Av Sverre Bagge

Artikkelen diskuterer Claus Krags hypotese om kirkens holdning som forklaring på at motstandsretten var gjeldende i Frostatingsloven helt frem til 1270-årene og hans tolkning av denne retten som underforstått i den kirkelig inspirerte tronfølgeloven av 1163/64. Den argumenterer for at kirken bare unntaksvis godtok væpnet motstand mot kongen og da av andre grunner og på annen måte enn i Frostatingslovens bestemmelser. Dette gjør det også lite rimelig å regne med en underforstått motstandsrett i tronfølgeloven. I tillegg kommer at denne loven direkte tok sikte på å holde det seirende parti ved makten og for dette formål fastsatte en helt presis prosedyre ved kongevalg. Forklaringen på bestemmelsenes fortsatte eksistens må snarere søkes hos bøndene, som på 1200-tallet fortsatt var i stand til å ivareta sine interesser, samtidig som statsutviklingen ikke var kommet så langt at det var uforenlig med slike bestemmelser.

1. Takk til Leidulf Melve og Jo Rune Ugulen for gjennomlesning og nyttige kommentarer.

Motstandsbestemmelsene i Frostatingsloven hører til de mer mysteriøse bestemmelser i de gamle norske lovene. Så lenge man aksepterte Fritz Kerns oppfatning av motstandsretten som en fellesgermansk rett,2 var problemet at bare Frostatingsloven hadde slike bestemmelser. Men mye er skjedd siden 1914, da Kerns bok kom ut, og hverken fellesgermansk urrett eller den allmenne motstandsrett står særlig høyt i kurs i dagens forskning. I motsetning til Kern oppfatter ikke lenger nyere forskning motstandsretten som et kollektivt forsvar mot krenkelse av «den gode, gamle rett», men snarere som uttrykk for et samfunn der makt i stor grad var rett og kongens autoritet var svak. Bruk av væpnet makt var et normalt middel til å hevde sine rettigheter, både mot kongen og andre. Det fantes derfor neppe noe spesielt begrep om motstandsrett beregnet på ekstraordinære situasjoner, der kongemakten måtte tvinges til å bøye seg for «folkets» krav.3

I stedet for å spørre hvorfor disse bestemmelsene bare finnes i Frostatingsloven, må vi derfor spørre hvorfor de i det hele tatt finnes, og fremfor alt hvorfor de har holdt seg til langt ut på 1200-tallet i den mest «moderne» og kirkelig inspirerte av landskapslovene. Den som har beskjeftiget seg mest med motstandsretten av dagens norske historikere, er Claus Krag. I sin hovedoppgave fra 1969 introduserte han nyere synspunkter på germansk rettshistorie, i første rekke Klaus von Sees viktige undersøkelse av den norrøne terminologien,4 og ga en grundig analyse av Frostatingslovens bestemmelser, med forsøk på å datere dem og sette dem inn i deres rette sammenheng.5 Senere har han berørt problemet flere ganger, sist i en artikkel der problemet ikke er hvorfor bestemmelsene oppsto, men hvorfor de fortsatt ble tatt med da loven ble revidert, antagelig under erkebiskop Øystein på slutten av 1100-tallet, muligens også senere. Svaret er at kirken sto bak, m.a.o. at motstandsbestemmelsene hadde sammenheng med de konfliktene mellom kirke og kongemakt vi vet forekom i denne perioden.6

2. F. Kern, Gottesgnadentum und Widerstandsrecht im früheren Mittelalter, Münster etc. 1954 [orig. 1914].

3. Se bl.a. T. Reuter, Germany in the Early Middle Ages 800–1056, London 1991: 199–208 og G. Althoff, Spielregeln der Politik im Mittelalter, Darmstadt 1997.

4. K. von See, Altnordische Rechtswörter, Tübingen 1964.

5. C. Krag, Motstandsbestemmelsene i Frostatingsloven, Forum mediaevale 1999: 1–42 [opptrykk].

6. C. Krag, Skikkethet og arv i tronfølgeloven av 1163, Historisk tidsskrift 54, 1975: 153–80, og Hvordan kunne Frostatingslovens motstandsbestemmelser overleve?, Forum mediaevale 2002: 33– 47.

MOTSTANDSRETTEN I KIRKELIG IDEOLOGI FRA INVESTITUR- STRIDEN TIL 1200-TALLET

Hvor sannsynlig er det så at kirken sto bak bestemmelser av denne typen? Krag bygger så å si utelukkende på norsk materiale, eller rettere sagt på sin egen tolkning av dette materialet, i første rekke tronfølgeloven av 1163/64 og konfliktene mellom kongemakt og kirke. Et svar på spørsmå-let krever imidlertid også en vurdering av det internasjonale materialet; tross alt var forbindelsen mellom Øystein og hans etterfølgere og den internasjonale kirke gjennom pavemakten så vidt sterkt at det ikke er rimelig å tolke hans lovgivning løsrevet fra den.

Eldre forskning, Kern og særlig brødrene Carlyle, så gjerne på kirken som frihetens forsvarer overfor kongemakten. Et slikt syn kan finne støtte i den klassiske kirkelige definisjonen av kongedømmet, Isidors «rex a recte regere», dvs. at kongen bare er konge så lenge han er rettferdig, og dermed at en urettferdig konge ikke er noen virkelig konge.7 Både fyrstespeillitteraturen og andre kirkelige kilder inneholder også en rekke påbud til kongen om hvordan han skal regjere, og strenge advarsler til den urettferdige konge.8 Det finnes imidlertid uhyre få eksempler på at slike formaninger munner ut i en lære om at det er tillatt å gjøre opprør mot den urettferdige konge. Et av de få er læren om tyrannmordet i Johannes av Salisburys Policraticus, åpenbart bygget på Johannes’ utstrakte lesning av antikke kilder. Johannes sier to steder direkte at det er tillatt å drepe en tyrann, det siste med forbehold om at man ikke må ha avlagt troskapsed til ham eller at det på andre måter strider mot rettferdighet og ære.9 Denne læren er imidlertid ikke konsekvent gjennomført; tvert imot motsies den av andre utsagn i samme verk om at man skal lide og tåle, og at Gud, ikke mennesker, vil straffe tyrannen. Johannes hevder

7. «Rex eris, si recte facies; si non facias, non eris» (Isidorus av Sevilla, Etymologiae I–II, ed. W.M. Lindsay, Oxford 1951, 9.3.4) og «Reges a recte agendo vocati sunt, ideoque recte faciendo regis nomen tenetur, peccando amittitur» (Isidorus, Sententiae, i Migne, Patrologiae Cursus completus. Series latina 83, Paris 1862: 537–738, 3.48.7).

8. W. Berges, Die Fürstenspiegel des hohen und späten Mittelalters (Monumenta Germaniae Historica. Schriften 2), Leipzig 1938; H.H. Anton, Fürstenspiegel und Herrscherethos in der Karolingerzeit (Bonner historische Forschungen 32), Bonn 1968; S. Bagge, The Political Thought of The King’s Mirror, Odense 1987: 86–112.

9. «Amicus utique adulari non licet, sed aures tiranni mulcere licitum est. Ei namque licet adulari, quem licet occidere. Porro tirannum occidere non modo licitum est sed aequum et iustum. Qui enim gladium accipit, gladio dignus est interire» (Johannes Sarisberiensis, De nugis curialium et vestigiis philosophorum, [=Policraticus] i J.A. Giles (utg.), Joannis Sarisberiensis Opera omnia 3–4, Leipzig 1969 [oppr. Oxf. 1848] III.15). «Quod auctoritate divinae paginae licitum et gloriosum est publicos tirannos occidere, si tamen fidelitate non sit tiranno obnoxius interfector aut alias iustitiam aut honestatem non amittat» (Policraticus VIII.20).

til og med at også tyranner er Guds tjenere.10 Denne tanken blir også illustrert med historien om den fromme biskopens reaksjon da hunnerkongen Attila sto utenfor kirkedøren. Biskopen spurte hvem som kom, og fikk til svar: «Jeg er Guds svøpe.» Hvorpå biskopen svarte: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn», åpnet døren og oppnådde martyriets palme.11 Det har vært gitt en rekke forskjellige tolkninger av Johannes’ lære om tyrannmordet, fra å benekte at en slik lære i det hele tatt finnes hos ham, til å hevde at han betrakter tyrannmordet ikke bare som en rett, men som en plikt.12 Uansett hvilken tolkning av Policraticus som er den riktige, gir verket som helhet en antydning om tyngden i den tradisjon som ligger bak den fromme biskopens handlemåte. Ideologisk var der en sterk kirkelig tradisjon for å betrakte denne verden som en jammerdal og de kristnes oppgave som å lide og tåle. Praktisk var kirkens problem i tiden frem til investiturstriden, til dels også lenger, ikke først og fremst tyranniske konger, men at det var vanlig praksis for mektige menn å gripe til våpen, mot kongen eller hverandre, når de følte sine rettigheter krenket. Kirken nøyde seg derfor vanligvis med moralske formaninger til kongen og med å henvise til Guds straff over den urettferdige konge, både i dette liv og i det neste.

Det er derfor slående at det nesten ikke forkommer henvisning til motstandsretten fra kirkelig hold under investiturstriden, tross massiv propaganda mot Henrik IV.13 Et av de få mulige eksemplene er Manegold av Lautenbach, som gjerne betraktes som en tidlig representant for læren om et kontraktforhold mellom konge og folk, men som muligens heller argumenterer for pavens rett til å avsette kongen.14 Dette ble da

10. «Ministros Dei tamen tirannos esse non abnego» (Policraticus VIII.18).

11. «Unde et in persecutione Hunnorum, Attila interrogatus a religioso cujusdam civitatis episcopo, quis esset; quum respondisset: Ego sum Attila, flagellum Dei, veneratus in eo, ut scribitur, divinam majestatem episcopus; Bene, inquit, venerit minister Dei: et illud: Benedictus qui venit in nomine Domini ingeminans, reseratis ecclesiæ foribus persequutorem admisit, per quem et assequutus est martyrii palmam» (Policraticus IV.1: 220).

12. R.H. & M.A. Rouse, John of Salisbury and the Doctrine of Tyrannicide, Speculum 42, 1967: 693–709; J. van Larhoven, «Thou shalt not slay a Tyrant!» The So-Called Theory of John of Salisbury, i M. Wilks (utg.), The World of John of Salisbury, Studies in Church History. Subsidia 3, Oxford 1994 [orig. 1984]: 319–341; C.J. Nederman, A Duty to Kill: John of Salisbury and the Doctrine of Tyrannicide, The Review of Politics 50, 1988: 365–89. Mens van Larhoven benekter at Policraticus i det hele tatt inneholder noen lære om tyrannmord, søker Nederman å finne en konsekvent lære med utgangspunkt i en analyse av Johannes’ lære om samfunnet som en organisme.

13. I.S. Robinson, Authority and Resistance in the Investiture Contest, Manchester 1978: 114–50; Bagge 1987: 170 f.

14. Manegoldi ad Gebehardum liber, utg. K. Francke, Monumenta Germaniae Historica. Libelli de lite I: 300–430; se H. Fuhrmann, 'Volkssouveränität' und 'Herrschaftsvertrag' bei Manegold von Lautenbach, i S. Gagnér, H. Schlosser og W. Wiegand (red.), Festschrift für Hermann Krause, Köln etc. 1975: 21–42; Robinson 1978: 124–31; J. Nelson, Kingship and Empire, i J.H. Burns (red.), The Cambridge History of Medieval Political Thought c. 350–1450, Cambridge 1988: 246–48 og L. Melve, The Medieval Public Sphere. Continuity and Innovation in the Polemical Literature of the Investiture Contest, dr.avh., Bergen 2004: 301.

også fra kirkens synspunkt løsningen på problemet. Som Guds stedfortreder og øverste moralske autoritet kan paven dømme kongen, slik det bl.a. hevdes i sitatet fra Hugo av St. Victor som Krag henviser til.15 Han kunne til og med erklære kongen for avsatt og oppfordre hans undersåtter til å gjøre opprør mot ham. Dette var imidlertid noe ganske annet enn å utstyre undersåttene med en rett til etter skjønn å gjøre opprør mot kongen. En slik rett hadde paven særdeles liten sans for. Innocens III erklærte således i 1215 Magna Carta for ugyldig, ekskommuniserte de opprørske baronene og suspenderte erkebiskop Stephen Langton som hadde støttet dem.16 Alexander IV fritok i 1261 kong Henrik III fra eden han vel to år før hadde avlagt på Oxford-provisjonene, som vesentlig innskrenket hans makt.17

Nå skal man ikke forestille seg middelalderkirken som noe i retning av den kommunistiske internasjonale under Stalins ledelse; pavens standpunkt var ikke det eneste mulige. Både under investiturstriden og de engelske opprørene på 1200-tallet fantes det geistlige som støttet en form for folkelig, helst aristokratisk motstandsrett. Men også disse geistlige søkte å distansere seg fra den «formløse» motstandsretten. I Lampert av Hersfelds Annales er det et hovedpoeng at det saksiske opprøret ikke er et resultat av en konflikt mellom kongen og enkelte misfornøyde stormenn, men et opprør mot en tyrannisk konge som undertrykker et helt folk og krenker rett og moral, og videre at opposisjonen har forsøkt alle fredelige midler før den til slutt føler seg tvunget til å gjøre opprør. Endelig fremhever Lampert kontrasten til urettferdige og ulovlige opprør, som når munkene i Fulda gjør opprør mot sin abbed og borgerne i Köln mot erkebiskopen.18 Kontrasten mellom det prinsipielle og det formløse kommer også til uttrykk i Brunos beretning om valget av Rudolf av Schwaben som konge i stedet for Henrik i 1077. De enkelte stormennene ville ha Rudolf til å avlegge konkrete løfter til fordel for seg selv, men pavens utsending avviste dette og hevdet at Rudolf skulle være alles konge og at det var tilstrek-

15. «Spiritualis potestas terrenam potestatem instituere habet, ut sit, et iudicare habet, si bona non fuerit» («Den åndelige myndighet skal innsette den verdslige og dømme den, hvis den ikke er god», Hugo av St. Victor, De sacramentis II.2.4, Patrologia latina 176: 418), jfr. Krag 2002: 43.

16. J.C. Holt, Magna Carta, Cambridge 1992: 370–74.

17. Documents of the Baronial Movement of Reform and Rebellion, utg. R.F. Treharne og I.J. Sanders, Oxford 1973 nr. 32; J.R. Maddicott, Simon de Montfort, Cambridge 1994: 209, 216.

18. Lamperti Annales, i Lamperti Monachi Hersfeldensis Opera, utg. O. Holder-Egger, Hannover etc. 1894, Monumenta Germaniae historica. Scriptores rerum Germanicarum in usum scholarum: 146–304; S. Bagge, Kings, Politics and the Right Order of the World in German Historiography c. 950–1150 (Studies in the History of Christian Thought 103), Leiden 2002: 248–88.

kelig at han lovet å være rettferdig mot alle.19 Tilsvarende tankegang kommer også til uttrykk under de engelske opprørene. Erkebiskop Stephen Langton deltok i opprøret i 1214–15 og kan ha vært med på utformingen av Magna Carta, og Simon de Montforts opprørsbevegelse 1258–65 hadde støtte fra en rekke fremtredende geistlige og teologer som også bidro til utformingen av opprørernes argumentasjon.20 En tilsvarende tankegang ligger også til grunn for det som ble den klassiske teologiske læren om opprøret hos Thomas av Aquino. Skulle opprør være tillatt, måtte kongen ha brutt med grunnleggende moralske prinsipper, forsøk på å lede ham på rett vei måtte ha vært forgjeves, opprør måtte klart fremstå som et mindre onde enn fortsatt tyranni, og endelig måtte avgjørelsen tas av en forsamling med myndighet til å gjøre det, ikke av enkeltpersoner.21

Frostatingslovens motstandsbestemmelser er så forskjellige fra denne tankegangen som vel mulig. Innledningsvis blir det slått fast at ingen, hverken kongen eller noen annen mann, skal gjøre atfǫr mot en annen. Deretter fastsettes det hva som skal skje hvis forskjellige øvrighetsperso-ner skulle gjøre noe slikt, nemlig at det skal skjæres pil og bøndene skal samle seg og drepe dem hvis de kan. Gjelder det kongen, skal utbudet gå til alle de åtte fylkene i Trøndelag, gjelder det jarlen, til fire og gjelder det lendmannen, til to.22 Som Krag påpeker, er den mest sannsynlige betydningen av atfǫr «ulovlig tvangseksekusjon».23 Det dreier seg altså nettopp om krenkelse av enkeltpersoner. Det gjelder heller ikke liv, helse eller frihet, men eiendom. Bestemmelsene kan betraktes som en slags forsikringsordning i bondesamfunnet: Alle går med på å forsvare den enkeltes rett, fordi de vet at det som rammer en av dem, kan ramme alle. Det er ikke tale om tyranni, frafall fra troen eller overgrep mot geistlige eller personer som trenger særlig beskyttelse. Og det er heller ikke tale en uavhengig instans til å vurdere alvoret i klagen, selv om man vel må forestille seg at bøndene ikke ville løpe mann av huse for å drepe kongen etter oppfordring fra en hvilken som helst kverulant. Ut fra det vi ellers vet om

19. «At cum singuli deberent eum regem laudare, quidam voluerunt aliquas condiciones interponere, ut hac lege eum super se levarent regem, quatenus sibi de suis iniuriis specialiter promitteret iustificationem. (…) Quod intelligens apostolici legatus fieri prohibuit et ostendens eum non singulorum, sed universorum fore regem, ut universis iustum se promitteret, satis esse perhibuit». (Bruno, De bello Saxonico, utg. F.-J. Schmale, Quellen zur Geschichte Kaiser Heinrichs IV, Ausgewählte Quellen zur deutschen Geschichte des Mittelalters 7, Darmstadt 1963, kap. 91: 332 f.).

20. Holt 1992: 280–91; Maddicott 1994: 279 f., 354–57.

21. J. Dunbabin, Government, i Burns 1988: 494.

22. Frostatingsloven IV.50–54, Norges gamle Love (=NGL) I, utg. R. Keyser og P.A. Munch, Christiania 1846: 172–74.

23. Krag 1999: 15–19.

kirkens ideologi, virker det ytterst usannsynlig at den skulle ha interesse av å opprettholde slike bestemmelser.

MOTSTANDSRETT I TRONFØLGELOVEN AV 1163⁄64?

Kan så Krags tolkning støttes av de øvrige kildene han trekker inn, tron-følgeloven av 1163/64 og Bergenskonkordatet av 1273? Tronfølgeloven slår fast at eldste ektefødte sønn av tidligere konge skal være konge, med mindre «ondskap eller uvett» («illzca æda uvizca») tar makt over ham. Skjer det, skal en forsamling av erkebiskopen, biskopene og de tolv viseste menn fra hvert bispedømme velge den av hans brødre som synes best skikket. Er heller ikke noen av dem skikket, går valget til nærmeste andre slektning, om han er skikket, og ellers den som de oppnevnte synes er best egnet til å vokte «både Guds rett og landslovene». Endelig gir loven forskrifter for oppnevning av valgforsamlingen og andre som skal møte frem til valget, og setter streng straff for den som lar seg ta til konge på annen måte (ndf. s. 394f.).24 Loven har, som kjent, vært gjenstand for en omfattende diskusjon.25 Krags bidrag til denne diskusjonen er en analyse, for det første av lovens kvalifikasjonskrav, og for det andre av setningen om hva som skal skje om eldste ektefødte sønn blir funnet uskikket. Når det gjelder det første, støtter Krag i hovedsak Tobiassens tolkning av de sentrale begrepene illzca og uvizca som moralske kvaliteter, om enn ikke med et så presist religiøst innhold som Tobiassen legger i dem.26 En grunnleggende umoralsk og uskikket eldste ektefødte sønn «drives fra rike». Både selve ordlyden og alminnelige sannsynlighetsbetraktninger gjør det for Krag klart at den situasjon det her siktes til, neppe kan være selve kongevalget. At det uskikkede kongsemnet «drives fra rike» («rinda hinum ellzta fra riki»), antyder at det kan dreie seg om en som allerede er konge. Og hvordan kan man dessuten vite at kongen er skikket før han er begynt å regjere? Ut fra disse resonnementene slutter Krag at loven forutsetter automatisk avsettelse av den uskikkede konge uten noen formell dom, parallelt til Frostatingslovens motstandsbestemmelser.27

Rent språklig kan Krags tolkning av den innledende paragrafen ikke utelukkes. «Rinda ... fra riki» må kunne bety avsettelse av en regjerende konge. Men det må også kunne bety «hindres fra å bli valgt». Når denne formuleringen er brukt her, i motsetning til i de øvrige tilfellene, er

24. Loven er trykt i Gulatingslovens versjon, i NGL I s. 3 f.

25. T. Tobiassen, Tronfølgelov og privilegiebrev. En studie i kongedømmets ideologi under Magnus Erlingsson, Historisk tidsskrift 43, 1964: 181–91 m. henv. til tidligere litteratur.

26. Krag 1975: 159–67, jfr. Tobiassen 1964: 229–46.

27. Krag 1975: 172 f.

grunnen åpenbart at dette er det eneste tilfellet hvor valget i en viss forstand er gitt: Eldste ektefødte sønn har fortrinnsrett. Han skal ikke sammenlignes med noen annen, men han kan forkastes. Han støtes dermed vekk fra det riket han normalt ville være arveberettiget til. Rent språklig er denne tolkningen like rimelig som Krags.

Nå har Krag selvsagt rett i at man aldri kan ha noen garanti for hvordan kongen blir etter valget. Som moderne demokrater vet vi at makt korrumperer og at absolutt makt korrumperer absolutt. Vi er dessuten opptatt av de mange vanskelige avgjørelser en leder må ta og de store krav som stilles til hans eller hennes kunnskaper og personlige egenskaper. Siden vi aldri kan være sikre på den vi velger, trenger vi mekanismer til å begrense lederens makt og avsette dårlige ledere. Den som formulerte bestemmelsene i tronfølgeloven var imidlertid ikke noen moderne demokrat, men en middelaldersk erkebiskop. – Tross Krags reservasjoner mot Tobiassens tolkning av terminologien, kan det nemlig neppe være tvil om at det er Øystein som har formulert disse bestemmelsene og at de må tolkes ut fra den reformvennlige høygeistlighetens forestillingsverden på 1100-tallet. Det var Øystein og ikke Erling som hadde interesse av at det ble stilt moralske krav til kongsemnet, og selv om ikke alle i samtiden behøver å ha lagt samme innhold i ordene illzca og uvizca som erkebiskopen, er det neppe tvil om at det er han som har valgt disse ordene og at det er hans tankegang vi må prøve å trenge inn i.

Dermed må vi regne med at begge begreper og deres positive motsat-ser har et religiøst innhold. Den vitska kongsemnet bør være i besittelse av, er den bibelske visdom som bygger på gudsfrykt, slik det uttrykkes i det klassiske bibelstedet «Begynnelsen til visdom er frykt for Herren» («Initium sapientiae timor Domini», Ordspr. 1,7). Det dreier seg ikke om tekniske ferdigheter, men om kongen er en rex iustus eller en tyrannus.28 Motsetningen mellom rex iustus og tyrannus innebærer en betydelig grad av svart/hvitt-tenkning. Kongen er enten god eller ond, nyanser og mellomtilfeller har en tendens til å forsvinne, selv om denne tenkningen ikke er så uten nyanser som Bernheim og hans skole og etter ham Tobiassen har en tendens til å mene.29 I alle fall i tysk historieskrivning er den klare motsetningen mellom rex iustus og tyrannus sjelden før investiturstriden. Vanligere er det å betrakte konger og andre fornemme personer som grunnleggende gode, men med større eller mindre svakheter, slik

28. Tobiassen 1964: 228–35.

29. E. Bernheim, Mittelalterliche Zeitanschauungen in ihrem Einfluss auf Politik und Geschichtsschreibung, Aalen 1964 [oppr. 1918]; Tobiassen 1964: 196–221.

som hos Thietmar av Merseburg på begynnelsen av 1000-tallet.30 Under investiturstriden blir imidlertid kontrastene klarere, slik det kommer til uttrykk i tilhengernes og motstandernes diametralt motsatte portretter av Henrik IV.31 I den kirkelige historieskrivningen i Norge kommer kontrasten klart til uttrykk, særlig hos Theodoricus Monachus, som tilhørte miljøet omkring erkebiskop Øystein og dediserte sitt verk til ham.32

Tilsvarende har denne tenkningen en sterk tendens – om enn ikke helt dominerende33 – til å se et menneskes natur som konstant. De aller fleste helgener er hellige fra barnsben av og viser mirakuløse tegn på sin fromhet helt fra spedbarnstadiet, for eksempel ved å avstå fra å die på fredager. Er en helgen blitt omvendt i voksen alder etter et verdslig og syndig liv, er tendensen å neddempe det syndefulle i dette livet så mye som mulig, slik det bl.a. skjer i de kirkelige beretningene om de norske misjonskongene Olav Tryggvason og Olav den hellige.34 Tilsvarende også med de onde. Henrik IV er for eksempel ond nesten helt fra begynnelsen av i Lamperts og Brunos beretninger.35 Det blir på denne bakgrunn lite rimelig å tro at erkebiskop Øystein har resonnert på samme måte som Krag. Selv om han kan ha erkjent en viss risiko, må han har vært noenlunde trygg på at det i de fleste tilfeller var mulig å avgjøre om et kongsemne var klart uskikket.

Dette resonnementet styrkes ytterligere av det faktum at det i alle lovens paragrafer er tale om skikkethet og vurdering av den, og ut fra sammenhengen helt klart at det dreier seg om en vurdering på forhånd, som skal foretas av en forsamling av biskopene og de tolv viseste menn i hvert bispedømme, slik det er beskrevet senere i lovteksten. Det står

30. Bagge 2002: 172–83.

31. Bagge 2002: 296–308, 318–27 etc., og How can we use Medieval Historiography?, i M. Dallapiazza m.fl. (red.), International Scandinavian and Medieval Studies in Memory of Gerd Wolfgang Weber, Trieste 2000: 29–31.

32. Theodoricus Monachus, Historia de antiquitate regum norwagiensium, i G. Storm (utg.), Monumenta historica Norvegiæ, Kra. 1880; jfr. S. Bagge, Theodoricus Monachus – Clerical Historiography in Twelfth-century Norway, Scandinavian Journal of History, 14, 1989: 113–33.

33. Dette var en vanlig oppfatning i antikken, som ble videreført i middelalderen og renessansen. Se bl.a. C.J. Nederman, Machiavelli and Moral Character: Principality, Republic and the Psychology of Virtù, History of Political Thought 21, 2000: 349–64. Et av de mest berømte eksempler på det motsatte er Adam av Bremens portrett av erkebiskop Adalbert. Se bl.a. P. Kirn, Das Bild des Menschen in der Geschichtsschreibung von Polybios bis Ranke, Göttingen 1955: 119–25; G. Misch, Geschichte der Autobiographie III.1., Frankfurt 1959: 168–214; S. Bagge, Decline and Fall. Deterioration of Character as Described by Adam of Bremen and Sturla Þórðarson, i J.A. Aertsen & A. Speer (utg.), Miscellanea Mediaevalia, 24: Individuum und Individualität im Mittelalter, Berlin etc. 1996: 530–48.

34. S. Bagge, The Making of a Missionary King – the Medieval Accounts of Olaf Tryggvason and the Conversion of Norway, under utgivelse i The Journal of English and Germanic Philology.

35. Bagge 2000: 29–31; 2002: 299–304.

direkte at den oppnevnte forsamlingen skal ta avgjørelsen i tilfelle av valg mellom flere kandidater, tydeligvis på grunnlag av den viten man måtte ha om dem før valget. Den vanligste – og rimeligste – tolkningen av loven er at denne forsamlingen skulle ta avgjørelsen i alle tilfeller, altså også når det gjaldt eldste ektefødte sønn.36 Dermed blir det i alle tilfeller tale om forhåndsvurdering; en eventuell motstandsrett må være underforstått. Men som vi har sett, er det ingen grunn til å anta at en slik rett var selvsagt for høygeistligheten på midten av 1100-tallet. I dette konkrete tilfellet finnes det tvert imot svært gode grunner til å anta at den ikke var det.

La oss se på situasjonen da loven ble til. Man har diskutert i hvilken grad kirkelige eller verdslige interesser gjorde seg gjeldende i loven, og det er for så vidt berettiget nok.37 Man kan godt tenke seg at Erling Skakke ville ha en lov som i størst mulig grad sikret at tronen forble i hans slekt, mens erkebiskop Øystein først og fremst var opptatt av å få en konge med de egenskaper kirken ønsket og å sikre kirken innflytelse over valget. Først og fremst dreier det seg imidlertid om felles interesser, ikke av prinsipiell art, men rett og slett om å sørge for at det partiet som nå hadde tatt makten, fikk beholde den. Øystein var neppe bare opptatt av den universelle kirkes interesser, han tilhørte også en av de mektigste slektene i Trøndelag, hadde vært Inges kapellan og ble trolig erkebiskop gjennom hans eller hans tilhengeres innflytelse.38 Øystein og Erling tilhørte samme parti og hadde samme interesse av at partiet forble ved makten. Det er i lys av denne interessen vi først og fremst må tolke loven.

Det viktigste punktet i loven er jo nemlig ikke den nøyaktige regulering av forholdet mellom arv og valg. Det viktigste er det helt nye, revolusjonerende prinsipp den innfører, individualsuksesjonen, dvs. at valget av én kandidat automatisk fører til forkastelse av alle andre. Motsatt hadde den gamle ordningen vært at tingforsamlingen godkjente en kandidat, så fikk det etterpå være opp til ham å komme med en ordning med eventuelle konkurrenter. Det nye prinsippet ble ikke innført i en situasjon der man helt abstrakt var kommet overens om at det i fremtiden kunne være bra med enekongedømme; det var innført i en situasjon hvor kongsemnene trådte frem på rekke og rad og utfordret den regjerende

36. Se diskusjon og henvisninger hos Tobiassen 1964: 246–56.

37. Se særlig A. Holmsen, Erkebiskop Eystein og tronfølgeloven av 1163, Historisk tidsskrift 44, 1965: 225–66.

38. S. Bagge, Den heroiske tid – kirkereform og kirkekamp 1153–1214, i S. Imsen (red.), Eccle-sia Nidrosiensis 1153–1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie, Senter for middelalderstudier, NTNU. Skrifter nr. 5, Trondheim 2003: 68 f.

konge. Dermed ble det avgjørende viktig å lage en prosedyre som hindret dette og som regulerte tronfølgen på en slik måte at enhver mulighet for strid om tronen ble avskåret. Dette problemet ble løst ved å legge avgjø-relsen hos en landsomfattende forsamling som bare kunne holde møte på ett sted, nemlig i Nidaros, og på ett tidspunkt, nemlig etter den forrige kongens død. Og dermed kunne lovgiverne formulere lovens viktigste paragraf: «Men om noen lar seg ta til [konge] på annen måte, da har han og hver som følger ham i dette, forbrutt gods og fred, og de skal være i Guds og alle helgeners, pavens og erkebiskopens og alle lydbiskopenes bann.»39

Her formuleres lovhjemmelen som skulle beskytte det etablerte – det nylig etablerte – regime, og som fastsetter de strengeste åndelige og verdslige straffer for opprørere mot det. Kongemakten er ikke lenger en rett som det står fritt for alle med en viss tilknytning til kongeslekten å kjempe for, på linje med alle andre virkelige eller påståtte rettigheter; den er blitt monopolisert hos én person, mens alle hans konkurrenter er blitt forbrytere. I samsvar med denne bestemmelsen i tronfølgeloven er så den samtidige korstogsideologien blitt overført på kampen mot denne kongens motstandere, slik det kommer til uttrykk i flere andre kilder. I canon II i Canones Nidrosienses skal kirkens menn oppfordre til kamp mot opprørere og fredsforstyrrere, til og med under henvisning til «landets lov». Snorre forteller, tydelig sjokkert, at Erling lot en opprørsflokk dømme i Djevelens vold, og Sverris saga lar Sverre i talen over Erling etter hans død ironisere over erkebiskopens løfte om at alle som er falt i kamp for Erlings og Magnus’ sak, vil komme rett til himmelen.40

Tronfølgeloven er på flere punkter uklar og vanskelig å tolke, i alle fall ut fra våre forutsetninger. I hovedtrekkene er den imidlertid bygget opp med klar logikk som munner ut i den drastiske fordømmelsen av regimets motstandere, en fordømmelse som rammer alle som ikke helt presist følger lovens valgprosedyre. Loven sier ingenting om at det skal være mulig å ta en ny konge under den tidligere konges levetid. Tvert imot avviser den uttrykkelig denne muligheten. Fordømmelsen rammer alle som ikke følger lovens prosedyre, og prosedyren trer først i kraft når kongen er død. Det går ganske enkelt ikke an å lese noen motstandsrett ut av

39. «En ef nokorr letr sic annan veg til taca. þa hever sa firigort fe oc friði. oc hverr sa er hanom fylgir til þess. oc væra i banne guðrs. oc allra heilagra manna. pavans oc ærkibiscops. oc allra lioðbiscopa» (NGL I: 4).

40. Disse eksemplene har vært diskutert en rekke ganger. Se senest Bagge 2003a: 69 og H. Antonsson, Some Observations on Martyrdom in post-Conversion Scandinavia, Saga Book 28 (2004): 70–94.

loven; loven og motstandsretten er uforenlige størrelser. Vi vet ikke om erkebiskop Øystein har vært bekymret ved tanken på hva som kunne skje om man valgte en konge uten å ha prøvet ham i praksis først. Har han vært det, har han utvilsomt betraktet dette som en mindre risiko enn å la muligheten for avsettelse stå åpen. Det ville nemlig være å sette hele hans kirkelige og politiske prosjekt i fare.

DEN NORSKE KIRKEN OG MOTSTANDSRETTEN

Tronfølgeloven representerer dermed ikke bare en annerledes oppfatning enn motstandsbestemmelsene i Frostatingsloven, men en stikk mot-satt oppfatning. I alle fall på bakgrunn av situasjonen i 1163/64 er det umulig å se at erkebiskop Øystein kunne ha noen interesse av disse bestemmelsene. Dermed blir det heller ikke særlig sannsynlig at det avsnittet i Passio Olavi som Krag siterer, henviser til dem. Her heter det i et lengre avsnitt om Olavs rettferdige styre og lovgivning at han var seg bevisst at konger ofte misbruker sin makt og derfor begrenset kongens handlefrihet gjennom strenge lover.41 Avsnittet er nokså generelt formet og behøver ikke henvise til noe presist sted i de norske lovene. Og skulle det gjelde motstandsbestemmelsene, sier det neppe noe mer enn at forfatteren av Passio Olavi, enten det nå var Øystein eller en annen, anerkjente eksistensen av dem og brukte dem som eksempel på hvor langt Olav var villig til å gå til støtte for folket, ikke at kirken var noen pådriver for slike bestemmelser.

Når det gjelder Bergenskonkordatet av 1273, som Krag også trekker inn, er forbindelsen til motstandsbestemmelsene enda fjernere. Her nevnes den situasjon at det skulle bli nødvendig å gi kongen tutores eller curatores.42 Tutor betyr formynder; curator kan bety det samme, men kan også ha andre betydninger, som ombudsmann eller forstander for visse ordener. Muligens dreier det seg om hendiadydoin, to synonymer, for retorisk effekt eller for å forsterke hverandre. Uttrykket «tutores seu etiam curatores» antyder likevel en forskjell mellom de to begrepene. Ettersom tutor er den vanligste betegnelsen for en formynder for mindre-årige, kan det tenkes at curator kan sikte til andre situasjoner da kongen er ute av stand til å regjere, som sinnssykdom eller annen alvorlig syk-

41. «Ibi modestissimus et æquissimus arbiter sapienter considerans, plerumque reges potestate sibi concessa superbe abuti in subditos, legum rigore regalem coercuit et refrenavit licentiam. In illis legibus claret, quam devotus erga deum, quam benignus erga proximum rex gloriosus extiterit.» (Passio Olavi, i Monumenta historica Norvegiæ: 129 f.); jfr. Krag 2002: 44 f.

42. «Quod si ex aliqua iusta causa oportuerit regi Norwagie qui pro tempore fuerit dari tutores seu etiam curatores et id per electionem debuerit fieri tu et successores tui unicam et primam vocem in electione tutorum et curatorum huiusmodi habeatis» (NGL II: 456).

dom eller alderdomssvekkelse. Ingenting tyder på at det sikter til en frisk og myndig konge som er kommet på kant med sine undersåtter.

Ikke lenge før Bergenskonkordatet, sommeren 1258, hadde riktignok de engelske baronene innsatt en regjering som skulle kontrollere kongen og begrense hans makt. Dette hører imidlertid til unntakene på denne tiden; normalt dreide forfatningskonflikter mellom kongen og aristokratiet seg om rettigheter som aristokratiet ønsket at kongen skulle respektere. Det uvanlige i situasjonen under baronopprøret kommer da også tydelig til uttrykk i kildene, særlig i dokumentene som ble lagt frem i forbindelse med Ludvig IXs voldgiftsdom av 23. januar 1264. Kongen klaget her over at baronene hadde gjort inngrep i hans rettigheter ved å oppnevne en justiciar, en embetsmann som normalt bare ble utnevnt i kongens fravær, og ved å innsette kongelige embetsmenn. Baronene forsvarte seg, ikke ved å påberope seg allmenne konstitusjonelle prinsipper, men ved å fremheve at kongen selv hadde tatt initiativet til reformen og at det dreide seg om en nødssituasjon. De påberopte seg også Magna Carta, som kongen selv hadde godtatt, men som ikke inneholdt noen hjemmel for kontroll av kongens regjeringsmyndighet. Ludvig IXs dom gikk entydig i kongens favør.43 Den situasjonen Krag tenker seg at Bergenskonkordatet hentyder til, kunne altså forekomme i middelalderen, men var klart ekstraordinær. At paven og den norske erkebiskopen skulle ha utformet bestemmelser for en slik situasjon i fremtiden og til og med forsøkt å få kongen med på dem, må derfor anses som ytterst usannsynlig.

Hvis det ikke var kirken som sørget for å beholde motstandsbestemmelsene, hvordan kan de da forklares? Både Krag og andre tenker seg at bestemmelsene er meget gamle, eldre enn nedskrivningen av lovene. Nå er eksistensen av lover som er overlevert muntlig i lengre tid før nedskrivningen blitt adskillig mer problematisk i løpet av de siste årtier. Elsa Sjöholm avviser fullstendig muligheten, men deler av hennes analyse har så store metodiske svakheter at det er vanskelig å ta den alvorlig.44 Andre har imidlertid vært inne på det samme,45 og selv om det fortsatt kan diskuteres i hvilken grad de eksisterende lovene reflekterer en tradisjon

43. Documents 37A-C, 38, s. 252–91. De 24 som ble oppnevnt til å kontrollere kongen i Oxford-provisjonene kalles heller aldri tutores eller curatores, men omtales bare som de 24, og deres oppgave som å gi råd til kongen («Qui consulerent dominum regem», 37B. § 12).

44. E. Sjöholm, Sveriges medeltidslagar. Europeisk rättstradisjon i politisk omvandling, Lund 1988; jfr. anm. av S. Bagge, Historisk tidsskrift, 1989: 500–07.

45. Bl.a. S. Bagge, Law and Justice in Norway in the Middle Ages: A Case Study, i Lars Bisgaard m.fl. (red.), Medieval Spirituality in Scandinavia and Europe. A Collection of Essays in Honour of Tore Nyberg, Odense 2001: 73–85; T. Iversen, Jordeie og jordleie – Eiendomsbegrepet i norske middelalderlover, Collegium Medievale 14, 2001: 79–114, særlig 83 f.

eldre enn nedskrivningen, kan det neppe være tvil om at nedskrivningen har vært en mer aktiv prosess enn det tidligere har vært vanlig å mene. Motstandsbestemmelsene er av en type man i og for seg kan tenke seg har vært vedtatt på et muntlig lovstadium og blitt bevart frem til nedskrivningen. Det kan være tale om et vedtak basert på bitter erfaring, og bestemmelsene kan være opprettholdt i tingforsamlingens bevissthet gjennom levende erindring om tilfeller da de har vært brukt. Og slike er det ikke vanskelig å finne, selv med det begrensede kildematerialet som finnes om Trøndelag i tidlig middelalder. Vi kan bare tenke på opprøret mot Håkon jarl i 995, mot Olav den hellige da han kom tilbake fra Sverige i 1030 og klagene mot Magnus den godes overgrep som kom til uttrykk i Sigvats Bersǫglisvísur. Muligheten foreligger imidlertid også for at det dreier seg om en del eksempler på praktisk adferd som er blitt formalisert i sammenheng med nedskrivningen av lovene, trolig på slutten av 1000-tallet eller begynnelsen av 1100-tallet. Uansett er det lite sannsynlig at de ville ha blitt skrevet ned hvis de var helt foreldet på nedskrivningstidspunktet.

Den bevarte Frostatingsloven er en blanding av den gamle loven, kalt Grågås, angivelig gitt av Magnus den gode (1035–46), og erkebiskop Øysteins revisjon fra 1160- eller 1170-årene, Gullfjær. Sverris saga nevner strid mellom kong Sverre og erkebiskop Øystein om hvilken av disse som skulle gjelde, men de to lovene er tydeligvis blitt arbeidet sammen til én i løpet av første halvdel av 1200-tallet. Mannhelgebolken, der motstandsbestemmelsene står, stammer øyensynlig fra Grågås,46 noe som ikke spesielt peker i retning av kirkelig innflytelse. Om motstandsbestemmelsene har vært tatt inn i Gullfjær, vet vi altså ikke.

Uansett kirkens prinsipielle syn på motstandsretten kan det ikke utelukkes at den har akseptert motstandsbestemmelsene, enten som et kompromiss eller i en periode med motsetningsforhold til kongemakten. Det er imidlertid vanskelig å tenke seg noe tidspunkt da kirken alene har fungert som pådriver for å opprettholde disse bestemmelsene. Da Øystein reviderte loven, var han alliert med den daværende kongen, Magnus Erlingsson. Hans etterfølger Eirik hadde et dårlig forhold til kong Sverre, men neppe særlig anledning til å påvirke loven i antikongelig retning den korte tiden han satt som erkebiskop før han dro i eksil. I den følgende tiden var Trøndelag birkebeinernes kjerneområde. Man skulle derfor tro

46. T. Knudsen, Frostatingsloven, Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder IV, Oslo 1959: 658; J. Hagland og J. Sandnes, Frostatingslova (ovs. og innl.), Oslo 1994: xxx–xxxiii; Krag 1999: 25 f. m. henv.

at kirkens muligheter til å påvirke loven i antikongelig retning ville være begrenset. Riktignok antyder Bǫglunga sǫgur at erkebiskop Tore, sammen med Håkon Galen, sto bak trøndernes opprør i 1213 (ndf. s. 405), men enten beskyldningen er riktig eller ikke, går det neppe an å slutte fra et slikt enkelttilfelle til en gjennomgående allianse mellom erkebiskopen og bøndene mot kongemakten. Det blir på denne bakgrunn lite rimelig å tenke seg at det var kirken som opprettholdt motstandsbestemmelsene, i alle fall at den var alene om å gjøre det. Ikke bare er det vanskelig å tenke seg noen konkret situasjon da kirken skulle ha gått inn for å opprettholde disse bestemmelsene, men selve deres form ligger meget fjernt fra den type motstandsbestemmelser det er sannsynlig at kirken kan ha stått bak, nemlig bestemmelser rettet mot generell urettferdighet og maktmisbruk fra kongens side og fremfor alt bestemmelser rettet mot overgrep mot kirken.

BØNDENE OG MOTSTANDSRETTEN

Mer nærliggende er det å se på den gruppen som helt åpenbart hadde interesse av disse bestemmelsene, nemlig bøndene. Krag nevner dem ikke i det hele tatt, øyensynlig fordi han ikke forestiller seg at de kunne utgjøre noen selvstendig maktfaktor på 1200-tallet. Fra slutten av århundret har vi da også tegn som tyder på mer føyelige holdninger hos bøndene enn de som kommer til uttrykk i motstandsbestemmelsene. I 1281 var den kongelige utsendingen Lodin Lepp på Alltinget på Island. Han skulle få den nye lovboken vedtatt, men islendingene protesterte.

Herr Lodin ble meget vred over dette at bønder gjorde seg så store at de ville fastsette lovene i landet, dem som kongen alene burde rå for. Deretter krevde han at alle skulle vedta loven uten betingelser. Men de svarte hver for seg at de ikke ville handle slik at de tapte landets frihet. Lodin svarte imot at de først måtte vedta boken og siden be kongen og hans råd om miskunn angående de delene de fant nødvendig.

47

Episoden kaster lys over hva Lodin var vant til, nemlig norske bønders holdning. Riksstyret var tydeligvis ikke vant til protester fra dem når nye lover og bestemmelser skulle vedtas. Det har tydeligvis gått glattere å få igjennom de omfattende lovrevisjonene i Norge i de foregående årene, da også motstandsbestemmelsene forsvant fra Frostatingsloven.

47. «Herra Lodenn vard vit þetta miog heytur ad bukarlar giordu sig so dygra ad þeir hugdu ad skipa logum j lande þeim sem kongur einsamann atte ad rada. Þar næst krafde hann almenning ad jata allre bok greinarlaust, hvorier svorudu fyrer sig ad þeir mundu ei giora ad tapa so frelse landsens. Lodenn svarar ad möte ad þeir attu fyrst ad ja bokenne og bidia sydann miskunar umm þa hlute sem naudsyn þætte til standa kongenn og rad.» (Árna saga biskups, utg. Þ. Hauksson, Reykjavík 1972 kap. 63: 79).

Det må også innrømmes at en motstandsrett av hensyn til bøndene passer dårlig med de rådende oppfatninger av 1200-tallets norske samfunn. Ifølge den marxistiske skolen skjedde det en dramatisk omveltning før og under borgerkrigene som gjorde det store flertall av bønder til leilendinger og etablerte et sterkt aristokrati over dem som styrte med kongen som redskap.48 Både bøndenes svakhet og det fast organiserte samfunnet burde gjøre det nærliggende for tilhengerne av dette synet å betrakte motstandsretten som en anakronisme. De har heller ikke vært særlig opptatt av den, med unntak av Kåre Lunden, som aksepterer Kerns allmenne motstandsrett i middelalderen og til og med betrakter den som underforstått i Landsloven, til tross for at dette egentlig passer dårlig med hans helhetsoppfatning.49 Kritikerne av det marxistiske synet, i første rekke Helle og Seip, legger større vekt på bøndene som interessegruppe og hevder at støtten fra dem var en del av forklaringen på den sterke norske kongemakten.50 Samtidig aksepterer begge bildet av den fasttømrede norske statsmakten på 1200-tallet, og her synes den kaotiske motstandretten i Frostatingsloven å passe dårlig inn. Krag resonnerer på samme måte når han betrakter denne retten som meget gammel, arkaisk allerede på 1000- og 1100-tallet og selvsagt lite forenlig med 1200-tallets sterke statsmakt.51 Endelig kan Imsens bondekommunalisme betraktes som en videreføring av Seips og Helles syn når det gjelder senmiddelalderen. Utbyggingen av den kongelige lokaladministrasjonen skjedde i samarbeid med bøndene og i stor grad med dem som utøvere av offentlige funksjoner.52

I de senere år er det imidlertid kommet en del nye momenter inn i debatten. For det første er det blitt hevdet at også det «førstatlige» samfunnet i tidlig middelalder var vesentlig mer aristokratisk enn særlig tilhengerne av den marxistiske skole tenkte seg.53 For det andre er «den

48. A. Holmsen, Norges historie. Fra de eldste tider til 1660, 4. utg. 1977: 255–89.

49. K. Lunden, Norge under Sverreætten, bd. 3 i K. Mykland (utg.), Norges historie, Oslo 1976: 400–03.

50. J.A. Seip, Problemer og metode i norsk middelalderforskning, i A. Holmsen (red.), Norsk middelalder. Utvalgte avhandlinger for historiestudiet, Oslo 1966 [oppr. Historisk tidsskrift 32, 1940]: 177–85; K. Helle, Tendenser i nyere norsk høymiddelalderforskning, Historisk tidsskrift 40, 1961: 349–70, og Under kirke og kongemakt 1130–1350, bd. 3 i K. Helle (utg.), Aschehougs Norges historie, Oslo 1995: 110–21, 180–93.

51. Krag 1999: 26–29.

52. S. Imsen, Norsk bondekommunalisme fra Magnus Lagabøte til Kristian Kvart. Del I. Middelalderen, Trondheim 1990.

53. D. Skre, Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200–1200, Oslo 1998. Se også den livlige debatten om disse spørsmålene i Heimen, bl.a. T. Iversen, Fremveksten av det norske leilendingsvesenet – en forklaringsskisse, Heimen 3, 1995: 169–80; K. Dørum, Leilendingsforhold, føydalisme og statsutvikling, Heimen 1, 1999: 45–60 og J. Sandnes, Bønder, herrer og treller. Hvordan var egentlig det gammelnorske samfunnet?, Heimen 3: 195–210.

fasttømrede gammelnorske staten» i større grad kommet i søkelyset. Den første innvendingen gjør det tilsynelatende enda mer usannsynlig at bøndene kunne stå bak motstandsretten, men reiser samtidig spørsmålet om hvor grensen gikk mellom bønder og aristokrati og i hvilken grad aristokratiet virkelig sluttet opp om kongemakten på 1200-tallet. Den siste oppfatningen er særlig blitt hevdet av Hans-Jacob Orning når det gjelder borgerkrigsperioden og Magne Njåstad når det gjelder senmiddelalderen.54

Njåstad konkluderer på grunnlag av en undersøkelse av to områder, Østfold og Jemtland, at det var betydelig avstand mellom de normative kildene og virkeligheten og dessuten store lokale variasjoner.55 For Orning er bildet av den sterke kongemakt på 1200-tallet hovedsakelig ideologi, basert på programmatiske kilder som Kongespeilet og Hákonar saga. Det fantes ikke noe fast sammentømret kongelig styringsapparat; kongens makt var avhengig av hans personlige nærvær. Han representerte heller ikke noen objektiv rettferdighet, men tok avgjørelser ut fra taktiske hensyn og hva som tjente hans interesser i øyeblikket. Spørs-målet om forholdet mellom kongemakt, aristokrati og bønder kan ikke besvares generelt; svaret avhenger av tid og sted. Orning går igjennom en rekke eksempler i samtidssagaene på konflikter mellom kongen og bøndene, der kongen innskjerper bøndenes plikt til lydighet, og bøndene reagerer på forskjellig måte, alt etter styrkeforholdet mellom dem og kongen. De fleste eksemplene munner ut i at bøndene må bøye seg, men det fremgår samtidig klart at dette skyldes at kongen er til stede med ganske store styrker. Kongens kontroll over landet som helhet blir dermed ganske begrenset.56

Ornings slutninger bygger på et spinkelt materiale, i hovedsak samtidssagaene fra borgerkrigstiden, og til en viss grad undervurderer han endringene som skjedde i perioden. I og med at så å si alle hans eksempler er fra perioden før slutten av 1220-årene, er det også begrenset hvor relevante hans resultater er for den generelle debatten om det norske kongedømmet i høymiddelalderen. På den annen side er det nettopp første halvdel av 1200-tallet som er interessant i vår sammenheng; det var jo da Frostatingsloven fortsatt inneholdt motstandsbestemmelsene.

Mest interessante i vår sammenheng er noen eksempler på faktisk

54. H.-J. Orning, Uforutsigbarhet og nærvær. En analyse av norske kongers maktutøvelse i høy-middelalderen, dr.avh., Oslo 2003; M. Njåstad, Grenser for makt. Konflikter og konfliktløsning mellom lokalsamfunn og øvrighet ca. 1300–1540, Trondheim 2003.

55. Njåstad 2003: 59–215, konklusjon s. 248–50.

56. Orning: 2003: 203–47.

utøvelse av motstandsrett eller noe som ligner på det, enten direkte opprør mot kongen eller drap på kongelige ombudsmenn. Jon Drotning, en av baglernes sysselmenn, var i 1206 på besøk hos en bonde ved navn Trond, som hadde en meget vakker kone. Han gikk inn i et rom sammen med konen, men da mannen skulle komme etter, stengte han døren. Da mannen klaget, lot Jon ham anklage for en fingert forbrytelse, fikk ham bundet til en hest og slept etter den og tvang ham til å betale en halv gull-mark i bot. Bonden tok imidlertid hevn, samlet folk og drepte Jon. Deretter hevnet Jons slektninger dette drapet og drepte ni mann og hugget føttene av syv.57

Etter fredsslutningen mellom baglerne og birkebeinerne i 1217 fordelte medlemmene av de to partiene syslene på Østlandet, det gamle baglerriket, mellom seg. Ragnvald Hallkjellsson, som tidligere hadde hatt sysle for baglerne på Romerike, fikk nå sysle i Follo. Han hadde et dårlig rykte på seg for å være «hard i syslen». Da foldungene fikk høre om dette, slo de seg like godt sammen, og første gangen Ragnvald stevnet dem til tings, gikk de på ham og drepte ham. Året etter tok Skule hevn for Ragnvald sammen med en del gamle baglerhøvdinger. Han brente store deler av bygden og påla folket tunge bøter.58

I det første tilfellet har vi å gjøre med et grovt misbruk fra sysselmannens side mot en enkeltperson, mens bøndene i det siste reagerer bare på bakgrunn av et dårlig rykte. I begge tilfeller er de organisert på lignende måte som det beskrives i Frostatingsloven. De har trolig også hatt ressurs-sterke ledere; boten på en halv mark gull tyder ikke akkurat på at Trond var noen proletar. Bøndene blir også utsatt for harde sanksjoner. Det er imidlertid verd å merke seg at det i begge tilfeller er den dreptes slektninger som tar hevn. Særlig er dette slående i det siste tilfellet. Her forteller nemlig sagaen at da kongen, Håkon Håkonsson, fikk vite om drapet, sa han ganske enkelt at han ikke hadde noen grunn til å hevne Ragnvald, fordi det hadde vært fiendskap mellom Håkons og Ragnvalds slekt. Både Ragnvald og de fleste av hans slektninger hadde nemlig stått på baglernes side under de foregående konfliktene. Men siden bøndene drepte Ragnvald uten grunn, ville han ikke motsette seg at Skule tok hevn. Blindheimsætten, som Ragnvald tilhørte, og Skules ætt, Reins-ætten, var nemlig inngiftet i hverandre. Ragnvalds far Hallkjell var gift

57. Soga om birkebeinar og baglar. Bǫglunga sǫgur, utg. H. Magerøy, Oslo 1988, II: 49 f.

58. Hákonar saga, utg. G. Vigfusson, Rerum britannicarum medii ævi scriptores 88.2 (Vaduz 1964, oppr. Lond. 1887), kap. 32; S. Bagge, From Gang Leader to the Lord's Anointed. Kingship in Sverris saga and Hákonar saga Hákonarsonar (The Viking Collection), Odense 1996: 150 f.

med Sigrid Åsolvsdatter på Rein, mens Hallkjells søster Eldrid var gift med Guttorm på Rein, Skules farfar.59

Håkon reagerer altså overhodet ikke på drapet av en kongelig ombudsmann. Han reagerer utelukkende som «privatperson» ut fra sitt personlige forhold til den drepte. Han antyder til og med at han ville ha forbudt Skule å ta hevn hvis bøndene hadde hatt en rettferdig sak. Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende at den fjorten år gamle Håkon kunne si noe slikt i 1218 – om han nå virkelig har sagt det – da det sterke høymiddelalderkongedømmet bare var i sin begynnelse. Derimot er det i høy grad oppsiktsvekkende at disse ordene er tatt med i en saga skrevet nesten femti år senere, som monument over grunnleggeren av dette kongedømmet. Selv om begge eksempler viser at bøndene måtte regne med harde sanksjoner hvis de tok seg selv til rette overfor kongelige ombudsmenn, var sanksjonenes styrke øyensynlig bestemt av rang- og maktforholdet mellom vedkommende ombudsmanns slektninger og de opprørske bøndene, ikke av den offentlige myndighets vurdering av alvoret i forbrytelsen. Hvor stor nytte bøndene i Trøndelag på 1200-tallet ville ha av Frostatingslovens motstandsbestemmelser hvis de prøvde å bruke dem i praksis, kan i høy grad diskuteres; derimot tyder de to eksemplene ovenfor ikke på at disse bestemmelsene var i strid med vanlige spilleregler på denne tiden.

Et tredje eksempel som bekrefter bildet er beretningen om Andres Simonsson, baglerkongen Filippus’ bror, som ville ta hevn over Tønsbergmennene fordi de hadde drept hans far da de slo ned et opprør mot kong Sverre i 1190. Filippus nektet ham imidlertid å ta hevn og fratok ham alle forleninger for å avskjære ham muligheten til det, og ble meget populær blant bøndene av den grunn.60 Igjen er det ønsket om personlig hevn som bestemmer sanksjonene, ikke prinsipielle betraktninger om opprør mot lovlig myndighet. Dermed blir også den replikken Snorre legger i munnen på Olav den hellige etter drapet på Sel-Tore, mindre avvikende fra 1200-tallets tenkemåte enn man umiddelbart skulle tro. Olav reagerer her på at Tore ble drept i påsken og i kongens hus og til og med i hans direkte nærvær, og at drapsmannen, Asbjørn, «brukte føttene mine til hoggestabbe», men ikke på at den drepte var kongelig ombudsmann.61

59. L. Tjersland, Studier i saga-ætter, Historisk tidsskrift 31, 1937–40: 130 f.; S. Bagge, Ætt, stat og politikk fra vikingtiden til 1200-tallet, Norsk slektshistorisk tidsskrift 38, 2001: 65–80 (=2001a).

60. Bǫgl.: 127.

61. «er hann hafði fœtr mína fyrir h$ggstokkin», Heimskringla, utg. F. Jónsson, Kbh. 1893– 1901, II: 253; jfr. S. Bagge, Society and Politics in Snorri Sturluson’s Heimskringla, Berkeley etc. 1991: 133 f.

Olav oppfører seg akkurat som en hvilken som helst annen stormann som er blitt utsatt for en krenkelse.

Bøndenes styrke på denne tiden er omdiskutert. Opprørene som nevnes i samtidssagaene ble alle slått ned, og Kåre Lunden mener på dette grunnlag at bøndene var maktesløse og at kongen og aristokratiet ikke behøvde å ta hensyn til dem.62 At opprør ble slått ned, behøver imidlertid ikke å bety at de styrende betraktet dem som ufarlige. Likheten mellom de to eksemplene ovenfor og de vanlige eksemplene på hevn tyder snarere på det motsatte. Alvorlige krenkelser kunne resultere i hevn, og selv om man kunne regne med at hevnen i neste omgang også ville ramme hevneren, ville jo det være en mager trøst om man i mellomtiden var blitt drept selv.

Det generelle inntrykket av samtidssagaene er at bøndene ofte er nevnt – dette i klar motsetning til det som er vanlig i utenlandske berettende kilder – og at de ofte tillegges betydning. I forbindelse med kongevalgene hos de to partiene på begynnelsen av 1200-tallet, hos birkebeinerne i 1204 og hos baglerne i 1207, skildrer sagaene et valg mellom krigernes og «bøndenes» kandidat, og begge steder er det de siste som seirer.63 Den klarere riksdelingen under denne fasen av konfliktene har styrket bøndenes innflytelse. Et parti som ville hevde seg, kunne ikke lenger dra landet rundt og herje, men måtte basere seg på ressursene i ett område. Gjorde de seg for upopulære der, risikerte de at befolkningen gikk over til motstanderne eller gjorde opprør, noe motstanderne selvsagt kunne utnytte. I Sverris saga fremheves motsetningen mellom bønder og kongsmenn, og bøndenes militære prestasjoner latterliggjøres og neglisjeres. Sverris saga er imidlertid sterkt preget av de profesjonelle krigernes holdninger og kan dermed mistenkes for å undervurdere bøndenes betydning.64 Hákonar saga fremhever i noen sammenhenger klart avstanden mellom bønder og aristokrati, som i skildringen av det store riksmøtet i 1223, der beslutningene stort sett tas av høvdingene, og lagmennene som uttaler seg om tronfølgespørsmålet, kommer med ydmyke betraktninger over sin lave herkomst.65 Men samtidig fremhever den Håkon Håkonsson velvilje mot og popularitet hos bøndene, som under

62. Lunden 1976: 413–26, og Det norske kongedømet i høgmellomalderen (ca. 1150–1319). Funksjon, makt, legitimitet, Studier i historisk metode 13, Oslo 1978: 132–35.

63. Bǫgl.: 28 f., 81–87; S. Bagge, Borgerkrig og statsutvikling i Norge i middelalderen, Historisk tidsskrift 65, 1986: 189 f.

64. Bagge 1996: 65–74.

65. Hákonar saga kap. 86–98; S. Bagge, Da boken kom til Norge, bd. 1 i T. Berg Eriksen og Ø. Sørensen (red.), Norsk idéhistorie, Oslo 2001: 310–16 (=2001b).

kampen mot ribbungene i 1220-årene, der sagaen betrakter bøndenes støtte som avgjørende.66

Siden motstandsbestemmelsene finnes i Frostatingsloven, har forholdene i Trøndelag særlig interesse fra dette synspunkt. Som også Krag peker på, var Trøndelag et godt organisert område med velstående bøn-der, men trolig med mindre sosiale skiller enn Viken og Vestlandet.67 En rekke berømte episoder i sagalitteraturen og skaldediktningen fra den tidlige perioden støtter dette inntrykket. I den perioden vi her er opptatt av, ble Trøndelag birkebeinernes kjerneområde. Sverre sikret seg kontroll over landsdelen etter Erling Skakkes fall i slaget på Kalvskinnet i 1179 og beholdt kontrollen med et enkelt avbrudd frem til Magnus Erlingssons fall i 1184. Også i den følgende tiden har birkebeinerne for det meste hatt kontroll over Trøndelag. Kontrollen var øyensynlig basert på aktiv støtte fra bondesamfunnet. Bl.a. kan det være nærliggende å se striden med kirken om patronatsretten i dette perspektiv.

I 1213 brøt det imidlertid ut bondeopprør i Trøndelag. Bakgrunnen var uår, som gjorde det vanskelig for bøndene å betale sine avgifter. Sysselmennene klaget over dette, særlig Eirik Foss, som hadde sysle på Strinda. Eirik kalte bøndene fra hele Trøndelag sammen til ting, dit også kong Inge kom. Bøndene møtte fullt væpnet og stilte seg på berget over tingstedet. Kongen forsøkte å få dem til gå til tings, men de nektet. Da Eirik Foss slo til en bonde, fikk han låret hugget av. Kongen ba da sine menn om å trekke seg tilbake, fordi han ikke ville slåss med sine egne bønder. Bøndene kom imidlertid etter og drepte flere av kongens menn. Da gikk kongen og hans menn til motangrep og slo bøndene på flukt. Året etter samlet kongen en hær, rykket inn i Trøndelag og tvang bøndene til å betale leidang for dette og de foregående årene.68 Sagaen sier imidlertid ingenting om at de fikk noen annen straff enn å måtte betale de skyldige restansene, til tross for at de hadde drept flere av kongens menn. Kongens forsiktige opptreden ved møtet med dem kan skyldes Inges fredsommelige karakter, men antyder samtidig at bøndene må ha utgjort en betydelig styrke. Selv om opprøret endte med nederlag for bøndene, gir episoden et inntrykk av det trønderske bondesamfunnet som passer godt med motstandsbestemmelsene i Frostatingsloven.

Det samme inntrykket gir sagalitteraturen. Sagaene fremstiller ofte Trøndelag som den viktigste delen av landet og legger vekt på trøndernes

66. Bagge 1996: 132 f., 154 f.

67. Krag 1999: 32–34.

68. Bǫgl.: 125–27.

stridbarhet.69 Snorre er særlig interessant i denne sammenheng. Han fremstiller trønderne som Olav den helliges hovedmotstandere, men lar dem også ta ledelsen i opprøret mot det danske styret etter hans død.70 Snorre er også mer opptatt av motsetningsforholdet mellom konge og bønder enn forgjengerne, selv om det vil være å gå for langt å oppfatte dette som hovedlinjen i hans fremstilling.71 I to store scener lar han de opprørske bøndene komme til orde med taler, nemlig når trønderbonden Asbjørn fra Medalhus truer Håkon den gode med å avsette og drepe ham hvis han vil tvinge bøndene til å oppgi sin gamle tro, og når Torgny lag-mann i Sverige tvinger kongen til å slutte fred med Olav den hellige ved å true med det samme.72 Slike episoder kan i noen grad være påvirket av Snorres islandske bakgrunn, men han var også fortrolig med norske forhold og gjør så mye mer ut av disse konfliktene enn forgjengerne at det ikke er urimelig å tenke seg at han er inspirert av sin erfaring med forholdene i Trøndelag.

Et nokså avgjørende spørsmål i denne sammenhengen er forholdet mellom bønder og aristokrati. Tenker vi oss at bondesamfunnet ble «tappet» for ledere, som så sluttet mannjevnt opp om kongemakten og ble avhengig av den,73 blir det vanskelig å forestille seg særlig sterk lokal innflytelse over lovgivningen. Men strengt tatt vet vi lite om dette. Det klart at kongstjenesten ut over 1200-tallet kom til å bety mer for aristokratiet enn tidligere, og at særlig sysselordningen er uttrykk for dette. Faste embetsdistrikter, der ombudsmannen var utpekt av kongen og ofte, om enn ikke alltid, manglet lokal tilknytning, bidro til et klarere skille mellom aristokrati og bønder. Men der var tross alt ikke flere enn ca. 50 sysselmenn og åpenbart et mye høyere antall personer som var rike og betydelige nok til å kunne fungere som lokale ledere. Hos Snorre er det tydelig at den sosiale avstanden mellom aristokrati og bønder er meget liten. En bonde hos Snorre er en person som ikke har noen av de aristokratiske titler kongen utdeler, jarl, herse eller lendmann, uansett hvor rik og mektig han måtte være.74 Snorres murrende bønder er dermed langt fra proletarer, men inkluderer også den gruppen som aristokratiet ble rekruttert fra.

69. Krag 1999: 32 f.

70. Hkr. II: 479, 523 f.

71. Bagge 1991: 107–10, og Snorre og «Wie es eigentlich gewesen». Svar til Birgit Sawyer, Historisk tidsskrift 82, 2003: 291–93.

72. Hkr. I: 188–90, II: 142–44.

73. Lunden 1976: 170 f.

74. Bagge 1991: 124–29.

I det noe senere Kongespeilet (ca. 1255) er skillet mellom aristokrati og bønder meget skarpt. Hoffet har sine egne regler og sin egen kultur som er annerledes enn ute på bygdene, men som er alene om å gi en mann ære og status. Her søker Faren å overbevise Sønnen om hvor fordelaktig og ærefullt det er å gå i kongens tjeneste. Sønnen er likevel ikke helt overbevist:

Hvilken nytte ser slike folk i kongstjenesten, som både har rikelig med gods og er av god ætt, når de binder seg til kongstjenesten bare med huskarsnavn? Hvorfor søker de ikke heller den hederstittelen å hete hirdmenn eller holder seg hjemme og steller med sine egne saker, slik som andre bønder gjør?

75

Her får Sønnen en liten reprimande for sitt spørsmål, den eneste i verket: «Dette synes jeg ikke er særlig klokt spurt fra din side.»76 Faren skjønner imidlertid at han virkelig er så uvitende og gir seg ut på en lengre forklaring, der hovedtanken er at kongen eier riket og alle dets innbyggere og kan pålegge dem den tjenesten han vil. Dermed blir det å gå i kongens direkte tjeneste utelukkende et privilegium. Og han konkluderer:

Fordi nå alle menn som er i kongens rike, er skyldige til å tjene ham, hvorfor skulle ikke da enhver forstandig mann synes det er en stor fordel å ha kongens fulle vennskap ... heller enn å kalles småbonde og likevel være under en annens makt?

77

Selv en lav rang ved hoffet er bedre enn å være rik og ansett i lokalsam-funnet. Her gjelder det imidlertid å lese mellom linjene: Jo mer forfatteren, dvs. Faren, insisterer på at kongstjenesten er det eneste som gir status, jo sikrere kan vi være på at det var annerledes i virkeligheten. Inntrykket forsterkes av den omhyggelige innskjerpingen av etikettereglene og Sønnens forundrede spørsmål om de mange rare reglene og skikkene og videre av understrekningen av hvor få det er som behersker dem, en konstatering som munner ut i uårslignelsen, der krisetiden under borger-

75. «Hvat snuð sia þeir mænn sec ikonongs þionosto er bæðe æigu yfrit fe oc kyn at skyllda sec til konongs þionosto mæð huscarls nafni æinu saman. hvi hafa þæir eigi þær nafnbœtr at heita hirðmænn eða ælligar vela heima um sina coste. sæm aðrer bœnndr gœra» (Konungs skuggsiá, utg. L. Holm-Olsen, Oslo 1945: 42).

76. «Ðæssa þycki mer æigi froðlegazt spurt væra af þinni hænnde» (ibid.)

77. «Nu mæð þvi at aller mænn ero skyllder mæð konong til þionosto þeir sæm íero riki hans. hvi man þa æigi hværium vitrum manne þyckia mykell mun unnder þvi væra athann se ífullu konongs trausti oc hans vinatto (…) Hælldr en heita cotkarl oc væra æ unnder annars stiorn» (ibid.: 42 f.). Se også Bagge 1987: 30–39, 174–85, og Old Norse Theories of Society. From Rígsþula to Konungs skuggsiá, i J.E. Schnall & R. Simek (red.), Speculum regale. Der altnorwegische Königsspiegel (Konungs skuggsiá) in der europäischen Tradition, Wien 2000: 13–20 og 2001b: 269–82.

krigene brukes som forklaring på at det står så ille til med sedene ved hirden.78 Kongespeilet gir i virkeligheten det sterkeste argument for den fortsatte eksistensen av et lokalt aristokrati eller bygdearistokrati som bare delvis eller ikke i det hele tatt var knyttet til kongemakten.

Kongespeilets aristokrati er, på samme måte som Snorres, definert utelukkende ut fra forholdet til kongen. Det er kongen som gjør en mann til aristokrat, gjennom medlemskap i hirden og tildeling av embete eller rang der. Det eksisterer intet fødselsaristokrati; alle som ikke er blitt utnevnt på denne måten av kongen er bønder, eller til og med, med Kongespeilets foraktelige betegnelse, kotkarer. Formelt svarer denne beskrivelsen til virkeligheten. Det var nok en økende tendens til at kongen rekrutterte sine hirdmenn fra bestemte slekter, men rang og embeter gikk ikke i arv. Først fra slutten av 1200- og begynnelsen av 1300-tallet ser vi tendenser i retning av en klarere avgrensning av aristokratiet fra befolkningen for øvrig, gjennom bruk av våpenskjold og titler, økt tendens til arvelig tilknytning til kongstjenesten og visse, relativt beskjedne privilegier.79 Den sterke tilknytningen mellom aristokratiet og kongen personlig før denne tiden og til dels også etter gjør det umiddelbart usannsynlig at hele den velstående og innflytelsesrike delen av befolkningen var knyttet til kongens tjeneste og bekrefter dermed det inntrykket vi får ved å lese mellom linjene i Kongespeilet.

Det lille vi har av statistiske opplysninger, gir samme inntrykk. Hall-vard Bjørkviks overslag over fordelingen av jordeiendom omkring 1300 antyder at ca. en tredjedel av jorden fortsatt var i bondeeie på denne tiden, og andelen skal ikke ha sunket vesentlig de følgende 200 årene.80 Denne jorden besto ikke bare av små bruk eid og drevet av selveiere; en god del kan være eid av bygdekakser som drev sin egen storgård og i tillegg eide andre gårder og parter.81 Grensen mellom dette sjiktet og aristokratiet må ha vært svært flytende. Så sent som i 1625 var det registrert over 400 familier i Norge som eide mer enn ti skippund tunge, dvs. ti normalgårder, mer enn det som vanligvis krevdes for adelig status i samtidens Europa,82 og altså over åtte ganger mer enn antallet sysler på 1200-

78. S. Bagge, The Norwegian Monarchy in the Thirteenth Century, i A. Duggan (red.), Kings and Kingship in Medieval Europe, King’s College of London Medieval Studies, London 1993: 159–77.

79. O.J. Benedictow, Norge, Den nordiske adel i senmiddelalderen. Struktur, funktioner og internordiske relationer, Rapporter til det nordiske historikermøde i København 1971, København 1971: 22 f.

80. H. Bjørkvik, «Nyare forskning i norsk seinmellomalder», Nytt fra norsk middelalder II, Norsk lektorlags faglig-pedagogiske skrifter, Oslo 1970: 88.

81. Lunden 1976: 278 f.

82. Ø. Rian, Maktens historie i dansketiden (Makt- og demokratiutredningen. Rapportserien nr. 68), Oslo 2003: 22 f.

tallet. Det har vært en vanlig oppfatning at bøndene styrket sin stilling i senmiddelalderen og at de i denne perioden hadde sterke ledere og var i stand til å sette makt bak sine krav, både i forhandlinger og form av væpnede opprør.83 Tidligere ble dette gjerne sett i sammenheng med det man oppfattet som statsmaktens sammenbrudd som følge av agrarkrisen. Nyere forskning har imidlertid revidert denne oppfatningen og i stedet pekt på kontinuiteten i forhold til høymiddelalderen.84 Bøndenes styrke i senmiddelalderen er ikke nødvendigvis noe resultat av at statsmakten er blitt svekket. Dermed bekreftes også det inntrykket de foregående eksemplene har gitt på bøndenes styrke også i høymiddelalderen.

Samlet styrker altså disse spredte glimtene av 1200-tallets bondesamfunn antagelsen om at bøndene godt kan ha stått bak at motstandsbestemmelsene ble opprettholdt. Eliminasjonsmetoden peker i samme retning. Kongemakten hadde opplagt ingen interesse av dem, heller ikke kirken, og da blir bøndene igjen. At de hadde interesse av at slike bestemmelser ble opprettholdt, er opplagt. Eksemplene ovenfor indikerer at de også var i stand til å ivareta denne interessen. Motstandsbestemmelsene kunne leve videre til slutten av 1200-tallet, både fordi bøndene var sterkere enn tilhengerne av den marxistiske oppfatningen antar, og fordi statsdannelsen var kommet mindre langt enn i alle fall de ivrigste tilhengerne av «Norge blir en stat» tenker seg.

Er så avskaffelsen av motstandsretten uttrykk for svekkelse av bøndenes stilling, eller for allmenn statsutvikling, som også var i bøndenes interesse? Svaret er sannsynligvis noe av begge deler. Den politiske beslutningsprosessen ble sentralisert hos kongen og hans råd, og aristokratiet sluttet i større grad opp om kongemakten. En mer autoritær kongsideologi ble utviklet i Kongespeilet, hvor avstanden mellom de styrende og bøndene blir fremhevet. Samfunnet er hierarkisk oppbygget, og det er de styrendes oppgave å holde bøndene på plass. En av følgene av uår på land og folk er at bønder og allmue får makt. Motstandsretten blir uttrykkelig avvist; den urettferdige konge skal dømmes av Gud, ikke av mennesker.85 Selv om det har vært betydelig avstand mellom Kongespeilets ideologi og den politiske virkelighet, dukker trekk fra denne ideologien opp i offisiell politikk i den følgende tiden, både i Landsloven, Hirdskråen og i Lodins replikk til islendingene (ovs. s. 399), og den har utvilsomt vært medvirkende til at motstandsbestemmelsene ble avskaffet

83. Njåstad 2003, særlig s. 97–146.

84. Imsen 1990: 9–39, 193–203 o.fl.st.; G.A. Blom, Norge i union på 1300-tallet bd. 2, Trondheim 1992: 543–711; O.G. Moseng m.fl., Norsk historie I. 750–1537, Oslo 1999: 358 ff.

85. Bagge 1987: 156–66, 174–85.

ved lovrevisjonen i 1270-årene. I tillegg kommer oppgjøret med ættehevnen og kravet om kongelig voldsmonopol. Dette er et hovedtema i Kongespeilet, selv om det ikke er konsekvent gjennomført. Det blir et stykke på vei ført ut i praksis i Håkon Håkonssons Nye lov fra 1260, der det blir forbudt å ta hevn på andre enn drapsmannen og påbudt å ta imot tilbud om forlik.86 Landsloven går videre i samme retning. Den hevder at bare kongen og hans ombudsmenn har rett til å ta liv og setter straff for den som tar loven i sin egen hånd.87 Dermed blir også motstandsbestemmelsenes regel om hevn over kongen og hans ombudsmann for overgrep vesentlig mer av en anomali enn på begynnelsen av 1200-tallet. Interessene bak denne utviklingen kan diskuteres, men det er ikke urimelig å tenkes seg at det til en viss grad dreide seg om felles interesser for kongen og bondesamfunnet.88 Videre viser leidangsbestemmelsene i Landsloven at bøndene fortsatt var i stand til å sette grenser for hva kongen kunne pålegge dem.89 Og en rekke opprør og protester mot overgrep fra kongelige ombudsmenn i den følgende perioden gir inntrykk av at bøndene var i stand til å sette makt bak sine krav. Bøndene hadde fortsatt sterke ledere og utgjorde dessuten hovedtyngden av landets militærmakt, noe som begge deler gjorde at kongemakten måtte være lydhør for deres krav.

Denne diskusjonen om bøndene og motstandsretten munner dermed ut i en mellomvei mellom Ornings «primitivistiske» bilde av statsutviklingen og «Norge blir en stat»-tradisjonen. En mer systematisk analyse av sagaene som levninger til normer, spilleregler og samfunnsstruktur på 1200-tallet, har avdekket mer arkaiske trekk enn det som kommer til uttrykk i lover og diplomer. For tiden etter 1263 er vi nesten utelukkende henvist til denne siste typen kilder og kan dermed lett få et overdrevet inntrykk av statsutvikling. Både det faktum at Norge som ett av de første land i Europa fikk en lov for hele landet, og selve den massive overgangen fra muntlig til skriftlig forvaltning i løpet av siste halvdel av 1200-tallet er imidlertid sterke indisier på at statsutviklingen i denne perioden neppe bare var en «synkverving».

86. Bagge 1987: 52–85.

87. Nyere Lands-Lov, NGL II, IV.16: 61.

88. Jeg har diskutert dette mer utførlig andre steder, senest i S. Bagge, Fra knyttneve til scepter. Makt i middelalderens Norge (Makt- og demokratiutredningen 1998–2003. Rapportserien nr. 67), Oslo 2003: 82–86.

89. A. Holmsen, Nye studier i gammel historie, Oslo 1976: 161–64.