OM FORMIDLINGEN AV TEKSTER PÅ CICEROS TID

HISTORISK TIDSSKRIFT, BIND 83, S. 537-557, © UNIVERSITETSFORLAGET 2004

Artikkelen undersøker hvorvidt tekster som ble forfattet eller kontrollert av den romerske eliten også ble videreformidlet til den allmenne befolkningen. En analyse av spredte kommentarer hos Cicero og andre samtidige kilder antyder at romerske eliteaktører tok nokså jevnlig i bruk både muntlige og skriftlige formidlingsformer for å få en tekst ut til folket, i hvert hvis det lå politiske motiver bak; selv om kildene er tause om en eventuell spredning av rent litterære, ikke-politiske tekster, viser den retoriske feiden mellom Caesar og Bibulus at også poetiske tekster kunne settes pris på av vanlige romere. Artikkelen ser til slutt på eliteaktørenes tekstformidling i lys av den pågående debatten omkring de reelle maktforhold i romersk politikk.

INNLEDNING

I sin grundige og banebrytende monografi Ancient Literacy anslo William V. Harris, stikk i strid med rådende «optimistiske» antagelser om antikkens skriftkultur, at kanskje så lite som 15 % av den italienske befolkningen kunne lese eller skrive under den romerske senrepublikk (ca. 150-30).1 Harris mente å påvise at antikke samfunn manglet seks grunnleggende kriterier for masseutbredelse av skrive- og leseferdigheter - nemlig teknologi (og da særlig trykkerier), et vidtfavnende skolesystem, store byer, økonomisk infrastruktur, religiøse motiver og ikke minst aktiv støtte fra dominante samfunnsgrupper - i den grad at vi må anta at de lå rundt samme lave nivå som førmoderne samfunn fra de 19. og 20. århundrer.2 Selv om det er mulig å kritisere enkelte sider ved Harris' metode og hans noe «pessimistiske» estimater,3 har det i etterkant av Ancient Literacy vært bred enighet om at skrive- og leseferdigheter på ingen måte var universelt utbredte i den romerske senrepublikk. Litt forenklet kan vi ut fra Harris dele det senrepublikanske sam-

1 W.V. Harris, Ancient Literacy, London 1989: 266-267. Alle antikke tidsangivelser er før vår tidsregning, og alle oversettelser fra latin er forfatterens egne.

2 Harris 1989: 11-24.

3 Gode kommentarer og innvendinger finnes særlig i J.H. Humphrey (red.), Literacy in the Roman World (Journal of Roman Archaeology Supplement 3), 1991, og også mer generelt i A.K. Bowman og G. Woolf (red.), Literacy and power in the ancient world, Cambridge 1994. Av kritikken mot Harris stiller jeg meg mest på linje med N. Horsfall, Statistics or states of mind?, i Humphrey 1991: 59-76.

funnet inn i tre hovedgrupperinger med hensyn til deres innlemmelse i skriftkul- turen:4

  1. Eliten: senatorer, riddere, lokale stormenn og andre privilegerte grupper, samt medlemmer av deres respektive husholdninger, ville i stor grad ha brukt det skrevne ord i sine politiske, økonomiske og private sysler.5 De overliggende resultatene av deres skriftkultur - kodifiseringen av lovverket, bestyringen av militærvesenet og statsreligionen, nedtegnelsen av historien - var selve limet i det romerske samfunnet. I tillegg ville slike elitegrupper i stor grad ha bidratt til å spre det skrevne ord i det offentlige rom, gjennom innskrifter på monumenter og gravstener, lovtavler, edikter, mynter et cetera. Republikkens siste leveår overvar dessuten en oppblomstring av den latinske litteraturen, med mesterverk fra blant andre Cicero, Caesar, Catull, Lukrets og Sallust; slike verk fra republikkens fornemme menn ble gjerne resitert for venner og bekjente ved private lesninger eller middagsselskaper, og deretter sirkulert i form av avskrifter blant en voksende sirkel av venner og venners venner.6

  2. Skriftkyndige og delvis skriftkyndige utenom eliten: en viss andel av den vanlige befolkningen7 (15 %? 30 %? 40 %?) ville i mye mindre grad enn eliten ha

4 Harris 1989: 196-233 (bruksområdene for skrift), 248-273 (utbredelsen av lese- og skriveferdigheter).

5 «Elite» foretrekkes her fremfor «overklasse» eller «aristokrati», og er bredt å forstå som den romerske samfunnstoppen; F. Millar diskuterer problemene med en nærmere innsnevring av begrepene i The Crowd in Rome in the Late Republic, Ann Arbor 1998: 4-5. Som en del av elitens «husholdninger» velger jeg her å inkludere eventuelle diktere, kritikere (grammatici) eller andre lærde av (forholdsvis) lav sosial status som var tilknyttet de enkelte eliteaktører, da de litterære tekstene slike mennesker produserte var underlagt elitens direkte eller indirekte kontroll; selv den malus poeta de populo («slett dikter fra folket») som nevnes av Cicero (Pro Archia 25), løp, eller i hvert fall forsøkte å løpe, en eliteaktørs ærend. For mer om romersk litterær patronasje, se for eksempel K. Quinn, The Poet and his Audience in the Augustan Age, Aufsteig und Niedergang der römischen Welt II.30.1, 1982: 75-180.

6 Se E.J. Kenney, Books and readers in the Roman world, i E.J. Kenney og W.V. Clausen (red.), The Cambridge History of Classical Literature: II Latin Literature, Cambridge 1982: 3-32; R.J. Starr, The circulation of literary texts in the Roman world, Classical Quarterly 37, 1987: 213- 223; J.P. Small, Wax Tablets Of The Mind: Cognitive studies of memory and literacy in classical antiquity, London 1997: 26-40. For mer om republikkens litteratur generelt, se for eksempel G.B. Conte, Letteratura latina: Manuale storico dalle origini alla fine dell'impero romano, Firenze 1987 (på engelsk som Latin Literature. A History, Baltimore 1994).

7 i Roma og den umiddelbare omegn av totalt ca. 1-2 millioner romerske borgere totalt (for henvisninger, se O.F. Robinson, Ancient Rome: City planning and administration, London1989: 239-240, 259-267.«Den vanlige befolkningen», «allmuen» og så videre, er igjen bredt å forstå som alle utenom eliten - (mannlige) borgere, kvinner, fremmede og slaver. De romerske borgerne - de fattige så vel som de litt mer velstående - ville nok ha snøftet av en slik sammenslåing, men i vår sammenheng er det i utgangspunktet lite hensiktsmessig å skille dem ut fra den generelle massen, gitt tekstformidlingens upresise natur (f.eks. ville lovtekster eller graffiti i prinsippet kunne ha blitt lest av hvem som helst). Innbyggertallet i Roma på slutten av senrepublikken er gjengs anslått til pluss-minus 1 million, med rundt 3-400 000 borgereNote 7 fortsetter neste sideNote 7 fortsetter1992: 8). Lese- og skriveferdighetene var generelt lavere blant kvinner enn menn, se Harris:

skrevet eller lest i dagliglivet; i denne grupperingen ville vi forvente å finne for eksempel handelsmenn, håndverkere og soldater, samt visse slaver (i noen tilfeller høyt utdannete). Tekstene som disse menneskene sto bak - private brev, notater, forretningsprotokoller og så videre - ville knapt ha satt spor etter seg i den bredere offentligheten. Denne delen av befolkningen ville imidlertid ha stått bak en viss spredning av det skrevne ord i det offentlige rom, og da særlig gjennom uoffisiell skriftbruk (som for eksempel diverse typer av graffiti).

  1. Analfabetene: den resterende delen av befolkningen kunne verken lese eller skrive, eller bare gjøre dette svært begrenset. Slike mennesker ville ha blitt utestengt fra aktivt å bruke det skrevne ord, selv om de i noen grad kunne få hjelp til for eksempel å skrive brev eller lese graffiti og offisielle oppslag.8

Selv om den romerske elite ikke er å oppfatte som en monolittisk enhet, var de enkelte aktører likevel forankret i en felles sosiokulturell bakgrunn og privilegert stilling i forhold til befolkningen for øvrig, inkludert de som kunne lese og/eller skrive. Eliten dro gjerne til Rhodos eller Athen for å fullføre sin utdanning, de kontrollerte statsarkivene og de hellige skriftene, de skrev politiske brev og pusset på dikt. De hadde kort sagt en egen skriftkultur som satte grunntonen i det romerske samfunnet, og som på mange måter definerte dem som eliten; deres skriftkultur var, for å omskrive Abraham Lincoln, «of the elite, by the elite, for the elite». Skulle du få tilsendt det siste velpolerte verk fra en ansett litterat, eller få tilgang til et offisielt brev sendt til senatet, holdt det verken å være en velholden baker eller lutrygget bonde.

Spørsmålet jeg stiller i denne artikkelen er om det likevel fantes mekanismer i det romerske samfunnet som gjorde at denne grensen mellom topp og bunn ble overskredet. Med andre ord: ble noen av elitens ellers utilgjengelige skrifter spredt til den allmenne befolkningen, og i så fall hvordan - og, ikke minst, hvorfor? Jeg skal i det følgende se på mulige spredningskanaler for både litterære tekster (bredt forstått som en tekst skrevet på privat initiativ for å uttrykke et personlig eller kunstnerisk synspunkt) og ikke-litterære tekster (bredt forstått som et mer instrumentelt eller informativt dokument). Et viktig poeng å merke seg allerede i begynnelsen er at romersk politikk gjerne utfoldet seg gjennom begge typer: dikt var ofte implisitt politiske, mens taler og politiske brev var ofte av høy litterær verdi. Grensene flyter allerede ved sjangerinndelingen.

8 Harris 1989: 33-35; Horsfall 1991: 69-70; A.E. Hanson, Ancient illiteracy, i Humphrey1991: 159-198.

OPPSLAG OG FOLKEMØTER

Det er umulig å forestille seg bykjernen i Roma, med alle sine templer og tabernae og offentlige bygninger, uten en imponerende mengde med offisielle oppslag på veggene: staselige bronsetavler foreviget senatsvedtak og folkeforsamlingslover, mens mer tidsbegrenset informasjon, slik som lovforslag, jurylister og embetsmennenes edikter, ble kunngjort på hvitmalte tretavler.9 I den grad noen fant på å bruke slike oppslag til å offentliggjøre ellers utilgjengelige tekster, ville vi i så fall ha liten sjanse til å oppdage det. For det første ville nettopp tretavler ha vært benyttet til slik virksomhet, og et så forgjengelig materiale ville ha hatt små overlevelsesmuligheter. For det andre ville slike oppslag ha vært mest rettet mot den allmenne befolkningen og følgelig hatt mindre sjanse til å bli omtalt i kildene våre, som jo i overveldende grad stammer fra medlemmer av eliten.

Tilfeldighetene vil imidlertid ha det til at det er bevart noen korte henvisninger til slike oppslag i de overleverte kildene. Den mest oppsiktsvekkende av disse er episoden med Bibulus' såkalte «arkhilokhiske edikter». Det forholdt seg slik at de to konsulene i år 59 var Marcus Calpurnius Bibulus og den senere diktator Gaius Julius Caesar. Embetstiden deres var preget av et uforsonlig fiendskap, og Caesar overskygget sin kollega fullstendig, i den grad at samtidige vitsemakere kalte året for Iulio et Caesare consulibus («året da Julius og Caesar var konsuler»).10 Bakgrunnen for feiden var Bibulus' motstand mot Caesars foreslåtte jordbruksreform, som Caesar forsøkte å trumfe igjennom med til dels voldelige midler.11 Den tilsidesatte Bibulus bar nag ikke bare mot Caesar, men også mot Caesars daværende forbundsfelle Pompeius, og som en dannet og kultivert romer forfattet han bitre smedeskrifter mot dem begge. Hvor bitre? «Bibulus skrev at kollegaen sin var en 'bithyniansk dronning',» forteller Suetonius, med henvisning til Caesars påståtte forhold til kongen av Bithynia, «og at 'før var en konge ham kjær, nå konge- makt'.»12 Det som interesserer oss her er måten Bibulus offentliggjorde disse tekster på, nemlig i form av konsulens offisielle edikter slått opp i det offentlige rom. Kilden for dette er tre samtidige brev fra Cicero til sin venn Atticus (Epistulae Ad Atticum [= Att.] 2.19.5, 2.20.4-6, 2.21.3-5):

9 Se C. Williamson, Monuments of Bronze: Roman Legal Documents on Bronze Tablets, Classical Antiquity 6, 1987: 160-183; M. Corbier, L'écriture dans l'espace public romain, i L'urbs: espace urbain et histoire, Ier siècle avant J.-C. - IIIe siècle après J.-C. (Collection de L'École Française de Rome 98), Roma 1987: 27-60; Harris 1989: 164-166, 206-208.

10 Suetonius Iulius 20.2, jfr. Cassius Dio 38.8.

11 Se Millar 1998: 126-136.

12 Suetonius Iulius 49.2. For smedeskriftenes rolle i senrepublikansk tid, se S. Koster, Die Invektive in der griechischen und römischen Literatur, Meisenheim 1980: 97-144, 177-293.

Edicta Bibuli audio ad te missa. Iis ardet dolore et ira noster Pompeius.

Jeg hører at Bibulus' edikter har blitt sendt til deg. Vår kjære Pompeius brenner ved harme og sinne på grunn av dem.

Bibulus hominum admiratione et benevolentia in caelo est; edicta eius et contiones describunt et legunt. Novo quodam genere in summam gloriam venit. Populare nunc nihil tam est quam odium popularium ... Comitia Bibulus cum Archilochio edicto in a. d. XV Kal. Nov. distulit.

Bibulus er løftet til skyene av folks beundring og velvilje; de skriver ned og leser både ediktene og folkemøtetalene hans. Han har oppnådd den største anseelse på en aldeles ny måte. Ingenting er nå mer populært enn hatet mot populistene [i.e. Caesar og hans forbundsfeller] ... Bibulus har utsatt valgene til 18. oktober gjennom et arkhilokhisk edikt.

Non tenui lacrimas cum illum a. d. VIII Kal. Sext. vidi de edictis Bibuli contionantem ... Archilochia in illum edicta Bibuli populo ita sunt iucunda ut eum locum ubi proponuntur prae multitudine eorum qui legunt transire nequeamus, ipsi ita acerba ut tabescat dolore ... Qui cum comitia in mensem Octobrem distulisset, quod solet ea res populi voluntatem offendere, putaret Caesar oratione sua posse impelli contionem, ut iret ad Bibulum; multa cum seditiosissime diceret, vocem exprimere non potuit.

Jeg kunne ikke holde tilbake tårene mine da jeg så ham [Pompeius] den 25. juli tale til et folkemøte om ediktene til Bibulus ... Bibulus' arkhilokhiske edikter mot ham er så populære blant befolkningen at det er umulig å komme seg forbi stedet hvor de er slått opp, på grunn av alle menneskene som leser dem, og så smertefull for ham [Pompeius] at han fortæres av harme ... Etter at Bibulus utsatte valgene til oktober, og fordi dette vanligvis opprører folkeviljen, trodde Caesar at han gjennom sin talekraft kunne oppildne et folkemøte til å storme huset til Bibulus; selv om Caesar talte ytterst voldsomt, klarte han ikke å piske opp stemningen.

Det er særlig to forhold i Ciceros fremstilling som peker seg ut. For det første det angivelige oppslaget av folkemøtetaler (contiones): Hvis tekstoverleveringen stemmer, så må dette henvise til taler som Bibulus rakk å holde før han trakk seg tilbake fra offentligheten våren 59 i protest mot bruduljene rundt Caesars jordbruksreform.13 Det virker imidlertid litt upraktisk at Bibulus ville ha slått opp en mengde relativt lange taler, og enda mer upraktisk - for ikke å si direkte usann-

13 Suetonius Iulius 20.1, Plutark Caesar 14.6, Velleius Paterculus 2.44.5, Cassius Dio 38.6. For bakgrunnen og den fysiske setting til folkemøtene, som en embetsmann kalte sammen for å legge frem sitt syn om lovforslag og andre viktige anliggender, se R. Morstein-Marx, Mass Oratory and Political Power in the Late Roman Republic, Cambridge 2004: 34-60.

synlig - at folk ville tatt på seg den tidkrevende oppgaven det var å skrive ned disse talene, jfr. Ciceros bemerkning om at han måtte sende «mange kopister» (plures librarii) for å skrive ned teksten til ett enkelt lovforslag.14 En annen innvending er at ingen annen kilde nevner disse talene, kun ediktene.15 Vi bør derfor ha in mente at det tidligst bevarte manuskript av Epistulae Ad Atticum daterer seg fra slutten av det 14. århundre og er basert på en arketype som er «by common consent [a] corrupt MS of no great antiquity».16 Tilfeldige kopieringsfeil vil lett ha oppstått i teksten i århundrenes løp, og det virker sannsynlig at så har skjedd her, ved for eksempel at et ekstra et har sneket seg inn en gang i tiden - originalen ville i så fall ha vært edicta eius contiones describunt et legunt, «folkemøter (contiones) skriver ned og leser ediktene hans». Shackleton Bailey er også svært skeptisk til forekomsten av talene og foreslår at Cicero muligens skrev ut og ikke et, slik at den opprinnelige meningen var noe tilsvarende «folkemøter skriver ned ediktene hans for å lese dem».17 Alt i alt synes talenes opphavsmann mer å ha vært en uforsiktig munk enn en romersk politiker; hvis det imidlertid er slik at den overleverte teksten er riktig - med andre ord, hvis Bibulus faktisk slo opp sine folkemøtetaler i offentligheten og at folk stimlet til for å skrive dem ned - så vil det radikalt utvide den mulige spredningen av selv relativt lange tekster i den romerske verden.

Det andre påfallende forholdet i Ciceros fremstilling er hans to henvisninger til Arkhilokhos, den greske dikteren fra arkaisk tid beryktet for sine bitende politiske og erotiske vers. Beske karakterangrep var også et hverdagslig innslag i den politiske diskursen i Roma - det er nok å henvise til Ciceros egne taler - og det er helt utenkelig at Cicero ville ha brukt en så bestemt betegnelse som «arkhilokhisk edikt» hvis han kun tenkte på ediktenes skarpe tone. Cicero må heller ha henspilt til ediktenes form: de var med andre ord ikke bare smedeskrifter, men smedevers - et viktig poeng jeg kommer tilbake til i oppsummeringen. Fra Att. 2.19.5 synes det dessuten klart at disse vers sirkulerte blant eliten på den vanlige måten (altså gjennom avskrifter som spredte seg til venner og venners venner),18 slik at versenes oppslag i form av offisielle edikter ville ha vært mest rettet mot den vanlige

14 Cicero De Lege Agraria 2.13. Det har blitt anslått at bærbare tretavler, som eventuelt kunne ha vært benyttet til å skrive ned talene, inneholdt kanskje bare rundt 50 ord i snitt (Harris 1989: 194, n. 101); til sammenligning varierer Ciceros bevarte folkemøtetaler fra rundt 1250 til rundt 10 000 ord (hhv. De Lege Agraria 3 og De Lege Agraria 2).

15 Jfr. Suetonius Iulius 9.2, 20.1, 49.2 og Plutark Pompeius 48.4, i tillegg til Cicero Att. 2.19.5 og 2.21.3-5.

16 D.R. Shackleton Bailey (red.), Cicero's Letters To Atticus. Volume I, Cambridge 1965: 101, jfr. 77-101, 252-255, 392-394.

17 Shackleton Bailey 1965: 393. Talene tas derimot for god fisk av for eksempel Millar 1998: 130, dog uten noen videre diskusjon av avsnittets holdbarhet.

18 Fra Suetonius (Iulius 9.2) vet vi dessuten at ediktene ble samlet på et visst tidspunkt og sirkulert blant eliten som et enhetlig verk.

befolkningen. Og etter Cicero å dømme var de den reneste PR-triumf: ikke bare ble versene spredt vidt omkring, men så virkningsfulle var de at både Pompeius og Caesar følte seg tvunget til å tale til folkemøter om emnet, og det nokså forgjeves - alt dette mens Bibulus selv holdt seg hjemme.

Cicero og Suetonius etterlater oss også med noen uløselige spørsmål. Nøyaktig hvor i Roma ble versene slått opp? Hva slags materialer brukte den vanlige befolkningen til å kopiere teksten - tretavler, potteskår, skrap av dyrebar papyrus? Hvor mange kopier ble laget, og hva skjedde med kopiene etterpå? Og hva mener egentlig Cicero med novo quodam genere: var det gjenopplivingen av arkhilokhisk smedevers som var «den nye måten» å oppnå folkets anseelse på, eller var det det at versene ble slått opp som edikter i det offentlige rom - og i tilfellet det siste, var dette en idé som bredte seg?

Uansett om et slikt (mis)bruk av offentlige oppslag var en nyskapning fra Bibu- lus' side, ville det vært underlig om ingen andre benyttet seg av en så fremgangsrik taktikk. Og vi finner da også flere eksempler på at litterære tekster ble slått opp i det offentlige rom, nemlig privatbrev - i hvert fall de som var av politisk karakter. Brev mellom romerske forbundsfeller var ofte private bare i navnet og virket mer som politiske taler i miniatyr; slike brev ble gjerne kopiert og satt i omløp blant eliten.19 Og i februar 49, med Roma på randen av borgerkrig, skrev Cicero følgende til Atticus (Att. 7.17.2, 7.18.1):

Scire iam te oportet, L. Caesar quae responsa referat a Pompeio, quas ab eodem ad Caesarem ferat litteras. Scriptae enim et datae ita sunt, ut proponerentur in publico. In quo accusavi mecum ipse Pompeium, qui, cum scriptor luculentus esset, tantas res atque eas, quae in omnium manus venturae essent, Sestio nostro scribendas dederit.

Du burde nå ha fått kjennskap til hva slags svar Lucius Caesar meddeler fra Pompeius, hva slags brev han overbringer fra Pompeius til Julius Caesar. For brevet ble skrevet for at det skulle slås opp i offentligheten. I mitt indre klandrer jeg Pompeius, som - til tross for at han selv er en lysende skribent - ga Sestius oppdraget med å skrive dette viktige brevet, som vil komme alle i hendene.

Responsa Pompei grata populo et probata contioni esse dicuntur; ita putaram.

Pompeius' svar [til Caesar] sies å ha behaget folket og å ha blitt bifalt på et folkemøte, slik jeg hadde trodd.

På samme tid sendte Cicero selv noen brev til Caesar, hvor han mante Caesar til fred og roste ham i glødende ordelag - så glødende, faktisk, at Atticus engstet seg

19 Se for eksempel Cicero Att. 10.8a-b, 16.16a-f.

for at ordene kunne være til skade for Cicero ved en senere anledning. Cicero delte imidlertid ikke vennens bekymring (Att. 8.2.1, 8.9.1-2):

Ego ad Caesarem unas Capua litteras dedi ... Eas si quo ille misit, in publico proponat velim.

Jeg sendte et brev til Caesar fra Capua ... Hvis han videresendte brevet, skulle jeg ønske at han slo det opp i offentligheten også.

Epistulam meam quod pervulgatam scribis esse, non fero moleste, quin etiam ipse multis dedi describendam ... Ne ego istas litteras in contione recitari velim, si quidem ille ipse ad eundem scribens in publico proposuit epistulam illam, in qua est «pro tuis rebus gestis amplissimis» ...

Mitt brev [til Caesar], som du skriver har blitt offentliggjort, plager meg ikke - ja, jeg har selv gitt brevet til mange for at de kunne kopiere det ... Jeg ville ikke ha hatt noe imot at brevet ble lest opp på et folkemøte, all den tid Pompeius selv slo opp i offentligheten sitt brev til Caesar, hvor det står «i henhold til dine storslåtte bragder» ...

Alt i alt viser disse avsnitt fra Cicero at det fantes to utfyllende mekanismer for å videreformidle en ellers utilgjengelig tekst: ved oppslag i det offentlige rom, og ved opplesning på folkemøter. Lignende mekanismer synes å ha vært brukt også med hensyn til ikke-litterære tekster som offentlige brev og dokumenter. I to avsnitt i De Bello Civili forbinder Caesar feltkommunikeer med ryktespredning (litterae et fama), men han er uklar på detaljene.20 Mer konkret nevner historikeren Sallust at offisielle brev fra feltherrer, provinsbyer og fremmede sendebud ble lest opp i senatet,21 og videre at innholdet i slike tekster kunne lekke ut til den vanlige befolkningen (Iugurtha 30.1, 73.3):

Postquam res in Africa gestas quoque modo actae forent fama divolgavit, Romae per omnis locos et conventus de facto consulis agitari. Apud plebem gravis invidia, patres solliciti erant.

Etter at ryktene hadde gjort kjent hva som hadde hendt i Africa [i.e. forhandlinger med opprøreren Jugurtha], og på hva slags måte, ble konsulenes handlinger diskutert overalt i Roma og i alle sammenkomster. Plebeierne var i harnisk, og senatorene var bekymrede.

20 Julius Caesar De Bello Civili 3.72.4 og 3.79.4. Ryktespredningens sentrale plass som nyhetsformidler (og nyhetsforvrenger) i det romerske samfunnet illustreres godt ved Ovids poetiske beskrivelse av Famas hus i Metamorphoses 12.39-63.

21 Sallust Catilina 30.1, 34.3, 47.2, Iugurtha 24.1, 39.2.

Et Romae plebes, litteris quae de Metello ac Mario missae erant cognitis, volenti animo de ambobus acceperant.

Og etter at plebeierne i Roma fikk vite om brevene som var blitt sendt angående Metellus og Marius, bifalte de gladelig det som ble meldt om dem begge.

Hvorvidt disse enkelthendelsene virkelig fant sted er ikke vesentlig her - det som er interessant er det generelle mønsteret Sallust beskriver.22 Det er rimelig å anta at senatet fikk vite resultatet av forhandlingene med Jugurtha gjennom offisielle brev fra provinsen Africa, slik det tydelig benevnes i Iugurtha 73.3. Sallust forteller imidlertid ikke hvordan slike opplysninger i neste instans ble tilegnet av befolkningen, enten det var gjennom offentlige oppslag eller gjennom at en embetsmann leste opp eller sammenfattet brevene foran et folkemøte. Det som er klart er at innholdet i de offisielle brevene kunne bli spredt til allmuen, og Sallust presenterer dette som en rutinemessig hendelse.

Når det gjelder offentlige dokumenter (tabellae publicae), ble disse som regel oppbevart i templer, arkiver eller embetsmennenes privatboliger - med andre ord steder som var utilgjengelige for den vanlige befolkningen.23 Men også slike dokumenter kunne bli offentliggjort. Julius Caesar trumfet for eksempel igjennom at forordningene (acta) fra både folkeforsamlingene og ikke minst senatet skulle sammenfattes og offentliggjøres.24 Senatsvedtak ble ikke bare slått opp i det offentlige rom, de ble også lest opp ved folkemøter for å informere borgerne om senatets beslutninger.25 Og ved i hvert fall ett tilfelle beordret Cicero som konsul at visse offentlige dokumenter skulle kopieres og offentliggjøres ut over hele den romerske verden.26 Hyppigheten av slik formell og uformell spredning er umulig å måle, men Sallust gir iallfall inntrykk av at allmuen var generelt informert om viktige hendelser i den romerske verden - og ikke minst at de agiterte ut ifra slik informasjon.27

22 Se også Plutark Pompeius 16.4, 21.2, 41.3-4, 59.2, Caesar 30.2.

23 Se P. Culham, Archives and Alternatives in Republican Rome, Classical Philology 84, 1989: 100-115, og C. Williamson, The Display of Law and Archival Practice in Rome, i E.H. Solin, O. Salomies og U. Liertz (red.), Acta Colloquii Epigraphici Latini, Helsinki 1995: 239-251.

24 Suetonius Iulius. 20.1. Både formen til og innholdet i disse acta, samt hele ordningens levetid, er imidlertid høyst omdiskutert, se B. Baldwin, The Acta Diurna, Chiron 9, 1979: 189-203, og P. White, Julius Caesar and the Publication of Acta in Late Republican Rome, Chiron 27, 1997: 73-84.

25 Cicero In Catilinam 3.13, Att. 2.24.3.

26 Cicero Pro Sulla 40-43.

27 Se for eksempel Iugurtha 40.3, hvor det er folket som er drivkraften bak straffetiltakene mot Jugurthas romerske medløpere.

PIRATOPPSLAG OG SOLOUTSPILL

De romerske litterati jamret seg noen ganger over at enten skisser eller ferdige tekster var kommet på avveie: en «løsaktig kvinne» fikk ved ett tilfelle sine klør i noen av Catulls tretavler, som inneholdt presumptivt uferdige dikt;28 Cicero på sin side klaget til Atticus over at hans filosofiverk De Finibus hadde begynt å sirkulere før han ønsket det.29 Enda viktigere forekom det at «piratkopier» av en gitt tekst ble bevisst sirkulert ut i fra politiske motiver: Cicero sirkulerte en gang et smedeskrift mot den avdøde Cato Uticensis uten forfatterens tillatelse, fordi han mente at angrepet faktisk hedret Catos minne;30 ved minst ett tilfelle ble én av Ciceros egne taler sirkulert i Roma mot hans uttrykte vilje og til stor politisk skade for ham selv.31 Det var med andre ord ikke nødvendigvis tekstens forfatter, men heller tekstens mottager som bestemte hvorvidt den gitte teksten skulle videreformidles. Slik uautorisert kopiering og spredning ville selvfølgelig ha holdt seg innen de samme elitære kretser som ellers - men det foregir også muligheten for at en tekst kunne spres gjennom uautoriserte oppslag. Ciceros bemerkninger i Att. 8.2.1 forutsetter faktisk dette: han håpet at Caesar på eget initiativ, og uten noen formell tillatelse, ville slå opp brevet hans på et offentlig sted - og hvis Caesar gjorde som Cicero håpet, kan vi være sikre på at det var fordi det passet Caesars egne formål. For så snart en tekst kom ut av forfatterens hender, kunne enhver gjøre med teksten som han selv lystet, og med hvilket som helst motiv.

Det hendte også at tekster ble lest opp offentlig uten forfatterens samtykke. Marcus Antonius leste en gang opp et privatbrev som Cicero hadde skrevet til ham, et brev hvis innhold var både ytterst pinlig og politisk belastende for avsenderen; Ciceros mottiltak var å skjelle Antonius ut for usivilisert oppførsel, men skaden var uansett skjedd.32 På samme vis leste den beryktede oppvigleren Publius Clodius opp et fortrolig brev fra Caesar, hvor Caesar visstnok gratulerte ham for å ha nøytralisert Cato; dette fikk Cicero til å utbryte quas aut numquam tibi ille litteras misit, aut, si misit, in contione recitari noluit («enten sendte aldri Caesar deg dette brevet, eller, hvis han gjorde det, så ønsket han ikke at det skulle leses opp på et folkemøte»).33 Det ligger i kortene at slik uautorisert informasjonsspredning kunne medføre både personlige og politiske konsekvenser for mannen bak: forbundsfeller kunne være tilbakeholdne med å sende ham fortrolige brev, eller, som i tilfellene ovenfor, så kunne en motstander slå politisk mynt på avslørerens man-

28 Catull 42.

29 Cicero Att. 13.21a.3, 13.22.3.

30 Cicero Att. 12.44.1, 12.45.3, 12.48.1.

31 Cicero Att. 3.12.2, 3.15.3.

32 Cicero Philippica 2.7-9.

33 Cicero De Domo Sua 22.

glende folkeskikk. Men det var ingen juridiske konsekvenser, da begrepet «copyright» var helt ukjent i antikken, og det fantes visselig ingen lov som forhindret spredningen av konfidensielle opplysninger.

Privatbrev kunne også snappes opp og offentliggjøres av politiske rivaler. Romerne sendte gjerne sine brev via slaver eller venner som var på gjennomreise, og slik brevformidling var særdeles utsatt for tabber og fadeser - alt fra at brev ble forsinket i månedsvis til at kuréren ble grisebanket og ranet av landeveisrøvere.34 Cicero utrykker derfor til stadighet frykt for at politisk følsomme brev kunne havne i feil hender, og han nøler ofte med å sende brev med uerfarne bud: huic terrae filio nescio cui committere epistulam tantis de rebus non audeo («jeg tør ikke å betro et brev om så viktige anliggender til denne bondetampen her»).35 Ciceros forholdsregler var som hentet ut fra en spionroman: han forsøkte seg med kodenavn, slik som «Laelius» for seg selv og «Sampsiceramus» når han skrev nedlatende om Pompeius;36 han sendte brev uten underskrift eller vokssegl;37 han skrev i fordekte vendinger.38 Ciceros nesten patologiske bekymring tyder på at brevoppsnappinger var en overhengende fare - og derfra kunne selvfølgelig brevet videreformidles på en hvilken som helst måte besitteren fant for godt. Det beste eksemplet på dette er da Cicero selv fikk snappet opp avslørende brev fra noen av Catilinas sammensvorne i 63: i to mesterlig regisserte seanser fikk han deretter brevene lest opp i senatet og sammenfattet foran et folkemøte.39

Også innholdet i ikke-litterære tekster kunne spres på denne måten. Ifølge Cicero ble selv innholdet i romernes hellige bøker avslørt (De Domo Sua 39):

Venio ad augures, quorum ego libros, si qui sunt reconditi, non scrutor: non sum in exquirendo iure augurum curiosus. Haec, quae una cum populo didici, quae saepe in contionibus responsa sunt, novi.

Jeg kommer nå til augurene, hvis bøker jeg ikke ønsker å granske, i hvert fall ikke de som er hemmelige - jeg er ikke nysgjerrig etter å undersøke augurenes lovverk. Jeg er kjent med de punkter som jeg, sammen med befolkningen for øvrig, har fått rede på som et resultat av utspørringer på folkemøter, slik det ofte skjer.

Publius Clodius var ikke uventet én av dem som drev med slike utspørringer;40 under den bitre striden om Ciceros hus på Palatinen leste han sågar ut et offisielt

34 Cicero Att. 5.21.4, 7.9.1.

35 Cicero Att. 1.13.4.

36 Cicero Att. 2.14.1, 2.20.5.

37 Cicero Att. 11.2.4.

38 Cicero Att. 2.19.5.

39 Cicero In Catilinam 3.4-13; et annet eksempel finnes i Plutark Pompeius 20.4.

40 Cicero De Domo Sua 40-42.

svar fra spåmennene på et folkemøte.41 Selv om Ciceros tone i de aktuelle avsnittene tyder på at han anså slike avsløringer for å være umoralske, måtte han motvillig medgi at Clodius agiterte innenfor lovens grenser42 - og ordet saepe («ofte») antyder at slike avsløringer var en relativt vanlig hendelse.

GRAFFITI

Graffiti var svært utbredt i Roma og omfattet alt fra slibrigheter og trusler til annonser og politiske slagord. Vi er her ikke interessert i fenomenet graffiti qua graffiti («stem på den og den»), men hvorvidt slik graffiti også ble benyttet til å formidle ellers utilgjengelige tekster. I den grad dette forekom, kunne det bare ha være aktuelt for relativt korte tekster, slik som epigrammer og andre dikt. Utgravningene i Pompeii har avdekket graffiti med snipper fra velkjente dikt, ofte feilsitert eller feilstavet, i tillegg til dikt hvis opphav er ukjent.43 Det er vanskelig å måle den konkrete effekt av slik ad hoc spredning, og slike litterære snipper ville sannsynligvis bare vært av interesse for de som allerede var kjent med diktet på forhånd. Men gitt romernes praksis med å bruke diktning som et retorisk våpen, virker det ikke usannsynlig at politiske epigrammer ble noen ganger spredt i sin helhet gjennom graffiti, tilsvarende Bibulus' mer formelle oppslag av sine smedevers. Det er for eksempel ikke vanskelig å forestille seg en Caesar-motstander som skjender en romersk husvegg med Catulls knusende avfeiing nil nimium studeo, Caesar, tibi velle placere, / nec scire utrum sis albus an ater homo («Jeg er ikke altfor opptatt av å ville behage deg, Caesar, eller engang vite om du er svart eller hvit»).44 Cicero skildrer visselig en slik aktivitet når han beretter følgende i sin tale mot den korrupte guvernøren Verres (In Verrem 3.77, 5.81):

Aeschrionis Syracusani uxor est Pipa, cuius nomen istius nequitia tota Sicilia pervagatum est; de qua muliere versus plurimi supra tribunal et supra praetoris caput scri- bebantur.

41 Cicero De Haruspicium Responso 8-9.

42 Cicero De Domo Sua 42.

43 J.L. Franklin, Jr., Literacy and the parietal inscriptions of Pompeii, i Humphrey 1991: 77- 98. I ett av sine dikt truer Catull noen rivaler som står oppstilt utenfor en salax taberna («slibrig sjappe», i.e. et bordell) med at han skal totius vobis / frontem tabernae sopionibus scribam («skrible slibrigheter [eg. «peniser» ] om dere over hele bordellets frontside», 37.9- 10). Mange av Catulls kortere dikt virker faktisk som obskøn graffiti rettet mot navngitte mennesker, men den fremsatte trusselen må likevel ses i lys av diktets outrerte tone, og det er ingen bevis for at Catull selv brukte graffiti som en seriøs formidlingsform.

44 Catull 93. Epigrammet kan virke tamt for en moderne leser, men i et samfunnslag hvor status og anseelse var alfa og omega, og hvor motstanderes karakterangrep var (om ikke annet) et tegn på ens egen viktighet, var Catulls likegyldige skuldertrekning som en ørefik å regne.

Ektefellen til Aeschrio av Syrakus er Pipa, hvis navn ble spredt utover hele Sicilia på grunn av Verres' skjendighet; flere vers om denne kvinnen ble til stadighet skrevet over tribunalet og guvernørens hode [i.e. embetsstolen hans].

Erat Pipa quaedam, uxor Aeschrionis Syracusani, de qua muliere plurimi versus qui in istius cupiditatem facti sunt tota Sicilia percelebrantur.

Det fantes en viss Pipa, som var gift med Aeschrio av Syrakus; flere vers som ble forfattet om Verres' begjær for henne blir sitert rundt om i hele Sicilia.

Cicero var kjent for å være usedvanlig velinformert om det offentlige liv på Sicilia, noe som gir grunnlag for å tro på beskrivelsen hans: etter å ha tatt høyde for en viss retorisk overdrivelse, kan vi likevel skjelne en generell fremgangsmåte med at slike vers ble spredt gjennom både graffiti og folkemunne. Versene mot Verres viser ellers to klare likhetstrekk med de arkhilokhiske ediktene rettet mot Caesar og Pompeius: de var politisk motiverte,45 og de virker å ha vært populære også blant den vanlige befolkningen. Det ville være særdeles underlig hvis ingen i Roma kom på å utnytte en så effektiv kommunikasjonsstrategi.

OFFENTLIGE OPPLESNINGER AV LENGRE TEKSTER

I keisertiden skrev Plinius den yngre følgende avsnitt om Regulus, en stormann under det flaviske dynastiet (Epistulae 4.7.2):

Ipse vero nuper adhibito ingenti auditorio librum de vita eius recitavit; de vita pueri, recitavit tamen. Eundem in exemplaria mille transcriptum per totam Italiam provinciasque dimisit. Scripsit publice, ut a decurionibus eligeretur vocalissimus aliquis ex ipsis, qui legeret eum populo: factum est.

Regulus leste nylig opp en livsskildring [i.e. minnetale] om sønnen sin foran en innkalt tilhørerskare - en livsskildring om en gutt, vel å merke, men han leste den opp likevel. Så sendte han tusen eksemplarer ut over hele Italia og i provinsene. Han skrev et åpent brev [til de lokale myndigheter] for at den mest stemmeføre dekurionen skulle velges ut for å lese verket opp til befolkningen: dette har blitt gjort.

Plinius' bemerkning om antall kopier har vært mye kommentert, og også forgjeves brukt til å utvirke et slags standardtall for romersk publisering.46 Mer interes-

45 Jfr. In Verrem 3.77-79. Selv om versenes opphav i dette tilfellet er ukjent, er det altså den generelle mekanismen som er interessant i vår sammenheng.

46 Se Starr 1987: 220, n. 59.

sant i denne sammenheng er opplysningen om at teksten ble lest opp for den vanlige befolkningen. Selv om minnetalen utvilsomt ville ha rommet politiske overtoner (for eksempel en lovprisning av familiens ærerike historie), viser Plinius at teksten først og fremst var et litterært verk - de vita pueri, en livsskildring av en gutt. Dette er viktig, for det åpner for muligheten for at også andre relativt lange litterære tekster kunne ha blitt lest opp på lignende vis.

Dette leder frem til to nøkkelspørsmål: var slike offentlige opplesninger en nyvinning fra keisertiden, og hvis ikke, hvor vanlige var de under senrepublik- ken?47 Cicero gir oss kanskje noen hint. Det første kommer i et avsnitt hvor han hevder at litteraturen inspirerte menneskeheten til å jage etter heder og ære - og denne drivkraften var visstnok ikke forbeholdt eliten (Pro Archia 24):

... nonne Theophanem Mytilenaeum, scriptorem rerum suarum, in contione militum civitate donavit, et nostri illi fortes viri, sed rustici ac milites, dulcedine quadam gloriae commoti quasi participes eiusdem laudis magno illud clamore approbaverunt?

... og var det ikke slik at han [Pompeius] ga borgerskapet til sin biograf Theofanes av Mytilene foran en feltsamling av soldater, og at våre tapre menn, skjønt de bare var ulærde og soldater, bifalte tiltaket med et mektig brøl, beveget av ærens sødme liksom de var deltagere i hans berømmelse?

Ciceros fremstilling av dette «mektige brølet» ville ha virket underlig hvis soldatene var helt ukjente med Theofanes' verk, eller trodde at minnet om deres felttog ville bare leve videre hos noen få elitistiske bokormer. Tvert imot er det all grunn til å anta at Pompeius ville ha fått i hvert fall utdrag av verket oversatt fra gresk og lest ut til troppene sine, for dermed å øke både kampmoralen deres og sin egen anseelse. At soldatene var «beveget av ærens sødme» (dulcedine quadam gloriae commoti), kan godt være Ciceros poetiske måte å antyde at verket faktisk ble lest opp for dem.

Mer konkret er Cicero når han beretter følgende om de epikureiske skriftene som ble forfattet av en viss Gaius Amafinius og hans tilhengere (Tusculanae Disputationes 4.6-7):48

... cuius libris editis commota multitudo contulit se ad eam potissimum disciplinam ... Post Amafinium autem multi eiusdem aemuli rationis multa cum scripsissent, Italiam totam occupaverunt.

47 Private opplesninger var selvfølgelig vanlige blant elitens litterære kretser, jfr. Kenney 1982: 10-15; Quinn 1982: 76-93, 140-180; Starr 1987: 213-223 og Small 1997: 26-40.

48 Jfr. Cicero Academica 1.5.

... ved utgivelsen av Amafinius' bøker ga de opprømte massene seg hen til epikureisk filosofi i særdeleshet ... Etter Amafinius var det mange andre som skrev mye av lignende karakter [i.e. epikureisk], og de tok hele Italia med storm.

Det ligger utvilsomt en viss overdrivelse her: i og med at Cicero så ned på både den gemene hop og den epikureiske læren (et tam facile ediscantur et ab indoctis probentur, «lett å lære, og anerkjent av de ukyndige»),49 ville det ha vært hensiktsmessig for ham å slå dem sammen i én lettforaktet enhet. Men selv etter å ha justert for Ciceros retorikk, sitter vi igjen med et bilde av at epikureiske skrifter trengte igjennom til relativt brede lag av befolkningen. Spørsmålet er hvordan: en spredning gjennom titusenvis av personlige avskrifter virker helt usannsynlig (gitt antikkens begrensede kopieringsmuligheter), og veggoppslag av slike relativt lange tekster virker helt upraktisk - og da står vi igjen med offentlige opplesninger som den eneste gjennomførbare metoden.

I sin tale mot Verres nevner Cicero videre en fengslet siciliansk sjøkaptein ved navn Furius, som defensionem causae suae scripsit; quam nunc nemo est in Sicilia quin habeat, quin legat, quin tui sceleris et crudelitatis ex illa oratione commonefiat («skrev en tale i forsvar av sin sak; i Sicilia er det nå ingen som ikke har den, som ikke leser den, som ikke erindrer fra denne talen dine forbrytelser og din grusom- het»).50 Cicero overdriver visselig her, med mindre sicilianerne hadde oppfunnet en hemmelig metode for massekopiering som var ellers ukjent i antikken. Men avsnittet tyder likevel på at talen til Furius var velkjent i store deler av Sicilia - og da er igjen offentlige opplesninger (basert på et visst antall kopier) den mest sannsynlige formen for spredning. I og med at Sicilia var en etterlevning fra Magna Graeca, og således kraftig påvirket av gresk kultur, kan vi ikke si med sikkerhet at denne formen for tekstspredning var vanlig ellers i den romerske verden - men igjen, det ville vært rart hvis ingen i Roma tenkte på muligheten.

Det har nylig blitt argumentert for at nettopp slike offentlige opplesninger ble brukt til å spre Caesars nedtegnelser fra gallerkrigen til den romerske befolkningen: de enkelte kapitler i De Bello Gallico ble skrevet ned årlig 58-51, sendt til Roma for videre sirkulasjon, og lest ut til folket av profesjonelle lesere hyrt inn av Caesars agenter.51 Og selv om uomtvistelig bevis mangler, anser jeg det for sannsynlig at slike opplesninger var mer vanlige enn våre tause kilder kunne tilsi - for en romersk folkemengde ville det tross alt ikke ha vært noen grunnleggende forskjell mellom å høre på en tale og høre på opplesningen av en tekst. Dette vil ikke

49 Cicero Tusculanae Disputationes 4.7.

50 Cicero In Verrem 5.112.

51 T.P. Wiseman, The publication of De Bello Gallico, i K. Welch og A. Powell (red.), Julius Caesar as Artful Reporter: The War Commentaries as Political Instruments, London 1998: 1- 10.

si at alle litterære tekster ville ha blitt lest ut på denne måten, men muligheten synes å ha vært benyttet for så forskjellige tekster som forsvarstaler, populærfilosofi og krigshistorie. Men nok en gang er det viktig å merke seg de åpenbare politiske overtoner i alle de nevnte eksemplene.

KONKLUSJON: TEKSTSPREDNING BESTEMT AV LENGDE OG INNHOLD

I sum synes to faktorer å ha bestemt hvorvidt en tekst ble spredt til den generelle befolkningen. For det første bestemte tekstens lengde måten den ble spredt på. Lange tekster, slik som Caesars krigshistorie, ville bare ha blitt spredt gjennom offentlige opplesninger arrangert av en eller annen elitegruppering.52 Kortere tekster hadde flere spredningsformer, enten gjennom offentlige oppslag, uformell graffiti eller opplesninger fått i stand på elitært eller folkelig initiativ.

For det andre bestemte tekstens politiske potensial dens drivkraft for en mer allmenn spredning. Tekstene vi har diskutert ovenfor, de litterære så vel som de ikkelitterære, var enten i sitt vesen politiske eller kunne utnyttes i politisk øyemed. Clodius avslørte spåmennenes offisielle svar (ikke-litterært), og Bibulus slo opp sine arkhilokhiske vers (litterært) av samme årsak: for å påvirke folkemeningen. Det er særlig viktig å merke dette i forbindelse med de litterære tekstene. Deres eventuelle spredning til allmuen var ikke foranstaltet av en forfatter som søkte etter sin leserkrets, men av en politiker som søkte etter sine medborgere. Og det er først i dette lyset at den romerske borgeren kan trå ut fra den klamme grupperingen jeg har benevnt «den vanlige befolkningen» og ta sin rettmessige plass som civis Romanus; selv om tekstene tilfeldigvis kunne høres eller leses av kvinner, fremmede og slaver, var det altså borgerne de var rettet mot. Og når vi leser for eksempel Caesars krigsnedtegnelser, kan vi lett forstå hvorfor han ville ha ønsket at de ble spredt til populus Romanus. Ikke bare kringkastet og rettferdiggjorde de hans handlinger i Gallia, de tjente ikke minst til å vise at han var romerfolkets mann: Caesars hårfeste vek muligens tilbake, men det gjorde ikke troppene hans, og De Bello Gallico fremhever til stadighet det hellige bånd mellom generalen og hans menn - og dermed også mellom generalen og det romerske folk. Ingen av de andre tekstene vi har snakket om har overlevd, og det er således umulig å anslå deres politiske slagkraft, men det viktige her er at nettoeffekten av denne politisk motiverte aktiviteten var at noen litterære verk ble spredt til den generelle befolkningen. Selv om allmuen tilegnet seg slik litteratur stort sett gjennom offentlige opplesninger og ikke gjennom personlig lesning, er det ingen grunn til å anta at

52 Se imidlertid diskusjonen ovenfor om de påståtte oppslag av talene til Bibulus. Merk også at vi vet svært lite om bokhandlere i senrepublikken: de nevnes bare så vidt i tre kilder (Cicero Philippica 2.21, Catull 14.17-20 og Catull 55.3-4), og vi vet ingenting om deres eventuelle rolle i formidlingen av ellers utilgjengelige tekster.

dette ble ansett for å være en mindreverdig mottagelsesform, gitt både romernes preferanse for høytlesning53 og elitens egen praksis med private litterære opplesninger. Aberet med slike offentlige opplesninger var derimot at tilhøreren verken kunne bevare, gjenlese eller på noen måte studere teksten - men slike ulemper er kanskje mer åpenbare for den moderne leser enn de var for datidens romere.

Når det gjelder litterære tekster som ikke var politiske eller kunne brukes politisk, er det ingenting som tilsier at de ble slått opp i offentligheten eller på annen spredt ut over elitære kretser.54 Det kan imidlertid ikke utelukkes at dette bare gjenspeiler selve naturen til kildene våre. Cicero ville i sitt vesen ha vært mer opptatt av Bibulus enn for eksempel Catull og hans avantgarde dikterkrets, som han kun nevner i for- bifarten;55 Caesar og Sallust skrev om krig og politiske intriger; Lukrets forsøkte å forklare og utbrodere den epikureiske atomlæren. Vi står igjen med Catull, som i mange av sine dikt er opptatt av diktningens tilblivelse og sosiale rammer, men han antyder aldri at det forekom noen allmenn spredning av sine dikt - uten at dette er noen avgjørende argumentum e silentio mot en slik spredning.56

Det er selvfølgelig opplagt at noen rent litterære verk ville ha vært helt uforståelige for massene, og ville kun ha vært av interesse for en begrenset leserskare i den romerske eliten: Varros strabasiøse etymologiundersøkelser, for eksempel, eller Cinnas legendarisk ugjennomtrengelige Zmyrna, det avantgarde mesterverket som tok ni år å skrive og omtrent like lang tid å forstå.57 På den annen side viser den «arkhilokhiske episoden» at visse poetiske verk kunne forstås og settes pris på av de brede lag av befolkningen. Dette går imot mye av den rådende forskningen, hvor det lenge har vært en topos at romersk litteratur - og da diktning i særdeles-

53 A.K. Gavrilovs argumenter for at stillelesning var like vanlig blant romerne som i moderne samfunn er etter min mening lite overbevisende (Techniques of Reading in Classical Antiquity, Classical Quarterly 47, 1997: 56-73); W.A. Johnson har ellers satt debatten i et litt bredere perspektiv med Toward a sociology of reading in classical antiquity, American Journal of Philology 121, 2000: 593-627.

54 Gaius Amafinius' epikureiske bøker - de som «tok hele Italia med storm» - var muligens i sitt vesen upolitiske, men det virker mer sannsynlig at det lå politiske motiver bak deres videre spredning, jfr. den politiske undertonen hos Cicero i hele det aktuelle avsnittet (Tusculanae Disputationes 4.1-7).

55 Cicero Att. 7.2.1, Orator 161, Tusculanae Disputationes 3.45 - hvis det i det hele tatt er én enkel retning eller krets Cicero henviser til (se N.B. Crowther, Οι νεωτεροι, poetae novi, and cantores euphorionis, Classical Quarterly 20, 1970: 322-327).

56 I augusteisk tid synes dikteren Ovid å antyde at hans elskovshåndbok Ars Amatoria var rettet mot vulgus («den vanlige befolkningen», 1.267-268) og pauperes («de fattige», 2.160- 165); et annet sted skriver han carmina cum primum populo iuvenalia legi («da jeg først leste mine ungdomsdikt til folket ...», Tristia 4.10.57). Det kan tenkes at dette kun var dikterisk frihet eller affektert folkelighet, men det kan også gjenspeile en utvikling i formidlingen av tekster fra senrepublikansk tid - eventuelt at det hele bare er en «statistisk» tilfeldighet i forhold til Catulls mer begrensede tekstmengde.

57 Catull 95.1-2, Suetonius De Grammaticis 18.2.

het - var noe som aldri kunne ha nådd ut over en begrenset elitekrets, dels fordi vanlige romere stort sett ikke kunne lese (noe som ikke var noen absolutt hinder, som vi har sett), dels fordi de ipso facto ikke ville ha forstått den raffinerte littera- turen.58 Men selv om en gitt mottager bare oppnår en ufullkommen forståelse av en tekst, betyr det selvfølgelig ikke at all kommunikasjon mellom forfatter og mottager har gått tapt. Ta for eksempel Catulls berømte syvende dikt:

Quaeris, quot mihi basiationestuae, Lesbia, sint satis superque.quam magnus numerus Libyssae harenaelasarpiciferis iacet Cyrenisoraclum Iovis inter aestuosiet Batti veteris sacrum sepulcrum;aut quam sidera multa, cum tacet nox,furtivos hominum vident amores:tam te basia multa basiarevesano satis et super Catullo est,quae nec pernumerare curiosipossint nec mala fascinare lingua.Du spør, Lesbia, hvor mange av dineelskovskyss er nok, og mer enn nok, for meg:så mange som antall libyiske sandkornsom er i silfiumrike Kyrenemellom Jupiters glohete orakelog gamle Battus' hellige grav, ellerså mange stjerner som i nattens stillhetser menneskehetens fordekte kjærtegn.For din sinnssyke Catullus er det nok,og mer enn nok, å kysse deg med mangekyss, som verken nysgjerrige kan telleeller en ondsinnet tunge forhekse.

Mye av diktets underliggende og svært finurlige poetikk ville selvfølgelig ha gått tapt for den som ikke hadde den nødvendige dannelsen - eller, i våre dager, den nødvendige kommentarutgaven59 - men selv en moderne leser uten større kjenn-

58 Blant allerede siterte verk finner vi dette synet i Kenney 1982: 5, 10; Quinn 1982: 164; Harris 1989: 227 og Johnson 2000: 615-616; kritisert av J.J. Phillips, Book prices and Roman literacy, Classical World 79, 1985: 36-38 og Horsfall 1991: 70-71.

59 For eksempel C.J. Fordyce, Catullus, Oxford 1961, eller K. Quinn, Catullus: The Poems, London 1973 (2. utgave).

skap til antikkens kultur eller geografi vil kunne forstå diktets kjerne. Jeg vil fremholde at det samme gjelder selv for en mer fyldig tekst som Lukrets' altomfattende atomepos De Rerum Natura, hvor i hvert fall enkelte partier, slik som gjendrivel- sen av menneskets frykt for døden (3.830-1094) eller den bitende parodien på desperate beilere (4.1141-1191), uten større problemer kunne ha blitt forstått av alminnelige tilhørere. Hvorvidt slike poetiske verk faktisk nådde ut til deler av den allmenne befolkningen - eller endog interesserte noen av dem - må forbli en gåte; poenget her er at vi (ikke minst i lys av den «arkhilokhiske episoden») ikke bør avfeie muligheten ene og alene på grunn av verkenes poetiske form.

ET BUKTALERDEMOKRATI?

Vi har altså sett at et vidt spekter av politisk anvendelige tekster ble forsøkt spredt til befolkningen gjennom skrift og tale, og at elitemedlemmer derigjennom forsøkte å «nå ut til» og «påvirke» sine medborgere. Men hva innebar dette egentlig i praksis? Det har i de siste tiår pågått en heftig debatt omkring de romerske borgernes faktiske deltagelse i den politiske prosessen, hvor det i hvert fall rent formelt var deres suverene rett til å avgjøre både embetsmannsvalg og lovgivningen ved avstemninger i comitia tributa og comitia centuriata. Den tradisjonelle patron/ klient-modellen - det at utfallet av disse valg var gitt på forhånd gjennom borgernes forpliktende klientforbindelser til en gitt patron eller faksjon - har i de senere årene veket for forklaringsmodeller hvor den enkelte borger sto mer fritt i sin stemmegivning (uten at republikken var dermed et demokrati i moderne for- stand).60 Robert Morstein-Marx har nylig forsøkt å utvide denne debatten gjennom å analysere den politiske prosessen i lys av moderne kommunikasjonsteorier. Ifølge Morstein-Marx var selve nøkkelen til suksess i romersk politikk det å beherske og manipulere folkemøtene.61 For selv om de romerske borgerne innehadde en relativt høy politisk og historisk bevissthet,62 var de likevel helt avhengige av

60 J.A. North, i sin historiografiske analyse av debatten, har for eksempel argumentert for at det demokratiske elementet hadde betydning først ved uenighet innad i eliten, se Democratic Politics in Republican Rome, Past and Present 126, 1990: 3-21. To sentrale verk som fremholdt patronatets altoverskyggende rolle i romersk politikk er M. Gelzer, Die Nobilität der römischen Republik, Leipzig 1912 (på engelsk som The Roman Nobility, Oxford 1969), og R. Syme, The Roman Revolution, Oxford 1939; patronatets betydning blir sterkt nedtonet hos blant andre P. Brunt, The Fall of the Roman Republic and Related Essays, Oxford 1988, og F. Millar, The Crowd in Rome in the Late Republic, Ann Arbor 1998.

61 Morstein-Marx 2004: 119-203.

62 Morstein-Marx 2004: 77-118, jfr. Horsfall 1991: 62-63, 70. Morstein-Marx hevder (etter min mening med rette) at treenigheten mynter, monumenter og folkemøtetaler både forutsatte og underbygget en viss historisk og politisk bevissthet fra borgernes side; jeg ville sammen med folkemøtetalene også tatt med offentlige rettstaler, som Morstein-Marx nedtoner betydningen av (2004: 206, n. 10).

eliteaktørene for politisk informasjon og veiledning, og dermed vidåpne for retorisk manipulering av alle slag på slike folkemøter: «If the shouts in the contio and subsequent votes in the comitia gave the People their 'Voice', members of the élite, as orators, gave them their words.»63 Resultatet var at det som i praksis ble lagt frem på folkemøtene ikke var mulige politiske alternativer, men de enkelte eliteaktørenes karakter og troverdighet, eller ethos - og den aktøren som sto frem med klarest ethos, som klarte å fremstille seg selv som borgernes mest troverdige forsvarer og informasjonskilde, var den som styrte den politiske diskursen.64

Materialet som er lagt frem i denne artikkelen synes å passe inn i det generelle mønsteret Morstein-Marx beskriver. De politisk-litterære tekstene som ble videreformidlet til folket dreide seg ikke om å klargjøre politiske alternativer som velgermassen kunne ta stilling til, men inngikk i elitens stadige kiving om ethos og det retoriske hegemoni; Bibulus' edikter synes for eksempel ikke å ha klargjort noen prinsipiell motstand mot, eller alternativ til Caesars foreslåtte jordbruksreform, men søkte heller å trekke Caesars ethos ned i den bithynianske gjørme. Heller ikke spredningen av ikke-litterære tekster kan sees på som retorisk uavhengig folkeopplysning, men inngikk hele tiden i en retorisk-manipulativ kontekst der fremstillingen av motstanderens eller ens egen ethos var det vesentlige.

Formidlingen av elitære tekster supplerte imidlertid ikke bare den muntlige retorikken som fant sted i et folkemøte; den kunne også være et selvstendig alternativ, noe som ikke minst vises ved ediktene til Bibulus. Morstein-Marx gjør bokstavelig talt hele denne episode til en liten fotnote i romersk historie, og avfeier ediktenes overveldende popularitet blant folket som et særtilfelle - noe det muligens også var, for alt det vi vet.65 Men det er likevel bemerkelsesverdig at Julius Caesar, i et samfunn hvor politisk motivert vold var i ferd med å bli et potent virkemiddel, ikke engang klarte å oppildne et folkemøte - eller, rettere sagt, sitt folkemøte, med alle de fordeler det innebar66 - til å angripe huset til sin argeste (og bokstavelig talt stummeste) rival. Hele episoden virker i det hele tatt å være et klart eksempel på at et rent skriftlig budskap så å si kunne stå på egne ben og snakke til det romerske folket på eliteaktørens vegne, og dermed tjene som et alternativ til den politiske slagkraften som kunne oppdrives ved et folkemøte. I hvilken grad dette ble gjort vet bare romerne selv, men det synes likevel klart at en

63 Morstein-Marx 2004: 281.

64 Morstein-Marx 2004: 204-278. For tilhengerne av patron/klient-modellen (f.eks. Syme) var folkemøtene og avstemningene heller et rituelt spill for galleriet; for de som fremhever borgernes aktive rolle (f.eks. Millar) var folkemøtene selve skueplassen for reelle forhandlinger mellom elite og allmue. Om viktighten av ethos se J.M. May, Trials of Character. The Eloquence of Ciceronian Ethos, Chapel Hill 1988.

65 Morstein-Marx 2004: 250, n. 32.

66 Morstein-Marx 2004: 128-150.

eliteaktør som ønsket å sufflere folket kunne gjøre det, ikke bare gjennom taler, men også gjennom tekst.

SUMMARY

Real plebeians don't read poetry: on the dissemination of texts during the age of Cicero

To gain access to the exclusive texts of elite written culture in the Late Roman Republic (senatorial letters, religious tomes, works of literature, and so forth), one would at the outset have to be a member of the senatorial or equestrian elite, or in some way attached to this elite. This article explores whether such texts were indeed exclusive, or whether they were in some way disseminated to the common population. Upon reviewing the evidence from Cicero and other contemporary sources, two factors seem to have determined the wider dissemination of a given text: length and political potential. First, the length of the text determined its mode of dissemination. Long texts, such as Caesar's war commentaries, would have been diffused only through public recitals arranged by elite initiative. Shorter texts had a wider range of dissemination, either through informal graffiti, public postings, disclosures at a public meetings, readings sanctioned by the elite, or readings brought about by popular initiative. Second, the political potential of a text determined its impetus for widespread dissemination. Disseminated texts - non-literary as well as literary - were either inherently political or could be used for political purposes. It is particularly important to note this in the case of literary texts: their wider dissemination was not motivated by an author seeking a readership, but by a politician seeking to reach his fellow citizens. But, significantly, the net effect of this politically motivated activity was that some literary works were propagated beyond elite confines. As for non-political literary texts (such as the erotic poetry of Catullus or the De Rerum Natura of Lucretius), their potential dissemination to the masses remains undetermined. That said, the case of the so-called Archilochian edicts of the consul Bibulus (Cicero, Epistulae Ad Atticum 2.19.5, 2.20.4-6, 2.21.3-5) proves that even poetic works could be enjoyed by the populace at large, contrary to the view held by many scholars.

Stig Oppedal, f. 1971, cand.philol., Universitetet i Oslo 2002.