Historisk tidsskrift avslutter jubileumsåret 2005 med et hefte der hovedtyngden av stoffet dreier seg om eldre historie.

Første artikkel tar for seg et tema med vidtrekkende implikasjoner for synet på det norske mellomaldersamfunnet og den norske staten i høymellomalderen. Under spørsmålet «Lite eller mye mynt i Norge i middelalderen?» omtaler og analyserer Svein Gullbekk det kilde-materialet som gir holdepunkt for å si noe om hvor stor pengemengden i Norge var fra midten av 1000-tallet til midten av 1300-tallet. Det dreier seg om regnskap, testamenter, andre dokument, såkalte stempelstudier, myntfunn og internasjonal komparasjon. Gullbekk konkluderer med at kildene tyder på at hundretusener og millioner av mynter var i omløp i Norge i mellomalderen. Dette står i sterk kontrast til oppfatningene til de fleste norske historikere, som har ment at det da var lite mynt i Norge. Det utfordrer dermed bildet av et samfunn dominert av sjølberging og naturalhushold, og det indikerer at staten var mer avansert enn mange har hevdet i seinere år.

Marlen Ferrer tar i artikkelen «Æren og friheten: Forhandlinger om ære i spansk og norrøn middelalder» avstand fra et syn på æren som en kollektiv, determinerende og uforanderlig størrelse. Hun spør om ikke individer alltid vil være med på å endre normene, slik at aktørene hadde større handlefrihet enn man har tenkt seg. Definisjoner av ære har hatt en tendens til å gripe tak i enkelttrekk og gjøre disse til essensen i æresbegrepet, men hva ære var, er vanskelig å få tak i fordi den ble preget av den individuelle handlefriheten. Ferrers teori er at de med frihet til å påvirke hva ære skulle innebære, forhandlet seg til den – æren var en relasjonell størrelse.

I artikkelen «Trolldomsprosessenes opphør i Skandinavia» drøfter Gunnar W. Knutsen de teorier som har vært fremmet om årsaken til at disse prosessene tok slutt. Han skriver at teoriene er preget av at det har vært forsket mye mindre i denne nedgangen enn i oppkomsten av trolldomsprosessene. Da de på slutten av 1600-tallet ebbet ut i Danmark og Norge, økte de i Sverige. Norske og danske historikere har hevdet at prosessene opphørte på grunn av økende juridisk profesjonalisme og økende eliteskepsis til trolldomsfenomenet. Men det svenske rettssystemet var mer profesjonelt enn det norske, og i Norge fortsatte anklagene å komme inn etter at de stoppet opp i Danmark. Knutsen konkluderer med at intet av dette er forklart og at det i dag ikke er mulig å lage en samlet modell for trolldomsprosessenes opphør i Skandinavia.

På debattplass finner leseren tre bidrag, to av dem er reaksjoner på litteratur om 1905 som har vært publisert i år.

Per Eivind Hem sier seg uenig med Øystein Sørensen som i HT 2005, hefte 2 skrev at Norges første utenriksminister etter 7. juni 1905, Jørgen Løvland, delte de kompromissløses overordnede verdier, og at han derfor var eksempel på at en hard politiker kunne være fleksibel når han fikk et avgjørende ansvar. Løvland var ifølge Hem både forsvarsvenn og fredsvenn. Han satte fredsforbund og voldgift i første rekke som forsvarstiltak og militære middel i andre. Han var i en årrekke en av Stortingets fremste fredspolitikere; i Karlstad kjempet han for en omfattende voldgiftsavtale og hevdet etterpå at den nøytrale sonen var en sterkere festningsmur mot svensk invasjon enn grensefestningene.

Ole Kristian Grimnes polemiserer mot Francis Sejersteds påstand i boka Sosialdemokratiets tidsalder at den svensk-norske unionen var en forutsetning for Wallenbergenes engasjement i Norsk Hydro, som ble startet i 1905. Grimnes skriver at svenskers handlefrihet i norsk næringsliv i unionstida ikke var større enn andre utlendingers. Før konsesjonslovene fra og med 1906 fikk utlendinger nesten alltid konsesjon på fast eiendom, og uten vilkår. Sam Eyde og svenske kapitalister fant hverandre ikke i ly av den svensk-norske unionen, men innenfor rammene av den åpne internasjonale økonomien. Grimnes sier likevel at Hydro i første omgang trolig ble mindre enn planlagt fordi den franske banken Paribas i 1905 var engstelig for å engasjere seg i et politisk urolig område.

Den tredje debattartikkelen, av Stian Christensen, tar for seg de såkalte nytradisjonalistenes forklaring på mccarthyismen, nemlig at de amerikanske kommunistene var kontrollert av Moskva og dermed selv var ansvarlige for de antikommunistiske forfølgelsene i 1950-åra. Forklaringen baserer seg på kilder som ble deklassifisert etter den kalde krigen. Disse kildene gjelder imidlertid bare lederne i det amerikanske kommunistpartiet, og de gir ikke belegg for at vanlige kommunister og sympatisører i USA var illojale mot sitt eget land.

Vi følger opp vår opptrappingsplan for bokmeldinger og publiserer denne gang tolv, de fire første basert på opposisjonsinnlegg i doktordisputaser: om Hans Jacob Ornings tolkning av den norske høymellomalderstaten, Magne Njåstads analyse av konflikter og konfliktløsninger mellom lokalsamfunn og øvrighet i seinmellomalderen, Tom Kristiansens analyse av forholdet mellom den norske politiske forsvarsdoktrinen i mellomkrigsåra og de norske fagmilitæres strategiske tenkning, og Jørgen Haavardsholms tese om vikingtida som en 1800-tallskonstruksjon.

De andre meldingene tar for seg bøker om Norges religionshistorie, samenes historie fram til 1750, kvinner i den vestlige verden fra år 1500 til i dag, oppfatningene om Norge i Sverige 1814–1905, avholdspioneren Asbjørn Kloster (1823–76), Afrika i et historiografisk perspektiv, Indias historie, med Pakistan og Bangladesh, skrevet av norske historikere, og skandinaviske immigranter i politisk virksomhet i Wisconsin 1890–1914.

Takk for i år, og lykke til i 2006!

Redaksjonen