Nummer 3 av Historisk tidsskrift inneholder tre artikler som tar for seg klassiske problem som historikere har tumlet med og som det fortsatt er all mulig grunn til å komme tilbake til. Det første problemet, motstandsretten i Frostatingsloven, er tilsynelatende relativt avgrenset. Det andre problemet, hvordan volden har utviklet seg i de siste 500 åra, er åpenbart meget omfattende og sammensatt, og det tredje problemet, hvordan bruke litterære tekster som kildemateriale, er allment for de fleste historikere og historieinteresserte.

I den første artikkelen drøfter Sverre Bagge om Claus Krag har rett i at det var kirken som stod bak bestemmelser i Frostatingsloven helt fram til 1270-åra om at bøndene hadde rett til å angripe og drepe kongen, jarlen og lendmannen for ulovlig konfiskasjon av eiendommene deres. Bagge skriver at middelalderkirken bare unntaksvis støttet motstandsrett overfor en konge, og da slett ikke hvis den ble utøvd av undersåttene uten kirkelig autorisasjon. Han mener dessuten at det er høyst usannsynlig at erkebiskop Øystein medvirket til en slik bestemmelse, all den stund han tvert imot satset mye på å styrke Magnus Erlingssons regime, særlig gjennom tronfølgeloven av 1163/64. Han konkluderer med at det var interessene til bondesamfunnet som kom til uttrykk i bestemmelsene om motstandsrett. Bøndene på 1100–1200-tallet var sterkere enn tilhengerne av den marxistisk teori om godseiernes klassestat har villet innrømme, og statsutviklingen «var kommet mindre langt enn i alle fall de ivrigste tilhengerne av ’Norge blir en stat’ tenker seg.»

I den andre artikkelen hevder sosiologen Ferdinand Linthoe Næshagen at historikere som har forsket og skre-

vet om kriminalitet i tidlig nytid har misforstått kildene og ikke gjort tilstrekkelig bruk av dem. Følgelig har de kastet bort tid og energi på først å beskrive og så å forklare et fenomen som ikke eksisterte: den angivelig store voldeligheten på 1500-tallet. Den høye drapsfrekvensen skyldtes trolig mangelen på medisinsk hjelp, og de store registrerte tallene for vold skyldtes like trolig en mer effektiv justis – ifølge moderne samfunnsvitenskap er det mørketallene i kriminalitetsstatistikken som er den avgjø-rende faktoren i dette sakskomplekset. Næshagen hevder at voldsfrekvensen i dag ligger på nivå med 1500-tallet, men at voldsutøvelsen den gang var langt mer disiplinert enn i vår tid. Fra slutten av 1700-tallet til midten av 1900-tallet var voldsfrekvensen mye lavere enn i dag; voldskriminaliteten har fulgt en U-kurve. Samfunnsvitere er langt forsiktigere enn historikere med å forklare endringer, og forfatteren lar spørsmålet om årsakene til denne utviklingen stå ubesvart.

Jon Iddeng drøfter bruken av litterære tekster som kildemateriale. Han plasserer litteraturen inn i den tradisjonelle kildekritikken, presiserer hva han mener med å bruke en kilde som beretning, og drøfter så inngående hvordan man kan bruke litterære kilder som levninger. Han introduserer en fortolkningsmodell for søking etter mening i litterære tekster, dvs. hvilke faktorer historikerne bør være oppmerksomme på: forholdet mellom forfatterens intensjon og tekstens mening, hvordan språket og den litterære konteksten formidler mening i litteraturen, hvordan den historiske konteksten har spilt inn, og endelig hvordan leserne har oppfattet teksten; her er det også interessant hvilke lesere teksten er skrevet for. Ulike faktorer er lenket sammen og påvirker hverandre på en måte som bør studeres og utforskes.

I debattseksjonen kommer først Hans Jacob Ornings artikkel, som drøfter den norske kongemaktens materielle grunnlag i høymiddelalderen. Dette er et klassisk tema, som hovedretningene i det 20. århundres middelalderforskning arbeidde mye med, både statshistorikerne og agrarhistorikerne. Orning hevder at de har latt seg for

mye lede av hvilke ytelser kongen formelt hadde krav på. Han benekter at kongsinntektene var stabile, basert på lovreguleringer. Antropologi og forskning omkring islendingesagaene har gitt oss et helt annet bilde. Kongen måtte tvinge til seg skattene, syslemennene brukte kongsombudet primært til å styrke og berike seg selv, og bøndenes selvhevdelse var viktigere enn kongens lover. Der fantes ingen horisontalt organiserte grupper eller klasser som «ventet på» eller «trengte» kongen, verken et aristokrati, slik som noen har hevdet, eller bøndene, som andre har hevdet. Vi håper at dette stimulerer til debatt om den norske middelalderstaten.

Kjell Fossen tar for seg de utfordringene historiefaget i skolen står overfor i en tid da både den individuelle og nasjonale identiteten er under et stadig økende press fra fjernere dominantkulturer, med et mindre forpliktende forhold til normer, kulturell fristilling og tap av tradisjoner som resultat. En pågående medieindustri setter en urealistisk dagsorden. Barn og unge er mest utsatt, fordi de mangler det motstandspotensial som overleverte normer og tradisjonsbestemte sammenhenger kan være når presset blir som sterkest. Han løfter fram lokalbasert læring som en motvekt. Elevene kan identifisere de stedene de leser og hører om, enkelte steder framstår som deler av en spennende felleskultur, det vil bli mulig å framstille samfunnet i et oversiktlig og sammenhengende helhetsperspektiv, og det vil kunne motvirke utrygghet, frustrasjon og rotløshet.

Det har kommet to svar til Tore Jørgen Hanisch og Jan Veas artikkel i første nummer av HT 2005. De to forsvarte en tese om at oppgangen fra krisa i 1930-åra primært ble drevet av innenlandsk produksjon og omsetning. Einar Lie poengterer at veksten i norsk økonomi var avhengig av etterspørsel både fra utlandet og i Norge. Hvis en av de to faktorene ikke hadde inntruffet, ville krisa på 30-tallet ha blitt enda mye verre. Christian Venneslan gir tall for utviklingen i den globale produksjonen og handelen som indikerer at de holdt seg bedre oppe i volum enn målt i gulldollar. For Norges del la økt inntekt

fra skipsfart og eksportindustri grunnlaget for økte investeringer og oppsving i hjemmeindustri og konsum.

Sju bokmeldinger tar for seg bøker om følgende tema: Utviklingen i holdningene i kyst-Norge til de mange drukningene og farene til havs i åra 1850–1950, dokumentasjonen fra et prosjekt som har registrert de omfattende levningene etter de norske hvalfangststasjonene på Sør-Georgia fra 1904 til midten av 1960-tallet, Sigurd Ibsens ideologiske utvikling som politiker og skribent fra 1890 til 1925, en inngående nytolkning av slaget ved Marathon i år 490 før vår tidsregning, Spanias og Portugals historie skrevet for norske lesere, Japans forhold til omverdenen fra 1799 til 2004 i en artikkelsamling for nordiske lesere, og en amerikansk sosiologs storstilte forsøk på å fange inn historien om fascistene i 30 europeiske land fra 1920-åra til 1945.

God lesing!

Redaksjonen