Av Einar Lie

Tore Jørgen Hanisch og Jan Vea presenterte i HT nr. 1/ 2005 en artikkel som reiser et forsvar for tesen om at det var hjemmeindustrien som brakte Norge ut av krisen i mellomkrigstiden. Artikkelens kritiske brodd er særlig rettet mot Christian Venneslan og Erlend Bjørtvedts artikkel «Veien ut av krisa» i 1998, som pekte på eksportindustriens rolle bak den økonomiske veksten på 1930-tallet.1 Men et arbeid jeg publiserte i dette tidsskriftet i 1996, får en sentral plass i Hanisch og Veas artikkel.2 Dette arbeidet, som var en trykt utgave av forelesningen over oppgitt emne til min doktordisputas, presenteres som det første som reiste tesen om eksportledet vekst på ny – etter at tesen var blitt tilbakevist på 1970-tallet av en rekke historikere, blant dem Hanisch og Vea.

Hanisch og Veas artikkel gir en instruktiv og klargjørende presentasjon av «hjemmemarkedstesen» fra 1970-tallet, og den er holdt i en meget konstruktiv debattform. Min første reaksjon etter lesningen av artikkelen var likevel at jeg ikke gjenkjente mitt standpunkt fra 1996, som ifølge Hanisch og Vea presenterer den motsatte ytterlighet av deres

1. E. Bjørtvedt og C. Venneslan, Veien ut av krisa, Historisk tidsskrift 2/1998.

2. E. Lie, Hva førte ut av krisen i 1930-årene?, Historisk tidsskrift 3/1996.

egen posisjon. Men jeg skal innrømme at jeg, mens jeg lette etter artikkelen, ikke helt ville utelukke at jeg kunne ha trådt for hardt på eksportargumentet i foredraget. I flere omganger hadde jeg i årene før 1996 reist kritikk mot enkelte av de forklaringsmodellene som var sentrale i det «Vekst gjennom krise»-prosjektet som i 1970-årene ble ledet av Francis Sejersted, og som Jan Vea skrev sin hovedoppgave innenfor. Jeg var og er nokså kritisk til deler av teorigrunnlaget for dette prosjektet. Min erindring var at det var her jeg satte inn kritikken. Jeg ønsket særlig å betone at veksten i hjemmeindustrien i stor grad kunne forklares på andre måter enn ved den syntesen av Joseph Schumpeter og Herbert Simon som ble aksentuert i «satisficer»-begrepet. Samtidig mente jeg å ha pekt på at det også kom kraftige vekstimpulser gjennom eksporten. Disse vekstimpulsene var viktig i totalbildet på 1930-tallet og gjorde at man ikke ensidig burde betone veksten i hjemmemarkedsindustrien.

Og da jeg fant min artikkel, så jeg at det var akkurat dette jeg hadde skrevet. Min posisjon blir i Hanisch og Veas artikkel beskrevet i et lengre avsnitt midt på s. 36. Her trår de to grundig feil. Følgende sitat bringes fra mitt foredrag: «Fra 1931, da krisen var på sitt dypeste, og frem til 1938, vokste den såkalte eksportindustrien klart sterkere enn hjemmeindustrien.» Dette sitatet kan definitivt minne om et gjenreisningsforsøk for en tese om eksportledet vekst. Men den som leser setningen før og etter i den siterte teksten, vil se at poenget her nærmest er det stikk motsatte. Jeg innledet med å si at eksportnæringene tilsynelatende hadde en sterkere vekst enn hjemmeindustrien gjennom 1930-tallet. Deretter fulgte den siterte setningen, som sier at den «såkalte» eksportindustrien, slik den var definert av Statistisk sentralbyrå, vokste raskere enn hjemmeindustrien. Og endelig pekte jeg på at dette ga et galt bilde av industriutviklingen. Rett nok vokste det som ut fra konvensjonelle definisjoner ble kategorisert som eksportindustri, raskere enn industrien for øvrig. Men mye tyder på at deler av eksportindustrien i økende grad produserte mot hjemmemarkedet. Men her har altså de to kritikerne etablert min posisjon ved å ta ut et sitat fra en situasjonsbeskrivelse som jeg selv umiddelbart sier ikke gir et riktig bilde av utviklingen.

Jeg skal her konsentrere meg mer om Hanisch og Veas kritikk enn om Bjørtvedt og Venneslans artikkel. Etter min oppfatning har imidlertid de sistnevntes arbeid et svakt punkt som Hanisch og Vea ikke har fanget opp. SSBs nevnte indekser over eksportindustrien og importindustrien brukes av Bjørtvedt og Venneslan uten at de gjør oppmerksom på at disse ikke gir et bilde av hvor stor del av industriens produksjon som eksporte-

res, kun av veksten i de bedrifter som definisjonsmessig er plassert til eksportindustrien. Særlig blir avslutningen på deres artikkel uheldig, ved at en stor figur med den såkalte eksportindustriens sterkere vekst gjennom 1930-årene presenteres som en del av konklusjonen. Lesere uten godt kjennskap til det statistiske grunnlagsmaterialet vil kunne bli sittende med et feil bilde av utviklingen på bakgrunnen av denne figuren og kommentarene som er knyttet til den.

Hanisch og Veas artikkel etterlater meg imidlertid med samme følelse som mye av 1970-tallsforskningen om krisen ga meg, at begeistringen over den livskraftige hjemmeproduserende industrien ender i et svært ubalansert bilde av utviklingen. Artikkelen avsluttes i en eksplisitt formulering om at det ikke var eksporten, men hjemmemarkedsindustrien som ledet Norge ut av krisen. Denne enten–eller-diskusjonen føler jeg meg fortsatt fremmed for, og den er vanskelig å forene med statistikk over utviklingen.

La meg peke på to helt generelle utviklingstrekk i eksport- og produksjonsutviklingen. Her skal jeg bruke 1932 som basisår. Hanisch og Vea argumenterer i sin artikkel for at det var dette året konjunkturbunnen var nådd, og at året 1932 blir riktigere enn 1931. På dette punkt er jeg enig i synspunktet de to reiser. Hanisch og Vea ville i denne sammenheng kunne støttet seg også til nyere studier av Jan Tore Klovland og eldre arbeider av Eilif Gjermoe, som plasserer konjunkturbunnen til 1932.3 På den annen side blir ikke mine poenger knyttet til forholdet mellom eksport- og hjemmemarkeder endret av at bunnåret legges til 1932.

Volumvekst i BNP og eksport. 1932 = 100

3. E. Gjermoe, Konjunkturene i mellomkrigstiden: Norge og utlandet, Oslo 1953; J.T. Klovland, Industrivekst uten planøkonomi, i B.L. Basberg, H.W. Nordvik og G. Stang, I det lange løp. Essays i økonomisk historie tilegnet Fritz Hodne, Bergen 1997.

Dette er en kurve enhver historiker bør være forsiktig med. Blant mange andre aktiviteter inneholder eksporten også fraktrater fra skipsfart, inntekter fra hvalfangst og betaling fra utførsel av skip. Dette er flyktige aktiviteter med varierende og til dels svake ringvirkninger til norsk økonomi, og hvor det kan være tilfeldigheter knyttet til hvilket år inntekten er havnet i. Den lange kurven viser tross dette at eksporten økte sterkt gjennom 1930-tallet, og at utenrikshandelens rolle i den samlede norske verdiskapningen styrket seg i samme periode.

Vareeksporten springer ut av aktiviteter som er mer direkte knyttet til økonomisk aktivitet på det norske fastlandet. Dennes utvikling er mer utsagnskraftige i beskrivelsen av hvordan de utenlandske markedene virket inn på norsk økonomi. Hjemmeindustrien vokste nok raskt, og den ble viktig for sysselsettingen fordi den var svært arbeidsintensiv. I tillegg må det være lov til å antyde at historikere som har fremmet «hjemmemarkedstesen» har vært spesielt glad i tall for eksport av varer fra norsk industri. For industriens del økte produksjonen for hjemmemarkedet sterkere enn for eksportmarkedet gjennom viktige deler av 1930-årene. Dermed har «bevismaterialet» for en dreining av etterspørselen fra ute-til hjemmemarkedet, ligget i forholdet mellom samlet produksjon og eksport av varer fra industrien, ikke i tilsvarende tall fra norsk økonomi som helhet. Disse tallene er stadig trukket frem i tidligere arbeider, senest av Hanisch og Vea i HT 1/2005. «Det var altså ikke eksporten som førte ut av krisa,» heter det konkluderende i artikkelen. «I Norge som i andre land ledet krisa til vesentlig dårligere muligheter for eksporten, og dens økonomiske betydning gikk sterkt tilbake også her» (s. 81).

Forholdet mellom eksportverdi og bruttoprodukt fra industrisektoren

1930

1931

1932

1933

1934

1935

1936

1937

1938

1939

0,58

0,49

0,51

0,50

0,48

0,47

0,46

0,51

0,44

0,42

SSB, Nasjonalregnskap 1865-1960, tab. 2 og 15.

Dette siste gjelder altså ikke den samlede eksporten, slik den er definert i norsk og internasjonal makroøkonomisk terminologi. Og det spørs vel om det egentlig gjelder for industrieksporten isolert. Denne steg ifølge SSBs statistikk hvert år fra 1932 (og 1931), og stigningen var særlig sterk i 1935, 1936 og 1937.4 Men den eksportandelen som Hanisch og Vea opererer med, er metodologisk sett et meget upresist mål. Det som her måles, er forholdet

4. Statistisk sentralbyrå, Nasjonalregnskap 1865–1960, tab. 15.

mellom to ulikt oppbygde aggregerte størrelser, nemlig salgsverdien av industrieksporten og bruttoproduktet fra industrisektoren. Jeg skal ikke gå i detalj i forhold til de problemene som reises. Men for at endringer i forholdstallet skal kunne tolkes som endring i «eksportens andel av industriproduksjonen», må blant annet produktiviteten og prisforholdene mellom hjemme- og eksportindustri utvikle seg identisk. Det er det all mulig grunn til å tro at de ikke gjorde, og det er derfor vanskelig å gi noen økonomisk fortolkning av hva endringene i rater egentlig sier.

Selv om vi som Hanisch og Vea ser bort fra de metodologiske problemene som ligger i forholdstallenes utvikling, blir det imidlertid vanskelig å mene at eksportens betydning gikk sterkt tilbake gjennom kriseårene. I 1937 var forholdet mellom eksportverdi og bruttoprodukt for industrien like stor som i 1932. 51 prosent av varene ble eksportert i begge år til tross for den meget sterke veksten i hjemmeindustrien. Den totale volumveksten i industriproduksjonen fra 1932 til 1937 var på over 40 prosent. 5Det nye tilbakeslaget i 1938 førte riktignok til at eksporten stanset opp, for så igjen å stige noe i 1939. Men i 1937 var økonomien kommet langt i forhold til 1932. Målt i faste priser var både vareeksport og nasjonalprodukt per innbygger mye høyere enn før krisen satte inn.

Det er derfor ikke rimelig å konkludere at eksporten stanset opp på grunn av dårlige kår. Forholdstallet falt i enkelte år, fordi verdien av produksjonen for hjemmemarkedet viste en enda sterkere stigning enn den for eksportmarkedet. Men både eksporterende og hjemmeorientert industri vokste uvanlig sterkt gjennom 1930-tallet. Denne erkjennelsen er relativt godt etablert i nyere forskning som overskrider den mest polariserte diskusjonen om hvem eller hva som førte landet ut av krisen på 1930-tallet.6

Et hovedpoeng i 1970-tallsforskningen omkring krisen i 1930-årene var å vise at Norge kom ut av krisen ved egen hjelp, uten at internasjonale konjunkturer spilte noen rolle av betydning. Et første trinn var som nevnt

5. Jan Tore Klovlands inngående beregninger av industriproduksjonen i 1930-årene gir for øvrig et bilde med enda sterkere totalvekst enn SSBs tall. I fordelingen mellom eksporterende og hjemmemarkedsorienterte bransjer får han frem andre nyanser, men hovedkonklusjonen er i forhold til den renskårne hjemmemarkedstesen den samme. Etter hans beregninger vokste eksporterende industri med i gjennomsnitt 6,2 prosent per år fra 1932 til 1937, mens industriveksten totalt var på hele 7,5 prosent årlig. For 1937–39 var de samme vekstratene på henholdsvis 2,1 og 3,7 prosent.

6. F. Hodne og O.H. Grytten, Norsk økonomi i det 20. århundre, Bergen 2001, kap. 9; Klovland 1997. Sistnevnte arbeid konkluderer slik: «Det er […] lite som tyder på at det eksisterer noen enkle og stabile statistiske sammenhenger mellom industrigruppenes vekstrate og industrikarakteristika som bedriftsstørrelse, kapitalintensitet, energiintensitet, tollbeskyttelse eller eksport- og importan-deler» (s. 115).

å peke på hvordan driftige småborgere laget ny virksomhet for hjemmemarkedet. At også eksporten økte sterk, ble dels nedtonet, og dels forklart med henvisning til dyktigheten og driftigheten til norske produsenter. Dermed ble den eventuelle betydningen av generelle konjunkturforhold redusert ytterligere. Hovedargumentet her var og er at prisene på verdensmarkedet ikke viste noen økning av betydning før sent i tiåret. «Veksten var med andre ord tilbudsledet og skyldtes ikke bedre konjunkturer», gjentar Hanisch og Vea i sin artikkel i HT 1/2005 (s. 67). Dette poenget kan sikkert ha oppbyggelige sider, gjennom sin insistering på at norske krefter ikke bare har æren for fremveksten av en ny hjemmemarkedsindustri, men også for at handelen med norskproduserte varer og tjenester tok seg opp. Men det tåler ikke konfrontasjon med vanlig markeds- eller konjunkturteori.

Det konjunkturbegrepet som vokser frem av Hanisch og Veas argument, er knyttet til et prisnivå for landets eksportprodukter, ikke til endringer i handels- eller produksjonsvolumer. Dette er i strid med både gårsdagens og dagens konjunkturforskning, så vel som den økonomiske journalistikkens konjunkturbegrep. Når norske konjunkturforskere har arbeidet med å finne «vendepunkter» i konjunkturutviklingen i mellomkrigstiden og etterkrigstiden, er det omslag i produksjonsvolumer de har lett etter, ikke endringer i prisbevegelsene.7 Også moderne konjunkturforskning, som blant andre Norges ferske nobelprisvinner Finn E. Kyd-land er representant for, studerer «real business cycles», dvs. endringer i produksjonsmengder. Et omslag til en konjunkturoppgang er kjennetegnet ved at produksjon, konsum eller handel tar seg opp. Noen ganger går prisene opp på samme tid, andre ganger stiger de noe senere, men i både teori og praksis kan prisene for ett land godt falle eller ligge stabile gjennom en lang oppgang. Fall i et lands eksportpriser målt i eget lands valuta vil i mange tilfeller dessuten være å oppfatte som gunstig, fordi prisfallet gjør landets varer mer konkurransedyktige på verdensmarkedet.

Konvensjonell begrepsbruk vil altså være at man definitivt har en konjunkturoppgang når produksjonen tar seg opp. Nettopp dette var situasjonen på 1930-tallet, i Norge og internasjonalt. Verdien av den samlede verdenshandelen økte hvert år etter 1932. Men det var først i 1936 man fikk en generell økning i prisene på verdensmarkedet. I årene før vokste handelsvolumet på stabile eller fallende priser. Dette gjelder generelt for de fleste vestlige land, og det gjelder spesielt for norske vare- og tjeneste-

7. Se f.eks. Gjermoe 1953; K. Wettergreen, Konjunkturbølger fra utlandet til norsk økonomi, Oslo 1978.

eksportører. Norsk eksport økte som nevnt hvert år fra 1932, men først fra 1936 viste den norske eksportprisindeksen en klar økning.8 Dette var et uttrykk for at den pågående konjunkturoppgangen, som norske eksportø-rer lenge hadde nytt godt av, forsterket seg ytterligere.

Argumentet om at man ikke er inne i en oppgangskonjunktur hvis ikke eksportprisindeksen viser en økning, selv om produksjon og handel stiger, er dessuten historisk maksimalt uheldig plassert når det anvendes på 1930-årene. Ut fra den økonomiske teori som ble utviklet nettopp i kriseårene, ble i tillegg betydningen av priser nedtonet til fordel for en effektiv etterspørsel etter produktene. Et hovedpunkt i John Maynard Keynes’ teorier var at prisene ikke nødvendigvis ville innstilles slik at markedene var i balanse. Skiftende markedsforventninger og stivheter i priser på arbeidskraft og innsatsvarer ville gjøre at prisnivået på ferdigvarer ved et bortfall i etterspørselen kun ville komme gradvis etter. Bedriftene ville produsere for lager. I mellomkrigstiden kom også en lang rekke proteksjonistiske tiltak, av formell og uformell art. Slike hindringer gjorde i mange tilfeller handel umulig, og de gjorde marginale prisendringer lite viktige som markedssignaler. Spørsmålet ble, for mange, om det var mulig å finne avsetning for varene.

Nå er det ingen tvil om at industrien gjorde en hel del for å forbedre sine kår i Norge som i andre land, i 1930-årene som i andre tiår. Men trykket fra krisen gjorde at endringene i mange tilfeller ble mer dyptgripende og virkningsfulle. Utviklingen til en storbedrift som Norsk Hydro kan illustrere utviklingen: En lang rekke kjøpere av nitrogengjødsel gikk konkurs eller begrenset sin virksomhet tidlig i 1930-årene, og proteksjonistiske tiltak ble satt i verk i store kjøperland. Hydro måtte produsere for lager. Ledelsen gikk i 1932/33 i gang med tiltak for å effektivisere driften, og kostnader ble kuttet gjennom omfattende oppsigelser. Også andre lands gjødselprodusenter arbeidet for å forbedre sin kostnadsbasis i disse årene. Utover på 1930-tallet økte eksporten gradvis. Dette skjedde gjennom et aktivt salgs- og forhandlingsarbeid i et innfløkt samspill med andre store europeiske produsenter, bransjeorganisasjoner og myndighetsrepresentanter fra flere land. Gradvis tok salg, produksjon og inntekter seg opp. Men det tok tid før prisene kom etter, og først mot slutten av tiåret var prisene oppe på 1930-nivå. Men det ville være feil å si at «utlandet» bidro til oppgangen først når man kunne registrere at prisene steg eller kom over et bestemt nivå.9

8. Dette etter Statistisk sentralbyrås årlige Statistisk-økonomiske oversikt for årene 1932–1937.

9. Jeg trekker her på innsikter fra et større prosjekt om Norsk Hydros historie. Fruktene av dette arbeidet vil bli publisert høsten 2005.

Diskusjonen om nøyaktig hva som ledet Norge ut av krisen på 1930-tallet, er sikkert ikke over med dette. Likevel vil jeg forsøke meg med en syntese: Det er ikke slik at veksten enten var eksportledet eller hjemmemarkedsdrevet. Veksten i norsk økonomi var avhengig av etterspørsel både fra utlandet og fra Norge. Hadde vi hatt en situasjon uten eksport-vekst eller med stagnerende innenlandsk etterspørsel, ville krisen på 30-tallet hatt sosiale og økonomiske konsekvenser i en helt annen målestokk enn det den faktisk fikk. Denne (syn)tesen er kanskje ikke spesielt godt egnet til å vekke oppsikt, og den er vel heller ikke særlig original. Men jeg tror, når alt kommer til alt, at den vil vise seg nokså overlevelsesdyktig.