Arbeiderdemokratene proklamerte seg selv som et selvstendig parti i 1901, men opererte innenfor Venstre frem til 1915. Med fremveksten av Arbeiderpartiet falt Arbeiderdemokratene mellom to stoler. I begynnelsen av 1920-årene var partiet marginalisert. Partiet hører med til de viktigste pådrivere for utviklingen frem mot velferdsstaten, og skolepolitikken ble regnet for å være en bærebjelke. Mye tyder på at Arbeiderdemokratene, som fikk en politisk innflytelse som langt overgikk deres representasjon på Stortinget, er underkommunisert rent historiografisk. Artikkelen sikter mot å klargjøre hvorfor skolepolitikken ble viktig for Arbeiderdemokratene, og videre utrede reformer som ble iverksatt. Artikkelen har også til hensikt å plassere Olav Andreas Eftestøl i det skolepolitiske landskapet.

«Der sitter omkring i landet tusener av forældre, som i dette spørsmaal, folkeskolens fremgang, til den blir en fælles barneskole for alle, ser en stor forsvarstanke. Der ligger en stor forsvarstanke i dette, at alle samfundets barn paa bedste maate skal rustes for livets kamp, og jeg mener, at skulde der være nogen opgave, som vandt gehør og forstaaelse i nationalforsamlingen, saa skulde det netop være den. 1»

Dette hevdet Arbeiderdemokratenes Olav Andreas Eftestøl i 1919.

Arbeiderdemokratene hadde sine røtter i organisasjonen De forenede norske Arbeidersamfund, som i 1890-årene plasserte seg i en radikal ytterkant av Venstre. Ved stortingsvalget i 1900 gikk De forenede norske Arbeidersamfund til valg på egne lister. Fra 1901 opptrådte grupperingen som et selvstendig parti.2 Med seks mandater var stortingsgruppen på sitt største i årene 1912-1918. Arbeiderdemokratene var med i Venstres stortingsgruppe frem til 1915. Johan Castberg representerte partiet i begge Knudsen-regjeringene, som justisminister i 1908-10 og

1 Eftestøl under trontaledebatten i 1914. Stortingsforhandlinger 1914. 7A: 93-94.

2 Tilsluttede foreninger av De forenede norske Arbeidersamfund ble nektet medlemskap i andre politiske organisasjoner. P. Overrein, «Hvor ånden bærer bud» - Østlendingen fra Arbeiderdemokratene til Orkla, Elverum 2001: 15.

som sosialminister i regjeringen 1913-20 frem til våren 1914. Utover i mellomkrigsårene tapte partiet terreng til fordel for Arbeiderpartiet og Bondepartiet. I årene 1927-1936 hadde partiet kun én representant på Stortinget. Partiet bygde på elementer fra alle partier, men mest fra Arbeiderpartiet og Venstre. Arbeiderdemokratene hadde i sosiale spørsmål massiv støtte fra Arbeiderpartiet, var nasjonale som Venstre, men delte Høyres syn i nødvendigheten av å ha et sterkt forsvar.3

Tertit Aasland understreket i sin bok at Arbeiderdemokratene aldri ble sterke nok til å bli en bestemmende kraft på Stortinget:

Som et lite parti kom det aldri til å øve noen bestemmende innflytelse på rikspolitikken, og dets synspunkter kunne bare vinne fram i den utstrekning det fikk tilslutning også innenfor andre partier. Alene Arbeiderdemokratenes numeriske styrke har neppe hatt noen innflytelse på den politiske linje Venstre og Arbeiderpartiet valgte å følge.4

Arbeiderdemokratenes politiske innflytelse oversteg likevel hva som er naturlig å forvente av en stortingsgruppe som aldri hadde flere enn seks medlemmer. Det kan hevdes at Arbeiderdemokratene fikk gjennomslag for mange av sine hjertesaker, som strenge konsesjonslover, tvungen voldgift (frem til 1914), ulykkesforsikring, skjer- ping av arbeidstilsynet, lovregulerte forhold ved koiene og stallene for skogsarbeidere og hester, beskyttelse av barn i lønnsarbeid, barnelovgivning, enhetsskole med dertil harmoniserende lærerutdanning.5 I disse sakene var partiet selvsagt avhengig av samarbeid og støtte fra andre partier, særlig Arbeiderpartiet og radikale elementer i Venstre. Av de store sakene var det kun i synet på Karlstad-forhandlingene og i spørsmålet om styreform etter unionsoppløsningen i 1905 at partiet, som i sin sjel var demokratisk nasjonalt og republikansk, ikke nådde frem.6

Arbeiderdemokratene har av forskjellige grunner fått en marginal plass i de

3 I større grad enn Høyre gikk Arbeiderdemokratene inn for et folkelig forsvar, der underoffiserene var tiltenkt en viktig rolle.

4 T. Aasland, Fra arbeiderorganisasjon til mellomparti. Det radikale folkepartis (Arbeiderdemokratenes) forhold til Venstre og sosialistene, Oslo 1961: 16.

5 Arbeiderdemokratenes leder, Johan Castberg, sorenskriver på Toten, har i ettertid fått sitt navn knyttet til barnelovene av 1915, de castbergske barnelover, som med hensyn til navn og arverett blant annet skapte likeverdighet mellom barn født i og barn født utenfor ekteskap. De castbergske konsesjonslover har også funnet sin plass som et begrep.

6 Der var i første rekke arbeiderdemokrater som bokstavelig talt slipte bajonettene under Karl- stad-forhandlingene. Den aldrende folkeopplysningshøvdingen Helge Væringsaasen, betydelig skogeier og mesén, slipte demonstrativt sin bajonett på slipesteinen ved låven på gården Korsbakken i Elverum for deretter å forberede seg på å la seg kjøre i karjol til svenskegrensen ved Støa i Trysil for å gå grensevakt. Castberg ble tilbudt plass i Michelsens ministerium høs- ten 1905, men takket nei da hans meningsfelle og venn, oberst Georg Stang, militant unions- politiker og Karlstad-motstander, ikke ble akseptert som forsvarsminister.

ulike tradisjonene innen historieforskningen. Venstrestaten og venstretradisjonen har fått æren for utformingen av den moderne norske skolepolitikken, før Arbeiderpartiet tok over reformarbeidet. Denne artikkel søker å analysere Arbeiderdemokratenes rolle innen denne venstretradisjonen, med siktemål å gi en historiografisk revisjon av partiets betydning slik den har blitt fremstilt i historieforskningen. Gjennom en klargjøring av partiets politiske tenkning og praksis, søker artikkelen å analysere Arbeiderdemokratenes rolle i utviklingen av enhetsskolen og lærerutdanningen. Videre er hensikten å belyse sentrale sider ved utviklingen av velferdsstaten, som hadde stor betydning for de skolepolitiske reformene. Etter en innledning med problemstilling og kilder er fremstillingen disponert i fem kapitler. Første kapittel, «Arbeiderdemokratenes ideologi, oppslutning og sosiale støttebasis», gir en oversikt over partiets politiske plattform, dets ideologiske røtter og hvilke grupperinger som sluttet opp om partiet under valg. I det andre kapitlet, «Forskningen om Arbeiderdemokratene», gis en historiografisk gjennomgang av Arbeiderdemokratene som en politisk bevegelse og deres skolepolitiske rolle. De to neste kapitlene, «Kampen for enhetsskolen» og «I strid for en ny lærerutdanning», gir en empirisk gjennomgang av Arbeiderdemokratene skolepolitiske pilarer. Artikkelen avsluttes med konklusjonskapitlet «En skolepolitikk for underklassen», der de viktigste funnene blir oppsummert.7

Skolepolitikken hørte til blant Arbeiderdemokratene hjertesaker. Partiet ville til livs det gjeldende skolesystemet, som etter deres mening både var en hån mot bygdeungdommen og en sløsing med samfunnets viktigste ressurser. Enhetsskoletankens prinsipp: en «... fælles offentlig Skole for alle Samfundsklassers Børn med fri Fortsættelsesskole for videregaaende Undervisning ...», ble programfestet med høyeste prioritet foran stortingsvalget i 1903.8

I sin generelle skolepolitiske strategi la Arbeiderdemokratene på flere plan inn elementer fra velferdspolitikken. At middelskolen bygde på avsluttet syvårig folkeskole og ikke på folkeskolens femte klasse, var en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for likeverdighet i utdanningen. En tilfredsstillende standard hva gjaldt ernæring, sunnhet og helse, var, i likhet med enhetsskolemodellen, også en

7 Jeg vil takke Per Overrein, forfatter av Østlendingens historie, Roar Madsen, universitetsstipendiat ved NTNU, og Tove Steen-Olsen, programansvarlig for FoU ved HiST-ALT, for inspirasjon, gjennomlesning og nyttige bidrag til forbedringer av artikkelen.

8 Partiprogrammene er hentet fra Vi vil! Norske partiprogrammer 1884-1997. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (heretter NSD) 1997. Arbeiderdemokratene var ikke alene om å forfekte enhetsskoleprinsippet. Arbeiderpartiet hadde i 1903 sammenfallende syn med Arbeiderdemokratene. I 1906 programfestet Venstre «Udvikling af folke- og ungdomsskolen», og i 1909 tok partiet til orde for å «Arbeide for en bedre samskipnad mellem folkeskolen og den høiere skole og fagskolerne.» Ibid.

nødvendig forutsetning uten å være tilstrekkelig. Stor betydning hadde også negative holdninger til kunnskap og utdannelse, som gjorde seg gjeldende hos mange. Lite nyttet i den politiske kampen for å skape et likeverdig skolesystem, hvis så vel elever som foresatte var overbevist om at utdanning var sløsing med tiden og at intellektuelle studier satte ungdommens psykiske helse i fare. Å forandre de negative holdningene til skolegang ble derfor en viktig oppgave for Arbeiderdemokratene. Enhetsskolemodellen ble realisert gjennom et stortingsvedtak i 1920. Elevenes helsemessige forhold ble forbedret gjennom en aktiv reformpedagogikk, med blant annet skolehelsetjeneste og lovforbud mot barnearbeid.

For å styrke det faglige innholdet i folkeskolen og videre underbygge betydningen og troen på kunnskap blant folk flest, ble fokus rettet mot lærerutdanningen. Den skulle blant annet gi en innføring i naturvitenskapelig tenkemåte og omfatte obligatorisk fremmedspråk, husstell og økonomilære. Folkeskolelæreren ble videre tillagt en oppdragende og politisk nøkkelrolle i samfunnet som pekte ut over klasserommets fire vegger. Han representerte moderniteten. Det ble avgjørende for Arbeiderdemokratene å skape en lærerutdanning som imøtekom lokalsamfunnenes behov for lederskap i vid forstand.

Kilder

Metoden for det foreliggende arbeidet er i alt vesentlig hermeneutisk. De viktigste kildene er i første rekke stortingsforhandlingene, som spenner seg fra Thore Myrvangs periode i 1895 til behandlingen av Den høyere skoles budsjett i 1920 der enhetsskoleprinsippet i realiteten ble fastsatt. Viktige kilder er også partiprogrammene i årene 1897-1920. Videre er stor vekt lagt på de egenhendige skriftene til partiets skolepolitiske frontfigur, Olav A. Eftestøl. Her skal nevnes Om vor tids skjønlitteratur og hvorledes lærerne bør stille sig til den, et foredrag som han holdt på et nordisk lærermøte i København i 1890. Videre er vektlagt artikler i det frilynte tidsskriftet Vor Tid, som kom ut i årene 1892-1893, og som Eftestøl redigerte sammen med Lars Eskeland og Viggo Ullmann. En viktig kilde til forståelsen av Arbeiderdemokratenes skolepolitikk er Eftestøls skrift fra 1919, Lærerutdannelsen, Fireårig lærerskole, Universitetets lærerskole, En offentlig lærerhøgskole. Et innlegg i dagens strid. Foranledningen var debatten som innstillingene om lærerutdannelsen skapte da de kom ut i 1914 og 1916 (jmfr. nedenfor). Som kildegrunnlag for denne artikkelen er videre innstillinger fra komiteer der Eftestøl var formann. Eftestøls skolepolitiske rolle på riksplan startet i 1907, da han som fersk stortingsmann ble formann i en offisiell komité med mandat å utrede spørsmålet om undervisning i husstell. Innstillingen, Indstilling om oprettelse av en lærerindehøi- skole i husstell, som kom i 1908, ble foranledningen til Statens lærerinnehøgskole i husstell. Svært sentrale kilder for det foreliggende arbeidet er innstillingene fra den departementale lærerutdanningskomiteen, som ble oppnevnt i 1913 med

Eftestøl som formann: Lærerutdannelsen; innstilling I (1914), II (1916). Som kilde er også benyttet utredningen fra den departementale enhetsskolekomiteen av 1911, der Eftestøl satt som medlem. Utredningen, som ble trykt som Enhetsskolekomiteens innstilling i 1913, ble sammen med en rekke uttalelser og merknader oversendt Stortinget som en meddelelse i 1915.9 Avisene som Eftestøl etablerte, venstreavisen Østlandske Tidende, er gjennomgått fra etableringen 1893 og frem til l901, deretter Østlendingen, fra etableringen i 1901 og frem til 1921 da den ble organ for Bondepartiet. Som kildegrunnlag bygger artikkelen også på muntlige livs- løpsintervjuer, tatt opp i typiske østlandske arbeiderdemokratbygder i slutten av 1970-årene, men med tanke på skogsarbeidernes generelle historie. Disse informantene var født omkring 1900, og hadde således sine barne- og ungdomsår og gryende voksenalder innenfor den tidsperiode som artikkelen omhandler. Dette muntlige kildestoffet har spesielt bidratt til forståelsen av normer og holdninger til kunnskap i skogsbygder i de første decenniene av 1900-tallet.10

ARBEIDERDEMOKRATENES IDEOLOGI, OPPSLUTNING OG SOSIALE STØTTEBASIS

Olav A. Eftestøl, Thore Myrvang og Johan Castberg ble nøkkelpersoner i utformingen av Arbeiderdemokratenes politikk og taktikk. Samfunnet skulle forbedres gjennom reformer. I 1907 skrev Eftestøl på lederplass i partiorganet Østlendingen:

Partiets politikk er national og demokratisk. Dens opgave er at værne om landets nationale og økonomiske selvstændighed og ved gjennemførelsen af sociale reformer at skabe tryggere og bedre livsvilkaar, for de samfundsklasser, som nu har det ondt.11

Partiet ønsket å oppnå sine politiske mål gjennom stortingsvedtak, en strategi som Arbeiderpartiet under Martin Tranmæls ledelse avviste som reformisme. Arbeiderdemokratenes radikale reformpolitikk hadde sin basis i skog- og jordbruksbygder i Hedmark og Oppland. I tillegg til forankringen i de østerdalske skogsbygder, la partiet for dagen en ideologisk tenkning som var beslektet med ideologiske strømninger ellers i Europa. Med sin intellektuelle legning er det overveiende sannsynlig at

9 «Indstilling avgit av den under 7de november av departementet for Kirke- og Undervisningsvæsenet nedsatte komité til utredning av spørsmålet om en nærmere tilknytning mellem folkeskolen og den høiere almenskole.» St.meld. nr. 8, 1917. 2C. Vedlegg.

10 Forfatteren har hatt stor nytte av de ca. 150 livsløpsintervjuer med skogsarbeidere og skogsarbeiderkoner som ble tatt opp i årene 1978-1980 i hedmarkkommunene Engerdal, Elverum, Løten, Trysil, Våler og Åmot. Mer om det i P.T. Halberg, Den stolte sliter. Skog- og landarbeiderne 1900 til 1990 - en kamp for likeverd, Elverum 1993.

11 Østlendingen 13.8.1907.

Arbeiderdemokratenes nøkkelpersoner var godt skolert i politisk teori og idéhistorie.12 Arbeiderdemokratenes reformpolitikk stod for en moderniseringstenk- ning som var påvirket av tysk sosialisme slik Ferdinand Lasalles hadde utformet den, og som Østlendingen omtalte i sine spalter.13 Tilnærmelsen var statsreformistisk, noe som for eksempel Karl Marx avviste. Arbeiderdemokratene ville ha en sterk stat. Den skulle være samfunnets sterke arm. Castberg understreket:

Det er denne arm, som skal moderere den naturens grusomme lov, som gjælder i naturen, at den sterke hersker over den svake, at den sterke tramper den svake ned, at den svake ikke har ret til at bestaa overfor den sterke. Det er netop samfundets sterke arm, staten, som kan hindre, at dette princip blir raadende i samfundslivet.14

Dette synet på staten skilte seg ut i vesentlig grad fra både Arbeiderpartiets stats- sosialisme, som ville knuse den borgerlige staten, og en økonomisk liberalisme, som i liten grad tok hensyn til de svake i samfunnet.

Arbeiderdemokratene var påvirket av engelsk liberalisme der fokus ble rettet mot individets rettigheter, noe som blant annet kom til uttrykk gjennom de radikale skilsmisselovene og barnelovene. I sin tenkning om regulering av arbeidslivet og yrkesgruppers forhold til hverandre i vid forstand, tenkte Arbeiderdemokratene langs de samme linjer som den franske sosiologen Émile Durkheim, som i sin organiske samfunnsmodell la grunnleggende vekt på samfunnsharmoni. I samfunnsplanleggingen understreket Durkheim nødvendigheten av en tett forbindelse mellom statlig og privat kapital. I motsetning til Marx hevdet Durkheim at klassekamp var uttrykk for sykdom i samfunnsorganismen.15 I tråd med denne tesen slo Eftestøl fast: «Det demokratiske arbeider- parti tilsigter ikke samfundets revolution: men gaar ikke af veien for nogen reform, der kan bidra til at løfte de arbeidende folk.»16 Om det nå var slik at klassekonflikt ikke var til å unngå, understreket Østlendingen i 1919 at klassekamp nedenfra, fra arbeidere og småbrukere, hadde større berettigelse enn den som ble ført ovenifra.17 Klassekamp hadde dårlig klang blant Arbeiderdemokratene. Johan Castberg uttalte at i kampen for å skape «Retfærdighed, Tryghed og

12 S.I. Angell, Den svenske modellen og det norske systemet. Tilhøvet mellom modernisering og identitetsdanning i Sverige og Norge ved overgangen til det 20. hundreåret, Oslo 2002: 197- 198.

13 Overrein 2001: 351.

14 Castberg under forhandlinger i Stortinget i 1909. Stortingsforhandlinger 1909. 8A: 755.

15 T. Lindbekk: Samfunnsteori: Fra Marx til Giddens, Trondheim 1996: 108 f.

16 Østlendingen 13.8.1907.

17 Østlendingen 10.10.1919.

Tilfredshed blandt hele det arbeidende Folk», var «Oplysning og Organisation det kraftigste Vaapen».18 Denne vektleggingen av opplysningstanken ble en pådriver for skolepolitikken.

En annen linje fra Arbeiderdemokratenes reformpolitikk peker tilbake på bri- ten Robert Owens utopiske sosialisme i begynnelsen av 1800-tallet. Owen var en rik, filantropisk orientert fabrikkeier, som ved sitt bomullsspinneri hadde skapt leveverdige forhold blant sine arbeidere. Arbeiderdemokratene i Sør-Østerdal hadde Helge Væringsåsen, en styrtrik skogeier fra Elverum, bygdehøvding og grunnpilar i de sørøsterdalske arbeidersamfunn, som sin lokale filantrop. Disse europeiske strømningene gav Arbeiderdemokratene styrke til å avvise Arbeiderpartiets og Tranmæls revolusjonære retorikk og Høyres reaksjonære politikk. Med forankring i en konfrontasjonsreformisme med småkårsfolks interesser for øye, forble Arbeiderdemokratene radikale og nasjonaldemokratiske.19

Arbeiderdemokratene avviste sosialismen. Men partiet gikk til angrep på klasseforskjellene, selv om det ikke aksepterte marxismens teser om klassekamp. Kapitalkreftene skulle temmes gjennom lovgivning. Likhet skulle oppnås gjennom sosiale reformer. For å skape grobunn for utviklingen av likeverd, som man anså som en samfunnspilar, ble fokus i første rekke rettet mot skolepolitikken og sosialpolitikken. Foran stortingsvalget i 1903, der Eftestøl stilte til valg for første gang, klargjorde han hva som skilte Arbeiderdemokratene fra Socialdemokratene. På lederplass i Østlendingen presiserte han «... de to hovedretninger af socialismen ...». Man hadde den praktiske linjen, som begynte med individet og som arbeidet seg utover til å omfatte staten og til slutt en organisasjon av stater, forklarte han. Den andre, den sosialdemokratiske, var ifølge Eftestøl en teoretisk anskuelse som hadde sin plattform i en internasjonal statsorganisasjon uten å ha enkeltmennesket for øye. Målet for sosialdemokratene var at staten overtok all produksjon og at eiendomsretten og arveretten ble opphevet, advarte Eftestøl, og fremholdt:

Denne retning vil jeg modarbeide det jeg evner af den grund, at det er at arbeide for en social militærstat, som i lighed med mange af de nuværende fagforeninger vil stænge den individuelle ret og de individuelle anlæg. Derfor tør jeg ogsaa spaa, at denne slags socialisme aldrig vil slaa rot i norsk jordbund; for nordman- den, baade arbeiderne og de andre, vil være sig selv.20

Arbeiderdemokratene satte solidaritetsfølelsen i sentrum. De sterke skulle under- støtte de svake. Solidaritet og gjensidig ansvar ble gjort til fundament for all virk-

18 «Den politiske Stilling og Arbeidernes Program. Tale af Stortingsmand Castberg i Lilleham- mer 28de Juni 1903». Gjøvik 1903. Her etter Aasland 1961: 35.

19 Overrein 2001: 352.

20 Østlendingen 19.9.1903.

somhet i samfunnet. «Alles solidaritet» ble slagordet blant arbeiderdemokrater, og fremmet som en motvekt mot begreper som «klassefølelse», «klassesolidaritet» og «klassepartier».21 Ut fra denne tankegangen ble Arbeiderpartiet, Høyre, senere også Bondepartiet bekjempet som klassepartier, mens Arbeiderdemokratene så på seg selv, til dels Venstre, som styrt av ideer som ivaretok hele folkets interesser. Det ble understreket at Arbeiderdemokratene ikke var et klasseparti, men et radikalt folkeparti.22 Med dette tankegodset som ballast ble det formet ut en radikal reformpolitikk, som ble forsøkt drevet igjennom i konfrontasjon med politiske motstandere.

Lite på Stortinget - stort på indre Østlandet

Selv om Arbeiderdemokratene stilte lister i en rekke fylker ved stortingsvalgene, var det kun i østlandsfylkene Hedmark og Oppland at partiet hadde tyngde og fikk mandater. Grunnlovsendringen i 1898 om allmenn stemmerett til menn over 25 år,23 gav utvidet velgergrunnlag for Venstre blant den store skare av husmenn og småbrukere, skog- og landarbeidere på det indre Østlandet. Allerede ved stortingsvalget i 1891 hadde De forenede norske Arbeidersamfund i Hedemarkens Amt kraft nok til å presse inn sin kandidat, Thore Myrvang, lærer og småbruker i Stor-Elvdal, som varamann for Venstre fra Nordre Østerdalen. Myrvang ble valgt i 1894, og han satt sammenhengende på Stortinget frem til 1909, sluttelig i perioden 1915-1918. Johan Castberg, partiets frontfigur og statsadvokat fra Toten, ble valgt som representant fra Nordre Gudbrandsdalen i Kristians Amt i 1900. Bortsett fra tiden som statsråd i årene1908-1910 og 1913-1914 og stortingsperioden 1921-1924, satt Castberg på Stortinget frem til 1926 da han plutselig døde.24

Arbeiderdemokratene hadde sitt politiske gjennombrudd under stortingsvalget i 1906. Fra Hedemarkens Amt fikk Myrvang følge av Olav A. Eftestøl, som ble valgt fra Søndre Østerdalen i tre perioder frem til 1915. Castberg fikk i 1906 følge av Sjur A. Fedje, lærer og kirkesanger fra Øyer i Gudbrandsdalen. I årene 1912- 18 hadde Arbeiderdemokratene seks stortingsrepresentanter, men ble marginalisert i løpet av 1920-årene.

Den harmoniserende tanken om politisk balanse klassene imellom lot seg markedsføre så lenge det ikke ble ført skarp klassekamp i det norske samfunnet, men radikaliseringen på høyre og venstre side i norsk politikk gjorde denne posisjonen

21 Aasland 1961: 37.

22 I 1912 ble det vedtatt å tilføye «det radikale Folkeparti» til navnet Arbeiderdemokratene. I 1921 ble navnet Det radikale folkeparti (Arbeiderdemokratene). T. Aasland, Fra arbeiderorganisasjon til mellomparti. Det radikale folkepartis (Arbeiderdemokratenes) forhold til Venstre og sosialistene, Oslo 1961: 10.

23 L. Mjeldheim, Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880-åra til 1905, Oslo 1984: 326-329.

24 Gårdbruker Ola Moe fra Nord-Aurdal rykket inn som varamann.

nærmest umulig. Den radikale konfrontasjonsreformismen lot seg forfølge som politisk strategi så lenge det var økonomisk oppgang, men etter krakket i 1920 ble denne linjen ufarbar. Den radikale fagopposisjonen av 1911, tranmælismen, den russiske revolusjonen i 1917 og radikaliseringen på høyresiden førte til at partiet falt mellom to stoler. De sosialistiske partiene snakket foraktelig om veltalende, men glatte og feige lærerdemokrater uten klassestandpunkt. Etter stortingsvalget i 1915 skrev Østerdalens Social-Demokrat:

Dette [å gi sin stemme til Arbeiderdemokratene] vitner om en meget beklagelig mangel paa forstaaelse av sine egne klasseinteresser og sit eget menneskeverd. Det er ikke nok bare at beklage slikt, det maa fordømmes. Enhver slik forræder mot sin egen klasse, er en meget verre motstander i arbeiderklassens kamp end den største skogeier og kapitalist. Dette er arbeiderbevegelsens parasitter likesom spekulanterne er samfundets. Begge spekulerer de i den fremgang og de fordele andre fremkjæmper uten selve at ville delta, men unddrar sig de ofre som kampen for fremskridtet krævet. Det er bedrøvelig.»25

De borgerlige partiene, på sin side, angrep Arbeiderdemokratene for leflingen med sosialistene. I et referat fra 1. mai-demonstrasjonen i 1920 harselerte den konservative Østerdalens Avis med Arbeiderdemokratenes lokale frontfigur i Elverum, Johan Røkke, mangeårig ordfører samt lærer og kirkesanger. I en nedtalende tone rapporterte avisen ironisk gjennom «Partifælle Kavringbakken», som omtalte Røkke som «Løkk'n». Han ble tillagt liten respekt og ære selv om han ikke benyttet ordene «revluschjon», «blodsutgydels» og «jenneralstreik».26

Arbeiderdemokratene tapte kampen om Venstre, som tok til orde for en mer markedsliberal politikk. Dannelsen av Bondepartiet i 1921, som var et signal om at de borgerlige partiene hadde sviktet bøndene, innebar klassepolarisering og konfrontasjon med Arbeiderpartiet.27 Arbeiderdemokratene falt mellom to stoler. Grunnlaget for den tredje pol, den arbeiderdemokratiske, falt bort. Partiet maktet ikke å reise seg igjen. Med oberstløytnant og gårdbruker Alf Mjøen fra Toten, som hadde vært stortingsrepresentant for Arbeiderdemokratene fra 1912, den gang han var underoffiser, døde partiet ut som stortingsparti i 1936.

Herredsstyrene - den lokale maktbasis

Med sin tredje pol appellerte Arbeiderdemokratene spesielt til mellomsjiktet i samfunnets statushierarki. I skog- og jordbruksbygdene i Hedmark og Oppland

25 Østerdalens Social-Demokrat 22.10.1915.

26 Østerdalens Avis 3.5.1920.

27 M.-B. Ohman Nielsen, Bondekamp og markedsmakt. Senterpartiets historie 1920-1959, Oslo 2001: 349.

var polariseringen sterk, noe som skapte grobunn for Arbeiderdemokratene. Med nærmere to tredjedeler av den totale befolkning knyttet til jord og skogbruk, hørte Hedmark og Oppland til blant landets minst industrialiserte fylker i begynnelsen av 1900-tallet. I kommuner som Trysil i Hedmark og Torpa i Vest-Oppland hadde omkring 80 % av befolkningen sitt livsgrunnlag i jord-og skogbruk. Kun på storgårdene i de brede bygdene ble det ensidig produsert for salg. Jordbruket ellers, spesielt i skogsbygdene, hadde først og fremst betydning som selvhus- hold. Klingende mynt kom i alt vesentlig fra skogbruket; for skogeiere som råvareleverandører, for skogsarbeidere som lønnsmottakere.

I bygder hvor levestandarden var avhengig av jord og skog, ble i alt vesentlig også identitet, selvfølelse og plass i det hierarkiske klassesystemet avgjort ved eie av disse naturherligheter. De som eide mye av skog og jord hadde en utvetydig rolleforankring i bygda. Det hadde også de som lite eller ingenting eide. Det var overfor de som befant seg i de lavere sosiale lag og i det småborgerlige midtsjiktet at Arbeiderdemokratene appellerte. Der var de som i tråd med bygdas normer eide for lite jord eller skog til å kalle seg for gårdbrukere eller skogeiere, men som i kraft av å eie noen jordlapper og små skogteiger heller ikke følte seg som eiendomsløse proletarer. I Hedmark og Oppland var det spesielt mange som verken var det ene eller det andre.28 Deres sosiale situasjon i bygdene var mye lik den som partiets representanter hadde i herredsstyrene og på Stortinget; de var verken renhårige sosialister eller rettskafne Venstre-folk, de var noe midt imellom.

Det var blant småbrukere og andre som av sosiale og moralske grunner verken følte seg som arbeidere eller eiendomsbesittere, at Arbeiderdemokratene stod frem som et partipolitisk alternativ.29 I plogfurene etter vekkelsespredikantene hadde også Arbeiderdemokratenes ideer lett for å spire. Følelser og oppfatninger som småbrukerne hadde på sitt tildelte trinn i skog- og jordbruksbygdas materialistisk betonte statusstige, ble delt av de lavere funksjonærene der hvor en universitetsut- dannet embetsmann tronet ensom på toppen med en stor gruppe av arbeidere under seg på rangstigen. I opplandsfylkene bestod dette mellomsjiktet vesentlige av lærere, personer i kombinasjonsyrket lærer-kirkesanger, underoffiserer, skogvoktere, gårdsbestyrere og predikanter. Mange i denne gruppen delte en felles skjebne: Kravet om eksamen artium hadde effektivt stoppet deres drøm om en akademisk karriere. Arbeiderdemokratenes ukuelige politikk om å avskaffe de økonomiske og sosiale barrierer som stengte for videre skolegang, passet for dette mellomsjiktet i de polariserte skog- og jordbruksbygdene som fot i hose.

28 Skogbrukstelling for Norge. NOS VIII. 34. Oslo 1927: 176-180.

29 De første fylkeslag av Norsk Smaabrukerforbund av 1913 ble etablert i Oppland i 1915 og i Hedmark i 1917. T. Feiring, O. Rovde og S. Tøsse, Lat oss rydja og byggja oss grender. Den norske småbrukaren 1913-1988, Oslo 1988: 36.

Næringsstrukturen i Hedmark og Oppland skapte grunnlag for en voksende småborgerklasse som ble det sosiale maktgrunnlaget for Arbeiderdemokratene, og som gav partiet maktposisjoner i de enkelte herredsstyrer og på Stortinget. I de fleste kommuner i Hedmark og Oppland var Arbeiderdemokratene et stort parti. I en rekke herredsstyrer satt partiet ved makten frem til 1916.30 Frem til 1910 var de det dominerende parti i flere kommuner i Hedmark og Oppland, som i Sør- Østerdal-kommunene Elverum, Åmot og Trysil samt Solør-kommunen Våler.

Arbeiderdemokratenes representanter i herredsstyrene i Elverum, Våler, Åmot og Trysil ved herredsstyrevalgene 1901-1922

1901

1904

1907

1910

1913

1916

1919

1922

Elverum

15 av 3231

17 av 3232

17 av 3233

16 av 3234

11 av 3235

8 av 3236

7 av 3237

3 av 3238

Våler

15 av 1639

6 av 1640

Fellesl.41

10 av 1642

9 av 16

9 av 16

6 av 16

8 av 8

Åmot

4 av1643

8 av 1644

8 av 16 45

11 av 20

13 av 20

10 av 20

4 av 20

2 av 20

Trysil

Trysilb.46

Fellesl.47

13 av 20 48

14 av 20

5 av 20

5 av 20

5 av 20

4 av 20

30 Overrein 2001: 54.

31 Statsarkivet på Hamar (heretter SH). Fra Hedmark Fylke (heretter HF): Pakke 147. Protokoll for kommunevalg i Elverum (heretter PKE). Brev til amtmannen i Hedmark fra lensmannen i Elverum 10.10.1901. Østlendingen 9.10.1901.

32 SH.HF. Pakke 147. PKE. Brev til amtmannen i Hedmark fra lensmannen i Elverum 4.10.1904.

33 SH.HF. Pakke 147. PKE. General-udskrift af Elverums formandskabs forhandlingsprotokol. Herredsstyremøde den 23de dec. 1907.

34 SH.HF. Pakke 147. PKE. Brev til amtmannen i Hedmark fra lensmannen i Elverum 4.10.1910.

35 Østlendingen 5.10.1913.

36 Østlendingen 11.10.1916.

37 Østlendingen 15.10.1919.

38 Østlendingen 11.10.1922.

39 Østlendingen 19.10.1901.

40 Østlendingen 11.10.1904.

41 Østlendingen 8.10.1907.

42 Tallene for herredsstyrevalgene i Våler, Åmot og Trysil for årene 1910, 1913, 1916, 1919 og 1921 baserer seg på de herredsvise valgbøkene: Trysil lensmannskontor. Valgbok for Trysil kommune. Herredsstyrevalgene 1910-1922. Våler lensmannskontor: Valgbok for Våler kommune. Herredsstyrevalgene 1910-1922. SH. Katalog 1675/80-004 157. No 139. Valgbok for Åmot kommune med Nordre Osen sogn. Herredsstyrevalgene 1910-1922.

43 Østlendingen 16.10.1901.

44 Østlendingen 25.10.1904.

45 Østlendingen 8.10.1907.

46 Østlendingen 2.10.1901. Valget dreide seg om Trysilbanen, der vestlinjen Åmot-Jordet vant.

47 Østlendingen 13.10.1904. Valget baserte seg på felleslister der Arbeiderdemokratene hadde flertall.

48 Østlendingen 8.10.1907.

I disse herredene hadde Arbeiderdemokratene rent flertall i herredsstyrene i minst to valgperioder mellom 1901 og de tidlige 1920-årene. Arbeiderdemokratene hadde dermed avgjørende innflytelse over den lokale skolepolitikken og andre betydelige reformer i de herreder i regionen de var sterke. I kjølvannet av den positive økonomiske utviklingen fra århundreskiftet og frem til 1920, som var spesielt sterk i den konjunkturavhengige skogbruksnæringen, presset de igjennom kravet om fritt skolemateriell, som var en fanesak.49 Partiet støttet også opp med friplass og tilskudd til skyss og opphold for elever som måtte bo borte under skolegangen. Forhold ble også lagt til rette for faget husstell. Arbeiderdemokrat- kommunen Ytre Rendalen var banebrytende med herredsstyrevedtaket i 1903, som gjorde husstell til et obligatorisk fag også for gutter.50 Arbeiderdemokratene skapte en fruktbar vekselvirkning mellom den lokale og rikspolitiske skolepolitikken. Myrvang og Eftestøl var markante skolepolitikere, på lokalt plan som arbeiderdemokratledere og ordførere, på nasjonalt plan som ledere av stortings- komiteer, Myrvang av sosialkomiteen, og Eftestøl av både sosialkomiteen og kirkekomiteen.

I Åmot og Våler holdt Arbeiderdemokratene stillingen ved herredsstyrevalgene i 1913 og 1916, mens innflytelsen avtok i Elverum og Trysil til fordel for Arbeiderpartiet. Det var ved herredsstyrevalget i 1916 at Arbeiderpartiet hadde sitt gjennombrudd i Hedmark. Karakteristikken «Det røde fylke» skriver seg fra dette tidspunkt.51 Åmothøvdingen Haakon Bolstad var tidstypisk for utviklingen. Mellom 1910 og 1940 var han ordfører i Åmot i de fleste periodene, først som arbeiderdemokrat, deretter som representant for Arbeiderpartiet. Gunnar Skirbekk, som sammen med Johan Røkke og Olav A. Eftestøl dannet en arbeiderdemokrat-troika i Elverum, gikk over til Bondepartiet. Røkke og Eftestøl forble arbeiderdemokrater så lenge de levde. Størst utholdenhet hadde Arbeiderdemokratene i Trysil. Der fikk partiet fire mandater ved herredsstyrevalget i 1937, men stilte ikke til valg etter krigen.52

Arbeiderdemokratene - lærere, underoffiserer og småbrukere

I tillegg til at Arbeiderdemokratene gjorde seg gjeldende innenfor et begrenset geografisk område, hadde også partiets tillitsmenn en snever yrkesmessig bakgrunn. Med bakgrunn i partilistene ved valg til herredsstyrer og storting, var det i betydelig grad hold i slengbemerkninger om at Arbeiderdemokratene var et parti for «lærere og sersjanter». Det var blant annet Arbeiderdemokratenes idealistiske tanker om den oppdragende, meglende og regulerende stat som gjorde partiet til et populært parti i

49 E. Solbakken, Det røde fylke gjennom 100 år, Hamar 1951: 53.

50 Statens skolekjøkkenkonsulent, Skolekjøkkensaken i Norge gjennom 50 år, Oslo 1941: 82, 117 f.

51 Solbakken 1951: 152.

52 Trysil lensmannskontor. Valgbok for Trysil kommune.

lærerkretser. Ved å tilkjennegi seg som arbeiderdemokrat, hadde man tatt et politisk standpunkt i kriserammede skog- og jordbruksbygder, uten å velge parti verken til fordel for skogeiere og gårdbrukere på den ene siden eller til fordel for skog- og landarbeidere på den andre siden.53 Arbeiderdemokratene så på seg selv som representanter for en tredje uavhengige pol, den arbeiderdemokratiske.

Seks av partiets i alt 12 stortingsrepresentanter54 mellom 1906-1927 var skolefolk med seminarutdanning som grunnutdanning.55 Mange av lærerne gikk under betegnelsen bygdegeni for hvem seminarutdanning hadde fortonet seg som et optimalt mål. De fleste av Arbeiderdemokratenes stortingsrepresentanter hadde avansert til å bli skolestyrere og skoleinspektører. Eftestøl ble skoledirektør i Hedmark, med Myrvang som tidvis konstituert i stillingen. Videre fantes tre småbrukere, én offiser og én statsadvokat blant Arbeiderdemokratene på Stortinget.56 Som regel var lærere å finne blant Arbeiderdemokratenes representanter i de sted- vise herredsstyrene. Fire av partiets 17 representanter i Elverum herredsstyre i 1904 var lærere, to av dem var kvinner.57

53 Arbeiderparti-avisen Hedmark Fylkes Arbeiderblad, Elverum, angrep på lederplass elevene ved Elverum lærerskole for at de deltok i borgertoget 17. mai i 1924. Partiorganet stilte spørsmål ved elevenes moralske vandel og spurte hvor de hadde sin solidaritet. Avisen krevde at elevene tok avstand fra 17. mai-feiringen og heller solidariserte seg med arbeiderne. «Det er arbeidernes barn de skal undervise, og derfor er det av den største viktighet at de blir klar over sin stilling i klassekampen.» (24.5.1924) Saken skapte debatt. Blant andre repliserte Olav Feten, en av elevene: «Ingen hev rett til å tru at me seminaristar gjekk i tog fordi me bar på nokon mothug til arbeidsfolket her. Trur nokon noko anna, så vågar eg å påstå at det vert gjort urett mot oss. Det er rett det som bladet peikar på, at me er arbeidarar sjølve. Helsar de på oss når hausten kjem og me hev havt 'ferie', so tenkjer eg at de vil finna mange harde hen- der». (24.5.1924). Senere i debatten fremholdt Feten: «For det um me gjekk i 'borgartoget', treng ikke kommunistane sjå ein motstandar i kvar av oss, liksom lite som høgre- og bondepartimenn av same grunn utan vidare kan gjera rekning på oss. (...) Er det berre arbeidar- born me skal undervisa? Svar er her uturvande. Men er det meininga Dykkar, herr redaktør, at me skal taka parti i klassestriden som lærarar? Utanum skulen kan det vel vera at me ikkje alltid vil halda oss passive i den politiske striden; men bør ikkje sjølve skulen vera ein fredlyst stad? Vil det ikkje vera betre um ein på skulen kunne vekkja kjærleik til land og folk - andre folk og - enn å så hat millum samfunnsklassane?» (Hedmark Fylkes Arbeiderblad 30.5.1924).

54 Inkludert er gårdbruker Olav Moe fra Nord-Aurdal, som rykket opp da Castberg døde i 1926.

55 Opplysningene bygger på: Stortingsvalg 1906 NOS V49, Stortingsvalg 1901 NOS V128, Stortingsvalg 1912 NOS V198, Stortingsvalg 1915 NOS VI 65, Stortingsvalg 1918 NOS VI 150, Stortingsvalg 1921 NOS VII 66, Stortingsvalg 1924 NOS VII 176, Stortingsvalg 1927 NOS VIII 69.

56 J. Aune, Utdødde partier i Norge. Hovedoppgave i sammenlignende politikk, Bergen 1984: 186.

57 Statsarkivet på Hamar (heretter SH). Fra Hedmark Fylke (heretter HF): Pakke 147. Protokoll for herredsstyrevalg i Elverum (heretter PHE). Brev til amtmannen i Hedmark fra lensmannen i Elverum 4.10.1904.

Arbeiderdemokratene appellerte også til underoffiserer med underoffisersskole som utdanning. Underoffisersskole og lærerskole, utdanninger som Arbeiderdemokratene understreket som fortreffelig, ble en nøkkelkombinasjon for bygdegutter som ville frem.58 I tillegg til at underoffisersutdanning fortonet seg som en reell utdanningsmulighet for bygdeungdom og således langt på vei ble allmenndannende,59 var Arbeiderdemokratenes militaristisk betonte holdning også historisk betinget av unionsstridighetene med Sverige.

Arbeiderdemokratene hadde ideologisk tilknytning til Norsk Folkevæpning, som ble stiftet i 1882 etter at den offisersdominerte og monarkistiske Centralforeningen for norske skytterlag ble sprengt. Flere senere arbeiderdemokrater startet sin karriere i de fylkesvise folkesamlagene, som for eksempel skolestyrer Jon Renolen, som var mangeårig styremedlem i Hedmark Folkevæpningssamlag og formann i Solør skyttersamlag. Renolen var blant initiativtakerne til arbeiderdemokratavisen Østerdalen Folkeblad, som ble etablert i 1927 som en motvekt til Bondeparti-overtatte Østlendingen. Avisen ble også redigert av ham. Arbeiderdemokratenes militante holdning under unionsstridighetene gjorde partiet attraktivt i militære kretser, spesielt blant underoffiserer, som ytterligere med sin folkelighet ofte følte seg mellom barken og veden i det militære statushierarkiet. Det var etter forslag fra blant andre Myrvang at Stortinget i 1897 vedtok forandringer av Folkeskoleloven av 1889 slik at forberedende skyteøvelser kunne inngå i faget legemsøvelser.60 Bakgrunnen lå trolig i unionsstridighetene. På dette tidspunkt var det langt på vei like sannsynlig at vi kom i krig med Sverige som at det ikke kom til krig. Forberedende skyteøvelser, «skole- skytingen» som den ble kalt, ble tatt ut av Folkeskolelovene av 1936, noe mange arbeiderdemokrater beklaget. En av partiets mest markante personligheter i Trysil, læreren, kirkesangeren, underoffiseren og hjemmefrontmannen Paudor Storsveen, uttalte i oppslagsverket Norske Skyttere:

Jeg har hatt megen moro av skytingen, og har blant annet fått Skyttervesenets takkediplom. Jeg driver en god del tørrtrening. Det er av stor betydning for resultatet, og jeg holder på at den skoleskyting og instruksjon som var før, burde innføres igjen.61

Arbeiderdemokrat-representantenes offisielle yrkestitler er langt fra fyllestgjørende hva angår deres sosiale bakgrunn. Få lærere og/eller underoffiser på landsbygda

58 A. Kirkhusmo, Minner fra et langt arbeidsliv, Oslo 1945: 10.

59 Lærerutdanningsloven av 1902 fritok elever med underoffisersskole det første skoleåret. Etter påtrykk fra Arbeiderdemokratenes militærpolitiske talsmann, oberstløytnant Alf Mjøen, vedvarte ordningen ved loven av 1930.

60 Forslag til ændringer i folkeskolelovene. Dokument Nr. 49. Stortingsforhandlinger 1897. 5A Dokumenter.

61 W. Røgeberg (red. m.fl.), Norske skyttere i ord og bilder. Østre del, Oslo 1953: 381.

hadde sitt yrke som eneyrke. De fleste var i tillegg også småbrukere, en yrkes- gruppe som sammen med lærerne ifølge Arbeiderdemokratenes samfunnsforstå- else var bærebjelker i samfunnet. Bortsett fra Castberg og Eftestøl, som til tross for utvetydig velvillighet lite evnet praktisk arbeid, hadde de fleste stortingsrepresentantene for Arbeiderdemokratene et småbruk som biyrke eller som hovedyrke.62

Det var også blant småbrukere i hovedyrke eller biyrke at Arbeiderdemokratene hadde en stor del av sin velgerskare. I alt 15 av Arbeiderdemokratenes 22 representanter og suppleanter ved herredsstyrevalget i Elverum i 1904 oppgav yrkesbetegnelser som plasserte dem under kategorien småbruker.63 Av de 20 kandidatene på Arbeiderdemokratenes valgliste ved herredsstyrevalget i Trysil i 1907 hørte 12 personer inn under kategorien småbruker.64 Det var også forholdet i Trysil i 1910.65 Denne forankringen i et voksende mellomsjikt la grunnlaget for partiets maktposisjon i herreder og på Stortinget. Politisk var dette sjiktet mest mottagelig for den tredje vei i politikken.

FORSKNINGEN OM ARBEIDERDEMOKRATENE

Lite forskning er gjort om Arbeiderdemokratene. Publikasjonene kan stort sett fordeles på de to vitenskapsfagene historie og pedagogikk. Grovt sett har historikere vektlagt analysen av partiet som et politisk fenomen, som ble marginalisert etter å ha kommet i klemme mellom to politiske blokker. Som begrunnelse for å skrive standardverket om Arbeiderdemokratene i 1961, oppgav Tertit Aasland:

Arbeiderdemokratene var et lite, geografisk begrenset parti. Skulle de gjøre seg gjeldende i politikken, måtte de skaffe seg en bredere geografisk tilslutning eller sikre seg en nøkkelstilling i en bredere partikonstellasjon. Jeg vil prøve å vise hvordan partiet, for å skape seg en posisjon, med skiftende styrke spilte på begge disse strenger alt ettersom den politiske situasjon forandret seg.66

Den pedagogiske forskningsdisiplin, på sin side, har i hovedsak rettet blikket mot Arbeiderdemokratene som pedagoger. Med en deskriptiv historiografisk tilnærmelse har man søkt å avdekke pedagogiske prinsipper i deres tenkning, relativt uavhengig av det utenforliggende samfunn med sin politiske virkelighet. Pedago-

62 Opplysningene bygger på Stortingsvalg, NOS. Ibid., note 55.

63 SH. HF. Pakke 147. PHE. Brev til amtmannen i Hedmark fra lensmannen i Elverum 4.10.1904.

64 Trysil lensmannskontor. Valgbok for Trysil. Herredsstyrevalget 1907.

65 Trysil lensmannskontor. Valgbok for Trysil. Herredsstyrevalget 1910.

66 Aasland 1961: 8.

gen Per Solberg gjorde således Olav A. Eftestøls pedagogiske tenkning til et hovedtema i doktoravhandlingen Norske lærebøker i pedagogikk 1902-1938. At Eftestøl også var politiker, og som sådan hentet viktige premisser for sin pedagogiske tenkning i Arbeiderdemokratenes program, og at det var denne tilknytnin- gen som ble avgjørende for hva han til syvende og sist mente at pedagogikkfaget skulle inneholde, ble oversett.67

Fra oversiktsverkene i norsk historie og kulturhistorie ble Arbeiderdemokratene og deres frontfigurer langt på vei visket ut. I Det moderne gjennombrudd 1870- 1905, bind 9 i Aschehougs Norgeshistorie fra 1997, ble Arbeiderdemokratene viet et lite avsnitt som omhandlet partiets syn på statens muligheter. Castberg var den eneste av Arbeiderdemokratene som ble nevnt. Skolepolitiske spørsmål ble ikke berørt. Det er imidlertid fortjenestefullt at forfatteren, Gro Hagemann, understreket Castbergs innsats overfor kvinnene.68 I bind 10 av Aschehougs Norgeshistorie, Et splittet samfunn 1905-1935, som kom ut i 1994, gav forfatteren, Knut Kjeldstadli, et særdeles vagt bilde av Arbeiderdemokratene. Partiet ble kun nevnt i en bisetning, som støttespiller for Norsk Smaabrukerforbund, som ble stiftet i 1913.69

En svært stemoderlig behandling fikk også Arbeiderdemokratene i Norsk idéhistorie, som kom ut i 2002. Verken i bind III, Kampen om Norges sjel, i bind IV, Vitenskapenes utfordringer eller i bind V, De store ideologienes tid, ble Arbeiderdemokratene direkte omtalt. Men Castberg fikk i bind III en begrenset omtale for sin motstand mot Karlstad-forliket.70 I bind IV fikk han én setning for sin innsats for barnelovene av 1915. 71 I bind V ble Castbergs reformpolitikk omtalt som Venstres forsøk på å hindre arbeiderne i å danne klasseparti (Arbeiderparti), men heller ikke i denne sammenhengen ble Arbeiderdemokratene omtalt som en selvstendig politisk kraft.72

Rune Slagstad forklarte den stemoderlige behandlingen av Arbeiderdemokratene som en følge av partiets marginalisering. I boken De nasjonale strateger hevdet han:

67 P. Solberg,Norske lærebøker i pedagogikk 1902-1938. En innholds-, recensjons- og brukshistorie, Trondheim 1996: 204-214.

68 G. Hagemann, Det moderne gjennombrudd 1870-1905, bd. 9 i K. Helle (red. m.fl.), Aschehougs Norgeshistorie, Oslo 1997: 201-202.

69 K. Kjeldstadli, Et splittet samfunn 1905-1935, bd. 10 i. K. Helle (red. m.fl.), Aschehougs Norgeshistorie, Oslo 1994: 64.

70 Ø. Sørensen, Kampen om Norges sjel 1770-1905, bd. 3 i T.B. Eriksen (red. m.fl.), Norsk idéhistorie, Oslo 2001: 416.

71 L. Bliksrud, G. Hestmark, og T. Rasmussen: Vitenskapens utfordringer 1870-1920, bd. 4 i T.B. Eriksen (red. m.fl.), Norsk idéhistorie, Oslo 2002: 435-436.

72 H.F. Dahl, De store ideologers tid. 1914-1955, bd. 5 i T.B. Eriksen (red. m.fl.), Norsk idéhistorie, Oslo 2001: 76.

En grunn til at Castbergs systemformende rolle av ettertiden ikke alltid er blitt rettmessig påaktet, er den partimessige marginalisering av hans politiske liv gjennom Arbeiderdemokratene, som han dannet i 1906 som en radikal utbryter- gruppe fra Venstre (fra 1921 Radikale Folkeparti).73

Det er sannsynligvis grunn til å utfylle Slagstads hypotese med en tilleggsfaktor. Partiets ettermæle har trolig også å gjøre med historikernes personlige ståsted. Edvard Bull-tradisjonen rettet søkelyset mot arbeiderklassens utvikling i sine fremstillinger av det tyvende århundre. Det er ikke usannsynlig at mange av denne generasjonen lot seg friste til å gi Arbeiderpartiet mer ros enn det som rett og rimelig var. I tråd med Bull-tradisjonen knyttet Berge Furre velferdsstaten til regjeringen Nygaardsvold: «Velferdsstaten fekk mykje av si tuft med den sosiale reformpolitikken i åra 1935-40.»74

Mange vil hevde at oppbyggelsen av et enhetlig skolesystem er viktige elementer i ethvert lands nasjonale strategier. Slagstad gir i boken De nasjonale strateger Eftestøl en rettmessig plass i etableringen av landsgymnas og vektleggingen av skolehelsetjenesten.75 Kjernen i Eftestøls nasjonalbyggende skolepolitikk dreide seg imidlertid om enhetsskolen. Det var som enhetsskoletenker i lys av lærerutdanningen at Eftestøl slo til som arbeiderdemokrat, og det er også der han rettmessig hører hjemme som nasjonal strateg. Landsgymnasene hadde ingen overordnet betydning i hans pedagogiske tenkning. Dette skoleslaget var ment å bøte på sårene som embetsmannsstatens høyere skole voldte overfor den nasjonale kultur og ungdommens intellektuelle evner og skapertrang. Efte- støls kongstanke var at lærerskolen også skulle kvalifisere for studier ved universitetene.76

Om Arbeiderdemokratene, som ifølge Rune Slagstad har fostret nasjonale strateger, skrev Jostein Nerbøvik i den autoritative Norsk historie 870-1905, som Det Norske Samlaget gav ut i 1973:

I 1900 fekk Arbeidardemokratane fire gonger så mange røyster i landdistrikta som Arbeidarpartiet. Berre tre år etter var forholdet heilt omsnudd. Arbeidardemokratane vart liggjande att som ei politisk sekt i Opplandsfylka.77

Konklusjonen ble ganske lite nyansert i 1990-utgaven:

73 R. Slagstad, De nasjonale strateger, Oslo 1998: 135.

74 B.Furre, Norsk historie 1905-1990, Oslo 1992: 146

75 Slagstad 1998: 176, 330.

76 O.A. Eftestøl, Lærerutdannelsen. Fireårig lærerskole, Universitetets lærerskole, En offentlig lærerhøgskole. Et innlegg i dagens strid, Kristiania 1919: 26.

77 J. Nerbøvik, Norsk historie 1870-1905, Oslo 1973: 186.

Ingen tapte meir på splittinga enn Arbeidardemokratane, klemde som dei var mellom Venstre og Arbeidarpartiet. Ingen av desse to partia ville vere med på Castbergs stortenkte plan om ei samling av alt 'demokrati'. Til slutt vart Arbeidardemokratane liggjande att som ei politisk sekt i Opplandsfylka.78

I 1999-utgaven ble Arbeiderdemokratene gitt en noe bredere omtale, men sekt- betegnelsen av partiet, som fortsatt stod ved lag, ble knyttet til 1903 da partiet brøt med Venstre.79

Jostein Nerbøviks bok Norsk historie 1870-1905 var bind 2 i serien om nyere norsk historie, som Arne Bergsgård initierte i 1960-årene under tittelen Frå 17. mai til 9. april. Bergsgård skrev selv det første bindet, som dekket perioden 1814- 1880.80 For Arne Bergsgård og hans tilhengere var Venstre det store nasjonale «fridomspartiet», som bar det nye Norge på sine sterke skuldre. Man trakk ingen klar grense mellom Arbeiderdemokratene og Venstre så lenge Arbeiderdemokratene var et assosiert medlem av Stortingets venstreforening. Etter 1915, da Arbeiderdemokratene ble kastet ut av foreningen, fikk partiet en perifer rolle i Bergsgård-tradisjonens interessefelt, noe som kunne skape grunnlag for stigmati- sering. Dermed kan sannsynligvis ikke marginaliseringen alene forklare Arbeiderdemokratenes perifere rolle både i Bergsgård-tradisjonen og i Bull-tradisjonen i norsk historieforskning.

I standardverkene om Venstre, Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880-åra til 190581 og Parti og rørsle. Ein studie av Venstre i landkrinsane 1906-1918,82 fant Leiv Mjeldheim det naturlig å klassifisere Arbeiderdemokratene som «... eit 'ordi- nært' politisk parti til liks med Høgre, Venstre og Det norske Arbeiderparti.»83 Partiet fikk sitt eget kapittel i Parti og rørsle. Ein studie av Venstre i landkrinsane 1906-1918, men med visse forbehold:

Når vi likevel tek med arbeidardemokratane i dette oversynet over interessegrup- per og valaktive interesseorganisasjonar, er det fordi dei stod i eit forhold til Venstre, som har visse fellestrekk med tilhøvet mellom Venstre og organisasjonar av typen fråhaldspartiet og Landmandsforbundet. Til liks med desse freista arbeidardemokratane å artikulera interessene sine gjennom Venstre, dels ved å påverka utformingane av venstrepolitikken, dels ved å fremja representasjonsinteressene sine gjennom eller i samarbeid med Venstre.84

78 J. Nerbøvik, Norsk historie 1870-1905, Oslo 1990: 244.

79 J. Nerbøvik, Norsk historie 1860-1914, Oslo 1999: 232-233.

80 A. Bergsgård, Norsk historie 1814-1880, Oslo 1964: 5-6.

81 Mjeldheim 1984: f.eks. 288-289, 296.

82 L. Mjeldheim, Parti og rørsle. Ein studie av Venstre i landkrinsane 1906-1918, Oslo 1978.

83 Ibid: 271.

84 Ibid: 271-272.

Til tross for at Arbeiderdemokratene i verket ble tillagt såpass stor vekt i forhold til Venstre, ble ikke Olav A. Eftestøl omtalt i noen av bindene.85 Misforholdet understrekes ytterligere ved det faktum at det først og fremst var i skolepolitikken at Venstre og Arbeiderdemokratene hadde sammenfallende syn. Skolehistorikeren Hans-Jørgen Dokka legger imidlertid ikke skjul på Arbeiderdemokratenes ledende skolepolitiske rolle i forhold til Venstre:

I virkeligheten var noen av Arbeiderdemokratenes ledende menn blant de aller fremste i kampen for å gjøre middelskolen til en påbygning på fullført folkeskole. Men Venstre viste i dette stykket en moderat reformvennlighet. Venstre så det stadig som livsviktig ikke å ordne skolen slik at folkeskolen kunne komme til å bli preget av den høyere skoles dannelsesidealer. Partiet holdt dessuten fast på en liberalisme som gjorde det ønskelig ikke å ha én, men flere mulige veier opp gjennom utdanningssystemet slik at en viss valgfrihet ble bevart.86

For historieverket om Venstre som sådant, er behandlingen av Arbeiderdemokratene befengt med motsigelser. Bare med forbehold behandles Arbeiderdemokratene som et eget parti og som en bevegelse. Fremstillingen må derfor tolkes som om Arbeiderdemokratene hadde sin viktigste funksjon som støtte- og medspiller for Venstre og som påvirkende kraft for utviklingen innenfor partiet. Verkets manglende omtale av Eftestøl, venstrepartienes ruvende skolepolitiker i perioden som verket omfatter, er oppsiktsvekkende. Dette kan tolkes som en indikasjon på at også Mjeldheim undervurderer Arbeiderdemokratenes rolle.

Det er heller ikke usannsynlig at geografiske forhold med dimensjonen sentrum-periferi87 også kan ha hatt betydning for Arbeiderdemokratenes vage etter- mæle. De indre østlandsbygdene lå i en periferi i en region som hadde landets hovedstad som et intellektuelt og politisk kraftsentrum. Det er ikke usannsynlig at Arbeiderdemokratene hadde hatt et annet ettermæle hvis partiets oppslutning hadde ligget nærmere dette kraftsenteret.

Avisen Østlendingen, som fra etableringen i 1901 og frem til 1921 var Arbeiderdemokratenes hovedorgan, gav i 2001 ut sin jubileumsbok med Per Overrein som forfatter. Boken, «Hvor ånden bærer bud» - Østlendingen fra Arbeiderdemokraten til Orkla, la for dagen en grundig analyse av Arbeiderdemokratenes ideologiske fundament. Boken påviste at partiets ideologi var påvirket av sterke europeiske

85 Eftestøl er imidlertid registrert som kandidat for Søndre Østerdalen i 1909 i Tabell XV Røystefordelinga til konkurrerande «venstrekandidatar» i landkrinsar ved vala i 1909, 1915 og 1918. Mjeldheim 1978: 353.

86 H.-.J. Dokka, En skole gjennom 250 år. Den norske allmueskole - folkeskole - grunnskole 1739-1989, Oslo 1988: 114.

87 Begrepet sentrum-periferi er utførlig drøftet i S. Rokkan, Stat, nasjon, klasse, Oslo 1987: 232 ff.

strømdrag i samtiden, og at denne ideologien sammen med bevegelsens styrke i opplandsfylkene, gav det kraft til å stå imot Arbeiderpartiets revolusjonære retorikk. Men bevegelsen forble radikal og nasjonaldemokratisk og greide å legge et vedvarende trykk på de ulike Venstre-regjeringene for sosiale og politiske reformer. Dette politiske trykket omtaler Overrein som en konfrontasjonsreformistisk strategi der småkårsfolks interesser skulle løftes frem og forsvares. I tråd med den generelle historieskrivningen, underbygget boken at også Østlendingens redaksjonelle ledelse opp gjennom årene var seg lite bevisst den innflytelse som Arbeiderdemokratene hadde hatt på avisens politiske og ideologiske kurs.

I den norske historikertradisjonen er det kun Tertit Aasland i 1961 og Per Overrein i 2001 som forskningsmessig sett har gitt Arbeiderdemokratene en forsvarlig analyse. For de to store forskningstradisjonene i forrige århundre, Bergs- gård-tradisjonen og Bull-tradisjonen, ble Arbeiderdemokratene et parti som ikke passet inn i deres oppfatning av hva som var de politiske skillelinjer. Her er det behov for videre forskning.

KAMPEN FOR ENHETSSKOLEN

En felles syvårig folkeskole for alle barn var fundamentet i Arbeiderdemokratenes skolepolitikk. I tråd med deres samfunnssyn var et stortingsvedtak om saken nødvendig, men ikke tilstrekkelig. En enhetsskole var også avhengig av en styrket lærerutdanning. Arbeiderdemokratene understreket videre at grunnleggende sosialpolitiske spørsmål, som blant annet lovforbud mot barnearbeid, måtte iverksettes før man var på vei mot en felles folkeskole i ordets rette forstand. Arbeiderdemokratenes skolepolitikk ble i stor grad utviklet ved Elverum Privatseminar der Olav A. Eftestøl var bestyrer, og hvor han samlet en arbeiderdemokratisk orientert lærerstab, som sammen med ham ble aktive i lokalpolitikken. Det var blant annet ved privatseminaret i Elverum og i lokalsamfunnet Elverum at tanken om læreren som en politisk aktør ble en arbeiderdemokratisk strategi.

I sin samfunnsanalyse tenkte Arbeiderdemokratene seg samfunnet bygd opp som en organisme. Skolen var også en organisme. Partiets ubestridte skolepolitiske frontfigur, Olav A. Eftestøl, som i 1906 ble skoledirektør i Hedmark, uttalte prinsipielt:

Vår skole danner en organisme, byskolen og landsskolen, folkeskolen og den høiere skole, almenskolen og fagskolene. Den store opgave er å sørge for at hvert enkelt ledd får så gode kår som mulig, og at de forskjellige ledd blir knyttet sammen på en sådan måte at de gjensidig støtter og styrker hverandre. (...) Og arbeidet må i stigende grad gå ut på å mure og bygge solid og godt fra grunnen av.88

88 Eftestøl 1919: 10-11.

Dette funksjonalistiske samfunnssynet89 fikk stor betydning for Arbeiderdemokratene i utformingen av en skolepolitisk strategi.

Arbeiderdemokratene angrep den gjeldende ordning for opptak til den høyere skolen, som bestemte at middelskolen bygde på femte klasse i den syvårige folkeskolen. Det betydde at elever som siktet mot en middelskoleeksamen eller eksamen artium, forlot folkeskolen etter fem år uten avsluttet folkeskole. En enhetsskole, organisatorisk oppbygd med den syvårige folkeskolen som grunnmur, var et av grunnelementene i Arbeiderdemokratenes skolepolitikk. Partiet ville ha en syvårig folkeskole for alle barn, likeverdig for by og land og kvalifiserende for all videre utdanning. Realiseringen av dette målet bygde på to viktige forutsetninger: For å skape grobunn for læring og danning, måtte folkehelsen generelt styrkes. Man betraktet pedagogiske reformer som nytteløse når hoved- problemet dreide seg om sult, mangel på søvn, dårlig helse og sykdom. I tråd med denne tenkningen tok Eftestøl i 1913, sammen med partiets øvrige stortingsrepresentanter, initiativ til at boforholdene i skogen for folk og hester ble regulert ved lov med minimumskrav. Partiets stortingsrepresentanter bygde på medisinalberetningen til distriktslege P.N. Sjursen, som fra 1901 hadde sittet i Våler herredsstyre som representant for Arbeiderdemokratene. Sjursen skrev:

I Søndre Østerdalen har der gjentagne gange fra flere hold været klaget i lokalpressen over skogsarbeidernes levevilkaar under arbeidet i skogen, navnlig da opholdet i tømmerkoien og ute ved vasdragene i fløtningen. Huggerne og kjø- rerne er nødt til i den strengeste kulde at lægge sig om kvelden paa koiebrisken i fulde klær, svett efter dagens arbeide og tilbringe natten med den ene side ut mot de gisne koivægger og den anden ind mot det åpne ildsted, hvor varmen maa passes hele natten. Fløterne, som hele dagen vasser i det iskolde vaarvand, er hen- vist til at søke hvile for natten langs elvebredden ved nyingen.90

De dårlige skogskoiene, som i seg selv var et stort helsemessig problem, rammet i skogsgrendene spesielt guttene, som fra tiårsalderen vanligvis kombinerte skolegang med skogsarbeid der de bodde i koier sammen med sine foresatte.91

Enhetsskoleprinsippet forutsatte videre at den grunnleggende utdanningen av folkeskolelærere ble styrket. Både Venstre og Arbeiderpartiet var enig med Arbeiderdemokratene i at en avsluttet syvårig folkeskole måtte bli en realitet for alle barn. Arbeiderdemokratene hadde også Venstre og Arbeiderpartiet med seg i kravet om en lærerutdanning som imøtekom kravene som en syvårig folkeskole for

89 Lindbekk 1996: 99 ff.

90 Ot.prp. nr. 20 (1914): Om utfærdigelse av en lov om husvær for folk og hester under skogsarbeid. Stortingsforhandlinger 1914, 3: 2.

91 P.T. Halberg, Barn i skogen - mellom barken og veden, i Arena nr. 1 og 2, 1987.

alle norske barn stilte. Men Eftestøl gikk videre. I Arbeiderdemokratenes samfunnsmodell fikk folkeskolelærerne rollen av å høre til blant de viktigste nasjonsbyggerne i samfunnet. Eftestøl understreket at ved å stille lavere krav til lærerutdanningen enn til utdanninger ved f.eks. universiteter og høgskoler, gymnas og fagskoler, stod man ansvarlig for et direkte tap for hele folkeskolen og indirekte et tap for alle skoleslag som bygde på folkeskolen.92 Med andre ord: Videregående skoleslag som motarbeidet lærerutdanningen, motarbeidet i virkeligheten seg selv.

I tillegg til de pedagogiske motivene for en styrket lærerutdanning, understreket Arbeiderdemokratene at lærerutdanningen hadde viktige politiske sider. Arbeiderdemokratene, og til dels også Venstre, hevdet med styrke at folkeskole- lærerne også hadde en politisk rolle å fylle i samfunnet, som pekte langt ut over klasserommets fire vegger. Arbeiderdemokratene var av den mening at læreren ikke alene hadde sitt kateter i skolestua, men også i fora som skolestyret, menighetsrådet, herredsstyresalen, folkeparken eller Stortinget. Folkeskolelærerne skulle vise vei. I tillegg til sin pedagogiske funksjon i skolestua, skulle folkeskolelærerne også være oppdragende i den økonomiske, sosiale og kulturelle utviklingen av samfunnet. Folkeskolelærerne ble med andre ord tillagt å ha livsviktige samfunnsfunksjoner. Enhetsskoletanken fikk i Arbeiderdemokratenes samfunnsmodell karakter av å være bindevev. Lærerutdanningens betydning for samfunnsutviklin- gen ble analog med kroppens behov for blod.

Målet var å skape en både fysisk og åndelig sterk slekt. I den saken satte Eftestøl sin lit til lærerskolene. Han uttalte: «Ingen andre skoler kan øve den indflydelse på ungdommens arbeidsdyktighet og livsopfatning som lærerskolene.»93 I reglementet for lærerutdannelsen av 1917 foreskrev han:

Læreren må gå i spissen, ikke som en prekende sundhetsapostel, men som en sundt utseende gentleman, munter og arbeidsglad, gjennemført renslig og appetittlig. Han skal være eksemplet, ellers nytter ingenting.94

Man merker seg at Eftestøl i sine krav overfor læreren ikke var moraliserende, men at han likevel tenkte ut fra konseptet om eksemplarisk læring.

Utvikling av en skolepolitisk plattform

Oppbygningen av en selvstendig presse startet med avisen Østlandske Tidende, som Olav A. Eftestøl etablerte i Elverum i 1893 som et radikalt Venstre-organ.

92 Eftestøl 1919: 12.

93 Ibid: 19.

94 O. Alsvik,«Friskere, sterkere, større, renere». Om Carl Schiøtz og helsearbeidet for norske skolebarn. Hovedoppgave i historie, Oslo 1991: 222.

Han redigerte avisen frem til 1896, da moderate venstrefolk presset ham ut. Efte- støl etablerte i 1901 Østlendingen som et rendyrket organ for Arbeiderdemokratene, som partinavnet etter hvert ble. Eftestøl kom fra Fjotland i Vest-Agder, der den senere venstrestatsråd, skolemannen Aasulv Bryggesaa, gav ham viktige pedagogiske impulser. Eftestøl avla eksamen ved seminaret i Kristiansand i 1882. Foredraget om lærerne og den moderne skjønnlitteraturen, som han holdt på et nordisk skolemøte i København i 1890, ble utgangspunktet for hans politiske karriere. Foredraget dreide seg om samtidslitteraturens betydning for lærergjernin- gen. Eftestøls budskap var at lærerne, for å innhente inspirasjon til sin overmåte viktige gjerning, måtte gå til samtidens store forfattere. Som begrunnelse angav han:

Det er livet selv, som har fostret vor tids stærke, alvorstunge digtning. De aandelige og sociale forhold tvinger liksom digterne til at rette hele sin oppmærksomhed mod virkeligheden. Da aarsags- og virkningsforholdet mere og mere blir erkjendt som en uryggelig lov, forstaar man, at der bag stygheden og elendigheden stadig maa ligge bestemte aarsager. Dem gjælder det at finde, hvis man vil prøve at læge tidens brøst. Og det vil man.95

Engasjert henviste Eftestøl til Émile Zola, Leo Tolstoy og Fjodor Dostojevski for deretter å gå nærmere inn på de norske samtidsforfattere. Han så opp til Bjørn- son, som ville «... til sit livs sidste stund heller tabe med de streikende fyrstikpakkersker end seire med de andre ...», han hedret Ibsen fordi han satte «... hele sit fremtidshaab til kvinderne og arbeiderne ...», han lovpriste Kielland og Garborg som «... kæmper under den samme fane, som bærer inskriptionen: ret mot alle - den ret, som i stort og smaat har kjærlighed bag.»96 I mange konservative skolemiljøer hadde samtidsdiktningen ingen god klang. At lærere søkte til slike kilder, ble fra konservativt hold ofte oppfattet som uhyrlig. Lærere som åpent gav uttrykk for sympati overfor samtidens diktere, kunne risikere å måtte bøte med en plettet vandelsattest for interessen.97

Blant tilhørerne under Eftestøls foredrag i København var den tidligere nevnte

95 O.A. Eftestøl, Om vor tids skjønlitteratur og hvorledes lærerne bør stille sig til den. Foredrag ved det nordiske skolemøde i Kjøbenhavn 1890, Kjøbenhavn 1890: 1.

96 Ibid: 5.

97 Kirkhusmo 1945: 15: «Sommeren etter dimisjonen fra seminaret arbeidet jeg som slåttekar, og klemte ivrig på å søke lærerstilling både her og der, men med negativt resultat. Enda det var gått så kort tid etter dimisjonen, måtte jeg nok be soknepresten i heimbygda mi om attest for moralsk vandel. Kravene var slik den gangen. Før han kunne gi sin påtegning, spurte han om jeg var mye sammen med noen unge lærere i Ålen. Dertil svarte jeg at disse lærerne enten var mine slektninger (Jon Renolen) eller gode kjenninger, så jeg var nok sammen med dem en god del. 'Ja, jeg skal si Dem,' sa han, 'at jeg har ikke mye til overs for disse karene som leser Bjørnson, Ibsen og Kielland.'»

Helge Væringsåsen, styrtrik skogeier og bygdehøvding, frilynt folkeopplyser og boksamler, som bodde på Korsbakken i Elverum, et kraftsentrum i de sørøsterdalske arbeidersamfunn. En inspirert Væringsåsen lyktes med å lokke Eftestøl til Elverum som bestyrer av den private ungdomsskolen i denne svært klassedelte skogskommunen.98 Skolen, som var en privat barneskole og ungdomsskole med middelskolekurs, var blitt opprettet av stortingsmann Eivind Torp, som nettopp var avgått ved døden. Eftestøl omgjorde ungdomsskolen til et privatseminar i 1892. Året etter startet han utgivelsen av tidsskriftet Vor Tid sammen med Lars Eskeland og Viggo Ullmann. Tidsskriftet var et frilynt pedagogisk organ, som følte samtiden på pulsen. Elverum Privatseminar var toårig frem til 1903, da det ble treårig. Seminaret bestod opprinnelig av to klasser, med tanke på forberedelse for småskolen og for storskolen. Til forskjell fra de offentlige seminarene hadde de private seminarene en friere og mer selvstendig stilling. Bestyrerne ved de private seminarene gav sine utdanningsinstitusjoner et personlig preg. Uavhengig av Kirkedepartementet var de blant annet eneansvarlige for ansettelsen av lærere. Ved privatseminarene i Volda og Elverum var bestyrerne også seminareiere, noe som ytterligere gav rom for særpreg. Søkningen til de private seminarene var stor. Etter hvert ble klassene ved Elverum Privatseminar delt.99

Arbeiderdemokratene på Stortinget gikk entydig inn for ordningen med private seminarer. Myrvang hevdet at undervisningen ved de private seminarene hadde høyere standard enn den ved de statlige institusjonene:

Efter de oplysninger, som jeg gjennem tiderne har faaet ved at samtale med lærere, som er udgaaet fra statens skoler og fra de private skoler, har jeg faaet det indtryk, at der endnu tildels hersker en nogen muggen luft i vore statsseminarer, at der er ligsom en mere moderne, mere tidsmæssig undervisningsmaade i de private skoler, at undervisningen i det hele taget bliver lagt lidt friere an, saa at eleverne faar større tilskyndelse til selvstendig arbeide og faar bedre resultater af sit arbeide.100

Eftestøl understreket at konkurranse seminarer imellom var ønskelig. Han understreket det fortreffelige ved «... at der er offentlige skoler og private skoler, saaledes at der bliver den konkurrence, som er af det gode, den vekselvirkning, den paavirkning, den brydning mellem forskjellige ideer, som netop skaber liv.»101

Eftestøl utviklet Elverum Privatseminar på arbeiderdemokratisk ideologi.

98 A. Kirkhusmo, Eftestøl, Olav Andreas, Bd. 3 i E. Bull (red. m.fl.), Norsk biografisk leksikon, Oslo 1926: 421-423.

99 H. Dahl, Norsk lærerutdanning fra 1814 til i dag , Oslo 1959: 241-243.

100 Stortingsforhandlinger 1904/1905. 7A: 594.

101 Stortingsforhandlinger 1906/1907. 7A: 1399.

Mange vil hevde at Eftestøl trakk til seg kremen blant landets dyktige pedagoger. Det var et faktum at Elverum etter århundreskiftet stod frem som et senter for frisinnet åndsvekkelse. I sin stab hadde Eftestøl blant andre Lars Eskeland og Vetle Vislie, som i tillegg til sine pedagogiske forfatterskap og virker også var markerte arbeiderdemokrater. Heller ikke vek Eftestøl bort fra tanken om å ansette kvinnelige lærere. Allerede det første året ansatte han markante Pauline Risberg som kroppsøvingslærer. I 1893 trakk han til seg den unge og svært begavede Ingeborg Torstejnson. Hun underviste i faget «håndgjerning» samt i praktiske øvelser. Ingeborg Torstejnson hadde kun ett års erfaring som folkeskolelærer i Elverum på det tidspunkt hun ble ansatt ved seminaret, men var allerede en nøkkelperson i det lokale avholdsarbeidet, i det kristelige ungdomsarbeidet og i speiderbevegelsen. I årene 1901-1906 satt hun i herredsstyret for Arbeiderdemokratene. Ingeborg Torstejnson var således en av de 12 første kvinner i landet som ble valgt som herredsstyrerepresentant etter at det i 1901 ble adgang til å velge kvinner.102 Helga Torp ble i 1894 ansatt som lærer i norsk, religion og praktiske øvelser.103

I Elverum bygde Eftestøl opp et lærerstyrt lokalpolitisk arbeiderdemokratmiljø, som i årene 1901-1916 dominerte det politiske livet i kommunen. Ordførerver- vet i disse årene delte han med Johan Røkke, som var lærer og kirkesanger i Nordskogbygda krets i Elverum. Ansatte ved Elverum Privatseminar var aktive i Elverum herredsstyre som representanter for Arbeiderdemokratene.

Langt på vei ble Østlendingen de første årene båret frem av ansatte ved Elverum Privatseminar. Eftestøl, som hadde mer enn full stilling ved seminaret, var selv redaktør en kort periode. Som avisens redaksjonssekretær engasjerte han Anders Kirkhusmo, nyansatt lærer ved seminaret med ukentlig leseplikt på 36 timer i fagene religion, norsk, regning, naturfag, geografi og naturhistorie, musikkteori, tegning og sløyd! Blant skribentene ellers i Østlendingen var Lars Eskeland og Vetle Visli. I tillegg drev Eftestøl sammen med sine ansatte ved privatseminaret en utstrakt foredragsvirksomhet, blant annet i arbeiderakademiene.104

Nåløyer måtte fjernes

For Eftestøl, som kom fra jevne bygeforhold i Agder, var det et kultursjokk å opp- leve det sørøsterdalske klassesamfunnet ved århundreskiftet, med styrtrike bygde- høvdinger og lutfattige skogsarbeidere. Vi må anta at disse beske realitetene forsterket utviklingen hos den personlig kristne, men frilynte læreren, fra å være pedagog til å bli skolepolitiker med basis i Arbeiderdemokratenes program.

102 Overrein 2001: 18.

103 Elverum lærerskoles 40-års jubileum 1932, Elverum 1932: 11 ff.

104 Kirkhusmo 1945: 36-44.

Ordningen som frem til 1920 fastslo at middelskolen bygde på folkeskolens femte klasse og som i praksis innebar at elevene allerede ved 12-årsalderen måtte ta beslutningen om en eventuell akademisk karriere, var et ubarmhjertig hinder for all norsk ungdom av ubemidlede foreldre. Bygdeungdommen ble spesielt rammet. Frem til 1936, da den nye folkeskoleloven i prinsippet sidestilte landsfolkeskolen med byfolkeskolen, var det et faktum at bygde- barna etter loven hadde å ta til takke med en stemoderlig behandling. De geografiske forholdene la ytterligere byrder på foreldrene og barna.105 Det sier seg selv at det verken økonomisk eller psykologisk var uproblematisk med en hybeltilværelse for en tolvåring. To tredjedeler av de mannlige artianere fra århundreskiftet og frem til omkring 1920 kom fra hjem der forsørger var akademiker, forretningsdrivende eller funksjonær. Den resterende tredjedelen bestod av bønder, lærere, håndverkere og fiskere. Omkring to prosent av alle mannlige artianere i disse årene hadde arbeiderbakgrunn, de aller fleste fra byer.106 Det var vanlig for en vestkantgutt i Oslo med akademikerbakgrunn å avlegge eksamen artium. Å bli artianer for småbrukersønnen fra indre Østlan- det eller ytre Senja var en nyhet så stor at det ble verdiget omtale i lokalavisene. Uansett forsørgerbakgrunn var nåløyet for høyere utdanning trangere for jenter enn for gutter.

Hvilke muligheter for skolegang ut over folkeskolen fantes for landsbygdsungdom som ville gjøre karriere i de første årtier av 1900-tallet? Mange år etter at enhetsskoleprinsippet var vedtatt, falt det vanskelig for skogsarbeiderbarn å søke videre skolegang, til tross for evner, anlegg og motivasjon. Skogsarbeiderdatteren Hjørdis Furuheim, som ble født i Kynnberget i Elverum i 1917 og som senere i sitt godt voksne liv gjorde karriere ved Norsk Skogbruksmuseum, forteller:

Jeg gikk ut fra folkeskolen i Kynnberget i 1932 med bare S'er i karakterboka. Jeg leste alt jeg kom over, og jeg elsket å skrive. Om jeg bare hadde fått gå videre på middelskolen, det hadde vært det reneste himmelrike! Dagen etter konfirmasjonen måtte jeg reise til Toten der jeg allerede hadde fått tjeneste som fjøsjente.

105 Som lokalpolitiker og seminarbestyrer i Elverum tok Eftestøl opp dette problemet. På lederplass i Østlandske Tidende pekte han på hindringene som bygdeungdommen i herredet møtte ved å gå på middelskolen i Leiret, tettstedet i Elverum: «For det store flertal af folk ude i bygden er det meget vanskeligt og for mange rent umulig at holde sine barn paa skole i Leiret. For selv om de faar friplads, blir det saa altfor kostbart. En skoleelev, som skal bo i Leiret i 7-10 maaneder, har en aarlig udgift af minst 3-400 kroner.» (31.12.1897). Beløpet tilsvarte på denne tiden omtrent årsinntekten til en skogsarbeider, men var i overkant av hva en gårdsarbeider tjente i året.

106 T. Lindbekk, Utdannelse, i bd. 1 i N.R. Ramsøy (red. m.fl.), Det norske samfunn, Oslo 1975: 251, 257 f.

Som jeg lengte hematt! Da var kukroppen god å ha, sjøl om jeg gråt så pelsen hennes vart bløt.107

Selv om tanken om eksamen artium også for guttene i alt vesentlig forble en drøm så lenge den videregående utdanningen ikke bygde på avsluttet folkeskole, fantes andre muligheter for dem. Tre utdanningsalternativer pekte seg ut for gutter med syvårig folkeskole. De kunne søke om fremstilling for opptaksprøve for seminaret, eller lærerskolen, som ble det nye navnet med loven av 1902. Etter utdanningen dro de fleste tilbake til sine bygder som lærere, ofte i kombinasjon med stilling som kirkesanger. Underoffisersskolen gav lavere befalsutdanning og kvalifiserte til vanlig for stillinger opp til kapteins grad. Jordbruksskolene og skogskolene kvalifiserte for stillinger som lavere funksjonær i statlige og private bedrifter innen jord- og skogbruk.

Avgjørende for valg av utdanning var i første rekke elevenes økonomiske og fysiske forutsetninger, og ikke de intellektuelle. Så vel lærerskolene som landbruksskolene forutsatte skolepenger og utgifter til bøker, kost og losji, noe som for mange ble til uoverstigelige hindringer. Den begavede skogsarbeidersønnen Ole Storsveen fra Vestre Trysil, som bar på en drøm om å bli lærer, måtte gi tapt overfor ønsket på grunn av økonomien. Familien hadde kun råd til utdanning ut over folkeskolen for ett barn i den store ungeflokken, og den plassen var allerede besatt. En vinter for Ole ved folkehøgskolen på Tynset omkring 1920, var grensen for hva familien maktet. Ole fortalte:

Da jeg kom hjem fra Tynset var det å dra rett til skogs med matsekken på ryggen for to uker. Langt var det å gå til koia, over to timer. Jeg gråt der jeg gikk over myrkjølene. Tanken på at jeg skulle ha blitt lærer, ble jeg aldri kvitt. Men det var umulig med noe annet enn tømmerhogst. I grunnen var jeg på Tynset hver eneste dag i tankene, jeg drømte om hva jeg skulle ha vært, hver eneste dag til jeg ble gift.108

Med fri kost og losji ble underoffisersskolen et populært alternativ for ubemidlet landsungdom. Med veien mot underoffisersskolen var heller ikke fri for torner. Der fantes ufravikelige soldatmål. Arbeiderdemokraten Anders Kirkhusmo, blant annet kirkesanger, lærer ved Elverum Privatseminar, redaksjonssekretær i Østlen- dingen og mangeårig formann i Norges Lærerlag, uttalte om forholdene på slutten av 1800-tallet:

107 Hjørdis Furuheim, født i Sørskogbygda i Elverum i 1917. Kontorfullmektig ved Norsk Skogbruksmuseum, Elverum, 1962-1985. Intervju med Paul Tage Halberg i 2002. Paul Tage Halbergs privatarkiv.

108 Ole Storsveen, født i Storsveen i Trysil i 1904. Skogsarbeider og forkynner i Trysil i en mannsalder. Intervju med Paul Tage Halberg i 1979. Paul Tage Halbergs privatarkiv.

Jeg var klar over at jeg måtte skaffe meg utdanning i et eller annet yrke. Den gang var det dessverre ikke mye å velge mellom for en landsens ungdom. Det var i grunnen bare to veier, nemlig underoffisersskolen og seminaret. Den første var den billigste, men for meg ikke laglig, da jeg på grunn av min ringe kroppshøyde ikke nådde soldatkrav etter tidens krav.109

De vordende underoffiserer måtte, i tillegg til minstemålet for høyde og «plettfri fot», også dokumentere en viss fysisk kondisjon, noe som vanligvis ikke ble et problem blant skogsarbeiderungdom. Underoffisersskolens ideologi kunne derimot bli et problem for noen av dem. På underoffisersskolen lærte man blant annet å føre krig og videre å lede soldater i krig. De begavede brødrene Ole og Paudor Storsveen i skogsarbeider- og småbrukerfamilien i Trysil var representative for forholdene i de indre østlandsbygder. Ønsket om å bli lærer var sterkt hos begge. For den personlig kristne og pasifistisk innstilte Ole, ble underoffisersskolen en umulighet. For broren Paudor, som også var personlig kristen, men som også næret interesse for kampsport og jakt, ble underoffisersskolen en innertier og videre portåpner til lærerutdanning.

Skogskolen var stedet for de røffe skogskarsindividualister som tygde skråtobakk eller la en pris snus under leppa, som elsket jakt og fangst og drakk friskt elg- blod, men som ikke var i besittelse av lærerspirenes intellektuelle evner. De ettårige landbruksskolene, med blant annet undervisning om melking og kastre- ring av grisunger, hadde lav status i skogsbygdene.110 Den utdanningsveien fortonet seg som en siste mulighet for de som av økonomiske og fysiske grunner falt utenfor rammen av lærerskoler og underoffisersskoler, men som likevel ville frem. Mange kvalifiserte bygdegutter valgte både underoffisersutdanning og lærerutdan- ning, en kombinasjon som Arbeiderdemokratene betraktet som den ideelle for læreryrket. Etter Lærerskoleloven av 1902 var elever med underoffiserutdanning fritatt for undervisning det første året. Underoffiserene søkte lærerutdanning ved Elverum Privatseminar, som fra år til annet utgjorde klasser på 30 elever.111 Etter press fra Arbeiderdemokratenes militærpolitiske talsmann, oberstløytnant Alf Mjøen, fortsatte ordningen etter Lærerutdanningsloven av 1930.

Mange prester, forstmestre og offiserer hadde fått utdanning, yrkesposisjon og sosial status i kraft av etterslep fra embetsmannsstatens sosiale og geografisk segregering, og ikke nødvendigvis som en følge av intellektuelle forutsetninger. Lærere, sersjanter og skogvoktere var bygdegutter som hadde vokst frem fra en kultur de hadde fått inn med morsmelken. De hadde gått i livets skole, som det den gang

109 Kirkhusmo 1945: 10.

110 P.T. Halberg, Sosial status i bondeskog og selskapsskog, i I. Kaldal (red. m.fl.), Skogsliv. Kulturella processer i nordiska skogsbygder, Lund 2000: 215.

111 Lærerutdannelsen. Indstilling I fra Lærerutdannelseskomiteen. 1914: 80-83.

het. Deres yrkesposisjon og sosiale status skyldtes i stor grad personlige forutsetninger. Til tross for kort utdanning, hadde disse lavere funksjonærene en betydelig lengre «skolevei» å gå enn sine overordnede. En kulturkonflikt mellom lavere og høyere funksjonærer var ikke til å unngå. Den kom til uttrykk på et utall måter. Sognepresten trengte ikke nødvendigvis å ha talegaver og karisma, mens læreren og kirkesangeren ved sognekirken hadde fått sin posisjon nettopp gjennom slike egenskaper. Det kunne oppstå et misforhold som skapte regelrett forlegenhet, for eksempel ved kranspålegging under begravelser når stedets kirkesanger og lærer slapp til med minneord.

Lignende misforhold som mellom den underordnede kirkesangeren og den overordnede sognepresten kunne også gjøre seg gjeldende i forsvaret. Offiserer som hadde fått sin posisjon i kraft av å være født inn i embetsstanden, og videre næret frykt og redsel for uvante og ekstreme forhold ute i felten, ble gjort til latter blant underoffiserer som hadde vokst opp i skogen med våpen og jakt. Arbeiderdemokratene, som på sin side fryktet at misforholdet kunne svekke forsvarsevnen, gikk bevisst inn for å styrke underoffiserenes status i det militærhierarkiske systemet. Det var etter påtrykk av Mjøen112 at forsvarsministeren i 1915 trakk tilbake forslag om å gi reserveoffiserer kortere kompetansegivende kurs som grunnlag for fast ansettelse, noe som i praksis ville slå uheldig ut i forhold til underoffiserene. Mjøen uttalte:

Det at stille gutter med 6-8-måneders utdannelse over underofficererne med mange aars øvelse og erfaring, mener jeg er underkjendelse av vor underoffisers- stands dygtighet (...). Jeg har fulgt vor lojale underoffisersstand i dens arbeide med virkelig sorg. Jeg har set dem bak gelederne staa og rette paa feil, jeg har set dem gaa der og prøve at gjøre godt igjen, hva den unge lærlingen foran fronten kan ha begaat av større eller mindre feil. Jeg har beundret deres lojalitet. Jeg har i mange aar vært vidne til, hvorledes de lojalt har fundet sig i en uheldig anordning.113

Stor kunne også kulturkonflikten mellom lavere og høyere funksjonærer være i skogbruket. Som få andre yrkesutøvere dro funksjonærstaben i skogbruket nytte av å være født og oppvokst i næringens arena. Langt inn i mellomkrigstiden ble forstmestrene nesten utelukkende rekruttert fra «skogadel» og embetsstand, mens skogvokterne, med blant annet utdannelse i livets skole, hadde kjempet seg til posisjon gjennom personlige kvalifikasjoner. Under tømmerfløting, der krav til lederskap, mot og snarrådighet kom til sin fulle rett, ble kulturforskjellene spesielt merkbare. Det var bare gjennom personlig å mestre de farligste situasjonene under fløting at basen opprettholdt sin autoritet, mens forstmesteren hadde fått myndig-

112 Alf Mjøen startet sin yrkesmessige karriere som underoffiser i Infanteriet og var en frontfigur i underoffiserenes organisasjoner. På Stortinget satt Mjøen i forsvarskomiteen, som regel som formann. Han endte sin militære karriere som oberstløytnant.

113 Om kurser til utdannelse av ulønnet befal. Stortingsforhandlinger 1915. 7A: 1150-1151.

het gjennom ansettelsesbrev. Kulturforskjellene kunne få komiske utslag. Selv om en forstmester hadde vannskrekk, var skogredd eller rett og slett var en kløne, like fullt beholdt han sin posisjon. At man søkte å skjule inkompetansen gjennom kadaverdisiplin, var på sikt heller ikke til styrke for næringen. Folkeskoleloven av 1889, som høynet det allmenne kunnskapsnivået, virket bevisstgjørende på den evnerike bygdeungdommen, men forsterket kulturkonfliktene.

Modell for en enhetsskole

I samtlige budsjettdebatter vedrørende de høyere allmennskoler i årene 1909-1920 ble spørsmål reist mot den lite fleksible overgangen fra folkeskolen til middelskolen. Thore Myrvang startet en prinsippdebatt da han i 1909 pekte på det uheldige ved at middelskolen ikke bygde på avsluttet folkeskole, men på folkeskolens femte klasse. Han understreket det betenkelige ved av man for barn mellom 12 og 14 år ikke hadde én, men to statsunderstøttede barneskoler. Personlig var han av den mening at folkeskolen var blitt så god at det ikke ville være vanskelig å bygge en toårig middelskole på avsluttet folkeskole. Olav A. Eftestøl fremholdt under debatten at man ikke måtte få kortvarige middelskolekurs som i alt vesentlig drev eksamensdressur, men at fokus måtte rettes mot folkeskolens ordning, noe som for øvrig var i tråd med Arbeiderdemokratenes syn. Myrvangs forslag om oppnevnelsen av en offentlig komité for å utrede spørsmålet ble vedtatt i 1911. Eftestøl ble formann i denne departementale komiteen, Enhetsskolekomiteen, som den senere ble kalt. At Efte- støl fikk en såpass sentral maktposisjon på tross av Arbeiderdemokratenes lille stortingsgruppe, skyldtes trolig den brede skolepolitiske erfaring Eftestøl hadde.

Det var imidlertid ikke i typiske arbeiderdemokratherreder at enhetsskoletanken først slo rot. Først ute var Kristiania i 1901. Etter press fra formannen i Kristiania Arbeidersamfund, instrumentmaker Ole Georg Gjøsteen, opprinnelig venstremann, men som etter hvert ble en av Arbeiderpartiets fremste skolepolitikere, ble det på Hammersborg opprettet en kommunal middelskole som bygde på avsluttet syvårig folkeskole. Broren Johan Gjøstein, også en av Arbeiderpartiets fremste skolepolitikere, lærer og lokal skolepolitiker, senere rikspolitiker, fulgte opp med enhetsskoleforsøk i Stavanger.114 I Gjøvik, hvor Castberg var formann i byskolestyret, ble det også gjennomført en ordning med middelskole bygd på syv- årig folkeskole.115 I prinsippet var middelskolen toårig, men et ekstraår ble lagt inn ved disse fremstøtene for at ikke nivået skulle synke.116

Venstre, Arbeiderdemokratene og Arbeiderpartiet var hovedaktører i kampen

114 Ø. Bjørnson, På klassekampens grunn (1900-1920), bd. 2 i A. Kokkvoll (red. m.fl.), Arbeiderbevegelsens historie i Norge, Oslo 1990: 446, 454.

115 Castberg under forhandlinger om bevilgning til det høyere skolevæsen i 1919. Stortingsforhandlinger 1919. 7B: 2033.

116 Bjørnson i Kokkvoll 1990: 454.

for enhetsskolen. Det er som i mange tilfeller ellers ikke enkelt å vurdere hvem som gikk i fronten for dette samarbeidet. Dersom en vurderer saken ut fra politisk oppslutning i valg, må en oppfatte det slik at Arbeiderdemokratene samarbeidet med de to andre partiene.117

Dersom man vurderer dette spørsmålet med utgangspunkt i praktisk erfaring, faglig kompetanse og politisk autoritet, blir saken en helt annen. Olav A. Eftestøls posisjon som Stortingets skolemann og skolepolitiker var unik. Under årene på Stortinget var han en grunnpilar i de fleste pedagogiske og skolepolitiske saker. Han ble respektert i vide kretser.

Enhetsskolekomiteen la frem sin innstilling i 1913. Enstemmig forutsatte den at folkeskolen måtte gjøres bedre, særlig i øverste avdeling, hvis den skulle danne basis for den høyere skole. Folkeskolen skulle bedres ved at ettermiddagsundervisningen opphørte, undervisningstiden ble utvidet, innføring av avgangseksamen, mindre elevtall og ved at landsfolkeskolen kom opp på nivå med byfolkeskolen. Dessuten måtte det i folkeskolen gis undervisning i fremmedspråk. Komitéflertal- let så for seg flere alternative løsninger, som 7 + 2, 7 + 3 og 5 + 4, mens mindretal- let, med Eftestøl og venstremannen, banksjef H.J. Horst, var av den mening at ordningen 7 + 2 var det eneste som kvalifiserte for offentlig støtte.118

Enhetsskolekomiteens innstilling ble sendt alle høyere skoler med eksamens- rett, alle skolestyrer og folkeskolene i byene til uttalelse. Mottakelsen var kjø- lig,119 bortsett fra revirene som Arbeiderdemokratene hadde befestet. Folkeskolens representanter fryktet at oppdragelsesaspektet ble satt i skyggen, mens den høyere skolen så for seg en forflatning av det klassiske kunnskapsaspektet. Innvendingene passiviserte Kirkedepartementet, som uten forføyninger eller forslag til vedtak sendte saken over til Stortinget, der den ble liggende. Arbeiderdemokratene på sin side lot ikke saken få fred. De tok opp saken under alle trontaledebattene samt budsjettbehandlinger for den høyere skolen frem til 1920. Under trontaledebatten i 1914 understreket Eftestøl det faktum at Venstre, Arbeiderdemokratene og Arbeiderpartiet hovedsakelig hadde sammenfallende syn i saken. Beskyldningene om at Arbeiderdemokratene var smittet av reformsyke, ville han ha seg frabedt:

117 Arbeiderpartiet ble representert på Stortinget for første gang i 1903 med Alfred Eriksen, Meyer Nilsen Foshaug, John Lind Johansen og Jørgen Berge, alle fra Nord-Norge, mens Arbeiderdemokratene hadde to representanter: Myrvang og Castberg. I 1906 fikk Arbeiderpartiet ti stortingsrepresentanter, mens Arbeiderdemokratene økte sin gruppe fra to til fire.

118 Indstilling avgit av den under 7de november 1911av departementet for Kirke- og Undervisningsvæsenet nedsatte komité til utredning av spørsmålet om en nærmere tilknytning mellem folkeskolen og den høiere almenskole. Stortingsmelding nr. 8, 1917. 2C. Vedlegg: 14.

119 E. Høigård og H. Ruge, Den norske skoles historie. En oversikt (ny utgave ved Knut Ingar Hansen), Oslo 1971: 186.

Jeg synes, vi har rett til at sige, at disse tre spørsmaal: en fælles barneskole for alle, en bedre samskipnad mellem folkeskolen og den høiere skole og en ordning med en videregaaende skole i landdistrikterne, saa det blir lettere for barnene omkring i landet at komme frem - disse tre spørsmaal vidner ikke om reformsyke, de blir ikke møtt med den slags slængord, men de vidner om en levende og sterk og glæ- delig interesse for oplysningsarbeidet blandt vort folk, og det arbeide skal komme i første række blandt alle de demokratiske partier her i salen, og saa faar Høire stille sig akkurat, som det vil. Det skal bli gjennemført like fullt.120

Debatten om enhetsskolen var farget av tradisjoner som pekte tilbake på stands- samfunnet. Den høyere skole var i første rekke borgerskapets og embetsstandens skole, mens folkeskolen var for de brede lag av folket. På Stortinget gjorde i første rekke Høyre og Frisinnede Venstre seg til talsmenn for den høyere skole. Det var fra disse partiene at skepsisen mot enhetsskolen kom sterkest til uttrykk. Representanter fra disse partiene gjorde den sosiale situasjonen i klasserommet og barnearbeidet til et motargument for innføringen av en enhetsskole. Jonathan Johnson fra Høyre/Frisinnede Venstre, saksordfører under behandlingen av de høyere skolers budsjett i 1914, uttalte:

Jeg vil bare faa peke paa en saadan side ved saken som den sociale. Der skal barna sitte sammen og arbeide sammen. Det ene barn faar sin rundelige mat og sin gode opdragelse, det andet faar pryl istedenfor mat og brændevin istedenfor melk. Hvem av disse har størst arbeidskraft ... Jeg tror, det vil vise sig, at den demokratiske side av saken vil bli temmelig tvilsom, naar disse skal begynde virkelig at arbeide sammen ... Jeg vil bare antydningsvis nævne alt det aftenarbeide med at løpe rundt med aviser og alt det eftermiddagsarbeide og visergutarbeide, som folkeskolens barn har, ved siden av alle de dårlige hjem.121

Arbeiderdemokratene på sin side var av den mening at enhetsskolen ville bygge broer over de sosiale motsetningene i klasserommet. Skolepolitikken ble utviklet parallelt med arbeidervernlovgivningen. Det var om å gjøre å forby ettermiddagsundervisningen i folkeskolen, noe som både ville høyne skolens status og begrense fabrikkarbeidet blant barn. I debatten ble imidlertid de pedagogiske argumentene vektlagt, noe som trolig var et strategisk valg. Under budsjettdebatten for den høyere skolen i 1915 pekte Eftestøl nettopp på det urimelige forholdet mellom den høyere skole og folkeskolen hva gjaldt ettermiddagsundervisning:

Man skulde bare byde den høiere skole eftermiddagsundervisning og sige til lærerne: Dere kan arbeide, nogen fra kl. 9-1, nogen fra kl. 2 utover til kl. 5 og

120 Stortingsforhandlinger 1914. 7A: 94.

121 Ibid: 1281.

6 og ta det saadan som i folkeskolen, og man skulle bare sige: Ja, børnene kan godt ha 4-5-6 timers erhvervsmæssig arbeide utenfor skoletiden men den samme dag. Ja, da vilde det bli ramaskrik, og med rette. Det var engang vi forhandlet om disse ting og jeg spurte en mand, som stod den høiere skole nær, om han syntes, at man skulde ta slikt arbeide i middelskolen. I middelskolen, sa han, er De gal? Nei, det gaar ikke an. Det er bare folkeskolens barn som kan klare dette!122

Eftestøl sa fra seg gjenvalg i 1915. Myrvang, som både i 1909 og 1912 hadde motsatt seg fornyet kandidatur, og hadde vært konstituert som skoledirektør i Hedmark mens Eftestøl satt på Stortinget, ble valgt fra Søndre Østerdalen krets. På Stortinget ble Myrvang den videre målbæreren av enhetsskoletanken. Under budsjettbehandlingen for de høyere skoler i 1918 foreslo han overfor departementet at nye kommunale middelskoler først kunne opprettes når de bygde på avsluttet folkeskole, og ikke på en lavere klasse i folkeskolen. Statsråd Løvland var ikke uenig med Myrvang, men med begrunnelse i kommunenes flerartethet understreket han at fireårige middelskoler, som underforstått bygde på uavsluttet folkeskole, ikke kunne avvises.123 Castberg ble Arbeiderdemokratenes skolepolitiske talsmann på Stortinget da også Myrvang, i 1918, falt ut. I Stortingets kirkekomité hadde Arbeiderdemokratenes skolepolitikk hatt stor gjennomslagskraft, til tross for at partiet i alt hadde beskjedne tre stortingsmandater og ingen representant i komiteen. En enstemmig kirkekomité foreslo i 1919 at regjeringen nedsatte en kommisjon som skulle komme med forslag til en samordning av skoleverket, noe som ble enstemmig vedtatt i Stortinget. I påvente av kommisjonens utredning, anmodet man videre regjeringen om å komme med strakstiltak for at middelskolen kunne bygge på avsluttet folkeskole.124 Castberg, som hilste forslagene med glede, unnlot ikke i sakens anledning å peke på Arbeiderdemokratenes program. Han understreket at kommisjonen også måtte se nærmere på undervisningens innhold slik at den «... i alle fag bringes i overensstemmelse med moderne pedagogiske prinsipper ...».125 Et enstemmig storting vedtok å foreslå nedsettelsen av en samordningskommisjon. Henstillingen om strakstiltak ble vedtatt mot 33 stemmer.

Jørgen Løvland, som var kirke- og undervisningsminister i regjeringen Knudsen, delte Arbeiderdemokratenes syn på enhetsskolen. En komité med tre medlemmer: Eftestøl, rektor Ræder og skoleinspektør Ribsskog, ble i 1919 utnevnt for å planlegge, innsamle materiale og forberede arbeidet. Først i oktober 1920 ble

122 Stortingsforhandlinger 1915. 7A: 745.

123 Stortingsforhandlinger 1918. 7A: 1149 ff.

124 Stortingsforhandlinger 1919. 7B: 2054.

125 Ibid: 2032.

den store skolekommisjonen på hele 27 medlemmer oppnevnt. Stortinget, som mente at den nye Høyre-regjeringen Halvorsen hadde forbeholdt seg for mange plasser, nektet å bevilge penger til kommisjonen. Saken ble den utløsende fakto- ren for regjeringskrisen i 1921, uten å være hovedårsak.126 Regjeringen Blehr tok over. En parlamentarisk skolekommisjon ble oppnevnt i 1922 med en sammen- setning som i høyere grad gav uttrykk for stortingsflertallets vilje, men som var svakere hva gjaldt pedagogisk kyndighet. Ræder fortsatte som formann. Kommisjonen avgav sin innstilling i 1927.127

Enhetsskoleprinsippet ble imidlertid vedtatt allerede før den parlamentariske skolekommisjonen var formelt oppnevnt. Det viste seg at av landets 68 middelskoler bygde 23 direkte på folkeskolen. Med blant annet begrunnelse i disse tallene anbefalte Løvland at Stortinget for 1921-1922 vedtok at middelskolen skulle være treårig «... overalt - uten hensyn til de kommunale myndigheters opfatning ...».128 Kirkekomiteen fulgte opp Løvlands tanker, og understreket det betenkelige ved at staten understøttet klasser som «... konkurrerer med folkeskolen og tar mange av dens bedste elever til skade for dens arbeide og til svækkelse av mange forældres interesse for folkeskolens øverste klasser»,129 som nettopp var Myrvangs poeng under debatten i 1909. I tråd med Eftestøls tanker i enhetsskolekomiteen av 1913, foreslo kirkekomiteen overfor Stortinget at kun middelskoler som bygget på avsluttet folkeskole var berettiget til statsstøtte, noe som ble vedtatt.130

Arbeiderpartiet hadde programfestet enhetsskoleprinsippet i 1903: «Folkeskolen udviklet til en fælles Skole for alle Samfundets Barn.»131 Selv om Arbeiderdemokratene og Arbeiderpartiet hadde sammenfallende syn på enhetsskolen, var de uenige i andre grunnleggende skolepolitiske spørsmål. Hva gjaldt religionsundervisning, var deres linjer uforenlige. Mens Arbeiderdemokratene ville ha en folkeskole som bygde på kristen tro og moral, hadde Arbeiderpartiet i 1891 programfestet en konfesjonsløs folkeskole. I 1911 ble formuleringen

126 Regjeringskrisen i 1921 hadde sin hovedårsak i alkoholpolitikken. Avholdsflertallet på Stortinget så seg tjent med å ha en annen regjering enn den forbudsuvennlige Høyre-regjeringen Halvorsen da forhandlinger skulle føres med Spania og Portugal, som signaliserte straffetoll på fisk hvis regjeringen satte foten ned for import av deres alkoholholdige drikker. B. Furre, Norsk historie 1905-1990, Oslo 1992: 118.

127 Høigård og Ruge 1971: 212-213.

128 Stortingsforhandlinger 1920. 6A. Tillæg til indst. S. XI. 1920. Indstilling fra Kirkekomiteen om middelskolespørsmålet: 3.

129 Ibid: 4.

130 At forslaget betegnes som det «Gjøsteinske kupp» har lite med realitetene å gjøre. Johan Gjøstein var kirkekomiteens sekretær, og som sådan førte han den berømmelige innstillingen i 1920 i pennen. Han stod bak enhetsskoleprinsippet i sin hjemby Stavanger. Med Myrvang og Eftestøl ute av Stortinget, var det Gjøstein som i første rekke talte enhetsskoleprinsippets sak på Stortinget 1918-1920.

131 Vi vil! Norske partiprogrammer 1884-1997. NSD 1997.

endret til «bekjennelsesfri».132 I 1918 programfestet Arbeiderpartiet å fjerne faget kristendomskunnskap fra skolens fagkrets. Landsmøtet vedtok: «Den nødvendige kirke- og religionshistoriske kundskap meddeles som led i historieundervisningen.»133 Vedtakene, som var i strid med folkeskolens ideologiske fundament, rokket også ved det hegemoni som kristendomskunnskap hadde ervervet i vide kretser.

Edvard Bull (d.e.), en av norsk arbeiderbevegelses fremste teoretikere og professor i historie, utdypet innholdet i den sosialistiske skolepolitikken i en upublisert artikkel i 1919. Bull ville til livs den kapitalistiske ånd og moral i religionsundervisningen. Skolen skulle lære barna å arbeide i stedet for å meddele kunnskaper, understreket han. Avgjørende for arbeiderbevegelsen ble etter hans mening å skaffe sosialistiske lærere:

Johan Sverdrup sa i sin tid: Venstremænd i alle folkets ombud! For os må parolen være: Socialister i alle skolens stillinger! Overalt hvor vi har makten til det, må vi sørge for at socialister - virkelige socialister - går foran andre ansøkere; ånden og ikke eksamenskarakterene må for os være det avgjørende, når det gjælder at ansætte en lærer, en overlærer, en skoleinspektør osv.134

Uttalelsen var på kollisjonskurs med den allmenndannende kunnskapsskolen, som var grunnleggende for Arbeiderdemokratene, og som Ole Georg Gjøsteen blant andre i Arbeiderpartiet tok til orde for.

Arbeiderdemokratene på sin side ville ha en levendegjøring av kristendoms- undervisningen med mål «... at bøie barnets sind og hjerte mod Gud, hjælpe det til at elske ham og leve i troen paa ham»,135 uten pugg, visitaser og eksamen. Etter Arbeiderdemokratenes syn måtte imidlertid faget reformeres. Den største hindringen lå etter deres syn i Erik Pontoppidans katekisme, som Folkeskoleloven av 1889 disfavoriserte, men som likevel i ånd, ord og gjerning var forbausende seigli- vet. Eftestøl uttalte:

Først og fremst maa vi bli kvit Pontoppidans forklaring; for den bogen er nu baade en barneplage og en landeplage, ret og slet. Vi er ikke i stand til at begripe, at den nogensinde har været til velsignelse for vort folk, tvertimod. Denne paastand bunder i en total mangel paa forstaaelse af, hva barnenaturen kræver af aandelig næring, hvis den skal udvikle sig sundt.136

132 A. Eriksen, «I høyden vi ei frelse venter ...». Religiøsiteten blant norske arbeidere ca 1900 til 1940, Oslo 1991: 364-365.

133 Vi vil! Norske partiprogrammer 1884-1997. NSD 1997.

134 Etter Bjørnson i Kokkvoll 1990: 457.

135 O.A. Eftestøl, Lærerne og vantroen II, i Vor tid nr. 3, 1893: 35.

136 Ibid: 33.

Foran stortingsvalget i 1927 ble den kristendomsfiendtlige bestemmelsen fjernet fra Arbeiderpartiets partiprogram. Utover i 1930-årene dempet Arbeiderpartiet sin religionskritikk ytterligere.137

Den grunnleggende uenighet mellom Arbeiderdemokratene og Arbeiderpartiet i forsvarspolitiske spørsmål hadde også pedagogiske konsekvenser. Mens Arbeiderpartiet gikk inn for avvæpning, hadde Arbeiderdemokratene troen på et sterkt nasjonalt og demokratisk oppbygd forsvar. Ved opptak til lærerskolene ble kandidater med befalsutdanning godskrevet ett år av utdanningen. Arbeiderdemokratene anså videre kroppsøving som et svært viktig fag i skolen. Det var på deres initiativ i Stortinget at faget, etter forutgående vedtak i de kommunale skolestyrene, kunne suppleres med forberedende våpenøvelser, om ikke skyteøvelser.

Bekjempelsen av barnearbeidet

Bekjempelsen av barnearbeidet, som blomstret opp i kjølvannet av den industrielle revolusjon, var en stor sosialpolitisk sak for Arbeiderdemokratene. Den hadde en vidtrekkende betydning for partiets skolepolitikk. Pedagogen Olav A. Eftestøl hadde førstehånds kjennskap til de ideologiske strømninger i tidens pedagogikk. Stor innflytelse på radikale skolefolk hadde boken Barnets århundrade, som den svenske forfatteren Ellen Key skrev i 1900. Boken ble straks oversatt til en rekke språk, og dens tittel ble et slagord i tiden. Men boken både begeistret og forarget. Noen følte seg provosert av hennes angrep på den tradisjonelt autoritære oppdragelse i hjem og skole.138 Keys grunntanke var at barnet hadde ubegrensede utviklingsmuligheter hvis det kunne få utfolde seg fritt og realisere alle sine skjulte muligheter. Arbeiderdemokratene trakk Ellen Key til sitt bryst. Hos henne fant de støtte for at barne- og ungdomsalderen hadde sin egenverdi som måtte vernes, og at barnearbeidet måtte bekjempes ved lov. Hun inspirerte Arbeiderdemokratene til ytterligere å forsterke angrepene på puggeskolen. Boken hadde videre stor retts- vitenskapelig og rettssosiologisk innflytelse på Johan Castberg og Arbeiderdemokratenes arbeid med barnelovene, som var de første i sitt slag da de ble vedtatt i 1915.139

137 Mange av utbryterne i Arbeiderpartiet på høyresiden i 1921 (Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti) og blant utbryterne på venstresiden i 1923 (Norges Kommunistiske Parti) gikk tilbake til moderpartiet foran stortingsvalget i 1927. Organisasjonen Kristne Arbeideres Forbund, som hadde tilknytning til Arbeiderpartiet, ble dannet i 1939 med skogsarbeideren Hans Lindahl som leder. Det er overveiende sannsynlig at Kristne Arbeideres Forbund hadde oppslutning i tradisjonelle arbeiderdemokratmiljøer. P.T. Halberg, Bygde- høvdingene, skogsarbeiderne og Folkekirken, i Alfarheim. Årbok for Elverum nr. 11, 1996.

138 R. Myhre, Pedagogisk idéhistorie fra 1850 til i dag, Oslo 1976: 48 ff.

139 O. Stavseng, Barnets århundrade. Ellen Key. Omläst hundra år senare med introduktion och kommentarer, Stockholm 1996: 26.

Saken om barnearbeid var vanskelig for Arbeiderdemokratene, blant annet på grunn av at mange arbeidere var imot lovregulering. Fabrikktilsynsloven av 1892 forbød at barn under 12 år arbeidet i industrien. Med arbeidstilsynets samtykke hadde barn mellom 12 og 14 år anledning til å utføre lettere arbeid inntil seks timer daglig, men ikke mellom klokken 20 og klokken 6. Bestemmelsen avstedkom sterke reaksjoner, blant annet fra Røros der 144 familiefedre i 1893 aksjonerte mot loven, som de hevdet ville være til ubotelig skade og kunne ha forsorgsunderstøttelse som følge for familiene. Fedrene, som i sitt krav hadde støtte i blant annet Ålens herredsstyre og Røros formannskap, distriktslegen og stortingsmenn fra Søndre Trondhjems Amt, det stedlige arbeidstilsynet og fabrikkinspektøren i Vestlandske og Nordenfjelske distrikt, nådde frem på Stortinget, mot stemmene til noen sosialradikale venstremenn med Gunnar Knudsen i spissen. Ved en tilleggslov i 1894 ble aldersgrensen senket fra 14 til 12 år. Arbeidstiden ble hevet fra seks til åtte timer pr. dag, og nattarbeid ble tillatt.140

Johan Castberg gjorde arbeidervernlovgivningen til en fanesak for Arbeiderdemokratene da han som fersk stortingsrepresentant i 1900 ble formann i sosialkomiteen. Castberg ville forby alt fabrikkarbeid for barn opp til 14 år, skjerpe reglene for ungdomsarbeidet og utvide lovområdet for fabrikkinspek- tørene. Han krevde blant annet kvinnelige arbeidsinspektører hvor kvinner var ansatt, med myndighet over alt som vedkom hygiene og barnearbeid. Castberg nådde ikke frem med sine krav. Odelstinget forkastet innstillingen om revisjon av fabrikktilsynsloven flere ganger i perioden 1902-1907. Gjennombruddet kom i 1908 med Castberg som justisminister i Gunnar Knudsens regjering og Eftestøl som ny formann i sosialkomiteen. Eftestøl, som fremmet saken, bygde i alt vesentlig på Castbergs gamle innstilling fra 1901. Loven av 1909 ble et kompromiss. Barn mellom 12 og 14 år fikk anledning til å arbeide opp til fem timer pr. dag, men skoletid og arbeidstid måtte til sammen ikke overstige syv timer, bortsett fra lekselesning. Av største betydning var lovbestemmelsen om at en av fabrikkinspektørene skulle være kvinne. Regjeringen Knudsen utpekte den kjente kvinnesakskvinnen Betzy Kjelsberg fra Drammen som fabrikkinspektør. Hun hørte til i Castberg og Eftestøls indre politiske krets hvor blant andre også Carl Schiøtz, grunnleggeren av skolehelsetjenesten, var innlemmet. På forbløffende kort tid gjorde hun fabrikkinspeksjonen til en institusjon i norsk samfunnsliv. Hun ble en uvurderlig samarbeidspartner for Castberg og Eftestøl i utviklingen videre.141

140 E. Bull, Arbeidervern gjennom 60 år, Oslo 1953: 86-87.

141 Bull 1953: 130, 144.

Arbeiderdemokratene var slett ikke fornøyd med barnas stilling etter loven av 1909. Deres holdning var krystallklar: Fabrikkarbeid for barn under 14 år måtte forbys ved lov, et standpunkt som Venstre ikke umiddelbart aksepterte. Castberg og Eftestøls steile holdning i saken forsterket ytterligere den spente situasjon som etter hvert hadde oppstått mellom Arbeiderdemokratene og Venstre. Castberg trådte ut av regjeringen Knudsen da den i 1914 gikk inn for tvungen voldgift, en sak som Arbeiderdemokratene tidligere hadde programfestet, men som ville ha ført til en samlet protest fra arbeiderne hvis den ble iverksatt. Ved uttredelsen uttalte Castberg at mot den store arbeidende befolkning bestående av småbrukere og arbeidere, lot det seg ikke gjøre å regjere.142 I april 1915 ble Arbeiderdemokratene ekskludert fra Venstres stortingsgruppe. Foranledningen var at Arbeiderdemokratene tok parti for underoffiserene, men mot Forsvardepartementet i en sak som dreide seg om underoffiserenes stilling og nødvendige rolle i en demokratise- ring av forsvaret.

Foruten i sosialkomiteen, der saken om barnearbeid hørte hjemme, ble viktige premisser for bestemmelsene om barnearbeid formet ut i kirkekomiteen. Eftestøl, som i perioden 1906-09 hadde vært formann i sosialkomiteen, ble formann i kirkekomiteen i 1909. Barnearbeidet ble ansett som et uoverkommelig hinder for utviklingen av en enhetsskole som bygde på en avsluttet syvårig folkeskole.

At Arbeiderdemokratene var lite villige til å inngå kompromisser i saker som fortonet seg som prinsipielle, som de under «Det sociale Spørsmaal», kom for alvor for dagen under realitetsbehandlingen av Arbeiderbeskyttelsesloven i 1915 da det kom til konfrontasjon med Venstre.143

142 Aasland 1961: 79.

143 Bull 1953: 150. Castberg, som hadde gått tilbake til Stortinget etter at han hadde forlatt regjeringen, åpnet debatten med et voldsomt angrep på sosialkomiteens formann, den ledende venstremannen, advokat Rudolf Peersen. Saken var delikat. Proposisjonen hadde Castberg selv skrevet som sosialminister i 1914, mens sosialkomiteens innstilling overfor Stortinget i 1915 var forfattet av Rudolf Peersen. Castberg karakteriserte Peersens behandling av proposisjonen som et «jaskeri». Han understreket at det var et lemlestet forslag som Stortinget hadde fått til behandling, til like skrevet av en mann som ikke hadde tatt saken alvorlig, men som likevel var freidig nok til å argumentere for flertallsinnstillingen. Castberg uttalte: «Jeg synes det er merkelig at hr. Peersen, som står med et slikt synderegister i denne sak, virkelig kan innlate seg på å bruke den tone han gjør i denne forsamling, i stedet for å kle seg i sekk og aske og be om tilgivelse.» Peersen på sin side hadde heller ikke mye til overs for Castbergs befatning med saken: «Det er en mann som har skrevet denne lov, som har vært utenfor enhver befatning med livets praktiske forhold og behov; det er en teoretiker så gold som noen der kan trekkes klær på, som har skrevet denne proposisjon. Det er hr. Castberg ... Forberedelsen av dette lovgivningsarbeid har vært så slett som overhodet en statsråd har kunnet prestere det». Tildragelsen, som neppe hadde vært tenkelig mellom to representanter for samme parti, illustrerer at Arbeiderdemokratene faktisk ble et selvstandig parti. Etter Bull 1953: 151.

Selv om Arbeiderbeskyttelsesloven av 1915 med tilleggene i 1916 åpnet for dispensasjon for lettere arbeid, ble i praksis barnearbeidet i fabrikkene forbudt. Skolestyret hadde plikt til å uttale seg i de aktuelle tilfeller. Videre måtte det stedlige arbeidstilsyn med sin obligatorisk sittende lege attestere for at arbeidet ikke skadet «... deres sundhed eller hemmer deres legemlige utvikling ...». Loven understreket om barnas arbeid at «... i intet tilfælde i saadan utstrækning, at deres samlede skole- og arbeidstid kommer til at overskride 7 timer daglig.»144

Arbeiderdemokratenes bekjempelse av barnearbeidet var ikke uten paradokser. Loven, som i alt vesentlig dreide seg om fabrikkarbeid, omfattet ikke skogsarbeid, som i arbeiderdemokratfylkene Hedmark og Oppland var det dominerende. Distriktslegen i Trysil, Otto Fredrik Mejlænder, formann i det stedlige arbeidstilsyn, satte fokus på begrepet «fabrik» i sin medisinalberetning fra 1916, som han adresserte til den offisielle arbeidervernkomité:

Den store fabrik, er i dette distriktet skogen, hvori alle voxne mandlige arbeidere men også ofte barn og ukonfirmerede gutter har sit slitsomme og tunge arbeide. Trysil stedlige arbeidstilsyn har funnet at henlede oppmerksomhet på barns (ukonfirmertes og skolepliktiges) deltagelse i skogsarbeidet, hvor ofte helt ned til 11-12 åringer deltar. At så tungt arbeide i barnealderen vil kunne virke nedbrytende på den enkeltes og på den opvoxende slekts helse burde være indlysende.145

Mejlænder krevde en lovbestemt aldersgrense for alt skogsarbeid, men han nådde ikke frem blant Arbeiderdemokratene på Stortinget. Av erfaring visste Arbeiderdemokratene at lovbestemt begrensning av barnearbeidet i primærnæringene var et minelagt felt for partiet. Et forbud mot at skolebarn var med foresatte på skogsarbeid, ville fra skogsfolket selv ha blitt møtt med de sterkeste reaksjoner, ikke minst fra barna selv. Gjennom koieloven av 1915 kom man imidlertid et stykke også hva gjaldt skogsarbeiderbarnas levekår. Arbeiderdemokratene hadde derimot alt å vinne ved å bekjempe barnearbeidet i fabrikkene, for blant fabrikkarbeidere var oppslutningen om partiet beskjeden.146

Denne gjennomgangen viser at for å skape en virkelig enhetsskole, måtte Arbei-

144 Om barns erhvervsmæssige arbeide. En utredning av Socialavdelingen under Det kgl. socialdepartement. Tillægshefte til «Sociale Meddelelser» 1916: 42-43.

145 Riksarkivet. Katalog nr. 1263.30. Medisinaldirektoratet. Medisinalberetninger fra Hedemarkens amt 1915-1916. Pakke 344. Medisinalberetning fra Trysil legedistrikt 1916.

146 Skogsarbeid kom inn under arbeidervernlovgivningen først gjennom loven av 1936, men ble på grunn av sin egenart holdt utenfor arbeidstidskapitlet. Det hadde blant annet som konsekvens at barnearbeidet i skogen fortsatte som uregulert. Se videre Halberg 1993: 259 ff.

derdemokratene slåss på flere fronter. Enhetsskolen ble for Arbeiderdemokratene summen av skolepolitiske, sosialpolitiske og pedagogiske reformer. Det gikk en linje fra Arbeiderdemokratenes maktposisjon i herredsstyrer på det indre Østlan- det, der flere av de pedagogiske reformene ble utprøvd og omsatt i praksis, og til vedtak i Stortinget.

I STRID FOR EN NY LÆRERUTDANNING

Lærerutdanningen fikk betydning for Arbeiderdemokratene på to plan. En i tid utvidet og faglig styrket lærerutdanning var en forutsetning for at avsluttet folkeskole både for by og land ble faglig kvalifiserende for videre utdanning. Men lærerutdanningen ble også tiltenkt å kvalifisere for deltakelse i det politiske livet og samfunnslivet i vid forstand. Den skulle gi kunnskaper og ferdigheter og danne grunnlag for holdninger.

I mange østlandske skogsbygder var det en utbredt oppfatning at utdanning i bunn og grunn var tull og tøys, og at asylene var overbefolket av opprinnelig sunn ungdom, men som hadde lest, studert og sturet seg til vanvidd. Med unntak av familiene til lærere og embetsmenn, var slike holdninger gjengs i de fleste sosiale lag i skogsbygdene. Forfatteren Mikael Niemi gir en levende skildring av dette forholdet i dokumentarromanen Populærmusikk fra Vittula, som omhandler livet i Pajala i Vesterbotten i andre halvpart av 1900-tallet:

Men det farligste, det som han [faren] aller mest ville advare mot, den enkeltfaktoren som alene hadde sendt skarer av unge stakkarer inn i galskapens skoddeheim, det var boklesingen. Denne uvanen hadde grepet om seg i den nye generasjonen, og faderen var usigelig lettet over at jeg hittil ikke hadde vist noen slike tendenser. Sinnssykehusene var overfylt av folk som hadde lest for mye. En gang hadde de vært som du og jeg, fysisk sterke, frimodige, tilfredse og avbalanserte. Så hadde de begynt å lese. Oftest ved rene tilfeldigheter. En forkjølelse med et par dagers sengeleie. Et vakkert bokomslag som vakte nysgjerrigheten. Og plutselig var uvanen født. Den første boka ledet til den neste, som ledd i en kjede som førte lukt ned i sinnssykdommens evige natt. Man klarte rett og slett ikke å slutte igjen. Det var verre enn narkotika.147

Forfatteren Dagfinn Grønoset, som kom fra solide gård- og skogeierforhold i Trysil, fortalte om ungdomsårene i mellomkrigstiden:

Jeg hadde en drøm om å studere språk og litteratur ved Universitetet i Oslo. Evner og interesse hadde jeg, og vi satt godt i det på gården Grønoset i Sør-Trysil. Men far min satte seg bestemt imot en slik tanke. Jeg fikk rett og slett ikke lov,

147 M. Niemi, Populærmusikk fra Vittula, Oslo 2001: 167.

samme hvor mye jeg gråt og bad. Det var ikke penger det stod på. Jeg vet ikke hvorfor, men på Universitetet kom jeg ikke.148

Talentet lot seg imidlertid ikke stoppe. Det var som journalist i Østlendingen etter krigen at Grønosets forfatterkarriere fant grobunn. Hans journalistikk overfor skogsfolket hva gjaldt deres selvfølelse og verdighet, var banebrytende. Bedre enn noen og i tråd med tradisjonell arbeiderdemokratisk ideologi, konkretiserte han «det samfunnsnyttige menneske».

Skepsisen mot boklig lærdom var en realitet i skogbruket. Forstkandidatene ble lite respektert. Mange mente oppriktig at de vandaliserte skogen.149 Saken ble ikke bedre ved at forstmestrene i statens skoger hadde uniformsplikt, noe som på grasrotplan ofte gjorde dem til narrer. Et inserat i Ukesskrift for Landbruk i 1916 uttrykte det mange skogeiere følte:

Min mening er forøvrigt, at der til at drive et almindelig gaards-skogbruk trænges saa liten forstteori, at denne praktisk talt er overflødig. Grøfter man sin skog og sørger litt for gjenveksten, - den naturlige besaaing klarer paa vore kanter det væsentlige - , samt hugges med forstand, sitter man inde med hele hemmeligheten ved rationelt skogbruk.150

Anders P. Holt, mangeårig formann i Glommen Skogeierforening og i Norges Skogeierforbund i mellomkrigsårene, uttalte i 1921 at kandidater fra de lavere utdanningsinstitusjonene innen skogbruk til nød kunne aksepteres. Begrunnelsen var at der gikk det bygdegutter med såpass solid praktisk ballast at den teoretiske kunnskapen ikke hadde maktet å forderve deres sinn. Skogeierforbundets formann hevdet offisielt overfor professor Agnar Barth, landets fremste og internasjonalt mest kjente skogforsker:

Jeg tar ikke feil naar jeg sier at det blir de som er utdannet paa vor egen høiskole [i skogen] og som vel at merke ved at vokse op i skogdistrikter og være med paa alle forefallende arbeider med skogsdrifter fra barnsben av har levet sig ind i det praktiske skogbruk som vil faa indflydelse og hvis raad vil bli hørt.151

Skepsisen mot utdanning og boklig lærdom i skogsbygda hadde bakgrunn i flere forhold. Trolig trodde mange som Holt at kunnskap, som den forstlige, virkelig

148 Dagfinn Grønoset, født i Grønoset i Trysil i 1920. Journalist og forfatter i Elverum. Intervju med Paul Tage Halberg i 1979. Paul Tage Halbergs privatarkiv.

149 T.E. Bruvoll, Skogbruk og skogsarbeid i Snåsa. Kulturelle og sosiale endringer i ei skogsbygd frå 1940- til 1970-åra. Hovedoppgave i historie, Trondheim 1998: 81 ff.

150 Ukesskrift forLandbruk nr. 47, 1916.

151 Skogeieren nr. 4, 1921.

virket fordervende. Det var et faktum at mange skogeiere prioriterte skogvoktere og skogbestyrere som hadde utdannet seg i «livets skole» og ikke latt seg bederve av vrangforestillinger. Man mente at bygdegutter, som i praksis viste at de kunne skrive, føre regnskaper, administrere en skogeiendom og holde orden på villstyrige skogsarbeidere, nødvendigvis måtte ha et annet to i seg enn embetsmannssønner for hvem skogsliv var ensbetydende med utflukter i parken med nistekurv og tjener.152 Det er heller ikke usannsynlig at mange fryktet at utdanning kunne bety at bygda mistet sine beste til fordel for byer og tettsteder. Skogbønders skepsis mot forstkandidater kan også ha hatt sin basis i synet på dem som lykkesmeder, dvs. at de la seg etter deres døtre for å tilegne seg skog og status. Offisielt la Skogeieren for dagen det syn at forstkandidater, i mangel av selv å være skogeiere, forsøkte «... ved lovtvang lægge forvaltningen av alt skogbruk under sig.»153 I bondeskogsbygda, hvor giftermålene ofte var arrangerte for å utvikle skogeiendommene, kan bygutter med klingende navn, kunnskaper og spenst i kroppen også ha virket forstyrrende inn i lokale skogbønders erobrings- og ekspansjonsplaner. Vandrehistoriene kan peke i den retning.154

Sementerte normer med karakter av hevn forsterket de statiske elementene i skogsbygda og påvirket ungdommens syn på fremtiden. Niemi forteller fra Pajala om en viktig rit de passage i overgangen fra barn til voksen i skogsbygda; situasjonen da faren tar med seg sønnen i badstua, der han blir skjenket som en voksen person og innprentet om personer og slekters iboende djevelskap, og at ingen ting måtte glemmes eller tilgis. Sønnen på sin side begynte allerede i badstua å smi onde planer. For å utrette mest mulig djevelskap mot svikerne, ble sønnen anbe- falt å satse på en yrkeskarriere innen kommunal forvaltning.155

Vi må anta at fedrenes formaninger under de uformelle «konfirmasjonene» i de lite industrialiserte skogsbygdene hadde påvirkningskraft hva gjaldt sønnenes utdanning og yrkesvalg. Til grunn for alle aktiviteter blant den mannlige befolkningen lå normen om ikke å være «knapsu», dvs. utføre «kjerringarbeid».156 Knapsu var alt arbeid i fjøset, på kjøkkenet og i kjøkkenhagen, hvis slik fantes. En mann kunne til nød plukke multe, men blåbærplukking var

152 Det er et faktum at flere av skogbrukets kjente personer i de to-tre første decenniene på 1900-tallet ingen utdanning ut over folkeskolen hadde. Her kan blant andre nevnes Ole Larsen Kortgaard, som i årene 1895-1910 bestyrte den 220 000 dekar store Gravbergskogen, Borregaard-konsernets «juvél i kronen». P.T. Halberg, I skogens favn. Gravbergskogen. Borregård Skoger i 100 år 1902-2002, Elverum 2002: 75 ff.

153 Skogeieren nr. 4, 1921.

154 Mer om dette i P.T. Halberg i Kaldal 2000: 200 ff.

155 Niemi 2001: 164.

156 Begrepet skriver seg fra det svensk-finske lokalsamfunnet Pajala i Vesterbotten. Forfatteren Mikael Niemi gjorde «knapsu» til et sentralt tema i dokumentarromanen Populærmusikk fra Vittula, som først ble gitt ut i Stockholm i 2000.

arbeid for kvinner og barn. Særlig nedverdigende for en mann var å vise interesse for blomsterbed, potteblomster og gardiner. Å ha boklige interesser var heller ikke ubetinget av det gode. Frykten for «å lese seg til galskap» var høyst levende i skogsbygdene, men ikke alt var like farlig. Det var akseptert at gutter satte seg inn i tekniske instruksjonshefter, som de for våpen og maskiner. Det sømmet seg imidlertid ikke for menn å vise interesse for skjønnlitteratur, og aldeles ikke for lyrikk. Alt som hadde å gjøre med våpen, jakt og kraftsport gav status for den mannlige del av befolkningen. Med slike sysler var man kar. En gutt kunne også drikke seg full på danselokalet og være delaktig i et slagsmål uten å tape ansikt, selv om han ikke vant manneprøven. Av karsarbeid i skog- bygdene hva gjaldt status, kunne lite måle seg med det å være båtkar eller haug- kar under tømmerfløtning. Kvinnene, hvis lodd var å ende opp som «forsørgede» husmødre, ble også rammet av kjønnsrollemønsteret. Spørsmål ved deres kvinnelighet kunne bli reist hvis de beveget seg inn på karenes doméne. Disse fordommene måtte Arbeiderdemokratene slite med og forholde seg til, når partiet etter hvert utviklet sitt skolepolitiske program.

Huslig økonomi - Arbeiderdemokratenes nye fag

Mange i skogsbygdene var av den oppfatning at skitten og urensligheten blant skogskarene i koiene i bunn og grunn var helsebyggende. Distriktslegen i Trysil, Otto Fredrik Mejlænder, uttalte i Tidsskrift for Den norske Lægeforening i 1916:

I skogstrakterne har man en glose, som heter 'koielort', og denne lort, som væsentlig bestaar av menneskesved og kaffeduft, blandet med sot- og kvaelugt, den ansees - og heri maa jeg erklære mig enig - for 'rensligere' end al anden slags 'lort'. Naar skogskaren kommer like fra kojen til lægen, da staar det der en ganske eiendommelig lugt av ham, en lukt som minder om baade sot og terpentin, i det hele taget en lugt, som minder om skog. Om just ikke behagelig, saa kan dog denne lugt paa ingen maate sammenlignes med den kvalme, infame, om sildelake mindende lugt, som særlig vinterstid oser av de blant de fattigere lag indestængte kvinder og barn, som sikkerlig vasker sig langt oftere end koje- karene.157

Selv distriktslege Mejlænder var ikke fremmed for tanken om skogsarbeid og koie- liv som et helsebringende fenomen. Mejlænder fremholdt:

Det er maaske paafaldende, men jeg har baade erfaring for og tro paa, at bakterier i det hele vanskelig kan trives i de aapne ljorkojer i skogen, hvis indvaanere jo

157 O. Mejlænder, Litt om hugsaar i skogen og kojelivet, i Tidsskrift for Den norske Lægeforening, nr. 8, 1916: 368.

ogsaa hele dagen færdes i fri, ren luft. Og utenfor lus og skab har jeg under min 25-aarige virksomhet som skogslæge saa godt som a l d r i g kunnet konstatere 'smitsim sygdom' i kojerne.158

Mejlænders artikkel i Tidsskrift for Den norske Lægeforening i 1916 harmonerte lite med hans uttalelse overfor den offisielle arbeidervernkomiteen samme år.159 I likhet med skogskarer flest hadde også Mejlænder et paradoksalt syn på livet i skogen.

Arbeiderdemokratenes første konkrete spadestikk på den skolepolitiske vei lokalt og nasjonalt gjaldt faget huslig økonomi.160 I vid forstand dreide dette faget seg om ernæring og helse og innebar blant annet at husmoryrket ble verdsatt og respekt. Stor-Elvdal, der Thore Myrvang var lærer og lokalpolitiker, ble en banebryter for faget. Det var etter initiativ fra ham at herredsstyret fikk amtskole til bygda i 1891. Dette var den første ungdomsskolen i landet som var felles for gutter og jenter og som tok opp husstell som fast fag.161 Skolekjøkkenundervisningen for folkeskolens elever i nabokommunen Ytre Rendalen fra 1903, gjorde Norge til det første land i Norden som tok gutter med i undervisningen. Bak prosjektet stod den lokale kvinneforeningen med Augusta Stoesen som lærer.162 Hun hadde fått sin utdannelse under Olav A. Eftestøl ved Elverum Privatseminar.

Myrvangs rikspolitiske debut i 1895 gjaldt jordmødrenes kår og stilling. Stort nærmere et pedagogisk utgangspunkt var det vanskelig å komme. Blant annet ville man til livs «de kloke koner». Målet var å vedta en egen lov for jordmødre som avløsning av bestemmelsene fra 1810 og 1839. Som formann i næringskomiteen utøvet Myrvang tyngde i denne saken, som lå ham personlig på hjertet.163 Saken ble sluttført i 1898. Loven stilte blant annet krav om utdannelse og offentlig kon- troll av jordmødre gjennom Sunnhetskommisjonen. Distriktsjordmødrene ble pålagt å utføre spedbarnskontroll og gi veiledning i hygiene for svangre kvinner. Videre slo loven fast at «En Jordmoder er forpligtet til at iakttage Taushed om, hva der under Udøvelse af hendes Kald maatte blive hende betroet, med mindre Aabenbarelsespligt følger af den almindelige Lovgivning.»164

Utdannelsen av lærere i huslig økonomi var svært mangelfull. Norske Kvinners Nasjonalråd, som også var innforstått med nasjonaldemokratisk ideologi, tok i 1907 initiativ overfor regjeringen om «... opprettelse av statsunderstøttede, tids-

158 Ibid.

159 Jmfr. note 145.

160 Faget har også hatt navnene skolekjøkken og husstell, men heter i dag heimkunnskap.

161 K. Kvisli, Thore Myhrvang, i Årbok for Glåmdalen 1946-47: 18.

162 Statens skolekjøkkenkonsulent, Skolekjøkkensaken i Norge gjennom 50 år , Oslo 1941: 82, 117 f.

163 Stortingsforhandlinger 1898-1899. 8 I: 93 f.

164 Lov om Jordmødre (paragraf 4). 19. desember 1898. Norges Lover.

messige skoler for utdannelse av lærerinder i huslig økonomi.»165 Regjeringen nedsatte en komité med mandat å fremme forslag «... om en tilfredsstillende utdannelse av lærerinder ved husholdningsskoler og skolekjøkkener.»166 Eftestøl ble komiteens formann. I komiteen satt også Dorothea Christensen. Hun hadde i 1891 gitt ut Kogebog for Folkeskolen og Hjemmet. Som folkeskolelærer i Solør hadde hun førstehånds kjennskap til nedvurderingen av kvinnene og de huslige sysler i skogsbygdene.

Komiteen la i 1908 frem sin innstilling, som omfattet både en organisatorisk struktur og et faglig innhold. Som et ufravikelig krav ble det understreket at intet skille mellom by og land måtte gjøre seg gjeldende. Utdanningen skulle være myntet både på husholdningsskoler og folkeskoler på landet som i byene. Sammenhengen mellom teori og praksis ble slått fast som et pedagogisk prinsipp. Undervisningen skulle legges opp med «... de brede lag av folket, bonde- og arbeiderklassen ...» for øye.167 Komiteen gav elevene ved den vordende Lærerindehøiskolen i husstell et mål for utdanningen. De skulle «... lære at styre et hjem med saa smaa indtægter, at en gjennemført streng sparsommelighet i alle forhold er en nødvendighet.» Komiteen gav også den nyutdannede husstellærerinne et pedagogisk råd og en politisk rettesnor med på veien:

Naar lærerinderne efter fuldendt utdannelse kommer ut paa landet og skal begynde sin gjerning, maa de med én gang kunne lægge arbeidet i det rette spor, saa det kan vinde sympati og tillid hos erfarne, dyktige husmødre. Møter en lærerinde i husstell op med en ufordøiet teori samt byskik og byretter, fine, dyre anretninger og selskapsmat, saa er saken dømt med én gang.168

Selv om høyskolen i husstell kun var myntet på kvinner, rettet Dorothea Christensen i bilags form sterk kritikk mot mannens rolle hva gjaldt huslig økonomi. Hun understreket:

De norske mænd har endnu ikke lært, at skal huset være ordentlig stelt og sund og renlig mat i rette tid færdig, maa mand og sønner, naar hushjælp ikke er forhaanden, ta sin del av det huslige arbeide, hjælpe til med bæring av vand og ved, stelle frugt- og kjøkkenhaven, besørge husdyrenes røkt, melkningen o.s.v. De maa lære at forstaa, at mændenes hænder ikke blir mere utskjemt av det slags arbeide end kvindernes.169

165 Statens skolekjøkkenkonsulent 1941: 34-35.

166 Indstilling om oprettelse av en lærerindehøiskole i husstel fra den av Landbruksdepartementet 12te november 1907 nedsatte komité. Kristiania 1908: 3.

167 Ibid: 4.

168 Ibid: 6.

169 Ibid: 18.

Statens lærerinneskole i husstell ble etablert på Ringstadbekk gård i Stabekk i 1908. Den bygde i alt vesentlig på Arbeiderdemokratenes pedagogiske og politiske grunn- syn. Eftestøl, som representerte regjeringen i styret, ble styreformann. Med husstellærerskolen på Stabekk var utdanningen av lærere i ordnede og faglig forsvarlige former. Selv om heimkunnskap først ble gjort obligatorisk for både jenter og gutter i lovs form i 1959, hadde de enkelte skolestyrer anledning til å innlemme faget i folkeskolens fagkrets. Frem til 1923, da statstilskuddet falt bort, var skolekjøkkenundervisning innført i flesteparten av bykommunene samt 71 landkommuner.170

Med vektlegging av emner som hygiene, ernæring og helse tok faget huslig økonomi tak i de grunnleggende forutsetninger for et tilfredsstillende læringsmiljø. Arbeiderdemokratene var videre ikke på noen måte blinde for fagets skjulte rolle. Faget huslig økonomi bidro også til å bryte ned de sementerte, forkvaklede holdninger til huslige sysler, kvinnearbeid og boklig lærdom. Situasjonen var underlig, som for eksempel i skogsbygdene på Østlandet der guttenes negative holdninger til husstell var det store paradokset. Saken var den at som skogskarer, med tømmerkoia som bolig uker igjennom, måtte guttene i betydelige deler av sitt voksne liv lage sin egen mat og stelle sine arbeidsklær. Mye tyder på at innflytteren Efte- støl så dette paradokset klarere enn noen da han kom til Elverum i 1890.171

Arbeiderdemokratene anså jordmødrenes gjerning som grunnleggende for folkehelsen og som en innledning til helsearbeidet i skolen. Ved århundreskiftet hadde de fleste byene i Norge egne skoleleger, mens landkommunene lå i en sørgelig bakevje. Det var med Carl Schiøtz, universitetsstipendiat i indremedisin, at den moderne skolelegeordningen ble skapt. I 1917 tok han den medisinske doktorgrad på en avhandling om skolebarns høyde og vekt i forhold til demografi og sosial bakgrunn. Hans utvalg omfattet i alt 10 000 skolebarn fra by og bygd.172 Resultatene av hans undersøkelse var nedslående for landsbygdas barn i forhold til bybarna. Schiøtz dokumenterte at vi helsemessig sett hadde å gjøre med to verde-

170 St.meld. nr. 61, 1957. Om heimkunnskap og husstell: 5-6.

171 Skogslivskulturen utviklet sine særegne matretter som bare ble spist i koia. Rettene bygde i alt vesentlig på mel, fett og sukker. Bannlyst var alt som det offisielle helse-Norge anbefalte, som for eksempel grønnsaker og frukt, og som skogskarene benevnte for «kaninføde». Heller ikke ble melk og te akseptert som erstatning for kaffe. Melk var drikke for barn og kalver, mens te odiøst ble kalt for «lærerinnepiss». Nål og tråd hørte også med til koieutrustningen, ettersom skogskarene reparerte sine klær selv i koia om kvelden. Vanligvis sydde de selv også huggsårene. Hjemme på bruket ble det imidlertid stilt spørsmål ved manndommen til menn som der brukte nål og tråd, bortsett fra nesting av eventuelle huggsår. Mer om dette i P.T. Halberg 1993: 206 ff.

172 Det må anføres som tilfeldig at Arbeiderdemokratene stod sterkt i alle landkommunene (Mjøsbygdene) hvor Schiøtz gjorde sitt utvalg. Kan man tolke hans utvalg dit hen at Mjøs- bygdene var spesielt interessante for ham på grunn av klasseforskjellene, og at Arbeiderdemokratene av samme grunn var sterke? Kan hans personlige vennskap med Eftestøl ha spilt en rolle?

ner hva gjaldt skolebarn: et by-Norge og et bygde-Norge.173 I prøveforelesningen over det oppgitte temaet «Om skolehygienens opgaver» rettet han en flengende kritikk mot myndighetenes sørgelige helsepolitikk overfor skolebarn. I tråd med Arbeiderdemokratenes ideologi trakk han opp linjene for en legemlig utvikling:

Lærerstanden med skolehygienikeren i spidsen maa ha sin opmerksomhet i aller høyeste grad henvendt paa den legemlige utvikling. Det er en ikke helt sjelden opfatning, at de som staar tilbake i skolefagene ofte er velfødte dovne slyngler, for late til at følge undervisningen opmerksomt. Og at de fremragende kloke barn særlig findes blant bleke og nervøse. Dette er imidlertid ikke tilfælde undtagen for et faatals vedkommende, undtagelser som bekræfter regelen. Regelen er tvert imot den, at de med hensyn til høide og vegt vel udviklede og sundeste barn ogsaa er mest skikket til at klare skolepensumet fra aar til aar.174

Carl Schiøtz ble i 1918 utnevnt til skolelegesjef i Kristiania. Det fikk betydning for skolens helseinnsats over hele landet. Schiøtz gikk blant annet inn for at alle norske skolebarn skulle måles og veies hvert år, og legeundersøkes minst to ganger i løpet av skoletiden. Folkeskoleloven av 1936 gjorde tilsetting av skolelege til en frivillig sak for herredsstyrene.175 Først etter krigen ble by og land likestilt.

Krav om en ny lærerutdanning

Eftestøl anså enhetsskolen og lærerutdanningen som to sider ved samme sak. Den politiske, økonomiske og tekniske utvikling etter århundreskiftet krevde en grundig og allsidig folkeopplysning på et nivå som den toårige lærerutdanningen etter loven av 1902 ikke maktet å imøtekomme.

Krav om en reformering av lærerutdanningen ble reist av Enhetsskolekomiteen i innstillingen av 1913. Kirkedepartementet etterkom kravet og nedsatte en egen komité samme år, Lærerutdanningskomiteen, med Eftestøl som formann. Medlem av komiteen var også den tidligere lærer ved Elverum Privatseminar, Vetle Vislie, da rektor ved Kristiansand lærerskole. Sakkyndig bistand ble blant annet gitt av Helga Helgesen. Komiteen leverte to innstillinger, Lærerutdannelsen i 1914 og Om folkeskolelærernes videre utdannelse i 1916.176Det var maktpåliggende for

173 C. Schiøtz, En undersøkelse av 10 000 norske skolebarn, særlig med hensyn til vekstfor- hold, i Medicinsk Revue nr. 10, 1917.

174 C. Schiøtz, Steller Norge forsvarlig med sine skolebarn og sin ungdom? Nei!. 2den prøvefore- læsning for den medicinske doctorgrad over det opgivne emne «Om skolehygienens opgaver», Oslo 1917: 20.

175 E. Ness, Det var en gang - . Norsk skole gjennom tidene, Oslo 1989: 166.

176 Skolehistorikeren Helge Dahl uttalte i 1959: «L.U.K. gjorde et grundig arbeid, og verken før eller siden er lærerutdanningen blitt drøftet så inngående.» H. Dahl, Norsk lærerutdanning fra 1814 til i dag, Oslo 1959: 237.

Eftestøl å få fastsatt i lovs form at det ikke skulle stilles mindre krav til lærerutdanningen enn til utdanningen ved Universitetet i Oslo eller til Norges Tekniske Høyskole i Trondheim. Prinsipielt uttalte han om skolepolitikken:

Den største opgave i vor skolepolitik, i kommune og stat, er uten all sammenlig- ning den å gjøre folkeskolen så god at alle barn og hele vårt folk er vel tjent med den - fra 1. klasse til avgangsklassen ... Den samme stilling som folkeskolen må ha i hele vår skoleorganisme, skal lærerskolen ha på den linje som utdanner lærere for vår folkeskole og de skoler som bygger direkte på denne. Den skal gi det gode, sikre grunnlag som ikke svikter under arbeidet i folkeskolen og ikke svikter, når der bygges videre. Forbedring av den grunnleggende lærerutdannelse vil i sine virkninger nå frem til hver eneste krok av vårt land og til hvert eneste barn i den norske folkeskole. Enhver form for videregående lærerutdannelse vil i sine virkninger være begrenset til et fåtall av lærerne og et mindretall av barnene.177

I begrunnelsen for en ny lærerutdanning lå også behovet for å løse oppgaver som lå utenfor klasserommets fire vegger. Lærerutdanningskomiteens innstilling understreket at i tillegg til å være velordnede fagskoler, skulle lærerskolene også være kultursentra for norsk ungdom.178 Komiteen fremholdt:

Et folkelig selvstyre, lagt paa bredt grundlag, forutsætter imidlertid med nødvendighet en alsidig og grundig folkeoplysning. Da vore statsmyndigheter fattet beslutning om almindelig stemmerett for mænd og kvinder, forpligtet de sig i virkeligheten ogsaa til et intenst arbeide for folkeskolens fremgang. Efterhvert som folket kaldes til større og større deltagelse i det samfundsmæssige arbeide, saaledes som det forgrener sig i kommune, stat og kirke, i lokale og almene opgaver, vil en stigende folkeoplysning være den første betingelse for, at vort sam- funds utvikling trygt og sikkert kan bygges paa det brede grundlag som er lagt ved den almindelige stemmerett.179

Også hva gjaldt fagenes innhold og omfang i lærerutdanningen, var profilen i stor grad arbeiderdemokratisk. Utdanningen skulle «... vække og nære de unges kjærlighet til det jevne virke blant bønder og landarbeidere.»180 Lærernes allmennutdannelse skulle styrkes gjennom vektleggingen av både praktiske og teoretiske sider ved utdanningen. At naturfagene hadde en praktisk side, ble på ingen måte underkjent. Blant annet ble hagestell gjort obligatorisk. De praktiske sidene ved naturfag tilslørte imidlertid ikke komiteens krav om at faget, som en konsekvens av at landet var inne i en industriell revolusjon, også skulle

177 Eftestøl 1919: 11-12.

178 Lærerutdannelsen. 1914: 84.

179 Ibid: 41.

180 Ibid.

gi innsikt i en vitenskapelig tenkemåte.181 Husstell, som ble gjort til et obligatorisk fag for jenter, var etter komiteens mening spesielt godt egnet for å sammenbinde teori og praksis: «Arbeidet, haandens arbeide, maa utføres av hver elev. Omtanke kræves, nøyaktighet, renslighet, orden, - og samarbeide, saa ogsaa de sociale følelser styrkes.»182 Komiteen understreket videre fagets betydningsfulle dannende karakter:

Men selv for de lærerinder som ikke direkte faar bruk for denne undervisning i skolen, vil den virke befrugtende og utviklende. Den vil gjøre lærerindene selv til mer praktisk duelige mennesker med aapent syn for hva livet kræver baade av dem selv og deres elever, gi dem respekt for det legemlige arbeide.183

Håndarbeid og gymnastikk skulle styrkes, også med tanke både på det praktiske og det allmenndannende. Komiteen gjorde seg til talsmann for Arbeiderdemokratenes syn på skytingens oppdragende funksjon:

Skytningen skal lære hver mand at kjende sit vaaben og kunde bruke det; kjende det saa han vet at iagtta alle forsiktighetsregler, saa vaadeskud ikke kan indtræffe, og bruke det saa han koldblodig, sikkert og raskt kan træffe sit maal.184

Begrunnelsen for et obligatorisk fremmedspråk i lærerutdanningen var knyttet til lærernes allmenne status i forhold til profesjoner som bygde på middelskole og gymnas. Det var en kjensgjerning at folkeskolelærernes svært mangelfulle kjennskap til fremmedspråk var en hovedårsak til husmannsstatusen i forhold til lærerne i den høyere skolen. Komiteen understreket at uten fremmedspråk ville ikke lærerne kunne ta del i det stadig voksende «nationernes fellesliv».185 Det var også i tråd med arbeiderdemokratisk tenkning at forståelsen for det nære, lokale og nasjonale først kom til sin fulle rett i et internasjonalt komparativt perspektiv.

181 I Angell 2002: 254, om forholdet mellom modernisering og identitetsdanning i Sverige og Norge ved overgangen til det 20. hundreåret, betones betydningen av statsminister og ingeniør Gunnar Knudsens personlige rolle i etableringen av Norges Tekniske Høgskole i 1910. Arbeiderdemokratenes rolle i denne sammenheng virker undervurdert av Angell. Castberg var justisminister i regjeringen Knudsen I, 1908-10, og den drivende kraft i debatten om konsesjonslover, som blant annet hadde til hensikt å beskytte våre naturressurser i perspektiv av industrialiseringen. På dette tidspunkt var Eftestøl formann i kirke- og undervisningskomiteen, der han blant annet tok til orde for pedagogiske reformer som bygde på en vitenskapelig tenkemåte. Norges Tekniske Høgskole oppstod neppe i et vakuum uavhengig av de politiske og pedagogiske perspektivene på folkeskolen og lærerutdanningen.

182 Lærerutdannelsen. 1914: 159.

183 Ibid: 160.

184 Ibid: 96.

185 Ibid: 118.

At læreren ved kateteret var samfunnets sentrale formidler, ble understreket ved at pedagogikk, læren om undervisningen, ble gjort til et av de viktigste fagene i utdanningen. Den praktiske siden ved faget skulle vektlegges; faget skulle ta for seg «... i det hele alt som hørte til undervisningens teknik.»186 Faget skulle ikke bare gi orientering om reformer og reformatorer gjennom tidene, men også deres historiske bakgrunn og forutsetninger. Det var om å gjøre å få et «... levende indtrykk av manden som førte slægterne ind paa nye baner.»187 De tydeligste tankene fra Arbeiderdemokratene gjorde seg gjeldende i faget historie, som ble utvidet med økonomilære, med emner som hjemmets økonomi, den offentlige husholdning og Norges økonomi. Som begrunnelse for utvidelsen i tillegg til det skolerettede, understreket komiteen:

Det er ogsaa av betydning for lærerens rent samfundsmæssige stilling og derigjennem ogsaa for skolens autoritet hos folket, at han ikke er eller endog opfattes som blot og bart et bokmenneske, der staar fjernt fra det praktiske liv, men at han viser sig at ha innsigt i og interesse for de arbeidsopgaver som optar mennesker i hvis midte han lever, og med hvem han bør leve i god forstaaelse og i forskjelligartet fællesskap ogsaa utenfor sin egentlige gjerning. Ved sine kundskaper og sin faglige dyktighet har læreren betingelser for at være et nyttig, ja indflydelsesrikt medlem av sin kreds eller kommune, og erfaring viser, at han jevnlig er det. Dette vil økes ved at man ogsaa faar en større indsigt i saadanne økonomiske spørsmaal som øver sin indflydelse paa arbeidslivet, men som den almene mand ikke saa let faar øie paa.188

Lærerutdannelseskomiteens innstilling ble gjort til gjenstand for intens debatt. Den store parlamentariske skolekommisjonen i 1920 henstilte til regjeringen om snarest mulig å gjøre lærerutdanningen fireårig. Vinteren 1921 kom det økonomiske krakket. Med bakgrunn i depresjonen gikk den parlamentariske skolekommisjonen inn for en treårig utdanning i sin innstilling i 1924, noe som skapte mismot og skuffelse, blant annet i Norges Lærerlag der Anders Kirkhusmo var blitt formann. Eftestøl gikk i 1915 tilbake til sin stilling som skoledirektør i Hedmark. Så vel politisk som pedagogisk fortsatte han imidlertid arbeidet med å reformere lærerutdanningen. I 1920 ble Eftestøl formann i Skoledirektørrådet. Kirkedepartementet, som i 1929 imøtekom Stortingets krav om fortgang i saken om ny lærerutdanning, søkte råd i Lærerskolerådet og Skoledirektørrådet. Eftestøl utarbeidet et fullstendig utkast til plan for fireårig lærerskole samt toårig student- linje, som i alt vesentlig bygget på lærerutdannelseskomiteens innstilling fra 1914.

186 Ibid: 162.

187 Ibid: 163.

188 Lærerutdannelsen. 1914: 133-134.

Med et snaut flertall vedtok Stortinget i 1930 departementets forslag til lov om lærerutdanning, som ord for ord bygde på Eftestøls forslag.189 Lærerskoleloven av 1930 blir regnet som en milepæl i norsk skolehistorie.190 Gjennom loven fikk lærerutdanningen den organisatoriske oppbygningen og et faginnhold som med mindre justeringer ble stående ved lag utover i hundreåret.

Olav A. Eftestøls navn er også uløselig knyttet til videre- og høgskoleutdanningen av lærere. Eftestøl og grundtvigianeren, dr.philos. Torstein Høverstad, som blant annet hadde startet en privat lærerhøgskole på Bondi i Asker i 1920, stod i spissen for to forskjellige vitenskapsteoretiske og kulturelle retninger i kampen om det pedagogiske hegemoniet, som endte med etableringen av Norges lærerhøgskole i 1922. Eftestøl ville ha en offentlig Universitetets lærerskole der en vitenskapelig tenkemåte skulle ligge til grunn for virksomheten. I likhet med forholdene ved universitetene, skulle studieopplegg og arbeidsmetoder være verdinøytrale. Det skulle undervises i fagene morsmål, engelsk, tysk, historie, geografi, matematikk, fysikk og biologi. Utdanningen, som etter Eftestøls modell strakte seg over tre år, innebar at studentene valgte to av fagene.191 Eftestøl understreket at de samme faglige krav skulle stilles til lærerne ved Universitetets lærerskole som ved universiteter for øvrig. Den eftestølske lærerhøgskole var langt på vei tenkt som et universitet, der lå de pedagogiske motivene. Ved studentopptak skulle det stilles krav om lærerutdanning, men ikke om eksamen artium, noe som i tråd med den arbeiderdemokratiske tenke- måten var et politisk hovedpoeng. Torstein Høverstads lærerhøgskole skulle helst organiseres i privat regi. Den var nær knyttet til folkehøgskolens studiekultur og verdinormer, der undervisningen skulle ha sin forankring i bestemte normer og verdier, men med «kristendom og norskdom» som det ideologiske grunnlaget.192 Høver- stad snakket ikke om lærerhøgskolen som den eneste i sitt slag i landet, men om lærerhøgskolene der Bondi i Asker var én. Uenigheten om formål og oppgaver, som etableringen av Norges lærerhøgskole i Trondheim i 1922 avstedkom, dreide seg om hvilke dannelsestradisjoner og dannelsesidealer som skulle legges til grunn for skolens virksomhet.193 Selv om Eftestøl tapte kampen for en Universitetets lærerskole i 1922, var formen som Norges lærerhøgskole tok i 1960-årene direkte i hans ånd. Heller ikke senere, da institusjonen formelt fikk universitetsstatus, ble eksamen artium et ufravikelig krav ved opptak.

Arbeiderdemokratene understreket lærerens rolle som nasjonsbygger i frem-

189 Eftestøl døde plutselig 16. april 1930, kort tid etter at proposisjonen ble satt frem.

190 Dahl 1959: 317.

191 Eftestøl 1919: 29-30.

192 A. Kirkhusmo, «Akademi og seminar». Norges lærerhøgskole 1922-1982, Trondheim 1983: 27-30.

193 A. Wale, Universitet og høgskole. Den allmennvitenskapelige høgskolen 1984-1996, Trondheim 1997: 10.

veksten av det moderne Norge. Med Arbeiderpartiets regjeringsovertakelse i 1935194 og Norsk Skog- og Landarbeiderforbund i posisjon som det største forbund i LO-familien og seierherre i striden med kommunister og fascister i den ideologiske kampen om landsbygda,195 overtok bygdesammenslutningens formann langt på vei den posisjon som læreren tidligere hadde hatt i de indre østlandsbygder.

EN SKOLEPOLITIKK FOR UNDERKLASSEN

... og så ordner vi vårt samfund slik at der på alle linjer er fri vei helt til tops, sålenge samfundet har plass, når bare evnene og arbeidsviljen er der. Fattigdom må ikke stenge en eneste ungdom i Norge fra å komme på den plass i livet hvor han hører hjemme.196

Med disse ordene signaliserte Eftestøl og Arbeiderdemokratene en skolepolitisk strategi som skulle skape sosial mobilitet i samfunnet. Samfunnets laveste sjikt skulle utdannes og oppdras uten hensyn til klassemessig sosial bakgrunn. Enhetsskolen ble nødvendig for å åpne de trange nåløyene.

Med den beskjedne oppslutningen, når vi ser bort fra de rurale skog- og jordbruksbygdene i Hedmark og Oppland, ble Arbeiderdemokratene aldri et stort parti. Til tross for sin beskjedne oppslutning i forhold til Venstre og etter 1912 til Arbeiderpartiet, spilte partiet i årene 1900-1920 en rikspolitisk rolle som langt oversteg hva antallet av stortingsmandater skulle tilsi. Flere herredsstyrer på det indre Østlandet var i perioden dominert av Arbeiderdemokratene.

Partiet har fått liten og begrenset omtale, selv om pilarer i den gryende velferdsstaten har fått navn etter frontfiguren, Johan Castberg. Anne-Lise Seip skrev om ham: «Hans politiske basis, Arbeiderdemokratene, var smal. Men han hadde en personlig innflytelse på en rekke store nasjonale og sosiale saker som få andre.»197 Betegnelser som de castbergske barnelover og de castbergske konsesjonslover har funnet sin plass i vokabularet over det norske språk og i norsk historie.

Vi kan med god grunn bruke betegnelsen den eftestølske enhetsskolen. Enhetsskolen i Norge er uløselig knyttet til Olav A. Eftestøl, Arbeiderdemokratenes skolepolitiske frontfigur, som tidlig på 1900-tallet representerte moderniteten i norsk skole. Arbeiderdemokratene la forholdene til rette for at også ungdom fra de brede lag av befolkningen kunne planlegge sin fremtid etter evner og anlegg, og ikke etter kjønn, sosial klasse og geografisk beliggenhet. Eftestøl så for seg skolen

194 Hagemann i Helle 1997: 328.

195 Halberg 1993: 138 ff.

196 Eftestøl 1919: 11.

197 A.-L. Seip, Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740-1920, Oslo 1994: 290.

som en organisme der de forskjellige delene var avhengige av hverandre. Dette var i tråd med funksjonalistisk tenkning i den europeiske samtiden som var harmoni- orientert.

Det måtte bygges solid fra grunnen av, slik han ofte formulerte seg. Grunnmu- ren i byggverket, enhetsskolemodellen, var en syvårig folkeskole, som både for by og land tilfredsstilte kravene som grunnlag for all videregående utdanning. Realiseringen av en virkelig enhetsskole i teori og praksis hvilte på flere nødvendige forutsetninger der stortingsvedtaket om modellen i 1920 fortonet seg som det enkleste. Eftestøl understreket at innholdet i folkeskolen måtte styrkes både faglig og metodisk. Skolebarns helse skulle styrkes gjennom forbud mot lønnsarbeid samt oppbygningen av skolehygiene som fag. Videre var det i brede lag av befolkningen nødvendig med en grunnleggende holdningsforandring til utdannelse og kunnskap, fremholdt Eftestøl.

Som en demokratisk skolereform markerte enhetsskoleprinsippet i 1920 en milepæl i vår skolehistorie. Gjennom høyningen av det generelle kunnskapsnivået la ordningen til rette for å imøtekomme industrisamfunnets krav og behov. Forholdet mellom folkeskolen og lærerutdanningen var symbiotisk. Samtidig som en god folkeskole var avhengig av en god lærerutdanning, var også en god folkeskole en forutsetning for en reformert og tidstypisk lærerutdanning. Læreren skulle være den som gav de sterkeste bidrag til folkedannelse, til kulturelle og kunnskapsmessige løft for de brede lag av folket. Som sådan kom læreren i Arbeiderdemokratenes tenkning til å være den fremste representant for de sosiale mellomlag som skulle være limet i samfunnet, i kraft av å stå imellom de samfunnsklasser som kunne ødelegge samfunnsharmonien ved klassekamp. Lærerskoleloven av 1930, som utvidet den ordinære lærerutdanningen fra tre til fire år og opprettet egne toårige linjer for studenter, bygde i alt vesentlig på Eftestøls tanker. Som nasjonal strateg i de første decenniene av 1900-tallet stod han i den aller første rekke.

Men Castberg og Eftestøl stod ikke alene. Deres politikk ble utformet i nær kontakt med arbeidersamfunnene, Arbeiderdemokratenes organisasjon og partiets representanter. Historikere har i mindre grad oppfattet at Arbeiderdemokratene i årene 1900-1920 skapte et konstant press på de ulike Venstre-regjeringene, som la grunnlaget for en banebrytende skolepolitikk på nasjonalt plan. Venstrestaten og venstretradisjonen har fått denne æren. I betydning av at det var de ulike Venstre-regjeringene som satte sitt stempel på reformene, er dette rett. Men det tildekker det faktum at innenfor denne venstretradisjonen var det Arbeiderdemokratene som kompromissløst drev igjennom reformene med sin konfrontasjonsreformistiske strategi.

En tredje politiske kraft

Arbeiderdemokratene må kunne ses på både som en politisk nasjonalistisk og som en kulturnasjonalistisk bevegelse i John Hutchinsonsk betydning.198 Hutchinson hevdet:

... because the state is the major locus of power through its coercive, financial and educational institutions, the communitarian goals and strategies of cultural nationalism fail. Often unable to reach beyond the educated strata, cultural nationalism is forced to adopt state-oriented techniques by which to institutionalize its ideals in the social order.199

Denne politiske nasjonalisme og kulturnasjonalisme kom til uttrykk hos Arbeiderdemokratene gjennom deres unionelle radikalisme, som motstand mot Karlstad- forliket, deres vektlegging av forsvarssaken, deres utilslørte støtte til at landsmålet og dets brukere vant rettigheter m.m. Hutchinson hevder at kulturnasjonalismen var en tredje og fornyende politisk kraft som stod mellom den halsløse modernisering uten sans for tradisjon på den ene side og det rene bakstrev på den annen i perioder der samfunnet kunne være polarisert mellom de halsløse modernister og de reaksjo- nære. Hutchinson avviser dermed mer tradisjonelle oppfatninger av kulturnasjonalismen som en kraft som angstbitersk gikk fremskrittet i møte, slik blant annet Hans Kohn langt på vei har fortolket fenomenet.200 Kulturnasjonalistene fremstod derfor som innovatorer.201 Arbeiderdemokratenes tanker om blant annet enhetsskolen, lærerutdanningen og nye fag var innovative i tråd med denne kulturnasjonalistiske ideologien og sosialpolitisk aktivisme.

Det kan være mange ulike grunner til at Arbeiderdemokratene hadde et så rendyrket positivt syn på de muligheter som lå for gjennomslag gjennom politiske vedtak på Stortinget. En faktor bak dette kan ha vært deres harmoniorienterte tenkning. Ingen kunne erstatte staten som en potensiell mediator mellom samfunnsklasser som en ellers kunne risikere gikk i åpen klassekonflikt med hverandre. På skolepolitikkens område var dette mer opplagt. Stortinget og de lokale folkevalgte organer var de naturlige sentra for skolepolitisk maktutøvelse.

Venstrestatens tradisjonsforvaltere

Denne artikkelen har vist at årsakene til at Arbeiderdemokratene har fått en uklar og beskjeden plass i historieforskningen, ikke alene kan søkes i Tertit Aaslands omtale av partiet som en marginalisert politisk kraft. Forholdet er sammensatt.

198 J. Hutchinson, Modern Nationalism , London 1994: 46 ff.

199 Ibid: 47.

200 H. Kohn, The Idea of Nationalism, New York 1946.

201 Hutchinson 1994: 39-63.

De ulike historiske skolene har på hver sin måte redusert partiets betydning. I de rådende oppfatninger av venstrestaten knyttes moderniseringen av skolen til venstretradisjonen. Denne artikkelen har forsøkt å påvise at også dette spørsmålet er sammensatt. Arbeiderdemokratenes betydning og rolle innenfor venstretradisjonen er underkommunisert og undervurdert.

Ny forskning vil kanskje vise at bak flere av venstrestatens reformpilarer stod Arbeiderdemokratene, delvis som en fraksjonell kraft og delvis som et selvstendig parti i utformingen av reformpolitikken. Det er ting som taler for at Arbeiderdemokratene hadde en betydelig innflytelse over flere sider ved venstrestaten. Det er nok å nevne sosialpolitikken og den moderne industripolitikken gjennom konsesjonslovgivningen. Hvis dette viser seg å være tilfellet, vil innarbeidede oppfatninger om venstrestaten og venstretradisjonen måtte revideres i betydelig grad.

SUMMARY

«... a common primary school for all ... a great idea of defence.»

Educational policy of the Democratic Labour Party until 1920

The Democratic Labour Party (DLP), a radical left wing of the Liberal Party, «Venstre», proclaimed itself an independent political party in 1901. Its essential support lay in the rural communities in eastern Norway. The DLP never had more than six mandates in the National Assembly in any period, and, squeezed between «Venstre» and the socialist party «Arbeiderpartiet», it faded out as a political party in the 1920s. Marginalized between the liberals and the socialists, historians have not given the DLP the respect that might have been expected in historical research.

Nevertheless, with its two main actors Johan Castberg and Olav Andreas Eftestøl the DLP had great political influence in the period 1901 to 1920, and was a main force in the foundation of the modern Norwegian welfare state, in which the educational system was regarded as essential. The idea of a common primary school on a scale of seven years for all children, independently of sex, class and geographical distance, was regarded as a major aim in the realization of a welfare state. In 1920 a common primary school was decided as the guiding principle in the Norwegian school system.

Eftestøl's political and educational ideas were influenced by the model of an organism in which the primary school was the most important part: «We must always start the building of the house with the basement, and work carefully as the bricklayer does», he once said metaphorically. With life in the forestry communities as background, this paper shows how the primary school and the education of teachers were complementary. Teacher training in accordance with the Law of 1930, which stressed the importance of knowledge and method, was a milestone.

Paul Tage Halberg, f. 1944, cand.polit. 1970, førsteamanuensis i samfunnsfag ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avdeling for lærerutdanning og tegnspråk.