ØKONOMI OG IDENTIFIKASJONSMØNSTRE INNENFOR DEN FRANSKE ELITE I DE SISTE TIÅR FØR 1789

HISTORISK TIDSSKRIFT, BIND 83, S. 593–612, © UNIVERSITETSFORLAGET 2004

I økonomisk henseende var det nokså flytende skillelinjer mellom adelig og ikke-adelig elite i Frankrike på 1700-tallet, bortsett fra når det gjaldt handel, som adelen stort sett holdt seg unna. Også kulturelt ble grensen mellom adelig og ikke-adelig elite mer uklar i løpet av 1700-tallet. Likevel ønsket ikke majoriteten av den franske adel å oppgi sine særtrekk og identifisere seg med en mer åpen, eiendomsbasert elite. Derfor kunne den skillelinje Sieyès i 1789 trakk opp mellom en uproduktiv adel og en produktiv tredjestand bli politisk effektiv, selv om den ikke var særlig treffende i økonomisk forstand.

Spørsmålet om den franske elitens økonomiske grunnlag og dens relasjoner og identifikasjonsmønstre i tiden før 1789, berører et sentralt punkt i de siste fire– fem tiårs historikerdebatt om årsakene til den franske revolusjon.1 Den rådende oppfatning om revolusjonen var lenge at borgerskapet i allianse med bønder og småfolk i byene knuste aristokratiets og kongedømmets makt, for å skape et styre basert på formell frihet og likhet, tilrettelagt for kapitalistisk utvikling. Helt siden 1950-tallet har imidlertid denne tesen om en borgerlig revolusjon blitt gjenstand for stadig mer omfattende angrep. Kritikken har vært fremført både på grunnlag av analyser av sosiale og økonomiske forhold, og gjennom å vende seg mot politikk, ideologi og kultur som de viktigste felter å lete etter årsaker til revolusjonen. Men etter at den såkalte «revisjonismen» etablerte seg som en ny ortodoksi på 1980-tallet, har det også hevet seg røster for å forsvare tesen om en borgerlig revolusjon, men med vesentlige modifikasjoner av den klasseanalysen som opprinnelig ledsaget den.

Hvem identifiserte og solidariserte seg med hvem? Hvilken rolle spilte økonomiske forhold for samhørighet og konfliktlinjer under de siste tiår av det gamle regimet? Hvilke rådende eller konkurrerende oppfatninger fantes om hva et velordnet samfunn var? Det er identifikasjonsmønstrene i form av tilhørigheten til

1 Artikkelen bygger på min prøveforelesning over oppgitt emne til dr.art.-graden, Universitetet i Oslo, februar 2004.

større sosiale grupper eller politiske allianser mellom slike som vil stå sentralt i denne artikkelen. De konkrete mellommenneskelige relasjoner vil bare bli berørt i den grad de kaster lys over identifikasjonsmønstrene. Vi skal om et øyeblikk se grundigere på noen hovedsynspunkter på årsakene til revolusjonen, og drøfte vårt spørsmål i lys av disse synspunkter. Men først skal vi trekke opp noen lange historiske linjer for å orientere oss i landskapet.

ELITEN I SPENNET MELLOM STAND OG VELSTAND – EN ARISTOKRATISK REAKSJON?

Hvem tilhørte eliten i det franske samfunn på annen halvdel av 1700-tallet? Det er ikke noe enkelt spørsmål å besvare i dag, ikke minst fordi det var et så omstridt spørsmål i samtiden. Det er, med henvisning til stridighetene om inndeling og stemmegivning i første fase av generalstendene, blitt sagt at definisjonsstriden om sosiale kategorier var revolusjonens umiddelbart utløsende årsak.2 Det gamle standsskillet, hvorav skillet mellom adelig og ikke-adelig var det viktigste, ble utfordret av en sosial rangering basert særlig på eiendom, men også på yrke og utdannelse.

Ifølge den historiske materialisme er det blant annet spenningsforholdet mellom basis og overbygning som driver samfunnet mot en revolusjonær overgang til en ny samfunnsform. Økonomiske relasjoner finner vi i basis, forestillinger om individers og samfunnsgruppers rolle og innbyrdes hierarki finner vi i den kulturelle overbygning. Et sentralt sosialt spenningsforhold under det gamle regime passer bra inn i den marxistiske analyse: spenningsforholdet mellom standstilhørighet og økonomisk evne, mellom stand og velstand.

Stenderinndelingen – som stammet fra middelalderen – var et spiritualistisk prinsipp for samfunnsorganisering.3 Rekkefølgen anga hvem som var nærmest Gud. Geistligheten var førstestanden – de hadde den viktigste funksjon av alle ved at de holdt kontakten med de gode åndelige makter og bekjempet de onde. De utgjorde kanskje 130 000 personer i 1789, ca. 0,5 % av befolkningen. Adelen var andrestanden, som ga kongen råd og beskyttet samfunnet mot jordiske fiender gjennom krigstjeneste; deres antall anslås til mellom 120 og 400 000, fra 0,5 til 1,5 % av befolkningen. Tredjestanden, ca. 98 % av befolkningen i 1789, ytet mindre edle tjenester – den gjorde bare alt det vi i dag betrakter som det viktigste produktive arbeidet. Av tredjestanden utgjorde det vi kan kalle borgerskapet – med handelsmenn, butikkinnehavere og håndverkere som de største grupper – ca.

2 S. Maza, Luxury, Morality, and Social Change: Why There Was No Middle-Class Consciousness in Pre-Revolutionary France, The Journal of Modern History 1997, 69: 203

3 Se G. Duby, Les trois ordres ou l'imaginaire du féodalisme, Paris 1978.

2,3 millioner, hvilket var ca. 10 % av totalbefolkningen. Denne gruppen hadde blitt tredoblet fra århundrets begynnelse.4

I realiteten var det alltid adelen og høygeistligheten som hadde vært først i det politiske og sosiale hierarki. Derfor hadde det hele tiden ligget et visst potensial til spenning mellom et spiritualistisk og et, om ikke rent økonomisk, så i hvert fall mer verdslig prinsipp for samfunnsorganisering. I de siste tiår av 1700-tallet var det imidlertid et mye mer omfattende og alvorlig spenningsforhold mellom stand og velstand som sto i fokus. Dette hadde også røtter langt tilbake, men dette spenningsforhold var blitt forsterket av den kraftige befolknings- og velstandsveksten på 1700-tallet.5 Befolkningen hadde økt fra under 20 millioner i 1700 til over 27 millioner 1789. Utenrikshandelen var femdoblet. Håndverks- og industriproduksjonen var ifølge noen forskere blitt syvdoblet. Jordbruket kunne ikke oppvise en like imponerende utvikling, det hadde ikke gjennomgått en revolusjon som det engelske. Men produksjonen hadde i det minste holdt tritt med befolkningsøkningen, hungersnød på landsbygda var stort sett en saga blott på 1700-tallet, før 1787.

Et gjennomgangstema for mange av tidens konservative moralister var hvordan pengenes økte betydning undergravet samfunnets metafysisk gitte struktur av naturlig og harmonisk under- og overordning. Velstanden gjorde at rike borgere kunne kle seg og føre seg som adelige, mens adelsmenn risikerte å ruinere seg i statuskonkurransen og falle ned i borger- eller bondestanden. I de siste tiår av det gamle regime var det gamle begrep «luksus» mer enn noen gang en universalforklaring på sedenes forfall og erosjonen av en meningsfylt, sosial orden.6

Men la confusion des rangs (forvirring om rang) var ikke bare et spørsmål om prangende klær, vogner og hus. For å dekke kronens finansielle behov hadde nemlig rike, ikke-adelige familier helt siden 1500-tallet kunnet kjøpe seg inn i adelen, særlig gjennom salgbare embeter.7 Den gamle fødselsadel hadde lenge klaget over at dette utvannet det rene adelige blod og uthulte adelskapets åndelige essens.8 Men samtidig bidro det til å opprettholde aksepten for aristokrati som sosialt prinsipp, fordi det sikret en jevn flom av penger og talent fra tredjestanden inn i

4 C. Jones, Bourgeois Revolution Revivified. 1789 and social change (1990), i Kates 1998: 165.

5 For det som følger, se fyldige referanser hos Maza 1997: 213.

6 Maza 1997.

7 Denne langsiktige omdanningen av adelen omtales bl.a. i C. Lucas, Nobles, Bourgeois, and the Origins of the French Revolution (1973), i G. Kates (red.), The French Revolution. Recent Debates and New Controversies, London 1998.

8 Se f.eks. A. Devyver, Le sang épuré. Les préjugés de race chez les gentilhommes français de l'Ancien Régime (1560–1720), Brüssel 1973, og R. Galliani, L'idéologie de la noblesse dans le débat sur le lux (1699–1756), i R. Mortier og H. Hasquin, Etudes sur le XVIIIe siècle, IX. Idéologies de la noblesse, Brüssel 1984.

adelen.9 Adelen fornyet seg, og tredjestandens sosiale ambisjoner kunne tilfredsstilles. Det vil si: ikke lenger i tilstrekkelig grad. Guy Chaussinand-Nogaret peker på at det som i særlig grad karakteriserte de siste tiår av det gamle regime, var en ny og individualistisk utålmodighet.10 Målet for de sosiale ambisjoner forble det samme – å komme inn i adelen. Men det skulle skje fort, det var ikke nok at etterkommerne kom inn, gjennom et embete som kunne gå i arv og gi fullt adelskap i løpet av to eller tre generasjoner. Etterspørselen drev prisen på salgbare embeter i været, og særlig på dem som ga adelskap med en gang.11 Samtidig prøvde den etablerte adel på forskjellige måter å begrense den sosiale mobiliteten, noe som forsterket de sosiale motsetningene. Dette gjaldt for eksempel parlamentene og de suverene domstolene. Dette var regionale høyesteretter hvor dommerembetet ga adelskap, gjerne etter et par generasjoner. Men i løpet av 1700-tallet innførte mange av dem forbud mot ikke-adelige kandidater til embetene. Denne vei til adelskap var altså for en stor del stengt. Også på andre måter ble porten sperret for ikke-adelige, eller for dem hvis adelskap ikke var gammelt og ærverdig nok. Det viktigste eksempel er Ségur-loven fra 1781, som begrenset adgangen til offisersstillinger til dem som hadde fire generasjoners adelskap. Det ser også ut til at adelen i enda høyere grad enn før la beslag på de feteste og fornemste embetene i kirke og stat. Dette er noen av elementene i det som gjerne er blitt kalt den aristokratiske reaksjon i siste halvdel av 1700-tallet. Det er omstridt hva den gikk ut på og om det i det hele tatt er riktig å snakke om en aristokratisk reaksjon.12 Men det klas-

9 Se f.eks. D. Richet, Autour des origines idéologiques lointaines de la Révolution française: élites et despotisme, i Annales E.S.C., 1969, 24: 4–5.

10 G. Chaussinand-Nogaret (red.), Historie des élites en France du XVIe au XXe siècle, Paris 1991: 217–218.

11 W. Doyle, The price of office in pre-revolutionary France, The Historical Journal 1984, 27.

12 Doyle skulle ha rett i dette (og debatten er langt fra avsluttet), er det svært mye som tilsier at de aristokratiske trekk ved samfunnet har blitt opplevd som mer uakseptable, dels på grunn av økonomisk utvikling og befolkningsvekst, særlig innenfor borgerskapet, dels på grunn av endrete relasjoner mellom bønder og seigneur, dels på grunn av opplysningsideenes innflytelse. Se Colin Jones' artikkel i Kates 1998 for det første momentet og R. Chartier, The Cultural Origins of the French Revolution, London 1991 for de to siste momentene.En god fremstilling av tesen om den aristokratiske reaksjon i en større, vestlig kontekst finnes i R.R. Palmer, The Age of the Democratic Revolution: a Political History of Europe and America, 1760–1800, bd. 1: The Challenge (førsteutg. 1959), Princeton, N.J., 1974: kap. II, III og XIV. Forholdene i hæren behandles i D. Bien, La réaction aristocratique avant 1789: l'exemple de l'armée, i Annales E.S.C. 1974, 29. Bien er en av dem som ønsker å nedtone det anti-borgerlige preg ved den aristokratiske reaksjon, ved å peke på at den rettet seg mot nyadlede, mye mer enn mot borgerskapet. Ségur-loven har vært brukt til å understøtte tesen om en borgerlig revolusjon. Med støtte i Biens artikkel bruker François Furet Ségur-loven som argument mot tesen om en aristokratisk reaksjon og en borgerlig revolusjon (F. Furet: Interpreting the French Revolution (fransk førsteutg. 1978), London 1981: 107). Til dette kan det bemerkes at det å hemme de nyadledes karrieremuligheter og nekte dem sosial aksept var en effektiv måte å holde også de ikke-adelige på plass, fordi deres sosiale avansement nødvendigvis måtte gå veien om adling. I W. Doyle, Was there an aristocratic reaction in eighteenth century France?, Past and Present 1972, 47, trekkes hele tanken om en aristokratisk reaksjon grunnleggende i tvil, først og fremst fordi de elementer som er blitt anført til støtte for tanken ifølge Doyle eksisterte allerede på 1600-tallet. Selv om Note 12 fortsetter neste sideNote 12 fortsetter

siske bilde av den sosiale situasjon som forårsaket revolusjonen er følgende: På den ene side en voksende, mer velstående og mer selvbevisst ikke-adelig elite. På den annen side en adel som lukket seg i forsvaret for formelle og uformelle privilegier som var mer innbringende enn noensinne. Det er ikke så rart at det kunne bli revolusjon av slikt. Men som det har fremgått er altså ikke alle enige om at revolusjonen var resultat av de utviklingstrekk og sosiale spenninger som her er beskrevet. Vi skal se nærmere på tre hovedoppfatninger.

TRE HOVEDOPPFATNINGER OM ÅRSAKENE TIL REVOLUSJONEN – MED VEKT PÅ ELITESPØRSMÅLET

1) Den klassiske, marxistisk-jakobinske oppfatning

Denne var dominerende i fransk historieforskning i mesteparten av det 20. århundre.13 Ifølge den «klassiske» oppfatning er revolusjonen overgangen mellom det andre og det tredje av de fire stadier i den historiske utvikling som den materialistiske historieoppfatning opererer med: nemlig fra føydalisme – til kapita- lisme.14 Revolusjonen ble drevet frem gjennom klassekamp. Den progressive kraft var det næringsdrivende borgerskap – økonomisk dynamisk og kulturelt selvbevisst. I revolusjonen allierte de seg med underklassen i byene og på landsbygda. Motstanderen var den eneveldige kongemakten og en adel som var i tilbakegang økonomisk og moralsk. Denne adelen var forankret i privilegiesamfunnet og særlig i den seigneuriale eller føydale orden på landsbyga. Dens holdninger var tradisjonalistiske og anti-kapitalistiske.

I revolusjonen kastet den kapitalistiske klassen av seg den foreldete føydale tvangstrøyen og skapte seg en samfunnsmessig overbygning som var tilpasset de nye økonomiske realiteter. Den innførte representativt og konstitusjonelt styre basert på folkesuverenitetsprinsippet, rettsstat, rasjonell administrasjon med åpen

13 For en historiografisk oversikt, se introduksjonen i Kates 1998. Andre gode historiografiske orienteringer er K. Tønnesson, Den franske revolusjons historie, i To revolusjoner, Oslo 1966, og M. Vovelle, Tendenser i revolusjonsforskningen ved 200-årsjubileet, i K. Tønnesson, Idéer og revolusjon, Oslo 1990.

14 En sammenfatning av de klassiske oppfatninger finnes i A. Soboul, The French Revolution in the History of the Contemporary World (utgitt første gang i 1988), i Kates 1998.

karrierevei for talentene (la carrière ouverte aux talents). Kirkens jord ble konfiskert, og statskirke ble innført. Indre tollgrenser ble avskaffet. Man fikk ensartet og rasjonell skattlegging, innføring av ens mål og vekt, forbud mot arbeider- og arbeidsgiversammenslutninger.

2) Revisjonisme I. Sosialhistorisk fundert kritikk av tesen om borgerlig revolusjon

Den engelske historikeren Alfred Cobban var den som for alvor innledet angrepet på den klassiske tesen. Det begynte med en forelesning i 1954.15 Her fokuserte Cobban på sammensetningen av tredjestandsrepresentasjonen ved generalstendene (siden nasjonalforsamlingen) i 1789. Forsamlingen hadde ca. 1200 deputerte, med en 1/4 geistlige, 1/4 adelige og en drøy halvpart fra tredjestanden. De tredjestandeputerte utgjorde den ikke-adelige del av det gamle regimets sosiale elite i nokså ren form. For i valgprosessen var alle bønder, håndverkere og byallmue skviset ut. Av de 648 tredjestandsmedlemmer som satt i forsamlingen, påpekte Cobban at det bare var 85 handelsmenn, finansfolk og manufaktur- eller industrieiere, altså 13 % av den totale tredjestandsrepresentasjon.

Juristene dominerte i tredjestanden. Ca. 400 hadde juridisk utdannelse. 166 var advokater. De andre var embetsinnehavere i det kongelige retts- og administrasjonsapparat. Nesten alle disse stillingene var salgbare embeter, kjøpt for prestisjens og for inntektsmulighetenes skyld, mest det første. Dette var yrker som befant seg over handel og industrivirksomhet i statushierarkiet. Folk her befant seg i venteværelset for adelskap. Det gjorde også de i forsamlingen som ble benevnt som bare bourgeois – hvilket ville si mennesker som ikke levde av å arbeide, men av renteinntekter og jordeiendom. De levde som adelige, men hadde ennå ikke oppnådd tittelen. Det var ikke mye driftig næringsvirksomhet å spore her. Mange av de tredjestandsdeputerte eide dessuten seigneurier, og håndhevet herremannsrettigheter på landsbygda, selv om de ikke var formelt adelige.

Hvorfor skulle disse oppheve det stands- og privilegiesamfunnet som de hadde klatret så høyt i og hadde så mye nytte av? Her ligger spørsmålet om hvordan 4. august-natten skal tolkes, natten da privilegene, føydalsamfunnet og de salgbare embetene ble opphevet, i kjølvannet av de omfattende bondeopprørene sommeren 1789. Cobbans svar når det gjelder føydalsamfunnet er: De måtte for å forhindre verre uro. Og de gjorde på en måte som var ment å skulle redde mesteparten. Eneretten til å ha værhane var ikke så vanskelig å ofre. Men de virkelig tyngende avgifter måtte bøndene innløse gjennom kompensasjon, fordi de ble ansett som eiendom – og eiendomsretten var hellig for tredjestandseliten. Men hvorfor oppheve de salgbare embetene? Embetene var allikevel fallende i verdi,

15 Trykt som The Myth of the French Revolution, i A. Cobban, Aspects of the French Revolution, London 1968.

hevder Cobban. Salgbarhet var på vei ut, og de skaffet seg kompensasjon. Cobbans konklusjon var at de som sto bak revolusjonen ikke var dynamiske næringsdrivende, men en klasse av tradisjonalistiske statstjenere som ønsket å sikre og utvide adgangen til å plassere sine sugerør i statskassen. La carrière ouverte aux talents var hovedpoenget, og da måtte privilegiene bort. Revolusjonen var først og fremst en politisk revolusjon. Kapitalistisk utvikling var ikke en årsak, og revolusjonen bidro heller ikke til å begunstige en slik utvikling i Frankrike. Snarere tvert imot, hevdet Cobban.

I 1965 utga de franske historikerne Denis Richet og Francois Furet en bok som videreførte Cobbans perspektiv.16 Men de hadde et mer harmoniserende syn på relasjonen mellom adel og ikke-adelig elite og et mer positivt syn på denne elitens historiske rolle. Denne tverrstandseliten ville gjennom revolusjonen gi seg selv førsteplassen i et liberalt samfunn som satte forsvaret for den private eiendomsrett i sentrum, hvor eliten var definert nettopp ved eiendom, ikke ved nedarvet prestisje og privilegier.

I tråd med dette argumenterte briten Colin Lucas og amerikaneren G.V. Taylor for at i kulturelt, økonomisk og sosialt henseende var ikke standsskillet lenger meningsfylt på slutten av det gamle regime.17 Taylor pekte på at både adelig og ikke-adelig elite investerte i handel og industrivirksomhet på den ene side og i embeter, landeiendom (inkludert seigneurier) og statsobligasjoner på den annen. For begge grupper var det den siste type tradisjonalistiske, stabile, lav-risiko investeringer som hadde både størst omfang og størst prestisje. Han beregnet at av privat formue i Frankrike i 1787 utgjorde den ikke-kapitalistiske delen ca. 80 %, mens kommersiell og industriell kapital bare utgjorde 20 %. Jordbruket var den store verdiskaper. Det var, ifølge Colin Lucas, to sosiale skillelinjer som begge var viktigere enn skillet mellom adelig og ikke-adelig. Det nederste var det som skilte ut de som hadde et manuelt yrke. Disse kunne under ingen omstendighet regnes med til eliten. Det andre var det som skilte ut dem som drev med handel. Eliten var da de som hadde en viss eiendom og utdannelse og som levde av renter, leieinntekter, føydalavgifter og embeter eller ikke-manuelle, frie yrker som advokat eller lege.

3) Revisjonisme II. Fra sosialhistorie til fokus på politisk kultur

I løpet av 1970-tallet gikk Furet enda lenger i retning av å nedtone betydningen av revolusjonens sosiale bakgrunn. Han interesserte seg for ideologiene og det politiske språket som selvstendig virkende krefter, ikke bare som et resultat av sosiale og økonomiske grunnkrefter som i den marxistiske modellen. Studiet av

16 F. Furet og D. Richet, La Révolution, 2 bind, Paris 1965 og 1966.

17 Lucas 1998 og Taylor 1966.

den politiske kulturen og det politiske språket kom i sentrum. Sosiale forhold ble viet mindre interesse. Et karakteristisk eksempel er Furets omtale av sans-culottene i et foredrag han holdt ved London School of Economics i 1980:

The action of the sans-culottes of 1793 was not important because it was the action of a 'popular' social group (impossible by the way to define in socio-economic terms) but because it expressed in its chemically pure state that revolutionary staging of political action, the obsession with betrayal and plot, the rejection of representation, the will to punish, etc. And nothing enables us or will ever enable us to explain those dramatizations starting from a social situation, made up of contradictory interests. It seems to me that the first task of revolutionary historiography is to discover the analysis of the political as such.

18

Furets tilnærming har vært en sentral inspirasjonskilde for svært mye senere forskning, ikke minst i den engelsktalende verden. Både feministiske, diskursanalytiske og litteraturteoretiske tilnærminger står i gjeld til Furets oppgjør med det klassiske paradigmet.19 Men på 1990-tallet har den nye revisjonistiske ortodoksi som vi skal se kommet under angrep fra en ny generasjon historikere, noen ganger revisjonistenes egne elever.

ELITENS ØKONOMISKE GRUNNLAG OG RELASJONER

Vi skal nå gå mer detaljert inn på elitens økonomiske grunnlag og se spørsmålet om relasjoner eller identifikasjonsmønstre og solidaritetsmønstre i lys av dette. Vi skal diskutere en del av det vi finner i forhold til hovedsynene ovenfor, særlig de to første.

Vi skal se på den adelige del av eliten først (heri inngår høygeistligheten, som i 1789 utelukkende besto av adelig fødte). Jeg vil bruke relativt mye plass på den, fordi mye av det jeg sier om adelens økonomi også har gyldighet for den ikke-adelige del av eliten. Det er for øvrig viktig å være klar over at ca. 20 % av adelen og mesteparten av geistligheten havnet under det som var en form for offisiell fattigdomsgrense for de to øverste stender, en inntekt på 1200 livres per år. Disse bør neppe regnes med til eliten, selv om de fattige adelsmenn nok selv insisterte på å gjøre det.

18 For et karakteristisk eksempel, se F. Furet, The French Revolution Revisited (først utgitt 1981), i Kates 1998: 88.

19 Noen viktige eksempler: L. Hunt, Politics, Culture, and Class in the French Revolution, Berkeley 1984; K.M. Baker, Inventing the French Revolution, Cambridge 1990; S. Maza: Private Lives and Public Affairs: the Causes Célèbres of Pre-Revolutionary France, Berkeley 1993.

1) Adelen og høygeistligheten. Jord var det viktigste

Adelskap var knyttet til jordeiendom, og gjerne i form av et seigneurie med de herremannsrettigheter som hørte til.20 Det innebar sosial forrang, domsrett, økonomiske monopolrettigheter og rett til å kreve avgifter av bøndene. Det fantes nesten ikke jord i Frankrike som ikke var underlagt en seigneur, og de fleste av disse var adelige. Adelen utgjorde kanskje mellom 1 og 2 % av befolkningen og eide 20 % av jorda direkte, først og fremst som domenejord i et seigneurie. Seigneuriet besto nemlig av én del som adelsmannen hadde full eiendomsrett til – domenet – og én del som bøndene eide, men som de måtte betale avgifter for og som var underlagt seigneurens jurisdiksjon og overordnete eiendomsrett. En del av domenejorda ble gjerne forpaktet bort til bønder. Befolkningsøkningen gjorde utleiemarkedet gunstig for jordeieren. Prisen på jordbruksvarer var også stigende, og seigneuren tok ofte betaling i naturalia. I tillegg kom inntektene fra seigneuriet utenom domenet. Det var de jevnlige avgiftene fra jorda, fordelen av monopolrettigheter som mølle og vinpresse, avgiftene fra eiendomstransaksjoner og avgiftene fra de seigneuriale domstolene.

Adelen nøt også godt av rikdommen som tillå kirken. Kirken eide 10 % av Frankrikes jordbruksland og disponerte en kapital som i 1789 kan ha beløpt seg til 3 milliarder livres – fem ganger så høyt som statens årlige utgifter. Kirkens årlige inntekter kan ha ligget på mellom 100 og 200 millioner livres, særlig fra jordeiendom og tiende.21 Adelen sikret seg en solid skjerv av dette. Siden konkordatet i Bologna i 1516 var det den franske konge som nominerte til alle biskop- og abbedembeter. På slutten av det gamle regime ble biskopembetene uten unntak tildelt adelige. Det samme gjaldt de rikeste abbediene og kannikembetene. Et biskopembete ga gjerne årlige inntekter rundt 50 000 livres, noen betydelig mer, andre mindre. Et abbedi kunne gi opp til 100 000 livres. Mange adelige hadde flere abbedier på hånden eller kombinerte biskopstillinger og abbedier. Med en grov éndimensjonal omregning, basert på brødprisene i Frankrike i perioden og i Norge i dag, kan vi si at 1 livre (1770) = 100 kroner (2004). Her er det altså snakk om inntekter opp i ti millioner kronersklassen og over.

Adelens forbindelser til kongemakten var også en viktig inntektskilde. Kronen eide 5 % av Frankrikes jord og krevde inn skatter og avgifter i stort omfang. Mange innenfor adelen hadde generøse sugerør i statskassen. For hoffadelens vedkommende er det snakk om regulære dreneringsrør. Marie Antoinettes nære ven-

20 Om seigneuriet og inntekter derfra, se E. Labrousse m.fl., Histoire économique et sosicale de la France, bd. II (1660–1789), Paris 1970: 122ff.

21 Tallene, både for antall geistlige, eiendom og inntekter er beheftet med stor usikkerhet. Se «Clergé» i M. Marion, Dictionnaire des institutions de la France aux XVIIe–XVIIIe s (førsteutg. 1923), Paris 1989 og J. de Viguerie: Histoire et dictionnaire des temps de lumière, Paris 1995.

ninne Mme de Lamballe mottok et honorar som selskapsdame på 150 000 livres. I tillegg fikk hun 200 000 livres for embetet som leder av det kongelige hushold. Dessuten ble 600 000 livres av skattene fra provinsen Lorraine ført rett ned i hennes lommer.22 Det årlige beløpet til denne ene favoritten utgjorde 0,8 % av det i seg selv astronomiske budsjettunderskuddet på ca. 110 millioner livres i 1786.23 Og det var en sverm av hoffadel som levde høyt på pensjoner, sinekyrer, guvernørposter, ambassader og ministerstillinger. Finansministeren Necker anslo hoffutgiftene til 6 % av statsutgiftene på 600 millioner livres i 1781. Men konge og adel forsynte seg med en mye høyere andel enn dette, fordi de innbringende stillingene i staten kom i tillegg.

Hvis vi forlater hoffklikken, kan vi imidlertid konstatere at for de fleste adelsmenn var inntektene fra embeter nokså skrale. Et parlamentsdommerembete var en stor investering, det kunne koste fra 20 000 livres for en conseiller i et provinsparlament til en halv million livres for en président à mortier i Paris-parlamentet. For de fleste conseillers lå prisen rundt 50 000 livres.24 Dette kan betraktes som en form for statslån hvor lønna var rente. Men lønna – avkastningen på kapitalen – var ganske dårlig. I gjennomsnitt lå den kanskje rundt 5 %, og embetet var ikke en sinekyre, dette var ikke arbeidsfri inntekt.25 Derfor måtte parlamentsdommerne ha mye jordegods i tillegg, for å holde rangen. Andre embeter kunne være meget innbringende, men brorparten av disse var av en type som det lå under adelens verdighet å beskjeftige seg med, slik som parykkmaker eller notarius. Vi kommer tilbake til dem.

Adelen hadde, i likhet med borgerskapet, dessuten renteinntekter av statslån, i tillegg til de kamuflerte statslån som de salgbare embetene utgjorde. I den forstand levde de av gjeld, kongedømmets gjeld. Necker beregnet den til 3,4 milliarder livres i 1780-årene, den var rundt 4 milliarder i 1787.26 Betaling av renter utgjorde halvparten av statsutgiftene. Men adelen levde også på gjeld fra motsatt side, som debitor, slik som kongedømmet selv. For selv de rikeste adelsmenn hadde ofte et forbruk som oversteg deres inntekter. En viss Mme de Montmorin skyldte skredderen sin 180 000 livres, en annen skyldte sin skomaker 60 000.27 Man kan leve godt på lånte penger, lenge. Kongedømmet levde for en stor del av sin gjeld i mer enn tre hundre år.

22 G. Chaussinand-Nogaret, The French Nobility in the eighteenth century. From feudalism to enlightenment (fransk førsteutgave 1976), Cambridge 1985: 55.

23 Palmer 1974: 454.

24 Doyle 1984: 835–838 og F. Bluche, Les magistrats du parlement de Paris au XVIIIe siècle (førsteutg. 1956), Paris 1986: 118–123.

25 Ibid: 123–127.

26 Palmer 1974: 454.

27 Chaussinand-Nogaret 1985: 58.

I likhet med kongemakten var adelen kreativ når det gjaldt å fylle sin avgrunn av gjeld. De som befant seg i hoffets innerste krets kunne få sin gjeld betalt av kongen. Som vi har skjønt var relasjonen til hoffet viktig å pleie for adelen. Men det fantes andre verdifulle relasjoner. Man kunne gifte seg rikt. Høy byrd og høy formue fant hverandre regelmessig på ekteskapsmarkedet i toppsjiktet. De to feteste rikdomskilder var for det første døtrene til plantasjeeierne på Haiti (den gang Saint-Domingue). Her fikk adelen også en viktig plass i eiersjiktet selv.28 For det andre var det døtrene til de som forvaltet de offentlige finanser. Det var gode muligheter til å tjene seg rik på kongemaktens skjødesløse forhold til penger. De 50–60 skatteforpakterne forskutterte kongedømmets indirekte skatter, sto selv for innkrevingen og puttet forskjellen i lommen. I gjennomsnitt etterlot de seg formuer på tre millioner livres.29 Ved store medgifter til skatteforpakternes døtre havnet mye av dette regelmessig i lommen på adelen, gjerne høyadelige. For adelen foraktet ikke lenger pengefolkene, de foraktet i hvert fall ikke pengene deres.30 Nå var skatteforpakterne stort sett adelige, men deres adelskap var alltid ferskt, så etter gammel standard skulle de sosialt ha befunnet seg milevidt under høyadelen. Skatteforpakterne og deres sønner giftet seg da heller ikke med den gamle adelen, det var det døtrene deres som gjorde. Dette er et av mange tegn på at det var klare grenser for standsblandingen, også helt på toppen. Kvinner kunne gifte seg over sin stand, menn kunne det stort sett ikke, fordi kvinnen overtok mannens sosiale status.

Når det gjelder adelens situasjon, gir den klassiske marxistiske forklaring et galt bilde. Adelen som helhet var ikke i tilbakegang, ikke økonomisk, men heller ikke kulturelt. Adelen fikk tilflyt av de dyktigste elementer fra den ikke-adelige eliten, og det var penger som var det avgjørende skillet, også når det gjaldt kulturnivå. Det fantes en utarmet og kulturelt tilbakeliggende provinsadel med blikket lengselsfullt vendt bakover. Men i den rikeste og mest innflytelsesrike del av adelen var det mange som engasjerte seg i kommersielle og industrielle aktiviteter. Mange hadde tatt opp i seg opplysningsfilosofiens individualisme, dens vekt på dyktighet og dens materialistiske og konkurranseorienterte ideer. Samtidig skal man ikke glemme at adelen også var sterkt representert blant dem som bekjempet opplysningsideene, lenge før revolusjonen gjorde en slik innstilling til det naturlige valg for standens medlemmer.31

Puritansk sparsommelighet var, som vi har fått inntrykk av, ikke å regne som noen dyd i adelen. Forakten for handel i detalj, for dem som drev butikk, var også utbredt. Håndbøker for handelsmenn anbefalte at man ikke lot sønnene få klas-

28 Ibid.: 56.

29 Viguerie 1995, artikkelen Fermiers généraux.

30 Ibid.: 124–126.

31 D. McMahon, Enemies of the Enlightenment. The French Counter-Enlightenment and the Making of Modernity, Oxford 2001.

sisk dannelse og at de ikke måtte omgås adelssønner – det ville gjøre at de mistet lysten på handel. Slik sett er det noe rett i at adelen ikke hadde en kapitalistisk innstilling – av klassisk Webersk merke. Men deres holdning til penger passet ikke så dårlig for storkapitalismen. Å beskjeftige seg med småpenger fant adelen under sin verdighet, å beskjeftige seg med store penger var derimot hederverdig, enten det dreide seg om gjeld eller profitt.

Adelen brukte sine privilegier, sin prestisje og sin nærhet til makten som en måte å skaffe seg inntekter på. Men denne snyltepolitikk inngikk også i symbiose med mer produktive måter å skaffe seg inntekter på. G.V. Taylor nevner i en klassisk artikkel fire typer kapitalisme under det gamle regime.32 Kapitalisme defineres i denne sammenheng som økonomisk virksomhet preget av profittmaksimering og reinvestering av profitt. De fire typene var 1) handelskapitalisme; 2) finanskapitalisme, som dreide seg om forvaltning av offentlige midler, skatteinntekter og statslån; 3) industrikapitalisme, i det alt vesentlige gruvedrift og metallurgisk industri, men også noe tekstilindustri (det meste av tekstilproduksjonen ble imidlertid drevet av handelsmenn (type 1) i form av forlagssystem, hvor arbeiderne, gjerne bønder med dette som binæring, produserte i sitt eget hjem); 4) spekulasjon i fast eiendom. Til dette kan vi tilføye en femte kapitalistisk sektor, som Taylor ikke nevner i denne artikkelen, nemlig jordbrukskapitalisme, i form av salgsjordbruk.

Dette siste var mye mindre utviklet enn i England og Nederland, men også her skjedde en økning i løpet av århundret. I fire av disse fem sektorene spilte adelige, inkludert nyadlede, en viktig rolle. I type 3 og særlig 2 dominerte de. Den handelskapitalistiske sektor var den eneste av disse som nesten utelukkende var kontrollert av ikke-adelige personer, men også her kunne adelig kapital spille en viss rolle. Et grensetilfelle mellom 1) handelskapitalisme og 2) finanskapitalisme var de store privilegerte handelskompaniene. Guy Chaussinand-Nogaret gjengir listen over aksjonærer i Fransk Guyana-kompaniet.33 Selskapet hadde en aksjekapital på 500 000 livres. Det drev med slavehandel, kolonisering og leveranser til militære. Aksjonærene var alle sammen adelige. Nyadlede generalskatteforpaktere sto side om side med gammel sverdadel og kjoleadel.

Punkt tre og fire skal vi la ligge, men vi skal se på punkt fem. Man har klaget mye og berettiget over jordbrukets tilbakeliggenhet i Frankrike på 1700-tallet. «The French landowner of the old regime was an exploiter of persons rather than of the soil,» skriver G.V. Taylor.34 Han viser til at de først og fremst var opptatt av å skru opp jordleien, ikke av å reformere driften. Men dette er for ensidig. Det

32 G. Taylor, Types of Capitalism in Eighteenth Century France, English Historical Review, 1964, 79.

33 Chaussinand-Nogaret 1985: 97–98.

34 G. Taylor, Noncapitalist Wealth and the Origins of the French Revolution, American Historical Review 1966, 72: 475.

skjedde vesentlige forbedringer i løpet av 1700-tallet, ofte i regi av adelige jordeiere, slik for eksempel Robert Forster har vist.35 De holdt hardt på sine seigneuriale og adelige privilegier, men de hadde ikke noen vanskelighet med å kombinere dette med ønsket om å øke jordens avkastning og konsolidere domenet. Et par– tre generasjoner tilbake kom de gjerne fra handelsfamilier. Mange av dem hadde tatt med seg de forretningsmessige holdningene inn i sin nye verdighet. Som vi har sett brukte kretsen i kongens nærhet sin privilegerte posisjon til å skaffe seg inntekter også fra kapitalistiske kilder, slik som handelskompanier. På tilsvarende måte ble seigneurialsystemet brukt til å skvise bøndene vekk fra jorden, og slå den under seg. Detaljene må vi la ligge, men vi kan nevne seigneurens forkjøpsrett ved alt salg av jord i seigneuriet. Gjennom oppkjøp og makeskifter utvidet seigneuren domenet og samlet det i store blokker. På disse konsoliderte eiendommer introduserte mange av dem forbedringer av engelsk type: drenering, kunsteng, kunstig vanning, nye planter som gjorde at man kunne begrense brakklegging av jorden. Adelen var heller ikke alltid redd for dristige økonomiske satsinger. De adelige jordeiere i Bordeaux-området, særlig på Médoc-halvøya, prioriterte utvetydig satsing på et produkt som medførte stor risiko, men også muligheter for svære gevinster, nemlig vin. Av de 68 parlamentsdommere man har økonomisk oversikt over i perioden lå inntektene fra jordegodset på gjennomsnittlig 13 000 livres. Godt over den ovennevnte «fattigdomsgrensen», med andre ord. 73 % av disse inntektene kom fra vinsalg. 11 % kom fra jordleie og skarve 5 % fra seigneurialavgifter. Men seigneuriale rettigheter spilte altså en rolle i utvidelsen av den profitable kapitalistiske virksomhet. For adelen var det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom privilegium og kapitalisme – de kunne godt forsterke hverandre.

2) Den ikke-adelige, «borgerlige» elite

Hva så med de andre – den såkalt borgerlige eliten? Mye av det som er sagt i forbindelse med adelen har gyldighet også for den. Som vi har sett hadde adelen og den ikke-adelige eliten til dels det samme formues- og inntektsmønster. Borgerskapet eide 30 % av Frankrikes jord, og mange av dem eide som nevnt seigneurier. Men det er noen viktige forskjeller i rollefordeling som et stykke på vei bekrefter det klassiske marxistiske bildet. For det første: En del adelige seigneurer adopterte i sin dovenskap en dyr vane de hadde til felles med kongemakten. Innkrevingen av inntektene ble forpaktet bort til borgerlige menn mot et fast kontantbeløp. Disse borgerlige intendanter og forretningsførere krevde inn leie og avgifter med en hardhet og omhyggelighet som overgikk de fleste adelige seigneu-

35 R. Forster, The Noble as Landlord in the Region of Toulouse at the End of the Old Regime, The Journal of Economic History 1952, 17; The Noble Wine Producers of the Bordelais in the Eighteenth Century, The Economic History Review 1961, 14.

rer. 36 Også på denne måte fikk bøndene oppleve den ubehagelige kombinasjon av kapitalisme og føydalisme på landsbygda. Disse forretningsførere snøt ofte både bøndene og sin egen oppdragsgiver. Det er noe av bakgrunnen for at man i bondeklageskriftene kan se bønner om at de fraværende seigneurer må komme tilbake. Her ser vi altså lengselen etter en paternalistisk relasjon mellom seigneur og bonde, en relasjon som stort sett var blitt en saga blott på 1700-tallet. Når vi betrakter perioden fra generalstendene i 1614 til de i 1789, ser vi hvor forandret relasjonen mellom bonde og seigneur er blitt.37 I første halvdel av 1600-tallet aksepterte bøndene det sosiale hierarki på landsbygda. Bønder og seigneurer kunne dessuten stå solidarisk i skatteopprør mot kongemakten, legitimert med lokal sedvane. I løpet av 1700-tallet aksepterer derimot bøndene staten, mens seigneuren i mye større grad blir en motstander for dem. Til å bekjempe ham bruker de nå staten, dens lovgivning og dens rettsapparat. Bøndenes advokater bruker en kontraktsbasert juridisk retorikk som rokker ved hele seigneurialsystemets eksistensberettigelse.

For det andre har vi engasjementet i handel. Som nevnt ekspanderte handelen sterkt på 1700-tallet. I Bordeaux – som var den rikeste handelsbyen av alle – økte den årlige verdien av den sjøbårne handel fra 17 millioner livres i 1717 til 250 millioner livres i 1782.38 Dette var en periode med stabil pengeverdi, altså en reell femtendobling. Den innenlandske handelen økte også sterkt. Adelen investerte noe i storhandel; det var likevel de ikke-adelige som dominerte. De store kjøpmennene i Bordeaux hadde inntekter og formuer som stilte den lokale parlamentsadelen helt i skyggen. Girondinerne i konventet hadde sin sosiale basis i forretningsmiljøer av denne typen, i Bordeaux, Marseille, Nantes, Lyon. En del av denne velstanden ble konvertert over i statusgivende embeter og annen proprietary wealth, slik Taylor og Colin Lucas har understreket. Men det gjaldt slett ikke alle. Det er dessuten grunn til å stille spørsmål ved om embetstørsten nødvendigvis var uttrykk for en anti-kapitalistisk innstilling. Her vi er ved den tredje forskjellen mellom adelig og borgerlig næringsvirksomhet. Men først en liten oppsummering.

HVOR ADELIG VAR BORGERSKAPET? HVOR BORGERLIG VAR ADELEN?

Vi har nevnt to revisjonistiske argumentasjonslinjer mot den marxistiske forklaring:

1) Borgerskapet delte adelens verdier, noe som avspeiles i deres inntekts- og investeringsmønster, og i deres tørst etter embeter. Borgerskapet var altså ikke så borgerlig som vi har trodd. 2) Adelens verdier var i forvandling – i retning av

36 G. Lefebvre, The French Revolution and the Peasants (utg. på fransk 1954), i R. Greenlaw, The Economic Origins of the French Revolution: Poverty or Prosperity?, Boston 1958.

37 Chartier 1991: 141–151.

38 Forster 1961: 18.

arbeidsomhet, dyktighet, nytte og kapitalistisk innstilling. Adelen var altså mer borgerlig enn vi har trodd.

Vi skal se nærmere på noen innvendinger mot begge disse syn. Vi skal begynne med borgerskapets angivelige adelighet og derunder drøfte spørsmålet om salgbare embeter. Den britiske historikeren Colin Jones er her en skarp kritiker av sine revisjonistiske lærere.39 I sin vurdering av graden av kapitalistisk utvikling under det gamle regime har revisjonistene undervurdert fransk økonomi. Mange økonomiske historikere i de senere år mener da også at gapet mellom Storbritannia og Frankrike på 1700- og siden 1800-tallet var mye mindre enn man har trodd. Det er mer snakk om to forskjellige veier til økonomisk modernisering, enn at Frankrike var så fryktelig tilbakeliggende. Jones peker spesielt på at revisjonistene har oversett tertiærnæringene og forbrukerrevolusjonen. Han hevder også at det innenfor servicesektoren og intellektuelle yrker skjedde en rivende utvikling på 1700-tallet. Den var preget av ekspansjon, av profesjonalisering, av kommersialisering og – sist, men ikke minst – av en omseggripende nasjonal og kosmopolitisk vertu (borgerånd) eller patriotisme. Dette innebar at man ønsket å tjene et større nasjonalt og menneskelig fellesskap. Prester, skolelærere, advokater, leger og kirurger utviklet en større profesjonell selvbevissthet, samtidig som de ønsket å se seg som nasjonens tjenere. En ny type relasjon – relasjonen til nasjonen – var i ferd med å gjennomtrenge eliten, også hos mange innenfor den adelige delen av den. Men den borgerlige delen av denne patriotisk og kosmopolitisk innstilte elite var langt større.

Det var en del av forbrukerrevolusjonen at etterspørselen etter tjenester også økte, og en del av disse tjenestene ble utført av folk som hadde kjøpt sine embeter for å få lov til å utøve sitt yrke. Å kjøpe et embete kunne være en åpning nettopp mot en dynamisk, økonomisk virksomhet. Ta embetet som bestyrer av Paris-parlamentets kantine. Han hadde gode inntekter og tette bånd til dommerne, for kantinen var et viktig sosialt og politisk sentrum. Det var her Christian VII ble presentert for parlamentsdommerne under sin Europareise i 1768.40 De statsautoriserte notarene er imidlertid et langt mer betydningsfullt eksempel i vår sammenheng. De hadde både private og offentlige funksjoner, særlig når det gjaldt kontraktsinngåelser. Men de var også kredittformidlere. I en artikkel fra 1999 viser en gruppe økonomiske historikere at de 113 autoriserte notarene i Paris hadde formidlet kreditt til private i et omfang som på slutten av det gamle regime beløp seg til nærmere én milliard livres – i Paris alene!41 Det var nesten det dob-

39 C. Jones, Bourgeois Revolution Revivified. 1789 and Social Change (utg. første gang 1990), i Kates 1998.

40 Bluche 1986: 308–309.

41 P. Hoffman, G. Postel-Vinay og J.-L. Rosenthal, Information and Economic History: How the Credit Market in Old Regime Paris Forces Us to Rethink the Transition to Capitalism, The American Historical Review 1999, 104: 77–78.

belte av statsutgiftene. Denne blomstrende kredittformidling ble avbrutt av revolusjonens politiske uro og rot i pengevesenet. Man nådde ikke det samme nivå før 100 år senere.

Dermed blir det lettere å forstå hvorfor de embetsinnehavere som ifølge Cobban var så fryktelig tilbakeliggende og bare opptatt av sine sugerør oppførte seg som de gjorde i nasjonalforsamlingen fra 1789 og utover. Der satt de i komiteer hvor man helt utvilsomt la forholdene bedre til rette for en kapitalisme basert på fri konkurranse, gjennom slikt som oppheving av indre tollgrenser og innføring av ens mål og vekt. Dels var de mye mer en del av en dynamisk forretningsverden enn Cobban ante. Dels hadde de en innstilling som gikk ut på å tenke på hva som ville være best for nasjonen, ikke bare for dem selv.42

Hva så med adelen? Var den mer borgerlig enn den klassiske, marxistiske tolkning har hevdet? Ja. Det gjelder økonomi, men det gjelder også kultur og omgangsformer. Det var utvilsomt blitt et større kulturfellesskap enn før mellom den adelige og den ikke-adelige del av eliten. En del av adelen mente nå at det nettopp var gjennom intellektuell og yrkesmessig dyktighet at de kunne realisere sitt historiske kall om å inkarnere det beste i nasjonen. Condorcet, Helvetius, baron d'Holbach, Mirabeau far og sønn, marquis d'Argens og Vauvenargues og sist, men ikke minst, Montesquieu er eksempler på sentrale adelige intellektuelle. Denne adelen hadde omgang med de beste ikke-adelige hoder i salongene, i frimurerlosjer, i akademier, i litterære og filantropiske selskaper. Dette var eliteforaene for den nye liberale og absolutismekritiske politiske kultur.

I første omgang var det også adelen som ledet an i opposisjonen mot absolutismen, særlig gjennom parlamentene. På notabelforsamlingen i 1787 opptrådte ikke adelen som forsvarere av skatteprivilegier. I realiteten hadde de lenge betalt vingtième. Vivian Gruder har vist hvordan denne adelige forsamling inntok rollen som talsmenn for alle ansvarlige eiendomshavere og skattebetalere overfor finansministeren Calonne.43 Opinionens øyne var rettet mot dem. Notabelforsamlingen ville ikke oppfattes som ministerdespotiets lydige redskaper. De aksepterte ikke økte skatter. De krevde generalstendene innkalt. De krevde statlig sparsommelighet og et skattesystem som var basert på lokal medbestemmelse og oppmuntret til økt produktivitet. Men samtidig markerte de grensen for eliteidentifikasjon. Lokale forsamlinger skulle dannes i kjølvannet av den sentrale forsamlingen. Notabelforsamlingen insisterte på at disse skulle respektere standsgrenser og domineres av adelen.

42 Dette siste er også revisjonisten William Doyles konklusjon, når han skal forklare hvorfor embetsinnehaverne førte an for å innløse de salgbare embetene, til en takst langt under markedsverdien. Se Doyle 1984: 858–860.

43 V. Gruder, A Mutation in Élite Political Culture: The French Notables and the Defense of Property and Participation, 1787, Journal of Modern History 1984, 56.

Revisjonistene har på viktige felter utvidet vårt perspektiv. Men samtidig mister nok for eksempel en historiker som Guy Chaussinand-Nogaret litt sansen for pro- porsjoner.44 Det var bare et mindretall av den i utgangspunktet fåtallige adelen som engasjerte seg i økonomisk aktivitet av kapitalistisk type. Den økonomiske betydningen til dette mindretall av et mindretall ble stilt fullstendig stilt i skyggen av en sterkt voksende ikke-adelig økonomisk elite. Dessuten var adelens kapitalisme for en stor del ikke en fri konkurransekapitalisme, men en privilegiekapitalisme. De kombinerte som vi har sett spiritualistisk legitimerte privilegier med en utpreget sans for kapitalistisk profittmaksimering. Det var nok mer fordelaktig for adelen enn for økonomien som helhet. Enda mer: Guy Chaussinand-Nogaret vil så gjerne tegne et bilde som skal gi oss sans for adelens liberale, humane og fremskrittsrettede innstilling. Men at han uten kritisk kommentar bruker den sterke økonomiske involvering i slavehandel som en del av sitt bevismateriale, slik vi så ovenfor – det sier sitt om mangelen på kritisk distanse – både til 1700-tallets adel og til 1700-tallets kapitalisme.

Sammenfallet mellom ikke-adelig og adelig elite, når det gjelder økonomi og økonomiske holdninger, har blitt overdrevet i en del av den revisjonistiske litteraturen. Men heller ikke der hvor sammenfallet er slående, kan man uten videre utlede sosial samhørighet fra økonomisk likeartede interesser. Dette er en revisjonistisk feilslutning med marxistisk preg. Den forutsetter at folk føler tilhørighet primært ut fra såkalt «objektive», økonomiske kriterier. Det er derimot marxisten Michel Vovelle som har tatt utgangspunkt i den åndelige habitus, studert gjennom religiøs praksis. Han viser hvor forskjellig den var hos adelen og hos den ikke-adelige elite i Provence.45 Adelen holdt fast ved å be om sjelemesser helt fram til revolusjonen. Hos borgerskapet er det drastisk frafall i denne praksis fra 1750 og utover. De lavere lag fulgte den ikke-adelige elites eksempel. Dermed har han for denne provinsens vedkommende levert et slående argument mot revisjonistenes tese om elitens identifikasjon på tvers av standsgrensene. «Objektive» økonomiske kriterier var ikke tilstrekkelige identifikasjonsgrunnlag for adelen. Det er bare å se på holdningen hos denne standens majoritet ved de avgjørende korsveier – ved notabelforsamlingen i 1787, i spørsmålet om avstemningsreglene i 1788, da generalstendene kom sammen i 1789 og i valget for emigrasjon og kontrarevolusjon senere hen. Majoriteten av adelen ville slett kjennes ved alle de som sto og banket på dens dør og som syntes de nesten var blitt adelige fordi de eide embeter og seigneurier, og kanskje til og med formelt adelskap. Den etablerte adel ønsket ikke å miste sin identitet i en stor eiendomshavende elite. Behovet for å markere

44 Dette er en hovedinnvending i P. Goujards anmeldelse: «Féodalite» et Lumières au XVIIIe siècle. L'exemple de la noblesse, Annales Historiques de la Révolution Française 1977: 277.

45 M. Vovelle, L'élite ou le mensonge des mots, i De la cave au grenier, Québec 1980.

avstand ved å markere standsgrenser ser ut til å ha blitt større nettopp når de objektive, økonomiske og kulturelle forskjellene var blitt mindre. Borgerskapet beundret og etterapet adelen så lenge de kunne. Men beundringen og etterapingen motsatt vei var nok uendelig mye mindre. Når tilstrekkelig mange av den ikke-adelige elite hadde blitt ydmyket tilstrekkelig lenge, allierte de seg med de brede lag av det franske folk for å forkaste aristokrati som sosialt og politisk prinsipp.

BORGERLIG OG ADELIG IDENTITET

Sieyès' økonomiske konkurransearena versus moralsk fellesskap i monarkisk og jakobinsk variant

Den ikke-adelige elite hadde ikke noen samlet borgerlig identitet, hevder Sarah Maza.46 Også innenfor adelen var det splittelse og motsetninger som følge av at århundrers sosiale utviklingstrekk hadde avleiret seg i adelen. Adelen var som et levende arkeologisk museum for de siste fire–fem hundre års eliteutvikling. Nye

grupper hadde kommet inn, uten at de gamle var falt ut. Men nettopp fordi adelskap var en historisk rotfestet institusjon, og dertil juridisk klart avgrenset, hadde den likevel en enhet og selvbevissthet som middelklassen manglet. I det lengste var det fortsatt adelen som inkarnerte det beste i det store og eldgamle fellesskap som den franske nasjon var. Det var derfor det var så nærliggende også for den ikke-adelige elite å knytte sine sosiale ambisjoner til adelen. Før 1789 fantes det egentlig ikke noe konkurransedyktig alternativ, hevder Sarah Maza. Her kom presten Emmanuel Joseph Sieyès fra Fréjus i Provence som en Deus ex machina. Sieyès var den enkeltperson som i 1789 spilte størst rolle for å sprenge åpen eliten, med sin pamflett Hva er tredjestanden?. Her satte han den ikke-adelige eliten i spissen for 99 % av nasjonen, og definerte den i kontrast til adelen. Den gamle eliten hadde vakt forhåpninger om åpenhet, uten å være villig til å innfri dem for annet enn en svært rik og svært liten minoritet av tredjestanden. Sieyès var den fremste talsmann for Political Economy i 1789. Ved å definere tredjestanden og lavgeistligheten som de produktive og adelen som de privilegerte og uproduktive, som parasitter på nasjonen, ga Sieyès tredjestanden en lenge etterlengtet identitet. Sieyès underslo at store deler av tredjestandseliten også var privilegert og lignet ganske mye på adelen i økonomisk henseende. Men denne fordreide identitet var politisk effektiv i 1789.

Den suksess Sieyès' kategorisering hadde som politisk parole har nok bidratt til å lure historikere til å overta hovedlinjen i hans beskrivelse av sosiale forhold under det gamle regime. Men Sieyès var politiker, ikke historiker eller sosiolog. På

46 Maza 1997.

hans pamflett må man anvende et diskursanalytisk perspektiv av en annen type enn Furets. Sieyès er ikke så mye et offer for språket, som en som bruker språk til å kapitalisere på sosiale realiteter for slik å skape nye realiteter.47 Men samtidig måtte Sieyès' modell ha noe forankring i de eksisterende realiteter. Det han appellerte til, var den sosiale realitet at det franske folk nå ikke lenger ønsket privilegiesamfunnet. Adelen var et lettfattelig og klart avgrenset symbol på dette onde.

Men Sieyès' økonomistiske visjon beholdt ikke sin tiltrekningskraft etter at adelen og eneveldet var felt, og revolusjonen måtte kjempe med alvorlig motstand. Til tross for anti-britiske drag i Sieyès' ideologi, var den på mange måter i tråd med britisk økonomisk tenkning og praksis, med Adam Smith som den fremste ideolog. Men en modell hvor produksjon og økonomisk konkurranse var samfunnets basis og dypeste mening, var i det store perspektiv fremmed for fransk tradisjon. Rotfestede normer mot handel og en sterk tradisjon for helhetlige, organiske samfunnsmodeller og sentralisert styre, bidro nok til at den franske eliten i 1792 la Sieyès' økonomisk inspirerte samfunnsmodell til side. I den krisesituasjon de befant seg i, grep de i stedet til antikkens dyd og oppofrelse for det offentlige. Marx har gjort narr av dette. I en av sine materialistiske fortolkninger av historiske skjebnestunder hevder Marx at de borgerlige revolusjonære lederne trengte den antikke drapering for å skjule for seg selv at deres historiske oppgave var langt mer triviell, nemlig å etablere en sosial og juridisk orden som harmonerte med kapitalismen.48 Men Marx vedgår at hvis de revolusjonære ikke hadde trodd på sin egen frihet og sine høye idealer, ville de aldri kunnet utrettet det de gjorde – på godt og ondt, kan vi tilføye. I synet på staten som primært et moralsk fellesskap sto Robespierre nærmere Ludvig XIV, Saint-Louis og antikkens republikanske helter enn han sto Adam Smith og Thomas Malthus – eller Sieyès. Heller ikke for tredjestandseliten dreide omformingen av staten seg bare om det økonomiske. Derfor må også en god forklaring på de interne franske årsaker til revolusjonen dreie seg om mye mer enn «måten som menneskene produserer sine livsfornødenheter på».49

47 Dette er et hovedsynspunkt i W. Sewell, Jr., A Rhetoric of Bourgeois Revolution: The Abbé Sieyès and «What Is the Third Estate?», London 1994.

48 K. Marx, Louis Bonapartes attende brumaire (1852), i Verker i utvalg 3. Historiske skrifter, Oslo 1970: 146.

49 K. Marx, Fra den tyske ideologi (1846), i Verker i utvalg 2. Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Oslo 1970: 61.

SUMMARY

Wealth and Honour. The Economic Basis and the Patterns of Identification within the French Elite in the Last Years of the Ancien Régime

This article takes a critical look at the current debate among historians on the nature of French elite in the last decades of the Old Regime. What was the impact of the economic basis on patterns of identification within the elite and among non-elite social groups? The author relates this focus to a broader discussion of the causes of the French Revolution. In the second half of the eighteenth century the French nobility drew their income from both capitalist and traditionalist forms of investment and activity. The same could be said of the non-noble elite. With respect to the economic basis, there was no distinct difference between the noble and non-noble elites, contrary to the classic, Marxian interpretation. The main exception was trade, which nobles in general avoided. The author acknowledges the revisionist findings on this point, but embraces a different interpretation of their social and political significance. First, the noble forms of capitalism rested more on formal privileges and access to public money than the non-noble forms. Second, the spread of a patriotic and cosmopolitan vertu within the non-noble elite made inequality increasingly unpalatable. In the political struggles of the pre-Revolution, the nobility showed their unwillingness to abandon their social specificity in favour of an open elite defined by property. This gave Abbé Sieyès the opportunity to launch his famous distinction between an unproductive noble minority and a productive nation, headed by the elite of the Third Estate. With respect to the elite it was not a pertinent economic description. But it was an immensely effective way of giving the non-noble elite the self-image they needed to get rid of privilege.

Kai Østberg, f. 1963, dr.art., universitetslektor ved Klassisk og romansk institutt, Universitetet i Oslo.