Av Ferdinand Linthoe Næshagen

På grunn av manglende kjennskap til moderne samfunnsvitenskap har kriminalitetshistorikerne misforstått sine kilder og dessuten gjort en suboptimal bruk av dem. En mer tilfredsstillende taktikk viser at den alvorlige volden, fra 1500-tallet til i dag, ikke utgjør noen L-kurve, men en U-kurve der dagens voldsnivå har omtrent kommet opp til 1500-tallsnivået – etter at det hadde falt til sitt lavest kjente i 1790-årene.

TEORIEN OM SYNKENDE VOLDSRATER

En teori om at de vesteuropeiske voldsratene har falt fra middelalder og tidlig nytid, synes å være allment utbredt blant kriminalitetshistorikere – slik som Eric A. Johnson og Eric H. Monkkonen uttrykker det i sin oversiktsartikkel fra 1996: «It is now assumed that crime – in particular personal violence – in the Western world has declined since the early Middle Ages until very recently», og «[The essays in this book] provide remarkably consistent evidence from several different national contexts that the distant past was far more violent than the more recent past and indeed even the present; and that the great decline in the level of interpersonal violence took place sometime between the seventeenth and eighteenth centuries …».1

Et lignende syn finner man hos nordiske historikere, nemlig at: «the most important tenet of the theory seems to be borne out in several countries, namely that violent crimes really did become less frequent over the centuries, with reference to T.R. Gurr. … The reduction in violence (in England) appears to have been very great».2 Jørn Sandnes beskriver også 1500-tallets Norge som et voldssamfunn, men han har likevel et mer nyansert og mindre dramatisk syn – mildere fysisk vold var mye utbredt, og i deler av landet var det mer drap og alvorlig vold enn i nåtidens Norge.3

Man forestiller seg åpenbart en slags L-kurve, et forholdsvis bratt fall i løpet av 1600- og 1700-tallet, og så en utflatning, men kanskje med en liten økning i den siste tid. Som jeg skal vise er dette synet feil, og én av årsakene til denne feilslutningen er manglende kjennskap til moderne samfunnsforskning. Johnson og Monkkonen anfører som en mulig betenkelighet at boken de har redigert, overser klassisk samfunnsvitenskap, Durkheim, Weber, Marx og Foucault, men de gleder seg over at Norbert Elias har blitt fremhevet.4 Men saken er at ingen av disse klassikerne betyr noe for den empiriske samfunnsforskningen: Blar man gjennom årgangene av det ledende sosiologiske tidsskriftet American Sociological Review, er det ikke ofte man finner omtale av dem, og det samme ser man

1. E.A. Johnson og E.H. Monkkonen (red.), The Civilization of Crime. Violence in Town and Country since the Middle Ages, Urbana 1996: 4, 6.

2. H. Ylikangas, J.C.V. Johansen, K. Johansson og H.E. Næss, Family, State and Patterns of Criminality: Major Tendencies in the Work of the Courts, 1550–1850, i E. Österberg og S.B. Sogner. People Meet the Law. Control and Conflict-handling in the courts. The Nordic countries in the post-Reformation and pre-industrial period, Oslo 2000: 57.

3. J. Sandnes, Kniven, ølet og æren. Kriminalitet og samfunn i Norge på 1500- og 1600-tallet, Oslo 1990: 83.

4. Johnson og Monkkonen ut supra (n. 1): 2.

av ledende amerikansk kriminologi. De store tankene har man heldigvis overlatt til idéhistorikere, filosofer og teologer, og i stedet konsentrert seg om de klare og grundige tankene, både om teori og metode. Noe lignende er tilfellet i psykologien, der en forsker – ifølge en gjengs spøk – taper anseelse dersom han siterer litteratur som er mer enn fem år gammel.

Med moderne amerikansk samfunnsvitenskap som mønster er det mulig å vise at den alvorlige kriminelle volden ikke har utviklet seg slik kriminalitetshistorikerne har antatt: Det har ikke vært noen L-kurve, men en U-kurve – fra 1500-tallet, med et voldsnivå omtrent som vår tids, sank voldskriminaliteten til et lavmål på slutten av 1700-tallet, men i løpet av 1900-tallet, og mest i siste halvdel, har volden økt til den har nådd omtrent samme nivå som på 1500-tallet. Dette er det vi ser for Norges vedkommende, og resonnementene har også gyldighet for andre vesteuropeiske land.

REGISTRERT KRIMINALITET OG MØRKETALL

Det er bare statistikk som kan gjøre det mulig å sammenligne ett land eller ett tidsroms kriminalitet med andres på en tilfredsstillende måte.5 Det er verd å merke seg at kriminalstatistikk er en vanskelig materie, ikke fordi de statistiske metodene er kompliserte – ofte kommer man langt med enkel rateregning – men fordi kategorienes innhold ikke uten videre er sammenlignbare og fordi registreringens effektivitet varierer.

Hva det første angår, sier det seg selv at hva som er kriminalitet, skifter fra én tid til en annen – å gi kone, barn eller tjenestefolk en ørefik var for eksempel lovlig hustukt i tidligere tider, men er kriminell vold i dag.6 Generelt sett kan man si at mens de fleste av tidligere tiders seksualforbrytelser har blitt dekriminalisert, har en god del tidligere lovlig vold blitt kriminalisert og knapt noe dekriminalisert.

Hva det andre angår, burde det være innlysende at de registrerte kriminalitetsratene er en upålitelig indikator for de virkelige kriminalitetsratene. De registrerte ratene bestemmes både av de virkelige ratene og sannsynligheten for at en forbrytelse7 blir registrert. Hvis for eksempel den virkelige raten for voldsforbrytelser er 5000 per 100 000, og sannsynligheten for registrering er 0,04, blir den registrerte raten 5000 • 0,04,

5. Om statistikk og historieforskning se F.L. Næshagen, Statistics and Historical Research, Francia 12, 1984: 491–510.

6. F.L. Næshagen, Private Law Enforcement in Norwegian History: The Husband’s Right to Chastise His Wife, Scandinavian Journal of History 27, 2002: 19–30.

7. På 1500-tallet skilte man ikke mellom forbrytelse og forseelse. Det gjør derfor ikke jeg heller når jeg omtaler moderne forhold.

altså 200. At ett samfunn viser høyere registrerte rater enn et annet, kan derfor like gjerne komme av at registreringen er mer effektiv som av at kriminalitetsratene er høyere, og sett over tid kan bølgebevegelser like gjerne komme av varierende registrering som av varierende kriminalitet. I praksis løsner den samfunnsvitenskapelige forskningen på de strenge restriksjoner som dette skulle tilsi – den tillater sammenligninger mellom nærliggende tidsperioder, eller mellom land med lignende justis. Noe annet er det om man sammenligner fjerntliggende tidsrom eller land med forskjellig justis.

For å understreke dette, kan det nevnes at i et vanlig år forekommer det vel 400 000 tilfeller av trusler eller vold her i landet. Av disse blir bare 20 000, fem prosent, meldt til politiet, og bare 4600, 1,2 prosent, fører til domfellelse8 – som svarer til en innførsel i 1500-tallets sakefallslister. Tilfredsstillende kjennskap til dette, hva de virkelige kriminalitetsratene er, kan man bare få fra offerundersøkelser, det vil i praksis si utspørring av et representativt utvalg av populasjonen, for eksempel: «Har De vært offer for voldsforbrytelse (eller sedelighetsforbrytelse eller vinningsforbrytelse) i det forløpne år, og i tilfelle hvor ofte?».9

Takket være slike undersøkelser vet vi atskillig om faktorene som gjør at en forbrytelse dukker opp fra mørketallene og blir registrert. Dag Ellingsen nevner: 1) lovbruddets grovhet, 2) lovbruddets synlighet, 3) offerets situasjon og forhold til gjerningspersonen, 4) offerets «nytte» av å anmelde forholdet, for eksempel om forholdet må anmeldes for at skaden kan dekkes av forsikring eller annen erstatningsordning, 5) hvor krenkende et lovbrudd oppleves og hvor belastende det føles å gå til anmeldelse av forholdet, 6) i hvilken grad politiet prioriterer denne kategorien lovbrudd i sin patruljering.10

Norge er ikke noe særtilfelle når det gjelder mørketall: Det fremgår av offerundersøkelser fra andre land i vår tid at registreringen bare får med seg et mindre antall av forbrytelsene som blir begått,11 og hoved-årsaken er at de ikke blir anmeldt. Dette gjelder særlig vold og trusler, mens vinningsforbrytelser oftere blir anmeldt – av grunner som jeg skal komme tilbake til. For tidligere tidsrom har vi ingen offerundersøkelser, og det vil si at vi ikke har noe sikkert grunnlag for å trekke slutninger om

8. O.K. Hjemdal, Holder politiets arbeid mål?, i A. Skodvin (red.), Polititjenestemann og akademiker, Oslo: 2002: 22–25.

9. Spørsmålene vil i de fleste tilfeller være mer differensierte slik at kartleggingen blir mer detaljert.

10. D. Ellingsen, Kriminalitet og rettsvesen, Oslo 2001: 12.

11. L. Zedner, Victims, i M. Maguire, R. Morgan og R. Reiner (red.), The Oxford Handbook of Criminology, Oxford: 1994: 1207–46.

kriminaliteten: Den registrerte kriminaliteten er minimumstall, men da som nå må det i tillegg ha vært store mørketall uten at vi kan si hvor store. Det betyr at hvis vi i det hele tatt skal si noe om tidligere tiders virkelige kriminalitetsrater, for eksempel sammenligne dem med vår egen tids, må vi finne valide indikatorer, det vil si indikatorer som på ett eller annet vis måler det vi er interessert i.

KILDENE

Det er ikke utenkelig at vi en gang klarer å estimere middelalderens drapsrater (og ved hjelp av dem den alvorlige voldskriminaliteten). Én mulighet er via statistikk bygd på den fysiske antropologiens påvisning av tegn på dødelig og ikke-dødelig vold hos skjeletter, som i det minste gir minimumstall.12 En annen måte er å finne frem til en statistisk modell som gjør det mulig å utnytte de vel tre hundre brevene utstedt i drapssaker fra 1300 til 1569. Hilde Waage har prøvd det,13 men hennes statistiske modell holder ikke siden den forutsetter uavhengighet i brevenes bevaringssannsynlighet. Men uavhengighet kan det ikke ha vært – hvis ett brev i et gårdsarkiv ble ødelagt av fuktighet eller brann, ble sannsynligvis de andre det også. En tredje mulighet er å hekte disse brevene på de langt bedre kildene fra midten av 1500-tallet, sakefallslistene, for de overlapper hverandre fra 1528 til 1567.

Det er først for 1500-tallet at vi har forholdsvis tilfredsstillende data, nemlig sakefallslistene i lensregnskapene. Andre brukbare kilder for dette århundret finnes ikke – kilder fra høyere instanser, for eksempel Nils Stubs opptegnelser fra Oslo lagting, er ubrukelige, siden de trolig er et lite representativt utvalg av sakene som ble dømt på bygdetinget eller sonet med kongens lokale tjenestemann. Fra og med Mogens Gyldenstjernes regnskap for størstedelen av Østlandet i 1528/29,14 har sakefallslistene nok detaljer om den enkelte forbrytelse til at man kan sette opp en kriminalstatistikk på grunnlag av dem. Det samme gjelder de følgende sakefallslistene: verdslig sakefall for Midt-Norge (Trøndelag og Møre og Romsdal) i 1548/49,15 og både verdslig og geistlig sakefall for Østlandet 1557/58 og 1560/61,16 Sørlandet 1560/61,17 Vestlandet med

12. S. LeBlanc med K.E. Register, Constant Battles. The Myth of the Peaceful, Noble Savage, New York 2003: 122.

13. H. Waage, Drapssakene i norsk seinmiddelalder; prosedyre, straff, frekvens, motiv og miljø. Hovedoppgave i historie Universitetet i Bergen 1990.

14. Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede IV, Christiania 1906: 305-47.

15. Norske Lensrekneskapsbøker 1548–1567, (heretter som NLR), Oslo 1937–43: VI.

16. NLR I og II.

17. NLR II.

Bergen 1566/6718 og Nord-Norge 1566/67.19 Visse distrikter er ikke tatt med i sakefallslistene, rimeligvis fordi andre og ikke kongen hadde krav på bøtene der (kvitt-og-fri-len) eller fordi eventuelle regnskaper har gått tapt. Nord-Norge er helt dekket, mens Midt-Norge mangler Namdalen og Sunnmøre, Vestlandet mangler verdslige lister for Hardanger og Voss, Sørlandet både verdslige og geistlige lister for Vest-Agder, og Østlandet likeså for Telemark foruten en del mindre distrikter – hvilke skifter fra det ene til det andre av de tre årene det er verdslige sakefallslister fra, og det skifter fra verdslige til kirkelige sakefallslister.

DRAPSRATEN

For å fastslå drapsratene, må vi fastslå både antall drap og folketallet i angjeldende distrikt – på midten av 1500-tallet for enkelhets skyld og for ikke å gi estimatet skinn av eksakt kunnskap. Dette betyr at vi må anslå populasjonen i distriktene som er dekket for å kunne fastslå ratene. I stedet for å bruke de meget utilfredsstillende data fra tiendepenningeskattens manntall, har jeg tilbakeskrevet befolkningen fra 1660-årenes manntall gitt en mellomliggende årlig befolkningsvekst på 0,5 prosent, som er en avrunding av Mols’ estimat,20 og dessuten mer troverdig enn den høye veksten på 0,7 prosent som selv det høyeste folketallsanslaget ut fra tiendepenningeskatten forutsetter.21 Det er klart at dette ofte ikke stemmer helt, men vi har grunn til å håpe at feilene jevner seg ut – har ett distrikt fått for mye, har et annet fått for lite – slik at det blir omtrent riktig for den parten av landsdelen vi har sakefallslister fra. Når alt kommer til alt, er det bare vel tyve prosent av landets befolkning som ikke er dekket av noen sakefallsliste.

Tabell 1 Landsdelenes befolkning, prosentandel og drapsrater per 100 000

Øst 1528

Øst 1557

Øst 1560

Sør 1528

Sør 1560

Vest 1566

Bergen 1566

Midt 1548

Nord 1566

Befolk.

78,770

78,770

78,770

25,620

25,620

51,780

7,000

51,970

22,000

Prosent

33

33

33

11

11

22

3

22

9

Drap

17.4

12.4

14.4

0

0

6.3

28.6

2.4

9.1

18. NLR IV.

19. NLR V.

20. R. Mols, Population in Europe 1500–1750, i C.M. Cipolla (red), The Sixteenth and Seventeenth Centuries. The Fontana Economic History of Europe Vol. 2, London: 1974: 15–82.

21. Jfr. S. Dyrvik, Jordbruk og folketal 1500–1720, i S. Dyrvik, A.B. Fossen, T. Grønlie, E. Hovland, H. Nordvik og S. Tveite, Norsk økonomisk historie 1500–1970, band I, 1500–1850, Bergen 1979.

Om hver av disse drapsratene vektes med hele landsdelens proporsjon av befolkningen (bortsett fra Telemark for Østlandets vedkommende), får vi en nasjonal drapsrate på 11,6 per 100 000. Da står vi igjen med problemet Telemark fylke, som ikke er dekket av data og som innbefattet det mest voldelige distriktet av alle, det egentlige Telemark,22 men bare hadde fire prosent av befolkningen. Gitt dette er det tryggest å regne ut rater for to alternativer, ett med en Telemarksrate som er fem ganger så høy som resten av landets (dvs. 58) og ett som har dobbelt så høy rate (23,2). Med vekting får vi da

der R er det vi skal regne ut, raten for hele landet, N-T er proporsjonen av Norge utenom Telemark (0,96), Rnt er raten for hele Norge utenom Telemark (11,6), T er proporsjonen av landets befolkning i Telemark (0,04) og Rt er raten i Telemark (58 eller 23,2). Med den høyest tenkelige raten i Telemark, vil den nasjonale raten bli 13,5, og med den lavest tenkelige vil den bli 12,1. For å unngå en villedende nøyaktighet – våre data er sikkert ikke helt representative, og utregningene er noe forenklede – kan vi si at den nasjonale drapsraten er høyere enn 10 per 100 000, men lavere enn 15. Mer nøyaktige enn dette bør vi foreløpig ikke prøve å være.

Man forutsetter at mørketallene for en så alvorlig forbrytelse som drap er lave i alle tidsrom, at bare en liten andel av drapene forblir uoppdaget og uoppklart (i dette tilfellet havner i sakefallslistene). Når for eksempel de registrerte drapsratene i Vest-Europa var 10 til 20 per 100 000 i middelalder og tidlig nytid, men bare en til tre i vår tid, 23 går man ut fra at denne nedgangen skyldes en nedgang i de virkelige drapsratene, ikke en nedgang i registreringens effektivitet. Det er grunn til å tro at mørketallene for drap også var små i Norge på 1500-tallet, slik at vi kan ha tillit til sakefallslistene: Forbryteren hadde for det første gode grunner til å erkjenne skylden for drapet offentlig, lyse det på seg, for dette avgjorde om drapet kunne sones med bot og erstatning eller ble straffet med død eller fredløshet. For det andre måtte han ta med i betraktning at i mordsaker, drap uten gjerningsmann som erkjente skyld, ble bevismidlene bedømt på en måte som lettere kunne føre til domfellelse: Den til-

22. Sandnes ut supra (n. 3): 75–78.

23. Moderne drapsrater per 100 000: Estland 1994: 28,2 (bekreftet av Nye Kripos); Nord-Irland 1994: 6,1; Ungarn 1994: 3,5; Finland 1994: 3,2; Portugal 1994: 3,0; Italia 1992: 2,3; Skottland 1994: 2,2; Slovenia 1994: 2,0; Belgia 1990: 1,4; England og Wales 1997: 1,4; Sveits 1994: 1,3; Sverige 1993: 1,3; Danmark 1993: 1,2; Østerrike 1994: 1,2; Tyskland 1994: 1,2; Hellas 1994: 1,1; Frankrike 1994: 1,1; Nederland 1994: 1,1; Norge 1993: 1,0; Spania 1993: 1,0; Irland 1991: 0,6, jfr. www.guncite.com/ gun_control_gcgvinco.html.

talte kunne bli pålagt å sverge seg fri for mistanken, og dersom bare én av de elleve mededsmennene nektet å sverge for hans uskyld, falt eden, og den tiltalte var med det funnet skyldig.

ULIKE SLAGS DRAP

Martin Daly og Margo Wilson peker på skillet mellom drapstyper: Det er én der ratene varierer lite fra samfunn til samfunn (drap av kjødelig slekt, spedbarndrap, drap på eller utført av kvinner, og sinnssyke drap). En annen, som derimot varierer sterkt, er drap begått av en mann på en ubeslektet annen mann,24 og det er nettopp denne typen drap som springer ut av en trette: «In a murder mystery, the question of motive is ‘Why did Killer want Victim dead?’ In real life, Killer did not especially want Victim dead at all, or at least did not approach the conflict in those terms.»25 Dette er også det vi ser i provsbrevene om drap fra norsk middelalder og tidlig nytid: I nesten alle saker var drapet utfall av en trette, og det hendte nesten aldri at drapsmannen sørget for at motparten virkelig døde – han bare ønsket å gi ham en lærepenge, og den lærepengen endte tilfeldigvis i motpartens død. Provsbrevene viser faktisk at det i mange tilfeller er den som først griper til våpen som dør, og i noen sene, mindre formaliserte, brev uttrykker drapsmannen anger over drapet. Dette viser et samfunn som minner om det moderne USA der, ifølge Eisenhowerrapporten om dette, «Altercations appeared to be the primary motivating forces both here and in previous studies. Ostensible reasons for disagreements are usually trivial, indicating that many homicides are spontaneous acts of passion, not products of a single determination to kill.»26

Disse siste er ikke bare de som utgjør det store flertallet i samfunn med høye drapsrater, de er også de der medisinsk hjelp oftest kan redde liv, siden hensikten sjelden er å drepe. Kriminalitetshistorikerne begår derfor en alvorlig feilslutning når de ikke tar i betraktning at moderne medisin (i vid forstand) nå redder livet til personer som hadde blitt drapsofre i tidligere tider.

Så vidt jeg vet, var professor James Q. Wilson den første som pekte på dette,27 og det ble senere tatt opp av professor, oberstløytnant Dave Gross-

24. M. Daly og M. Wilson, Homicide, New York 1988: 284–86.

25. Ibid: 173.

26. Ibid: 127, som gjengir D.J. Mulvihill, M.M. Tumin og L.A. Curtis, Crimes of Violence, Washington D.C. 1969: 230.

27. D. Grossman, On Killing. The Psychological Cost of Learning to Kill in War and Society, Boston 1995: 301.

man, som gikk nærmere inn på detaljene i et brev til meg: 1690-årene – den franske hær innfører vitenskapelig, systematisk kirurgi. 1840-årene – innføring av bedøvelse hindrer kirurgisk sjokk (som kan føre til døden). 1847 – Ignaz Semmelweiss innfører vasking av hender og instrumenter i klorinert kalkoppløsning og reduserer på den måten barselfeberdødelighet (blodforgiftning) fra ti til en prosent. 1867 – Listers innføring av karbolsyre som bakteriedreper reduserer dødeligheten etter større operasjoner fra 45 til 15 prosent. 1881 – bakteriedrepere tatt i utstrakt bruk. 1935 – sulfapreparater. 1939 – penicillinen oppdaget. 1945 – penicillin tatt i allmenn bruk. 1959 – penicillin syntetisert i stor skala. Grossman anslår at dagens drapsrater ville vært ti ganger høyere hvis vi ikke hadde hatt bedre medisinsk hjelp i vid forstand enn man hadde i 1940 (da medregnet dårligere veier, færre ambulanser, ingen helikoptre, færre og mindre kyndige leger, ingen munn-til-munn-gjenopplivning, ingen nødtelefon).28

En undersøkelse som også har blitt sendt meg av Dave Grossman, viser at han langt på vei har rett.29 Denne undersøkelsen viser at de amerikanske drapsratene i 1999 ville ha vært tre eller fire ganger høyere dersom man ikke hadde hatt bedre medisinsk hjelp enn man hadde i 1960, det vil si 21 eller 28 per 100 000 i stedet for vel syv. På den annen side ville drapsratene i 1960 ha blitt sterkt redusert om man den gang hadde hatt en medisinsk hjelp som i 1999. I betraktning av de viktige forbedringene i medisin og kommunikasjoner som fant sted mellom 1500-tallet og 1960, er det derfor god grunn til å tro at 1500-tallets rater ville vært redusert til mindre enn en femtedel av hva de var, kanskje en tiendedel, gitt moderne medisin medregnet kommunikasjoner. Drapsvåpnene som blir nevnt i provsbrevene, understøtter dette – de var stort sett kniv eller øks, som var for hånden i de fleste situasjoner, og aldri skytevåpen, som er de mest dødelige av alle våpen.30

For å sammenfatte, betyr dette at med moderne medisinsk hjelp ville 1500-tallets drapsrater ikke vært mellom ti og femten, men i høyden to til tre per 100 000, og sannsynligvis lavere. Selv med en rate på to til tre ville Norge den gang vært minst like fredsommelig som mange moderne europeiske land og mye mer fredsommelig enn USA. Sagt på en annen måte og med tykke streker under: Kriminalitetshistorikere tror de påviser for-

28. F.L. Næshagen, Fra selvtekt til demokratisk politi. En komparativ studie av rettshåndhevelsens historie i Vesten, Oslo 1999: 131.

29. A. Harris, S.H. Thomas, G.A. Fisher og D.J. Hirsch, Murder and Medicine. The Lethality of Criminal Assault 1960–1999, Homicide Studies 2002, 6: 128–66.

30. Ibid.

skjeller i drapslyst når de påviser ulike drapsrater i ulike tidsrom, men det de i virkeligheten påviser, er hovedsakelig eller bare forskjeller i den medisinske hjelpens kvalitet.31

KRIMINALSTATISTIKK OG IKKE-DØDELIG VOLD

Den tidlige nytids kilder tillater at man i tillegg til drapsstatistikken setter opp statistikk over ikke-dødelig vold, og tall for dette blir ikke sjelden anført av kriminalitetshistorikere. Men som nevnt ovenfor kan denne statistikken, de registrerte voldsratene, i seg selv bare fortelle hvilken arbeidsbyrde rettsapparatet hadde.

Et vektet estimat bygd på sakefallslistene viser at raten for sanksjonerte voldsforbrytelser kan anslås til 470 per 100 000 på 1500-tallet, og den er 80 i dag (1996-2000) – 1500-tallets registrerte voldsrater var altså seks ganger høyere enn dagens. Man bør merke seg at dette bare er minimumstall, og i begge tilfeller kan de virkelige tallene ligge hvor som helst over disse. Men vi kan i det minste si at hvis 1500-tallets registrering var mindre effektiv enn vår tids, må de virkelige voldsratene den gang ha vært mer enn seks ganger høyere. Hvis derimot vår tids registrering er mindre effektiv, må 1500-tallets voldsrater ha vært mindre enn seks ganger høyere, og de kunne for alt vi vet ha vært lavere enn dagens.

Slutningen man finner hos kriminalitetshistorikerne, at 1500-tallet var mer voldelig enn vår tid, bygger altså på en uuttalt forutsetning om at mørketallene var forholdsvis større da enn de er nå. Det kan være at dette i sin tur bygger på en forutsetning om bøndenes tilbøyelighet til å ordne opp seg imellom uten å trekke inn loven (Sandnes’ heimerett).32 Men en slik slutning er trolig en anakronisme, en feilaktig tilbakeslutning fra en senere tid da det avgjort ikke lønte seg å trekke forbrytere for retten: Ifølge Erichsen ble utgiftene til vakt over, kost for, tiltale mot og straff av forbrytere i alle forbrytelser unntatt de større, gradvis skjøvet over på offeret,33 og med dette ble selvfølgelig en uformell omgang juling (heimerett) å foretrekke for begge parter.34

31. Professor Øystein Rian gjorde meg oppmerksom på at Frode Brenden Reime har bemerket at bedre legehjelp og bedre kommunikasjoner kunne hindret at knivstikking ble til drap, jfr. hans «Hallingdølens knivblad satt løst i hans slir», hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 2000: 76– 83. Men det er tidligst på 1800-tallet at dette kunne gjøre utslag.

32. Sandnes ut supra (n. 3): 35.

33. B.C. Erichsen, Privat påtale i norske straffesaker på 1600- og 1700-tallet, Rettspraksis 1, 1994: 94.

34. Sorenskriver Kiønig skriver i 1801 om Østerdalen at «dog tror jeg at voldssaker alltid her er privat anlagte og forfulgte, og således, etter listens inskripsjon den forlangte etterretning uvedkommende» (i F.L. Næshagen (utg.), Norges kriminalstatistikk 1789–1799/Norway’s criminal statistics 1789–1799, Oslo: 1998: 83).

I denne forbindelse kan man merke seg at mørketall hovedsakelig bestemmes av økonomi. Høyst ti prosent av volden blir anmeldt, men 60 prosent av tyveriene,35 og grunnen kan neppe være noen annen enn forsikringen som man da kan kreve. I så måte er det en avgjørende forskjell mellom vår tid og 1500-tallet – nå kan man ikke uten videre regne med erstatning i voldssaker,36 mens man før fikk det for all vold – og den subsidiære straffen var fredløshet. I tillegg kom at det var straffbart å ikke anmelde forbrytelser: For vold ser det ut til at boten for ikke å anmelde var halvparten av boten for volden,37 og skal vi tro Landsloven, var det på samme måte straffbart å ikke anmelde vinningsforbrytelser.38 Motsatt dagens politimann som bare får ekstra arbeide av en anmeldelse, hadde dessuten kongens lokale tjenestemann (sysselmann, lensherre) god grunn til å skaffe seg kjennskap til forbrytelser siden han til godt inn på 1500-tallet hadde krav på nesten alle bøter – å ikke anmelde var underslag og betydde tap av inntekt for ham.

Forestillingen om vår tids lavere mørketall kan kanskje også bero på en overvurdering av moderne etterforsknings evne til å oppklare forbrytelser. Moderne kriminalteknikk er både fascinerende og imponerende, men sakene der den er avgjørende, er likevel et mindretall. Fremdeles er informasjon fra publikum, medregnet offer, politiets viktigste hjelp til å øke oppklaringsratene,39 og det er ikke så rart, når bare fem prosent av tilfellene med trusler og vold blir anmeldt – eller ti prosent av volden om vi, generøst, går ut fra at alle anmeldelser gjelder vold. Dessuten er voldsforbrytelser forbrytelser med interaksjon, det vil si at offeret møter forbryteren. Det betyr mye for oppklaringen – selv i dagens større og mer mobile samfunn vil voldsofferet som regel kunne identifisere forbryteren.

35. Ellingsen ut supra (n. 10): 12, 38.

36. Fornærmedes erstatningskrav (dokumentert økonomisk tap og oppreisning) blir etter gjeldende prosesslovgivning regelmessig pådømt av retten når straffesaken behandles, og ved betinget dom bestemmer straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 § 53 nr. 4 at ytelse av slik erstatning som gjerningsmannen har evne til å betale, skal settes som vilkår for soningsutsettelsen. Det vil ofte forekomme at den domfelte ikke har økonomisk evne til å betale, og i så fall vil den fornærmede kun få sin erstatning dersom vilkårene for å bli tilkjent voldsoffererstatning fra staten er oppfylt, jfr. lov om voldsoffererstatning av 20. april 2001 nr. 13. Opplysning fra høyskolelektor Steinar Fredriksen.

37. NLR IV: 19, 21.

38. Landsloven IX 3 – Norges gamle Love II, Christiania 1848: 169–70.

39. P.W. Greenwood og J. Petersilia, The Criminal Investigation Process: Volume I: Summary and Policy Recommendations, og W.G. Skogan og G.E. Antunes, Information, Apprehension, and Deterrence: Exploring the Limits of Police Productivity, i D.H. Bayley (red.), What Works in Policing, New York 1998: 75–107 og 108–37.

Tabell 2 Antall ikke-dødelige voldsforbrytelser per drap, sanksjonerte forbrytelser 40

1500-tallet

1789–1799

1840-årene

1996–2000

Antall voldsforbrytelser per drap

36

3

13

106

Et tålelig valid mål på mørketall viser også dette (tabell 2). Man kan nemlig gå ut fra at det helst er de minst alvorlige forbrytelsene som ikke fører frem til en dom, og da har man i antallet mindre alvorlige forbrytelser for hver alvorlig en indikator på mørketall: Der hvor det er registrert mange mindre alvorlige forbrytelser for hver alvorlig, er mørketallene relativt lavere, men der hvor det er få mindre alvorlige for hver alvorlig, er mørketallene høyere. I første omgang kan det se ut til at vår tid har den mest effektive justisen, den som feier med seg flest voldsforbrytelser, mens 1790-årene41 og 1840-årene har hatt den minst effektive. Men som vist ovenfor blir dette misvisende for 1500-tallet, siden volden så mye oftere endte som drap, og fordi mange handlinger som før var lovlig vold (hustukten, eksempelvis av kona), nå er kriminalisert. Det betyr at forholdstallet fra 1500-tallet må multipliseres med fem eller kanskje med ti for å kunne sammenlignes med vår tid, og ut fra dette kan vi i det minste si at 1500-tallets justis var mer effektiv enn dagens.

Det betyr likevel ikke at 1500-tallets justis var meget effektiv i den forstand at den feide med seg størsteparten av volden. For å sette dette i rett perspektiv og unngå den feilslutningen som kalles «the missing zero line»,42 kan vi gjøre et tankeeksperiment for å se hvor store mørketallene ville ha vært om vår tid hadde brakt den registrerte voldskriminaliteten opp til samme nivå som 1500-tallets: Av de 400 000 tilfellene av vold og trusler gjelder vel halvparten vold.43 Med 200 000 tilfeller av kriminell vold i året og en befolkning på 4 500 000 blir den rette voldsraten 4400 per 100 000, og den registrerte raten på 80 utgjør vel to prosent av dette. Om vi nå hadde økt den registrerte raten fra 80 til 470, betyr dette bare at den øker fra to til elleve prosent av den virkelige volden. Siden oppklaringen av voldsforbrytelser stort sett må ha vært uproblematisk på 1500-

40. Tallet fra 1840-årene fra F.L. Næshagen, Kriminell ikke-dødelig vold fra 1500-tallet til i dag, Norsk Politihistorisk Selskaps årsskrift 1995: 36.

41. Forlikskommisjonene (jfr. H.E. Næss og E. Österberg, Sanctions, Agreements, Sufferings, i E. Österberg og S.B. Sogner, People Meet the Law. Control and Conflict-handling in the Courts. The Nordic countries in the post-Reformation and pre-industrial period, Oslo 2000: 140–66) har ikke hatt noen innvirkning på dette siden de først ble innført i byene i 1795 og på landsbygda i 1797 (se A. Kiil, Arkivkunnskap. Statsarkiva, Oslo 1969: 74–75).

42. Jfr. M.J. Moroney, Facts from Figures, Harmondsworth: 1956: 27–30.

43. R.J. Stene, Kriminalitet, Samfunnsspeilet 4/2003: 53–56, 88–89.

tallet (se ovenfor), kunne man oppnå en slik forbedring, sett i forhold til vår tid, med bare en tilsvarende liten økning av anmeldelsesfrekvensen, fra omtrent to prosent til omtrent elleve. Med andre ord er det ingen problemer med å anta at 1500-tallet kunne ha en registrering som var seks ganger mer effektiv enn vår tids, for selv da ville langt den største delen av voldskriminaliteten, nesten 90 prosent, forblitt mørketall – noe som, bemerket i forbifarten, gir god grunn til skepsis overfor kriminalitetshistorikernes bruk av statistikk over den registrerte kriminaliteten.

DRAPSRATER SOM INDIKATOR PÅ IKKE-DØDELIG VOLD

Nok en (tilnærmet) valid indikator på voldskriminalitet har vesteuropeiske kriminalitetshistorikere ment å finne i drapsratene – historikere studerer nedgangen i drap, men snakker om nedgangen i vold.44 Noen referanse til hvem som var opphavsmann til denne tanken, og hvilket resonnement som ligger under, fremgår ikke av litteraturen jeg kjenner til, men med ett meget viktig forbehold kan den godtas av moderne kriminologi: Man kan anta at under like omstendigheter er den alvorlige ikke-dødelige volden forholdsvis høyt korrelert med drapsratene – når drapsratene øker eller minsker, øker eller minsker også den andre volden i godt samsvar med dette.

Dette betyr likevel bare at det er en korrelasjon mellom drap og alvorlig ikke-dødelig vold – den som kunne ha endt med drap. Noen høy korrelasjon mellom drap og all vold kan man ikke uten videre forutsette, for det kan godt skje forskyvninger innen den ikke-dødelige volden, fra den farlige og til den ikke farlige, eller omvendt. Det siste kan være tilfellet i vår tid – en sterk nedgang i den store gruppen ufarlig vold, og en sterk økning i den lille gruppen farlig vold.45 Likevel er det grunn til å vente en viss korrelasjon mellom registrerte drap og registrert ikke-dødelig vold, ettersom det helst er de mindre alvorlige forbrytelsene som ender som mørketall – det meget lave forholdstallet fra 1790-årene (tabell 2) svarer i det minste til en slik forskyvning.

1500-TALLETS BEHERSKEDE VOLDSBRUK

Nok en test av teorien er mulig. 1500-tallets selvbeherskelse i bruk av vold understøtter slutningen – det er nok en indikasjon på et samfunn

44. Johnson og Monkkonen ut supra (n. 1).

45. For min generasjon, som ble heiet frem i slagsmål med «Mere blod! Mere blod», kan barnas og barnebarnas generasjon fortone seg noe pysete, men blodet var nå bare neseblod, og sparking, for ikke å snakke om knivstikk, var totalt ukjent. Professor Johannes Knutsson uttrykker dette ved å si at de snille har blitt snillere og de slemme har blitt slemmere.

som ikke var mer voldelig enn vårt eget. Dette fremgår av sakefallslistene, som i de fleste tilfeller angir antall knivstikk eller øksehammer-hogg, siden dette var grunnlaget for fastsettelsen av boten. Sakefallslistene fra denne tiden har 43 saker der antallet knivstikk ikke nevnes (men medianboten er den samme som i saker med bare ett stikk). Så er det 80 saker der det uttrykkelig sies at det bare var ett stikk, 15 saker med to stikk, fire saker med tre stikk, og to saker med fire stikk. Dette, at det store flertall av knivstikkingssaker endte med det ene stikket, kommer som en overraskelse på vår tids politifolk som politiinspektør Svein Dahl, som ofte ser mange stikk i hvert tilfelle, like opp til lemlestelse. For den relativt fredelige perioden 1940–1984 viser obduksjoner av dødelige skader med eggvåpen 45 prosent med bare én lesjon, 27 prosent med to til fem lesjoner, ti prosent med seks til ti lesjoner, og 17 prosent med mer enn ti lesjoner.46 Dette gjelder ikke bare drap men også ikke-dødelige knivstikkingssaker som i sakefallslistene. Det foreligger ikke noen statistikk om dette, men ifølge overlege Anne-Cathrine Næss i Oslo Ambulansetjeneste er flere knivstikk vanligere enn bare ett. Noe lignende gjelder 1500-tallets øksehogg – det er i høyden 17 saker der eggen ble brukt, mot 68 saker der øksehammeren ble brukt, og i 53 av disse sakene var det bare ett øksehammershogg, i ni saker to, i fem saker tre, og i én sak syv eller åtte hogg. Likeså ble blankvåpen som sverd, dolk og kårde brukt til å hogge i 29 saker, og bare i åtte saker til å stikke, en langt farligere bruk.

Tabell 3 Knivstikk på 1500-tallet og i vår tid

1500-tallet: bøtelagte knivstikk, prosenter

Beg. av 2000-tallet: ambulansebehandlete knivstikk, prosenter

Ett stikk

85

50 -

Flere stikk

15

50 +

Sum

100

100

N

144

Ukjent

Hva angår sammenlignbarheten, kan det sies at alle 1500-tallets tilfeller er slike som har nådd frem til domstolsbehandling eller alternativet, forlik med kongens tjenestemann. Derimot er det ikke gitt at alle som ble behandlet i ambulanse, valgte å anmelde saken og fikk den pådømt – og da var det vel helst de med bare ett stikk som avsto, slik at skjevheten da

46. S.Ø. Thoresen og T.O. Rognum, Survival Time and Acting Capability after Fatal Injury by Sharp Weapons, Forensic Science International 31, 1986: 181–87.

ville bli enda større enn tabellen viser for nåtidens sanksjonerte knivstikk. Dette forteller klart og tydelig at 1500-tallets voldsforbrytelser ikke ble begått i fyll og et vanvittig sinne, men på et behersket vis, kanskje innen en ramme av regler som betraktet ett stikk som en tilstrekkelig gjengjeldelse, noe som gjenopprettet knivstikkerens status i andres øyne – uten å koste for mye.47 I så måte må dette ha hatt en viss likhet med en duell, der også hensikten var dette.

Med andre ord, og for å understreke dette, ser 1500-tallets mennesker ut til å ha hatt mer selvkontroll enn nåtidens. Hvordan det har vært med middelalderen i så måte, gir data oss for tiden ingen forutsetninger for å avgjøre, men det er mest nærliggende å gjette på at i det minste senmiddelalderen lignet på 1500-tallet.

BUNNEN AV U-KURVEN OG DEN MINST VOLDELIGE TIDEN I NORSK HISTORIE

Vi kan slå fast at 1500-tallet og slutten av 1900-tallet har vært omtrent like voldelige. Men det lar seg også påvise at langt fredeligere tidsrom finnes: Fra slutten av 1700-tallet, årene 1789 til 1799, finnes det en kriminalstatistikk som har like lave drapsrater som det fredelige tiåret etter krigen.48 Ser vi bort fra spedbarndrapene,49 har den i disse elleve årene 41 drap (Mord, Mordbrann hvor livsstraff har funnet sted og Drap), det vil si 3,7 i året, og med en befolkning på 880 00050 blir det en rate på 0,4, la oss si 0,5 per 100 000, for å få med eventuelle mørketall.

Det er ingenting som tyder på at den medisinske hjelpen (i vid forstand) var bedre i 1790-årene enn den hadde vært på 1500-tallet, så det dramatiske fallet i drapsrater – fra mellom ti og femten til 0,5 per 100 000 – må ha vært et reelt fall og innebåret et tilsvarende fall i alvorlig ikke-dødelig vold. Derimot kan vi ikke slutte at 1790-årenes drapsrater hadde blitt redusert like mye som 1500-tallets, gitt moderne medisin. I stedet får man se det slik at man nå hadde kommet langt ned mot den harde kjernen av drapstyper som varierer lite fra samfunn til samfunn (se

47. Normalboten ser ut til å ha vært vel tre daler per knivstikk, og erstatningen økte trolig i takt med den, slik tilfellet var for drap.

48. Næshagen ut supra (n. 34).

49. På slutten av 1700-tallet var det vel to spedbarndrap for hvert vanlig drap, men slikt synes mest å ha blitt straffeforfulgt fra siste del av 1500-tallet av, slik som ellers i Vest-Europa (se R. van Dülmen, Frauen vor Gericht. Kindsmord in der Frühen Neuzeit, Frankfurt am Main 1991), selv om det har vært kriminelt fra kristendommens innførelse: Det er bare et par tilfeller i diplommaterialet, ingen i sakefallslistene fra 1500-tallet, og så noen få tilfeller hos Nils Stub som begynner i året 1572.

50. Folketallet i 1801.

ovenfor) – men ikke nådd den, hvis vi skal dømme etter det heller atypiske tilfellet Ål prestegjeld.51

Rimeligvis kan man også forutsette at den alvorlige volden hadde minsket slik drapene minsket. Det betyr likevel ikke at vold var sjeldnere – det kan godt være at det bare hadde skjedd en forskyvning fra mer alvorlig til mindre alvorlig, slik folk på 1800-tallet så det:

Det var nu ved de Tider at Folk begyndte at bedres og at tage Vid til sig og rette sig mere efter Guds ord og Kongens Lov, end de før havde gjort. Der blev trange Aaringer, forstandigere Folk og mere fredsommeligt Liv derfor er der ikke stort mere at fortælle om dem, end at de levede og døde.

52

Ved denne tid begyndte man ogsaa at henrette Drapsmænd, og der blev fast aarlig nogle halshuggede her i Bygderne. Deraf tog Folket Skræk og turde ikke slaas uden med tørre Næver. Saa lidet som de vyrde at vove Livet, naar det gjaldt at bruge Magt mod Magt og vise Mod og Manddom, saa fælt (fælskelegt) syntes det dem at lade sig slagte som et Krætur.

53

Med andre ord er det sannsynligvis best å si at de reduserte drapsratene bare viser en nedgang i alvorlig vold, og la det stå åpent om volden totalt ble redusert eller ikke.

For å følge utviklingen videre: Når drapsratene er praktisk talt de samme gjennom 1800- og 1900-tallet, kan man for 1800-tallets del regne med at medisinen (i vid forstand) ikke fikk stor innvirkning på drapsratene – kommunikasjonene var bare blitt litt bedre omkring 1900, og det var først fra denne tiden av at legene reddet flere liv enn de tok. Men for 1900-tallet må man regne med at medisinen (i vid forstand) oftere og oftere kunne hindre at volden endte som drap, og det betyr at for å oppnå sammenlignbarhet med 1500-tallet bør drapsratene trinn for trinn justeres oppover til de når omtrent det samme nivået.

SAMFUNNSVITEREN SOM GLEDESDREPER

En engelsk naturvitenskapsmann skal ha sagt at én av de store tragediene i livet er når en vakker teori blir drept av et stygt faktum. Slik har det nå gått med det fargerike og spennende synet på 1500-tallets voldelighet – at det har vært allment akseptert, skyldes helt eller hovedsakelig manglende kjennskap til moderne samfunnsvitenskap: De høye drapsratene

51. Jfr. Reime ut supra (n. 31).

52. «Med andre Ord: det Poetiske og Eventyrlige i Nordboens Liv, som gav Stof til alle gamle Sange og Sagaer, forsvandt, og den ensformige Prosa traadte i Stedet» – Landstads note.

53. M.B. Landstad, Gamle Sagn om Hjartdølerne, Christiania 1880: 72–73. Arkivar Halvor Kjellberg gjorde meg oppmerksom på dette.

skyldes dårlig medisinsk hjelp, og de høye voldsratene skyldes en mer effektiv justis.

Det betyr at kriminalhistorikerne har brukt atskillig tid og energi, papir og trykksverte på først å beskrive og dernest å forklare et ikke eksisterende fenomen. Faktisk er det ikke bare kjennskap til forskning om medisinsk nødhjelp og om mørketall som kunne varslet dem om denne feilen: Om de hadde prøvd å koble kildene sammen med kunnskapen de har om virkeligheten, ville de nødvendigvis fått mistanke om at mange den gang døde som i dag hadde blitt reddet, og de ville ha tvilt på forestillingen om at 1500-tallet, med sin bot og erstatning, hadde høyere mørke-tall enn vi har nå.

Men dette, at kriminalitetshistorikerne har jaktet på en kimære, betyr ikke at det ikke finnes problemer som trenger å løses. I stedet for problemet: «Hvorfor har 1500-tallet så mye mer alvorlig vold enn vår tid?» får man nå et annet problem, nemlig hvorfor den alvorlige voldskriminaliteten har fulgt en U-kurve: «Hvorfor har slutten av 1700-tallet så mye mindre alvorlig vold enn 1500-tallet og vår tid?».

Historikere synes å ha et betydelig talent når det gjelder å forklare endringer – man kan for eksempel tenke på de 210 årsakene til Romerrikets fall (fra Aberglaube til Zweifrontenkrieg) som har blitt fremlagt av faghistorikere og folk fra deres nabovitenskaper pluss noen andre intellektuelle som Karl Marx og Friedrich Nietzsche.54 Å forklare endringer er derimot atskillig vanskeligere for en samfunnsviter, så jeg skal la spørsmålet om årsakene til U-kurven stå ubesvart.

54. A. Demandt, Der Fall Roms. Die Auflösung des römischen Reiches im Urteil der Nachwelt, München: 1984.