Av Christian Venneslan

I en nylig publisert artikkel i Historisk tidsskrift forsvarer Jan Vea og Tore Jørgen Hanisch tesen om tilbudsledet vekst og avviser etterspørselsorienterte forklaringer av veien ut av krisen på 1930-tallet.1 Særlig rettes polemikken mot en artikkel av Erlend Bjørtvedt og undertegnede i Historisk tidsskrift fra 1998 (HT98).2 Stridens kjerne kan knyttes til ulik tolkning av historisk statistikk. Med dette for øye ønsker jeg å gjennomgå argumentasjonen til Vea og Hanisch.

VENDEPUNKTET

I Veien ut av krisa på 1930-tallet (HT98) fastslo vi bunnpunktet for en rekke nasjonale variable til 1931, men presiserte at omslaget gjerne kunne ha kommet et godt stykke ut i påfølgende år. Et hovedpoeng var å lete etter krefter som var virksomme fra og med 1932, i tilknytning til det internasjonale oppsving som fulgte sammenbruddet i verdens valutasystem. Norge sto som råvarebasert eksportnasjon i gunstig posisjon da kon-

1. J. Vea og T.J. Hanisch, Krisen i 1930-årene, Historisk tidsskrift 2005, 1: 61–81.

2. E. Bjørtvedt og C. Venneslan, Veien ut av krisa, Historisk tidsskrift 1998, 2: 130–159, også i The Gold Standard, Trade and Recovery in the 1930s, Scandinavian Economic History Review, 1999, 2: 23–44.

junkturbedringen inntraff. Med økt eksport oppsto et nytt grunnlag for optimisme, økt investeringsvirksomhet og til slutt et oppsving i hjemmeindustrien.

Vår analyse av konjunkturutviklingen var for Vea og Hanisch «så pass misvisende i forhold til de faktiske forhold at vi hadde vanskelig for å ta artikkelen helt på alvor». Betydningen av streik og lockout var ikke diskutert, og eksportveksten i 1932 skyldtes hovedsakelig produksjonsstansen i 1931.3 Til dette skal sies at vi i HT98 faktisk drøftet arbeidskonflikten over en hel side, og påpekte at eksporten var i fritt fall før storlockouten satte inn. I tillegg viste vi at eksportinntektene i 1931 sank betraktelig mer enn forbruket av streikerammede artikler, til tross for at tvisten rammet hjemme- og eksportindustrien noenlunde likt.4 Dette tyder på at uavhengig av arbeidskonflikten ville eksporten hatt et kraftig fall i 1931.

I den videre fremstilling holder vi av plassmessige hensyn likevel streik og lockout utenfor analysen. Vendepunktet med hensyn til industriproduksjonen er i nyere studier relativt presist tidfestet til høsten 1932.5 Vekstperioden varte til 1937 før et nytt tilbakeslag inntraff. Den første kritiske oppgangsfase definerer jeg derfor til årene 1933 og 1934. Ved hjelp av en slik kronologisk avgrensning av konjunkturanalysen kan vi demonstrere slagkraften til tesen om eksportledet vekst, uavhengig av hendelsesforløpet i kriseåret 1931.

INTERNASJONALE FORHOLD

Et helt sentralt argument for Vea og Hanisch er at eksportveksten på 1930-tallet ikke skyldtes økt etterspørsel fra verdensmarkedet. «Veksten var […] tilbudsledet og skyldtes ikke bedre konjunkturer». Det vises til at verdenshandelen var 58 % lavere i 1934 enn i 1930, målt i gulldollar.6

Hva betyr målt i gulldollar? Er det beregninger av verdenshandelen i faste priser, altså volumutviklingen? Eller er det løpende prisberegninger? Faktisk ingen av delene. Det er et verdimål i tradisjonen fra gullstandardens fastkursregime. Sett i lys av dette systemets kollaps tidlig på 1930-tallet, og en rekke valutaers depresiering i forhold til parikursene, gir indeksberegninger uttrykt i gullverdi et misvisende inntrykk. Hadde handelen virkelig falt med 2/3 fra 1929 til 1934, ville verden vært en helt annen enn den faktisk var i disse årene.

3. Vea og Hanisch 2005: 64.

4. Bjørtvedt og Venneslan 1998: 137–138.

5. J.T. Klovland, Industrivekst uten planøkonomi, i B.L. Basberg, H.W. Nordvik og G. Stang (red.), I det lange løp. Essays i økonomisk historie tilegnet Fritz Hodne, Bergen 1997: 108–109.

6. Vea og Hanisch 2005: 65, 67.

Beregninger fra Folkeforbundet (LoN) i faste priser gir et mer nyansert bilde:

Tabell 1 Verdenshandel og verdensproduksjon 1929–1937. Volumindeks (1932 = 100)

År

1929

1930

1931

1932

1933

1934

1935

1936

1937

Verdenshandel

135,1

125,7

116,2

100,0

102,0

104,7

111,2

114,7

131,8

Årlig endringsrate

0,0

-7,0

-7,5

-14,0

2,0

2,6

6,2

3,2

14,8

Verdensproduksjon

158,7

137,0

118,7

100,0

113,2

122,2

135,6

151,6

161,7

Årlig endringsrate

0,0

-13,7

-13,3

-15,8

13,2

8,0

10,9

11,8

6,7

Kilde: League of Nations (LoN), Review of World Trade 1934, Genève 1935: 11; Monthly Bulletin of Statistics, vol. xviii nr. 2 1937 og vol. xix nr. 2 og 3 1938.

Bunnpunktet for verdenshandelen var altså 1932. Aktiviteten økte med 2 % i 1933 og 2,6 % i 1934. I 1937 var man nesten tilbake på 1929-nivå, før et internasjonalt tilbakeslag igjen reduserer veksttakten. LoN gir oss også kvartalstall og tidfester omslaget til høsten 1932.7 Det internasjonale konjunkturskifte bekreftes av beregninger for verdens industriproduksjon. Bunnen var her noen måneder tidligere.

Vea og Hanisch henviser også til volumindekser, men disse gjelder kun Europa.8 Tatt i betraktning de fleste sentraleuropeiske lands tilknytning til gullstandarden, er de svake veksttall som påvises ikke overraskende. Verdien av dem er også av mindre interesse, siden det vi søker å avklare er det internasjonale konjunkturskifte og verdensmarkedets etterspørsel. I tillegg skygger de over betydelige forskjeller mellom valutablokkene. Devalueringslandene og dollarområdet opplevde sterkere eksportnedgang under krisen enn land på kontinentet, og fikk langt tidligere og sterkere eksportvekst etterpå. Med eksportøkning målt i løpende priser i 1933 og 1934 på henholdsvis 4,0 % og 9,6 % i devalueringslandene og 3,7 % og 26 % i dollarblokklandene, kan ikke oppsvinget kalles annet enn betydelig.9

At verdensproduksjonen steg langt raskere enn verdenshandelen, innebar en strukturell transformasjon som var fordelaktig for vekst i hjemmemarkedene. «Slik var det også i Norge», hevder Vea og Hanisch.10 Autarki og handelsbarrierer førte riktig nok til at internasjonalt

7. League of Nations (LoN), Monthly Bulletin of Statistics, vol. xv nr. 3 1934.

8. Vea og Hanisch 2005: 65.

9. Bjørtvedt og Venneslan 1998: 149.

varebytte ikke klarte å holde tritt med det kraftige produksjonsoppsvinget. Men det var særlig handelen med forbruksvarer som hang etter. Økt etterspørsel etter kapitalvarer og råvarer sto faktisk for hele stigningen i verdenshandelen i 1933 og 1934.11 Med endrede etterspørselssignaler i favør av norsk produksjonsstruktur, reagerte også eksportørene prompte. Resultatet var at eksporten ble ledende i den første kritiske oppgangsfasen, mens hjemmemarkedet ble forvist til en mer passiv rolle enn i andre land. Statistisk sentralbyrå (SSB) analyserte situasjonen tilsvarende:

De siste to års oppsving har i de fleste land fortrinsvis vært koncentrert til hjemmemarkedet. For Norge kan dette ikke sies å være tilfelle. Produksjonen i eksportindustrien stiger fra 1932 til 1933 sterkere enn produksjonen i hjemmeindustrien. Fra 1933 til 1934 har det riktignok vært en forskjell i stigningstakten, men den har vært helt ubetydelig. Oppgangen for hjemmeindustrien har nemlig ikke vært mere enn omtrent 1 pct sterkere enn for eksportindustrien.

12

NASJONALE FORHOLD

Tolkninger av nasjonal statistikk gir også sprikende resultater. Ved siden av ulik forståelse av nasjonalregnskapstall, er det uenighet om hva industristatistikken forteller oss. Som overordnet prinsipp bør følgende være uproblematisk: Så lenge problemstillingen sentrerer rundt et lands vei ut av krisen, er beregninger av samlet produksjon et naturlig fokus. Den sentrale kilde til å belyse det er nasjonalregnskapene. Årlige oppgaver over nasjonalprodukt (BNP) etter næring og art er beregnet av SSB.13 Dette gir et solid grunnlag for studier av 1930-årenes økonomi.

Vea og Hanisch bruker også nasjonalregnskapsstatistikk når de skal påvise eksportens betydning for den økonomiske veksten. Spesielt henvises det til forholdet mellom eksportverdi av industrivarer og samlet bruttoprodukt i industrien.14 Problemet med denne «eksportandelen» (eksportverdi dividert på samlet bruttoprodukt) er at den sidestiller ikke-sammenlignbare størrelser fra nasjonalregnskapet. Mens eksportverdi er en sluttanvendelseskomponent fra utgiftsmetoden i regnskapsføringen, er bruttoprodukt en anskaffelseskomponent tilhørende produksjonsmetoden. Ved økt produktivitet i eksportindustrien, for eksempel, er det ingen motsetning mellom reduksjon i eksportverdi og økning i dens andel av samlet bruttoprodukt og bidrag til BNP.

10. Vea og Hanisch 2005: 61.

11. LoN, Review of World Trade 1934, Geneve 1935: 17.

12. Statistisk sentralbyrå (SSB), Statistisk økonomisk oversikt over året 1934, Oslo 1935: 34.

13. SSB NOS XII. 163 Nasjonalregnskap 1865–1960, Oslo 1965.

14. Vea og Hanisch 2005: 67–68.

Forholdet mellom eksport og verdiskaping kan best uttrykkes ved å sammenstille eksportverdi mot de andre sluttanvendelseskomponentene i nasjonalregnskapet. Tabell 2 og 3 gir en oppstilling i faste og løpende priser, samt prosentvis fordeling mellom variablene:

Tabell 2 Nasjonalprodukt etter anvendelse. Faste 1938 priser og prosentvis fordeling. Mill. kr

År

1930

1931

1932

1933

1934

1935

1936

1937

Bruttonasjonalprodukt

4746

4368

4595

4699

4870

5114

5459

5697

Privat konsum

3233

3152

3155

3206

3281

3421

3568

3747

i andel av BNP (%)

68,12

72,16

68,66

68,23

67,37

66,89

65,36

65,77

Offentlig konsum

334

353

350

349

354

365

374

379

i andel av BNP (%)

7,04

8,08

7,62

7,43

7,27

7,14

6,85

6,65

Bruttoinvestering

1173

961

840

849

995

1154

1283

1483

i andel av BNP (%)

24,72

22,00

18,28

18,07

20,43

22,57

23,50

26,03

Eksportoverskudd

6

-98

250

295

240

174

234

88

i andel av BNP (%)

0,13

-2,24

5,44

6,28

4,93

3,40

4,29

1,54

Eksport

1307

1150

1236

1303

1355

1400

1533

1683

i andel av BNP (%)

27,54

26,33

26,90

27,73

27,82

27,38

28,08

29,54

Import

1301

1248

986

1008

1115

1226

1299

1595

i andel av BNP (%)

27,41

28,57

21,46

21,45

22,90

23,97

23,80

28,00

Kilde: SSB NOS XII. 163 1965, Nasjonalregnskap 1865–1960, tabell 30.

Tabell 3 Nasjonalprodukt etter anvendelse. Løpende priser og prosentvis fordeling. Mill. kr

År

1930

1931

1932

1933

1934

1935

1936

1937

Bruttonasjonalprodukt

4377

3842

3862

3866

4068

4362

4850

5581

Privat konsum

3050

2839

2778

2749

2865

3024

3256

3651

i andel av BNP (%)

69,7

73,9

71,9

71,1

70,4

69,3

67,1

65,4

Offentlig konsum

330

322

307

301

307

328

356

384

i andel av BNP (%)

7,5

8,4

7,9

7,8

7,5

7,5

7,3

6,9

Bruttoinvestering

1005

741

649

654

771

923

1081

1414

i andel av BNP (%)

23,0

19,3

16,8

16,9

19,0

21,2

22,3

25,3

Eksportoverskudd

-8

-60

128

162

125

87

157

132

i andel av BNP (%)

-0,2

-1,6

3,3

4,2

3,1

2,0

3,2

2,4

Eksport

1300

1016

1026

1052

1102

1163

1347

1760

i andel av BNP (%)

29,7

26,4

26,6

27,2

27,1

26,7

27,8

31,5

Import

1308

1076

898

890

977

1076

1190

1628

i andel av BNP (%)

29,9

28,0

23,3

23,0

24,0

24,7

24,5

29,2

Kilde: SSB NOS XII. 163 1965, Nasjonalregnskap 1865–1960, tabell 1.

I faste priser er veksten i BNP mellom 1932 og 1934 6 %, i løpende priser 5,3 %. Fra hvilke sektorer kom denne veksten? Bildet som gis i nasjonalregnskapsstatistikken er ganske entydig. I faste priser synker privat konsums andel av BNP fra 68,7 til 67,4 %, i løpende priser fra 71,9 til 70,4 %. Eksportandelen øker markant i 1933 og holder posisjonen både i løpende og faste priser i 1934. Sterk vekst er det også i investeringer dette året. Klimaet for investeringer hadde utvilsomt bedret seg med oppgivelsen av gullstandarden og den positive effekt dette ga for utenriksøkonomi, pengemengde og rente. Skiftet var imidlertid først merkbart i eksportnæringene. Med den internasjonale konjunkturbedringen fra høsten 1932 var det her produksjonsveksten ble satt i gang. Økt inntekt fra skipsfart og eksportindustri ga et nytt grunnlag for optimisme og økt investeringsvirksomhet, og tilslutt et oppsving i hjemmeindustri og konsum.

SLUTTMERKNAD

En finmasket kronologi og et kortsiktig makroperspektiv ligger til grunn for denne kommentaren av veien ut av krisen. Fokuset kunne naturligvis vært annerledes. Langsiktig vekstanalyse med vekt på produksjonsfaktorer, teknologi og nye markeder kunne også gitt viktige kunnskaper om konjunkturutviklingen over tid. Men når talsmenn for tilbudssideskolen anvender kortsiktig schumpeteriansk mikroteori med tilknyttede begreper som vekst gjennom krise, driftige entreprenører og kniven på strupen, blir det nødvendig å møte dem på deres egen banehalvdel. Problemet er at empirien som funderer en slik teoretisk overbygning samsvarer dårlig med de makroøkonomiske data som foreligger for perioden. Internasjonal konjunkturbedring og nasjonal eksportvekst blir bortforklart og oversett til fordel for løsrevne bransjestudier. Det innrømmes at omstillingen muligens «måtte ta noe tid» og ikke iverksatte resultater før i 1934.15 Problemet blir i så tilfelle å sammenligne empirisk transformasjonsgrad under vekst og krise. Ble omstillingen initiert av krisen, eller var det eksportnæringenes oppsving fra 1932 som sporet til optimisme, transformasjon og endret adferd hos entreprenørene? Materialet som er fremlagt i denne kommentaren levner liten tvil. Veien ut av krisen var eksportledet i den første kritiske oppgangsfasen. At tilbudssidefaktorer og omstillinger i hjemmemarked gjorde seg mer gjeldende på sikt, endrer ikke på det faktum.

15. Vea og Hanisch 2005: 81.