Av Jon W. Iddeng

Mange historikere benytter seg av litterære tekster som kildemateriale, men det finnes få framstillinger som problematiserer og drøfter hvordan dette bør gjøres. Denne artikkelen plasserer litteratur inn i den tradisjonelle kildekritikken, forsøker å utvide levningbegrepet og introdusere en slags fortol-kningsmodell eller huskeliste i arbeidet med litterære kilder. Ideer om ulike sider av fortolkningsprosessen utdypes og diskuteres.

Denne artikkelen skal ta for seg historikernes møte med litterære tekster; ikke ved å hevde noe om akkurat hva vi kan bruke ulike typer litteratur til, men snarere noe om hvordan vi kan benytte litteratur som historisk kildemateriale.1 Hva som menes med litteratur og litterær er imidlertid ikke uproblematisk i seg selv. Det er vel nå klart at skillet mellom skjønnlitteratur og diktning på den ene siden og sak- eller fagprosa på den andre er vagt og ikke kan avgrenses tilfredsstillende i henhold til ideer om fiksjon, virkelighets-beskrivelse, fakta o.l.2 Litteratur har vært forsøkt definert mange ganger, og hva som skal inkluderes i begrepet er en omfattende diskusjon som blant annet dreier seg om narrativ struktur, genre/topikk, konvensjoner, leserkrets og manuskriptform/medium. Avgrensningen er her ikke mitt poeng; selv om jeg stort sett sikter til fiksjonslitteratur, skal jeg forsøke å forholde meg til litteratur i en vid forstand, og det jeg vil diskutere tror jeg er aktuelt i en eller annen form for mange slags tekster. Tekst- og litteraturteori har vist oss at den litterære teksten ikke lar seg lett omgjøre til en enkel muntlig kommunikativ ytring: Den har ikke bare en referensiell funksjon, men kan også ha emotive og estetiske dimensjoner. Jeg vil kun her gi en kort og åpen karakteristikk av en litterær tekst: nemlig at den er en strukturert og fullstendig enhet, med formale og konvensjonelle karakteristika.

I arbeidet med et litterært kildemateriale vil vi støte på problemer knyttet til mening, forståelse og fortolkning, og da kommer vi ikke utenom hermeneutikken. Språket er det universale medium som gjør forståelse mulig, har vi lært, især av Hans-Georg Gadamer, og derfor kan vi forholde oss til og forstå handlinger og uttrykk fra fortida.3 Ved å tenke og kommunisere språklig, bærer vi med oss en del av fortida og traderingen av den, og derfor er vi også lastet med ikke bare illegitime, men høyst legitime fordommer (Vorurteilen) og før-forståelser (Vormeinungen). Gadamer beskriver den hermeneutiske prosess som å gå i dialog med teksten, for å forsøke å finne det spørsmålet den var et svar på, eller kanskje

1. Denne artikkelen bygger delvis på kapittel 2 («Ancient history and literature: reflections on interpretation») i min doktoravhandling, Princeps et vis librorum: Literature, liberty and the Flavian regime (AD 69–96), Oslo 2004. Dette emnet er sjelden blitt spesielt behandlet, men en artikkel på norsk med en helt annen innfallsvinkel kan nevnes: Edvard Bull d.y., Skjønnlitteratur som sosialhistorisk kildemateriale, i Retten til en fortid, Oslo 1982.

2. Dette er det også aksept for blant litteraturvitere. Her kan vises til professor Arne Melberg og hans bidrag under seminarrekken Tekst – Historie og det påfølgende intervjuet i Morgenbladet 27.02.2004.

3. Henvisningene til Gadamer i denne artikkelen er til en 1965-utgave (Tübingen) av Wahrheit und Methode, som opprinnelig kom i 1960.

å forsøke å finne svarene på de spørsmålene som konstituerer teksten. Fortolkning foregår i dialogprosessen mellom leser og tekst hvor man aktiverer den hermeneutiske sirkelen av spørsmål og svar, og målet er i gadamerske termer at horisontene til fortolkeren, teksten og tradisjonen smelter sammen (Horizontverschmelzung). Men gitt de ulike perspektivene til fortolkerne, må hver sammensmeltning nødvendigvis være unik, framholder Gadamer. Dette gjør ikke prosessen uvitenskapelig eller rent subjektiv – forskerfellesskapets etterprøving og ideen om intersubjektiv enighet vil uansett ligge til grunn – men det understreker at fortolkning alltid er applikasjon, at forståelse er en produktiv kategori og at fortolkningens resultat avhenger av hvilke spørsmål man har stilt. En litterær tekst lar seg ikke i samme grad smelte inn i en felleshorisont, ettersom den ikke kun er en enkel kommunikativ handling. Den litterære teksten gjør krav på en Selbspräsenz i Gadamers terminologi; den er tekst i sin egentlige form med et utall av mulige betydninger og fordrer følgelig tekstteoretiske overveielser. Likevel vil en litterær tekst også være et kommunikativt produkt med en forfatter som avsender og en leser som mottaker. Spørsmålet om tekstens autonomi skal vi vende tilbake til, men før vi gir oss i kast med fortolkning, bør vi kartlegge ulike måter å anvende litterære kilder på i historieforskningen.

LEVNING, BERETNING OG LITT TIL

Jeg vil ta utgangspunkt i den tradisjonelle historiefaglige inndelingen i beretning og levning, som jeg synes fungerer klart og opplysende i de fleste tilfeller. Dette skillet og denne tenkemåten er nylig blitt utfordret, noe som vitner om at dette ikke kan anses som uproblematisk, kanskje især når vi diskuterer litterære kilder.4 Jeg vil derfor kort spesifisere hva jeg da mener med å anvende en kilde som beretning, nemlig som medium eller indirekte informant til et saksforhold (fortidige hendelser eller

4. For ikke lenge siden ble det ført en interessant debatt i Historisk tidsskrift med utgangspunkt i Narve Fulsås’ kritikk av kildebegrepet i de tradisjonelle norske framstillingene av historisk metodelære. Se N. Fulsås, Kva er gale med det historiske kjeldeomgrepet?, HT 80, 2001: 231–46; O. Dahl, Problemer i historieteorien, HT 80, 2001: 503–09; S. Langholm, Biedermeiermøbler og metode, HT 80, 2001: 511–15, N. Fulsås, Svar til Ottar Dahl og Sivert Langholm, HT 81, 2002: 139– 43. Dette er ikke det rette tidspunktet for å bringe den debatten videre. Jeg vil bare kort si at selv om jeg i utgangspunktet deler Fulsås’ ønske om å knytte kildekritikken tettere til hermeneutikken, og selv om jeg synes han viser til eksempler med til dels store kildekritiske utfordringer, så ser jeg ikke nødvendigheten av å avvikle begrepsparet levning og beretning og det tradisjonelle skillet mellom dem knyttet til opphavssituasjon og saksforhold. Slik jeg ser det er disse problemene snarere knyttet til de kildekritiske metodene til vurdering av kildens anvendelighet, enn at begrepsapparatet er galt. Jeg har imidlertid valgt å benytte et par av hans eksempler i det følgende i et forsøk på å illustrere egne poeng med utgangspunkt i de samme tekstene.

strukturer). Fokus vil her være på det faktiske innhold, på det som kan beskrives som tekstens referensielle funksjon (kognitiv funksjon hos Ottar Dahl). Kilden vil måtte evalueres framfor alt etter kriterier som pålitelighet/troverdighet. Det typiske spørsmål å stille vil være: Hva forteller denne teksten om saksforhold, faktiske hendelser eller eksisterende sosiopolitiske mønstre? I neste instans vil kildens natur måtte undersøkes mer inngående og dens «beretning» etterprøves mot andre kilder; mao. utsettes for alminnelig kildekritikk. Det at det kan være knyttet til dels store epistemologiske problemer til om kildens gjengivelse er i overensstemmelse med det virkelige saksforholdet, er så vidt jeg kan bedømme et kildekritisk, og ikke et begrepsmessig problem. I moderne historie blir litterære tekster i liten grad brukt som beretning, noe som i stor grad har med kildetilfanget å gjøre: Man bruker eksempelvis ikke Lars Saabye Christensens Halvbroren som kilde til etterkrigstidas Oslo, først og fremst fordi vi har et rikt kildemateriale som etter kildekritiske kriterier er langt bedre. I kildefattige perioder derimot, er vi langt mindre bortskjemte og bruker gjerne Juvenals satirer som kilde til keisertidens Roma.

Men også de som arbeider med moderne historie kan tenkes å benytte litterære tekster, da primært som levninger, og dermed støte på noen av de samme problemene som oss som arbeider med eldre tid. For enkelhets skyld kan vi definere negativt anvendelsen av en kilde som levning, som enhver annen anvendelse enn som beretning.

Når vi forholder oss til mer eller mindre litterære tekster, tror jeg at vi kan komme til innsikter av kildekritisk verdi med støtte i de siste tiårenes tekstforskning i andre humanistiske disipliner. Jeg vil derfor for vårt formål foreslå en noe mer finmasket inndeling av «sekkeposten» levning enn den en finner i de tradisjonelle lærebøker i historisk metode:

  1. Opphavsreflektor:5 en tekst, forstått som passivt meddelende uttrykk, brukt som direkte kilde til opphavssituasjonen eller det samtidige samfunnet. Fokus vil her i stor grad være på det ekspressive som uttrykk for mentalitet og innsikt/forståelse, eller typiske/atypiske karakteristika ved forfatteren, samfunnet, tidsånden osv. Dette vil være knyttet til hva man omtaler som tekstens normative funksjon og måtte evalueres først og fremst etter representativitet. Det naturlige spørsmålet vil være: Hva blottlegger eller viser teksten oss om opphavsmannen eller -kvinnen og det samfunnet den springer

    5. ‘Opphavsreflektor’ er et svært lite velklingende ord, og jeg er glad om noen kan komme opp med et godt alternativ.

ut fra? Og i neste instans er spørsmålet om teksten er typisk for tid, sted og sosial/politisk/kulturell tilhørighet.

  1. Språkhandling: en tekst betraktet som en kommunikativ historisk handling og mulig bevirker. Fokus vil være på framleggingen av teksten i sin historiske kontekst, på den performative funksjonen og dens konsekvenser. Her vil det derfor være naturlig å stille tre spørsmål: Hva var hensikten med teksten? Hvordan ble den oppfattet, og hva bevirket den?

  2. (Estetisk/stilistisk) objekt: en tekst betraktet som et litterært objekt eller stilistisk uttrykk. Her vil fokus være på den litterære eller kunstneriske gjennomføringen eller betydningen, den emotive eller estetiske funksjonen – enten rettet mot den stilistiske eller tekniske oppbygningen eller forstått som en slags tidløs åndelig verdi – evaluert etter håndverksmessige, stilistiske eller estetiske kriterier.

Disse kategoriene angir ulike tilnærmingsmåter til skriftlige tekster alt etter ulike vitenskapelige formål og problemstillinger og vil være overlappende og ikke, som levning/beretning, gjensidig utelukkende. Den første kategorien, opphavsreflektor, omfatter historikerens bruk av tekster som «passivt» kildemateriale, som kan reflektere sin historiske samtid på en eller annen måte. Kategorien Språkhandling henter sin inspirasjon fra de siste tiårenes betraktninger om tekster forstått som speech-acts (ofte oversatt med talehandlinger).6 Den retter seg altså helt konkret mot teksten som handling og følgelig, kan vi si, forfatteren som historisk aktør. Det er selvsagt ikke uproblematisk å snakke om intensjon i forbindelse med litteratur, men nettopp her kan språkhandlingsteorien lede oss et stykke på vei ved nettopp ikke å fokusere på forfatterens motiver og bakenforliggende meninger, men teksten som en aktiv handling. Denne kan nær sagt ubesudlet studeres direkte og ikke kun gjennom et medium. Som enhver historisk handling blir også språkhandlinger tolket og forstått av andre impliserte og kan selvsagt også få konsekvenser og virkninger – og som med andre handlinger er det ikke gitt at disse samsvarer med aktørens egentlige hensikt. Kategorien tekst som objekt er nok på noe vis den mest fremmede for historikerne. Vi er i faglig forstand ikke i særlig grad opptatt av teksten som estetisk objekt eller stilistisk uttrykk.

6. Språkhandlingsteorien har sine røtter i Cambridge-filologen John Austin og har fått sin utbredelse i flere humanistiske disipliner, kanskje særlig gjennom arbeidene til John Searle og Quentin Skinner. For en kortfattet norskspråklig behandling av språkhandlingsteorien, se H. Jordheim, Lesningens vitenskap: Utkast til en ny filologi, Oslo 2001: 210–243.

Denne kategorien kan sies å være et hovedanliggende for filologien og de såkalte estetiske fag. Likevel angår den historie i høy grad, ettersom den uttrykker noe om både det formmessige, knyttet til oppbygning og utforming, og det mellommenneskelige og universelle, knyttet til estetikk og smak.

Nå er imidlertid ikke dette ment som kun et bidrag til ytterligere kategorisering av levningbegrepet, ettersom jeg er tilbøyelig til å mene at problemet her neppe er knyttet til selve kategoriseringen, men snarere til kildekritikken. Det er derfor mitt håp at dette kan bidra til kildekritikken – at man ved å skille ut disse ulike betraktningsmåtene, seinere kan sammenholde dem for å skape en bedre og mer helhetlig forståelse av kilden og dens begrensninger og muligheter, både som beretning og levning. Det er åpenbart at selve tekstgenesen er av betydning for kilden, dens utsagnskraft og verdi. De fleste tekster er jo kommunikative handlinger og mulige bevirkere innenfor sin samtid. Vi kan derfor ikke omgå det hermeneutiske poenget at en tekst kan ha en betydelig virkningshistorie, som både har påvirket dens ettertid og fortolkningen av teksten selv. Vi må helt enkelt anvende og utvikle lesestrategier som tar høyde for den kompleksiteten som kan være nedfelt i og former enkelte tekster.

For å illustrere hvordan disse ulike tilnærmingsmåtene til kildene kan komme til uttrykk, kan vi vende oss mot to eksempler som Narve Fulsås bruker for å illustrere problemer knyttet til skillet levning/beretning, nemlig Marcus Tullius Ciceros Om pliktene og Ernst Sars’ Udsigt over den norske historie. Dette er to litterære verk som vel normalt vil bli rubrisert som sakprosa. I en situasjon hvor vi anvender kilden som beretning, vil vi altså benytte deres skrifter som medium til saksforhold – som når Cicero i Fulsås’ ord «ramsar opp dei aktivitetane som i det allmenne omdømet blir sett på som akseptable for frie menn, og øvst av desse rangerer jordbruket» og «seier at pengeutlånarar er illgjetne».7 Cicero beskriver en rekke aktiviteter som han mener det er alminnelig aksept for å misbillige. Følgelig kan vi fra hans beretning fastslå at de omtalte aktiviteter eksisterte i Romerriket en gang forut for, og til og med Ciceros tid. Vi må til andre kilder for å utdype i hvor stort monn de eksisterte. Spørsmålet om de var allment misbilliget er imidlertid et spørsmål om Ciceros troverdighet, som igjen leder til nye kildekritiske spørsmål knyttet til tekstgenesen. Det er neppe like vanlig å benytte Sars som beretning om la oss si politiske og nasjonale stemninger hos det norske folk i perioden 1772– 1807, men grunnen er avstanden i tid til Sars’ emne og kildetilfanget

7. Fulsås op.cit. 2002: 140–01; Cicero i Om pliktene 1.150–1.

ellers, og ikke at troverdigheten til Sars nødvendigvis er dårligere enn Ciceros. Med andre ord: vi bruker ikke Sars som medium, fordi det etter kildekritiske kriterier finnes bedre medier.

Den første tilnærmelsesmåten til levning jeg presenterte tar altså utgangspunkt i hva teksten kan fortelle om forfatteren, hans sosiale stratum og samtiden – om normer, mentalitet og sosiokulturelle strømninger og lignende. Cicero-utdraget kan i denne sammenhengen eksempelvis sies å representere aristokratiske verdier og moralnormer i den seine romerske republikken; at idealet var å leve av avkastningen fra jorda. Oversjøisk handelsvirksomhet var endog forbudt for senatorstanden i Roma, og et slikt forbud kan ses på som en formalisering av moralnormene, men også at slik virksomhet faktisk eksisterte blant senatorene og ble oppfattet som et problem for res publica. Sars studeres vel i særlig grad i dag nettopp som opphavsreflektor, «som kjelde til kunnskap om den politiske maktkampen på 1800-talet», for igjen å ty til Fulsås.8 Sars’ Udsigt speiler hva man på den tiden kunne mene å vite om Norges historie og hvordan historie bør formidles, men også rådende politiske strømninger. Dersom man skriver en mentalitets- eller idéhistorie over den aktuelle perioden, ville nettopp en slik tilnærming ha mye for seg. Og hovedproblemet ville da være knyttet til representativitet. Speiler Sars’ skrifter rådende ideologi og mentalitet blant nordmenn generelt, blant den intellektuelle elite spesielt, eller eventuelt bare for en spesiell del av denne eliten? Svaret på dette spørsmålet vil vi kanskje bare finne om vi beveger oss til neste kategori.

For om vi nærmer oss disse tekstene som språkhandlinger, så reiser det seg nye og andre problemstillinger. Cicero fullførte Om pliktene i 44 f.v.t. i en tid hvor han selv kjempet for sitt politiske liv etter et comeback da Julius Caesar ble dolkedrept. Imidlertid viste hans motstander Marcus Antonius seg for sterk og maktet å alliere seg med den unge Octavian Caesar, og året etter ble Cicero drept. Cicero var egentlig en politisk oppkomling og hadde hele sitt liv kjempet for det tradisjonelle romerske oligarkiske system og hadde stått på optimatenes side. Han hadde samtidig brukt mye av sin intellektuelle kraft på å formidle gresk filosofi og kunnen i latinsk språkdrakt. Disse omstendighetene kan være med å kaste lys over verket som språkhandling – Cicero ønsket å være en oppdrager til det siste. Flere av hans motstandere hadde finansiert sine politiske karrierer ved betydelig økonomisk virksomhet gjennom stråmenn. Cicero ville kanskje også gi dem et siste stikk. Vi kan også se på teksten som bevirker, ettersom Cicero etter hvert ble ansett som romernes fremste

8. Fulsås op.cit. 2001: 244.

tenker og prosaforfatter og ble mye lest utover i romertida. Kanskje var nettopp Om pliktene med på å sementere et slikt syn på handel og finans i den grad at eliten stadig investerte i jord, snarere enn næringsvirksomhet. Er det kanskje delvis Ciceros skyld at romerne aldri utviklet en kapitalistisk økonomi? Tilsvarende problemstillinger kan reises i forbindelse med Sars og hans Udsigt. Like klart vil det være at hans skrifter er språk-handlinger og bevirkere – at «Sars’ tolkning av norsk historie var sjølv med å skape norsk historie.»9 Sars hadde en agenda og en intensjon med det han skrev, hans skrifter ble viktige innlegg i den pågående selvstendighetsdebatten og formet formidlingen av norsk historie i lang tid etterpå, ja, kanskje til en viss grad fremdeles. Alt dette vil være aktuelt om vi behandler tekstene som historiske språkhandlinger.

Om vi så retter blikket mot Ciceros og Sars’ verker som estetiske objekter, vil vi vel finne at de ut fra retoriske, stilistiske og litterære innfallsvinkler vil tre fram som milepæler og formdannende. Ved å studere både teknikk og språklig gjennomføring, kan man dessuten bedre forstå verkenes betydning i samtiden og ettertiden – man kan avdekke forbilder, men også brudd med konvensjoner og genreutvikling. Man vil dessuten kunne forholde seg til det faktum at de i hermeneutisk forstand – som klassikere i vår kulturtradisjon – på ulikt vis inngår i vår førforstå-else og dermed er med på å danne vår egen forståelseshorisont. Kanskje kan man ved en slik innfallsvinkel nettopp gjennom å lære seg å se kunsten (som skjuler kunsten) være mer kritisk til kildeverdien og det faktiske innholdet man ellers lett aksepterer fra en autoritet.

For å rekapitulere: Vi kan velge å se på Ciceros og Sars’ skrifter som medier til fortidig saksforhold, eller som uttrykk for opphavssituasjonen. Er det opphavssituasjonen som står i sentrum, kan vi velge å se dem som 1) representanter for samtidige kulturelle fenomener eller sosiopolitiske mønstre, 2) språklige handlinger med mulige konsekvenser eller 3) mesterverk innenfor sine genre. Hvilken tilnærmingsmåte vi velger, er for en stor grad avhengig av studieformålet og problemene som reises. Men poenget må likevel være å kontemplere vekselvirkningene mellom en kildes utlegning av saksforhold og dens opphavsbetingelser, og i neste instans forholdet mellom teksten (som kommunikativ handling mellom en avsender og mottaker) og dens historiske og tekstuelle kontekst.10

9. Fulsås op.cit. 2001: 244.

10. Med historisk kontekst mener jeg her den ytre konteksten bestående av fysisk opphavssted, samfunnsorganisering, andre sosiopolitiske, religiøse og kulturelle strømninger eller ideologier osv. Med tekstuell kontekst tenker jeg på forhold knyttet til det stilistiske/håndverksmessige, som litteraritet, genre, intertekstualitet, retorisk oppbygging, stil, språk osv.

EN FORTOLKNINGSMODELL

Jeg vil derfor introdusere en enkel modell som forstår søkingen etter mening i en litterær tekst som en interaksjon mellom ulike (åpenbart overlappende) faktorer:

All fortolkning vil følgelig gjenspeile og vurdere denne interaksjonen og disse faktorene i større eller mindre grad, avhengig av problemstillingen. Modellen reflekterer den hermeneutiske prosessen vi intuitivt inngir oss i når vi fortolker, og er i så måte beskrivende (eller ontologisk), idet den forsøker å klargjøre og karakterisere premissene for hvordan forståelse og teksttolkning finner sted. Men i og med at den også setter opp faktorer og sammenhenger som jeg mener bør overveies, har den også trekk av prosedyre – således er den også normativ (eller metodologisk). Best av alt kan den kanskje forstås som en huskeliste for historikere som vil anvende litteratur som historisk kilde i en eller annen forstand. Den kan derfor plukkes fram når man sitter med en litterær tekst, og så kan man i beste hermeneutiske forstand begynne å fylle inn og krysse av viktig informasjon i hver av disse kategoriene og se på hvordan teksten forholder seg til dem, på hvordan den åpnes, lukkes eller forandres i løpet av lesningen. De kategoriene jeg opererer med er neppe selvforklarende, og det er knyttet problemer til flere av dem og hvordan de kan sies å knytte seg til hverandre. Jeg skal i resten av denne artikkelen følgelig kommentere og utdype hva jeg mener med disse faktorene, interaksjonen mellom dem og hvordan disse kan studeres.

FORFATTEREN, INTENSJON OG TEKSTENS AUTONOMI

Da er det kanskje naturlig å begynne med forfatteren og den som fører ordet (fortelleren). I det vi oppfatter som normal sakprosa er det sjelden noe problem med forfattersubjektet. Vi kan gjøre oss mange tanker om forfatterens eventuelle troverdighet og kunnskaper om det han eller hun skriver om, men vi vil identifisere fortellerstemmen med forfatteren og analysere teksten som en kommunikativ ytring fra forfatteren selv. Like selvfølgelig er det at forfatteren kan ha motiver for å skrive en tekst som ikke kommer fram av eller i teksten selv, enten de nå er å forstå som ’skjulte agendaer’ eller mer eller mindre bevisste beveggrunner eller tan-

kemønstre. Dette kan også sies å gjelde eksemplene Cicero og Sars. Da er vi inne i et spørsmål om forfatterintensjon og hvilket forhold teksten står i til forfatteren, noe som er et langt større problemkompleks når det kommer til litterære tekster (fiksjonsprosa eller diktning).

Flere av de toneangivende retningene i litteratur- og tekstteori i det 20. århundre har vektlagt tekstens autonomi, noen til det radikale standpunkt at forfatteren og tekstens historiske kontekst var uinteressant.11 Å bry seg med slikt var feilgrep, ’fallacies’. Dette har blitt imøtegått mer og mer de siste årene, og jeg skal ikke her gå inn i denne diskusjonen. Dersom tekster skal leses og forstås fullstendig uavhengig av sin opphavssituasjon, ville de være verdiløse for historikeren. Vi kan derfor trygt beholde forfatteren som et referansepunkt, og særlig er informasjon om ham/ henne viktig i forhold til sin samtid og for hvordan vi i det hele tatt leser og forstår en tekst. Kan vi unngå, og bør vi unngå å behandle Anne Franks dagbok og Bridget Jones’ Diary som helt forskjellige tekster ut fra det vi vet om forfatterne, deres intensjoner og den historiske konteksten? Som Cioffi har påpekt: med en gang en kanal til forfatterens intensjon er åpen/åpnet, vil den påvirke all form for semantisk fortolkning.12 Vi må kunne fastslå at for historiske studier er all informasjon om tekstgenesen av betydning for forståelsen av den, følgelig er biografiske data også av betydning.

Men det å lete etter selvbiografiske data fra en litterær tekst – å trekke konklusjoner fra et litterært verk til forfatteren – er noe jeg ikke vil gi meg inn på her. Jeg vil holde meg til at biografisk kunnskap kan hjelpe oss til å forstå en tekst. Det at Apollonius (med tilnavnet «rhodeseren») var bibliotekar i Alexandria og rådgiver ved ptolemeernes hoff omkring 270–45 f.v.t., gjør at vi kan se hans epos Argonautica som noe annet enn en dårlig etterligning av Homer. Kjennskap til Dag Solstads liv og levnet spiller åpenbart med i fortolkningen av Arild Asnes 1970. Dette er selvsagt for en historiker og relativt uproblematisk. Problemet forbundet med forfatteren og teksten dreier seg om intensjon og betydning, nærmere bestemt om vår oppfatning av mening/betydning som ‘subjektiv’ og ‘objektiv’, formulert godt av W. Ray som:

11. Her kan nevnes navn knyttet til (post)strukturalismen og ‘forfatterens død’ som Roland Barthes, Jacques Derrida og Michel Foucault, men også ulike varianter av nykritikken.

12. F. Cioffi, Intention and interpretation in criticism, Proceedings of the Aristotelian Society 64, 1964: 85–106. Han diskuterer det nykritiske begrepet om ‘critical enquiry’ som en motsats til ‘biographical enquiry’ og påpeker: «If a critical remark is one which has the power to modify our apprehension of a work, then biographical remarks can be critical. They can serve the eliminative function of showing that certain interpretations of a work are based on mistaken beliefs about the author’s state of knowledge.»

the tension between our two common-sense intuitions of meaning, as both historically bound act, governed by particular intention at a particular moment, and permanent textual fact, embodied in a word or series of words whose meaning transcends particular volition and can be apprehended in its structure by any individual possessed of the language.

13

Paul Ricoeur beskriver i Interpretation Theory (1976) disse to typene i en kommunikasjonssituasjon som ‘ytrers mening’ (utterer’s meaning) og ‘ytringens mening’ (utterance meaning).14 Han trekker på språkhandlingsteori og Roman Jakobsons kommunikasjonsmodell fra «Lingvistikk og poetikk»:

kontekst

meddelelse

avsender...................................mottaker

kontakt

kode

Ricoeur framholder at i skriftlige ytringer vil forfatterens intensjon og tekstens mening ikke lenger være sammenfallende.15 Den historiske teksten framstår for oss semantisk autonom, fjernet fra sin originale kommunikasjonssituasjon, og muligheten for ulike lesemåter og fortolkninger står som dens dialektiske motstykke. Ricoeur går derfor videre til å skille mellom betydning som ‘sense’ og betydning som ‘reference’, og følgende skjema over to typer mening og to typer nivåer kan stilles opp:

Subjektiv – Ytrers mening (knyttet til historical act)

Objektiv – Ytringens mening (knyttet til textual fact)

Overordnet/overgripende betydning om hva? (reference) metaforisk plan: implisitt (overført betydning)

Leksikalsk betydning (bokstavelig/semantisk) hva? (sense) eksplisitt

Om forfatterintensjon sier Ricoeur:

With writing, the verbal meaning of the text no longer coincides with the mental meaning or intention of the text. This intention is both fulfilled and abolished by the text, which is no longer the voice of someone present.

16

13. W. Ray, Literary Meaning: From Phenomenology to Deconstruction, Oxford 1984: 2.

14. Ricoeur op.cit. 1976: 12 ff. Jfr. s. 19: «To mean is what the speaker does. But it is also what the sentence does. The utterance meaning – in the sense of the propositional content – is the ‘objective’ side of this meaning. The utterer’s meaning – in the threefold sense of the self-reference of the sentence, the illocutionary dimension of the speech-act, and the intention of recognition by the hearer – is the ‘subjective’ side of meaning.»

15. Ibid: 29.

16. Ibid: 75.

Dette kan illustreres ved Shakespeares berømte sonette 18, som åpner med: «Shall I compare thee to a summer’s day? / Thou art more lovely and more temperate». Dette, som for alt vi vet var en genuin kjærlighetserklæring fra Shakespeare til en samtidig flamme, er for en normal leser av i dag ikke knyttet til et enkeltstående kjærlighetsforhold for 400 år siden. Dikteren proklamerer, riktig nok, avslutningsvis: «So long as men can breathe or eyes can see, / So long lives this, and this gives life to thee». Sonetten lever videre, ja, men ikke lenger kun som en meddelelse fra den store mester om et avgrenset historisk forhold.

Ettersom vi ikke kan sette oss inn i en forfattersituasjon, starter vi den hermeneutiske prosessen med å gjette tekstens mening, sier Ricoeur, for så i neste instans å teste og kritisere våre antagelser. «To understand a text is to follow its movement from sense to reference: from what it says, to what it talks about.»17 Intensjonen er med andre ord realisert i teksten, og hermeneutikkens fremste talsmenn åpner i liten grad for å studere forfattersituasjonen ytterligere: «What has to be appropriated is the meaning of the text itself, conceived in a dynamic way as the direction of thought opened up by the text.»18 Om vi vender tilbake til Gadamer, ser vi at han formulerer det hermeneutiske kravet at en tekst skal forstås i lys av den spesifikke situasjonen den ble til i, og at man skal forsøke å sette seg inn i perspektivet til den som har formet teksten.19 Men også for Gadamer er det klart at meningen ikke ligger til forfatteren alene; dette blir tydeliggjort i hans betraktninger om fortolkning som applikasjon.20 Når det kommer til diktning, mener han at bruddet mellom intensjon og mening/betydning er åpenbart: «Die Ablösung des Gesagten von allem subjektiven Meinen und Erleben des Autors macht ja erst die Wirklichkeit des dichterischen Wortes.»21

Sagt på en annen måte, kan vi ikke gå ut fra at «meningen» med (eller i) Utopia er i samsvar med Thomas Mores intensjoner. Enten er disse intensjonene nedfelt og realisert i teksten og gjenkjennbare for leserne, eller de er uten betydning for verkets mening. Forståelse for språk og tradisjon gjør det mulig for oss å oppfatte mening i et historisk verk. Men for

17. Ibid: 87–88.

18. Ibid: 92.

19. Gadamer 1965: 276. Dette betyr likevel ikke å forsøke å sette seg inn i hodet til forfatteren; her hevder Gadamer (s. 361) i opposisjon til Collingwood at: «Verstehen, was einer sagt, ist ... sich in der Sache Verständigen und nicht: sich in einen anderen Versetzen und seine Erlebnisse Nachvollziehen.»

20. Ibid: 280: «Nicht nur gelegentlich, sondern immer übertrifft der Sinn eines Textes seinen Autor. Daher ist Verstehen kein nur reproduktives, sondern stets auch ein produktives Verhalten.»

21. Ibid: 445.

å kunne begripe ikke bare en semantisk eller eksplisitt mening, men forstå hva et litterært verk dreier seg om, hvilke referanserammer det har, trenger vi å studere det som en språkhandling i sin historiske setting. Vi må oppfatte og vurdere hvordan verket samhandler med tekstuelle og historiske kontekster og lesere/mottakere.

Både Ricoeur og Gadamer har et sterkt fokus på det kunstneriske, på poetiske ord, det estetiske og tidløse, det vil si nærmere det vi benevnte som estetisk objekt. Som historikere er vi, tror jeg, fremdeles mer opptatt av anvendelsen av en tekst som beretning, som opphavsreflektor eller språkhandling. I forhold til de to førstnevnte anvendelsesmåter er ikke forfatterens intensjon avgjørende, og forfattersubjektet er kun av betydning for å kartlegge tekstgenesen, representativitet og troverdighet. Men ser vi på en tekst som en historisk språkhandling, da er det helt nødvendig å regne forfatteren som aktør, og følgelig trenger vi metodiske grep for også å studere forfatterintensjon i opphavssituasjonen. Skjønnlitteratur kan så absolutt være språkhandlinger og fungere som bevirkere. To romaner har eksempelvis vært medvirkende til å forandre norsk skolepolitikk. Alexander Kiellands Gift (1883), med beretningen om lille Marius som nærmest døde av pugging av latinske gloser og bøyningsmønstre, var sterkt delaktig i at latinens stilling i den norske skolen ble svekket og nå på det nærmeste er utradert. (Om det ikke var latinen som tok livet av lille Marius, har det blitt sagt at lille Marius tok livet av latinen i Norge.) Jens Bjørneboes Jonas (1955) var også et debattinnlegg og et angrep på det norske skolevesenet. Den åpnet manges øyne for alternativ pedagogikk og var en medvirkende årsak til reformer i skoleverket i etterkrigstida. Harry Martinsons vakre Vegen til Klockrike (1948) sies videre å være den direkte årsak til at løsgjengerloven i Sverige ble avskaffet.

Man bør imidlertid også skille mellom den historiske talehandling en tekst er, der og da, og dens virkningshistorie. George Orwells 1984 (1949) var da den kom en mørk framtidsroman med en klar advarsel mot totali-tære regimer og høyteknologiens framtidige muligheter og samtidig et klart anti-(sovjet)kommunistisk verk. Dens virkningshistorie knyttet til overvåkingssamfunnet er enorm og strekker seg helt fram til våre dagers Datatilsyn og reality-TV med selveste Big Brother i spissen. Begreper som ‘tankepoliti’ og ‘nyspråk’ tilhører nå vårt naturlige vokabular. Som forskere i enden av resepsjonen er vi selvsagt influert av virkningshistorien – den er med på å danne vår førforståelse. Men retter vi oss mot den historiske språkhandlingen, hva slags intensjon kan vi da etterspore i en tekst? Da kan vi vende oss mot språkhandlingsteorien, slik den er utlagt

av John L. Austin, John R. Searle og Quentin Skinner. Her møter vi tre aspekter ved språkhandlinger.

  1. Den lokusjonære kraften: Det å si noe, å konstruere setninger som kan være sanne eller usanne. Vi kan stille spørsmålet: Hva betyr utsagnet ord for ord? (eks. «hvis jeg var deg, ville jeg ikke åpnet den brusflasken»).

  2. Den illokusjonære kraften: Det vi gjør i og med at vi sier noe: advarer, stiller spørsmål, tuller. Det forstås ikke ut fra sin bokstavelige mening, men sin kraft – var den vellykket eller ikke? Illokusjonære språkhandlinger er konvensjonelle. Vi kan stille spørsmålet: Hva mener opphavsmannen med utsagnet? (eks. «Noen har ristet den brusflasken, og den vil sprute over»).

  3. Den perlokusjonære kraften: Det som bevirkes eller oppnås ved å si noe, effekten av det: eksempelvis forvirring, usikkerhet, tilfredshet. Denne kraften er ukonvensjonell, i den forstand at den ingenlunde behøver samsvare med intensjon eller være relatert direkte til den bokstavelige meningen. Vi kan stille spørsmålet: Hvordan reagerte mottakeren på utsagnet? (eks. «Avsenderen truer meg med represalier hvis jeg drikker av den brusen», «Avsenderen mener brusen er vond»; eller «Pokker! Jeg glemte tannlegetimen i dag»).

Den illokusjonære kraften er derfor identisk med intensjon. Det essensielle spørsmålet er, ifølge Skinner, hva tekstens forfatter – idet han/hun skrev på et gitt tidspunkt for et intendert publikum – i praksis kunne ha ment/ønsket å kommunisere ved en slik ytring som den som foreligger.22 Man må altså rekonstruere de konvensjoner som var gyldige i den opprinnelige språkhandlingssituasjonen. I tråd med Ricoeur mener altså Skinner at intensjonen må være å finne nedfelt i teksten, og han skiller mellom motivene for/bak å skrive og intensjon i å skrive. Motiv/beveg-grunn er det ikke mulig å nå, de er ikke tilgjengelige. Men om vi følger Skinner, har man altså nådd intensjon i det skrevne når man skjønner hva slags illokusjonær språkhandling et utsagn er. Dette er nok mindre problematisk i sakprosa med en pålitelig fortellerstemme som er identisk med forfatteren enn i skjønnlitteratur. Et siste moment om intensjon kan derfor knyttes til litterære tekster hvor en slik identifisering mellom forfatter og jeg-fortelleren ikke er åpenbar eller mulig.23

22. Q. Skinner, Meaning and understanding in the history of ideas, i J. Tully (red.), Meaning and Context: Quentin Skinner and his Critics, 1988: 29–67, 63.

23. Spørsmålet om fortellerstemme og jeg-person i fiksjonslitteratur og diktning er en egen og lang diskusjon jeg ikke skal gå inn på her.

Litterære tekster kan selvsagt bestå av mange tekstinterne språkhandlinger, «utført» av karakterer i teksten. Slike språkhandlinger som konstituerer teksten kan her omtales som pretenderte handlinger, de utgjør en imaginær verden. I forhold til intensjon er nødvendigvis slike tekster av en annen art, og en forfatter- eller tekstintensjon finnes ikke i hver og en av disse handlingene. I denne typen skjønnlitterære tekster er intensjon kanskje heller å spore i strukturering og regien, snarere enn i den narrative beskrivelsen. Slik er det vel når vi oppfatter at Dag Solstads intensjon blant annet er å framstille ml-bevegelsen og dens politiske budskap som riktig/ nødvendig i Arild Asnes 1970. En ikke-ml’er kunne fortalt historien, beskrevet miljøet og tankegodset (om han hadde gjort det like troverdig og med like stor intern innsikt er en annen sak), men vi ville neppe sitte igjen med den samme følelsen av at forfatteren ønsket å overbevise oss om riktigheten eller nødvendigheten av det kommunistiske prosjektet.

For å sette dette inn i modellen, kan vi si at forfatteren tilfører intensjon i forskjellige retninger og på forskjellige plan i en litterær tekst – i valg av ord, genre, struktur, tematikk, presentasjon osv. – som vi kan oppfatte gjennom en grundig lesning av teksten i lys av dens interaksjon med de andre faktorene (som leser/mottaker og språklige og historiske kontekster).

Vi står også igjen med det problemkompleks at mening/betydning kan oppstå uten bevisst intensjon: ved en tilfeldighet, ved utilsiktede språklige tvetydigheter eller konvensjoner, eller fordi noe, helt eller delvis, ubevisst nedfelles av forfatteren som følge av ideologiske eller religi-øse overbevisninger, utdanning, mentale tilstand eller lignende. Det er dessuten noe ved en litterær tekst som framtrer særlig tydelig med et eldre historisk verk, nemlig at den på samme tid er uavhengig av og bestemt av, eller innvevd i, sin historiske kontekst.24 Vi kan ikke redusere litteratur kun til språkhandling eller kun til levning eller beretning, for den saks skyld. Litteratur vil alltid bevare en estetisk dimensjon, den kan til og med være bevisst mangetydig. Det er klart at litteratur ikke (nødvendigvis) speiler «virkeligheten» slik den «egentlig» er. Kunst og litteratur er mimetisk fordi de frigjør sitt emne fra sine mange forbindelser og omstendigheter og presenterer det, dersom vellykket, til beskuerne/ leserne/publikum på en slik måte at disse kan komme til nye innsikter. Gjennomgangen av fortolkningsprosessen er med andre ord ikke ved veis ende, også historikere må altså forholde seg til det litterære språket.

24. Elegant formulert som det filologiske paradoks i H. Jordheim, Lesningens vitenskap: Utkast til en ny filologi, Oslo 2001: 110.

SPRÅK OG LITTERÆR KONTEKST

All kommunikasjon, også litteratur, er styrt av konvensjoner, enten de er lingvistiske, litterære, sosiale eller andre. Disse konvensjonene tar for gitt og viser til en «virkelighet» bakenfor den enkelte kommunikasjonssituasjon, og impliserer at denne «virkeligheten» fungerer som en kontekst hvor den litterære kommunikasjonen finner sted. Jeg opererer med to ulike kontekster i min modell: en historisk og en tekstuell. Med historisk kontekst mener jeg det samfunn eller de ytre omstendigheter et litterært verk blir til i, så som fysisk opphavssted, samfunnsorganisering, og andre sosiopolitiske, religiøse og kulturelle strømninger eller ideologier. Med tekstuell kontekst tenker jeg på forhold knyttet til det stilistiske/håndverksmessige, som litteraritet, genre, intertekstualitet, retorisk oppbygning, stil, språk osv. Kontekst kan altså være så mangt, og den kan sies å fungere på to plan i en fortolkningsprosess. På den ene siden har vi tekstgenetiske kontekster – det vil si kontekster som konstituerer teksttilblivelsen (under hvilke fysiske, mentale og språklige forutsetninger forfatteren arbeidet), og viten om disse kan gi informasjon om hvordan og hvorfor teksten fikk den utforming den fikk, der og da. På den andre siden har vi de tekstinterne kontekster – det vil si kontekster som konstituerer tekstens mening, og viten om disse er av betydning for å forstå tekstens mening. Det er snakk om den kjennskapen til uttrykksmåter, aktualiteter og historiske forhold som er nødvendige for å forstå et litterært poeng som ikke kan hentes direkte ut fra teksten. De tekstinterne kontekstene er med andre ord de en forfatter selv i noe monn overveier idet han eller hun mer eller mindre bevisst bestemmer seg for hva som må forklares eller vises og hva som kan tas for gitt at den intenderte leseren kan eller forstår. Historien om romersk krigføring til og med slaget ved Actium er en slik tekstintern kontekst for å forstå Vergils beskrivelse av Venus’ skjold i Aeneiden (8.608–731), mens Augustus’ Roma, Maecenas’ litterære sirkel, den episke tradisjonen osv. utgjør den tekstgenetiske konteksten for Aeneiden. Disse kategoriene er imidlertid ikke gjensidig utelukkende.

Ikke all litteratur behøver i enkel forstand å handle om noe, men jeg vil mene at for å kommunisere, så behandler forfattere noe (et tema, en hendelse, en følelse osv.). En forfatter velger eller utvikler da gjerne et emne, tema, plot e.l. Disse vil bli formet i og kommunisert gjennom språ-ket på en måte som etter hva jeg kan se involverer tre forskjellige aspekter ved det litterære språket:

  1. Lingvistikk: semiotikk, syntaks og semantikk

  2. Habituelle og normative struktureringsprinsipper

  3. Litterære konvensjoner

  1. Lingvistikk. Denne kategorien er knyttet til leksikalsk betydning og den lokusjonære kraften og er åpenbart domenet til filologien, den historiske semantikken og begrepshistorien. I forhold til en enkelt tekst er det klart at vi alle på dette planet søker å finne ut hva forfatteren faktisk skrev, og hvilken semantisk betydning han/hun har lagt i valg av ord og uttrykk. Dette kan illustreres ved å vise til tekstkritikken – som kort fortalt går ut på å finne en standardtekst, så nær opp til forfatterens original som mulig – og betydningen av å forstå hva som ligger i et konkret ord eller uttrykk til en bestemt tid. Når Cicero skriver Caesar, er det en benevnelse på en historisk person (Julius Caesar). Når dikteren Juvenal 150 år seinere skriver Caesar, kan det like gjerne være en tittel, som en referanse til den sittende keiseren, eller den personifiserte keisermakten. Begrepshistorien har jo sett det som sitt mål å kunne forankre visse grunnbegreper i sin historiske sammenheng og studere deres eventuelle utvikling. Historikere er selvsagt avhengige av denne type kunnskap om de arbeider med tekster fra en eldre periode. Man trenger å være klar over uklarheter og omdiskuterte passasjer i et eldre litterært verk man benytter som kilde, og man trenger å være klar over utviklingen av visse nøkkelbegrep og deres historiske betydning. «Demokrati» betydde ikke det samme for antikkens grekere eller for 1700-tallets opplysningsmenneske som for oss i dag. For historikere er det selvsagt også av betydning å kjenne til epokens spesielle maktspråk og den mening som en gitt språk-bruk er ladet med i valget av ord, uttrykk og diksjon, som gjør oss i stand til å gjenkjenne noe som konservativt, radikalt, opprørsk, subkulturelt o.l. Leksikalsk betydning handler om semantikk og språklige konvensjoner, altså virkemidler for å overføre intensjon, ikke intensjon i seg selv.

  2. Habituelle og normative struktureringsprinsipper. Her snakker vi om retorikk, poetikk, stil, metrikk osv. Det er med bakgrunn i disse struktureringsprinsippene vi gjenkjenner og forstår billedbruk, symbol, simile, metafor, ironi osv. Først når man er kjent med prinsippene i den epideiktiske talen, kan man forstå og vurdere en panegyrisk tekst og overskue dens betydning som språkhandling. Da kan et kongespeil framtre som noe annet enn tanketomt spyttslikkeri eller utrert propaganda. Emnet er noe man velger, mente de Buffon, men «le style est

l’homme même».25 Stil tilfører helt enkelt mening, og derfor vil det å forstå hvordan en teksts stil forholder seg til tidens normer være av stor betydning for en historiker. Er man på jakt etter bruken av et bestemt ord eller uttrykk, kan det for eksempel være av avgjørende betydning å vite om det er forenlig med den stil en prosaforfatter har, eller det meter eller versemål en poet har valgt. Før man leter etter ordet demokratia i en gresk tragedie, bør man forvisse seg om at det passer i det angjeldende meter (f.eks. jambisk trimeter). Dette er også knyttet nært opp til konvensjoner og normer, som er vårt neste punkt.

  1. Litterære konvensjoner. Med litterære konvensjoner menes her genre, topikk og kanoniske forbilder. Dette har så å si med tekstens selvrefleksjon å gjøre, med måten den forholder seg til sin tekstualitet og litteraritet. Genre er å regne for institusjonelle normer for konstruksjon og vurdering av en tekst. Genre gir forforståelse, eller intersubjektiv forventning, og avgrenser utformingen av en tekst i forhold til de kommunikative mål forfatteren har, og gjør utføringen og forståelsen av språkhandlingen lettere. Valget av en bestemt genre styrer hvordan noe blir oppfattet. Genre er konvensjonelle fenomener som utvikles og forandres over tid, men genrebrudd eller forsøk på å videreutvikle en genre vil også tilføre mening. Å behandle trivialia i høystemte diktgenre vil gi et parodisk tilsnitt, å beskrive folkemord i et lystspill vil gi en helt annen virkning. Her må altså historikeren kjenne genren og om den gitte teksten ligger innenfor, på grensen av eller utenfor dens vanlige konvensjoner da teksten ble skrevet. Det samme kan sies om topikk og litterært fellesgods. Imitasjon av og allusjon til tidligere litteratur, og især viktige eller kanoniske verk, har foregått siden Homer. Her beveger vi oss over i feltet knyttet til intertekstualitet og såkalte loci similes («like steder», dvs. litterære lån eller kreative omskrivninger) og loci communes («fellesste-der», dvs. stoff og tanker som er sammenfallende som følge av en felles litterær kultur). Dette angår selvsagt spørsmål om originalitet, førstehåndskunnskap og lignende. Intertekstualitet kan vel sies å være en følge av at noe er fellesgods i en større litterær kultur og trenger ikke være bevisst, mens vi kan knytte allusjon spesielt til en forfatterintensjon. Om noe skal forstås som en allusjon til, eller innflytelse fra et annet verk er jo i en viss grad avhengig av leserens kompetanse, men to kriterier er åpenbare: Den «andre» teksten må være utformet før den angjeldende, og den

25. I hans berømte forelesning Discours sur le style til Det franske akademi i 1753 (i Piveteau (red.), Buffon Oeuvres philosophiques, Paris 1954: 503).

må ha vært kjent for forfatteren. Det er imidlertid også slik at virkningshistorien til en tekst eller et tekstparti er så betydelig at man ikke nødvendigvis lenger kan snakke om allusjon eller litterært lån. Eksemplet med Orwell over kan utfylles med Aksel Sandemoses idé om Janteloven. Denne kan man nå støte på overalt i tekst og tale hvor forsmådde «helter» føler seg motarbeidet, uten at avsenderen kjenner En flyktning krys-ser sitt spor eller Jantelovens litterære univers i noen grad. Det må derfor også understrekes at intertekstualitet i en eller annen forstand ikke nødvendigvis overfører meningen fra den opprinnelige teksten videre. I tråd med språkhandlingsteorien må vi her se på gjenbruk som en selvstendig handling, med mulige nye og selvstendige intensjoner. Disse aspektene knyttet til tekststrategier og strukturer, som jeg velger å kalle tekstuell kontekst, er især domenet til litteraturvitenskapen og har en tendens til å bli neglisjert av historikere.

Når vi benytter en liten del av et verk som historisk kilde, kan vi lett støte på et annet problem, nemlig hvordan dette utdraget egentlig forholder seg til helheten – i relasjon til hva som kalles dets intratekstuelle kontekst. Den åpenbare løsningen er selvsagt å lese mer av det omliggende eller til og med hele verket, men for eldre tids historie er det et problem at det er til dels store lakuner i mange verk og at en del tekster kun er fragmentarisk bevarte. Her gjelder det derfor å ta de nødvendige forbehold.

HISTORISK KONTEKST

Når vi beveger oss over til den historiske konteksten, er vi historikere mer på hjemmebane. Her regner jeg alt fra fysisk lokalitet (eks. Roma i seinrepublikken), politiske og sosiokulturelle omgivelser, enkelthendelser og mentalitet, rådende ideologi/religion osv.

Det er åpenbart at vi for å forstå en historisk tekst må avdekke hvordan den forholder seg til sin historiske kontekst.26 Men når det er sagt, har de seineste årenes tekst- og vitenskapsfilosofiske debatt gjort det klart at den historiske konteksten ikke kan forstås som et fast bakteppe eller ramme-verk. Den historiske konteksten er for en stor del også «tekst», dvs. seinere nedskrevne beskrivelser. Fra et hermeneutisk ståsted er dette imidlertid uproblematisk. Det er klart at det vi nå anser som fakta eller sannheter, om eksempelvis Roma i seinrepublikken, er hva forskere har kommet fram til

26. Jfr. M.L. Pratt, Towards a Speech Act Theory of Literary Discourse, Bloomington 1977: 115: «Far from being autonomous, self-contained, self-motivating, context-free objects which exist independently from ‘pragmatic’ concerns of ‘everyday’ discourse, literary works take place in a context, and like any other utterance they cannot be described apart from that context.»

i løpet av årene; oppfatninger som er blitt testet mot historiske kilder og forskerfellesskapets kritikk. Det faktum at denne totaliteten av tilgjengelig kunnskap gjenfortelles i en moderne kontekst, gjør den imidlertid ikke uetterrettelig eller suspekt som historisk kontekst. Vi må simpelthen bare minne oss om at den historiske konteksten ikke er en permanent sementert størrelse, men åpen for tolkning, omskrivning og modifisering. Dette er vel når alt kommer til alt selvfølgelig for historikere.

Forfattere og tekster virker innenfor sine kontekster, men påvirker dem også, og ikke minst påvirkes vår oppfatning av kontekstene. Derfor stilles det krav til tolkningen at vi unngår sirkelargumentasjon som følge av at teksten har vært med på å danne bildet av konteksten. Vår kunnskap om seinrepublikkens Roma bygger for en del på Cicero, og vi kan følgelig ikke benytte den delen som uavhengig historisk kontekst til Ciceros tekster. Særlig er dette viktig når det gjelder spørsmål om mentalitet, ideologi osv. Dette har stått sentralt for den angloamerikanske tekstvitenskapelige retningen nyhistorismen, som har lagt vekt på faktorer som diskursive formasjoner, kontroll, makt, politikk, det subversive i relasjonene mellom tekst og kontekst.27 Dette er et eksempel på at tekstvitenskap kan nærme seg historien, men her ikke det tradisjonelle historiefaget. Dette kommer til uttrykk på to måter. Nyhistorismen baserer seg ikke på kildekritikk, men den framholder snarere fordelen med den tilfeldige og ukonvensjonelle kildeutvelgelsen. Videre virker det som nyhistorismen er mer opptatt av å «tekstualisere» kontekstene enn å «historisere» tekstene. Likevel mener jeg at slike studier kan supplere og korrigere mer tradisjonelle historiske framstillinger. Vi må uansett fram-holde at selv om den historiske konteksten er labil og at tekster er med på å forme den, så er det klart at når vi har etablert en historisk kontekst, har vi samtidig etablert en setting hvor en tekst kan fungere som en språk-handling. Den historiske konteksten kan derfor formes av en tekst, men samtidig være en referanseramme. Den kan virke kreativt i den forstand at den gir former og materiale til å avdekke mening, eller obstruerende i den forstand at den setter begrensninger for hvordan og hva som kan avledes.

Vi kan ta for oss ideen om ytringsfrihet og ulike former for begrensning i litterære tekster i ulike historiske kulturer og samfunn. En absolutt

27. Egentlig bør vi her snakke om en britisk variant, Cultural Materialism, og dens amerikanske motstykke, New Historicism. Jeg velger her å behandle dem felles under den siste, mest kjente betegnelsen. Nyhistorismen er inspirert av Michel Foucault og Raymond Williams, med S. Greenblatt, L. Montrose og A. Sinfield som de viktigste bidragsyterne. Se J. Brannigan, New Historicism and Cultural Materialism, London 1998 for en introduksjon til denne retningen.

ytringsfrihet er i en kommunikasjonssituasjon først og fremst begrenset av språklige (dvs. lingvistiske og semantiske) regler. Teksten må gi mening til den ønskede leseren. Ytringsfriheten er imidlertid også begrenset av litterær smak og konvensjoner, av smaksdommere, kritikere, genrenormer. Teksten bør oppfylle de litterære forventningene og tilfredsstille den ønskede leserkretsen. Videre er ytringsfriheten begrenset av mulige fysiske hindringer for å nå det aktuelle publikum, så som avstand og mulighet for å sirkulere teksten, av en redaktør eller forlegger som er motvillig osv. Og til slutt kan ytringsfriheten være begrenset av ekstern makt (sensur, pålegg, straff) eller etikette og ortodoksi. Teksten skal/kan ikke krenke visse personer slik at det slår tilbake på forfatteren. Måten forfatteren forholder seg til de kreative og obstruerende forhold i sin samtid, er åpenbart av betydning for historiske studier. Derfor er det viktig å studere den historiske litterære institusjonen som teksten er en del av – for å utlede hva slags språkhandling teksten kan sies å være, og hvordan forfatterens sosiale, politiske og kulturelle posisjon tillater ham eller henne å forholde seg til offentligheten, myndigheter, kulturpolitikk, forventningspress, mesener, normer og konvensjoner.

Hegemoniske diskurser eller ortodoksier er selvsagt av stor betydning for en skriveprosess, og for å kunne fortolke en tekst må vi slå fast om det fantes en klar ortodoksi, og dersom det var tilfellet, hva den bestod i. Det at en forfatter retter seg etter en ortodoksi behøver selvsagt ikke være en uforbeholden støtte til ortodoksien, men like mye et resultat av underkastelse, av frykt eller håp om personlig vinning. Og motsatt, om en tekst ikke fullt ut uttrykker den rådende ortodoksien, kan den være tilsluttende til mye, bare ikke til alt; men den kan også signalisere subversiv kritikk av ortodoksien, avhengig av ytringsfriheten og åpenheten i det angjeldende samfunnet. Et åpenbart brudd med ortodoksien vil være en oppriktig handling, et (ofte provokativt) uttrykk for insubordinasjon – da vi må anta at samfunn som er fullstendig liberale når det gjelder ytringsfrihet, ikke støtter seg til ortodoksi. I samfunn uten klare ortodoksier vil det selvsagt fremdeles være konvensjoner, dominerende ideologier og tankemønstre som forfattere vil måtte forholde seg til på lignende vis. James Scott har i denne sammenhengen introdusert begrepene «public» og «hidden transcripts», åpen og skjult transkripsjon.28 Han mener at den åpne transkripsjonen speiler den dominante elitens ideologi og tankemønster, særlig i forhold til de underordnede. Når den framføres av personer utenfor denne eliten, kan den best forstås som underdanig diskurs

28. J. Scott, Domination and the Art of Resistance: Hidden Transcripts, New Haven 1990.

overfor en dominant makt. Den skjulte transkripsjonen er på den annen side framført for et annet publikum, den kjennetegnes ved «discourse that takes place ‘offstage’, beyond direct observation by powerholders».29 Forfattere kan derfor følge den åpne transkripsjonen ved å skrive på en måte som bekrefter bildet av det dominerende syn og understøtter de eksisterende maktstrukturene, men han eller hun kan samtidig også gi uttrykk for en skjult transkripsjon, ‘off the record’, blant likesinnede. Den iboende spenning mellom den skjulte og åpne transkripsjonen vil i slike sammenhenger påvirke teksten og forståelsen av den, enten når den skjulte er nedfelt i teksten som en tendens eller kode (‘mellom linjene’) eller den framkommer ved et brudd hvor forskjellen på den skjulte og den åpne transkripsjonen åpenbares og utfordres. Dersom det er spørsmål om det siste, er det avgjørende å etablere konteksten forut for bruddet, for å forstå bruddet som sådan.

TEKST OG LESER

Jeg har argumentert for at en forfatter kommuniserer mening og intensjon ikke bare gjennom den leksikalske betydningen, men også gjennom konvensjoner og kontekster, litterære og historiske. Leseren bestemmer mening og intensjon gjennom en tilsvarende kunnskap om de leksikalske betydningene, konvensjonene og kontekstene. En spesiell utfordring for eldre tiders historie er det faktum at leserrollen blir aktualisert gjennom forskjellige instanser – den historiske samtidens leser, ettertidens leser, som har gitt sitt bidrag til virkningshistorien, og leseren av i dag. Som en språkhandling er teksten primært rettet mot samtiden, og smått om senn er kunnskapen om den eksakte leksikalske betydningen, konvensjonene og konteksten der og da blitt uklare for oss. Likevel, eller nettopp på grunn av det, har lesere opp gjennom historien bidratt til fortolkningen av teksten, grepet dens tidløshet og båret oppe interesse for den, slik at den framstår for oss i dag med både sitt originale språkhandlingsaspekt så vel som med traderte og tilførte aspekt. Leserne gjennom resepsjonshistorien er bindeledd i den kommunikative kjeden fra teksten til oss moderne lesere. Det er i slike tilfeller Gadamer snakker om idealet om horisontsammensmeltning.

Hans Robert Jauss har med sitt begrep om resepsjonsestetikk (Rezeptionästhetik) forsøkt å klargjøre betydningen av resepsjonshistorien.30

29. Ibid: 4.

30. H.-R. Jauss, Literaturgeschichte als Provokation der Literaturwissenschaft, Konstanz 1967 og Ästhetische Erfahrung und literarische Hermeneutik, München 1977.

Han understreker at det er nødvendig å identifisere den tekstuelle og historiske konteksten til en tekst, men at det å lese teksten ‘motstrøms’, ned gjennom resepsjonshistorien, kan ha mye for seg. Ettersom forskjellige epoker i resepsjonshistorien har ulike forventningshorisonter (Erwartungshorizonten), kan vi ved å følge tolkningshistorien lag for lag ned gjennom historien avspeile tekstens potensial for mening. Vi kan se verket med «estetisk distanse» og se hva som er gjenkjent og verdsatt gjennom teksttraderingen; hva og hvilke meninger som ikke ble anerkjent i samtiden, men som ettertiden har trukket fram som viktige, og motsatt hva som var av betydning for samtiden, men ikke er oppfattet som viktig for ettertiden. Jauss argumenterer for at dialogen mellom nåtid og fortid angår tekstenes historisitet på tre måter: på en diakron måte, hvor tekster ses som å inngå i en litterær serie som utvikles over tid, på en synkron måte, hvor tekster ses som et utvalg fra en litterær kultur avgrenset i tid og rom, og på en generell historisk måte, hvor tekster ses på som noe som forholder seg til og samhandler med ulike sosiokulturelle settinger over tid og rom.

Det vi mister av nærhet til den opprinnelige språkhandlingen, kan resepsjonshistorien i noe monn sies å veie opp for. For en del eldre litteratur finnes det en lang tolkningshistorie og store kunnskapsbaser som rommer ulike fortolkninger, tekstutgaver, kommentarer, konkordanser osv. som gjør at vi kan gjennomgå og studere tidligere vellykkede tolkninger så vel som feilsteg.

Reaksjonen til førstehåndsleserne vil naturlig nok stå som en indikasjon til en teksts mening/betydning, men også være med å forme den og seinere fortolkninger. Det er derfor selvsagt viktig, dersom det er mulig, å avdekke den første responsen til den teksten vi vil bruke som kilde. Den første publikumsreaksjonen kunne avgjøre ikke bare om verket ble en suksess eller en fiasko, men også bidra til sosiopolitiske tolkninger som kunne slå tilbake på forfatteren eller være skjebnesvangre også for andre av hans samtidige.

Men også reaksjoner som måtte komme seinere, særlig etter politiske omkalfatringer e.l., kan være svært viktige for forståelsen av et verk, særlig i lys av begrepene om åpen og skjult transkripsjon. Dersom vi mistenker at noe er skjult transkripsjon eller fordekt kritikk i en eller annen forstand, i en tid hvor alternativ framstilling eller åpen kritikk ikke var mulig, vil vi forvente at dette kommer fram og blir anerkjent dersom det regimet, den institusjon eller person som umuliggjorde en alternativ framstilling eller direkte kritikk, falt bort. Det at den romerske dikteren

Martial, etter at keiser Domitian ble drept, verken selv sto fram som eller av andre ble hyllet og anerkjent som en regimekritiker (men snarere forlot Roma til fordel for sitt barndoms Spania), er et sterkt indisium på det ikke er rimelig å anta at hans mange keiserhyllester er å regne for innuendo eller skjult kritikk, slik flere har forsøkt å mene.31 På den måten har vi altså direkte nytte av resepsjonshistorien.

Leseren er særlig viktig ut fra språkhandlingsaspektet: Avsenderen må samhandle med mottaker for å realisere sin intensjon slik at språkhandlingen funger som en kommunikativ begivenhet. Derfor gjelder det også for oss å forsøke å identifisere hvem teksten som språkhandling var rettet mot, den såkalte intenderte leseren. For å avdekke den intenderte leseren, vender vi oss igjen til de andre sidene av fortolkningsmodellen, til den tekstgenetiske konteksten, men også til teksten selv, i tiltaleformer, språkbruk, referanserammer, konvensjoner osv. La oss ta Markusevangeliet i Det nye testamentet. Det stammer kanskje fra Roma og er nedtegnet i annen halvdel av det første århundre; det er skrevet på gresk (med noen latinismer), og referanser til arameisk språk og jødiske skikker er forklart, men ikke kristne termer og prinsipper. Hva kan dette fortelle oss om den intenderte leserkretsen? Det virker ikke ut fra dette som om forfatteren ville henvende seg til verken jødene i diaspora eller den pagane befolkningen i det romerske Italia. Skrev han da for allerede kristne menigheter? Hvordan påvirker det eventuelt vår forståelse av teksten? Det virker åpenbart at den intenderte leseren er med på å forme emnet og hvordan det presenteres, og på den måten også betydningen av en tekst. Han/hun er del av den interaksjon som finner sted mellom språklig uttrykk, forskjellige kontekster, emne, forfatter og teksten selv.

Med dette er ikke ringen sluttet – for den hermeneutiske sirkelen er ingen lukket krets – men denne artikkelen har kommet rundt til alle de ulike sidene den skisserte opp i en enkel «fortolkningsmodell». Vi har sett at disse faktorene flyter over i hverandre, men forhåpentligvis også at de dermed er lenket sammen og påvirker hverandre på en måte som er essensiell for en historisk fortolkning og følgelig bør kontempleres. Dette har ikke vært et forsøk på å gi noen fasitsvar på hvordan vi kan og bør forholde oss til litterære tekster, men jeg håper at gjennomgangen kan klargjøre noen punkter for andre historikere i arbeidet med litterært materiale og kanskje også føre til ytterligere refleksjon rundt fortolkningen av historiske tekster.

31. Dette er en av konklusjonene i min avhandling, op.cit. note 1.