Steinar Imsen (red.)

Ecclesia Nidrosiensis 1153–1537

Tapir Akademisk Forlag, Trondheim 2003, 488 s.

Norsk historie i middelalderen har, når det gjelder den politiske historien, først og fremst dreid seg om kongedømmet. Det begynte med sagaene: Snorre skrev kongenes historie, og han førte sin beretning frem til 1177, da en allerede foreliggende kongehistorie, Sverres saga, førte den videre. I denne formen for historieskrivning fikk ikke de kirkelige forholdene noen sentral plass, og når det i sagaene overhodet skrives kirkehistorie, er synsvinkelen nesten alltid kongedømmets. Den moderne norske historieskrivning på 1800-tallet – med Keyser og Munch som forgrunnsfigurer – førte sagaenes synsvinkel videre. Den passet også fullstendig til holdningene i et da tvers igjennom luthersk samfunn. For eksempel oppfattet Keyser kirkens politiske innflytelse i middelalderen, sammenlignet med oldkirken (en for oss ikke helt innlysende målestokk), som et forfallsfenomen. Man hadde utviklet «falske Begreber om Christi Kirkes Væsen», og det kirkelige hierarki ga spillerom for «indbildske og ærgjerrige Menneskers dristige Anmasselser».

Etter den tid har irreligiøsitet og kirkemangfold – side om side – holdt sitt inntog. Men middelalderkirken er ikke kommet oss nærmere av den grunn. Illustrerende nok forbinder vi umiddelbart «Norgesveldet» i høymiddelalderen med kongenes velde, enda vi minst like meget – egentlig i større grad – burde tenke på erkebiskopene. Og vi tar ikke så lett inn over oss det som ligger i at den kirkelige andel av landets skatteinntekter i første halvdel av 1300-årene utgjorde omkring fire femtedeler av det hele, mens kongedømmets andel bare var på én femtedel. Noe paradoksalt: Selv om slike opplysninger kan hentes frem i de store norgeshistoriene, og selvsagt også utgjør bærende deler av fremstillingen i de bind hvor de bør gjøre det, så vedlikeholder selve norgeshistorie-genren vi alle er så fortrolige med – der vi på det politiske plan følger kongedømmet og folkelige politiske institusjoner fra vikingtid til nåtid – et bilde av historien hvor kirken nær sagt av nødvendighet må nøye seg med en birolle.

Mot denne bakgrunn er det ytterst prisverdig at «Senter for middelalderstudier ved NTNU», i forbindelse med 850-årsjubileet for opprettelsen av erkesetet, har utgitt et godt planlagt og heldig gjennomført verk bestående av til sammen 18 enkeltbidrag om det norske erkebispedømmet i katolsk tid, med (som undertittelen sier) «Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie». Boken er delt i fem hoveddeler. Etter en «Innledning» (s. 15–45) følger «Erkebispedømmet» (s. 47–182), «Bispedømmet» (183–319), «Olavskulten og kultursenteret» (s. 321–395) og endelig «Anleggene» (s. 397–464).

At nærmere tyve forfattere er med, innebærer selvfølgelig en viss fare for fragmentarisering. Men som verkets redaktør, Steinar Imsen, gjør oppmerksom på, så foreligger det allerede en mer kronologisk dekkende fremstilling av det trønderske bispedømmets historie, utgitt ved det forrige jubileet i 1950-årene, og dessuten en særskilt utgivelse om kirkebygget som kom for bare få år siden. Det har også en særlig verdi, og viser bredden i hva erkesetet stod for, at forskjellige forfattere bidrar med sin særlige innsikt på nokså ulike felter. Spesielt gledelig er det at verket i så stor grad behandler de delene av kirkeprovinsen som ikke var del av Norge. Dermed belyses middelalderens institusjonelle annerledeshet sammenlignet med nåtiden. (Samtidig er disse i en europeisk sammenheng nokså spesielle områdene selvsagt interessante i seg selv.) Utgivelsen er internasjonal også på den måten at den er tospråklig. De innledende oppslagene til de enkelte hoveddelene foreligger både på engelsk og norsk. Det er utarbeidet fyldige engelske resymeer til alle de norske bidragene, og de kapitlene som er skrevet av britiske forskere på engelsk, har norsk resymé; de fleste handler om Shetland, Orknøyene og Hebridene–Man.

I en kort anmeldelse er det ikke rom for mer inngående å vurdere alle bidragene, men de bør i alle fall nevnes: Imsen gir innledningsvis (s. 15–39) en oversikt over kirkeprovinsens utvikling i grove trekk, gjennom alle de aktuelle århundrene, og dessuten forteller han «historien om historien», det vil si hvordan oppfatningen av erkesetet og dets rolle har vært, fra Christian 3. og 1500-tallet via de norske historikerne på 1800-tallet og frem til nåtiden. Vi ser da at toneangivende norske historikere så sent som Koht/Bull-generasjonen og deres umiddelbare arvtagere, ikke hadde lett for å anerkjenne kirkehistorien i katolsk tid som tema ut fra denne historiens egenart. Særlig knep det med en forståelse av de mer kulturelle og idéhistoriske sidene av saken, og slikt som ikke hadde spesifikt med norske forhold å gjøre. Historikere som i høy grad inkluderte slike aspekter, som Paasche og A.O. Johnsen, stod utenfor hovedstrømningen i norsk historiografi – sistnevnte nærmest i en kjetterposisjon. Sverre Bagge (s. 51–79) skriver om det tidligste tidsrommet under en bestemt synsvinkel, «Den heroiske tid – kirkereform og kirkekamp 1153–1214». De to erkebiskopene, Øystein Erlendsson og Eirik Ivarsson, ruver selvsagt i fremstillingen, sammen med kongene Magnus Erlingsson og Sverre. Bagge diskuterer også på en klargjørende måte hva som var bakgrunnen for at kirken i høymiddelalderen engasjerte seg i det vi oppfatter som politiske forhold. Eldbjørg Haug (s. 83–117) avslutter denne mer kronologisk anlagte og samtidig tematisk orienterte sekvensen i verket med et bidrag om «Konkordat – konflikt – privilegium»; her dekkes tidsrommet fra sættargjerden kom i stand i 1277, som en avklaring mellom Magnus Lagabøte og erkebiskop Jon Raude, til den ble stadfestet i 1458 av Christian 1. Igjen er forholdet mellom kirke og kongedømme hovedtema. Men flere faktorer – privile-giene til kapellgeistligheten, pavelige provisjoner, kontakten mellom dronning Margrete og kirke-ledelsen i Roma, kirkens sterke stilling i det norske riksrådet på 1400-tallet – alt dette skapte med tiden en ny situasjon for kirkeledelsen og gjorde skillelinjen mellom verdslig og kirkelig myndighet mindre skarp. Dette illustrerer samtidig at erkesetets historie ikke viser de samme topper og bølgedaler som det norske kongedømmet.

Den neste sekvensen i boken er viet de ikke-norske bispedømmene. Jón Viðar Sigurðsson (s. 131–139) skriver om «Island og Nidaros». Biskopene spilte en viktig rolle i den indre islandske maktkampen på 1100-/1200-tallet, og embetet ble også en brekkstang for det norske kongedømmet da det søkte å underlegge seg landet. Fra ca. 1238 til 1380 hadde domkapitlet i Nidaros og erkebiskopen rett til å velge biskop også på Island, og flere av biskopene var norske. Etter den tid ble båndene mellom Island og Nidaros svakere; de dansk-norske kongene styrket i en periode sin innflytelse over kirken på Island, inntil islendingene fikk en større grad av selvbestemmelse i de siste årtiene før reformasjonen. Barbara E. Crawford (s. 143–157; «The Bishopric of Orkney»), Brian Smith (s. 161–168; «The Archdeacons of Shetland 1195–1567») og Alex Woolf (s. 171–181; «The diocese of the Sudereyar») behandler de to sørvestligste bispedømmene. Felles for bidragene er at de klart viser hva avstanden betydde. Sodor-biskopene (Hebridene–Man) og Orknøy-biskopene virket innenfor et komplekst samspill, hvor både lokale makthavere, som jarlene på Orknøyene, og etterhvert også den skotske kongen, gjorde seg gjeldende, samtidig som Nidaros prøvde å hevde sin autoritet. Den langsiktige tendensen innebar likevel en svekkelse av den norske tilknytningen (med Shetland, i egenskap av norsk sýsla, i en særstilling etter 1194) – selv om den formelle overføringen av de to bispedømmene til erkesetet i St. Andrews først ble foretatt i 1472.

Et bidrag av Lars Hamre (s. 187–212), basert på etterlatte forelesningsmanuskripter, behandler «Striden mellom erkebiskop Jørund og domkapitlet» i 1290-årene. Dette innleder den delen av boken som handler om erkebiskopens norske bispedømme. Anne‑Marit Hamre (s. 214–220) skriver om «Visitasen» (og da ikke bare i bispedømmet, også i kirkeprovinsen). Tema for Jan Brendalsmo (s. 233–255) er «Kirker og sogn på den trønderske landsbygda ca. 1000–1600». Her kartlegges i detalj hvem som var aktive i kirkebyggingen; som andre steder i Norge var det private initiativ avgjørende. Brendalsmos tese er ellers at de -første kirkene ble reist inntil de store gårdenes hedenske gravfelter. Lars Ivar Hansen (s. 255–276) tar for seg «Trondenes kannikgjeld», og viser hvordan det her i nord ble utviklet et betydningsfullt kirkelig sentrum med et prestekollegium som hadde ansvar for et stort distrikt. Audun Dybdahl (s. 279–319) avslutter denne delen av boken med en grundig redegjørelse for «Nidaros erke-setes økonomi», hvor vi også får tegnet et bilde av hovedtrekkene i bispedømmets organisasjon.

En del av boken har et mer spesifikt kulturhistorisk innhold. Øystein Ekroll (s. 325–349) skriver om «St. Olavs skrin i Nidaros», mens Lars Boje Mortensen og Else Mundal (s. 353–383) tar for seg «Erkebispesetet i Nidaros – arnestad og verkstad for olavslitteraturen», der de behandler både latinske og norrøne tekster. Runeinnskrifter av forskjellig slag er vel kjent fra middelalderen (ikke minst fra byene) – men Martin Syrett (s. 387–395) redegjør for «Roman-alphabet inscriptions».

I verkets siste del beveger vi oss bokstavelig talt inn i maktens sentrum. Bidraget fra Sæbjørg Walaker Nordeide (s. 401–423) handler om «Maktens sete – bispegård og festningsanlegg». Her har utgravninger i 1990-årene gjort det mulig å kartlegge utviklingen gjennom århundrene helt nøyaktig. Igjen får vi bekreftet at forestillinger vi har om nasjonal fremgang og nedgang, bare passer på fasene i kongedømmets utvikling. Erkebiskopens makt økte i senmiddelalderen. På 1400-tallet antok erkebispegården en stadig mer festningslignende karakter – i takt med erkebiskopens nesten «kongelige» stilling (og stillingen som lensherre). Tor Sæther (s. 425–443) sammenligner med bispegården i Hamar (»Ruinene av Hamar bispegård i lys av erkebiskopens anlegg i Trondheim»). Også i det siste bidraget av Per Storemyr (s. 445–464) dreier det seg om fysiske levninger: «Stein til kvader og dekor i Trøndelags middelalderkirker – geografi, europeisk innflytelse og tradisjoner».

Som denne gjennomgangen viser, har vi her fått et svært rikholdig og variert bidrag til ikke bare trønderkirkens historie, men også til norgeshistorien og forhold knyttet til den. Dermed utfylles det bildet en vanligvis kongesentrert historie gir. Så følger det som en uunngåelig konsekvens av opplegget for verket at vi i mindre grad får en samlet og samlende fremstilling av hva kirken og erkebispedømmet betydde i det norske samfunn i forskjellige faser i de århundrer det her dreier seg om; dét vil kanskje noen føle som et savn. Samtidig må man notere på pluss-siden at de aller fleste av forfatterne er gode formidlere. De skriver dels om vanskelige temaer, hvor kildene kan være problematiske og forskningslitteraturen omfattende, på en måte som gir mening også i den korte form det her er tale om.

Til slutt må fremheves at forlaget og andre som måtte være ansvarlige, har vært uvanlig heldige med utformingen av boken. Den må ha krevd betydelig innsats – det er blitt et praktverk man sjelden ser maken til. Formatet er nærmest middelaldersk (et godt nummer opp sammenlignet med de store verdens-/norgeshistoriene), og boken så tung at de fleste nok vil la den få ligge på bordet under lesningen. Den er gjennomillustrert, og bilder og tekst vakkert sammenføyd. Farvegjengivelsene og valget av bakgrunnsfarver på sider der det er aktuelt – passe dempet – bidrar ytterligere til et uvanlig harmonisk inntrykk.

Claus Krag

Sverre, Norges største middel-alderkonge

Aschehoug, Oslo 2005, 289 s.

Professor Claus Krag ved Høgskolen i Telemark har skrevet en biografi om kong Sverre Sigurdsson. Sverres tjuefemårige løpebane var så spekket med begivenheter og så viktig for Norges historie at hans biografi må skrives, rett og slett fordi «vi fortjener den» (s. 9).

Nå er det på ingen måte jomfruelig mark Krag pløyer opp når han går løs på Sverre. Få, om noen, middelalderkonger har vakt ettertidens beundring og undring i samme grad som ham. Og få nyere historieframstillinger overgår etter min mening det portrettet Kåre Lunden tegnet av kong Sverre i sin tretti år gamle Norgeshistorie. Det er derfor med høye forventninger man går Krags nye bok i møte.

Krag har lagt opp sin bok som en framstilling for det brede publikum. Det fortjener honnør at en faghistoriker tar sin rolle som formidler så seriøst. I tillegg er det i disse «tellekanttider» befriende ukorrekt å se en historiker legge ned et stort arbeid i en publikasjon som ikke vil gi en krone i uttelling ut fra reglene for godkjente publiseringskanaler og -genrer. Det er å håpe at akademikernes rolle utad i samfunnet vil bli sterkere vektlagt når tellekantsystemet skal revideres. Et system som ikke har kanaler for belønning av popularisering kan på lengre sikt resultere i økt usynliggjøring av akademikere i offentligheten, og derav økte legitimeringsproblemer for verdien av fagkunnskap.

Krag påpeker at han vil følge Sverre tett ut fra kildene man har til hans liv og virke, som jo i all hovedsak er Sverris saga. Den uinnvidde leser vil finne et vell av informasjon om Sverre i denne boka. Den følger stort sett Sverre kronologisk med avstikkere innimellom til mer tematisk anlagte deler. Slik får boka en variasjon som er velkommen for en leser som sikkert ville gått fort trett av å lese selve sagaen om Sverre fortløpende. I tillegg er boka todelt, med historikernes vurdering samlet i den siste og minst omfattende delen.

Sverre – en spion?

Når Krag ligger så nær på sagaen, er det kanskje ut fra en oppfatning om at historien i seg selv er så fascinerende at den kan gjenfortelles uten andre mål enn å imitere. Som faghistoriker spør man seg imidlertid hva som er formålet med beskrivelsene.

Men så plutselig glimter historikeren til, i kapitlet om hvorvidt Sverre var kongssønn eller ikke (s. 83–99). Som den drevne historikeren han er, starter Krag nesten uinteressert, slentrende, med å stille det helt legitime, men foreløpig ganske uinteressante spørsmålet: når ble Sverre født? Man følger Krag når han hevder at Sverre var eldre enn man har antatt, fremdeles med et «hva så?» på tungen. Likeså er interessen ikke mer enn måtelig når forfatteren påpeker at Sverre neppe kan ha vært så overbevist om sin kongsgjerning da han ankom Norge i 1177. Slikt er ikke mer enn hva man må regne med når sagaen ble skrevet lenge etterpå under Sverres påsyn.

Men så kommer Krags varemerke – den overraskende og radikale tesen som slår pusten ut av leseren – og da snakker jeg om den faglige leser: Sverre var ikke bare intetanende om sin framtidige karriere som kongssønn da han ankom Norge, men han opptrådte som spion for fienden, for selveste Erling Skakke! Sverris saga forteller nemlig at Sverre var på samme skip som Erling, uten å avsløre sin identitet eller sine (angivelige) hensikter, og den refererer også ryktene som gikk hos Birger jarl om at han var utsendt fra Erling for å gjøre narr av Birger. Senere historikere har frikjent Sverre fra denne spionmistanken. Krag vil ikke gjøre det. For hvorfor, resonnerer Krag, skulle Erling Skakke ha brukt så mye tid på en færøying, om han da ikke hadde bruk for ham? Og hvorfor skulle Birger ha vært så skeptisk til ham, om det ikke var for at han hadde bevis for at han stod i ledtog med fienden? Sverres eneste mulighet ut av uføret bestod i å snu på -spionhistorien:

Han kunne si at han hadde seilt med jarlen ikke for å bli jarlens spion, men tvert imot for selv å spionere på jarlen. Og når han hadde seilt videre til Birger, skyldtes det ikke Erling Skakkes interesser, men hans egne. Og forklaringen på alt sammen var at han var sønn av Sigurd Munn […]. (s. 95)

Krags tese er frapperende, og hele det resonnementet han hittil har dyrket fram nærmest tilfeldig, gripes nå an med jernhånd og føres mot sin ubønnhørlige logiske konsekvens – at det er det eneste sannsynlige. Faghistorikeren er fanget i et dilemma: Krag argumenterer godt og logisk, men et sted i prosessen begynner tvilen å melde seg. Én sak er at Krags form er så pass bastant at man uvilkårlig fristes til å ta et skritt til siden: «Sverre var agent for Erling – alt taler for det – ingenting taler imot» (s. 94). En annen sak er at han konstruerer et byggverk som ut fra sine premisser står støtt, men der premissene kanskje ikke er så uproblematiske som forfatteren insisterer på.

Krag fester stor lit til at Sverre ble truet på livet av Birger jarls menn, og mener at dette er usannsynlig, om de da ikke skulle hatt skjellig grunn til mistanke. Og denne mistanken – den må jo ha kommet av at Sverre hadde urent mel i posen – ergo: han er Erling Skakkes mann, ikke hans motstander, slik sagaen påstår. Derfor nødløgnen om at han er kongssønn, derav hans nye løpebane. Men jeg må spørre: er det nå så sikkert at birkebeinernes skepsis til Sverre er realhistorisk korrekt? Krag er jo svært villig til å argumentere for at denne første delen av sagaen er Sverres egen versjon av sin fortid, skapt i ettertid, og at den derfor ble omformet så den passet de politiske forhold anno ca. 1185. Krag kommer selv med et argument som indirekte går mot hans tese et annet sted, nemlig når han understreker sagaens sterke islett av helgenbiografi (s. 68–71). Og var det noe helgenbiografiene var opptatt av, så var det å framstille heltens løpebane som bestrødd med problemer og konflikter. Hva passet vel da bedre enn å gjøre Sverres naturlige allierte til hans fiender? Selv ikke slektningene, som burde stille opp for ham, gjorde det! Hans karriere framstår dermed som enda mer utrolig enn om han i ro og mak kunne bygge opp en maktbase hos Birger jarl. Dette passer også godt overens med ideologien i Sverris saga, slik Sverre Bagge har analysert den: det var viktigere å framstille Sverre som en konge som fant løsninger i alle situasjoner, uansett hvor håpløse de enn fortonte seg, enn å vise at han kunne tenke strategisk og nettopp unngå å havne i slike håpløse situasjoner.1

Det er også et annet argument mot spion-hypotesen: hvordan kunne en slik hendelse ha unnlatt å sette spor i sagaen for øvrig? Sverre beskyldes for det aller meste i sagaen sin, og forfatteren legger sjelden fingrene imellom når han gjengir hva hans fiender mente om ham. Hvordan kunne hans motstandere ha latt være å bruke hans spion-oppdrag for Erling Skakke for alt det var verdt, dersom han virkelig hadde vært det? I så fall hadde han jo også brutt sin troskap mot kongen, noe som måtte ha vært et altfor kjærkomment normbrudd til at det ikke ble påtalt. Andre troskapsbrytere som Nikolas Arnesson og Jon Hallkjellsson fikk sine pass klart påskrevet når de skiftet side.

Uansett hvordan man stiller seg til Krags spion-hypotese, så er den dristig og overraskende, og sidene flyr unna etter som man følger ham på ferden. Men hypotesens plassering i boka setter fingeren på noe av det problematiske med den genren Krag har valgt seg. Denne hypotesen skulle ha vært fremført med brask og bram i en faglig artikkel, og ikke stått på en litt bortgjemt plass innimellom sagareferatene i en populærhistorisk bok.

Historien og historikerne

Som i sin Norgeshistorie beregnet på historiestudenter (Norges historie fram til 1319, Oslo 2000), har Krag valgt å skille historikernes vurderinger ut fra selve begivenhetsgjennomgangen. Dette kan nok lettere forsvares her enn i en bok skrevet for universitetsnivå, der et slikt skille gir et bestemt inntrykk av at historien og historikernes versjoner av den er to forskjellige ting som det går an å skille fra hverandre. Krag gir heldigvis slipp på objektiviteten i innledningen (s. 11), og kan derfor ikke direkte kritiseres for å skille mellom objektiv historie og subjektive historikere. Konsekvensen er likevel en form som jeg opplever som temmelig autoritær. Ved å henvise de øvrige historikerne til den siste delen, får Krag selv boltre seg fritt i hoveddelen. For den uinnvidde leser blir det bortimot umulig å skille mellom hva som er allment aksepterte sannheter og hva som er Krags egne, og tidvis kontroversielle, meninger.

Et eksempel på det er når han refererer til Ynglingeætten som oppstått med Olav den hellige, uten å nevne den vanlige oppfatningen om at dynastiet går tilbake til Harald Hårfagre (s. 17, 33. Jfr. også framstillingen av tronfølgeloven av 1163 på s. 39–41). En faghistoriker vil vite at dette er Krags hypotese, som ikke kan sies å ha vunnet allmenn tilslutning. Den vanlige leser vil derimot sitte igjen med inntrykket av at dette er ukontroversielt. Når det nettopp er den vanlige leser som er hovedmålgruppen for denne boka, plikter Krag etter mitt syn å være mer etterrettelig i slike opplysninger.

I tillegg vil jeg mene at det i en del tilfeller er påfallende at ikke andre historikeres syn er gjengitt (f.eks. når Krag går detaljert inn på En tale mot biskopene uten å referere til Erik Gunnes’ avhandling verken i brødtekst eller fotnoter). Bibliografien røper et omfattende kjennskap til avdøde norske historikere, men ut over Gathorne-Hardy er ikke en eneste engelskspråklig forsker referert, og boka er nærmest fri for historikere som har publisert etter 1980. At den nyeste generasjons historikere som har behandlet kong Sverre i hovedoppgaver og artikler skulle bli tatt opp, er kanskje ikke å forvente. Men jeg overraskes over at Sverre Bagges From Gang Leader to the Lord’s Anointed fra 1996 ikke er nevnt en eneste gang i brødteksten, selv om den står i bibliografien (mangelen på referanse er påtrengende bl.a. på s. 127–28). Selv Kåre Lundens portrett av kong Sverre i Cappelens Norgeshistorie fra 1976 er knapt nok berørt.

Et annet resultat av todelingen i historien og historikerne, er at tidligere historikere ikke primært blir referert i kraft av deres forskningsresultater (som jo er det Krag bygger på), men som eksponenter for tidsånden i sine respektive epoker.2 Gjennomgangen og analysen av historikere som Keyser, Sars og Koht er skarpsindig og tidvis riktig underholdende, og vitner om en historiker som virkelig kan sin historie. Men deres synteser settes først og fremst i forbindelse med den tiden de virket i, og ikke med den historien de (og Krag) har studert. Det er selvfølgelig helt legitimt å bruke historikere som levninger i en historiografisk oversikt. Her blir imidlertid kontrasten mellom tidligere historikeres tidsbundethet og Krags egen tidløse, autoritative stemme temmelig stor. Det ville vært interessant om Krag hadde satt lupen like skarpt mot sin egen historieskrivning som mot sine forgjengeres.

Kildekritikk

Claus Krag er utvilsomt en nitid kildekritiker, som ikke tar noe av det sagaen forteller for gitt uten nærmere undersøkelser. Hans avsløring av Sverres spionkarriere er et godt eksempel på denne framgangsmåten. Det er ingen tvil om at han på denne måten har satt fokus på oversette og viktige momenter i middelalderhistorien. Problemet med tilnærmingen blir likevel etter min mening at den fokuserer for mye på detaljene. Historikerens rolle blir detektivens, i en evig jakt på «avsløringer» eller inkonsistenser i teksten.

Prisen er imidlertid at hele det store bildet har en tendens til å forsvinne. «Sverre var en helt uvanlig begavelse som organisator og leder […] – det er hevet over enhver tvil», framholder Krag (s. 218). Men er dette så sikkert som Krag vil ha det til? Vel er han oppmerksom på faren ved å ende opp med å skrive seierherrenes historie (s. 218). Men Krag er så tett på Sverre at han etter min mening ikke tar den fulle konsekvensen av dette: at grunnen til at Sverre framstår som så usedvanlig, kan være noe så grunnleggende som at han er hovedperson i sin egen saga. Nå kan man innvende at seirene nettopp viser at seierherrer er klokere enn taperne, og følgelig fortjener å bli løftet fram, slik Krag også gjør når han påpeker at Sverres handlinger beviser hans storhet (s. 233). Jeg vil likevel mene at Krag tidvis skriver seierherrenes historie, som når han gjenforteller eller siterer lange passasjer fra Sverris saga uten å kommentere dem (f.eks. s. 56–68). Han ender dermed opp med å reprodusere Sverres seier mer enn å diskutere eller nyansere den.

Jeg mener at Krags mangelfulle distanse til kong Sverre er et resultat av den tradisjonelle kildekritikkens store svakhet: den fokuserer på detaljnivået, på enkeltopplysninger, mens makronivået – kildens plassering i en bredere samfunnsmessig kontekst – i mangel på analytiske redskaper blir mer implisitt.3 Spørsmålet er: Hva slags samfunn var det i middelalderen?

Samfunnssyn

I innledningen gjennomgår Krag den institusjonelle utviklingen i høymiddelalderen i korte trekk, der konklusjonen er at «Norge blir en stat» (s. 19). Krag oppfatter middelalderens samfunn som et rettssamfunn (s. 19), med tronfølgeloven av 1163 som et absolutt høydepunkt:

Alt blir bundet sammen i en fint avstemt og ’vakker’ komposisjon. Gjennom en symmetrisk-logisk oppbygning, i norsk språkdrakt og med enkle ord, avklares på bare få linjer alle spørsmål som kunne reise seg. (s. 39)

Krag må imidlertid med beklagelse konstatere at loven ble brutt en rekke ganger etter 1163 (s. 42, 56, 58, 185, 187), uten at det rokker ved hans oppfatning om at bruddene kun utgjorde uheldige avvik fra tronfølgelovens «normaltilstand» (s. 130, 209). Dette samfunnssynet står for meg som foreldet. Eksistensen av skrevne lover betyr ikke nødvendigvis at de ble overholdt, eller at de ble holdt for å være gjeldende rett. Sverre påpekte klart og tydelig i Sverris saga (kap. 60) at han ville rette seg etter en annen rett enn den Magnus forfektet, og at han ikke oppfattet sitt rettsgrunnlag som noe dårligere enn motstanderens.

Noe av grunnen til Krags begeistring for tronfølgeloven må søkes i hans syn på den forutgående tilstand, da tronfølgereglene ikke bare skal ha vært uklare eller ikke-eksisterende (s. 31, 58), men der det angivelig heller ikke fantes fredelige måter for å løse konflikter der konger var involvert (s. 76, 134). Dette skyldtes ifølge Krag at man ikke hadde «en abstrakt ’stat’, som var hevet over partistridighetene» (s. 134). De siste tretti års forskning omkring det islandske fristatssamfunnet har økt vår forståelse av hvordan et samfunn uten sentralmakt fungerer. Det var ikke noe fredelig samfunn, men det står likevel milevis fra Theodoricus’ nærmest hobbesianske beskrivelse av «borgerkrigene», som Krag synes å gå god for som realitetsbeskrivelse (s. 36–37).4

Middelalderen i dag

Jeg vil berømme Krag for å henvende seg til et bredere publikum enn det historikere vanligvis setter seg fore. Hans stilsikre penn og trygge fortellerstemme gjør nok at mange vil følge med på ferden. Aschehoug fortjener også honnør for å satse på et så «smalt» emne. Likevel vil jeg mene at Krag til tross for sine gode intensjoner har skrevet en historie som åpner seg bakover, og ikke framover. Innledningsvis beklager han seg over hvor fjern middelalderen er blitt i dagens samfunn:

Moderne mennesker føler ikke at middelalderen egentlig angår dem som noe de kan stå i en direkte forbindelse med. Denne fjerne tiden […] fortoner seg snarere som en fjern og eksotisk verden. (s. 14)

Krags løsning på dette er, i likhet med den Ole Jørgen Benedictow har gitt uttrykk for i Aftenposten (kronikk 30.4.2005), at dagens og middelalderens nordmenn har mye til felles. Begge betoner middelalderens rettsstat som kongeveien bakover i historien, og mener at avstanden mellom dagens norske kultur og en del andre av dagens (uspesifiserte) kulturer er større enn mellom dagens og middelalderens nordmann (s. 20).

Jeg vil våge å påstå at dette er feil. Middelalderens mennesker står oss fjernere enn dagens pakistanere eller irakere. Jeg er klar over at dette kan kritiseres for å være et moralsk mer enn et historievitenskapelig utsagn, men det er i det minste min situering. Wergeland beskrev på 1800-tallet samtiden og fortiden «som to afbrudte Halvringe, der passe paa det nøieste isammen» (s. 13). Vi burde si oss ferdig med denne typen nasjonsbygging, der historikerne førte an i kampen for en nasjonal identitet. I dag er ikke de «afbrudte Halvringe» dagens og gårsdagens Norge, men dagens nordmenn og innvandrere. Historikeren anno 2005 bør derfor slutte med å skape nordmannen, og i stedet for begynne å dekonstruere henne, nettopp ved å vise at hun levde i «en fjern og eksotisk verden». Det tror jeg er veien å gå dersom historiefaget skal gjenvinne noe av sin aktualitet i dagens samfunn.

Anne Irene Riisøy

Stat og kirke. Rettsutøvelsen i kristenrettssaker mellom Sættargjerden og reformasjonen

Tingbokprosjektet, Oslo 2004, 208 s.

«Jeg vil drøfte spørsmål omkring jurisdiksjon i kristenrettssaker ut fra praksis» (3). Slik skisserer Risøy hovudfagsprosjektet som no er gjeve ut som nr. 22 i serien Tingbokprosjektets publikasjoner. Ordet praksis er her viktig, då det meste som er skrive tidlegare om dette spørsmålet har tatt utgangspunkt i normative kjelder, hovudsakleg lovmateriale. For å kunne seie noko om «hvem utøvde jurisdiksjon i kristenretts-saker mellom Sættargjerden og reformasjonen» ut frå praksis, ser Riisøy seg nøydd til også å nytte kognitive kjelder, i form av diplommaterialet. Riisøy grip attende til J.A. Seip si undersøking av rettsprosessane i kristenrettssaker i Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon frå 1942. Seip si hypotese er at den statlege rettspleia blei meir primitiv i laupet av mellomalderen, medan den kyrkjelege rettspleia vart betre oppretthalde (46). Spørsmåla som Riisøy drøftar er såleis ikkje berre interessante i høve til styrketilhøvet mellom kyrkje og stat i seinmellomalderen, men har også eit aspekt til seg som rører ved intellektuelle historie og mentalitetssoge: vart rettspleia meir ’rasjonell’, og i tilfelle, på kva måte?

Riisøy svarar på desse spørsmåla gjennom seks kapittel, der dei to -fyrste går med til refleksjonar over kjeldene (kap. 2), samt eit blikk på avgrensinga av kristenrettssaker (kap. 3). I kap. 4, Rettsprosesser i kristenrettssaker, vert dei ulike trinna i rettsprosessen analyserte. Initiativet til ei rettssak kunne kome både frå statlege og kyrkjelege instansar, men også frå rykte. Ikkje uventa hadde vitne ei sentral rolle i provføringa. Og når det gjeld provføringa, peiker Riisøy på at denne ikkje hovudsakleg gjekk ut på å finne ut om ein påstand var sann eller falsk, men om den var kjend for alle. Det er i ljos av dette at institusjonen med medeidsmenn må forståast: den saksøkte kunne sverje seg fri gjennom medeidsmenn. Både statlege og kyrkjelege instansar freista å få avgjort sakene lokalt, og Riisøy tolkar dette i ljos av prinsipp om rettstryggleik og offentlegheit. Med andre ord, både tiltalen og sakstil-høvet ville vere betre kjende dersom dei som vurderte saka hadde ei lokal plassering. Riisøy konkluderer denne bolken med å seie at ho ikkje har funne spor av det som Seip kallar ’primitive former’ i rettsprosessen, men utan å gå nemneverdig i detalj om kva dette inneber (46–59).

I neste hovudkapitel (kap. 5) er det rettsinstansane i kristenrettssaker som står for tur. Riisøy går fyrst igjennom dei statlege instansane, og særleg sysselmannen er via interesse. Medan Seip hevdar at sysselmannen forsvinn ut av kristenrettssaker kring 1350, finn Riisøy at både sysselmenn og lensmenn var aktivt involverte i kristenrettssaker til byrjinga på 1400-talet (60–82). Når det gjeld dei kyrkjelege instansane, er Seip igjen opponenten. Også på dette punktet korrigerer Riisøy tidlegare forsking: det stemmer ikkje at det hovudsakleg var biskopen eller ombodsmenna til biskopen som avgjorde kristenrettssaker. Ikkje berre finst det mange døme på at kyrkja nytta lekombodsmenn. I tillegg var kyrkja sin nye sentrale instans, officialen, lite involvert i kristenrettssaker (82–89). Med andre ord, medan tida fram til midt på 1300-talet var ein vanskeleg periode for kyrkja si utøving av jurisdiksjon i kristenrettssaker, er det lite som tyder på at dette endra seg midt på 1400-talet: tvert om, Riisøy hevdar at staten si sterkare stilling i kristenrettssaker karakteriserte tida frå midt på 1400-talet og ut den katolske perioden (91–113).

Eit prov på dette finn Riisøy ved å sjå på bøtefordelinga i kristenrettssaker (kap. 6). Ho tolkar presiseringa i rettarboten av 1478 om at kongen sine ombodsmenn ikkje skulle krevje inn bøter ved mindre brot på kristenretten sin seksuallovgjeving som å meine at kongen sine ombodsmenn nettopp var aktive på dette området (114–133). Riisøy finn eit anna prov på kongedømet si involvering i kristenrettsakene ved å sjå på kyrkjelege sanksjonar. Det syner seg at sjølv ikkje trugsmål om bannsetjing alltid hadde verknad. Ved å vise til ein tiendetvist med dei tyske vintersitjarane frå 1328 der bannsetjing ikkje var tilstrekkeleg, illustrerer Riisøy at kongedømet hadde ei sentral rolle i konflikt-løysing (133–137).

I det siste hovudkapitlet (kap. 7) legg Riisøy eit kjønnsperspektiv på kristenrettsakene. Konklusjonen er at dei nyare kristenrettane sitt ideal om likestilling mellom kjønna vart underordna den heidenske oppfatninga: spørsmål om kvinner sin seksualitet var underlagt ætta og hushaldet. I følgje denne oppfatninga var det berre menn som var straffansvarlege. Heller ikkje reformasjonen endra på denne stoda; fyrst på andre halvdel av 1600-talet vart kvinner haldne strafferettsleg ansvarlege (140–168). Om Riisøy så langt har gjeve inntrykk av at kyrkja var på vikande front i høve til statsmakta i seinmellomalderen, nyttar ho litt av konklusjonen til å understreka at dette langt ifrå var eit anten–eller tilhøve. Kyrkja tileigna seg viktige administrative og politiske posisjonar i denne perioden. Biskopar var automatisk medlemar av riksrådet, samstundes som geistlege tente som statsmynda sine representantar i kristenrettssaker (174).

Det er stort sett berre positivt å melda om Riisøy si undersøking. Forfattaren har gjennomgått eit stort kjeldemateriale, og det på ein grundig måte. Gjennom det innleiande kapitlet som tek opp kjeldeproblematikken syner Riisøy at ho er innforstått med dei problema som er hefta ved representativiteten til kjeldematerialet. Frå ein ståstad kan undersøkinga virke litt snever, men som allereie nemnt rører den ved ’store’ spørsmål både i norsk og europeisk mellomalderforsking. Når det gjeld norsk mellomalderforsking, held Riisøy fram med den oppgraderinga av seinmellomalderen som har gjort seg gjeldande i dei siste tjue åra. Få i dag talar om tida etter svartedauden som ’Noreg sin nedgang’ – som ei tid der statsmakta forvitrar og der Noreg er dømt til ein underordna stilling i skandinaviske unionar frå 1397 og frametter. Ved å ta utgangspunkt i Seip si over femti år gamle undersøking om kristenrettssaker og sjå på korleis rettsutøvinga fungerte i praksis, er Riisøy ikkje berre i stand til å revidere biletet om ei statsmynde som gradvis mister innflyting vis-à-vis kyrkjemakta. I tillegg gjev Riisøy oss eit levande bilete på korleis rettssamfunnet fungerte i mellomalderen. Her er vekta særleg lagt på den lokale forankringa. I ljos av både norsk, skandinavisk og europeisk forsking på det som Steinar Imsen kallar ein bondekommunalisme, viser Riisøy at effektiviteten til rettssystemet var avhengig av den lokale forankringa. Den lokale forankringa seier også noko om den norske statsdanningsprosessen i seinmellomalderen. Til liks med til dømes England og Tyskland, var statsdanning i Noreg langt ifrå ei prosess der ein weberiansk stat nytta tvang i integrasjonen av lokalmynda. Tvert om, statsdanning i seinmellomalderen var avhengig av eit samarbeid mellom statsmynda og lokale institusjonar. Det er nettopp på dette punktet at tidlegare forsking som har tala om ’Noreg sin nedgang’ i denne perioden tek grunnleggande feil; ved å sjå på statsdanning som eit sentrum sin tvangsmessige underordning av ein periferi, oversåg ein at statsdanning kan ta mange former og at ein av desse var samarbeid mellom stat og lokalmynde.

Undersøkinga er også verdifull ved at den nyttar både normative og kognitive kjelder for å få grep om den politiske oppførselen til mellomaldermennesket. I europeisk mellomalderforsking har det over dei siste tjue åra vore ein tendens til å lese normative kjelder opp mot kognitive kjelder og såleis fokusere meir på politisk oppførsel. Dette gjeld også rettshistoria. Riisøy si undersøking er så vidt eg veit ei av dei fyrste rettshistoriske undersøkingane som er gjort på norsk materiale ut frå ei slik perspektiv. Resultata av tilnærminga er særleg tydelege i granskinga av kjønnsaspektet i kristenretten. I tillegg til å understreke spriket mellom ideal og røyndom, opnar Riisøy sine konklusjonar for vidare undersøkingar som tek føre seg fleire aspekt ved den heidenske kristendommen og forankringa av denne i praksis, om ikkje i teori.

Om eg avslutningsvis skal nemne nokre ting eg saknar i undersøkinga, må det fyrst understrekast at dei fleste av desse er ei følgje av at dette er ei hovudfagsoppgåve og at forma difor set somme avgrensingar. Eg saknar for det fyrste ei meir djuptloddande framstilling av det Seip kallar den ’primitive’ norske rettspraksisen. Kva innebar dette ’primitive’? Og vidare, når Riisøy hevdar at Seip tek feil, vert eg nyfiken og lurer på kva sider av rettsprosessen som kan reknast som ’moderne’ og om det er mogeleg å sjå endringar i tidsperioden Riisøy analyserer. No er eg klar over at dette truleg ville sprengt rammene for ei hovudfagsoppgåve, men kanskje kunne Riisøy ha føretatt denne ’mentalitetshistoriske’ utvidinga i bokpublikasjonen? Ei slik undersøking kunne også ha vorte gjort komparativ, all den tid det finst ei rekkje analysar av ulike sider av rettsprosessen frå kontinentet.

Ei andre innvending mot undersøkinga har også å gjere med den europeiske konteksten. Avslutningsvis hevdar Riisøy at «Norge ikke var et annerledesland når det gjaldt spørsmålet om utviklinga av hvilke instanser som utøvde jurisdiksjon i kristenrettssaker» (176). Dette stemmer, men det bør samstundes understrekast at me likevel har å gjere med monaleg variasjon i ein europeisk samanheng. Denne variasjonen har i sin tur å gjere med spørsmålet om effektivitet, eit aspekt Riisøy er relativt lite innom. Var det til dømes effektiviteten som var det utslagsgjevande for den lokale forankringa av kristenrettssaker, eller var denne forankringa rett og slett ei følgje av at staten ikkje hadde andre val, all den tid det statlege byråkratiet var lite utbygd? Slike spørsmål kunne ha problematisert og spesifisert Noreg som eit ’annerledesland’, nettopp ved å kaste eit blikk mot variasjonen i måtar andre europeiske statar ordna kristenrettssaker på i seinmellomalderen.

Riisøy si analyse er eit viktig bidrag til den oppvurderinga av seinmellomalderen som har gjort seg gjeldande både i europeisk og norsk forsking dei siste tiåra. Riisøy syner på ein overtydande måte at tidlegare forsking har oversett fleire sider ved ’Noreg sin nedgang’ i denne perioden. Ikkje berre er det vanskeleg å tale om at kongemakta fekk stendig mindre å seie i kristenrettssaker. Det stemmer heller ikkje at rettspraksisen vart meir primitiv. Frå ein metodologisk ståstad er analysen viktig då Riisøy i større grad enn tidlegare forsking nyttar eit praksis-perspektiv; kognitive kjelder er lest opp mot normative kjelder for å kaste ljos over politisk oppførsel. I siste instans er det nettopp denne brulegginga av gapet mellom norm og realitet som gjer det mogeleg for Riisøy å spore fleire av dei karakteristiske trekka med perioden, nemleg samarbeid mellom stat og kyrkje og den lokale forankringa av rettspraksisen.

Odd Einar Haugen (red.)

Handbok i norrøn filologi

Fagbokforlaget, Bergen 2004, 512 s.

I 1828 blei Rudolf Keyser konstituert som «Docent i Historie og Statistik, især i Fædrenelandets Historie, dets Oldsprog og Antiquiteter». Dette kan seiast å vere starten på undervisninga i gammalnorsk ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania. «Antiquiteter» er her brukt om samfunns- og kulturhistorie, og alt frå fyrste stund var undervisninga i gammalnorsk knytt til desse fagfelta. Fyrste gongen termen gammalnorsk kom inn i titulaturen på ei universitetsstilling, var i Sophus Bugges professorat i 1866. I 1908 blei Magnus Olsen utnemnd til professor i gammalnorsk og islandsk språk og litteratur. I 1921 blei Gustav Indrebø utnemnd til dosent i norrøn filologi, som seinare har vore stillingsnemninga for dette faget.

I nærmare 200 år har det såleis vore undervist i norrøn filologi ved norske universitet. Studiet stod særleg sterkt i perioden med norsk nasjonsbygging, og samlar færre studentar i dag enn for ein del tiår sidan. Men det er framleis eit viktig fag ved alle norske universitet. I arbeidet med dette faget har studentane hatt ein del lærebøker, særleg i norrøn grammatikk og litteraturhistorie. Men det har aldri funnest noka samlande framstilling om norrøn filologi, og for mange emnes vedkomande har studentane mått søkje hjelp i tidsskriftartiklar og monografiar.

Det er difor eit epokegjerande verk redaktøren, Odd Einar Haugen, og hans sju medarbeidarar har lagt fram i Handbok i norrøn filologi, som kom ut 2004. Boka er eit resultat av arbeidet i ei nasjonal samarbeidsnemnd for norrøn filologi, som blei oppretta i 2002. Ansvaret for dei ulike kapitla blei fordelt på deltakarane i nemnda, og kvart kapittel skulle vere på 35–45 sider.

Professor Jon Gunnar Jørgensen ved Universitetet i Oslo skriv om handskrift- og arkivkunnskap, professor Odd Einar Haugen ved Universitetet i Bergen om tekstkritikk og tekstfilologi og om paleografi, fyrsteamanuensis Karin Fjellhammer Seim ved Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet om runologi, professor Else Mundal ved Universitetet i Bergen om edda- og skaldedikt og om sagalitteraturen, professor Marit Christoffersen ved Høgskolen i Agder om den syntaktiske utviklinga, professor Inge Særheim ved Universitetet i Stavanger om person- og stadnamn, professor Jan Ragnar Hagland ved Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet om gammalislandsk og gammalnorsk språk, og professor Endre Mørck ved Universitetet i Tromsø om mellomnorsk språk.

Alle forfattarane er velrenommerte forskarar på dei fagfelta dei har skrive om. Og artiklane deira er vellukka pedagogiske framstillingar på eit godt fagleg nivå. Artiklane om tekstkritikk og tekstfilologi (Haugen) og om handskrift- og arkivkunnskap (Jørgensen) er viktige bidrag til forståinga av kjernen i faget, og fyller ut eit tomrom i dei lærebøkene vi har hatt før. Eg er særleg glad for at Odd Einar Haugen, som er vår fremste ekspert på tekstkritikk, har skrive om eit emne som er grunnleggjande for alle som vil bruke dei norrøne tekstane som kjeldemateriale. Jan Ragnar Haglands artikkel om den kronologiske og regionale variasjonen i det norrøne språket er eit godt og konsentrert oversyn over eit stoff som elles er spreidd på mange stader. Endre Mørcks artikkel om mellomnorsk språk er den fyrste samla framstillinga som også inneheld den syntaktiske utviklinga.

Boka er velskriven og lettlesen, med gode register og fyldige tilvisingar til relevant faglitteratur. Ein vil alltid kunne finne manglar i litteraturreferansane, men eg vil her berre nemne ein: I 1993 gav Phillip Pulsiano ut Medieval Scandinavia – an encyclopedia, og dette er eit svært nyttig verk for dei som arbeider med norrøn filologi.

Sidan dette er ei melding i Historisk tidsskrift, er det ikkje naturleg å gå inn i detaljar i dei enkelte artiklane. Eg vil heller sjå litt på forståinga av omgrepet filologi, og vurdere om denne handboka gjev eit dekkjande bilete av den norrøne filologien.

Då Det Kongelige Frederiks Universitet starta verksemda si i Christiania i 1813, var eit av fakulteta det filologisk-historiske. På denne tida heldt August Boeckh (1785–1867) forelesningar ved universitetet i Berlin over «Enzyklopädie und Methodologie der philologischen Wissen-schaften». For Boeckh og hans etterfølgjarar var filologien ein heilskapleg kulturvitskap, og han formulerte oppgåva for filologien slik: «Erkennen des vom menschlichen Geist Producirten, d.h. des Erkannten». Målet var altså å erkjenne det menneskeånda har skapt, dvs. erkjenne det erkjente.

I den nordiske tradisjonen stod Johan Nicolai Madvigs (1804–1886) definisjon av filologien sterkt. Og den framståande norrønfilologen Ludvig Holm-Olsen har gjeve den att som «gjenopplivelse, grunnet på selvsyn, av svunnen tid, gjennom tolking av dens skrevne minnesmerker.»

På heile 1800-talet stod filologien sterkt ved universitetet. I hundreårshistoria for universitetet frå 1911 er faga ved Det historisk-filosofiske fakultet grupperte i tre vitskapar: Historie, filologi og filosofi. Utover på 1900-talet endra situasjonen seg, og i jubileumshistoria frå 1961 er filologi slegen saman med lingvistikk. Dette var eit uttrykk for at filologien på den tida av dei fleste blei oppfatta som ein del av språkvitskapen.

Men det kom protestar mot dette synet frå fleire av filologane. Og i ei utgreiing frå 1984 frå Noregs allmennvitskaplege forskingsråd om humanistiske fag er filologi definert slik: «Filologi er vitskapen om forståing og tolking av språklege dokument. Målet er å få innsyn i den kulturen og det åndslivet som dei språklege dokumenta er uttrykk for. I vid forstand er filologi ein brei kulturvitskap om den språklege, historiske og kulturelle bakgrunnen for overleverte tekstar.» Det er denne oppfatninga av filologien eg held meg til i denne meldinga.

Som fagnemning blir filologi oftast nytta om studiet av kulturar og samfunn som står oss fjernt i tid og samfunnsformasjon. Kravet til forskarane på desse felta er at dei har språkleg kompetanse til å arbeide med skriftlege kjelder på originalspråket.

Som nemnt er målet for filologien å få innsyn i kultur og åndsliv. Ei liknande målsetjing er det mange humanistiske fag som har. Kjeldene for filologane er språklege dokument, men også mange andre forskarar nyttar skriftlege kjelder. Men det som filologien har som sitt særlege domene, er det vi kan kalla tekstkonstituering, dvs. tekstkritikk og utgjeving.

Norrøn filologi er studiet av kultur, åndsliv og samfunn i Noreg og på Island frå vikingtida og fram mot slutten av mellomalderen, basert på overleverte skriftlege kjelder. Dette faget har stått sterkt ved norske universitet, og det har enno sju professorar. Tradisjonelt har det vore knytt til studiet av norsk språk og litteratur, men med dei nye studieprogramma i kvalitetsreforma er denne tilknytinga lausare.

Som nemnt bestemte den nyoppretta nasjonale samarbeidsnemnda for norrøn filologi på sitt fyrste møte å utarbeide ei handbok i faget. Opphavleg var verket tenkt som pensumbok for faget norrøn filologi, og for studentar i nordisk og i mellom-alderstudium. Men Landslaget for norskundervisning ønskte å gje boka ut i serien sin, og forfattarane har difor prøvd å framstille stoffet slik at det kan vere tilgjengeleg «for eit breiare publikum».

I innleiinga er det vist til den definisjonen Nynorskordboka gjev av termen handbok. «Bok som gjev ei heilsleg utgreiing av det grunn-leggjande, det viktigaste i eit fag.» Redaktøren, Odd Einar Haugen, seier (s. 24) at dei ikkje kan love at handboka lever opp til eit slikt krav, og at dei kanskje må søkje tilflukt i tilføyinga «ei større lærebok».

Svaret på det sentrale spørsmålet om denne handboka inneheld det viktigaste i faget, er sjølvsagt avhengig av kva ein legg i norrøn filologi. Eg har ovanfor gjeve att ei oppfatning av filologien som eg sjølv har gjort meg til talsmann for. Også Odd Einar Haugen uttrykkjer denne oppfatninga, og han omtalar norrøn filologi som «studiet av språk, litteratur og kultur i Noreg og på Island i mellomalderen» (s. 15). Termen mellomalder har litt ulik bruk i ulike fagtradisjonar. I denne handboka ser den ut til omfatte perioden frå ca. 500 til ca. 1500, for boka gjev plass både til eldre runer og språket i seinmellomalderen.

Eg har ingen innvendingar til denne kronologiske avgrensinga. Men eg meiner at innhaldet i boka samla sett ikkje gjev eit representativt bilete av norrøn filologi slik både meldaren og redaktøren oppfattar dette faget. Dette har nok også redaktøren kjent på, for han har laga eit avsnitt med overskrifta «Det som ikkje fekk plass». Han seier der at av plassgrunnar var det to emne som ikkje fekk plass: Den norrøne litteraturhistoria og norrøn mytologi og religion. For desse to emna blir det vist til at det finst fleire lett tilgjengelege lærebøker.

Etter mi vurdering er det uheldig at handboka ikkje inneheld eit eige kapittel om norrøn religion, for det er ein viktig del av den norrøne filologien. Det er vist til eksisterande bøker, men ingen av desse kan seiast å vere tilfredsstillande lærebøker i norrøn religion. P.A. Munchs Norrøne gude- og heltesagn er, som tittelen seier, ei attgjeving av det dei skriftlege kjeldene fortel om den norrøne mytologien. Det som kjem nærmast ei lærebok i dette faget, er Folke Ströms Nordisk hedendom – tro och sed i förkristen tid, men denne boka er ikkje nemnd i handboka. Seinare har Gro Steinsland gjeve ut Norrøn religion: myter, riter, samfunn (2005), som er ei ypparleg fagleg og pedagogisk framstilling om den norrøne religionen.

Det er rett at det finst mange lærebøker i norrøn litteraturhistorie. Men kvifor har handboka då eitt kapittel om edda- og skaldedikt, og eitt om sagalitteraturen? Dette kan skape eit inntrykk av at akkurat denne delen av litteraturhistoria er viktigast. Og til ei viss grad er det rett, dersom vi legg vekt på kva delar av den norrøne litteraturen som det er størst internasjonal interesse for. Men denne utveljinga yter ikkje den norske litteraturen rettferd.

I kapitlet om sagalitteraturen skriv Else Mundal om legendelitteraturen og kongesogene som del av dei norsk-islandske sagasjangrane. Men ho gjev mest rom til dei særislandske sagasjangrane: bispesogene, verdslege samtidssoger, islendingesogene, fornaldarsogene og tåttane.

I begge kapitla behandlar Else Mundal i hovudsak litteratur som, direkte eller indirekte, byggjer på heimleg munnleg tradisjon. Ho peikar sjølv (s. 267–268) på at også europisk litteratur av mange slag blei introdusert i Noreg og på Island i mellomalderen. Dette er etter mitt syn svært viktig for forståinga av den norrøne litteraturen og kulturen.

Med kristendomen kom ein ny skriftkultur, på pergament med latinske bokstavar. Og vi fekk ei rad med omsetjingar frå latin av religiøs litteratur. Det eldste norske bokfragmentet vi har er frå ca. 1150, og inneheld delar av forteljingar om helgenar. Den eldste bevarte norske boka er preikesamlinga Gammalnorsk homiliebok, frå ca. 1200. Truleg har ein allereie rundt år 1100 begynt å omsetje Bibelen, og vi har eit komplett bibelverk, Stjórn, frå ca. 1300.

I den norske mellomalderlitteraturen ruvar Konungs skuggsjá, eit didaktisk verk frå midten av 1200-talet, som er ei sentral kjelde til kunnskapen om politiske og samfunnsmessige forhold i Noreg i høgmellomalderen.

I Håkon Håkonssons tid kom det ei ny bølgje med omsett litteratur, denne gongen i hovudsak frå fransk. I 1226 sytte han for at broder Robert omsette Soga om Tristram og Isond, som har blitt kalla Noregs fyrste roman. Med dette blei den europeiske riddardiktinga introdusert for eit norsk publikum.

Ingen av desse fire verka som er nemnde ovanfor er omtalte i kapitla om litteratur i handboka, og vi får ikkje noko inntrykk av den norske litteraturen i mellomalderen. Handboka formidlar heller ikkje ei forståing av kor påverka den norrøne litteraturen var av den europeiske, både generelt og ved omsetjingar.

For studiet av kultur- og samfunnsforhold i Noreg i mellomalderen er lovene og diploma viktige kjelder. Og for seinmellomalderen er diploma mest einerådande som kjelde til språk, kultur og samfunn. Jon Gunnar Jørgensen (s. 71–78) har ei omtale av diploma, men eg skulle gjerne ha hatt ei fyldigare framstillinga av innhaldet i dei. Lovmaterialet er berre sporadisk behandla i kapitla om språk, og i registra kan vi ikkje finne f.eks. Gulatingslova eller kristenrettar.

I forordet skriv Odd Einar Haugen at det er eit mål med boka at den kan vere tilgjengeleg for eit breiare publikum. Det vil seie at målgruppa er studentar som er interesserte i kultur og samfunn i norrøn tid. Det ville då ha vore nyttig med eit kapittel om dei kjeldekritiske kunnskapane som er naudsynte for å kunne bruke dei skriftlege kjeldene i studiet av vikingtid og mellomalder. Dette er særleg viktig for arbeidet med vikingtida. Arkeologane treng dei skriftlege kjeldene i si tolking av det arkeologiske materialet frå denne perioden, og vi har i den seinare tida sett eksempel på at desse kjeldene er nytta på ein ukritisk måte. Det ville også vere nyttig for studentane i norrøn filologi å få eit oversyn og ei vurdering av arkeologiske kjelder til kunnskap om den norrøne perioden.

Etter mitt syn burde ei handbok i norrøn filologi formidle filologien som ein brei kulturvitskap. Innhaldet i boka ville då måtte bli noko annleis. Eg ville ha starta med ein kritisk gjennomgang av dei ulike skriftlege kjeldene vi har, og behalde kapitla om handskrift- og arkivkunnskap og om tekstkritikk og tekstfilologi. Dernest kunne det kome to kapittel om språkutviklinga i islandsk og i norsk. Så kunne det følgje kapittel om dei ulike tekst-typane. Eit eige kapittel om norrøn religion måtte vere med, og til slutt kunne det kome eit kapittel om andre kjelder til kunnskap om norsk og islandsk mellomalder.

Den føreliggjande handboka ber preg av det samarbeidet som er nemnt før. Innhaldet har blitt bestemt av deltakarane, og ikkje av ei overordna tenking av kva ei ny handbok burde innehalde. Men når det er sagt, vil eg streke under at den handboka vi har fått er eit nybrotsarbeid med god fagleg og pedagogisk kvalitet, som er til stor nytte i universitetsstudia.

Erik Opsahl og Sølvi Sogner

I kongenes tid 900–1814. Knut Kjeldstadli (red.): Norsk innvandringshistorie, bind 1

Pax, Oslo 2003, 473 s.

I snart eit halvt sekel har Noreg hatt netto innvandring, men det er først dei siste par tiåra at innvandringa har segla opp som eitt av dei mest diskuterte samfunnsspørsmåla her til lands. Derfor fortener Knut Kjeldstadli og medforfattarane hans stor ros for på kort tid å ha levert det historiske bakteppet i trebandsverket Norsk innvandringshistorie. Er innvandringa eit nytt fenomen, eller finst det parallellar bakover i tid? Kva har vi å læra av fortida?

Første bandet opnar med ei innleiing der redaktøren skjer til emnet og organiserer det i lys av ein serie på sju konkrete spørsmål. Deretter reflekterer han over kva det vil seia å skriva innvandringshistorie. Dette er ein inngang som er like klargjerande for lesaren som det tidlegare må ha vore det for forfattarane. Likevel skal det snart visa seg at retningslinene er alt anna enn uproblematiske å fylgja.

La det vera sagt med ein gong at det første bandet har vorte både lesverdig og fagleg givande. Båe forfattarane skriv godt. Dei er oppglødde for emnet sitt og ivrige etter å formidla det til eit breitt publikum. Erik Opsahl skriv ein litt monoton sakprosa, men snøgt vert ein riven med av viljen hans til å forstå og påvisa samanhengar. Han har store kunnskapar og overraskar med originale vinklingar. Sølvi Sogner skriv noko meir fargerikt og i ein kjappare stil. Men også ho klarer å sjå velkjende ting med friske augo. Felles for begge er at dei ikkje gir inntrykk av å gjenfortelja gamalt stoff. Tvert om er bandet rikt på fersk tilfang som vitnar om at forfattarane har lagt ned eit imponerande innsamlingsarbeid både frå kjelder og litteratur innan dei kunne gi seg i kast med skrivinga.

Rett nok har den konkrete og levande formidlinga ein pris. Gjennom dei 400 sidene møter vi så mange konkrete innvandrarar at det stundom smakar litt av oppramsing og kompilasjon. Når lesinga er ferdig, melder det seg derfor ein formasteleg tanke: Kan dette bandet kritiserast for ikkje å ha sett skogen for berre tre? Vel har båe forfattarane skrive med redaktørens sju spørsmål i hovudet, og dei svarar på dei. Problemet er at svara vert så mange, forsiktige og til dels sprikande at lesaren ikkje sit igjen med nokon klar konklusjon.

Innvandring er den eine halvparten av ein mobilitet over det som til kvar tid er den geografiske grensa for Noreg. Eg kunne derfor ynskja også å ha ein viss kontroll på utvandringa, og vita om Noreg til kvar tid hadde netto inn- eller utvandring. Eg kunne også tenkja meg å få forklart om nettostraumane hadde nokon samanheng med vekst eller nedgang i folkemengda, med andre ord om dei hadde ein demografisk bakgrunn. I anna fall må endå meir av forklaringa liggja i økonomiske, sosiale eller politiske tilhøve. Sidan dette ikkje vert drøfta, ja, sidan framstillinga er bortimot hundre prosent ikkje-kvantitativ like fram til slutten av 1700-talet, må eg stilla meg spørsmålet sjølv. Eg førestiller meg at Noreg hadde stor netto utvandring i vikingtida, at høgmellomalderen synte balanse, og at vi hadde netto innvandring i heile det lange tidsrommet frå 1300-talet til tidleg 1800-tal. Dersom dette er rett, er det ingen samanheng mellom nettovandringar og demografisk låg- eller høgtrykk.

Skal vi då heller tolka det slik at Noreg i europeisk samanheng heile tida var ein underutvikla utkant, der det kunne vera noko å henta for ressurssterke folk som følte seg pressa i sentrum? Begge forfattarane dokumenterer grundig ei slik eliteinnvandring, som synest å ha vore ein konstant. Men vi oppdagar også to døme på innvandring i den nedre delen av samfunnspyramiden. Det gjeld trælane i tidleg mellomalder, og det gjeld finnar/kvenar på 1600- og 1700-talet. Vi får ein ganske omfattande dokumentasjon på desse to bylgjene, men ingen nærare refleksjon om korleis dei skal forståast i heilskapen.

Nåvel, dersom eliteinnvandringa skal oppfattast som ein konstant i norsk immigrasjonshistorie, er det likevel endå eitt spørsmål som forfattarane gjer klart, men ikkje diskuterer eller svarar eksplisitt på: Det ser ut til at i tidsrommet ca. 1350–1550 vart dei innkomne utlendingane (hanseatar, danske adelsfolk, reformasjonsprestar) møtte med mykje mindre velvilje enn eliteinnvandrarar før og seinare. Var det fordi dei kunne ta seg til rette i eit land der den innfødde eliten var svekka? Eller har vi å gjera med ein historiografisk konstruksjon – norske historikarar som måtte finna syndebukkar bak Noregs nedgang?

Då er vi komne fram til den sida ved dette bandet som eg har stussa aller mest på: Kvifor får ikkje innvandringa noka historiografisk dekning? Om dette er den første monografien om innvandring i norsk historie, betyr ikkje det at emnet ikkje har vore teke opp i den historiske litteraturen tidlegare. Tvert om – det har vore diskutert i eit utal av samanhengar så lenge historievitskapen har vore driven her til lands. Poenget med t.d. å ha eit historiografisk kapittel tidleg i boka kunne vera både å summera opp kva vi faktisk veit og bretta ut dei holdningane til utlendingar som faget (kanskje umerkande) har fostra hjå oss. Dessutan kunne ein slik status bli eit ypperleg hjelpemiddel til å få fram kva nytt som er kome ut av det inneverande prosjektet.

I forlenginga av denne innvendinga ligg ei anna: Framstillinga startar i 900. Det må vera å forstå som eit rundt årstal for Harald Hårfagres rikssamling. Tilsynelatande er dette i tråd med redaktørens spørsmål tre: «Hva slags stat møtte innvandrerne?». Men alt i det første kapitlet sitt brukar Opsahl betydeleg energi på å visa kor utydeleg den norske staten er, både geografisk og politisk. Rammer og innhald festar seg faktisk ikkje nokon gong på vegen fram til 1814. I kapittel 11 gjentar såleis Sogner problematikken for sin periode. Kvifor kjem eg med denne innvendinga? Fordi eg oppfattar at redaktørens statsspørsmål er den formelle grunngivinga for ikkje å ta opp innvandringa til Noreg i førhistorisk tid. Eg etterlyser ingen eigen bolk om dette temaet, men i det minste eit kapittel. Ikkje berre var spørsmålet om den tidlege folkesettinga mykje omdiskutert, særleg på 1800-talet, og har såleis historiografisk interesse. Men eit slikt opningskapittel kunne også gitt høve til å avklara omgrep som rase og etnisitet, som på godt og vondt framleis inngår i mange nordmenns oppfatning av «oss» og «dei andre».

Begge forfattarane har valt ein strukturell disposisjon for kapitla sine. Det vil seia at dei stundom organiserer etter kva land immigrantane kom frå, og stundom etter kvar dei hamna i den norske samfunnsstrukturen eller geografien. Vi ser likevel ei todeling hjå Opsahl med seks kapittel på tidsrommet 900–1397 og fire på 1397–1537. Det siste kapitlet hans dett likevel ut av denne ordenen. Her handsamar han busetnaden på Nordkalotten gjennom heile mellomalderen. Det kunne like gjerne vore plassert som avslutning på den første bolken. Kapitlet viser også kor floket emnet kan bli: I nordområda er det samane som er innfødde og nordmennene som opptrer som innvandrarar!

Opsahl legg gjennomgåande vekt på å sjå innvandringa i store samfunnskontekstar, og vi får eit spennande innsyn i det norske mellomaldersamfunnet. Prisen er at lesaren av og til mistar taket i det som er det eigentlege emnet for framstillinga.

I den andre hovuddelen av boka fører Sogner oss vidare frå 1537 til 1814. Til skilnad frå Opsahl brukar ho inga kronologisk deling innanfor perioden sin, men går i prinsippet over heile aksen i kvart kapittel. Det kan sjå ut som om forfattaren organiserer framstillinga si etter kvar innvandrarane hamna i Noreg, det vere seg i næring eller i geografi. Det gjeld i det minste for kapitla 13–14 og 17–19. Men kapitla 15 og 16 er ordna etter avsendarland: Holland, Skottland, Danmark og Tyskland. Denne tilskjeringa har som fylgje at lesaren i det einskilde kapitlet føler seg innanfor overskuelege grenser, men på vegen gjennom kapitla flokar det seg til. Innvandringa til bergverk og fabrikkar og til embetsverket er oversiktleg handsama, og det same gjeld innvandringa til Nord-kalotten. Innvandringa til handel og handverk i byane er derimot teken opp i fleire ulike kapittel. Og vil ein til dømes vita noko om danskar eller spesielt tyskarar i Noreg, ligg det aktuelle stoffet spreidd gjennom det meste av Sogners framstilling.

Det avsluttande kapittel 20 fører omsider den kvalitative framstillinga over i ei kvantitativ under-søking. Sogner forsøker å bruka person- og slektsnamn i folketeljinga i 1801 til å estimera storleiken på den utanlandsætta befolkninga i Noreg. Resultatet viser at 2,3 prosent av nordmennene i 1801 hadde bakgrunn utanfor Noreg. Det første verkeleg sikre talet kom først med folketeljinga 1865, som kan fortelja oss at 1,2 prosent av dei talde hadde fødestad utanfor landets grenser. Så få var dei altså! Det er som å koma brutalt ned på jorda att etter ei 400 siders framstilling som nesten heile vegen har bygt opp lesarens førestilling om Noreg som eit vidope innvandringsland. Sogner let så 1801-analysen sin gå rett over i ei oppsummering som raskt tek oss attende frå det kvantitative til det kvalitative.

Den boklege utforminga av immigrasjonshistoria er pen og funksjonell i det meste. Dei to spaltene per side gjer lesinga lett, bortsett frå at litt meir orddeling kunne ha spart oss for liner med svært forkrøpla skrift. Toppteksten er uheldig utforma fordi han går kloss i sidetala, og kapittelnummer burde ha vore med som hjelp til å finna fram i notane. Noteapparatet er svært bra. Illustrasjonsgraden er middels, men dei fleste bileta er velvalde og har svært gode tekstar. Det er også eit fyldig register, sjølv om emnedelen i to nivå skapar noko forvirring. Litteraturlista er rikhaldig, men som før nemnt manglar innvandringsklassikarane.

Eg har opplevd lesinga av dette første bandet som ei lærerik og tidvis spennande vandring i eit viktig historisk landskap. La det igjen vera sagt at båe forfattarane er svært godt oppdaterte på emnet sitt og legg fram mykje nytt stoff. Men kvifor er det så lite av svar som brenner seg fast i lesaren? Eg legg frå meg bandet med ei merkeleg kjensle av at i dei store samanhengane er vi ikkje komne så mykje lenger på dei 150 åra etter Ernst Sars’ Udsigt.

Einar Niemi, Jan Eivind Myhre og Knut Kjeldstadli

Innvandring og innvandrere til Norge 1814–1940, Knut Kjeldstadli (red.): Norsk innvandringshistorie, bind 2

Pax, Oslo 2003, 580 s.

Bind 2 av Norsk innvandringshistorie er både innholdsmessig og i fysisk forstand en tung bok. Det dreier seg om 580 sider med tett tospaltet tekst fordelt på tre professorer som alle kan sine ting. Einar Niemi skriver om perioden 1814–1860, Jan E. Myhre fortsetter med åra 1860–1901 og Knut Kjeldstadli avslutter med tidsrommet 1901–1940. Inndelingen i disse hovedperiodene er bestemt etter vendepunkter som opphevelsen av passtvangen i 1860 og innføringen av fremmedloven i 1901, noe som innebar henholdsvis en liberalisering og en tilstramming når det gjaldt innvandring til Norge. Innenfor de tre periodene får vi også vite om viktige endringer som konsekvenser av opphevelsen av jødeparagrafen i Grunnloven i 1851, innføringen av statsborgerloven i 1888, en ny og strengere fremmedlov i 1927 og steriliseringsloven av 1934.

En rekke innvandrergrupper behandles i boka: Kvæner innvandret fra Finland i nord, skogsfinnene på Finnskogen, tatere og sigøynere (vel egentlig bare vandrere – «reisende», som de kaller seg selv), innvandrere fra det europeiske kontinent med tyskere og dansker i spissen, jøder fra Russland og Øst-Europa, og ikke minst svensker, som var den største gruppen av innvandrere til Norge i åra som boka omfatter. I tillegg til jødene har også religiøse minoriteter som kvekere, katolikker, metodister og mormoner fått sin plass. De ulike gruppene forsøkes kartlagt tallmessig, noe som særlig i den første perioden er et problem på grunn av manglende kilder. Først i 1865 oppgir folketellingen hvor den enkelte bosatt i Norge var født. En grov beregning av Myhre – tallene kan diskuteres – tilsier en innvandring til Norge i siste halvdelen av 1800-tallet på hele 130 000 personer. Av disse var 40 000 hjemvendte nordmenn fra Amerika, og 60 000 svensker. Synet på svenskene minner for øvrig litt om holdningen vi har til enkelte utvandrergrupper i dag: Det var helst svenskene som nordmenn hadde fordommer til, ved at de ofte ble betraktet som småkriminelle, «svenskeradder» o.l.

Vi får også grundig kunnskap om hva innvandrerne brakte med seg av kunnskaper og kultur på ulike områder. Det er ingen overdrivelse å si at mange som i ettertid har preget Norge på viktige områder som arkitektur, håndverk, musikk, næringslivet osv. var innvandrere. Uten entreprenører med utenlandsk bakgrunn i næringslivet eller tilsvarende spesialarbeidere i den tidligere industrien ville neppe moderniseringen av bondelandet Norge vært mulig. Slag-ordet om at «uten innvandrere stopper Norge» gjaldt i enda høyere grad på 1800-tallet enn i våre dager.

Noen kuriositeter er også tatt med. Bl.a. at den franske kongen Ludvig Filip fikk en sønn i Tana hvis etterkommere i dag slektskapsmessig er akseptert av restene av det franske kongehuset. Boka behandler også innvandring i relasjon til utvandring, og her omtales spesielt hjemvendte norsk-amerikanere og hva de må ha bidratt til. Emnet tilbakevandring og hva man brakte med seg, f.eks. av politiske impulser, er nevnt. Men når det gjaldt politiske impulser fra utlandet som innvandrere brakte med seg, kunne jeg ha ønsket meg en grundigere behandling. Enkelte innvandrere ble fulgt nøye av myndighetene, ikke bare i den perioden som Knut Kjeldstadli behandler og hvor russiske sagfilere og kommunister var i søkelyset. Det skrives godt om kvænene som «den finske fare» og den beinharde fornorskningspolitikken som ble iverksatt etter 1880. Men også i Einar Niemis periode vet vi mer om «farlige» utlendinger i Norge enn det som framgår av boka.

En kilde her som ikke er benyttet, er Bernadotte-arkivet i Stockholm (maskinskrevne kopier finnes i Riksarkivet i Oslo), som forteller hvordan stattholder Løvenskiold og politimester Morgenstierne nøye kartla utlendingers besøk i Norge i kjølvannet av februarrevolusjonen. Det var ikke bare revolusjonsmannen Harro Harring som myndighetene utviste som kom i søkelyset. Som en parallell til dagens frykt for mulige terrorister tilknyttet Al Qaida, kunne det ha vært nevnt at slik frykt også gjorde seg gjeldende i Kristiania i desember 1848, da politiet kom over en lommebok funnet på torget som inneholdt et brev om attentatplaner mot storhertugene av Baden og Hessen. Brevet var undertegnet av en «Georg» som politiet mente var identisk med Georg Fein, en kjent tysk revolusjonær som sto i kontakt med den fryktede italienske bombemannen Mazzini. Som i våre dager ble det varslet fra Norge om dette til samarbeidende tjenester, på den tid utenriksdepartementene i de to storhertugdømmene.

Georg Fein hadde de beste kontakter i Norge. Bl.a. var Fein en venn av Henrik Wergeland, som han besøkte i 1837–38. Fein var grunnlegger av et politisk selskap i Kristiania som ble kalt «Germania». Her vanket tyske håndverkere og andre landflyktige. Formannen i 1852 var tømmermester Struck, som tidligere hadde vært med på en oppstand i Warszawa, hvor han «gjennemgik … den revolutionnaire lære», som Løvenskiold rapporterte til kong Oscar I 12. februar 1852.

Foreningen Germania er så vidt nevnt i boka, og likeledes Georg Fein (s. 277), men lite om det indre liv i fore-ningen eller hva Fein bedrev i Norge. Faktum er at Fein oppholdt seg i Kristiania året etter at attentatplanen ble funnet. Men myndighetene opp-daget ham ikke, til tross for at han var innført i den såkalte passpåtegningsprotokollen 7. september 1849.

Passpåtegningsprotollene fram til midten av 1850-årene er for øvrig en kilde som ikke er utnyttet i Einar Niemis utmerkede del. Dette er en viktig kilde til å studere flytting i og til Norge i en tid hvor man måtte ha pass for selv den minste reise fra f.eks. Kristiania til Moss. Kilden inneholder mye om utlendingers bevegelser i Norge. Ikke bare er den egnet til å kartlegge politiske opp-rørere fra utlandet, men også kulturelle og religiøse impulser, det siste gjennom vandrende emissærer. Professor Harald Herresthal har f.eks. brukt denne kilden til å kartlegge impulsen fra utenlandske musikere som oppholdt seg i Norge i en større bok med tittelen Med Spark i Gulvet og Quinter i Bassen (1993), som savnes i den ellers fyldige litteraturlista.

Her skriver Herresthal også om det indre liv i foreningen Germania. Dette er også et aspekt ved innvandringshistorien som en kunne gå mer i dybden på. Innvandrernes kultur sett innenfra, nedenfra – med deres egne øyne – gjennom bl.a. organisasjonslivet, skulle jeg gjerne visst mer om. Hvordan oppfattet innvandrerne egentlig nordmenn og Norge? Dette er fortsatt et åpent spørsmål som vi får lite svar på.

Et tema som går igjen flere steder i boka er innvandrernes fortrengning av nordmenn på arbeidsmarkedet i dårlige tider. Myhre skriver om dette, og særlig om svensker, som var spesielt tallrike på arbeidsmarkedet især på 1890-tallet (s. 214 f.). Men også tidligere var det harde konflikter om arbeidsplassene. I 1849 klagde f.eks. norske murersvenner på at deres tyske kolleger fikk fortrinnsrett på arbeid i hovedstaden hos byenes toneangivende mestere på grunn av «landsmandskabet». Disse mesterne var selv tyske i sitt opphav. Eksemplet viser det indre samholdet blant tyskere. At håndverkere med felles opphav i utlandet holdt sammen, viser også andre eksempler.

For øvrig skrives det om konfliktene på arbeidsmarkedet flere steder i boka. Kanskje burde enkelte temaer vært behandlet litt mer samlet? Enkelte eksempler som gjentas, tilsier at en strammere redigering hadde vært på sin plass. Både på s. 267 og 356 nevnes det f.eks. at Lillestrøm Dampsag & Høvleri mottok klager på at man tok inn svenske arbeidere i 1900 mens lokale norske gikk ledige. Ett sted hadde vært nok. Sveitzer-konditorene, som lærte nordmennene å spise ordentlige kaker, nevnes både på s. 75 og 249. De kom alle til Norge før 1850, og tilhører del 1.

Den svenske «sosialistforening» Manhem, som i 1899 hadde hundre medlemmer i Norge, nevnes også et par ganger (s. 272 og 395). Er det forresten sikkert at dette var en sosialistforening? Betegnelsen Manhem er bl.a. av Gejer brukt som et urgammelt navn på Sverige. Det har nasjonalistisk gjenklang. Iallfall i 1930-åra og gjennom krigen var Samfundet Manhem i Sverige en høyreekstremistisk, for ikke å si nazistisk organisasjon. En god del av svensk overklasse sognet til denne organisasjonen.

Noe stoff savnes også. F.eks. skrives det om internering av tyskere i forbindelse med 1. verdenskrig, etter at hjelpekrysseren «Berlin» jaget av britene søkte nødhavn i Trondheimsfjorden. Hvitrussere i Lillehammer-området etter revolusjonen 1917 nevnes også. Derimot unnlater Kjeldstadli å nevne at over 100 briter ble internert fra 1915 på Jørstadmoen ved Lillehammer. Det skjedde etter at deres skip, HMS «India», ble torpedert av en tysk ubåt i Vestfjorden. Historien om den fornemme «Commander Kennedy and his crew» viser både hvordan det britiske klassesamfunnet fortsatte i internering, og hvordan flere av britene senere satte spor etter seg både som lokale fotballspillere og i ekteskap med norske kvinner.

På ett punkt har jeg en større innvending. Kjeldstadli skriver på s. 342 at to sosiale grupper var særlig aktive i å spre rasistliknende forestillinger om de fremmede. Den ene var det gamle utdanningsborgerskapet, akademikere eller embetsstanden. «Den andre gruppa var en ny motelite, akademikere og lærere med bygdebakgrunn». Begge sto som formidlere av det som kalles «den vitenskapelige rasismen». Deretter nevnes en rekke personer med lite bygdenorske navn: Eivind Saxlund, Paul Winge, Jon Alfred Mjøen, Christen Collin, Ragnar Vogt, Christian Gierløff og Ole Malm. Yrkesmessig er disse personene høyesterettsadvokat, politilege, apoteker, professor (2), forfatter og veterinærdirektør. Ikke akkurat lærere med bygdebakgrunn?

Som sagt er dette en faglig tung bok som forfatterne har all ære av. Lesningen lettes noe ved et godt register både på navn og saker. Selv om boka gjennomgående er velskrevet, er det litt vanskelig å få tak i hovedlinjene i alle detaljene. Ikke minst for undervisningsformål hadde boka tjent mye på et sammenfattende kapittel med forfatternes hovedsynspunkter helt til slutt. Slik boka foreligger, bråstopper den med storkrigen i september 1939, da norske myndigheter innførte visumtvang for alle unntatt skandinaver.

Hallvard Tjelmeland og Grete Brochmann

I globaliseringens tid 1940–2000. Knut Kjeldstadli: Norsk innvandringshistorie, bind 3

Pax, Oslo 2003, 460 s.

Innvandrings- og asylpolitikk, og hvordan dette arter seg i praksis, er et omstridt spørsmål i Norge. Ulike regjeringer har utprøvd ulike veier; politikere og medier har engasjert seg sterkt, valgkamper er blitt preget av innvandrerdebatter. Noen (heldigvis bare «noen») har krevd: «Norge for nordmenn», mens andre ville åpne grensene mest mulig. Frykten for å bli invadert av «fremmede» har lenge vært til stede i samfunnsdebatten – både da opphevelsen av Grunnlovens «jødeparagraf» ble diskutert på 1800-tallet, da de første flyktningene kom fra Hitlers Tyskland og da «fremmedkulturelle» ønsket å komme inn i det rike Norge. Trebindsverket Norsk innvandringshistorie, som er blitt til under Knut Kjeldstadlis ledelse, er derfor et nybrottsarbeid ikke bare for historisk interesserte nordmenn og innvandrere, men også for alle dem som vil delta i samfunnsdebatten om innvandring.

Det tredje bindet dekker tidsperioden 1940 til 2000, som betegnes som globaliseringens tid. Historikeren Hallvard Tjelmeland behandler her på om lag 120 sider i fire kapitler årene fram til 1975, mens samfunnsviteren Grete Brochmann på om lag 250 sider i 13 kapitler tar for seg de siste 25 år. Boka avsluttes med en oppsummering av den 1100 år lange innvandringshistorien til Norge. Her spør Knut Kjeldstadli bl.a. hvem innvandrerne egentlig var, og han prøver å skissere en typologi og minner leserne om at innvandrerne har «bidratt til en mindre innelukket bevissthet blant nordmenn» (s. 405).

I global sammenheng var og er Norge et perifert innvandringsland. De europeiske flyktningstrømmene som ble utløst av jødepogromene og fattigdom i Russland, Polen, Ukraina og Galicja, eller fulgte etter den første verdenskrig eller av Hitlers maktovertakelse, berørte Norge lite. Flyktninger i større antall kom først hit etter 1945.1930-årenes flyktninger hadde knapt hørt om Norge, og hadde de det, så var forestillingene om dette landet vage. «Og hvor ligger dette Oslo?», spurte en østerriksk student i 1938, da han ble sendt til Norge. De fleste som kom hadde ønsket seg andre destinasjoner, men var til slutt lykkelige over at de i det hele tatt fant et tilfluktsland. Slik er det også i dag. At x-tusen innvandrere og asylsøkere i den fattige tredje verden og fra krigsherjede land er orientert om den norske velferdsstaten, og derfor kommer med «sugerørene» sine hit, er en myte. De fleste er glade hvis de finner et halmstrå å klamre seg til.

Få av 1930-årenes flyktninger – tyskere, østerrikere, tsjekkere og jøder – ble innvandrere. Brorparten dro enten hjem eller, dersom de hadde mistet hjem og slekt, langt vekk fra Europa. Å bli assosiert med tysk herkomst og språk etter 1945, var og ble en belastning. Dette gjaldt også tyskerjentene og deres barn, som Tjelmeland blant andre behandler i sitt første kapittel, men også flyktningene fra Hitlers maktområde. Tyskerjentene og krigsbarna ble offer for mobbing i hverdagen, men også for institusjonell mobbing. Barna ble definert som «arvemessig mindreverdige» – et tydelig utslag av rasetenkningen som også fantes i deler av det norske samfunnet (jfr. bl.a. Sigrid Undsets Tilbake til fremtiden, 1945, s. 187 f., 206 f.; opprinnelig utgitt i USA i 1942). Riktig nok kunne de fleste kvinnene som hadde giftet seg med tyske soldater fra 1940 få sitt norske statsborgerskap tilbake, og myndighetene så med «mildare auge» på tidligere Wehrmacht-soldater (s. 69). Men innebar dette en endret holdning overfor tyskerne? Ennå i 1980-årene ble barn på Den Tyske Skole i Oslo mobbet som «Hitler-baby».

En planlagt og organisert innvandring begynte først med mottaket av displaced persons (overlevende fra konsentrasjonsleirene og tvangsarbeid) som ikke kunne eller ville vende tilbake til sine opprinnelige bosteder. Men verken flertallet av, «hard-core»- eller «minus-flyktninger» i 1952, 1953 og 1955 eller «den kalde krigens flyktninger» – dvs. tsjekkere og slovakere etter 1948, ungarere etter 1956 – ble boende i Norge. I motsetning til mellomkrigstidens flyktninger ble flyktningene fra 1948 og 1956 likevel, i første omgang, ønsket velkommen. De ble oppfattet som representanter for en lengsel etter frihet og demokrati, selv om de, som Tjelmeland viser, ikke var politiske flyktninger i snever forstand. Få av dem ble varige innvandrere. De fleste dro videre til oversjøiske land. Hvorfor Norge, i motsetning til Sverige og Danmark, ikke tok imot polsk-jødiske flyktninger etter de antisemittiske bølgene i 1956 og 1968, forblir ubesvart. For meg hadde vært interessant å vite om dette skyldtes mer enn den geografiske avstanden.

Fram til 1950 var utlendinger nesten ikke synlige i Norge. Bare en halv prosent av befolkningen hadde utenlandsk statsborgerskap. Ved inngangen til 1970-årene utgjorde de 1,3 prosent; litt under halvparten av dem var nordiske statsborgere, mens utlendinger fra Asia, Midtøsten og Nord-Afrika utgjorde 3,7 prosent. Året 1971 dannet et skille idet tallet på pakistanske arbeidstakere økte fra 110 i 1970 til 990 året etter. Selv om tallene fremdeles var små, og yrkesaktive utlendinger ikke utgjorde så mye som en halv prosent av lønnstakerne, skapte dette panikkstemning (jfr. s. 115) og førte til en innvandringsstopp.

I 1975, sluttpunktet for Tjelmelands framstilling, utgjorde innvandrerne 1,6 prosent av Norges innbyggere. Dette var fortsatt en numerisk ubetydelig størrelse, men det avtegnet seg et nytt mønster, idet innvandringen fra den tredje verden begynte å øke. Innvandringen fra 1980-årene og utover, strømmen av flyktninger og asylsøkere, hadde en helt ny karakter og må ses som del av et globalt vandringsmønster som også nådde Norge. Kunne båtflyktningene fra Vietnam og flyktningene fra Chile fortsatt innordnes i et vestlig kulturmønster, så representerte innvandringsbølgen fra den tredje verden et helt nytt spektrum av kulturer og andre trosretninger.

Grete Brochmanns gjennomgang av norsk innvandringspolitikk spenner fra den første innvandringsstoppen til kommunevalget i 1999 og Frps kamp mot islamsk bønneinnkalling i 2000, fra medienes fokus på innvandring og innvandringskultur til partienes håndtering, fra utviklingen av lovverket, kontroll- og mottaksapparatet til statsborgerretten, fra hverdagsdiskriminering og diskusjonen om tvangsekteskap til kultur- og kjønnsforskjeller. Alt dette viser mangfoldet og kompleksiteten i tematikken som berører innvandringen. Hennes presentasjoner av andre europeiske lands håndtering av «Gastarbeiter»-, innvandrings- og asylproblematikken viser hennes brede innsikt når det gjelder den internasjonale utviklingen og innvandringsdebatten, og gir leserne et godt grunnlag for komparasjon. Å bedømme hennes omfattende del rettferdig og fyldig, er umulig i denne rammen.

Brochmann avslutter med å peke på «betydningen av historisk kontekst i studier av internasjonal migrasjon» (s. 387). Her hadde jeg ønsket meg en utdyping. For meg, som har interessert meg for tyske reaksjoner på «østjøder» og polske sesongarbeidere, er parallellene slående enten det gjelder tenkningen bak innvandrerregnskapene og den tyske jødetellingen av 1916, eller innvandringsmotstandernes demografiske prognoser og de dystre spådommene fra antisemittene for 100 år siden, eller sentralpasskontorets byråsjefs og tyske embetsmenns syn på polakkene.

Det som jeg savner, er at forfatterne ikke ser Norge og nordmenn nok med et innvandrerblikk. Selvfølgelig er dette meget vanskelig å etterkomme. Innvandrerne er en uhyre heterogen populasjon – ikke minst i forhold til grupper som jeg har beskjeftiget meg med (allerede da var bildet meget sammensatt) – men de ville på den måten framtre som subjekt og ikke objekt for norsk innvandringspolitikk og -debatt. Hvor problematisk innvandrerbegrepet er, viser et eksempel på s. 241, hvor en ung arbeiderpartipolitiker spør hvorfor myndighetene kaller ham, en annengenerasjonsnordmann, «innvandrer» når han er født i Drammen av pakistanske foreldre. Han er neppe alene når det gjelder å bli møtt med et slikt forhåndsstempel. Myndighetenes språk kan være holdningsavslørende, politikernes populistiske spekulasjon er enda verre idet den skaper fremmedfrykt og stereotype forestillinger (jfr. Frps valgbrosjyre fra 2005 – «Gjerningsmannen er av utenlandske opprinnelse ...!»). Hvor lenge forblir man innvandrer, og når blir hvem nordmann? I tredje eller fjerde generasjon – eller kanskje, stigmatisert gjennom tro eller navn, aldri. De norske jøders skjebne i 1942 skulle gi oss noe å tenke på. Som et apropos: I denne sammenheng er det forbausende å se hvor sent jødedeportasjonene fikk sin plass i norsk krigshistorie (ble de ikke betraktet som nordmenn?). Forbausende for meg er det også at forfatterne ikke har oppdaget at det fantes og finnes en antisemittisme i Norge etter 1952.

Ved siden av egen forskning kan forfatterne støtte seg på omfattende historiske og samfunnsvitenskapelige studier og utredninger, samt nesten 30 hovedoppgaver som er blitt til i samband med innvandringsprosjektet. En god del står igjen. Hvis bokverket også kunne stimulere til å bruke innvandrerblikket, ville dette berike vår viten. Verket danner forhåpentlig et utgangspunkt for at historisk interesserte innvandrere vil begynne å forske i sin egen historie i Norge. At Norge og «det norske» også er blitt langt mer differensiert enn det var i 1930-årene eller rundt 1965, ville da også bli tydelig.

Innvandreren og professor i psykiatri, Leo Eitinger, har sammenliknet det å emigrere med å ha gjennomgått en alvorlig sykdom som for eksempel hjerneblødning (Arbeiderhistorie 1987, s. 100). Det meste må læres på nytt. Dette gjelder ikke bare for emigranter og flyktninger, men for alle dem som forlater sin kultur, sitt hjemland, sitt nettverk og kommer til land hvor de blir degradert til et nummer, og hvor deres kunnskaper og alt som har vært «naturlig» for dem, ikke lenger teller. Dette gjelder selv for innvandrere fra et nær beslektet land, jfr. utsagnet fra en britisk «krigsbrud» på s. 238. Det å sette seg inn i flyktningenes og emigranters situasjon, krever psykologisk innsikt. For meg som innvandrer fra et kulturelt forholdsvis nær beslektet land i 1965, og som siden ble naturalisert i Norge, er det en utfordrende oppgave å anmelde det tredje bindet. Selv har jeg ventet i mer enn 20 år før jeg følte meg klar nok til å bli eksilforsker. Ikke minst ut fra egen erfaring har jeg stor respekt for arbeidet som ligger bak denne boka og hele innvandringshistorieprosjektet.

Maria Ågren og Amy Louise Erickson (red.):

The Marital Economy in Scandinavia and Britain 1400–1900

Ashgate, Aldershot 2005, 288 s.

Ekteskapets økonomi – Marital Economy – blir i artikkelsamlingen The Marital Economy in Scandinavia and Britain 1400–1900 belyst av kvinnehistorikere som har sitt virke i Storbritannia og Skandinavia. Ekteskapets økonomi belyses fra inngåelsen av ekteskap, under ekteskapet og etter ekteskapets oppløsning. Boken strekker seg over en relativt lang periode på fem hundre år, og over et geografisk område som juridisk har forskjellige tradisjoner og historisk har forskjellige forklaringsmodeller. Ekteskapets økonomi er et nytt begrep i denne sammenheng og stilles dermed opp mot husholdsøkonomi, som allerede er et innarbeidet begrep som beskriver økonomien innen en husholdningsenhet. Dette

kan innbefatte flere generasjoner, slekt og tjenestefolk, som bor og virker innenfor nevnte enhet. Økonomi kommer jo fra det greske oicos som betyr hus, noe som understreker kontakten til husholdet som en økonomisk enhet. Så hvorfor innføre et nytt begrep som ekteskapets økonomi? Og hva er forskjellen?

Boken inneholder tretten artikler, en innledning av Amy Louise Erickson og et etterord av Michael Roberts. De tretten artiklene er delt inn i tre deler under overskrifter som kan oversettes til «inngåelse av ekteskap», «håndtering av ekteskapet» og «oppløsning av ekteskapet». Denne inndelingen følger livets epoker og skulle være et naturlig utgangspunkt for en tilnærming til stoffet.

Amy Louise Erickson har som nevnt skrevet innledningskapitlet i boken om ekteskapsøkonomi i et komparativt perspektiv. Ekteskaps-økonomi forklares ved at det var selve partnerskapet innenfor et hushold som var den minste enheten innen økonomisk aktivitet. Årsaken til dette er at hvert ekteskap måtte etableres, vedlikeholdes og tilslutt avvikles gjennom kontinuerlige forhandlinger mellom ektefeller og deres familie og venner. Disse forhandlingene gjennom et livsløp er det forfatterne ønsker å kalle ekteskapsøkonomi, eller «marital economy».5 Som det videre forklares så har forskning på emnet økt de seneste år, men den har i hovedsak vært lokalt og nasjonalt forankret, og i liten grad tatt for seg ekteskapet som en økonomisk prosess. Ei heller har fokus vært på komparativ forskning mellom kulturer og regioner. Dette grepet åpner dermed for at forskjeller og likheter avdekkes og skaper grobunn for videre forskning. Ericksons artikkel gir et godt bilde på den videre utvikling i boka, og er en grundig gjennomgang av de problemer som tas opp i de forskjellige regioner og tradisjoner.

Del 1 – «Forming the partnership» inneholder fem artikler. Denne delen omhandler som nevnt inngåelsen, eller forhandlingene i forkant av ekteskapets inngåelse. Det er én artikkel fra Norge av Hanne Marie Johansen. Kort gjengitt så skriver Johansen om brudd på ekteskapsløfte og hvordan det ble håndtert i norsk rett fra reformasjonen frem til slutten av 1700-tallet. Catherine Frances skriver om familiens og venners rolle i fremforhandlingen av et ekteskap, og hvor autonomt et par kunne handle uten å vente reaksjoner fra sine familier og venner. Gudrun Andersson beskriver på den andre siden hvordan en familie gjennom medgift og arv prøvde å hjelpe barna til å posisjonere seg både sosialt og økonomisk i byen Arboga på midten av 1700-tallet. Anu Pylkkänen diskuterer i sin artikkel forholdet mellom tradisjonelle bondesamfunns mønster og påvirkningen av statens lover i forhold til rammeverket hvor par kunne gifte seg, og hvorvidt den finske myten om sterke og kapable kvinner har noen resonans i denne perioden. Jane Whittle tar i sin artikkel for seg hvor viktig det var for unge å ta seg tjeneste over en viss periode for å spare opp penger og, ikke minst, tilegne seg praktiske kunnskaper før de selv kunne vurdere å gifte seg og bli en del av ekteskapsøkonomien.

Den andre delen av boken – «Managing the partnership» – dreier seg dermed om hva som foregikk i ekteskapet. Denne delen består av fire artikler som tar for seg konflikter og rettigheter i forhold til normer, både skrevne og de uskrevne. Hilde Sandviks artikkel dreier seg om avgjørelser omkring parets eiendom i Norge i perioden 1500–1800, med fokus på økonomisk autoritet innenfor ekteskapet og kvinners handlefrihet i rommet mellom juridisk og sosial norm. Den neste artikkelen av Inger Dübeck har noe av samme tema, men hun velger i sin artikkel å heve vinklingen til en enda mer rettshistorisk og juridisk oversikt over utviklingen i perioden i Danmark. Rosemarie Fiebranzs bidrag fra Sverige dreier seg derimot om konfliktene i ekteskapet som hadde sitt utspring i arbeidsdelingen i husholdet, og de forventninger som lå til de forskjellige kjønns oppgaver. Artikkelen som følger, av Ann-Cathrin Östman, fortsetter igjen i litt det samme spor, men med fokus på et ektepar i Finland på slutten av 1800-tallet, og ikke minst de forventninger som oppstår i hushold hvor flere generasjoner arbeider sammen, men samtidig ønsker å hevde autoritet.

Siste del av boken «Dissolving the partnership» – har som overskriften antyder fokus både på de tilfellene hvor den ene partens død er årsak til avslutningen av ekteskapet, men også de tilfellene hvor partene ønsket å avslutte ekteskapet før døden inntraff. Det er fire artikler også i denne delen. Hanne Marie Johansen har i denne artikkelen fokusert på ekteskapsproblemer, separasjon og skilsmisse i Norge i tidlig nytid. Artikkelen tar for seg det juridiske rammeverket, årsakene og de økonomiske konsekvensene en skilsmisse innebar. Elizabeth Ewan konsentrerer seg i sin artikkel fra Skottland om den mer vanlige årsaken til at et ekteskap ble opphevet, nemlig ved den ene partens død. Hun ser nærmere på de avtaler som ble inngått allerede ved inngåelsen og under ekteskapet om hvordan den gjenlevende part skulle sikres økonomisk. Agnes S. Arnósdóttir tar i sin artikkel for seg forskjellige former for eiendomsoverføring på Island på 15–1600-tallet. Artikkelen tar for seg eiendomsoverføring mellom ektefeller både under ekteskap og som en del av et arveoppgjør, men også eiendomsoverføring mellom generasjoner både til legitime og illegitime arvinger. Maria Ågrens artikkel tar i motsetning til foregående for seg slutten av perioden og hvordan familien håndterte generasjonsoverganger. Dette dreier seg både om foreldrenes avgjørelse om å overføre landbrukseiendom, men også hvilke løsninger som ble benyttet for å ta hånd om foreldrene, og hvilken innvirkning disse kunne ha på sin egen tilværelse.

Til slutt i boken er det et etterord av Michael Roberts. Artikkelen «Recovering a lost inheritance: the marital economy and its absence from the prehistory of economics in Britain» dreier seg som tittelen tilsier om mangelen av forskning på ekteskapsøkonomien innenfor økonomisk vitenskap. Den beskriver hvordan økonomisk debatt har blitt dominert av menn, og dermed fjernet økonomibegrepet fra husholdbasisen det engang hadde, til å dreie seg om politisk og militær økonomi. Han diskuterer i artikkelen hvordan en tidligere forståelse av ekteskapets økonomi blir usynliggjort utover på 1700-tallet samtidig med fremveksten av et økonomibegrep som i større og større grad blir maskulinisert, særlig til å fokusere på markedet og den nasjonale økonomien. En mangel som kan trekkes frem er noe Roberts innrømmer selv. Han har i stor grad fokusert på produksjon og konsumpsjon i stedet for hva som skjer i prosessen rundt ekteskapsinngåelse og eiendomsoverføringer, noe som er et savn. Jeg synes også denne artikkelen kanskje blir for fokusert på mangelen av kvinner, og kvinners gjøren og laden, i stedet for å fokusere på paret som enhet, både kvinne og mann.

Alle artiklene i denne boken er skrevet av historikere som holder seg godt innenfor sitt emne og har stor kunnskap om sine felt. Deres kunnskaper kan dermed ikke bestrides. Jeg har dog tre innvendinger mot denne artikkelsamlingen. Den første er bruken av begrepet ekteskapsøkonomi. Som Erickson selv skriver i sin innledning, representerer historikere vanligvis «husholdsøkonomien» som det fundamentale nivå av økonomisk aktivitet.6 Men hun, og bokens medforfattere, mener der-imot at ekteskapets partnerskap i hjertet av husholdet var det mest grunnleggende, siden hvert ekteskap måtte etableres, vedlikeholdes og avsluttes gjennom forhandlinger mellom ektefeller og deres familie og venner. «We call these negotiations over the lifetime of marriage the marital economy.»7 Spørsmålet er hvorvidt dette kan sies å være et fruktbart begrep og om det vil tilføre oss ny kunnskap om økonomisk historie, kjønnshistorie og sosialhistorie. Artiklene skal belyse dette, men gjør det uten at begrepet som sådan blir brukt, noe jeg ser på som en svakhet. Det kjennes mer som om det har blitt tilført en variasjon av et allerede innarbeidet begrep. Husholdsøkonomi dekker i dag mange av de problemstillingene som en møter på i boken. Spørsmålet er om en må isolere paret i større grad for å kunne se det genuine i ekteskapsøkonomien, men samtidig blir det en håpløs fremgangsmåte da disse to begrepene henger så tett sammen. Og som det jo sies, er forholdet blant annet til familie en viktig faktor i ekteskapsøkonomien. Noe av grunnen til at en ønsker å bruke «marital economy» kan være et behov for å komme bort fra den mer patriarkalsk ladede husholdsøkonomien med husbonden som «far sjøl»?

Og husbonden blir den andre svakheten. Jeg føler at artiklene i stor grad har blitt skrevet ut fra en kvinnehistorisk kontekst, ikke en kjønnshistorisk, som jeg ville tro ville vært mer ønskelig ut fra begrepet som jo setter fokus på paret som enhet. Dette betyr ikke at mannen ikke er til stede, men jeg savner mer om paret som en samarbeidende enhet enn i stadig konflikt. Dette har selvfølgelig også en del med kilder å gjøre. De viktigste kildene for tidlig nytid og hvordan folk flest hadde det, er rettskilder. Men folk flest var ikke i konflikter. Og et forsøk på si noe mer om dette synes jeg mangler. Det er absolutt unntak, blant annet er Östmans artikkel, med et unikt kildemateriale i denne sammenheng, et godt eksempel på hvordan en manns og en kvinnes stemme kommer til utrykk, og en får en forståelse av hvordan de fungerte sammen. Men som sagt ville det vært ønskelig med større fokus på mannen som en del av paret.

Et siste spørsmål er om ikke strukturen i boken kunne vært noe annerledes, og det er det som blir min andre innvending. Å forsøke å dele artiklene inn etter hvilket stadium en er i i forhold til ekteskapsøkonomien, ser i utgangspunktet ut til være en god idé. Dette virker som den absolutt mest naturlige måten å dele inn både livet og boken. Problemet for meg kom derimot når jeg opplevde at flere av artiklene spenner over alle de tre stadiene, og den kontinuitet mellom artiklene som jeg ville ønsket meg blir vanskeligere å se. Her igjen kommer jeg tilbake til mangelen av begrepet i de løpende artiklene. Det er mulig at en sterkere begrepsbruk hadde gjort det enklere for meg å følge den røde tråden, men til tider følte jeg at den røde tråden var noe floket. Igjen: i innledningen nevner Erickson at boken skal være en hjelp til å se likheter og forskjeller innenfor ekteskapsøkonomi i regionene Storbritannia og Skandinavia. Jeg savner dette på slutten av boken. Siden begrepet ikke er gjenstand for diskusjon underveis, kunne dette vært forsterket gjennom et avslutningskapittel hvor disse likhetene og forskjellene hadde blitt trukket frem, i stedet for at det er i innledningskapitlet dette skjer.

Det som trekker ned i denne artikkelsamlingen, er også det som trekker opp. Boken er en samling som består av artikler som har en tematisk sammenheng – de handler i hovedsak om kvinner og deres stilling rundt ekteskapet. At kvinners sosiale posisjon i stor grad kunne avhenge av deres sosiale status som datter, hustru og enke er ikke nytt, men heller ikke et uttømt tema. Boken gir et godt innblikk i de forskjellige lands forskning på området, og artiklene har hver for seg og sammen stor verdi. Mulighetene til å se forskjeller og likheter, som har vært bokens intensjon, får en også. Boken gir også en mulighet til å lese kjent stoff med en ny vinkling i bakhodet. Med en styrking av begrepsbruken er jeg også sikker på at ekteskapsøkonomi blir et tilskudd til vår forståelse av hvordan paret, familien, husholdet og samfunnet rundt fungerte.

Per Sörlin

Sakören, soning och soldater. Om fogdemakt, rättskipning och -kriminalitet i Jämtland under 1500- och 1600-talen

Tingbokprosjektet, Oslo 2004, 180 s.

Som utgivelse nummer 21 i Tingbokprosjektets skriftserie foreligger nå Per Sörlins monografi om domsbøker, rettsstell og kriminalitet i Jemtland fra slutten av 1500-tallet til slutten av 1600-tallet. Jemtland har et godt og rikt kildemateriale fra både middelalder og tidlig nytid, blant annet gode domsbøker og bøtelister fra perioder hvor det ellers er sparsomt med tilsvarende, dvs. tingbøker, fra resten av Norge. At Sörlins studie blir gitt ut i regi av tingbokprosjektet, er derfor fortjenestefullt. Som i andre tilfeller viser det seg nemlig at det jemtske materialet kan bidra til å kaste nytt lys over både norske og svenske forhold. Ikke minst er det jemtske domsboksmaterialet interessant fordi det er relativt gammelt; fra 1620-årene. Bare Ryfylke og Finnmark har tingboksmateriale av tilsvarende alder. I tillegg finnes interessante bøtelister fra den svenske okkupasjonen 1563–70.

De viktigste resultatene av Sörlins undersøkelser gjelder for det første selve domsbøkenes karakter, og for det andre kriminalitetsutviklingen i Jemtland over et hundreår.

Når det gjelder domsbøkene, gjør forfatteren et nitid granskningsarbeid, både når det gjelder håndskrift, men også en sammenligning av bøtelister og domsbøker. På bakgrunn av dette trekker han konklusjonene at det må ha blitt ført flere separate domsbøker eller rettsreferater, og at de bøkene som er bevart og ligger til grunn for de publiserte «Jämtlands domböcker» mer sannsynlig har vært sorenskriver og senere lagmann Jens Mikkelsens personlige referatbøker. Mikkelsen fungerte sammenhengende i ett av disse to embetene fra 1609 til 1644.

Analyser av det bevarte materialet fører Sörlin til å konkludere med at soningen, dvs. de «utenomrettslige» rettsoppgjørene, har vært mer omfattende enn man vanligvis har tenkt seg. Imidlertid mener Sörlin å se at soningen ikke nødvendigvis har vært fogdeinitiert, men snarere kan ha vært en slags form for «bondeinterne» rettsoppgjør som gir nedslag i bøtelistene, men ikke i domsboken. Her går Sörlin rett inn i en interessant diskusjon om soningens betydning i rettspleien i senmiddelalderen og tidlig nytid. Et poeng her er nettopp i hvilken grad soningen var et middel som kunne brukes – og misbrukes – av fogden for å kunne drive inn bøter det ellers kunne være vanskelig å få inn, eller om det var et middel for lokalbefolkningen til å holde saker utenfor den rettslige arenaen og dermed offentlighetens lys. Et rådende synspunkt har vært at soningens sterke utbredelse på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet har reflektert fogdens sterke stilling, og at den gradvise avviklingen av soningsinstituttet er en følge av sorenskriverens styrkede stilling i rettsstellet – fogden var ikke lenger enerådende og kunne ikke lenger foreta rettsoppgjør og straffutmåling fullstendig etter eget forgodtbefinnende. Sörlins bidrag er altså å peke på at soningen også kunne fungere som interne oppgjør mellom tiltalte og lekdommere, hvor hovedpoenget var å unngå offentlighet.

Gjennom rekonstruksjonen av tingbøker og bøtelister er Sörlin i stand til å gjenskape et troverdig bilde av kriminalitetsutviklingen fra midten av 1500-tallet til slutten av 1600-tallet. Og det som preger bildet er stabilitet, med to viktige unntak. Det ene er en markert nedgang i registrert kriminalitet på 1630-tallet, det andre en markert økning mot slutten av hundreåret.

Det første forklarer Sörlin som et utslag av mistro og kommunikasjonssammenbrudd med sentralmaktens representanter. Etter Kalmarkrigen ble det aller meste av det bondeeide godset i Jemtland konfiskert av kronen som straff for unnfallenhet under den svenske okkupasjonen. I 1597 hadde dessuten det jemtske lagmannsembetet blitt avskaffet; jemtene delte nå lagmann med trønderne. Samtidig var også det jemtske landskapsseglet blitt inndratt. De første tiårene på 1600-tallet så altså en sterk vilje og evne til statlig styring i Jemtland fra den dansk-norske kongemaktens side. På 1630-tallet ble en del av disse restriksjonene på jemtenes lokale selvstyre opphevet, men den nye lagmannen og det nye landskapsseglet ble gjeninnført med langt sterkere grad av øvrighetskontroll. Muligens kan nedgangen i registrert kriminalitet ha sammenheng med dette – kriminaliteten gikk ikke ned, men bruken av tinget avtok, som en form for protest mot det nye lagmannsembetet. En analyse av det jemtske materialet fra Bjelkekommisjonens rundreise i 1632 vil trolig kunne bekrefte dette mistillitsforholdet mellom allmuen og øvrigheten, noe Sörlin antyder.8

Økningen i kriminalitet mot slutten av hundreåret settes i sammenheng med det økende nærværet av soldater rekruttert utenfra regionen. En viss økning i antallet ulydighetssaker og sedelighetssaker kan også heller tolkes som et mer finmasket administrasjonsnett og strengere religiøs disiplinering enn som noen reell motvilje mot statsskiftet i 1645.

Sörlin diskuterer sine resultater sett i forhold til kriminalitetsutviklingen i Norge, og da spesielt voldsutviklingen. Her er det først og fremst Jørn Sandnes, Hans Eyvind Næss og Erling Sandmo han forholder seg til. Sörlin finner en kulminasjon av vold på 1620-tallet, noe som skulle understøtte Næss’ hypotese om en voldstopp på begynnelsen på 1600-tallet. Voldsnivået i Jemtland ser imidlertid ut til å være lavt allerede på slutten av 1500-tallet, noe som skulle støtte Sandnes’ hypotese om en gradvis minking av volden fra slutten av 1500-tallet. Han holder også døra åpen for at det har foregått en utvikling mot større intoleranse mot vold, parallelt med at antallet voldssaker økte på begynnelsen av 1600-tallet. Paradokset består i at antallet voldssaker økte, men volden var mildere – fra knivstikking til lugging, så å si.

Boka er pedagogisk godt tilrettelagt, med korte kapitler og en grei redegjørelse for strukturen og de viktigste funnene innledningsvis. Språket flyter ikke like lett; det kan til tider være tungt gjennomtrengelig, og mange gode poenger ligger godt gjemt i teksten. Boka er godt forsynt med tabeller og diagrammer; disse er imidlertid ingen fest for den svaksynte. I et appendiks blir det også gjort rede for håndskriftanalysene, godt illustrert med eksempler. Også her kan det gjøres innvendinger mot billedoppløseligheten i gjengivelsen.

Disse små innvendingene skal imidlertid på ingen måte skygge for at det er en interessant og viktig bok Sörlin har skrevet. Sörlin omtaler selv Jemtland som et laboratorium hvor et godt kildemateriale, sammenholdt med Jemtlands karakter av periferi og det skjellsettende statsskiftet i 1645, gir store komparative muligheter. Disse har forfatteren utnyttet godt og gitt oss en studie av kriminalitet og rettshistorie som i sine analyser angår langt mer enn bare Jemtland.

Søren Mentz

The English Gentleman Merchant at Work. Madras and the City of London 1660–1740

Museum Tusculanum Press, København 2005, 304 s.

Tidlig nytid var, globalhistorisk sett, en periode med sterkt økende kontakt mellom kulturer og verdensdeler. Sentralt i denne prosessen stod kjøpmenn, særlig de som handlet fra moderlandene, men også de som bosatte seg i de internasjonale kjøpmannssamfunnene i koloniene som sprang opp på sjøkantene på de amerikanske, asiatiske og afrikanske kontinentene. Kjøpmannsstanden spilte en viktig rolle i den europeiske ekspansjonen fra 1400-tallet av. Handelsmennene på denne tiden kom i alle former; islettet av kriger, statlig administrator eller oppdagelsesreisende var ofte sterkt. Ja, det er spøkefullt sagt at enhver historiker som i en setning ytrer ordene «europisk ekspansjon» og «tidlig nytid» før eller senere nødvendigvis også sier «kjøpmann».

Følgelig har historikere vært opptatt av å undersøke og skildre denne heterogene gruppen, og særlig dens rolle i den europeiske ekspansjonen og forholdet mellom hjemland og koloni. Max Webers komparative sosiologi var lenge et av de viktigste teoretiske virkemidlene for å beskrive kjøpmannsgruppens fremvekst. Weber så på kjøpmannsstanden som en ny klasse som vokste frem i Vest-Europa, som etter hvert nyttiggjorde seg handelsprofitten i overgangen fra et føydalt til et kapitalistisk samfunn.

I de senere tiårene har også begreper som diaspora («a nation of socially interdependent but spatially dispersed communities») og handelsnettverk i økende grad blitt benyttet i studiet av kjøpmenn i tidlig nytid. Kjøpmannssamfunnene er dermed frigjort fra stadiehistoriens tvangstrøye. I en mer sosialantropologisk inspirert historieskrivning ses de på som samfunnstyper som har eksistert gjennom hele historien. Historikere er nå opptatt av å undersøke samfunnene og handelsnettverkene i denne perioden. Hvordan var handelen organisert, i hva slags samfunn? Hvem var partene, og hvor handlet de? Et annet resultat fra nyere historieforskning er at ulike lokale kjøpmannsgrupper (innfødte og i handelsdiaspora) spilte en viktig rolle i den oversjøiske handelen – særlig i Asia. Handelsnettverk er et geografisk begrep som betegner en bys, handelsgruppes eller en kjøpmanns ulike handelsforbindelser på andre steder enn hjembyen eller den nærmeste regionen og må holdes separat fra et sosialt nettverksbegrep, som brukes om sosiale relasjoner mellom aktører i et samfunn – man må skille form fra innhold.

I denne sammenhengen spilte de store europeiske merkantilistiske halvstatlige handelskompaniene en betydelig rolle. Den danske historikeren Søren Mentz har i sin bok om privathandelen til de ansatte i det engelske Østindiakompaniet (EIC) i Madras 1660–1740 levert et verdifullt bidrag til dette feltet.

EIC hadde monopol på den engelske handelen i India. Men i realiteten brukte dens ansatte i India sine posisjoner til personlig vinning i tillegg til handelen de skulle drive for kompaniet. EIC-ansatte etablerte etter hvert et aktivt handelsnettverk i Asia. Hvordan var dette mulig når personalet i handelsstasjonene, som den i Madras, stadig endret seg? Mentz avdekker dyktig de nære båndene som de ansatte ved kompaniets handelsstasjon i Madras hadde til London, som var det finansielle senteret i det britiske veldet og arnestedet for den britiske oversjøiske ekspansjonen.

Mentz’ hypotese er at det var den engelske handelsdiasporaens sterke økonomiske, sosiale og kulturelle bånd til handelsmetropolen London som var årsaken til suksessen kompanitjenerne i Madras hadde i sin privathandel. Han mener at fenomenet ikke kun kan forstås i en asiatisk kontekst. Han viser til at amerikanske historikere har begynt å benytte seg av begrepet «det atlantiske perspektiv» for å forstå vekslingen mellom sentrum og periferi i den britiske ekspansjonen i Nord-Amerika. Sentrum spilte en viktig rolle i periferien både kulturelt, sosialt og politisk. Et slikt perspektiv mangler ifølge forfatteren i tidligere studier av indisk handel i perioden, som han kritiserer for å være «indiosentriske». Mentz kan kritiseres for å være eurosentrisk, samt at han overser betydningen av lokale faktorer og grupper og reduserer Madras til et påheng til London. Mentz er enig i at det er faktorer som er viktige, men viser til at hans prosjekt er å se på forholdet mellom handelsstanden i Madras og moderlandet i lys av nyere forskning.

Det er altså et spennende utgangspunkt for boken, og Søren Mentz viser i den at hypotesen han stiller opp absolutt er fruktbar. Dette var en tid hvor handelen, deriblant langdistanseimport av kolonivarer, ekspanderte voldsomt i England, noe som gjerne blir kalt den kommersielle revolusjonen. I løpet av perioden vokste en klasse med «gentleman merchants» frem i det engelske samfunnet. Det var rike kjøpmenn med aspirasjoner om innflytelse, politisk og sosialt. I denne økonomien var London et viktig senter for kapital, kreditt og vekselhandel. Mentz skildrer hvordan det i Madras dannet seg et lite, tett samfunn av engelskmenn – kjøpmenn som aktivt unngikk assimilasjon, og som vendte seg til London for utdannelse og kulturelle impulser. Det ble stadig fylt på med kjøpmenn hjemmefra som så på oppholdet i India som en mulighet til å tjene penger samt å stige sosialt før de vendte hjem. I Madras bodde det ca. 150 engelskmenn, 20–30 av dem med familier (og 100 000 indere).

Privathandelen var ulovlig eller foregikk i en juridisk gråsone. EICs personale var dessuten rekruttert fra Londons forretningsmiljø. De etablerte etter 1660 et privat nettverk i ly av kompaniets infrastruktur der varer, penger og tjenester ble byttet over en lang avstand. Kjøpmennene var dessuten avhengige av kapital for å kjøpe inn varene de sendte hjem (ofte diamanter eller tekstiler), det dreide seg både om startkapital fra familien eller kreditt fra kjøpmenn i London. Kapitalen og varene ble sendt med skipene som gikk mellom India og England. Oftest hadde kjøpmennene i India en kommisjonær i London som ordnet med salg, kjøp og kapitaloverføring. Den overveiende delen av kapitalen de engelske Madras-kjøpmennene satset i handelen internt i India og Sør-Asia, kom fra England, kun en mindre del ble lånt av indere. Mentz hevder at handelsstasjonene således fungerte som et finansielt brohode for London-kapital i India. Tillit og et godt nettverk i London var essensielt. EIC var del av det engelske patron–klient-systemet; man måtte ha kontakter for å få jobb i selskapet. Og overføringen av verdier mellom Asia og Europa krevde diskresjon og at partene stolte på hverandre. En nettverksbasert, til dels illegal privathandel eksisterte altså ved siden av en legal hierarkisk kompanihandel. EIC klarte ikke å få på plass noenlunde effektive kontrollmekanismer rettet mot privathandelen før mot slutten av perioden boken beskriver.

Å finne kildemateriale som dokumenter privat handel, er selvsagt et problem. Og Mentz bygger i stor grad på andre historikere og tolker deres funn i lys av sin hypotese om betydningen av kjøpmennenes bånd til London. Men noe privat kildemateriale finnes, for det meste brev. Det hefter flere problemer ved et slik materiale, ikke minst når man skal gå fra det spesifikke til det generelle. Mentz utnytter dette på en forbilledlig måte, noe som kan være interessant for andre historikere interessert i nettverk og de uoffisielle delene av samfunnet i tidlig nytid – hvor slike kilder ofte er det eneste man har.

Bokens bruk og diskusjon av tidligere litteratur er solid og god. Skal man peke på noe negativt, så kan det nok spørres om boken enkelte steder er preget av en noe konstaterende og offensiv stil når Mentz kritiserer og avviser tidligere historikeres tilnærming til saksfeltet. Det gjelder særlig hvis de er uenige i hans syn på Londons betydning for privathandelen i India.

Å sette engelske handelsmenn i India inn i et globalhistorisk perspektiv, er et vellykket trekk. Mentz er også dyktig i å bringe inn fruktbare begreper fra nyere historieforskning som handelsdiaspora og nettverk, noe som øker forståelsen av slike fenomener. Det er lett å være enig i at sosiale og kulturelle faktorer er viktige elementer når vi skal prøve å forklare og forstå mennesker i tidlig nytid. Og for kjøpmenn spilte fenomener som identitet og uoffisielle sosiale relasjoner (nettverk og patronasje) en så stor rolle at en forklaringsmodell uten disse vil ha store mangler.

Per Jostein Ringsby

Det norske statsministerembetet i Stockholm. Otto Albert Blehr og Ole Anton Qvams statsministerperioder i Stockholm mellom 1898 og 1903

Prosjekt 1905 – skriftserie nr. 2, IAKH, Universitetet i Oslo 2005. 110 s.

Odd Inge Skjævesland:

Ministerhotellet. Unionens glemte maktarena

Arneberg forlag, Oslo 2005. 313 s.

Gjennom hele unionstiden med Sverige, fra 1814 til 1905, var den norske regjering delt i to avdelinger. En statsminister og to statsråder skulle følge kongen, og oppholdt seg følgelig store deler av året i Stockholm. Der utgjorde de det norske statsråd, og deltok i sammensatte svensk--norske statsråd. Fra 1835 deltok statsministeren i det svenske ministerielle statsråd, der diplomatiske saker ble behandlet. Ordningen med en statsrådavdeling i Stockholm hadde noen åpenbare følger. For det første var norske statsmakter til stede i kongens residensby. Men samtidig levde avdelingen atskilt fra det politiske liv i Kristiania. Her lå det utvilsomt en spenning, som reiser flere interessante problemstillinger: Hvilken funksjon og rolle hadde de norske statsministrene i Stockholm? Hvor mye formet den enkelte statsminister sin rolle? I hvor stor grad ble denne rollen formet av de første personene i embetet? Hvordan var forholdet mellom statsministrene og det politiske miljøet i Kristiania? Var statsrådsavdelingen en selvstendig institusjon, eller var den

regjeringen i Kristianias forlengede arm? Og hvordan endret dette forholdet seg gjennom utviklingen i konstitusjonell og politisk praksis på 1800-tallet?

Historien om denne ordningen er historien om en av de mest håndfaste og praktiske følgene ved unionen. Til nå har det ikke vært noen studier denne forfatteren vet om som er viet spesielt til statsministeren i Stockholm eller statsrådsavdelingen. Statsrådsavdelingen opptrer likevel ofte i forskningen, og den spilte en betydelig rolle i unionen. Statsrådsavdelingen sonderte stemninger i Sverige, formidlet norske standpunkter og stod i en stadig dialog med kongen og svenske motparter. Det er utvilsomt fruktbart å trekke sammenlikninger til en diplomatisk representasjon, men ministerhotellet var også noe mer enn en ambassade. Den utgjorde en sentral del av det formelle, og ikke minst det uformelle unionelle fellesskapet. Disse to studiene kaster på hver sin måte noe lys over statsministrenes og statsrådsavdelingens rolle.

Det norske statsministerembetet i Stockholm. Otto Albert Blehr og Ole Anton Qvams statsministerperioder i Stockholm mellom 1898 og 1903 er en omarbeidet hovedoppgave fra 2004, utgitt av Prosjekt 1905 ved Universitetet i Oslo. Studien inngår i en etter hvert lang rekke av oppgaver og studier fra denne kanten. Spesialstudier har gått grundigere inn på særlig den siste delen av unionstiden og brakt nye nyanser inn i forskningsbildet. Per Jostein Ringsbys bidrag er en presentasjon av Otto Blehrs og Ole Anton Qvams statministerperioder mellom 1898 og 1903. Valget av disse to begrunnes ut fra at annen forskning har tatt for seg de andre statsministrene i den siste delen av unionsperioden: Ole Richter (Fuglum 1964), Gregers Gram (påbegynt hovedoppgave) og Sigurd Ibsen (Steine 2001 og 2005; Rudeng 1994).9

Unionspolitisk utspiller dette seg mellom dødvannet ved unionskomitéens avslutning i januar 1898 og unionens indian summer i 1902–03. Johannes Steen var statsminister i Kristiania, inntil Otto Blehr tok hans plass i 1902.

Boken undersøker statsministerrollen i Stockholm i den aktuelle perioden og skildrer både de viktigste unionspolitiske begivenhetene fra statsrådsavdelingens ståsted, og tilværelsen ved ministerhotellet. Ringsby vil bringe inn et nytt perspektiv ved å skille mellom statsministrenes politiske og sosiale roller, og kommer frem til at dette er et hensiktsmessig skille. Andre sentrale temaer er statsministerens og statsrådsavdelingens forhold til regjeringen i Kristiania, til kongehuset og den svenske regjering. Boken belyser også sider ved striden innad i Venstre forut for valgnederlaget i 1903. Fremstillingen baserer seg i stor grad på en grundig gjennomgang av Blehrs og Qvams brevvekslinger. Mye av materialet er ikke tidligere brukt av forskere.

Studien er bygget opp med et innledningskapittel om statsrådsavdelingens historie. Forfatteren tar så for seg Blehrs andre statsministerperiode, fra 1898 til 1902 (han satt også som statsminister i Stockholm fra 1891 til 1893), og deretter Qvams periode fra 1902 til 1903.

Innledningskapittelet om statsrådsavdelingen bygger i hovedsak på sekundærlitteratur.10 Det bringer ikke noe nytt, men er en solid og opplysende fremstilling av statsrådsavdelingens historie fra 1814 til 1905. Ringsby viser her god forståelse og oversikt over statsrådsavdelingens konstitusjonelle og politiske rolle.

Ved gjennomgangen av den politiske historien går Ringsby Leif Mjeldheim og andre etter i sømmene, utfyller bildet og finner noen unøyaktigheter.11 Fremstillingen av statsministrenes politiske rolle konsentrerer seg om de viktigste sakene. For Blehrs del gjaldt det flaggsaken, konsulentavgiftssaken og forberedelsene til forhandlingene om konsulatvesenet. Her utdypes Blehrs rolle i forhold til Mjeldheim, og Ringsby viser hvordan Venstre ved Blehr hadde en pragmatisk tilnærming til de ulike unionelle stridsemnene. I flaggsaken var det ikke rom for kompromisser, og her ble da også kongemakten tvunget i kne, og utenriksminister Douglas drevet ut. I konsulentavgiftssaken ble regjeringen tvunget til aksjon av stortingsvenstre, men ble oppfordret til ikke å søke avskjed da kronprinsregenten nektet sanksjon. Det var ikke rette anledningen til å ta en konflikt. Det tette samarbeidet mellom den svenske utenriksministeren Lagerheim og Blehr banet veien for forhandlinger om konsulatvesenet, etter Sigurd Ibsens utredningsarbeid. Klimaet i unionsforholdet hadde endret seg betraktelig i løpet av Blehrs statsministerperiode. Ringsby kan bekrefte inntrykket forskningen ellers har gitt, at Blehr var Johannes Steens viktigste rådgiver i regjeringen. Blehr var toneangivende i unions-politikken, og førte en moderat linje, men holdt fast ved sentrale norske og radikale rettsstandpunkter.

Den kanskje største nyheten Ringsby bringer er at Qvams utnevnelse som statsminister i Stockholm i utgangspunktet verken var primært ønsket av Qvam selv eller av kongehuset, slik det tidligere har vært fremstilt. Det var ved utsikten til å få Sigurd Ibsen som statsminister og overordnet i Stockholm at Qvam krevde stillingen.

Ringsby får tydelig frem at Blehr og Qvam fylte rollen som statsminister i Stockholm ganske forskjellig. Blehrs juridiske kompetanse og politiske vekt gjorde ham til en sentral figur i regjeringen Steen. Qvam hadde ikke samme politiske tyngde, og unionspolitikken ble i større grad styrt fra Kristiania etter at Blehr ble regjeringens fremste medlem. For perioden mellom 1898 og 1903 kan vi derfor med Ringsby konkludere med at norsk unionspolitikk ble styrt fra Kristiania, men at statsministrene og statsrådsavdelingen i Stockholm ved sin sakkunnskap og tilstedeværelse spilte en viktig rolle. Sammenlikningen mellom Blehr og Qvam forteller også noe annet interessant, om ikke akkurat oppsiktsvekkende: De allmenne politiske forholdene i Norge, regjeringenes sammensetning og den enkelte politikers innflytelse, var trolig mer bestemmende for statsministerrollen enn institusjonelle trekk ved embetet.

Ringsby konkluderer med at det er fruktbart å se statsministrenes politiske rolle atskilt fra den sosiale rollen. For den sistnevntes del, krevde stillingen spesielle egenskaper. Det var tvil om Qvams evne til å løse representasjonsoppgavene. Imidlertid gjorde han alle spådommer til skamme, og løste dem på en god måte. Carl Berner var en annen kandidat til å overta for Blehr i Stockholm, men han anså det selv som umulig på grunn av sin kones dårlige hørsel og de problemer det ville skape i selskapslivet. I det hele tatt hadde fruene en viktig rolle i representasjonsoppgavene, som Ringsby peker på. Både Randi Blehr og Frederikke Marie Qvam gjorde seg bemerket som gode vertinner, og hadde et bevisst forhold til betydningen av uformelle kontakter til fremme av politiske og ideologiske holdninger. Det gjaldt ikke minst i den private omgangskretsen, som var preget av norgesvenner og liberale.

Analysen av det sosiale livet rundt ministerhotellet er skildret med samme grundighet som fremstillingen for øvrig. Ringsby presenterer opplysninger om diverse fester, av offisiell og privat karakter, som ble holdt ved ministerhotellet. Det er imidlertid krevende å sette disse rikholdige opplysningene i sin riktige sammenheng. Analysen er ikke på sitt sterkeste her. Selskapsprogram, gjestelister, menyer og annet gir begrenset mening uten at de ses i sammenheng med tidens sosiale spilleregler og etikette. Hva slags forventninger lå det til statsministerens representasjonsoppgaver? Kan man regne de offisielle festene til statsministrenes politiske og formelle oppgaver? Gikk det et kulturelt skille mellom venstrestatsministrene og for eksempel de svenske regjeringsmedlemmene, og var dette i så fall et hinder i den politiske hverdagen? Slike spørsmål blir dessverre stående ubesvart.

Ringbys forskning utfyller likevel vesentlige deler av bildet av unionsforholdet. Grundigheten i kildearbeidet er bokens største styrke. Analysene er interessante, men kunne med fordel vært mer ambisiøse. Denne fremstillingen vil bli enda mer berikende hvis det en dag skulle foreligge andre liknende studier. Gregers Gram var for eksempel Blehrs forgjenger begge gangene, men representerte et annet parti, og kanskje også en annen måte å fylle statsministerrollen på. På samme måte kan kanskje portretter fra tidligere i unionstiden bidra til et utfyllende bilde av statsrådsavdelingen og statsministerembetet, jfr. problemstillingene nevnt i innledningen.

Odd Inge Skjævesland tar et stort sveip over unionshistorien med sin Ministerhotellet. Unionens glemte maktarena. Han har satt seg fore å fylle det tomrommet han påpeker i forskningen, nemlig en studie av en unionell maktarena i Stockholm, med sentrum i ministerhotellet. Han har skrevet for et bredt publikum. Det er et stort prosjekt å fortelle om de 14 forskjellige statsministrene, og å sette dem inn i deres historiske og politiske sammenheng. Skjævesland har god oversikt over 90 års norsk og unionell historie, og formidler det i en lett og underholdende stil. Boken er for en stor grad viet anekdotene, de frodige personskildringene og overraskelsene.

Skjævesland tar for seg de ulike statsministrene i tur og orden, med biografiske opplysninger. Samtidig presenteres den unionspolitiske historien og norsk politisk historie i perioden. Fortellingen veksler raskt mellom beskrivelser av ministerhotellet og livet der, anekdoter og historier knyttet til statsministrene og andre aktører, og de politiske begivenhetene. Første halvdel av boken strekker seg frem til Schweigaard-regjeringens fall i 1884. I denne delen har Skjævesland funnet plass til tilværelsen i Stockholm ved siden av de politiske begivenhetene. I siste del går han dypere inn i norsk politikk og unionsstriden, selv om han dveler lenge ved Ole Richters tragedie i 1889.

Det er ingen egentlige temaer her, annet enn det som følger av de store linjene i norsk historie i unionstiden. En kronologisk fremstilling gjør det kanskje lettere for forfatteren å holde orden på de mange aktørene. Men det skaper andre problemer. Begivenheter av forskjellig karakter sidestilles, politiske begivenheter og ombygginger av ministerhotellet går hånd i hånd. Mens vi lærer om de politiske forholdene under Hagerups første regjering, får vi nærmest i samme åndedrag vite at ministerhotellet fikk elektrisk lys. Tidvis følges de politiske begivenhetene så tett at vi mister statsministeren av syne i lange perioder. Det mangler også noe presisjon i fremstillingen. Noen overordnede problemstillinger hadde lettet forståelsen av dette omfattende stoffet.

Det er et prisverdig foretak å gå i gang med et så ambisiøst prosjekt som å fortelle statsrådsavdelingens 91 år lange historie. Muligheten for komparasjon og å trekke lange linjer blir dessverre forsømt, og derfor bringer ikke boken noe nytt inn i unionsforskningen. Det kan imidlertid være en spore for andre til å se nærmere på et område der det fremdeles er mye vi ikke vet.

Øystein Sørensen og Torbjörn Nilsson (red.)

1905 – Nye perspektiver

Aschehoug, Oslo 2005, 251 s.

Samtiden har som regel ulike intensjoner med å markere jubileer. Men når historiske jubileer skal markeres, kommer de bevilgende myndigheter som regel ikke utenom historikerne. Foruten at disse får oppmerksomhet i det offentlige rom, stilles som regel økonomiske midler til disposisjon for forskning og historieskriving. Ved Universitetet i Oslo har professor Øystein Sørensen i noen år ledet et hovedfags-/mastergradsprosjekt foruten at han har vært prosjektleder for det svensk-norske Prosjekt 2005. Blant de utgivelser som jubileums-året har avstedkommet, har to sitt utspring i dette prosjektet. Her skal vi bare omtale det ene, 1905 – Nye perspektiver, der en rekke svenske og norske historikere har tatt for seg en del temaer som ifølge annonseringen på smussomslaget i mindre grad har vært belyst i «det merkelige aar».

De to redaktører innleder artikkelsamlingen. I artikkelen «Unionen som myte eller erindringstap» er Torbjörn Nilsson er opptatt av unionens bidrag til å bygge opp myter i de to land, mens Øystein Sørensen i sitt bidrag, «Hva kunne ha skjedd?», fabulerer kontrafaktisk om alternativene som ikke fant sted i 1905. Dette kan etter min mening i mange tilfeller være en nyttig og fruktbar tankemodell, særlig i analyser der alternative forklaringer er mulige. Men metoden bør selvsagt ikke drives in absurdum.

Ved utvalget av temaer og forfattere synes det som de to redaktørene har forsøkt å få til en viss balanse i fordelingen mellom land som på en eller annen måte var involvert i konflikten. Enkelte av forfatterne er «gamle unionsforskere», dersom vi kan uttrykke det slik, som Evert Vedung, Sune Jungar og Rolf Danielsen, mens andre synes å være noviser på temaet som unionspolitikk og 1905. Jungar skriver om «Finsk opinion om en union i oppløsning», men bidrar etter min mening med lite nytt ut over synspunktene i hans avhandling fra 1969: Ryssland och den svensk-norska unionens upplösning: Tsardiplomati och den svensk-norska unionens upplösning från 1880 till 1905 (meldt av undertegnede i HT nr. 3 1972).

Foruten det finske er det også gitt plass til et dansk bidrag. I «Danmark leverede kongen» beskriver Carsten Due-Nielsen Danmarks vanskelige balansegang mellom hensynet til Sverige og et utbredt dansk ønske om støtte prins Carl i tronfølgerspørsmålet. Evert Vedung er, som i sin doktoravhandling fra 1971 om Unionsdebatten 1905. En jämförelse mellan argumenteringen i Sverige och Norge, primært opptatt av de indrepolitiske og partitaktiske svenske motiver bak kravet om enten stortingsvalg eller folkeavstemning som ett av vilkårene for at Sverige skulle godkjenne unionsoppløsningen. Ifølge Vedung ønsket tilhengerne av en «fosterländsk unions-politik» at spørsmålet skulle prege de svenske valg i september og bidra til en borgerlig framgang. Selv om vi dag vet at nordmennene kom Riksdagens innstilling i forkjøpet med å avholde folkeavstemning allerede den 13. august, står det for denne leseren uklart at en norsk folkeavstemning skulle kunne få en slik tilsiktet virkning.

Rolf Danielsens «På moderasjonens grunn – noen rettslige og konstitusjonelle betraktninger omkring unionsoppløsningen» ble allerede trykt i HT nr. 4 2002 og er etter min mening ett av høydepunktene i artikkelsamlingen. Danielsen rydder opp i en del begreper omkring begivenhetene den 7. juni og 13. august og beskriver hvordan begge parter kunne finne dekning for sin oppfatning ved hjelp av de megetsigende formuleringene i de ulike vedtak.

Så til nykommerne. Artikkelsamlinger av denne type innholder som alltid bidrag av ulik kvalitet, fra de lettere som Björn Gäfverts «Unionskrisen – svenske spioners pionertid» til mer interessante, som Dag Thorkildsens bidrag, «Kirken i 1905». Den norske kirke hadde tidligere vært likegyldig eller passiv i unionsspørsmålet, men i løpet av året valgte de fleste prester å støtte opp om regjeringen Michelsens politikk. Særlig under folkeavstemningen den 13. august spilte Kirken i aktiv rolle i propagandaen for å skape et massivt ja-flertall. Det er velkjent at kirker som ble benyttet til avstemningslokaler var pyntet med grønt, norske flagg og ja-symboler. Thorkildsen utfyller dette perspektivet ved å vise til at mange prester blandet politikk og teologi ved tilløp til å la dagens tekst fra prekestolen farges av nasjonale toner.

Roald Berg skriver solid om «Krigsplaner og militærfaglige holdninger1890–1905». I det lille tilløpet til forskningsdebatt av året om krigsfaren i 1905 hevder Berg, og jeg tro med rette, at denne faren var liten. Krigsfrykten var imidlertid til stede hos mange. Men bidrar han ikke til å holde liv i myter ved å kalle det beskjedne norske tilløp til innkallinger under septemberkrisen i 1905 for mobilisering?

Enkelte av bidragsyterne kaster etter min mening begrenset lys over 1905, idet forfatterne synes å ha vært mer opptatt av det nasjonale spørsmåls innvirkning på deres primære interessefelt. Det gjelder for eksempel de to kvinnehistoriske bidrag, i særlig grad Inger Hammer, som har skrevet om «Brødrefolk strides – søsterskap i krise», og i noen grad Ida Bloms «1905 – et gledens eller sorgens år». Tittelen skjuler også en beskrivelse av kvinnenes adresser i forbindelse med folkeavstemningen den 13. august. Ida Blom kommer her med interessante opplysninger som i noen grad modifiserer det gjengse bilde av Frederikke Marie Qvams dominerende rolle. Uten å utdype det, nevner hun med rette at det også fantes andre aktører på lokalt hold, og parallelt med underskriftsaksjonene hadde også kvinneorganisasjonene sitt opprop i regi av Norske Kvinners Nasjonalråd, ledet av Gina Krog, som hadde vært skeptisk til adresseaksjonen på individnivå. Blom viser imidlertid at hun senere tok sitt monn igjen ved å stille seg i spissen for adressene fra kvinneorganisasjonene. Etter min mening kunne det i denne sammenheng vært av interesse å ha fått utdypet mangfoldet i denne imponerende aksjonen i kvinnebevegelsen, til fortrengsel for den påfølgende «striden mellom søstre». Frederikke Marie Qvam var en stor organisator, og da Gina Krog «sviktet» i første omgang, henvendte ledende kvinnesakskvinner seg til henne om å stille seg i spissen for aksjonen. (Jfr. Frederikke Marie Qvams privatarkiv i UBT.)

Men jeg tillater meg også å pirke litt i «Qvam-myten» og reiser spørsmålet om i hvilken grad denne store organisator koordinerte og ledet alle de ulike lokale aksjonene som fant sted innenfor et så vidt kort tidsrom. Ida Blom nevner et innlegg i Dagbladet den 31. juli fra kvinner i Trondheim som etterlyste «en måte å markere sin holdning på», men unnlater å gjøre oppmerksom på at det faktisk var en mann, advokat Schønheyder, som i Aftenposten den 1.8. lanserte forslaget om en adresse fra kvinnene. Ida Blom nevner med rette at kvinner i Røros og Østerdalen var tidlig ute. Den 4.8. skriver for eksempel signaturen B i lokalavisa Fjell-Ljom (det var Borghild Vinje Røen i Tynset) et opprop «Til Kvinder i Østerdalen: Skulde ikke også vi Kvinder her i Tønset vise at vore Hjerter brænder i os for Fædrelandet?». Så vidt jeg vet har ingen analysert adresselistene, som ligger oppbevart i Stortingets arkiv. Ifølge følgeskrivet til Stortinget fra Landskvindestemmeretsforeningen omfattet denne aksjonen 4275 lister med et antall av 244 765 underskrivere. Men i tillegg ble også lister fra lokale aksjoner sendt inn. Betzy Kjelsberg og noen av hennes medsøstre leverte for eksempel over 12 000 adresser fra Drammen og omegn i en deputasjon som møtte direkte i Stortinget.12

1905 fortoner seg som et eliteprosjekt. Hva med de folkelige reaksjoner i 1905? «Det merkelig aar» er i denne antologien som i de fleste andre framstillinger av året sett «ovenfra». Anne Eriksens bidrag, «Den nasjonale erindring – minner om 1905» er kanskje et forsøk på å se store spørsmål i et nedenfra-perspektiv? De svenske minner hun refererer til, dreier seg imidlertid om personer på et høyt sosialt nivå; de norske dreier seg om barns erindringer som er preget av nasjonale stereotypier, bortsett fra at noen av dem avspeiler tradisjoner fra grensebygdene.13

Flere av bidragene bygger på en kombinasjon av arkivstudier og sekundærmateriale; noen har et noteapparat, andre ikke. Når en skal forsøke å få fram «nye perspektiver» på et så sentralt tema som «Stormaktene og unionsoppløsningen i 1905» som Gunnar Åselius forsøker å gjøre, savnes både arkivstudier og note-apparat. Åselius forteller den gamle historien opp igjen. Han legger, som mange historikere tidligere har gjort, stor vekt på fyrstehusenes rolle og hevder at «Denne dynastiske dimensjonen ved internasjonalt diplomati skulle vise seg viktig ved Europas behandling av unionskrisen». Bortsett fra «kongemakeriet», der fyrstehusene fortsatt spilte en viss, men etter min mening begrenset rolle, er jeg uenig i hans syns-måter. Demokratiseringsprosessen blant Europas stormakter var i 1905 kommet så langt at utenrikspolitikken lå fast i politikernes hender (Wilhelm IIs innflytelse er imidlertid omdiskutert blant historikerne). Eksemplene er mange, fra den tyske utenriksledelses inngripen overfor Wilhelm IIs allianseplaner og traktatutkast med tsaren i Björkö til den britiske utenriksminister Landsdownes desavuering av kong Edward 7s inngripen i det norske tronfølgerspørsmålet.14

Artikkelsamlingen om 1905 – Nye perspektiver har ifølge tittelen en ambisiøs målsetting. Denne leseren mener å ha fulgt med i de fleste bidrag som er kommet om unions-politikk og 1905 siden han tok hovedfagseksamen i historie. En artikkelsamling med mange og ulike forfattere vil som regel alltid være av vekslende kvalitet. Mange av artiklene i denne antologien har etter min mening bidratt til å tilføre temaet mer nyansert kunnskap på ulike områder, men de store og nye perspektiver mangler, for eksempel i form av en internasjonal komparasjon av den svensk-norske nasjonalitetskonflikt.

Trond Bergh, Harald Espeli og Knut Sogner

Brytningstider. Storselskapet Orkla 1654–2004

Orion forlag, Oslo 2004, 503 s.

Orkla kunne i 2004 feire et dobbeltjubileum; det var 350 år siden gruvedrifta på Løkken startet, og 100 år siden storselskapet Orkla Grube-Aktiebolag ble etablert og den moderne industridriften innledet. Selskapet har i disse årene vært igjennom mange endringsprosesser. Det begynte som et gruveselskap, og virksomheten var lenge konsentrert om gruver, metaller og investeringer, men er i dag et tosidig og diversifisert selskap med industrielt tyngdepunkt i en internasjonalt rettet forbruks- og merkevareproduksjon.

Trond Bergh, Harald Espeli og Knut Sogner har på oppdrag for Orkla skrevet bok om dette. Den heter Brytningstider, en tittel som gir assosiasjoner til både den lange erfaringen selskapet har fra å bryte i fjell, og de dyptgripende brytningstider selskapet har vært igjennom. Forfatterne legger mest vekt på det siste aspektet, og selv om de i undertittelen lover at de skal presentere en historie om storselskapet fra 1654 til 2004, konsentrerer de seg om selskapets utvikling de siste hundre årene.

Ambisjonen deres er å forstå og forklare hvordan Orkla har greid seg gjennom de ulike endringsprosesser og hva som har ledet selskapet fram til det storselskapet det er i dag. Forfatterne tar utgangspunkt i hvordan eierskapet og ledelsen i selskapet har blitt etablert og forvaltet. Dette er derfor ei bok som først og fremst viser hvordan selskapet har blitt forstått fra styrerommene og direktørenes kontor. Det gir interessante innblikk i og perspektiver på viktige dimensjoner av Orklas historie, men også hvordan sentrale deler av det norske næringsborgerskapet tenkte og handlet fra begynnelsen av forrige århundre, og hvilke allianser og nettverk som ble bygd og miljø som ble utviklet rundt et selskap som Orkla. Sammen med de andre bøker og verk som nylig er utgitt om de andre store industriselskapene som ble etablert for hundre år siden, gir Orkla-historien derfor også ny kunnskap og dypere innsikt i hvordan det moderne industrisamfunnets gjennombrudd artet seg, og muligheter til nye, sammenfattende analyser av norsk industri i denne perioden.

Boka er delt i tre deler: Gruveselskapet 1654–1973, Det nye norske storkonsernet 1974–1990 og Det multinasjonale konsernet 1991–2004. Knut Sogner har forfattet den første delen. Etter en kort oppsummering av driften i de 250 årene fra 1654–1904, konsentrerer han seg om perioden fra 1904 til 1973. Vi presenteres først for de personene som stod bak etableringen av Orkla Grube-Aktiebolag. Blant dem står Christian Thams i første rekke. Thams, som var preget av samtidens storindustrielle tenkning, så nye muligheter i svovelkisen fra Løkken. Thams hadde både visjoner og virkelyst, det var han som sørget for å få pumpet de gamle gruvene tomme for vann, og for at det ble bygd kraftstasjon for elektrisitet til jernbanen. Men den lokale entreprenøren måtte alliere seg med de pengesterke familiene Wallenberg i Stockholm og Fearnley i Kristiania for å finansiere etableringen. Det utviklet seg etter hvert et konfliktfylt forhold mellom Thams og eiergruppene, og fra 1910 var han ute av selskapet. De svenske og norske eierne samarbeidet derimot godt, og viste tidlig et sterkt og personlig eierengasjement.

Interessen var tuftet på økonomiske kalkyler og personlige vennskap. Eierfamiliene møttes over flere tiår jevnlig for å diskutere forretninger, men også for å spille kort, golf og drive andre idrettsaktiviteter. I sin analyse av disse møtene løfter Sogner fram nye dimensjoner ved eierne. Vi kommer nærmere inn på personene og får større forståelse for hvordan det norske næringsborgerskapet i denne fasen kunne fungere, og hvilke kulturer som var med på å skape den norske kapitalismen.

På 1930-tallet var Orkla sentral i både den norske bransjen og i organiseringen av den internasjonale handelen. Det stabile eierskapet var en viktig del av forklaringen på selskapets suksess. Wallenberg-fami-liens posisjon i europeiske finanskretser bidrog til å knytte kontakter og håndheve inngåtte kontrakter. Den administrative staben ble samtidig utvidet. Wallenberg plasserte to lojale svensker i ledelsen av selskapet. En av dem var Nils Erik Lenander, som fra 1921 var administrerende direktør i selskapet. Lenander styrte med myndig hånd fra den gedigne direktørvillaen i storsvensk stil som ble bygd for ham på Løkken, og selv om arbeiderne og innbyggerne oppfattet ham som distansert og opphøyet, bidrog han med sin forretningsmessige kompetanse og tekniske kyndighet til indre fornyelse i selskapet. «Orkla-prosessen», som ble utviklet for å skille rent svovel fra sulfidmalmen, er den fremste merkesteinen som står igjen etter ham. Det var han som initierte prosjektet, og tidvis også selv drev for-søkene sammen med sine assistenter. Han står også oppført som en av oppfinnerne av prosessen. Men Orkla-prosessen var selvsagt ikke Lenanders verk alene, og selv om Sogner heller ikke framstiller det slik, skygger i dette tilfellet det fokuset boka retter mot ledelsen for å skrive inn andre og flere personer som bidrog i denne utviklingsprosessen. Jeg skulle for eksempel gjerne ha visst mer om den ingeniørkulturen som på denne tiden ble utviklet i Orkla, og hvilken innvirkning den nære tilknytning til det metallurgiske fagmiljøet ved NTH fikk for den teknologiske utviklingen i selskapet. For Orkla-prosessen ble en suksess, og den skapte grunnlaget for ny vekst. I stedet for å kun utvinne malmen fra fjellet, satset selskapet også på å foredle råvarene. Selskapet var med andre ord på veg til å bli et industriselskap.

Denne posisjonen ble styrket gjennom andre verdenskrig. På samme tid som Orkla følte seg presset til å bli en viktig leverandør av svovel og kobber til det krigførende Tyskland, skjedde en av de viktigste strukturelle forandringer i selskapets historie. Fra 1943 begynte de å kjøpe aksjer i andre børsnoterte selskap. Det var en måte å plassere overskuddslikviditet på og støtte opp om selskap der noen av Orklas eiere hadde innflytelse. Slik sett var investorselskapet Orkla en gjenfødelse av det gamle norske borgerskapets eiermessige samarbeid. Men investeringsaktiviteten var samtidig med på å gjøre Orkla til noe mer enn et gruveselskap. Det framstod i stedet stadig mer som et todelt selskap, der administrasjonen var opptatt av gruvedrifta og industrien, mens styret i store trekk var med på å skape et investorselskap.

I de første tiårene etter krigen manglet Orkla kraft og vitalitet. I stedet for å satse på utviklingsarbeid, brukte styrets medlemmer Orkla som utkikkspunkt for å orientere seg mot andre selskaper. Eierne var blitt gamle, og mest interessert i å fortsette en strategi som var vel fundert i fortidens erfaringer. For styrets medlemmer var dette trygt, de var vant til at eierne hadde sterk innflytelse og makt til å definere næringslivets spill. Men etter 1945 ble det etablert en ny politisk scene der staten ble en viktig industriell aktør. Orkla fant ikke noen plass på denne. Sogner viser hvordan gamle arbeiderpartifiendtlige styremedlemmer og direktører ble presset til dialog med staten. Dette er interessant lesning og skaper ny forståelse for den avstand og avmektighet som deler av den gamle næringslivseliten opplevde i forhold til det nye industripolitiske regimet etter 1945. I stedet for å stå i sentrum av de nye nettverkene, kom Orkla til å representere et privat sentrum i norsk næringsliv, et alternativ til staten.

Fra dette gammelmodige selskapet vokste det ved inngangen til 1980-tallet fram et nytt norsk storkonsern. Trond Bergh analyserer i sin del den omfattende omstillingsprosessen Orkla gjennomgikk fra 1974 til 1990. Viktige endringer på eiersiden og i ledelsen av selskapet markerer opptakten til de nye tidene. Da Wallenberg-gruppa solgte seg ut i 1977, kom Den norske Creditbank inn som ny og stor eier. De utøvde sitt lederskap på annet vis enn de gamle eierne og ble ikke representert i styret.

Endringene på eiersiden skjedde omtrent på samme tid som Jens P. Heyerdahl d.y. overtok ledelsen av selskapet. Han kom til å bryte med mange av Orklas tradisjoner. Den elitistiske og paternalistiske lederstilen ble erstattet av en personlig nærhet til de ansatte og til lokalsamfunnet på Løkken. Heyerdahl bygde dessuten opp en helt ny konsernledelse av nye, dyktige og ærgjerrige siviløkonomer. De fikk et betydelig handlingsrom, dels fordi Heyerdahl gav dem det, men også fordi Heyerdahl og hans lederteam ikke som sine forgjengere hadde et sterkt og egenrådig styre over seg.

Fra slutten av 1970-tallet var altså tyngdepunktet i selskapet forskjøvet fra styret til administrasjonen. Etter at gruvene på Løkken ble stengt, tok også de industrielle satsingene helt nye veger. Spranget fra gruver og metall til forbruksvarer var stort, dristig og uvanlig i norsk industrihistorie, og et uttrykk for at Orklas nye ledelse hadde ambisjoner og stor tro på egne evner og muligheter. De ville at selskapet skulle vokse seg stort gjennom oppkjøp og fusjoner. Det lyktes de med. Orkla står igjen som ett av de norske selskapene som lyktes med omstruktureringen på 1980-tallet.

Dette var ikke en strategi som ble til over natta, men skapt gjennom prøving og feiling. Bergh bruker mye plass på å redegjøre for hvordan investeringsaktiviteten ble utviklet, hvilke selskaper Orkla kjøpte seg opp i og bransjer de prøvde seg i før fusjonen med Borregaard ble realisert. Slik får han vist at omstruktureringen ikke var resultat av raske beslutninger, men vokste fram over tid, og rommet både tvil og usikkerhet. Selv ville jeg likevel foretrukket at Bergh hadde kortet ned på de vegene som ledet Orkla fram til fusjonen. Det hadde ikke behøvd å gå på bekostning av forståelsen av omstruktureringen, men bidratt til å gjøre en omfangsrik bok kortere og enklere å lese for den som vil orientere seg i selskapets historie uten å følge hvert skritt i denne prosessen.

Jens P. Heyerdahl spiller en viktig rolle i Berghs framstilling. Framfor noen andre var det han som ledet an i Orklas omstilling og som stod bak de nye industrielle grepene som ble tatt. Konsernsjefen markerte seg dessuten som en annerledes næringslivsleder. Han var en sterk kritiker av jappekulturen og alt som liknet på kortsiktige og uvennlige oppkjøp som bare var motivert ut fra ønsket om å tjene raske penger. I stedet ønsket han og Orkla-ledelsen langsiktige investeringer. I fusjonen med Borregaard, som ble til etter langvarig tilnærming og forståelse mellom de to selskapene, demonstrerte Orkla også i praksis at de stod for en annen linje.

Orkla-ledelsen reagerte altså først og fremst på måten flere av oppkjøpene og fusjonene ble gjennomført på. Samtidig var de selv en aktiv aktør i transaksjonsøkonomien. De stilte også like store krav til inntjening, effektivitet, kostnadsbesparelser og omstillingsevne som andre private selskap. Bergh går i liten grad inn i hvilke krav som ble stilt. Han bruker i stedet mye plass på å beskrive de interne kompetanseprogram som ble satt i gang for å øke de ansattes økonomiske forståelse. Heyerdahls engasjement for å bygge en konsernkultur, det nære samarbeidet med de tillitsvalgte og hans interesse av å utvikle et konsern som både tok ansvar for sine ansatte og for å bidra til en sunn verdiskaping, får også mye oppmerksomhet. Begge momentene er viktige forklaringer til at ledelsen fikk aksept for de kravene de stilte. Heyerdahls måte å bygge selskapet på var ifølge Bergh også et forsøk på å heve den norske privatkapitalismen opp på et nytt nivå. Det er en viktig refleksjon som det hadde vært interessant å ha fått utdypet. Men da måtte det analytiske grepet i boka blitt utvidet. For det første måtte Orklas strategiske omstilling på 1980-tallet tydeligere blitt sammenliknet med det som skjedde i andre selskap. For det andre måtte forfatteren, i stedet for å kun beskrive hvordan ledelsen ønsket at selskapet skulle framstå, også ha fokusert på hvordan den interne konsernbyggingen artet seg i praksis. Hvordan fungerte samarbeidet mellom ledelsen og de tillitsvalgte i praksis? Var det så godt som ledelsen framstiller det som? Samtaler med flere aktører, og særlig de som ikke hørte til toppledelsen, kunne dessuten gitt innsikt i hva satsingen på konsernkultur kom til å bety for de ansatte.

Fusjonen med Borregaard framstår som det store hamskiftet i Orklas historie. Fra å være et gruve-, metall- og investeringsselskap, satset selskapet fra 1986 tungt på produksjonen av forbruksvarer. Fusjonen med Nora i 1991 var en bekreftelse av valget av kjerneområde og et springbrett for en internasjonal satsing. Volvo-avtalene i 1995 og 1996 var det største oppkjøpet i Orklas historie og markerte et nytt, stort sprang. Orkla fikk med dette kontroll over viktige deler av svensk næringsmiddelindustri og ble dermed en av Nordens fremste produsenter av dagligvarer. Senere fulgte ny ekspansjon både i og utenfor Norden på de fleste av Orklas virksomhetsområder. For å overleve og lykkes innen forbruksvaresektoren, framstod utover 1990-årene internasjonalisering som vegen å gå. Disse årene ble også gode for Orkla.

I den tredje delen, som bærer tittelen Det multinasjonale konsernet 1991–2004, står denne veksten, og Orklas inntreden på nye markeder, i sentrum. Harald Espeli leder leseren gjennom Orklas forhandlinger, investeringer og oppkjøp og de prosesser som ledet fram til at Orkla ble en ledende produsent av dagligvarer i Norden, hvordan selskapet etter den nye runden med oppkjøp på 1990-tallet konsoliderte seg på dagligvarefeltet og hvordan og hvorfor Orkla ble et selskap som påvirket norsk industriutvikling.

Dette kom først til uttrykk da Orkla var med på å refinansiere Elkem og Storebrand. Engasjementet reflekterte finansiell egeninteresse. Etter nedgangen i det norske aksjemarkedet tidlig på 1900-tallet, bokførte Orkla store tap i både Elkem og Storebrand og hadde derfor interesse av å få selskapene raskt på fote igjen. Men Orklas engasjement var samtidig uttrykk for at ledelsen tok nasjonalt eieransvar. Det falt ikke alltid heldig ut. I 1997 ønsket Kredittkassen og Storebrand å fusjonere til et nytt selskap, Christiania. Fusjonsforhandlingene falt fordi Orkla og Kjell Inge Røkke og deres medspillere stemte nei.

Christiania-saken ble et vendepunkt for Orkla og for Heyerdahls innflytelse i norsk politikk og næringsliv. Deler av næringslivseliten var etter dette på kollisjonskurs med Orkla, og i 2000 brøt maktkampen ut. Den endte bl.a. med at fire av seks aksjonærvalgte styrerepresentanter ble kastet i 2000 og at Heyerdahl gikk av. Heyerdahls utfordrere hadde andre synspunkter på hvordan selskapet skulle drives og ledes enn han og Orkla-ledelsen. De ønsket en oppsplitting av selskapet og en sterkere konsentrasjon om konsernets kjernevirksomhet. De opponerte dessuten mot den sterke maktposisjonen Heyerdahl og administrasjonen hadde i Orkla. Aksjonistene ville sikre aksjonærene større innflytelse og at selskapets topp-ledelse og administrasjon skulle handle i tråd med aksjonærenes (kortsiktige) interesser.

Det fikk de også gjennomslag for. Da boka ble avsluttet i 2004, var dermed ringen på en måte sluttet. Eierne hadde på nytt fått makta i Orkla, administrasjonens innflytelse var sterkt redusert. Jeg skulle gjerne sett at Espeli mot slutten løftet blikket og tydeligere oppsummerte hva som var likheter og forskjeller mellom det gamle og nye eierskapet i Orkla. Det får vi ikke. I sluttordet legges det i stedet vekt på å trekke opp noen lange linjer i storselskapets historie og de dyptgripende forvandlingsprosessene Orkla har vært igjennom de siste hundre årene.

Bergh, Espeli og Sogner formidler med denne boka stor innsikt i og kunnskap om Orkla, og de gir på flere punkter bidrag til ny forståelse av hvordan eierskap har blitt forvaltet og ledelse utøvd i norsk næringsliv i de siste hundre årene. Boka er stor, tung og trykt på tykt papir. Layoutmessig er den enkel og delikat med gode marger, selv om dette forstyrres noe av at selskapets logo omkranser hvert sidetall. Den er forholdsvis rikt illustrert. Her finnes svært mange direktørportretter og bilder av selskapets direksjoner og styremedlemmer fra ulike perioder, men også noen få fra arbeidet i gruva, lokalsamfunnet rundt bergverket og noen utvalgte fagforeningsledere. Andre og mer spennende bilder fra folk i arbeid, i gruva, på laboratoriet og på kontorene, kunne ha styrket både leseropplevelsen og kvaliteten ved boka. Et register ville også vært nyttig, både for dem som skal bruke boka som oppslagsverk og som utgangspunkt for nye, sammenfattende analyser av norsk industri i denne perioden.

Pål Thonstad Sandvik

Kraft og kunnskap. Falconbridge Nikkelverk 1910–1929–2004. Et internasjonalt selskap i Norge

Falconbridge, Kristiansand 2004, 368 s.

Pål Thonstad Sandviks bok om Falconbridge Nikkelverk, tidigare Kristiansands Nikkelverk (KNR), bygger på ett omfattande forskningsarbete i norska och kanadensiska arkiv samt intervjuer. Boken upptar fyra huvuddelar, med vardera fyra till fem underkapitel. Sandvik har lagt upp den kronologiskt och ger oss en heltäckande bild av nickelverkets historia, från etableringen i Kols-dalen i Kristiansand 1910 fram till idag. Första delen behandlar tiden fram till det kanadensiska företaget Falconbridges övertagande 1929. Vi får läsa om det tekniska risktagandet, rekryteringen av arbetarna och förhållandet till den framväxande arbetarrörelsen samt den skandal som blev början till slutet för det norska ägandet. I den andra delen får vi följa företaget under 1930-talets kris, klasskamp, krigshot och den svåra balansgången under ockupationsåren. I del tre – täckande åren 1945–1973 – får vi läsa om hur kalla kriget betydde en ökad efterfrågan på nickel och goda år samt förhållandet mellan det utlandsägda företaget och den socialdemokrati som politiskt dominerade efterkrigstidens Norge. I bokens sista del guidar Sandvik oss fram mot nutiden genom 1970-talets oljekris och de inre och yttre miljömässiga problem som då fokuserades samt de nya processer och den uthyrningsraffinering som bidrog till att nickelverket blev en «vinnare» runt tusenårsskiftet. Bokens deskriptiva karaktär hindrar inte att den tar upp viktiga frågor kring norsk industrihistoria och får läsaren att tänka till kring dagsaktuella spörsmål.

Nickelbranschen dominerades 1910 av en kartell av tre stora företag i USA, Storbritannien och Frankrike som inte ville dela med sig av teknologi. KNR var tvungna att «spela högt» och försöka bli pionjärer. Investerarna Jacob Børresen och Sam Eyde samt driftsingenjören Anton Martin Grønningsæter satsade på den oprövade elektrolytiska raffineringsprocess som svenskamerikanen Victor Hybinette utvecklat. KNR blev teknologiskt världs-ledande och Sandvik visar att inom ett med tiden betydande och från början norskt företag så var kapital-investeringarna inhemska och tekniken till stor del utvecklad i Norge. Trots kartellens dominans lyckades KNR uppseendeväckande nog utmana på nickelmarknaden. Sandviks studie bidrar här till en viktig nyansering av bilden av industrilandet Norge som eftersläpande och med en rikedom byggd på natur-resurser och utländska investeringar. Det vore därför av betydelse om hans resultat blev kända också utanför Norge, inte minst i de övriga nordiska länderna.

Teknikutveckling är likväl ofta ett samspel mellan olika aktörer som verkar på skilda platser och det kan som Sandvik påpekar vara svårt att sätta nationella etiketter på industriella processer. Det är en viktig poäng. Utländska kontakter och erfarenheter var betydelsefulla, miljön präglades redan från början av öppenhet och detta bidrog i hög grad till framgången. Hybinette och Grønningsæter tillbringade flera år i nordamerikansk nickelindustri och fick kunskaper. Processen utvecklades under Hybinettes tid som chefsmetallurg vid amerikanska INCO. KNR satsade mycket på kompetens och det tydliggörs att det var ett spetskompetensföretag inom nickelraffinering. Sandvik beskriver hur företagsledare, politiker och fackföreningar agerade på ett sätt som gjorde att nickelverket under 1900-talet kunde utvecklas till västvärldens största.

Arbetarnas kunnande var också viktigt. Ett företag var starkt beroende av en kunnig arbetarstam som arbetade under svåra och hårda förhållanden. I närområdet var det nästan omöjligt att få tag på erfarna arbetare till rost- eller smältugnarna och KNR rekrytrerade därför bland annat från Røros. Detta är något som Sandvik med fördel kunde ha ägnat mer intresse. En tabell där vi fått bekanta oss med arbetarna hade varit intressant, det förekommer till exempel i Gunnar Lundqvists studier av Bolidenföretaget i norra Sverige.15 En redovisning av arbetarnas födelseorter skulle kunna sagt en del om vilka erfarenheter som var viktiga. För framtida undersökningar skulle det kanske vara möjligt att etablera samarbete med Registreringsentral for historiske data vid Universitetet i Tromsø och få tillgång till folkräkningar?

År 1910 var arbetarrörelsen på frammarsch i Norge och antalet fack-anslutna var tio gånger högre än vid sekelskiftet. På Sørlandet var arbetarrörelsen svagare, delvis på grund av ringa industrialisering och kanske också stark religiositet. En radikalisering av befolkningen borde ägt rum i samband med inflyttningen. Några av de tidigaste förtroendevalda kom från Østlandet, Trøndelag och Sverige. Sandvik menar att infödda arbetare ville tona ned politiskt engagemang och min fundering är då varför radikalare inflyttare ändå blev förtroendevalda? Deltog inte de «återhållsamma» arbetarna i valen? Var de inte med i facket? Var de inflyttade i majoritet? Karl Strøm, som tillhörde de radikalare, fick ändå förtroendet att representera fackföreningen i Arbeiderpartiets lokalavdelning. Även om idén om obligatorisk prenumeration på den socialdemokratiska tidningen inte accepterades måste Strøm ha haft ett betydande förtroende inom fackföreningen. Beskrivningarna av arbetarna och arbetarrörelsen kan ibland bli aningen motsägelsefulla och visst finns exempel på arbetarnas handlingskraft. Fjermeros-saken 1913, när arbetarna inte ville sam-arbeta med en icke-organiserad och Grønningsæter gick med på att denne skulle avskedas, är ett.

På det hela taget var relationerna mellan företagsledning och fackförening oftast lugna. Facklig återhållsamhet kombinerades över tid med en annan arbetsgivarattityd. Grønningsæter hade svårt att acceptera auktoritära ledningsformer han erfarit i USA. Kenneth O. Bjork skriver att många skandinaviska ingenjörer ville överföra progressiva lösningar från hemländerna till Nordamerika. Grønningsæter beskrivs som en av de främsta representanterna för en syn där lönetvister och andra arbetsmark-nadskonflikter löstes genom förhandlingar. Det kunde bidra till att strejker kunde undvikas.16 Det skulle ha varit intressant med en djupare beskrivning och analys av Grønningsæters egen betydelse för «lugnet». Var det möjligt att han liksom den svenske ingenjören Oscar Falkman påverkades av det hårda amerikanska arbetsklimatet och därmed blev övertygad om det viktiga i arbetarnas välbefinnande?17 Många amerikanska politiker och företag var inspirerade av välfärdsprogram under början av 1900-talet, de ville att företagens och arbetarnas gemensamma intressen skulle lyftas fram för att undvika konflikter. US Steel lanserade i början av 1900-talet möjligheter för de anställda att köpa aktier, vinstdelningssystem, pensioner, försäkringar i händelse av olyckor, bostäder för arbetarna, skolor, sjukförsäkringar och möjlig-heter till rekreation och idrott.18 En humanare personalpolitik skulle stärka arbetarnas företagslojalitet samt minska strejkviljan och facklig militans. I Sverige inspirerades flera företagsledare av idéerna. 19 Jag funderar över om Grønning-sæter fick information om diskussionen och ägnade den intresse? Sandvik gör inte den kopplingen, men det förefaller inte osannolikt.

Det tidiga 1920-talets nickelskandal blev början till slutet för det norska ägandet av nickelverket. Eyde och Børresen hade på 1910-talet gått in i kanadensiska British America Nickel Corporation (BANC) som gick i konkurs 1924. De hade inte informerat om BANC:s stora skulder vid invitationen till aktie- och obligationsköp. Förlusterna för aktie-ägarna motsvarade mer än 1 % av Norges BNP och KNR drogs med i fallet. I skandalens skugga tappade näringslivet legitimitet och det norska samhället radikaliserades. Kristiansand blev en av Norges mest krisdrabbade städer eftersom beroendet av KNR var stort, det var stadens största skattebetalare och en hörnsten i den moderniseringsstrategi som kommunen satsat på med vattenkraften som grund. Kraftstationens största kunds konkurs ledde till ett enormt budgetunderskott.

KNR hade lett norskt näringslivs största utlandssatsning i och med investeringarna i kanadensiska gruvor och smältverk. Råvaror behövdes, KNR ville etablera Hybinette-processen i Kanada och utnyttja krigets nickelefterfrågan. Under denna period etablerades sambandet mellan kanadensiska råvaror, norsk vattenkraft och nickelraffineringskompetens, det Sandvik kallar företagets industriella logik. Den skulle – med tyska ockupationen som avbrott – bestå ända fram till idag, men efter 1929 skedde det under nordamerikanskt ledarskap. Falconbridges övertagande av nickelverket kom nästan som en «frälsning» för Kristiansand. Sandvik ägnar stor del av boken åt det faktum att företaget var ett dotterbolag till ett utländskt företag och hur olika betingelser kom att påverka dess utveckling.

Vi får läsa om den svåra balansgången under tyska ockupationen. Företaget ägdes av allierade intressen, men var tvunget att arbeta för tyskarna. Som medlem av Industriförbundets huvudstyrelse hade direktör Sverre B. Steen tillhört en minoritet som protesterat mot förbundets tyskvänlighet. Han försökte hålla produktionen nere och skilde sig mot vissa andra norska industriledare som till och med tävlade om att få producera stora kvantiteter för tyskarna. Samtidigt måste Steen lotsa anläggningen genom kriget och försöka hålla staben intakt. Han satsade på att utveckla forskning för att behålla den tekniska kompetens som var nödvändig för att starta raffineringen i händelse av fred. Falconbridge-koncernens kompetens till och med vidgades under ockupationen och svåra produktionstekniska och vetenskapliga problem löstes. Efter kriget blev kanadensarna imponerade. Det är en -fascinerande historia som Sandvik serverar läsarna.

Likväl innebar ockupationsårens förhållanden att problem uppkom efter krigsslutet. Under fem år hade Falconbridge raffinerat nickel i hemlandet och även om freden gjorde att den «industriella logiken» kunde återupprättas restes frågor kring Kolsdalens plats inom koncernen. Under nästa hela tidsperioden fanns i Falconbridges styrelse planer på att lägga nyinvesteringar kring raffinering i Kanada, något som skulle kunna få allvarliga följder. Pressen från regionalpolitiker i Ontario var hård och i Kanada fanns en rädsla för att USA kunde ta kontroll över naturresurserna och föra vinsterna över gränsen. Dessutom sågs Kolsdalen som liggandes «långt från allfarvägarna», men kostnads-läget talade ändå för Norge. Anläggningen stod också för betydande kompetens. Ledarna agerade skickligt för att rädda raffineringen. Det forskades för att utveckla gamla och nya processer, kontakter etablerades med välvilliga lokalpolitiker som erbjöd billig elektricitet och i stort vårdades relationerna med fackföreningen. Anläggningen visade spetskompetens och kunde överleva trots flyttningsplanerna. Idag talas om vikten att ligga i teknologifronten. Sandviks studie visar på ett historiskt exempel och har dagsaktuell relevans.

Trots detta levde hotet kvar länge och först fram mot år 2000 verkade planerna slutligen ha dött ut. Då hade två djupa kriser avklarats, varav den i samband med 1980-talets fallande nickelpriser var svårast. Omfattande rationaliseringar och utvecklingar av processer genomfördes. Uthyrningraffineringen – andra företag betalade Kols-dalen för att ta hand om malmen – blev lönsam. Under 1974 hade klor-lut (KL) processen tagits i bruk och den möjliggjorde behandling av malm från andra platser än Sudbury. Kanadaberoendet hade alltså minskat och därmed också pressen på ledningen att flytta raffineringen.

Totalt sett fungerade det utländska ägarskapet bra. Aktievinsterna hamnade i Nordamerika, men utan ägarna hade sannolikt ingen malm från Sudbury fraktats och behandlats i Norge, skriver Sandvik. Onekligen, och utan Falconbridge hade väl knappast Kristiansand rest sig ur krisen och blivit en av Norges snabbast växande städer? Den teknologiska utvecklingen har blivit nämnd som en överlevnadsfaktor. Detta till trots kan en annan fråga ställas: vad hade hänt om den stundtals sköra lina som Grønningsæter och Steen med flera balanserade på hade brustit? Om företagsledningen fallit till föga och förlagt raffineringen i Kanada? Vad hade kunnat drabba regionen om Falconbridge bestämt sig för att satsa på andra platser och kanske till och med dragit sig tillbaka? Boken reser – dess framgångssaga till trots – alltså också frågor kring hur ägandet påverkar en lokalmiljö. Lokala, regionala eller nationella ägare tar kanske generellt ett större ansvar för arbetstillfällen och miljön i lokalsamhället? Å andra sidan: kan de ordna lika många arbetstillfällen? Anläggningens relativa grad av frihet inom koncernens ramar, något som Sandvik kopplar till dess från moderbolaget teknologiska «oavhängighet», bidrog säkert till att skapa den goda utvecklingen. Många beslut kunde trots allt fattas i Norge och med norska förhållanden som grund. Det är en av Sandviks viktigaste poänger.

Nickelverket var alltså «ett kanadensiskt företag i norska kläder» och anpassade sig till norska förhållanden. Falconbridge förbjöd sina kanadensiska arbetare att vara fackligt organiserade fram till 1942, medan ledningen från början godtog fackföreningen och spelreglerna på arbetsmarknaden i Norge. Falconbridge satsade också mer på att rena utsläpp på Sørlandet jämfört med i Sudbury. I gengäld fick de bra villkor i Kristiansand som exempelvis låga elektricitetspriser. Det är inte konstigt att så var fallet, nickelverket var stadens största arbetsgivare och enligt Sandvik en nästan oangriplig stöttepelare i samhället. Den ovan nämnda graden av frihet spelade sannolikt in också här att förhållandet blev så pass lugnt och harmoniskt. Här har det alltså fungerat bra med ett «utbyte», bra villkor mot arbetstillfällen och utveckling. Generellt kan det dock vara intressant att diskutera hur långt orter och länder ska och kan gå om internationella företag ställer stora krav. Det skulle exempelvis kunna vara intressant i en komparativ studie mellan Falconbridge och andra internationella koncerner.

På 1970-talet förändrades förhållandena och ledningen måste ta hänsyn till nya aktörer. Arbetsmiljön aktualiserades mer än tidigare och i en undersökning slogs fast att Falconbridge-arbetarna löpte hög cancerrisk. Det var första gången som yttre press såsom opinioner fick påverkan. Senare kom även den yttre miljön att fokuseras i och med larmen om föroreningarna i Byfjorden. Greenpeace genomförde en aktion, liksom miljöorganisationen Bellona. Sandvik skiver att Falconbridge inte var ensamma om att ha arbetsmiljöproblem, han kunde också ha satt in de yttre miljöproblemen i ett större norskt och nordiskt sammanhang. Att Falconbridge satsade mer på att minska utsläppen i Kristiansand än i Sudbury är en sak, utan att veta säkert kan jag tänka mig att miljölagarna var strängare i Norge än i Kanada. Lika intressant hade varit om Sandvik jämfört Falconbridges miljöarbete med andra företag i Norge och kanske framförallt norskägda.

Något som Sandvik kortfattat behandlar är att företaget under 1980-talet var den sydafrikanska apartheidregimens största handelspartner i Norge. Sydafrikanska intressen hyrde in sig och raffinerade nickel i Kolsdalen. Vilka argument fördes fram från företagets sida för att ha kontakter med Sydafrika? Också i Sverige förekom debatt kring svenska företags engagemang i apartheidstaten under 1980-talet. Till viss del gick företagens argumentation ut på att de kunde verka mot apartheid inifrån landet samt att många arbetstillfällen skulle gå om intet om svenska företag skulle lämna Sydafrika. Lyftes liknande argument fram i Norge? Hur gick diskussionen om arbetstillfällen kontra moraliskt ansvar? Då de skandinaviska länderna ställde sig i främsta ledet i kampen mot rasförtrycket, hade det varit en relevant fråga att diskutera i en bok som rör sig så mycket kring hur relationen mellan värdlandet och ett inter-nationellt företag med verksamhet i Norge utvecklades och påverkades.

Falconbridge var ett kanadeniskt företag och även om Sandvik huvudsakligen behandlar ett nickelverk i Norge så borde också hans studier vara intressanta utanför landets gränser. Varför finns därför inte en sammanfattning på engelska? Kraft og kunnskap är dock en gedigen företagshistorik och trots sin deskriptivitet ett viktigt bidrag till norsk, nordisk och internationell industrihistoria genom sin nyansering av Norge som industriland. Boken får också läsaren att fundera kring dagsaktuella frågor som vikten av teknologiutveckling och förhållandet mellan internationellt ägande och hur det påverkar ett lokalsamhälle. Det ovan nämnda är enligt mitt sätt att se det bokens främsta förtjänster.

Torleiv Austad

Kirkelig motstand. Dokumenter fra den norske kirkekamp under okkupasjonen 1940–1945 med innledninger og -kommentarer

Høyskoleforlaget, Kristiansand 2005, 298 s.

Den foreliggende boken er en dokumentsamling fra den norske kirkekampen som utspant seg i årene 1940 til 1945. Tekstene er systematisert og kommentert av professor i teologi, Torleiv Austad. Samlingen inneholder sentrale dokumenter fra striden mellom Den norske kirken og andre kristne grupperinger i Norge på den ene siden og Nasjonal Samling og den tyske okkupasjonsmakten på den andre siden. De fleste dokumentene som er tatt med inneholder prinsipielle betraktninger omkring forholdet mellom staten og Kirken, og beveger seg dermed i en interessant gråsone mellom teologi og politikk. Begge parter i konflikten forsøkte å trekke opp grensene for hvor langt Kirkens autoritet gikk i forhold til sentrale samfunnsetiske anliggender.

I løpet av 1942 ble konfrontasjonen så hard at det kom til et brudd fra Kirkens side og opprettelse av «Den Midlertidige Kirkeledelse». Høyeste-rettsdommer Paal Berg gav biskopene råd om å komme i offensiv posisjon ved å legge ned sine embeter før en eventuell avskjedigelse fra Quislings side. Erklæringen «Kirkens Grunn» ble lest opp fra prekestoler over hele landet i påsken 1942, hvorpå også prestene i stort flertall nedla sine embeter. Embetsnedleggelse var et administrativt brudd med departementets kirkeledelse, men biskoper og prester sondret mellom embetsutøvelse og åndelig tjeneste i menighetene som de fortsatte i. Det NS-styrte departementet fortsatte å styre en statskirke som før, men hvor det bare stod lojale ansatte igjen. Denne kildesamlingen er konsentrert rundt de stridende parter, og gir derfor mindre inntrykk av mindretallet innenfor Kirken som støttet NS og hvordan disse prestene begrunnet sin posisjon.20

Tekstene er ordnet etter tema, og hvert tema kronologisk, slik at en kan følge utviklingen i bestemte konflikter. Et eksempel er frykten blant prester for å måtte avlegge en ny embetsed eller en form for lojalitetserklæring overfor de nazistiske myndighetene. Sommeren 1940 sendte biskop i Oslo, Eivind Berggrav, et brev til prestene om at det ikke var noen grunn til å stille seg negativt om de ble avkrevd et lojalitetsløfte av okkupasjonsmyndighetene. Ettersom den politiske utviklingen viste at de nye myndighetene ikke holdt seg til Haag-konvensjonene slik Berggravs forutsetning var, ble anbefalingen modifisert, og i januar 1941 gikk presteforeningens sentralstyre ut med en anbefaling om å svare nei til et slikt eventuelt krav.

Alle 31 temaene er forsynt med en innledning som gir et riss av den konkrete konteksten dokumentene er oppstått i, hvilke tekstgenre det dreier seg om, og en redegjørelse for opphav og hvem som er adressat. Så følger selve dokumentene med kildeanvisninger, og deretter forfatterens kommentarer.

Her gis det knappe ansatser til analyser, forklaringer og tolkninger av det teologiske og politiske innholdet i argumentasjonen hos partene. Forfatteren er tilbakeholden med å kalle boken en helhetlig fremstilling av den norske kirkestriden. En slik dokumentsamling kan selvsagt ikke gjøre krav på fullstendighet. En allmenn fremstilling ville kreve mer omfattende analyser, mer inngående kildekritikk, samt et bredere kilde- og litteraturgrunnlag. Forfatterens detaljerte opplysninger om kildenes kontekst og hans tolkninger og kommentarer basert på bred teologisk og historisk kunnskap gjør boken til noe av en hybrid mellom en kildesamling og en monografi. Fordelen er at den tillater leseren å gå til originalkildene selv – og lese hva aktørene faktisk sa – deretter kan kommentarene bidra til å stimulere til videre refleksjon hos leseren.

Austads ambisjon har vært å anspore til mer forskning, antyde noen retninger og peke på interessante problemstillinger, og lette kildearbeidet for dem som vil gå i gang med studier eller forskning på det feltet som han kaller kirkekampforskningen.

Kirkekampen som forskningsfelt har lenge vært et domene primært for teologer – og i mindre grad for historikere. Ikke så underlig, kanskje, fordi den ruver som en viktig begivenhet i norsk kirkehistorie. De teologiske argumenter som ble utviklet i konfrontasjonen med NS-regimet og totalitær ideologi mellom 1940 og 1945 har gitt viktige pekere mot senere tiårs fenomener som frigjøringsteologi. Politisk kamp mot undertrykkelse har i mange sammenhenger også blitt en utfordring til Kirken om å ta standpunkt mot den undertrykkende makt og kjempe for menneskerettigheter og rettferdighet på et kristent etisk og teologisk grunnlag.

Austad har i mange tidligere arbeider vært opptatt av forholdet mellom kirke og stat, og har skrevet en doktoravhandling om den lutherske toregimentslæren slik den blir tolket i tysk tradisjon. Videre har han i flere arbeider vært opptatt av hvilke motstandsbegrunnelser Kirken har benyttet i ulike historiske konflikter med en verdslig stat som den har kommet i konflikt med.

Hans utgangspunkt for å kaste lys over det spesifikke ved den norske kirkekampen, slik den atskilte seg fra den tyske kirkekampen på samme tid, er dermed det aller beste, og en kunne kanskje ønsket at forfatteren hadde gitt seg selv enda mer plass til å diskutere hva disse viktige forskjellene består i og de historiske forutsetningene for dem. Men han gir viktige antydninger, og særlig interessant er hans påpekning av den ulike tolkningen av toregiments-læren. Utgangspunktet for denne læren er Jesu uttalelser om å leve under okkupasjon. I utgangspunktet skulle man gi keiseren hva hans var, altså bøye seg for verdslig makt og lov, mens man samtidig forholdt seg til Guds rike som en indre, åndelig virkelighet. Luther skilte også skarpt mellom åndelig og verdslig makt, og foreskrev lydighet mot den verdslige øvrighet – en tradisjon som ofte med rette har vært beskyldt for å gjøre Kirken til en nyttig legitimerings-instans for tvilsomme regimer. Den tyske kirkekampen fikk problemer her, dels fordi denne læren unndro staten fra kritikk, dels fordi Hitlers regime og den nasjonalsosialistiske staten ble oppfattet som etablert på lovlig vis. Motstand ble dermed definert som illegitim. I Norge var de nye makthaverne innsatt ved makt og oppfattet som et illegitimt fremmedstyre. Den norske kirkens motstand tok nettopp og overraskende utgangspunkt i toregimentslæren, men avledet en helt ny tolkning i forhold til den tyske. Lydighetsplikten overfor den verdslige staten ble ikke bestridt, men den forutsatte at staten på sin side beskyttet og respekterte det åndelige liv i befolkningen og de åndelige institusjoners integritet. I lys av dette blir kanskje den meste sentrale teksten, hyrdebrevet fra januar 1941, enda mer interessant. Det er nemlig ikke anklager om at staten griper inn i Kirkens åndelige forhold som får biskopene til å ta en offensiv og kritisk holdning til statens praksis. Det er statens brudd på rettsstatens prinsipper som er utgangspunktet:

Etter kirkens bekjennelse står kirken i forhold til en rettsstat, idet staten ved sine organer forutsettes å opprettholde den rett og rettferdighet som er en gudvillet ordning. Norges grunnlov fastslår at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». Det er da nødvendig og vesentlig for kirken å være klar over om staten […] aksepterer og føler seg bundet av de retts- og moralforpliktelser som kirkens trosgrunnlag, Bibelen og bekjennelsen inneholder.21

Dette var et viktig trekk fra de norske kirkelederne. Ved å anklage NS-regimet for å begå overgrep mot rettsstat og grunnlov, ble Kirkens motstand og begrunnelse noe som angikk hele befolkingen langt ut over kristne kretser. Dersom Kirken hadde valgt seg ut religiøse overgrep som hovedfokus, ville den ikke kunnet oppnådd et så omfattende moralsk lederskap som den faktisk gjorde i fravær av politiske myndigheter og i fravær av Høyesterett. Kirken fremhevet seg til intet mindre enn den fremste forsvarer av rett og rettferdighet – en rolle den aldri hadde spilt før, og som måtte utbygges med teologiske argumenter som heller ikke hadde vært fremført tidligere.

I våre dager, med utbredt angst for religiøse ideologier og bevegelser som eksplisitt ønsker at religiøse prinsipper og dogmer skal være overordet eller også styre statlig og verdslig makt, er det svært interessant å lese biskopenes tunge anklager mot det verdslige NS-regimet for å ha krenket Guds vilje og å bryte med en guddommelig samfunnsorden. At den liberaldemokratiske rettsstat var en gudgitt samfunnsorden, må sies å være et originalt teologisk argument og en kreativ omgåelse av opplysningstidens grunnideer. Det er på dette punktet Austad mener at den norske kirkekampen har aspekter som er interessante også i forhold til andre lands kirke- og okkupasjonshistorie.

Teologene innen Nasjonal Samling benyttet også toregimentslæren – da til å begrunne plikten til lydighet, og samtidig til å nedtone de åndelige inngrep i Kirkens indre liv. Kirkeminister Ragnar Skancke betonte gang på gang at hans departement ikke hadde til hensikt å gripe inn i Kirkens indre forhold – til gjengjeld måtte Kirken la være å blande seg i statens forhold. NS-siden definerte striden hovedsakelig politisk, og beskyldte sine motstandere for å gå langt ut over sine religiøse fullmakter og la seg misbruke av marxistisk-engelsk-jødiske politiske krefter.

I den norske motstandshistorien finner vi også andre viktige institusjoner som fremførte prinsipielle begrunnelser for sin holdning til NS-regimets politikk og ideologi.

Universitetets aktører formulerte viktige prinsipielle uttalelser om det verdigrunnlag de stod på når de utfordret myndighetene. Sentralt stod verdier som åndsfrihet i forskning og undervisning, og vitenskapelig objektivitet som prinsipp fremfor ideologisk konformitet ved bedømmelser av personer og vitenskapelige resultater. Men Universitetets motstandskamp ble ikke like allment kjent. Dens begrunnelse var nok relevant og inspirerende for deler av den sivile holdningskamp, men hadde ingen åpenbar allmenn appell eller relevans. Kirkekampens store betydning lå i at den ikke bare var et institusjonsforsvar. Den profilerte kampen mot statens rettsovergrep angikk alle deler av befolkningen, og de etiske begrunnelsene den formulerte kunne overføres til hele den samlede kampen mot okkupasjonsmakt, NS og den nazistiske ideologi. Lenge hadde dessuten Kirken en unikt åpen kommunikasjonskanal. Fra prekestoler landet rundt ble skriftlige ytringer lest opp og spredt.

Som et bidrag til den allmenne okkupasjonshistoriske forskningen er denne boken viktig, nettopp fordi den viser hvor sentrale ideologiske, verdibaserte refleksjoner var for en av de viktigste frontene i den norske motstandsbevegelsen. De andre delene av motstandsbevegelsen var heller knappe og sparsomme med å begrunne sin motstand – det holdt lenge å peke på nødvendigheten av å kaste ut okkupanter og medløpere og definere målene med kampen negativt. Denne mangelen på utførlige begrunnelser var kanskje en forutsetning for at det kunne danne seg en så sterk holdningsfront som inkluderte et stort politisk spekter – de fleste kunne enes om hva man kjempet mot, men mens kampen pågikk, var det ikke så viktig å definere hvilket samfunn og hvilket politisk system man kjempet for.

Her ligger flere forskningsoppgaver og venter på historikere – nemlig en grundigere utforskning av motstandsbevegelsens uensartede sammensetning, dens ulike ideologiske og verdibaserte begrunnelser. Tidligere forskning på dette har konsentrert seg om organisasjonsformer og ledende personer og deres handlinger og strategier. Holdningene de representerte og verdiene de baserte seg på har vært tatt mer eller mindre for gitt, og som underforståtte – og delt av det store flertall langt inn i etterkrigstiden. En blindsone i norsk okkupasjonshistorie som omfatter motstandsbevegelsen, er hvordan deler av den forholdt seg til jødene. Motstanden mot antisemittismen som ideologi og forfølgelsen av jødene var aldri tilstrekkelig stor til å reise noen effektiv opinion. Den gav heller ikke grunnlag for aksjoner, slik mange andre saker gjorde, med et viktig unntak for den aksjonen Den Midlertidige Kirkeledelsen iverksatte i november 1942.22 Dette var en skarp og prinsipiell fordømmelse, men den kom for sent og fikk ingen effekt verken overfor myndigheter eller i den brede opinion. Det er også verdt å merke seg at de djerve biskopene som talte makten midt imot da hundrevis av nordmenn ble utsatt for urett og overgrep, aldri fant grunn til å kritisere de norske førkrigsmyndighetene da de behandlet egne minoriteter etter svakere rettsstandarder enn for andre borgere, og som lenge stengte grensene nesten helt for jøder på flukt fra nazismen i Tyskland.

En annen fortjeneste med denne utgivelsen er dessuten at den får frem dynamikken mellom aktørene. Vel er de fleste dokumentene skrevet som innlegg i en strid, en konfrontasjon, og en klargjøring av eget ståsted, men nettopp fordi de har en adressat, er det også tilløp til dialog og en tvang til å svare på motpartens argumenter. Tekstene utgjør ikke bare to parters uforsonlige monologer som stilles opp mot hverandre. Et annet interessant aspekt er at Kirken ofte er den part som velger offensiven og ikke venter til den blir angrepet selv. Det tvang NS over på defensiven, mens partiet i andre sammenhenger aktivt utfordret til strid ved radikale nyordningstiltak. Forskningen fremover vil forhåpentligvis kunne bringe enda større innsikt i NS-regimets mange aktører, deres politiske prosjekter og visjoner og strategier. Dokumentene Austad presenterer tilknyttet Kirkens protest mot jødeforfølgelsen er interessante her – en av de skarpeste kritikerne av arrestasjonen og deportasjonsplanene er faktisk en av NS-biskopene. Hans begrunnelse forsøker å gi konsesjoner til tradisjonelle antisemittiske forestillinger – sam-tidig som den tar avstand fra de drastiske og inhumane virkemidlene.

Austads utgivelse kan forhåpentligvis inspirere til større utveksling av forståelsesrammer, begreper og kunnskap mellom historikere og teologer som arbeider med de samme aktører, tekster og kontekster. Selv om mange av disse tekstene er gjengitt andre steder og antatt kjent, anbefales det alle som er interessert i okkupasjonstidens historie å lese dem om igjen, i sammenheng, og med nye og friske problemstillinger i bakhodet.

Mogens Herman Hansen

Det athenske demokrati – og vores

Museum Tusculanums forlag, -København 2005, 204 s.

Det athenske demokratiet er en opphavsmyte med tvilsom kraft. Som Mogens Herman Hansen slår fast, har eksemplet aldri blitt brukt som historisk forelegg hos forfatningsbyggere. Demokratibegrepet ble først stuerent da den athenske direktedemokratiske erfaringen falt ut av begrepet og ble erstattet av representasjonsprinsippet (s. 86, s.101 ff.). Dette navnet – demokratia – som ettertiden har valgt å trekke inn i de mest ideologisk varme avkroker av den politiske retorikken, kommer fra et punkt i historien som til de fleste tider har vært avskrekkende – fra den dagen i 508 f.Kr., da Athen oppga sin valgte elite og trakk menigmann inn i den politiske driften av polis til den dagen i 322 f.Kr., da det voksende makedonske riket avskaffet demokratiet i Athen.

Navnelikheten mellom Athens styreform og våre dagers styringsideologi er Hansens utgangspunkt for å utgi en bok der komparasjon mellom fortid og nåtid står i fokus. Var Athen et demokrati – og i tilfelle hvorfor? – er utgangsspørsmålet til Hansen. Til sist snus det hele på hodet, og forfatteren spør om våre representative demokratier kan sies å være demokratiske i møtet med eksemplet Athen, og hva denne konfrontasjonen kan lære oss om politikk.

Det er et dristig grep, for det historiske eksemplet Athen har aldri gitt mye akademisk kapital blant politologer eller demokratisk orienterte forskere. Athen har kun hatt historisk interesse, som Hansen påpeker, og minner om at det i denne sammenheng betyr at det nettopp ikke har noen interesse (s. 45). Hansens komparative prosjekt utfordrer dermed en langvarig konsensus om hvordan man forholder seg til det historiske Athen. Sammenlikningen er innstendig og går på to plan. På den ene side stilles direktedemokratiet opp mot moderne representative styreformer, på den annen side sammenliknes Athens folkeforsamling med direktedemokratiske erfaringer i dag – de sveitsiske landsgemeinde.

Det athenske demokrati – og vores er dermed en original tilnærming til et gammelt tema. Den bygger på resultater fra en lang karriere som athenforsker fra en av emnets mest fremtredende bidragsytere. Boken består av flere artikler som tidligere er publisert som foredrag. På den ene siden er den en innføringsbok i det athenske demokratis karakter. På den annen side er den en sterkt problemorientert bok fordi den gjennom møtet mellom Athen og nåtiden dreier seg om å definere hva demokrati er – allment.

For å begynne med Athen, slik Hansen gjør, så beskrives dette historiske eksperimentet med et utvalg kjente karakteristika. Også athenerne hadde frihet og likhet som sine idealer, men de hadde i tillegg en rekke institusjoner som konkret lot disse idealene styre statens maskineri: folkeforsamlingens 40 møter i året, jurydomstolenes 6000 edsvorne menn, de loddtrukne og valgte embetsmenn og de ulike råd og forsamlinger osv.

Athens demokratiske maskineri var komplisert og må fortolkes i sin sammenheng for at det skal gi mening. Man er likevel nødt til å velge i sin fremstilling av Athen, for at det hele ikke skal bli en endeløs rekke formalia. Innenfor den klassiske filologien og den antikke histo-riografien er det en tradisjon for å la disse formalia tale for seg, idet Athens prosedyrer og prinsipper ser ut til å ha en selvfor-klarende radikaldemokratisk karakter. Dette er en enkel måte å løse en komplisert oppgave på. Athens politiske system var så grunnleggende fremmed i sin logikk at det stadig byr på formidable formidlingsproblemer å fremstille dette. Spesielt fordi enkelte av Athens mange karakteristika, som frihet og likhet, ser ut som snarveier til ettertidens forståelses-horisonter ved sine navnelikheter.

Hansen tilhører ikke de som lar athenernes politiske apparat tale for seg, men går videre i sin fremstilling og analyserer sammenhenger som er blitt fremmede for ettertiden. Ett av disse er en utbredt forestilling om at athenernes loddtrekning var utslag av en ekstrem demokratisk likhetstankegang der alle ble ansett som like kompetente til å styre polis. Dette er en bekvem forestilling fordi den kobler likhet og demokrati, slik også ettertiden har gjort det, og ikke minst slik Platon gjorde det. Men loddtrekningen var, sier Hansen, et middel til å unngå destabiliserende valgsituasjoner (s. 59 f., s. 130). Påpekningen er betydningsfull fordi den fratar eksemplet Athen vel-etablerte sannheter – at demokratisk likhet er det samme som flat struktur. Athens likhetsideologi dreide seg om lik adgang til det politiske rommet, det var ikke et prosjekt for å gjøre borgerne like rike eller mektige. Skillet mellom de to likhets-begrepene ble tilslørt allerede av demokratiets egne kritikere, filosofene. «Vi kan altså konstatere en meget interessant modsætning mellem, hvad filosofferne skød demokraterne i skoene – nemlig det empiriske lighedsbegreb – og hvad demokraterne selv hævdede – nemlig det normative lighedsbegrep» (s. 59). Alle var ikke like, de skulle ha lik adgang til å delta. Dermed var det også lov for elitens folk til å utmerke seg.

Denne redefineringen av likhets-begrepet er rettet mot moderne politologer, men Hansens bok introduserer også leserne for mer interne debatter fra den klassiske tradisjonen. En av disse er spørsmålet om hvor stor den borgerlige deltakelse var i Athens politikk. Det har lenge vært hevdet at til tross for borgernes formelle adgang til viktige institusjoner, slik som for eksempel det forberedende og utøvende 500-mannsrådet, så ble dette ikke benyttet fullt ut. Spesielt har man ment at de fattigste borgerne mer eller mindre systematisk ble holdt utenfor embetsstillingene. Hansen har i løpet av sin forskergjerning adressert dette spørsmålet med stor sans for å gå utover filologiens teksttolkning. Hansen har benyttet de til enhver tid fungerende metoder, som for eksempel rene utregninger. Dermed har han funnet ut at borgerne var for få til at noen kunne ha blitt holdt -systematisk utenfor (s. 28).

Både likhets- og deltakelsesdiskusjonen er ledd i ideologisk forankrede debatter om Athen. Debattene dreier seg om hvorvidt Athen var så demokratisk som dets navn skulle tilsi. Med sin eksklusive borgerrett kan ikke Athen fungere som noen form for demokratisk eksempel, er det blitt hevdet. I den forbindelse er det to viktige momenter Hansen redegjør for – utestengelsen av kvinner og slaver i Athen. Hansen påpeker nemlig at den gamle debatten om slavenes betydning for demokratiet i Athen er skjemmet av en viss kjønnsblindhet. Det er en kjent sak at slavenes økonomiske rolle finnes i ethvert pensum omkring demokratiet i Athen. Kvinnene er som regel relegert til ulike appendikser med tittelen «Kvinnenes stilling». Dette er en forholdsvis lite analytisk eller nysgjerrig holdning til et potensielt grunnleggende premiss for å forstå Athen. Som Hansen sier, «Det er rimeligt at antage, at det var kvindernes arbejde endnu mer end slavernes, der var forudsætningen for, at de voksne mandlige borgere kunne få tid til så omfattende en deltagelse i politik.» Dessuten – «[…] pløjning var øjensynligt det eneste hverv, som var forbeholdt mænd» (s. 33). Hansens introduksjon til Athen blinker ut det kjønnssegregerte Athen med den største selvfølge i midten av fremstillingen. Det er ikke bygget på mye forskning, fordi det finnes lite forskning om dette grunnleggende trekket ved Athens sosiale og politiske orden. Hos Hansen er betraktningen likevel et resultat av en forskergjerning der de fleste spørsmål har vært en undersøkelse verdt, og slik klarer Hansen også å påpeke det selvfølgelige i at heller ikke slavebefolkningen var énkjønnet. Kvinners arbeidskraft i Athen er simpelthen et ubesvart spørsmål i litteraturen om Athen, og vi må nøye oss med Hansens «Det er rimeligt at antage […].»

Når kvinners og slavers utestengelse fra Athens politiske liv påpekes i moderne debatter, er det for å poengtere det ikke-demokratiske ved Athen. Slik er også den filologiske debatten om liten reell deltakelse i de politiske institusjonene et argument mot å se Athen som et demokratisk eksempel. Hvis heller ikke borgerne deltok, var ikke Athen annet enn et oligarki. Som demokrati betraktet blir Athen da uinteressant.

Hansen er selvsagt uenig. Hansens bok er båret oppe av et klart standpunkt for demokrati, både athenernes, og våre moderne varianter. Athen var et demokrati, så i denne boken reises heller tvilen i møtet med de representative styreformenes demokratiske karakter.

Det athenske demokrati – og vores skriver seg inn i en forholdsvis ny eller i alle fall gjenoppfrisket tradisjon for å forholde seg klart politisk til det historiske eksemplet Athen. På 1800-tallet ble det utkjempet fortolkningskriger om hvordan Athen skulle ses moralsk og politisk. Der-etter forsvant Athen inn i en filologisk tradisjon der historismens verdi-nøytralitet sto sterkt, og denne fortolkningsmåten har vært rådende inntil nylig – som ideal, ikke som praksis. På 1980- og 90-tallet er denne verdinøytraliteten blitt kritisert for å ikke innrømme sine politiske undertoner, blant andre av den amerikanske historikeren Josiah Ober.23 I de senere årene har det imidlertid vært et markant frislipp av politisk athenlitteratur, hvor ikke minst Ober selv har bidratt. Titler som A Company of Citizens – What the World’s First Democracy Teaches Leaders about Creating Great Organizations, og What’s Wrong with Democracy? røper begge at den verdinøytrale linjen nå er forlatt.24

Hansens bok faller inn i denne trenden, men han har en rekke originale innganger til sitt studieobjekt, og her er hans komparative metode så pass spenstig at den fortjener å løftes frem. Hansen har nemlig studert de sveitsiske landsgemeinde, forsamlingsdemokratiet i enkelte sveitsiske kantoner, for å anskueliggjøre hvordan det athenske forsamlingsdemokratiet kan ha fungert. Også på denne måten adresserer Hansen omdiskuterte emner. Ett av disse er forestillingen om at folkeforsamlingsmøtene i Athen varte så lenge at en vanlig bonde eller håndverker ikke hadde tid eller råd til å møte opp. Hansen viser at i de sveitsiske landsgemeinde tar møtene som regel noen få timer, hvilket korresponderer med athenernes diettgodtgjørelse for å delta på møter, en halv dagslønn. Et annet moment der Hansens komparative metode gir nye tolkningsmuligheter, er spørsmålet om hvordan man avgjorde hvilket forslag som fikk størst støtte. Her har det vært tradisjon for å hevde at man talte de flere tusen deltakernes hender, noe som synes praktisk umulig. I Sveits gjøres dette enkelt med raske anslag, og Hansen påpeker, basert på egne undersøkelser, at disse viser seg å stemme (s. 157). På denne måten blir synspunkter om det plundrete, upraktiske – og dermed umulige – ved Athen imøtegått.

Ved de mange originale grep, og den grundige kjennskap Hansen har til sitt emne, er dette en innføring i Athens demokrati fra en av de ypperste ressursene på området. Hansen går imidlertid kanskje for langt i sitt forsvar for direktedemokratiet. De forenklingene en slik fremstilling krever, og som Hansen for det meste turnerer ledig og levende, faller enkelte ganger inn i en retorikk som er mer slagordpreget enn egentlig opplysende. At boken har en agenda vil undertegnede aldri protestere mot, men det gjelder å være overbevisende, og kampskrifter i akademisk drakt blir sjelden det. Hansens bok blir til et kampskrift der han tenker høyt omkring hvordan et direkte demokrati ville kunne realiseres i dag. På dette nivået forsvinner introduksjonsboken og analysene inn i et spekulativt farvann, til tross for at høyttenkningen er basert på inngående kunnskaper om Athen og Sveits. For denne leseren vil ikke bokens aktualiserende tittel, som ikke bare henviser til Athens demokrati, men også – vores – berede grunnen for at jeg som leser klarer å fordøye disse fremtidsvisjonene like lett.

Hansen poengterer imidlertid noe viktig i de delene av boken der han diskuterer den mottakelse Athen har fått i historien. Dette er også en side av Athen som i økende grad er blitt belyst de seneste årene, spesielt med Jennifer Tolbert Roberts bok Athens on Trial – the Antidemocratic Tradition in Western Thought fra 1994. Et hovedpoeng her er at Athen aldri har hatt noen positiv valør som politisk eksempel. Hansen har gått grundig til verks i sin lesning, og identifiserer øyeblikket der demokratibegrepet ble tatt opp i modernitetens forståelse av hva som var mulig og ønskelig innenfor politikkens verden. Det var Tocquevilles De la démocratie en Amérique fra 1835–40 som etablerte demokratiet som en representativ styreform. Dette er på mange måter det historiske øyeblikket da Athen forsvant ut av demokratibegrepet, for inntil da var det Athens styreform politologene tenkte på når de snakket om demokrati (s. 122). Til gjengjeld gikk demokratibegrepet inn i sin tid da Athen forsvant ut av begrepet.

Hansen gjør et viktig poeng ut av at Athen ikke har fungert som historisk forelegg for bygging av politiske institusjoner. Det er nettopp dette, hevder Hansen, som gjør at Athens komparative rolle blir interessant, fordi enkelte av dens prinsipper, slik som likhet og frihet, synes å dukke opp med jevne mellomrom i historien – uavhengig av hverandre (s. 108). Det er også vanskelig å argumentere mot Hansen når han fremlegger sitt ærend direkte, nemlig at demokratibegrepet må diskuteres for å holdes ved like. Hvis vår tid har valgt seg dette som ord for dagen, må den også være villig til å diskutere hva det har vært, hva det er, og hva det kan bli, om det i det hele tatt består. Slik har Hansen snudd det innledende spørsmålet på hodet. «Var Athen et demokrati?» er blitt til – «er våre styreformer demokratiske?» (s. 172 ff.).

Det athenske demokrati – og vores er en introduksjonsbok, en undervisningsbok, og man må da spørre seg om det aktualiserende grepet fungerer. Hansen selv refererer til danske læreplaner for å begrunne sitt fokus, men boken er en samling artikler og foredrag som springer ut av hans forskning, ikke av læreplanen. Dermed er heller ikke boken slave av noen målsetning forfatteren har måttet tilpasse seg, men et overskuddslager av tidligere foredrag. Dette innebærer en del gjentakelser, men disse kan jo også ha en pedagogisk effekt. Mange vil finne det aktualiserende grepet kontroversielt, men det skjerper appetitten og lærelysten, og det må ikke være tvil om at boken er skrevet av en av de aller største kapasitetene på området, og det er denne kompetansen som ligger under også de fabulerende partiene av boken.