Av Hans Jacob Orning

INNLEDNING

Kongemaktens materielle basis i høymidelalderen er blant de tema som har blitt viet mest arbeid og som har skapt flest debatter innenfor moderne middelalderforskning.1 Årsakene til dette kan være flere. Når selve spørsmålet om kongemaktens materielle basis har stått så sentralt, må det sees i sammenheng med den sterke stilling den materialistiske historieoppfatning har hatt i store deler av forrige århundre. Kongemaktens politiske styrke ble her sett som et resultat av, og kunne likefram leses ut av dens materielle fundament. En annen årsak kan ligge i den agrarhistoriske skolens bruk av retrospektiv metode for å kvantifisere eiendomsforhold langt tilbake i middelalderen.

Etter min mening har undersøkelser av kongemaktens materielle basis basert seg for mye på hvilke ytelser kongen hadde formelt krav på, og for lite på hvor store ressurser kongen konkret klarte å drive inn, direkte og indirekte gjennom ombudsmenn. I denne debattartikkelen skal jeg utdype dette.

1. Denne artikkelen er i all hovedsak bygd på min prøveforelesning til dr.art.-graden over opp-gitt emne med samme tittel, holdt 11. juni 2004. Takk til min veileder Jón Viðar Sigurðsson, Knut Arstad og deltakere på seminarer i Uddevalla og ved Centre for Medieval Studies i Bergen for nyttige innspill.

Før jeg går inn på dette skal jeg helt kort redegjøre for de viktigste kongsinntektene i høymiddelalderen: krongods, skatter og andel av bøter. Krongodset ved utgangen av middelalderen er beregnet til ca. 7 % av landets samlede jordegods, og var sannsynligvis omtrent det samme før utbruddet av svartedauden.2 Krongodset ble redusert i høymiddelalderen som følge av omfattende donasjoner til kirken, men samtidig førte økt landskyld til større inntekter av den jorda kongen hadde.3 Leidangen var opprinnelig en sjømilitær forsvarsordning. I høymiddelalderen ble den omdannet til en skatt i fredstid, mens militærutbudet i krigstid bestod.4 På 1200-tallet ble leidangen også forsøkt innført i innlandet, men på Opplandene var det i stedet en annen avgift, vissøyren, som ble gjennom-ført.5 I de norske landskapslovene hadde kongen rett til andel av sakefallet når det ble felt dom, og hans andel var større ved mer alvorlige lovbrudd. Ut over på 1100-tallet, og særlig 1200-tallet, ser man en økende kongelig involvering i – og økte kongelige inntekter av – rettshåndhevelsen.6 Kongen hadde også inntekter fra handelsvirksomhet og handelsavgifter, arbeidsytelser, inntekter av allmenning og konfiskasjoner, myntrett, finnskatt mm., men disse inntektene var beskjedne sammenliknet med de tre hovedinntektskildene.7

2. H. Bjørkvik, The Norwegian Royal Lands in the Middle Ages, Collegium Medievale 1992: 7–26. Jfr. også K. Helle, Norge blir en stat, Bergen 1974 (oppr. 1965): 158; K. Lunden, Norge under Sverreætten 1177–1319, Oslo 1976: 277.

3. Kongemakten fikk riktig nok økt sitt gods i løpet av høymiddelalderen gjennom konfiskasjoner fra slagne motstandere, bøteinndragelser, samt gjennom eiendomsrett til bruk ryddet i allmenning, men dette kunne ikke veie opp for avgangen av jord til kirken. Årsaken til landskyldsøkningen må søkes i befolkningsveksten, som drev etterspørselen etter jord, og følgelig også jordleia, i været. Lunden er den som mest eksplisitt framhever denne kausaliteten (1976: 272– 73), men ingen er uenige i selve saksforholdene.

4. Magnus Lagabøters Landslov, overs. ved A. Taranger, Oslo 1962 (oppr. 1915), kap. III, 1. Leidangens alder og organisasjon har vært gjenstand for omfattende diskusjon. For de seneste bidragene, se G.A. Ersland og T.H. Holm, Norsk forsvarshistorie bd. 1, Bergen 2000; N. Lund, Lið, leding og landeværn. Hær og samfund i Danmark i ældre middelalder, Roskilde 1996.

5. A. Steinnes, Gamal skatteskipnad i Noreg I, Oslo 1930: 170.

6. Dette skjedde dels ved at flere handlinger ble gjort ulovlige, dels ved at lovbrudd ble strengere straffet, dels ved at kongelige ombudsmenns eksekvering av domfellelser ble mer effektiv ut over i høymiddelalderen (Helle 1974: 179–89).

7. En gjennomgang av de ulike inntektskategoriene gis i Helle 1974: 197–200; P. Sveaas Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet, Oslo 1977: 299.

KVANTIFISERINGSFORSØK: HVOR MYE TJENTE KONGEN

Norske historikere har ikke veket tilbake fra å forsøke å kvantifisere kongens inntekter i høymiddelalderen, selv om kildematerialet er spinkelt. Asgaut Steinnes var pioneren gjennom forsøkene å totalberegne skattene i Gamal skatteskipnad fra 1930-tallet.8 I norgeshistorien fra 1976 forsøkte Kåre Lunden å tallfeste de samlede overføringer i samfunnet i høymiddelalderen. Med utgangspunkt i befolkningstall, eiendomsforhold og landskyldstørrelse beregnet han den totale overføring av landskyld fra bøndene til «overklassen», bestående av konge, og verdslig og geistlig aristokrati. I tillegg tallfestet han avgiftene til kirke og kongemakt.9 I den nyeste norgeshistorien fra 1996 har Halvard Bjørkvik foretatt en alternativ utregning. Tallene for kongemaktens del er ikke svært forskjellige fra Lundens, verken når det gjelder summer eller forholdet mellom inntektskategoriene. Begge opererer med bøter som viktigste inntektskategori, fulgt av leidangsskatt og landskyld.10

Lunden, Bjørkvik og de historikere de bygger på, fortjener honnør for de overslag de møysommelig har regnet seg fram til. Selv om de er beheftet med store usikkerhetsmarginer, er de viktige for å gi et bilde av de samlede maktforholdene i samfunnet.

Det er likevel farer forbundet med slike overslag. Det mest opplagte ankepunktet er at summene de kommer fram til er beheftet med store usikkerhetsfaktorer. Selv om Lunden og Bjørkvik ikke skiller seg vesentlig fra hverandre i beregningen av summene som ble overført til kongemakt og kirke, blir likevel deres helhetsbilder svært ulike. Lundens konklusjon er at omlag en tredjedel av landets samlede produksjon ble overført til overklassen (en fjerdedel hvis det verdslige aristokrati unn-tas), mens det ifølge Bjørkvik bare var en tiendedel som ble overført til kongemakt og kirke.11 Hovedgrunnen til disse ulike resultatene er at Lunden opererer med mye lavere samlet produksjonstall for landet som helhet enn det Bjørkvik gjør, og at han skiller mellom bruttoproduksjon og nettoproduksjon, der det er sistnevnte som brukes i overslagene.

Resultatet av de ulike overslagene blir svært forskjellige samfunn. Dette danner på mange måter hovedkonflikten i norsk høymiddelalder-

8. Gamal skatteskipnad i Noreg I, II, Oslo 1930, 1933.

9. Lunden 1976: 273–312.

10. Halvard Bjørkvik (Folketap og sammenbrudd 1350–1520, Oslo 1996: 50–51) og Lunden (1976: 309) opererer med følgende overslag: bøter 32 000 vs. 27 000 lauper smør, leidangsskatt 27 000 lauper for begge, og landskyld 23 000 vs. 21 000 lauper. Totalt har Bjørkvik kongsinntekter på 90 000, Lunden på 77 000 lauper.

11. Lunden 1976: 308–12; Bjørkvik 1996: 50–54.

forskning de siste tre tiårene. Lundens bønder lever på eksistensminimum og overfører store deler av sitt overskudd til overklassen. Resultatet er et samfunn preget av sterke spenninger mellom de ulike samfunnsklassene. Hos Bjørkvik får derimot bøndene adskillig mer å rutte med. I tillegg er ikke overføringene til kongemakten nødvendigvis noe de må presses til å betale, for de sees som en motytelse mot at kongemakten gjennom å ta ansvar for rettshåndhevelsen tjener bøndenes interesser. Det samfunnet som her skisseres er kort sagt et samfunn preget av mindre spenninger og mer harmoni enn hos de historiske materialistene.12

Usikkerheten omkring størrelsene av overføringene har blitt heftig diskutert. Et vel så stort problem med slike overslag er likevel etter min mening at de forutsetter en sterk grad av stabilitet. Det medfører at det som undersøkes – kongens inntekter – står i fare for å bli en formell mer enn en reell struktur. Steinnes understreker faremomentene med overslaget.13 Det samme gjør Kåre Lunden:

Overgangen til regulær skatt har foregått gradvis, ved lokale forhandlinger mellom kongedømmets menn og bøndene. Resultatet, med hensyn til størrelse og varighet av de enkelte utskrivningene, ble varierende, avhengig av maktforholdet mellom partene.

14

Sammenliknet med Steinnes og Lunden framhever Bjørkvik nøyaktigheten og stabiliteten i kongsinntektene. Etter innledningsvis å ha minnet om at «faren for feilskjær er stor», fortsetter han: «Skattene var en fast inntekt som så noenlunde kunne forutsies fra år til år, og det samme var også tilfellet med landskylden av krongodset.»15 Bøtene varierte, men hans tall regnes uten problemer som «gjennomsnitt fra en rekke år».16 Så går han videre med å fortelle hva kongens inntekter ble brukt til, der han tar utgangspunkt i Hirdskråens bestemmelser om avlønning.17

12. Denne debatten om høymiddelaldersamfunnet har pågått mer eller mindre siden Jens Arup Seip kritiserte de historiske materialistene i 1940 (Problemer og metode i norsk middelalderforskning, Problemer og metode i historieforskningen, Oslo 1983: 15–78 (oppr. 1940)). Den mest intense ordvekslingen foregikk på 1970-tallet i kjølvannet av utgivelsene til Helle (1974) og Lunden (1976), med en rekke debattinnlegg.

13. Jfr. hans reservasjoner mot de tallene han kom fram til: «Me hev ikkje teke omsyn til at det kosta noko å krevja dei (skattene) inn, at marknadsprisane på betalingsvarone ofte låg under normalprisane, og at varone dessutan var utsette for å verta skjemde, so sumt laut vrakast eller seljast til underpris. Heller ikkje hev me teke omsyn til at einskilde skatteinnkomor var bortgjevne ein gong for alle. Kor store dei verkelege frådragspostane kunne verta år um anna, er umogeleg å avgjera. Men i alle høve kann det segjast at det faktiske verdet av skattane hev lege ein god mun lågare enn det teoretiske brutto-verdet» (Steinnes 1930: 167–68).

14. Lunden 1976: 298.

15. Bjørkvik 1996: 50.

16. Ibid: 51.

17. Ibid: 53.

Denne såpass sterke vektleggingen av stabilitet i kongsinntektene kan nok et stykke på vei sees i sammenheng med Bjørkviks bakgrunn i den agrarhistoriske skolen og dens bruk av retrospektiv metode, som forutsetter at fenomenet som studeres er stabilt over tid.18 I nyere tid er det blitt reist innvendinger mot agrarhistoriens lange linjer når det gjelder gårdsnavn og eiendomsrett. Tor Weidling kritiserer den sterke grad av kontinuitet agrarskolen opererer med når det gjelder adelsgods, som han mener var gjenstand for store forandringer i senmiddelalderen.19 Mer prinsipielt har Tore Iversen hevdet at det er anakronistisk å anvende et moderne, absolutt eiendomsbegrep i norsk middelalder, fordi eiendomsforhold ikke kan sees løsrevet fra autoritetsforhold. På samme måte som han finner et gradert avhengighetsforhold mennesker imellom (fra trell via klient til fri), mener han at eiendomsretten må sees som gradert.20

I tillegg vil jeg mene at Bjørkvik fester altfor stor tillit til at de normative kildenes opplysninger også gjaldt i praksis. Når han advarer om at det økonomiske systemet «var avhengig av en gjennomført kontroll for å kunne fungere»,21 holder det ikke å vise til formelle ordninger for å godtgjøre at denne kontrollen var faktisk til stede. Bjørkvik er ikke alene om en formalistisk tilnærming til høymiddelalderens kongemakt. Per Sveaas Andersen skriver om syslemannen i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder:

I Magnus Lagabøte og hans sønners lovgivning får vi et bilde av sysselmannsombudet slik kongen ønsket at det skulle være, og slik sysselmannen trolig også virket i praksis.

22

Bortsett fra et «trolig» er spranget fra ideal til virkelighet ikke-eksisterende. Kongemaktens intensjoner sidestilles her med resultatene av dens maktutøvelse. Jørn Sandnes gir tydelig uttrykk for dette modernistiske paradigmet når han slår fast at:

18. A. Holmsen, Om å gå bakover i historien, Heimen 1976: 3–12.

19. T. Weidling, Kven åtte jorda?, Historisk tidsskrift 2003: 349–80.

20. T. Iversen, Trelldommen. Norsk slaveri i middelalderen, Bergen 1997: 19–22. Arkeologen Lars Pilø mener at retrospeksjon ofte nærmer seg projeksjon (Bosted – urgård – enkeltgård, dr.art.-avhandling i arkeologi, Oslo 2002: 69–72). E. Paul Dürrenberger hevder om fristatstidens Island: «Ownership was as sound as the force one could muster to defend it.» (The Dynamics of Medieval Iceland, Iowa 1992: 73).

21. Bjørkvik 1996: 50. Passasjen fortsetter: «Sviktet kontrollen, ville systemet bryte sammen.»

22. P. Sveaas Andersen, Sysselmann, KLNM XVII: 651–56 (min kursivering).

en kan lære mer om det gammelnorske ættesystemet ved å lese «Juvikfolke» av Olav Duun [...] enn ved å studere amerikanske etnografers og antropologers teorier, ofte utviklet på ikke-europeiske primitive kulturer.

23

DE AMERIKANSKE ANTROPOLOGENE

Hva er det så disse amerikanske antropologene har gjort med middelalderen vår? For det første begynte de å lese sagaer igjen. På nesten hele 1900-tallet hadde historikerne i kjølvannet av den weibullske sagakritikken unnlatt å bruke sagaene som historiske kilder, fordi de mente deres historiske opplysninger var upålitelige. Da de nye forskerne tok opp sagaene igjen, var det imidlertid på en annen måte enn tidligere. De var ikke så opptatt av hvorvidt sagaskikkelsene virkelig hadde levd eller ikke, men av hva de gjorde, og hva det kunne fortelle om det samfunnet de levde i.24 Dette innebar også at klokkertroen på lovene som kilder til samfunnet måtte revideres. På denne måten har man beveget seg vekk fra den formalistiske og institusjonelle tilnærmingen som preget mye tidligere forskning, og i stedet rettet oppmerksomheten mot fenomener som vennskap, ære og feider i et praktisk perspektiv.

For det andre reiser forskningen omkring islendingesagaene spørsmå-let om fortidens annerledeshet fra vår egen tid på en mer fundamental og eksplisitt måte enn tidligere. Den weibullske sagakritikken representerte utvilsomt et framskritt da den ble reist mot den ukritiske bruken av fortidssagaene som beretninger om historiske forhold i fjern fortid. Etter hvert har den imidlertid blitt mer av en tvangstrøye, for ved å fokusere så sterkt på forskjellen mellom bruk av sagaer som levning og beretning – mellom tidspunkt for nedskriving og for når de refererte hendelsene fant sted, framstår forskjellene mellom Dem og Oss som uviktige i sammenlikning. Og ved å fokusere på detaljene, på historisiteten til enkeltpersoner og begivenheter, blir selve helhetsbildet av samfunnet lett stående i fred som et slapt bytte for forskerens fordommer.25 Det er her fortidens annerledeshet blir et så viktig prinsipp, slik den russiske historikeren Aron Gurevich framhever for middelalderforskningens del: «The lack is

23. J. Sandnes, Bønder, herrer og treller. Hvordan var egentlig det gammelnorske samfunnet?, Heimen 2000: 195–240.

24. Se f.eks. W.I. Miller, Blood-Taking and Peace-Making, Chicago 1990; J.L. Byock, Medieval Iceland, Berkeley 1988; Dürrenberger 1992; P. Meulengracht Sørensen, Fortælling og ære. Studier i islændingesagaerne, Odense 1993; J.V. Sigurðsson, Chieftains and Power in the Icelandic Commonwealth, Odense 1999. For et norsk eksempel på dette, se S. Bagge, Society and Politics in Snorri Sturluson’s Heimskringla, Berkeley 1991.

25. Se H.J. Orning: Uforutsigbarhet og nærvær. En analyse av norske kongers maktutøvelse i høymiddelalderen, dr.art.-avhandling i historie, Oslo 2004: 14–20, mer utførlig om dette.

not so much of sources, as of cognitive tools for decoding them.»26 Middelaldersamfunnet er ikke enkelt å forstå for moderne mennesker fordi det er så forskjellig fra vårt samfunn, og det er dette tolkningsproblemet de historiske antropologene har tatt på alvor.

DEN PRAKTISKE DIMENSJON

Det er den antropologiske vendingen i sagaforskningen som på mange måter danner bakgrunn for mitt ståsted og min kritikk av synet på den norske høymiddelalderstaten, og det er med bakgrunn i denne forskningen jeg mener at vi må nærme oss høymiddelaldersamfunnet på en ny måte. Kvantitative tilnærminger og statistiske beregninger er ikke bortkastede eller i seg selv villedende, men de har fått råde grunnen så lenge at de tallene de har utarbeidet med alle sine usikkerhetsmomenter har fått sette seg som en slags «sannhet». Det er så lett resultatene som blir stående, ikke reservasjonene, slik vi har sett i linjen fra Steinnes via Lunden til Bjørkvik.

Når vi forlater lovenes formelle og ordnede verden og beveger oss over i sagaenes verden av handlinger slik de ble utført, og ikke slik de burde utføres – da må vi stille spørsmålet om kongemaktens materielle basis på en mer konkret måte enn ved å spørre hvilke ytelser kongen hadde krav på, og deretter beregne størrelsen av disse med normative kilder som fasit. Spørsmålet blir: hvordan fikk kongen inn sine materielle ressurser? I det følgende skal jeg ta opp de to måtene inndrivingen skjedde på, direkte gjennom å reise rundt, og indirekte gjennom kongelige ombudsmenn.

Kongens direkte herredømme

I min avhandling stod kongens direkte herredømme helt sentralt, men ikke ut fra en økonomisk synsvinkel. Hva kan kongesagaenes framstilling av kongens reiser rundt i landet fortelle om hans inntekter? Svaret er: at de varierer. For det første var dette et resultat av at hvor mye kongen fikk inn, var avhengig av hvor sterkt han stod i det gjeldende området. Sagaene forteller en rekke ganger om leidangsinnkreving som ikke foregikk i fredelige former, og der kongen måtte gå tomhendt fra møter med bøndene. Slike tilfeller er ikke nødvendigvis representative, for de er som oftest referert når konger stod særlig svakt i et område. Det gjaldt for eksempel da kong Sverre krevde leidang i Viken rundt år 1200, og da

26. A. Gurevich, Medieval Popular Culture: Problems of Belief and Perception, Cambridge 1988: xvii (sitert etter J.-C. Schmitt).

Magnus Erlingsson oppsøkte trønderne i 1182.27 Likevel blir det misvisende å avskrive slike situasjoner som «avvik» fra det normale, for størrelsen av overføringene var avhengig av styrkeforholdene, og de var ikke konstante. Selv formelt sett var det umulig å skjule maktforholdenes betydning for avgiftsnivået. Beskatningen langs kysten var flere ganger større enn i innlandet. Asgaut Steinnes konkluderer ut fra det:

Skattene [...] er difor eit slag mål på kor stor eller liti makt kongedømet hev havt til å setja viljen sin igjenom, eit vitnemål om kor lang tid det hev kravt å gjera Noreg til eit rike.

28

Når størrelsen på leidangsskatten varierte, var det likevel ikke bare et resultat av skiftende maktforhold, men også av at størrelsen på leidangen neppe lå så fast at en konge ikke forsøkte å få mer dersom han hadde mulighet til eller interesse av det. Da kong Sverre krevde leidang av bøndene i Konghelle etter slaget i Oslo i 1200, fortelles det: «Bøndene fant seg i alt som ble dem pålagt, de kunne heller ikke annet så sterk som kongen var.»29 Motsatt la en konge nødig for hard skatt på bønder som hadde små ressurser og som han var avhengig av støtte fra, slik situasjonen var for Sverre i Trøndelag i 1182: «nå er her sult og elendighet, som ventelig kan være når en så stor hær skal fø seg to vintre i samme fjord.»30

En tredje grunn til at kongens inntekter varierte, er at skillet mellom de ulike kategoriene av kongelige inntekter ikke var så tydelig i praksis som i teorien. Her er det instruktivt å studere terminologien. En av termene for bøter – «gjald» (flertall «gjöld») – kan også bety skatt, og gjengjeldelse eller hevn. Om orknøyingene som hadde huset øyskjeggflokken på 1180-tallet, forteller Sverres saga at Sverre hadde tenkt å «gjalda» dem i etterkant.31 Her kan vi virkelig spørre oss hva dette betydde. Impliserte det at han ville hevne seg, avkreve dem bøter, eller få skatt fra dem?

Dette leder oppmerksomheten mot et enda mer fundamentalt spørsmål: hvor legitime ble de kongelige ytelsene ansett som? Fra kongens side er dette spørsmålet greitt nok å besvare: skatt betales regulært, mens bøter eller refs er noe som trer i kraft dersom en har forbrutt seg. Fra bøndenes side blir dette mer komplisert, eller på ett vis enklere. Skatt, bøter og refs har nemlig en grunnleggende ting til felles: at kongen tilegner seg gods med bruk av tvang. Det innebærer også at disse aktivitetene nærmer

27. Sverris saga, utg. ved G. Storm, Oslo 1981 (oppr. 1920): kap. 172, 69.

28. Steinnes 1930: 163.

29. Sverris saga: kap. 167.

30. Sverris saga: kap. 73.

31. Sverris saga: kap. 124.

seg det vi regner som herjing og ran. “Legitimacy was to be found in the eyes of the beholder», skriver Richard Barton om høymiddelalderens Frankrike.32 Uten å gå i detalj er det flere ganger nærliggende å anta at det kongen kalte refs, skatt eller bøtelegging ble oppfattet som herjing eller ran av bøndene. Det ville vært interessant å foreta en nærmere undersøkelse av hvordan de norrøne termene for skatt ble brukt for å belyse legitimiteten i kongens krav.

Også her kan man innvende at episodene ikke er representative for kongens maktutøvelse eller inntektsgrunnlag i perioden. De foregikk i perioder med sterke stridigheter, og i områder der de respektive konger hadde lite kontroll. Man bør imidlertid ikke stirre seg blind på representativitet. Episodene viser til oppfatninger som nødvendigvis overskrider de konkrete situasjonene de skildres i. I avhandlingen har jeg omtalt dette som episodenes eksemplariske, til forskjell fra deres representative funksjon, gjennom at de tydeliggjør latente spenninger i et forhold.33 Et hovedpoeng i min avhandling er at konflikter har spilt en vesentlig rolle i styrkingen av kongemakten, ved at det nettopp var i slike situasjoner kongen kunne vise seg i all sin makt. De ovennevnte episodene kan i tråd med dette tas til inntekt for at størrelsen på kongens inntekter ikke lå fast, verken formelt eller reelt, at grenseoppgangen mellom kongens ulike inntekter ikke alltid var klar, og at selv om kongen hadde legitimt krav på ytelser, var ikke legitimiteten uomtvistet. Kongens legitimitet varierte etter tid og sted, med den nærliggende følgen at også inntektene varierte.

Kongens indirekte herredømme

Kongen fikk ikke bare inn inntekter ved å reise rundt med sitt følge. Han hadde også sine ombudsmenn som drev inn inntekter for ham – syslemennene. I høymiddelalderen var det ca. 50 syslemenn i sysler i Norge, som hadde et noenlunde tilsvarende antall lensmenn til å bistå seg. Knut Helle mener at syslemannen «kombinerte lendmannens høye samfunns-stilling med årmannens nære tjenesteforhold til kongedømmet».34 Dermed var det skjedd en sammensmeltning mellom lokal og sentral autoritet. Syslemannens høye status skilte ham fra årmannsombudets nedverdigende assosiasjoner, og hans lojalitet til kongen innebar at lend-

32. R.E. Barton, «Zealous anger» and the renegotiation of aristocratic relationships in eleventh- and twelfth-century France, i B.H. Rosenwein (red.), Anger’s Past. The Social Uses of an Emotion in the Middle Ages, Ithaca og London 1998: 159. Jfr. Kåre Lunden: «Baksiden av den medaljen at enhver interessekonflikt ble oppfattet som et rettsspørsmål, var at ethvert rettsspørsmål til sjuende og sist ble avgjort med makt» (1976: 402).

33. Orning 2004: 261–63.

34. Helle 1974: 207.

mannens egenrådighet var en saga blott. Men var det så enkelt for kongen å overkomme «the tyranny of distance»?

Syslemennene står helt sentralt i en diskusjon av kongemaktens materielle basis, for det var de som stod hovedansvarlig for inndrivingen av kongens ressurser. En undersøkelse av inndrivingen har to aspekter. For det første er spørsmålet hvor mye syslemennene klarte å drive inn av de ytelsene kongen hadde krav på, eller sagt med andre ord: hvor stor lokal autoritet hadde syslemennene? For det andre er spørsmålet hvor mye av disse ressursene som nådde fram til kongen, eller: hvor lojale var syslemennene overfor kongen? I det følgende skal jeg ta opp de to momentene, og starte med det siste. Jeg må understreke at dette er temaer jeg ikke har tatt opp i avhandlingen, og der sikrere resultater følgelig må avvente en grundigere undersøkelse.

«Det har i stor grad vore teke for gitt at kongens utvalde samtidig var lojale overfor han,» skriver Jón Viðar Sigurðsson i sin norgeshistorie.35 Mot slutten av 1200-tallet kom hertug og senere kong Håkon Magnusson med en rekke rettarbøter, der han anklaget syslemennene for å ha misbrukt sin makt. Klagepunktene er jevnt over de samme: syslemenn inngår private forlik så sakene ikke kommer opp på tinget; de unnlater å innkalle anklagede parter til tinget så saksøker ikke får retten sin; de stevner folk uten sak og unnlater selv å møte ved stevning; de tar imot bestikkelser og gaver, og inngår vennskap med dem de skulle saksøke.36

Andreas Holmsen mente at disse rettarbøtene viste at det gammelnorske systemet var i ferd med å bryte sammen. Syslemennenes misbruk var et symptom på føydalisering og innevarslet forfallet i senmiddelalderen.37 Dette er en gullaldermyte det etter min mening er på tide å avlive. Anklagene mot syslemennene betyr ikke at de tidligere ikke hadde misbrukt sin makt. Det betyr tvert imot at de tidligere utmerket godt kan ha misbrukt makten sin, men at dette ikke hadde blitt stemplet som misbruk. Det norrøne ordet for bestikkelse – «múta» – er knapt nok brukt i sagaene.38 Det norrøne samfunnet var bygd på vennskapet. Gulatings-

35. J.V. Sigurðsson, Norsk historie 800–1300, Oslo 1999: 156.

36. Anklagene forekommer i en rekke rettarbøter, f.eks. hertug Håkon Magnussons rettarbot for Hedmark og Toten fra 1293, og skipaner fra 1303 og 1318 (Norske middelalderdokumenter, utg. og overs. ved S. Bagge, H. Smedsdal og K. Helle, Bergen 1973: 194, 236, 290). Jfr. A. Holmsens artikkel «Sentrum og periferi», Nye studier i gammel historie, Oslo 1976: 159–79.

37. A. Holmsen, Norges historie fra de eldste tider til 1660, Oslo 1977 (oppr. 1939): 309–17.

38. Termen er kun brukt fire ganger i islendingesagaene, ingen av gangene om bestikkelser, og bare én gang i hele Heimskringla, jfr. registeret i Íslendinga sögur, níunda bindi, utg. ved B. Sæmundsson, G.M. Helgason og H. Pálsson, samt søk i databasen www.snerpa.is/net på ulike former av termen. Det betyr ikke at jeg mener at maktmisbruk ikke forekom. Bandamanna saga handler for eksempel mye om hvor grensen gikk for hva som ble oppfattet som maktmisbruk.

loven åpner med å si at «han [kongen] vere vår ven og me hans, og Gud ven til oss alle.»39 Vennskapets materielle uttrykk var gaven – «gjöf». Lovene gikk så langt som til å gjøre gyldigheten av en gave avhengig av at den ble gjengjeldt med en motgave.40 Den som ikke gav gaver, gikk det ille. «No kan gullkistene følgje deg», var den skånselsløse dommen kong Øystein Haraldsson fikk av sine menn da han bad om deres støtte foran et avgjørende slag.41

Ved riksmøtet i 1223 kom det opp en interessant diskusjon da en del menn ble anklaget for å ha støttet Skule Bårdssons kongskandidatur mot kong Håkon Håkonsson. Lendmannen Arnbjørn Jonsson sa da at Skule hadde gitt de mistenkte «mutegaver» («mutugjafir»).42 Den anklagede lagmannen forsvarte seg med at han nok hadde fått fine gaver av Skule: «Men ikkje har eg drukke meg frå vett eller truskap så eg for den skuld har mist manndom eller sanninga.»43

Mens det å gi gaver og vise generøsitet tidligere hadde vært en høvdings gjeveste kjennetegn, var utdeling av gaver for å oppnå støtte nå blitt illegitimt i visse tilfeller.44 Det var satt en grense: en kunne ikke si at Håkon ikke var konge. Dét var sant – hevet over vennskap og gaver. Og for å knytte denne diskusjonen opp mot syslemannsmisbrukene på slutten av 1200-tallet: dersom begrepene og forestillingene om maktmisbruk, korrupsjon og bestikkelser var svakt utviklede, da kan ikke det bety annet enn at syslemennenes oppførsel ble oppfattet som naturlig og uunngåelig. Dette er i grunnen ikke så overraskende. Det at en mann brukte sin makt til å berike seg, var slik det alltid hadde vært. Den norrøne termen «vald» hadde ikke bare dagens betydning vold, men kunne også bety herredømme eller styringsmakt.45 Skillet mellom legitim og illegitim voldsbruk var i lang tid i beste fall uklart. Når makt- eller voldsbruk nå i visse tilfeller skulle stemples som ulovlig, var det neppe noe som var gjort i en håndvending å få allment gjennomslag for.

Vi vet ikke hvordan syslemennene som ble anklaget for korrupsjon av Håkon Magnusson oppfattet sin egen framferd, eller hvordan de ble opp-

39. Den eldre Gulatingalova, utg. ved B. Eithun, M. Rindal og T. Ulset, Norrøne tekster 5, Oslo 1994: kap. 1.

40. Den eldre Gulatingalova: kap. 129.

41. Snorre Sturlasson Kongesoger, Inges saga: kap. 31.

42. Hákonar saga Hákonarsonar, utg. ved A. Kjær, Oslo 1985–87 (oppr. 1919): kap. 89.

43. Hákonar saga Hákonarsonar: kap. 89–94.

44. Jfr også diskusjonen i Konungs skuggsiá, der visse gaver kan trekkes tilbake, og der kongen oppfordres til å være måteholden også med gaver (Konungs skuggsiá, utg. ved L. Holm-Olsen, Norrøne tekster 1, Oslo 1983 (oppr. 1945): 121–22).

45. Ordbog over det gamle norske sprog, utg. ved Johan Fritzner, Kristiania 1891: «vald». Jfr. H.J. Orning, Ære i middelalderen og i dag, Arr 3/2002: 6–12.

fattet av bøndene. I rettarbøtene er det kun kongens stemme som høres. Vi kan imidlertid finne en parallell til Håkons anklager i hans farfar kong Håkon Håkonssons anklager mot islandske hirdmenn noen tiår tidligere. Her var det riktig nok snakk om innlemmingen av et nytt område under norskekongen, men de islandske høvdingene opptrådte i en rolle som minner om bruken av syslemenn lokalt i Norge, nemlig som mellom-menn for å prøve å nå fram til den lokale befolkningen.46 Fra kongens ideologiske ståsted, slik Sturla Þórðarson omtalte det i Håkon Håkonssons saga, mislyktes prosjektet. Islandske høvdinger som lovet å være kongen tro, opptrådte illojalt så snart de satte sine bein på Island. Enten falt de gjennom i det islandske maktspillet, eller de hadde framgang men glemte kongens sak.

Det uvanlige her er imidlertid at vi har en kilde til høvdingenes oppfatning av disse forholdene, i Íslendinga saga, interessant nok ført i pennen av den samme Sturla Þórðarson. Og her går det fram at høvdingene selv ikke ser ut til å ha oppfattet sin handlemåte overfor kongen som utro. De ble overrasket når kongen anklaget dem for utroskap, og mente at det ikke var noen stor forskjell mellom deres egen og kongens framgang. I tillegg indikerer Íslendinga saga at kongen ikke var så fremmed overfor denne tankegangen når det kom til stykket. Han kjørte ingen konsekvent linje overfor høvdingene. Det ville han neppe kommet særlig langt med. I stedet ser vi at kongen praktiserte en «splitt-og-hersk»-taktikk, der mye av hans makt var avhengig av hans uforutsigbarhet, hans evne til å skape utrygghet og holde sine menn på pinebenken i det lengste.

Det islandske eksemplet byr også på en annen nærliggende parallell til norske forhold, for islendingenes underkastelse under norskekongen i 1262/64 munnet ut i at kongen fikk krav på skatt fra landet. Men til tross for at kildene til islandske forhold er relativt detaljerte i denne tiden, ser vi ingen spor av denne skatten før ut på 1300-tallet. Det er vel ikke helt urimelig å anta at den ble samlet inn og brukt opp av hans ombudsmenn – de samme høvdingene som tidligere hadde samlet inn avgifter fra bøndene og brukt dem.

Er det usannsynlig at noe av det samme kan ha vært tilfellet i Norge: at syslemenn har brukt kongsombudet primært til å styrke og berike seg selv, sekundært til å hevde kongens interesser – uten at de har sett noen skarp motsetning i dette? Og at de herved ikke skilte seg vesentlig ut fra tidligere tiders lokale stormenn?

Da er vi over på det andre spørsmålet når det gjelder inndrivingen av

46. Se Orning 2004: 179–202, mer utførlig om dette.

kongens inntekter: syslemennenes lokale autoritet til å drive inn kongelige ytelser. I lovene har syslemennene en sentral plass som kongedømmets representanter i den lokale rettshåndhevelsen. Syslemannen skulle innkassere kongens andel av sakefallet når det ble felt dom, samt drive inn andre inntekter. Videre hadde han påtale-, politi- og eksekusjons-myndighet, han organiserte lagting og lokale ting, og han oppnevnte medlemmer til domen og deltok i rettspleien ved siden av lagmannen.47

Tidligere forskere har ment at dette bildet fra lovene i stor grad speiler praksis. Ifølge Knut Helle søkte bøndene aktivt kongens rettshåndhevelse:

I den gamle rettsordningen hadde det manglet en virkelig utøvende myndighet. Dette tomrommet kom kongemakten et stykke på vei til å fylle i løpet av høymiddelalderen.

48

Jeg vil stille et spørsmål ved hvor viktig kongen og hans representanter var i lokalsamfunnet og i lokal konfliktløsning, og hvor store inntekter kongen kan ha fått fra dette. Norge var et av de første landene i Europa som fikk en nasjonal lov, men som Jón Viðar Sigurðsson påpeker er ikke eksistensen av en landslov ensbetydende med at loven ble brukt for å løse konflikter.49 Fra fristatstidens Island vet vi at rettstvister, og konflikter mer generelt, primært var noe som angikk de involverte partene.50 I mangel på en sentral eksekutivmakt var det hver enkelts ansvar å hevde sin egen rett. Det blir misvisende å karakterisere dette som et «tomrom» i rettsordningen, slik Knut Helle gjør. Om det er noe å lære fra islendingesagaene, så må det være at «rettshåndhevelse» var en livsviktig opp-gave som var altfor viktig til at den kunne overlates til andre, om da ikke et tillits- eller tvangsforhold var etablert på forhånd. Det må ha tatt lang tid for kongemakten å bygge opp et så sterkt tillitsforhold til bøndene i Norge at de frivillig gav slipp på sin selvhevdelsesrett. Samtidig er det vanskelig å tenke seg at noen hundretalls lokale kongsrepresentanter skulle ha hatt reell mulighet til å tvinge igjennom kongedømmets lover overfor anslagsvis en halv million innbyggere, dersom lovene gjennomgående gikk på tvers av lokale normer.

Høymiddelalderens kilder gir imidlertid begrenset innblikk i konfliktløsning på lokalt nivå. Dette blir annerledes i senmiddelalderen, der

47. Helle 1974: 207–08.

48. K. Helle, Under kirke og kongemakt 1130–1319, Oslo 1995: 187 (min kursivering). Jfr. tilsvarende utsagn i Helle 1974: 179.

49. J.V. Sigurðsson 1999: 152.

50. Jfr. litteratur referert i fotnote 24.

diplommaterialet flyter rikere. Steinar Imsen har i sin bok om bondekommunalisme understreket lokalsamfunnets evne og vilje til å løse konflikter på egen hånd, innad i samfunnet – gjennom bondekommunale organer som var horisontalt organiserte.51 Det er ingen grunn til å tro at dette var noe som oppstod først i senmiddelalderen. Gilder og ting er lokale konfliktløsningsorganer som kan føres langt tilbake i tid, og som kongemakten neppe spilte noen aktiv rolle i opprettelsen av.52 Det er usikkert hvor stor innflytelse kongen hadde over slike organer i senmiddelalderen. Imsen understreker riktig nok samvirket mellom lokalsamfunn og stat og statens aktive rolle.53 Magne Njåstad har i avhandlingen «Grenser for makt. Konflikter og konfliktløsing mellom lokalsamfunn og øvrighet ca. 1300–1550» problematisert forholdet mellom kongemakt og lokalsamfunn, og konkluderer:

Ut over kongens rike ligger et tynt ferniss av et styringsverk, men under dette ligger lokalsamfunnene som konge- og kirkemakt bare i varierende grad klarer å ha reell styring over.

54

OPPSUMMERING

Jeg begynte denne artikkelen med å diskutere kongemaktens materielle basis, og jeg har endt opp med å ta opp hvordan kongen fikk inn sine inntekter. Vi har mao. beveget oss fra mål til middel, eller til hvilke midler kongen hadde for å få ytelser. Konklusjonen fra denne foreløpige undersøkelsen av kongemaktens inntekter har vært todelt. For det første varierte inntektene mer enn antatt, som følge av skiftende maktforhold og kongens variable legitimitet. For det andre var inndrivingsproblemene større enn antatt. Den direkte inndrivingen av inntekter var i stor grad avhengig av kongens nærvær, og for den indirekte inndrivingen var syslemennenes kongslojalitet og lokale autoritet avgjørende, og slett ikke alltid uproblematisk.

Det skjedde en utvikling i retning økt kongelig makt i høymiddelalderen, men tidligere forskning har etter mitt syn ofte overdrevet omfan-

51. S. Imsen, Norsk bondekommunalisme fra Magnus Lagabøte til Kristian Kvart, Del 1: Middelalderen, Trondheim 1990.

52. K. Ellefsrud, Gilder og konfliktløsning i norsk høymiddelalder (ca. 1130–1350), upubl. hovedoppgave i historie, Oslo 1996; E. Adolfsen, Maktforholdene på tingene i Norge ca. 900 – ca. 1200, upubl. hovedoppgave i historie, Bergen 2000. Imsen fører likevel ikke bondekommunalismen lenger tilbake enn til 1270, selv om han antyder at den har røtter tilbake til vikingtid (Imsen 1990: 23–29, 202–03).

53. Imsen bruker formuleringer som «bondestat» (Imsen 1990: 193), og «Myndighetene satset bevisst på å integrere bøndene» (s. 38).

54. M. Njåstad, Grenser for makt. Konflikter og konfliktløsing mellom lokalsamfunn og øvrighet ca. 1300–1550, Trondheim 2003: 249.

get av denne sentraliseringen. Dette må sees i sammenheng med at man har antatt at kongen hadde felles interesser med viktige sosiale grupper – med aristokratiet innenfor den materialistiske tradisjonen, med bøndene hos de kritiske empiristene. Ingen av disse premissene holder etter min mening helt stikk. Jeg tror motkreftene til kongemakten er undervurdert i norsk historiografi. Det var ingen horisontalt organiserte grupper eller klasser som «ventet på» eller «trengte» kongen. Samfunnet bestod av grupper som var lokalt avgrensede, og som på mange områder kunne klare seg godt uten noen konge.