredssamtaler i Sudan eller NORAD-prosjekter i Pakistan. Forskere har i enkelte tilfeller fungert som en hvitvaskingskanal og avledningsmanøvrer for UD-midler til politiske bevegelser den politiske ledelsen av ulike grunner ikke åpent har kunnet gå ut med støtte til. Noen av de forskningsinstitusjonene som har mottatt statlige overføringer på titalls av millioner, har hatt hemmelige, politiske agendaer, og slik brutt med selve ideen om forskning som fri meningsutveksling og intersubjektiv etterprøvbarhet. To talende eksempler: Norges til nå mest sentrale sørpolitiske forskningsinstitutt, Christian Michelsens Institutt, betalte i flere år for satellitt-telefonen til lederen av Sudan People’s Liberation Army, John Garang, på vegne av UD, fordi UD av diplomatiske årsaker ikke selv kunne gjøre dette. (Av noen oppfattes Garang som en frigjøingsleder, av andre som en Dinka-diktator med mange politiske drap på samvittigheten.) Mens dette pågikk, produserte CMI samtidig forskningsrapporter om den politiske utviklingen i Sudan og på Afrikas Horn uten at dette forholdet ble klargjort, og som om de var en normal forsk-ningsinstitusjon. Forskningsstiftelsen CESAR fikk flere titalls millioner av kroner av UD for å drive forskning på Midtøstens vannsituasjon, sa de overfor forskningsmiljøene, mens de i ettertid har lagt vekt på at de primært var politiske aktører, involvert i hemmelig vanndiplomati, og som representanter for den norske stat. Disse to eksemplene er viktige, ikke fordi de er enestående, men fordi de kan vise hvor langt utviklingen har gått på dette forskningsfeltet i å oppheve selve forskningens grunnleggende rasjonale.

Som sitatet fra Britannica antyder, er forholdet mellom forskning, stat og industri under rask endring over hele Europa. For 30 år siden utkjempet historikeren Jens Arup Seip og statsviteren Stein Rokkan en kjent strid om modellenes betydning eller tyranni i samfunnsvitenskapen.31 I dag vil det være anakronistisk å hevde at det er modellenes tyranni som truer den historiske forskningen. Trusselen representeres snarere av forskerpolitikkens tyranni. På sørpolitikkens område har hovedtyngden av den «eksternfinansierte» forskningen blitt underordnet forskningseksterne miljøers definisjon av hva jeg kaller forskningens «kommunikative situasjon».32 Forskerpolitikeren er blitt feltets typeforsker og forventes innenfor systemet å opptre som sørpolitikkens rådgiver og evaluator, og spørsmålet er ikke modellbruk, men relevans.33

Det er for enkelt å forklare denne forskningshistorien med generelle politiske maktforhold i Norge og forskningsfinansieringens struktur. Forskning knyttet opp til det internasjonale bistandssystemet oppsto internasjonalt etter den andre verdenskrig som en markant utgave av forestillingen om forskning som en form for sosial ingeniørkunst. Fors-kere var sentrale premissleverandører da bistandsepokens begreper og målsettinger ble formulert. Vitenskapens oppgave ble oppfattet som å stille seg i utviklingshjelpens tjeneste. I Norge utviklet forskningsfeltet seg innenfor en vitenskapssosiologisk sammenheng hvor denne tenkningen dominerte, forsterket av den anti-positivistiske kritikken på 1960- og 1970-tallet som dominerte universitetsmiljøene i de årene da dette forskningsfeltet ble etablert.34 Vi forstår derfor ikke dette forskningsfeltets historie, og dets innflytelse om spørsmålet snevres inn til hvem som betaler for forskningen. Forskerne har ikke ganske enkelt underkastet seg politikkens behov, men aktivt søkt dens arena. For forskerne representerer Den norske modellen åpenbar tilgang til viktige ressurser og politisk innflytelse (både følt og reell). Siden sørpolitikken som politikkområde er kjennetegnet av at det kretser om samtidens store spørsmål, og hvor realisering av «de gode målene» (bekjempe fattigdom, fred, menneskerettigheter og lignende) framtrer som uproblematiske og oppfattes som universelle, har dette skapt en unik arena for forskerpolitikkens virke. Forskningsfeltet er også et felt hvor forskerne «i felten», og i samsvar med internasjonal standard, har hatt inntekter som langt overskrider vanlige norske forskerlønninger, noe som har skapt et økonomisk incitament for forskerrollens aksept. Utviklingsforskning er et felt der samme person ofte på ulike tidspunkt er både forsker og konsulent, ekspert og «evaluator» av bistandsprosjekt. Det store flertall av de mest aktive utviklingsforskerne i snever forstand i Norge har også vært konsulenter; for NORAD, UD, Verdensbanken, FN etc.35 Disse rollebyttene er et systemisk trekk og har medført at forskeren som evaluator hele tiden vil tre inn i epokens dominerende relasjon og dens begrepsskapende verden og opptre som aktør på giversiden i det dikotomiske forholdet hvor «de andre» blir mottaker. Han/hun vil måtte produsere epokens herskende fordommer, isteden for å avdekke dem, for etablerte begrep og konseptuelle modeller må anvendes for at «brukeren» eller oppdragsgiveren skal kunne handle på grunnlag av rapportenes anbefalinger. Dette rolleskiftet medfører også at problemet med å opprettholde en grense mellom å erkjenne hva som er og å vurdere hva som bør bli, mellom kjensgjerninger og beslutninger, er et usedvanlig sentralt problem for dette feltets vitenskapelighet.

Forskning som politikkens fortsettelse med andre midler i ulike varianter har derfor av ulike grunner ervervet seg ikke-bestridt epistomologisk, begrepsmessig og institusjonell dominans. Over tid har dette bidratt til å undergrave forskningssystemets særegne verdidikotomier; hva er sant/hva er ikke sant (dette begrepsparet innebærer ikke tilslutning til forestillingen om at sannhet er mulig i streng forstand, men at forskningssystemet – til forskjell fra politikksystemet, for eksempel – har hatt dette som sentrale kommunikative markører) og hva er fruktbart/hva er ikke fruktbart, er blitt erstattet av sørpolitikkens relevanskriterier: Hva kan skape den rette utviklingsprosessen eller utviklingshjelpen?

Fra toppfolkenes partnerskap til elitesirkulasjon

Et viktig inntak til å forstå Den norske modellens konkrete virkemåte er elitesirkulasjonens karakter.36 Edvard Bull snakket om toppfolkenes partnerskap, da han skulle beskrive trekk ved arbeidslivets korporativisme.37 Men på det sørpolitiske feltet har det ikke først og fremst vært snakk om en vedvarende, rigid relasjon basert på partnerskap mellom aktører som leder forskjellige organisasjoner med ulike agendaer. Snarere tvert imot: Elitesirkulasjonen her innebærer at personer sirkulerer fra den ene institusjonen til den andre og tilbake igjen og derfor er på alle sider av bordene – ikke samtidig, men nesten samtidig. Det er – kan en si – snarere snakk om en form for maktutøvelse knyttet til evnen til å utnytte topp-posisjonenes ulikhet innenfor et fast institusjonelt partnerskap (slik sirkulering foregår også på «lavere nivå» mellom de ulike institusjonene innenfor systemet).

De siste tiårene har skapt et mønster som er vel kjent og lett å dokumentere: Statssekretærer er blitt organisasjonsledere, og organisasjonsledere statssekretærer og statsråder, og forskere har gått fra å forske på sørpolitikk til å bli statssekretærer for så umiddelbart å gå tilbake til sin forskningsjobb. Slik elitesirkulasjon er ikke unik i Norge, men den har foregått med hurtigere omdreining i vårt land og i større omfang på dette området enn på andre områder i samfunnet. Den offisielle legitimering av denne praksisen er at aktørene beskrives som deltakere i et felles, moralsk godt prosjekt, og at Den norske samaritan ikke lar seg lede av egeninteresser. Omverdenen aksepterer av samme grunn, ser det ut til, stadige brudd på ulike typer habilitetsregler som ville bli oppfattet som illegalt innenfor andre sektorer av samfunnet.

Et annet særtrekk ved dette feltet, og som understreker at det er viktig å distansere analysen av det nasjonalkorporative system fra arkaiske korporativismeforestillinger, er den korte avstanden mellom politikk og embetsverk. I løpet av de siste tre tiårene har til sammen 24 statsråder/statssekretærer/personlige rådgivere gått til UD etter endt jobb for ulike regjeringer. Med få unntak hadde disse arbeid i UD før de ble heltidspolitikere på regjeringsplan. Mens det i Finansdepartementet ikke finnes en eneste tidligere statsråd eller statssekretær blant byråkratene, finnes det mange av dem i UD. Da Bondevik I-regjeringen gikk av, var det tre statssekretærer og en statsråd som hadde fast jobb i UD å gå tilbake til. Da Stoltenberg-regjeringen gikk av, fikk en statssekretær ambassadørstillingen i Israel, en ble øverste norske UD-utsending i Eritrea og den tredje gikk rett til NORAD som seniorrådgiver.

En forklaring på Den norske modellens korporative og komparative suksess må være at sørpolitikkens misjon oppfattes å målbære et nasjonalt prosjekt. Aktørene kjemper innbyrdes om en totalpott – det alltid økende bistandsbudsjettet – som stadig er blitt beskrevet som en målestokk på nasjonens evne til å «bry seg», dvs. som en gradmåler på nasjonens moral. Dette er et politikkfelt hvor staten og departementet øver betraktelig innflytelse gjennom sine overlegne ressurser og sitt ansvar for den overordnede politikken. Men samtidig er byråkratiet og de politiske lederne blitt stadig mer avhengig av organisasjonene og av forskningsmiljøene, og i enkelte viktige tilfeller kan disse ha «the upper hand» overfor staten og dens representanter. Staten har gradvis invadert organisasjonene og forskningsinstituttene, og organisasjonslederne og forskerne har avmonopolisert statens utenrikspolitiske monopol. I motsetning til det moderne samfunnet for øvrig, som hele tiden skiller ut nye delsystemer (se for eksempel Niklas Luhmann og Pierre Bourdieu for slike velkjente analyser), er utviklingen her kontrær: Delsystemene går opp i et nytt nasjonalt prosjekt som igjen er et subsystem innenfor det internasjonale bistandssystemet.

Et nasjonalt dannelsesprosjekt i internasjonaliseringens epoke

Det norske sørpolitiske systemet har, bl.a. takket være dets strategiske kommunikasjonsregime, på sentrale områder filtrert verden og Norge for nordmenn – som innordnet en strukturell relasjon mellom «oss» og «dem», og en handlingsrelasjon («vi» som «den andres» rettleder, tilrettelegger eller giver).38 Men viktigst i artikkelens sammenheng: de forestillinger om utvikling og historiens gang som dette politikkfeltet har propagandert, har samtidig bidratt til å forsterke dets korporative trekk ved at det er blitt hevet over den ordinære politikkens konflikter og samfunnsmessige begrensninger.

Ved å analysere sørpolitikkens strategiske kommunikasjonsregimes kommunikasjon om verden og seg selv og den offentlige debatten om dette politikkfeltet som en diskurs, kan en analysere talehandlingenes innhold og karakter som et produkt av at de på den ene siden programmatisk har kretset om svært meningstunge begreper som utvikling, rettferdighet, frihet og lignende, og at de på den andre siden har vært et instrument for nasjonal ressursfordeling internt og systemlegitimering eksternt. Denne sørpolitiske diskursen bør ikke oppfattes som autonom, anonym, historisk og voldelig, slik det er mulig å oppfatte Michel Foucaults etter min mening for ideologisk bestemte diskursbegrep.39 Og hvor Foucault ensidig snakker om at kombinasjonen av diskurs, viten og makt til sammen generelt vil konstruere et «sannhetsregime», bør en legge vekt på hvordan det i dette tilfellet har produsert et moralsk regime, nettopp fordi den sørpolitiske diskursen bryr seg mindre om hva som er sant enn om hva som er rett (det vil si: ting blir sanne fordi de er rette). Begrepet kan også lettere få fatt på hvordan aktørenes ideer og holdninger er blitt påvirket av diskursens karakter, men og hvordan aktørers ambisjoner og maktutøvelse alltid må kamufleres med godhetsdiskursens vokabular (en grunn til at intervjuer av sørpolitiske aktører om deres intensjoner er metodisk tvilsomt).

Jeg har tidligere vist hvordan den norske bistandsepokens verdensbilder og utviklingsbegrep fundamentalt har vært påvirket både av dominerende utviklingsforestillinger internasjonalt i tiårene etter den andre verdenskrig og av norsk idéhistorie. Den mest innflytelsesrike forestillingen må være sørpolitikkens dogme om at det finnes en universell historie og at alle samfunn vil utvikle seg mer eller mindre likt og ha mer eller mindre identiske mål og oppfatninger av det gode liv.

Dannelsens ahistorisisme

En måte å tydeliggjøre det særegne ved denne idétradisjonen er å sammenlikne den med alternative tenkemåter. Ett slik alternativ er den -orientalistiske tradisjon som Edward Said diskuterte i sin bok om det koloniale og eksotiserende 1800-tallet.40 Bistandsepoken er snarere kjennetegnet av at den satte 1800-tallets orientalistiske tradisjon på hodet. Da ble «den andre» oppfattet som irrasjonell, fatalistisk og anti-modernistisk osv., men med en særegen historie en måtte prøve å forstå for å begripe «den andres» handlinger. Denne oppfatningen fungerte funksjonelt, hevder Said, i det koloniale systemets erklærte siviliseringsprosjekt. Under bistandsepokene er «den andre» også en projeksjon, definert i forhold til hva han ikke er, men nå er utviklede land/utviklingsland den sentrale dikotomien. «Den andre» har i dette perspektivet grunnleggende sett vært lik «oss» – når det gjelder verdier, holdninger og sivilisasjon; forskjellene er stort sett blitt tilskrevet og redusert til samfunnsmessig utviklingsnivå. Det er altså snakk om midlertidige verdier og om holdninger som historiens gang eller utviklingen (og utviklingshjelpen) vil endre. Oppfatninger og tradisjoner som er blitt oppfattet som hindre i utviklingsprosessen (utvikling er i dette perspektivet samfunnets normaltilstand), er blitt forstått som midlertidige, førmoderne, eller middelalderske, og ikke som produkt av spesifikke sivilisasjons- eller kulturerfaringer. Eller de er blitt oppfattet som helt annerledes (den kulturrelative varianten, som har hatt sine talsmenn innen det sørpolitiske systemet), men likevel forenlig med «våre» utviklingsmål eller med menneskerettighetstankegangen, bare «den andre» i utviklingsprosessen eller politikken behandles med «respekt».

Der Said analyserte Vestens bilder av Orienten og det orientalske som uttrykk for koloniale undertrykkingsprosjekt, bør det norske sørpolitiske prosjekts verdensbilder nettopp ikke forstås som en erobring av «den andre» med undertrykkende formål. Disse bildene, og de konkrete italesettingsprosessene de er blitt utviklet innenfor, har inngått i strukturelle hierarkiske maktrelasjoner, men hvor billedprodusentene ofte har utøvd denne makten uten å vite det og noen ganger helt uten å ville det. Utvik-lingstenkningen og de dominerende verdensbilder og historieoppfatninger har ikke hatt et språk for å kunne tilkjenne «den andre» virkelig anner-ledeshet, dvs. en form for historisk subjektivitet hvor «den andre» ikke simpelthen venter på å bli som oss eller viser oss vår utviklingshistoriske fortid, men hvor han kan forkaste hele utviklingsprosjektet (og den norske versjon av menneskerettighetsideens universalitet) – som talibanerne i Afghani-stan, deler av den pakistanske statsledelsen under president Zia, ultrakonservative hinduister og kristne, eller hutuenes morderbander i Rwanda.

Siden bistandssystemet ble etablert i det århundret som historikere etter min mening presist kaller «USAs århundre», og i den perioden da den vestlige sivilisasjonens teknologi, økonomi og ideer vant innflytelse over hele verden, må også det internasjonale bistandssystemet grunnleggende sett forstås – ikke som et sivilisasjonsnøytralt system og som et politikkfelt organisert med basis i et universelt og derfor (i aktørenes egne øyne) makttomt språk – men som et betydningsfullt vestliggjøringsprosjekt med helt spesielle trekk. En historisk gjennomgang av dets opprinnelseshistorie vil substantiere en slik beskrivelse. Det var dette sivilisasjonsprosjektet Norge, som en del av den vestlige verden og NATO-alliansen, sluttet seg til, men som etterkrigstiden er full av eksempler på: det sørpolitiske systemets aktører har på alle mulige måter forsøkt å unngå å se og trekke konklusjonene av denne realiteten. Samtidig ble utviklingshjelpens språk tidlig påvirket av at både utviklingshjelpens arkitekter og hjelpens mottakere så nytten av å fremstille utviklingshjelpen som et brudd med kolonitiden og dermed også med vestlig innflytelse.41 Aktørene hadde og har følgelig hatt en felles interesse av å nedtone utviklingshjelpens feste i en bestemt sivilisasjons tradisjoner og verdier. Dette er ikke minst tilfellet for mange av de norske aktørene, som av politiske og ideologiske grunner særlig siden begynnelsen av 1970-tallet, da sørpolitikken ble forankret basert på en allianse mellom SV, venstresiden i Arbeiderpartiet og KrF, har opponert mot å bli oppfattet som deltakere i et vestliggjøringsprosjekt av verden. Kjernen i sørpolitikkens verdensbilde er at det står over politikken (også den påvirket av sivilisasjoner) og i realiteten også over de moralske dilemmaenes verden. Ideen om at det sørpolitiske system i bunn og grunn kjemper for det universelle og «det gode» oppfattes som ubestridt godt, mens ideen om å kjempe for det som historien går svanger med (om det er utvikling eller menneskerettighetenes realisering) snarere er en autoritær og ahistorisk idé, som har bidratt til de korporative trekk ved det sørpolitiske systemet, og som også har medført, er min teori, at sørpolitikken har blitt mindre effektiv som utviklingshjelp enn den kunne ha vært.

Verdienes universalisme og historiens død

De internasjonale utviklingsinstitusjonenes språklige universalisme bør fortolkes som et taktisk realpolitisk kompromiss, og ikke som uttrykk for en altruistisk konsensus, en slags gitt felles normativ realitet, slik jeg ellers har vist og nedenfor vil diskutere at det stort sett er blitt og blir oppfattet i Norge. Ved at bistandsprosjektet i det norske samfunn er blitt oppfattet og overveiende beskrevet som noe som grunnleggende sett står over politikken, og som makttomt og universalistisk og dermed også over historien, har dette gitt et særegent fundament for politikkfeltets oppslutning og for dets karakter av nasjonalt prosjekt. Det var St.meld. nr. 21 (1999–2000) Menneskeverd i sentrum, typisk nok en tilråding fra Utenriksdepartementet, og ministeren for menneskerettigheter og utvikling, som bidro til å gjøre internasjonale menneskerettighetskonvensjoner til del av norsk lovgivning. Menneskerettighetene er innen norsk sørpolitikk generelt (og etter hvert i det norske samfunnet for øvrig) blitt beskrevet som en «common pool of mankind».

Implisitt er dette en idé som hviler på forestillingen om en evolusjonær, teleologisk utviklingsmodell.42 Disse verdiene ligger i samfunnets skjød omtrent som et embryo i en organisme. Der de ennå ikke har slått ut i full blomst (som de vil gjøre), kan en kombinasjon av en selvregulerende mekanisme (historiens egen gang) og aktiv støtte til dem som kjemper for menneskerettighetene (gjennom sørpolitikken) føre til at disse verdiene realiseres. Det er «Historien» som realiserer seg selv, hyllet inn, i dobbel forstand, av Det godes prosjekt.43 Dette kognitive fundamentet for norsk menneskerettighetspolitikk ble institusjonalisert i løpet av siste halvdel av 1980-tallet. De ideer som Norge søkte å fremme internasjonalt, ble følgelig betraktet og er blitt betraktet som universelle ideer i denne forstand. Den sørpolitiske eliten har i perioden som helhet avvist at kampen for menneskerettigheter dreier seg om eksport av bestemte verdier som en ønsker å universalisere, eller at rettighetspakken består av et sett verdier som ikke kan gjennomføres på samme tid på samme sted, fordi de står i motsetning til hverandre, og at historisk kontekst derfor må kunne avstemme den moralske fordring.44

Politikkfeltets moralske, politiske og ideologiske legitimitet i Norge hviler derfor på et umulig (og unødvendig) premiss: En ny organisering av mellomstatlige relasjoner som i realiteten vegeterer på og forutsetter bestemte globale maktforhold (både økonomisk og konseptuelt), har av aktørene blitt fremstilt som, og av norsk offentlighet akseptert som, makttomt.45 Et fruktbart inntak til å forstå dette politikkfeltets funksjon og virkemåte er nettopp å studere hvordan dets aktører og samfunnet for øvrig har håndtert dette vedvarende dilemmaet; et vestliggjøringsprosjekt som har posert som sivilisasjonsnøytralt og universelt.

De fleste idéhistorikere, litteraturvitere og kunsthistorikere vil være enig i at de klassiske moderniseringsfortellinger ikke lenger dominerer litteraturen, kunsten eller dagliglivet. I en slik situasjon vil nye store fortellinger om historiens retning, som evner å gi Mening tilbake til historien og plassere Norge meningsfullt i verden og i verdiene, potensielt ha stor innflytelse. Det sørpolitiske system er ett av de få politikkområdene som har klart å tilby en slik stor fortelling om utviklingens gang, om Historiens retning og om Norges rolle i verden. Det er snakk om en diskurs som har evnet å angi historiens retning og som samtidig har filtrert verdens (og også Norges) kompleksitet på fundamentale måter.46 Den store fortellingen om menneskerettighetenes utvikling gjennom historien har vært det mest tydelige eksemplet på hvordan det sørpolitiske system har fungert som den helt sentrale ideologiprodusent under landets internasjonale gjennombrudd. Godhetsregimets universalisme forutsetter troen på en universell historie, slik de store utviklingsfortellingene som oppsto på 1800-tallet og moderniseringsstrategiene etter den andre verdenskrig trodde på det, og en moral som slipper å ta moralske standpunkt mellom ulike typer rettigheter en ønsker å realisere. Ved å blande sammen universelle verdier med verdier som kan eller bør universaliseres, opphever Godhetsregimet moralen (ved å oppfatte egne oppfatninger som universelle og rettighetene en argumenterer for som medfødte, oppheves selve grunnlaget for moralske valg), og derfor er da også det nasjonale dannelsesprosjektets praksis en historie hvor slike valg bare sjelden er blitt aksentuert. Denne ideen har fratatt aktørene evnen til å situere seg selv i verden som konkrete historiske subjekter, med konsekvenser også for det krysskulturelle møtets praksis.

Norge i verden som norsk samtidshistorie

For å oppsummere: Det norske sørpolitiske systemet kan best forstås som et nasjonalt subsystem av et nytt internasjonalt sosialt system som oppsto etter den andre verdenskrig med formål å utvikle hva som da ble kalt verdens underutviklede områder. Det innebærer at en kan finne mange tilsvarende utviklingstrekk også i andre OECD-land. Men samtidig er det viktig å forstå dette nasjonale subsystemets viktige særtrekk: Ikke i noe annet OECD-land har så mange organisasjoner i forhold til folketallet blitt trukket med i statens prosjekt og fått så stor andel av statens bistandsbudsjett og så stor andel av statens brutto nasjonalprodukt som i Norge. I mye større grad enn i andre OECD-land er midler til forskningsprosjekter om Afrika, Asia og Latin-Amerika helt avhengig av finansiering fra utenriksdepartement. Veien fra organisasjonsledelse til statens politiske ledelse og omvendt har vært kortere og mer trafikkert i Norge enn i andre land i OECD. Sørpolitikken har dessuten hatt en usedvanlig sterk relativ posisjon i Norge på grunn av ulike historiske årsaker. Det er derfor mulig å snakke om en særegen norsk modell for organiseringen av det sørpolitiske felt, med en ny type nasjonalkorporative trekk med konsekvenser både for det sosiale grunnlaget for politikkutformingens rasjonalitet på feltet, men også for norsk samfunnsutvikling overhodet. Denne norske modellen kan analyseres som et produkt av to ulike prosesser: som en form for nasjonalisering av et internasjonalt fenomen (alle OECD-land har også slike politikkfelt, og mange av de ordningene som de ulike land har utviklet er utviklet innenfor det internasjonale bistandssystemet), og som en form for internasjonalisering av nasjonale tradisjoner og ordninger.47

Hvordan har denne modellen eller denne organiseringen av det internasjonale gjennombruddet i norsk historie påvirket andre deler av samtidshistorien? Og ikke minst: hvordan har dette politikkfeltets verdensanskuelser og utviklingsoppfatninger virket inn på moderne norsk idéhistorie generelt, og omvendt? Store spørsmål, men forskningen om utviklingshjelp, utenrikspolitikk og det norske samfunnet er bare så vidt startet.