Dette heftet av Historisk tidsskrift inneholder debattartikler som skal danne grunnlag for diskusjoner under hovedsesjonene på De norske historikerdagene i Trondheim 17.–19. juni 2005. Det dreier seg om to emner: «Perspektiv på unionsoppløsningen i 1905» og «Norsk utenrikspolitikk etter 1905 med hovedvekt på fredsmotivet». I tillegg publiserer vi fem bokmeldinger om de like mange bindene av Norsk forsvarhistorie som har kommet ut i de siste åra.

Disse tre temablokkene har noe med hverandre å gjøre, men her framstår de uten innbyrdes dialog, den må oppstå i leserens sinn, og blir forhåpentlig forløst på historiedagene. Alle artiklene avspeiler det som har kommet til å prege internasjonal og norsk historieforskning mer og mer: de store forskningsprosjektene. 1905-artiklene er resultat av svensk-norske prosjektarbeider som nå er i ferd med å bli avsluttet, mens fredsmotivet i norsk utenrikspolitikk er tema for et forskningsprosjekt som ennå er i startfasen. Forsvarshistorien er resultat av et bokprosjekt; det dekker det overlegent største tidsspennet, og omtalen av disse bøkene kan i noen grad sette de to hovedtemaene i perspektiv.

De to prosjekttemaene dreier seg begge i overveiende grad om freden. Men freden blir lite begripelig for oss dersom den ikke sees i forhold til sin motsetning, ufreden og krigen, og dette er noe som er merkbart i alle artiklene. Spørsmålet som trenger seg på, er da om hvilken politikk som har gitt fred – og også i hvilken grad fred har vært det eneste høyverdige mål for den politikk som har vært ført.

Når dette heftet kommer ut, er det hundre år siden

7. juni-vedtaket i Stortinget. Det var ikke et vedtak som prioriterte freden høyest, den dagen var det realiseringen av folkesuvereniteten som ble gitt høyeste prioritet. Stortinget tok sjansen på krig for å fri Norge fra de bånd unionen la på landet og gjøre Norge fullt ut selvstendig. Men regjering og storting ønsket ikke krig, det var det militært sterkere Sverige som eventuelt måtte angripe Norge hvis krigen skulle komme. Sverige hadde tvunget Norge inn i unionen i 1814 og hadde truet med krig så seint som i 1895. I en årrekke hadde man i Stockholm hatt angrepsplanene klare for invasjon i Norge. Utbyggingen av de norske grensefestningene var et svar på denne trusselen.

Hvordan oppfattet svensker og nordmenn situasjonen sommeren og høsten 1905? Det spørsmålet står sentralt i 1905-bolken. Det gjør også ettermælet til unionen og virkningene av unionsoppløsningen i ettertida. Artiklene er resultat av et svensk-norsk forskningssamarbeid, og slik føyer dette seg inn i den skandinavistiske tradisjonen, som i norsk historieforskning har røtter tilbake til 1800-tallsskandinavismen og de konservative 1800-tallshistorikerne. Man kan da spørre i hvilken grad disse artiklene har brodd mot venstrehistorikere i tradisjonen fra Ernst Sars. Mens Sars ble hyllet som den store historiker ved 70 årsdagen høsten 1905, er turen nå kanskje kommet for Yngvar Nielsen?

Fredsbolken tar til en viss grad for seg selve den norske utenrikspolitikken, men enda mer tenkingen om og aktivismen for fred i internasjonale relasjoner generelt og i norsk utenrikspolitikk spesielt. Norge var et land som da i et halvt tusen år dels ikke hadde kunnet føre utenrikspolitikk fullt ut på egen hånd, dels ikke hadde vært en selvstendig utenrikspolitisk aktør i det hele tatt. Samtidig hadde det utviklet seg omfattende internasjonale forbindelser i næringsliv og kulturliv. Ikke minst skipsfarten hadde i åra fram til 1905 gjort det naturlig å kjøre fram konsulatsaken for å fremme norske interesser i det internasjonale samfunnet.

Den norske interessepolitikken etter 1905 er ikke tema her. Når det gjelder de store spørsmålene om krig og

fred, er det påtakelig i hvilken grad det før 1940 var en fåtallig elite som tumlet med de spørsmålene. Her øyner vi sammenhengen med en annen dimensjon i norsk historie: elitens kosmopolittiske preg med sine mange utenlandske slektsrøtter og sine kulturkontakter i andre land. Dette synes å ha visket ut tilsynelatende drastiske politiske avstander mellom elitens konservative og marxistiske internasjonalister.

Én mann klarte å kombinere norsk nasjonalisme og internasjonalisme, forsvarssaken og fredssaken: Fridtjof Nansen. Var han den idealistiske realist på en slik måte at hans linje kunne ha medført en annen utvikling enn den som inntraff den 9. april 1940? Eller formulert i på en mer generell måte: Har fredsarbeidet fremmet freden, eller har det hindret den? Og fantes det flere og andre mål med fredsarbeidet enn freden alene? Også meldingene av forsvarshistorien gir stoff til en slik debatt. Denne debatten er så vesentlig at vi som historikere må skyve politisk korrekthet til side og veie mange faktorer opp mot hverandre i analysen av hva det er som fører til den ene eller den andre historiske utviklingen.

Fra 1905-bolken kan vi da også ta med oss en annen fascinerende skikkelse i debattene våre, Johan Castberg: Skal vi oppfatte ham som en uforsonlig og farlig nasjonalist, eller som talsmann for den lidenskapelige fedrelandskjærligheten som var nødvendig for å våge spranget ut i full norsk selvstendighet?

Med dette håper vi at artiklene setter ny fart både i debattene og forskningen om disse viktige spørsmålene.

Redaksjonen