Den tradisjonelle oppfatning av årsaken til splittelsen av Det norske arbeiderparti i november 1923 har satt partiets forhold til Den kommunistiske internasjonalen (Komintern) i sentrum. Partistriden er primært blitt sett på som en strid mellom «føderalister» og «sentralister» der føderalistene ønsket at DNA skulle innta en mer uavhengig stilling innen Komintern, mens sentralistene fullt og helt gikk inn for oppfyllelse av de såkalte Moskva-tesenes krav og full underordning under vedtak fattet av Kominterns ledende organer. Når partiet ble splittet skyldtes det Kominterns økende krav om at DNA skulle tilpasse seg Moskva-tesene. I løpet av de siste årene er det blitt lansert tolkninger av hva som lå til grunn for splittelsen av partiet som bryter med den tradisjonelle oppfatningen. Denne artikkelen tar for seg nytolkningene og argumenterer for at disse har vesentlige svakheter og ikke står seg i konfrontasjon med det kildetilfanget som har kommet fram etter åpningen av Kominterns arkiv i begynnelsen av 1990- årene.

Begivenhetene som førte fram til splittelsen i Det norske Arbeiderparti i november 1923 da partiets flertall trådte ut av Den kommunistiske internasjonale (Komintern) og mindretallet forlot partiet og dannet Norges kommunistiske parti utgjør et av de mest dramatiske kapitler i norsk politisk historie i det 20. århundre. Selv om Arbeiderpartiets krise og splittelse i begynnelsen av 1920-årene i et større historisk perspektiv bare representerer en parentes i arbeiderbevegelsens politiske utvikling, fikk disse begivenhetene betydning for Arbeiderpartiets politiske profil i tiden som fulgte og dermed også for norsk historie mer generelt i mellomkrigstiden. Det er likevel det historiske drama som utspilte seg i forkant av splittelsen og de ulike fortolkningsmulighetene av disse begivenhetene som kanskje først og fremst fascinerer og som vil gjøre at historikerne ikke vil gi slipp på dette temaet.

I løpet av de siste årene er det blitt lansert to ulike tolkninger av hva som lå til grunn for splittelsen av partiet. Begge tolkningene bryter på hver sin måte med tradisjonelle oppfatninger av dette spørsmålet. Det tradisjonelle bildet har vært preget av at hovedfokuset har vært satt på partiets forhold til Komintern og langt

på vei forklart partisplittelsen med Kominterns økende press i retning av å få partiet til å akseptere Kominterns betingelser for medlemskap i organisasjonen. Partistriden var primært en strid mellom «føderalister» (Tranmæl-fløyen) og «sentralister» (Scheflo-fløyen) der føderalistene ønsket en mer uavhengig stilling innen Komintern, mens sentralistene fullt og helt gikk inn for Moskva-tesenes krav.1

I en artikkel i Arbeiderhistorie 1998 og i sin biografi om Einar Gerhardsen har Finn Olstad en noe annen tolkning av hva som lå til grunn for splittelsen. Han benekter ikke at det dreide seg om en strid mellom Tranmæl-fløyen på den ene side og Komintern og Scheflo-fløyen på den andre, heller ikke at striden bestod i et ønske fra Tranmæl-fløyen om større grad av uavhengighet og fritt armslag i forholdet til den sentrale Komintern-organisasjonen. Men det primære for Olstad synes å være det han oppfatter som årsaken til kravet om større uavhengighet, nemlig Tranmæls angivelige ønske om å lage revolusjon i Norge, et ønske som fra våren/sommeren 1921 skal ha blitt motarbeidet av Komintern. Olstad argumenterer for at Tranmæl med utgangspunkt i storstreiken i 1921 så en mulighet til å gjøre et revolusjonært framstøt - «ja, tenne den første gnisten til revolusjon i Norge.»2 Dette ble imidlertid motarbeidet av Komintern som nå under inntrykk av revolusjonære nederlag og indre problemer i Sovjet-staten la om kursen i defensiv retning. «Verdensrevolusjonen var utsatt på ubestemt tid.»3 Tranmæl skal ha ment at i Moskva handlet de utelukkende ut fra russiske interesser, og ønsket for øyeblikket ingen revolusjon i Norge.4 Det var anfektelsen av selve tanken om revolusjon i Norge som førte til at «uværet brøt løs».5 I en spissformulering uttrykkes klart oppfatningen av årsakene til partisplittelsen: «Uten brudd med Moskva, ingen revolusjonær utvikling i Norge - i hvert fall ikke i overskuelig framtid.»6

I festskriftet til Per Maurseth presenterer Jorunn Bjørgum sin tolkning av begivenhetene som førte fram til partisplittelsen.7 Bjørgum vil avgrense seg fra «det bildet som for det meste formidles i litteraturen [...] at splittelsen av Arbeiderpartiet kom som følge av partiets brudd med Komintern og at dette på sin side var en

1 F.eks. P. Maurseth, Fra Moskva-teser til Kristiania-forslag, Oslo 1972.

2 F. Olstad, Einar Gerhardsen - en politisk biografi, Oslo 1999: 52. Sm. forf., «Til siste kamp der gjøres klar.» Planer om revolusjon i Norge i 1921, Arbeiderhistorie 1998: 35-53.

3 Olstad 1999: 54.

4 Ibid: 60.

5 Ibid: 64.

6 Ibid.

7 J. Bjørgum, Et perspektiv på splittelsesprosessen i Arbeiderpartiet 1921-1923: En dialog med den unge Per Maurseth, i H.W. Andersen et al., Historie, kritikk og politikk. Festskrift til Per Maurseth, Trondheim 2002: 109-130.

følge av at Komintern etter en første utsettelse etter hvert søkte å få Moskva- tesene gjennomført og sine paroler praktisert også i det norske partiet.»8

Bjørgum presenterer i virkeligheten to teser. For det første ser hun striden i partiet primært som «forankret på hjemlig grunn», som en maktkamp mellom Tran- mæl og Scheflo: «Jeg vil mene at striden som førte til splittelsen i Arbeiderpartiet i 1923, grunnleggende må forstås som en dragkamp mellom to fraksjoner om makt, posisjoner og politikk i forbindelse med Kyrre Grepps død, dvs. at det primært dreide seg om arvefølgestriden etter Kyrre Grepp.»9 Og videre: «[S]plittelsesprosessen (ble) i utgangspunktet [...] drevet fram av Martin Tranmæl med beslutningen om å gå tilbake til pressen i begynnelsen av 1921 og med kampanjen mot Scheflo og Scheflo-fløyen fra slutten av mars til ut i juni 1922.»10

Den andre tesen har nær sammenheng med den første. Ifølge Bjørgum spilte ikke Komintern noen selvstendig rolle i splittelsesprosessen. Komintern ble brukt av «Scheflo-fløyen»: «Komintern hverken selv startet striden eller selv i utgangspunktet engasjerte seg ut fra primære egeninteresser. I stedet lå i denne forbindelse initiativet og pådrivet hos Scheflo-retningen, mens Komintern ble brukt.» Og: «Det var ikke det at Komintern begynte å presse på som drev fram splittelsesprosessen [...] Det var i stedet arvefølgen etter Grepp og kamp om makt og politisk hegemoni i Arbeiderpartiet som var hovedsaken. Komintern var ingen selvstendig drivkraft, var ingen hovedaktør. Komintern ble i stedet brukt - av den ene norske fløyen.»12

*

Jeg skal i det følgende argumentere for at begge disse tolkningene har vesentlige svakheter og ikke står seg i konfrontasjon med det kildetilfanget som har kommet fram etter den delvise åpningen av russiske arkiver i begynnelsen av 1990-årene. Mer positivt skal jeg argumentere for at Tranmæl var motstander av fortsatt DnA- medlemskap i Komintern fra det øyeblikk de såkalte Moskva-tesene ble vedtatt på Kominterns 2. kongress sommeren 1920. Av hensyn til partiets enhet og for å beholde sin maktposisjon i partiet var han imidlertid villig til å akseptere fortsatt

8 Ibid: 109.

9 Ibid.: 110. Bjørgum peker på at dette et stykke på vei også er Maurseths oppfatning, men at det hos ham bare er «et bimoment eller sidemotiv i hans perspektiv på striden.» For Bjørgum er det det sentrale elementet.

10 Ibid: 127.

12 Ibid: 128

medlemskap så lenge DnA kunne ta visse forbehold og så lenge Komintern ikke insisterte på at partiet skulle tilpasse seg de sentralistiske føringer som lå i Moskva- tesene. Med det økende kravet om at DnA skulle gjennomføre tesenes krav og med en økende sentralisering av Komintern som organisasjon, særlig fra og med Kominterns 4. kongress høsten 1922, bortfalt det grunnlaget som hadde gjort det mulig for Tranmæl og hans tilhengere å akseptere DnAs medlemskap. I denne forstand var det Kominterns politikk som førte til splittelsen.

TRANMÆL, KOMINTERN OG SPØRSMÅLET OM REVOLUSJON I NORGE I 1921

Først noen ord om Olstads tese. Den består av tre påstander: 1) Tranmæl ville ha revolusjon i Norge i 1921, 2) Komintern var imot dette, og 3) derfor gikk Tran- mæl inn for brudd med Moskva. Problemet med disse påstandene er etter min oppfatning manglende - eller i beste fall et svært svakt - kildebelegg. Generelt er kildematerialet Olstad bygger på - etterretningsrapporter fra Generalstaben og Justisdepartementets politikontor - problematisk, noe Olstad selv er den første til å påpeke. Det er temmelig tvilsomt å basere seg på slikt materiale uten andre kilder som støtter opp om det.

En annen sak er at disse kildene ikke alltid engang belegger Olstads påstander. Olstads kilder forteller således slett ikke at Tranmæl ønsket revolusjon i Norge i 1921. Snarere tvert imot. Tranmæl framstår som en som er skeptisk til mulighetene for revolusjon i Norge på dette tidspunktet. Han skal i april ha uttalt seg svært pessimistisk med hensyn til dette. Senere, i slutten av mai, skal han i en «heftig trætte» med Scheflo ha vært imot revolusjon «bare på ordre fra Moskva».13

Allerede det siste sitatet tyder på at Olstads andre påstand, at Komintern var mot en revolusjon i Norge, ikke stemmer. Det eneste kildegrunnlaget for påstanden er at det den 12. mai ifølge den militære etterretningen skulle ha kommet en stoppordre mot revolusjon i Norge fra den russiske sendemann i Berlin. Dette skal ha kommet svært så beleilig for Tranmæl, skriver Olstad, noe som vel rimer dårlig med tesen om at Tranmæl ønsket brudd med Komintern fordi Komintern ikke ville ha revolusjon i Norge.

Mitt hovedpoeng i denne sammenheng er at dersom det skulle ha vært noen konkrete revolusjonsplaner for Norge fra Kominterns side - med påfølgende avlysning - ville det være merkelig om dette ikke på en eller annen måte hadde nedfelt seg i Kominterns interne materiale, enten i form av diskusjoner i Kominterns organer, chiffertelegrammer e.l. Slikt materiale er funnet f.eks. i forbindelse

13 Olstad 1998: 40 f.

med revolusjonsforsøket i Tyskland i oktober 1923. Men det er ikke noe spor av slikt materiale når det gjelder Norge i 1921.14

Mer generelt begrunner Olstad sin tese med at Komintern la om sin linje på den tredje kongress sommeren 1921. Det er riktig at den tidligere «offensivteorien» nå ble forlatt. Den økonomiske etterkrigskrisen hadde brakt arbeiderbevegelsen i Europa over på defensiven og gjort at en ny taktikk måtte legges opp. Hovedparolen ble nå «Til massene!». Men dette innebar jo ikke, slik Olstad hevder, at verdensrevolusjonen «var utsatt på ubestemt tid» eller endatil at Komintern nektet sine medlemsseksjoner å lage revolusjon. Det dreide seg om en taktisk omlegging med sikte på å fremme en revolusjonær utvikling i en ny politisk og økonomisk situasjon. Et nytt revolusjonsforsøk i Tyskland ble da også organisert med støtte fra Komintern høsten 1923.

Ifølge Olstad var Tranmæl og hans tilhengere skuffet over Kominterns nye kurs: «Hvilken bitter skuffelse, hvilket forræderi da Moskva, som det syntes, helt satte bom for» planene om «en ny giv for det revolusjonære arbeidet».15 Dette er grepet ut av tomme luften. Tranmæl var slett ikke skuffet over Kominterns nye kurs. Tvert imot, han hilste den velkommen. Per Maurseth oppsummerer de norske reaksjonene på Kominterns 3. kongress på følgende måte: «I det norske parti var der full samstemmighet med Internasjonalen. Ikke en eneste mislyd forstyrret harmonien og tilfredsheten med kongressens arbeid.»16

I desember 1921 fikk Kominterns nye taktikk uttrykk i parolen om enhetsfront med sosialdemokratene. Tranmæl var heller ikke mot denne parolen generelt. Men siden sosialdemokratene i Norge utgjorde et lite utbryterparti, mens Arbeiderpartiet dominerte arbeiderbevegelsen, mente Tranmæl at parolen ikke passet på norske forhold. Det er neppe tvil om at kravet om at parolen skulle anvendes også i Norge måtte komme til å styrke Tranmæls skepsis mot Kominterns sentralisme slik denne kom til uttrykk i Moskva-tesene. Det er også alminnelig kjent at Tranmæl var motstander av Scheflos og hans tilhengeres parlamentariske politikk som blant annet ble forsvart med en tolkning av de nye signaler fra Komintern. Dette har nok også styrket hans skepsis til eller motstand mot fortsatt DnA-medlemskap i Internasjonalen. Men å hevde dette er å slå inn åpne dører. På den annen side er det vanskelig å se at Olstads kildemateriale egner seg som belegg for

14 Dette gjelder også de deler av Kominterns arkiv som nå er stengt, spesielt Kominterns avdeling for utenlandske forbindelser, OMS. Mens OMS-arkivet ennå var åpent i begynnelsen av 1990-årene, ble det gjennomgått av den svenske forskeren Lars Björlin, trolig den person i Skandinavia som kjenner Komintern-arkivet best. Han har ikke funnet noe som kunne gi grunnlag for Olstads hypotese. (Meddelt av Lars Björlin i e-post 30.1.2003.)

15 Olstad 1998: 51.

16 Maurseth 1972: 60-63, sitatet s. 62.

dette. For øvrig er et sentralt argument for Olstads hypotese basert på en åpenbar feiltolkning av kildematerialet. Jeg skal komme tilbake til den.

MAKTKAMPPERSPEKTIVET OG STRIDENS FORANKRING PÅ HJEMLIG GRUNN

Både Olstad og Bjørgum tar opp et sentralt punkt for forståelsen av striden i partiet, nemlig de ulike revolusjonsforestillinger hos Tranmæl på den ene siden og Scheflo/Komintern på den annen. Tranmæl bygget på «masseaksjonslinjen», som hadde sitt utgangspunkt i fagopposisjonen som Tranmæl hadde ledet i tiden fram til «den nye retning» overtok ledelsen av DnA i 1918. Den innebar at partiets politiske hovedstrategi skulle satse på fagbevegelsen som redskap for masseaksjoner. Scheflo hadde vært motstander av Fagopposisjonen og hadde, som Bjørgum påpeker, vært mer parlamentarisk orientert enn Tranmæl i utgangspunktet.17 For de i DnA som var orientert i retning av Lenin og bolsjevikene, var partiets overordning over fagbevegelsen et sentralt dogme. Tranmæl og Scheflo representerte derfor to ulike retninger for DnAs politiske strategi, retninger som hadde røtter tilbake til tiden før DnAs akseptering av «Moskva-tesene», ja før Kominternmedlemskapet for den saks skyld.

Jeg vil ikke være uenig med Bjørgum i at splittelsesprosessen i utgangspunktet ble drevet fram av Martin Tranmæl i forbindelse med striden om redaktørvervet i begynnelsen av 1921 der Scheflo ble skviset ut av redaktørstolen i Arbeiderpartiets hovedorgan, Social-Demokraten. Heller ikke at maktkampen mellom Tranmæl og Scheflo i et maktpolitisk perspektiv må betraktes som en sentral årsak til striden i partiet. Om det politiske innholdet i denne maktkampen skriver Bjørgum - og dette kan neppe noen være uenig i: «Den linje eller de tendenser Tranmæl ville motarbeide var først og fremst det sentralismebudskapet Scheflo-kretsen plederte på grunnlag av Moskva-tesene.» Tranmæl mente at dette innebar en svekkelse av masseaksjonslinjen.18 Bjørgum konstruerer imidlertid opp en motsetning mellom en forklaring som konsentrerer seg om det politiske innholdet og en forklaring som «gjeninnføre(r) personen Scheflo». Rent bortsett fra at neppe noen har villet utelate Scheflo i dette dramaet, kan jeg kan vanskelig se at det eksisterer noe motsetningsforhold her. Scheflo representerte sentraliseringslinjen - en kamp mot denne måtte innebære en kamp mot Scheflos innflytelse i partiet.

Selv om Tranmæl ønsket å bekjempe Scheflos sentraliseringslinje, ville han ikke reise noen kamp mot Komintern, skriver Bjørgum med henvisning til et brev fra

17 Bjørgum 2002: 129, note 19.

18 Ibid: 111.

Tranmæl til Kyrre Grepp i mars 1921. Nei selvfølgelig, det ville være noe nær politisk selvmord. Tranmæl var fullt klar over at dette ville bety en ny splittelse av partiet, attpå til en splittelse der han og hans meningsfeller måtte regne med å komme i mindretall. Det var da heller ingen grunn til å reise noen kamp mot Komintern på dette tidspunkt. Kominterns ledelse hadde godtatt en utsettelse av gjennomføringen av Moskva-tesenes krav for det norske partiets vedkommende. Faren for press fra Komintern om gjennomføring av tesenes sentraliseringskrav var med andre ord ikke akutt.

Men dette betyr ikke at ikke Tranmæl innså at hans egen fagopposisjonslinje på sikt ville bli en umulighet dersom Arbeiderpartiet opprettholdt sitt fulle medlemskap i Komintern. Dette hadde han forstått umiddelbart etter at tesene ble vedtatt på Kominterns 2. kongress sommeren 1920, noe som danner bakgrunnen for hans forsøk allerede samme høst på å gi Arbeiderpartiet en annen og løsere tilknytning til Internasjonalen. I slutten av september eller begynnelsen av oktober utarbeidet Tranmæl et utkast til uttalelse fra Arbeiderpartiets forestående landsstyremøte om Moskva-tesene. Her ble det presentert en rekke innvendinger mot tesenes anvendelighet overfor det norske partiet. En av de viktigste innvendingene var kravet om at partiet måtte bygge på individuelt medlemskap. Dette brøt fundamentalt med DnAs organisasjonsoppbygning som var basert på kollektiv tilslutning fra fagforeninger. En annen innvending var kravet om tillempning av den demokratiske sentralisme i partiet. Slik Moskva-tesene oppfattet dette kravet, innebar det ifølge utkastet «at der skal indføres den fuldstændigste centralisation og partistyret utstyres med den mest vidtgående magt, autoritet og myndighet.» Andre innvendinger gikk blant annet på partiets overordning over fagbevegelsen, partiavisenes underlegging under det sentrale partistyret og kravet om endring av partiets navn.

Det framgår av dette klart at Tranmæl var grunnleggende uenig i tesenes anvendelse på norske forhold. Hvor fundamental hans oppfatning var, framgår av forslagets konklusjon der det blant annet heter:

De betænkeligheter og indvendinger som ovenfor er anført og som væsentlig er av organisatorisk og praktisk art, gjør det for nærværende vanskelig at opret- holde partiets medlemskap i den III Internationale. Selv om det kan opnåes dispensationer for organisationsformen, partipressens overførelse til landspartiet, navnet og mulige andre bestemmelser, ændrer det ikke i væsentlig grad forholdet. Den rolle den kommunistiske international har tiltænkt de enkelte partier, den støpning de derfor har fåt, gjør det praktisk talt umulig - ialfald på det nuværende tidspunkt - at kunne akceptere optagelsesbetingelserne.

Derfor burde Arbeiderpartiet «foreløbig» tre ut av Komintern og isteden betraktes som en sympatiserende organisasjon med rådgivende stemme.19 Selv om det tas forbehold om at dette er situasjonen «på det nuværende tidspunkt», synes det klart at selv ikke dispensasjoner når det gjaldt spørsmålet om avskaffelse av kollektivt medlemskap eller andre bestemmelser ville rokke ved det forhold at Komintern etter tesenes vedtakelse ville bli en organisasjon av en slik type at Arbeiderpartiet ikke kunne være medlem.

Det ser ikke ut til at dette forslaget ble fremmet for landsstyremøtet. Årsaken til dette synes klar. Kort tid før landsstyremøtet reiste Tranmæl, sammen med Kyrre Grepp, Olav Scheflo og Arvid Hansen, til USPDs kongress i Halle i Tyskland. Her og senere i Berlin hadde den norske delegasjonen forhandlinger med Kominterns formann, Grigorij Zinovjev, som ble forelagt Tranmæls betenkeligheter og forslaget om at Arbeiderpartiet skulle tre ut av Komintern og isteden betraktes som en sympatiserende organisasjon med rådgivende stemme. Dette ble klart avvist av Zinovjev. Forhandlingene skal så ha fortsatt på grunnlag av et vedtak DnAs sentralstyre hadde fattet dagen før delegasjonens avreise til Tyskland.20 Det er noe uklart hva man der ble enige om. Ifølge Langfeldt stilte Zinovjev seg forholdsvis velvillig til de modifikasjoner til opptaksbetingelsene som delegasjonen hadde foreslått. I Zinovjevs rapport til Kominterns eksekutivkomité (EKKI) 2. november heter det om dette:

Kameratene foreslo å innføre en personlig partimedlemsbok og at det skulle gjennomføres en spørreundersøkelse der hver enkelt skulle svare på om han aksepterte Internasjonalens program eller ikke. En del vil da gå ut av partiet. Representantene [fra Norge] ville at vi skulle gi de organisasjonene som var mot disse betingelsene en frist på to til tre måneder etter partilandsmøtet for at de i fellesskap skulle kunne bestemme seg for om de ville komme tilbake til oss. Nordmennene ønsket ikke å endre partiets navn, heller ikke franskmennene ønsket dette. Når det gjaldt Frankrike, var jeg overbevist om at det var opportunistiske hensyn. Men situasjonen i Norge er noe annerledes. Det norske partiet kaller seg ikke sosialdemokratisk, det kaller seg Det norske Arbeiderparti. Dette navnet ønsker de å beholde ennå et halvt års tid for at ikke høyrefløyen skal kunne legge beslag på det. Først deretter vil de endre partiets navn til det kommunistiske parti. Jeg tror det er mulig å gi en slik innrømmelse.21

19 Dokumentet er bl.a. offentliggjort i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2/1979: 98-102.

20 K. Langfeldt, Moskva-tesene i norsk politikk, Oslo 1961: 55.

21 Det russiske statsarkiv for sosial og politisk historie (Rossiskij gosudarstvennyj arkhiv sotsialnoj i polititsjeskoj istorii (RGASPI)), f.495, op.1, d.18, l.91-92. Fra EKKIs møteprotokoll 2.11.1920.

I en rapport for et utvidet EKKI-møte dagen etter heter det blant annet at «(d)et norske partiet, som hittil har bestått av en hel rekke fagforeninger, besluttet å inn- føre individuelt partimedlemskap.»22 Det ser altså ut til at den norske delegasjonen hadde akseptert at det på sikt skulle innføres individuelt medlemskap, men at Zinovjev godtok en midlertidig særordning. At det bare dreide seg om en midlertidig ordning, ble bekreftet av Zinovjev på Kominterns 3. kongress sommeren 1921.23

Det er ikke kjent om Tranmæl søkte å fremme sitt eget forslag i landsstyre- møtet. Trolig gjorde han ikke det. Allerede før Tysklands-reisen hadde venstrefløyen i partiet truet med splittelse dersom partiet gikk ut av Internasjonalen.24 Etter Zinovjevs kategoriske avslag på hans forslag måtte dette være enda klarere. Tranmæl aksepterte derfor en innstilling som i sin konklusjon godtok «de retningslinjer, beslutninger og betingelser som blev vedtat paa Internationalens 2. kongres», men som i premissene inneholdt en rekke forbehold, bl.a. når det gjaldt spørsmålet om det individuelle medlemskapet og tillempningen av den demokratiske sentralismen.25 Det var denne innstillingen som ble vedtatt på partiets landsmøte i mars 1921.26

Situasjonen var altså den at Tranmæl fra første øyeblikk var motstander av tesenes anvendelse på norske forhold og ønsket at Arbeiderpartiet straks skulle tre ut av organisasjonen som fullt medlem. Ja, han så fortsatt norsk medlemskap som en umulighet selv om Arbeiderpartiet skulle få varige særordninger. Det var imidlertid ikke mulig for ham å ta denne kampen på det daværende tidspunkt - og det var heller ikke nødvendig, siden Komintern ikke presset på for å få tesene satt ut i livet umiddelbart. Men samtidig må Tranmæl etter samtalene med Zinovjev ha vært klar over at Komintern etter hvert ville ta initiativ til å få implementert tesene også i det norske partiet og at han derfor forutså muligheten for en strid

22 RGASPI, f.495, op.1, d.18, l.216. Jf. også Kominterns tidsskrift Die Kommunistische Inter- nationale, nr. 15 (1920), s. 404-405.

23 «Med det norske partiet har vi inngått en avtale om det kollektive medlemskapet. Vi har gitt partiet visse innrømmelser. Vi mener likevel at denne tilstanden bare kan være midlertidig, at partiet også der må organiseres på det samme grunnlag som det allerede er gjort i de andre partiene.» (Protokoll des III. Kongresses der Kommunistischen Internationale: 208.)

24 Maurseth 1972: 32-33 og 186, note 11.

25 Dagsorden for Det norske Arbeiderpartis 25. ordinære landsmøte. Kristiania 25.-28. mars 1921: 3-13. Sentralstyrets vedtak, som skal ha blitt forelagt Zinovjev, lå til grunn for behandlingen av denne innstillingen på landsstyremøtet. (Langfeldt 1961: 59.)

26 Vedtaket er blitt karakterisert som et kompromiss mellom dem som fullt ut stod på Kominterns sentralistiske linje, representert av blant annet Olav Scheflo og Jakob Friis, og dem som stod for en mer føderalistisk linje i organisasjonsspørsmålet og som hadde røtter i den syndikalistisk påvirkede «fagopposisjonen av 1911» med Tranmæl som den fremste eksponent. (Maurseth 1972: 28-31.)

med Internasjonalen. I en slik strid ville de norske tese-tilhengerne være Internasjonalens håndlangere innad i partiet. Derfor var det all grunn til å bekjempe de norske tese-tilhengerne og så langt som mulig svekke deres posisjon. Det var de som representerte den umiddelbare motstander. Det er derfor ingen motsetning, slik det ser ut til at Bjørgum mener, mellom å hevde at (den foreløpig latente) konflikten med Komintern var det viktigste grunnlaget for splittelsen av partiet og det forhold at Tranmæls bestrebelser i 1921 og begynnelsen av 1922 gikk ut på å søke å svekke Scheflo-fløyens posisjoner i partiet. Dette kan godt betraktes som to sider av samme sak. Og siden Komintern ennå ikke for alvor var kommet på banen, var det den hjemlige arena som måtte bli skueplass for kampen.

*

Det er nødvendig her å skille mellom hva som - til ulike tidspunkter - var grunnlaget for striden i partiet, og hva som var årsaken til partiets splittelse. Det er på sett og vis riktig når Bjørgum hevder at striden i partiet grunnleggende sett var forankret i hjemlig grunn. Som nevnt representerte Tranmæl og Scheflo to ulike retninger for DnAs politiske strategi, og disse retningene hadde røtter tilbake til tiden før DnA sluttet seg til Internasjonalen. Selv om DnA ikke hadde vært medlem av Komintern, ville det trolig vært duket til strid om lederskapet i partiet etter Grepp.

Det er likevel ikke dermed sagt at denne striden i seg selv ville ha ført til splittelse av partiet. Det lar seg utmerket godt gjøre å tenke seg striden mellom Tranmæl og Scheflo om arvefølgen etter Grepp løst uten at partiet var blitt splittet. Dette var jo faktisk situasjonen etter partiets landsmøte i februar 1923. Her fikk Tranmæl gjennomslag for sin linje gjennom vedtakelsen av det såkalte «Kristiania-forslaget» og - ikke minst - han fikk besatt partiets ledelse med sine folk. Tranmæl hadde vunnet striden med Scheflo - uten splittelse av partiet.

KOMINTERNS ROLLE

For å forklare hvorfor partiet ble splittet, kommer vi ikke utenom Kominterns rolle. «Komintern var ingen selvstendig drivkraft, var ingen hovedaktør», hevder Bjørgum. «I stedet lå i denne forbindelse initiativet og pådrivet hos Scheflo-retningen, mens Komintern ble brukt.» At Scheflo-fløyen forsøkte å bruke Kominterns prestisje og ved enkelte anledninger forsøkte å påvirke Kominterns politikk, er det ingen tvil om. Scheflo og hans meningsfeller påberopte seg Kominterns nye enhetsfrontprogram til støtte for sitt syn i striden om den parlamentariske politikken og voldgiftsspørsmålet våren 1922. Og folk som Jakob Friis og Arvid Hansen, foruten Scheflo selv, spilte ved flere anledninger en rolle under utformingen av

Kominterns Norges-politikk. Forut for november-landsmøtet vedtok en samlet Scheflo-fraksjon en henvendelse til Komintern med krav om å stille tranmælittene overfor et ultimatum.27

Likevel blir påstanden om at Komintern ikke var noen «selvstendig drivkraft» eller «hovedaktør» helt feil. Dels lå initiativet ved en rekke viktige anledninger hos Komintern-ledelsen - og det var undertiden snarere slik at Komintern brukte representanter for Scheflo-fløyen enn omvendt. Og dels var forsøk fra Scheflofløyen - eller enkeltpersoner innenfor denne fløyen - på å påvirke Kominterns politikk mislykket. Og endelig var sentraliseringstendensene i Komintern selv en viktig faktor i splittelsesprosessen.

Oppfatningen om at Komintern var et passivt redskap for Scheflo-fløyen kan bare forsvares dersom det kan påvises at det var påvirkning fra Scheflo og hans tilhengere som var årsak, ikke bare til Kominterns krav om tilpasning til Moskva- tesene, men også til den forsterkede sentralisme i Komintern som organisasjon. Begge disse utsagnene er feilaktige, det siste er også absurd. Situasjonen var den at den styrkede sentralisme i Komintern førte til økt avstand mellom organisasjonens generelle funksjonsmåte og DnAs unntaksordninger. Dermed bidro sentraliseringstendensene i organisasjonen til ytterligere å umuliggjøre en fortsettelse av unntaksordningene.

La oss se nærmere på Kominterns initiativer overfor det norske partiet. Temmelig nøyaktig ett år etter den norske partidelegasjonens møte med Zinovjev i Tyskland, kom det første framstøtet fra Komintern for å få påskyndet prosessen med å få DnA til å tilpasse seg Moskva-tesenes bestemmelser. Foranledningen var den norske fagorganisasjonens behandling av spørsmålet om fagbevegelsens internasjonale tilknytning. Den røde faglige internasjonale (Profintern) var nylig blitt opprettet som en sideordnet organisasjon til Komintern og konkurrerte nå med det gamle Internasjonale fagforeningsforbund, den såkalte «Amsterdam-internasjonalen», der Arbeidernes faglige landsorganisasjon (AFL) var medlem, om tilslutning fra de ulike lands fagorganisasjoner. Representantskapet i AFL hadde på møte i august 1921 besluttet å utsette avgjørelsen av spørsmålet om utmeldelse av Amsterdam-internasjonalen og tilslutning til Profintern til 1923.

Dette vakte bekymring i Moskva, og EKKIs presidium vedtok å henvende seg til sentralstyret i DnA «med et hemmelig brev med en detaljert plan for organiseringen av en passende kampanje mot de vaklende elementene i fagbevegelsen», som det het i referatet fra presidiemøtet. Det ble nedsatt en kommisjon som

27 Selve henvendelsen er ikke funnet, men det går klart fram av kildene for øvrig at innholdet innebar et krav om en ultimativ linje fra Kominterns side, jf. Å. Egge, Komintern og krisen i Det norske Arbeiderparti, Oslo 1995: 101. Jf. f.ø. nedenfor.

skulle utarbeide brevet og planen. Her deltok blant annet Jakob Friis, som på denne tid var norsk representant i Kominterns eksekutivkomité.28 Det ble også vedtatt å sende et åpent brev til alle norske fagorganiserte. Videre ble det vedtatt å invitere Grepp og Tranmæl til Moskva i anledning av den oppståtte situasjonen. Kominterns sekretariat fikk i oppdrag å utforme invitasjonsbrevet med påpekning av «den overordentlige viktighet av den krisen som har oppstått».

Brevet til sentralstyret, datert 8. oktober, påpekte i ganske skarpe ordelag at representantskapets avgjørelse om å utsette spørsmålet om AFLs internasjonale tilknytning hadde fått tilslutning fra mange av DnAs representantskapsmedlemmer. «Denne tildragelsen», het det blant annet, «så vel som partiets svake holdning under generalstreiken sist sommer, vitner ikke bare om Deres partis utilstrekkelige innflytelse i fagbevegelsen, men også om partiets organisatoriske uselvstendighet og indre svakhet.»29

Av spesiell interesse i vår sammenheng er at brevet fulgte opp den siste bemerkningen med å stille spørsmål ved hva som var gjort i retning av å innføre individuelt medlemskap i partiet slik det var blitt «lovet og besluttet».

Denne nyorganiseringen skulle bli påbegynt gjennom å fastslå fagforeningsmedlemmenes partitilhørighet («reservasjonsplikt») og gjennom innføringen av egne medlemsbøker for partimedlemmene. Er dette første skrittet, denne nødvendige elementære forutsetningen for en kjempende politisk partiorganisasjon, blitt gjennomført av dere? Hvis ikke, eller hvis ufullstendig, hva kan være årsaken til denne vegringen? Dere ser jo selv at deres gamle, løse organisasjonsform, som kanskje tidligere dugde for den sosialdemokratiske politikkens parlamentariskreformistiske formål, nå svikter fullstendig overfor de nåværende og enda mer overfor de kommende oppgavene til den revolusjonære klassekamp.

Videre tok brevet opp spørsmålet om opprettelsen av «usynlige kommunistiske celler» i bedriftene. Dette var ennå ikke gjort. Dette kunne gjøres uavhengig av innføringen av det individuelle medlemskap og måtte nå gjennomføres «uten å nøle [... og] med all mulig energi

Som nevnt vedtok EKKIs presidium å invitere Grepp og Tranmæl til Moskva. Grepp var syk. Men 8. november reiste en delegasjon fra DnA til Moskva. Delegasjonen bestod av Tranmæl, Scheflo, Ole O. Lian og Halvard Olsen, med Trygve Lie som sekretær. To uker senere, den 21. november, var det møte i EKKI med den norske delegasjonen til stede. Dette møtet var forberedt av en komité nedsatt av Presidiet noen dager tidligere. Komiteen bestod av Zinovjev, Bukharin,

28 RGASPI, f.495, op.2, d.5, l.63. Andre medlemmer var Otto V. Kuusinen, Bela Kun og Profinterns formann, Aleksander Lozovskij.

29 RGASPI, f.495, op.18, d.52, l.48-50.

Kuusinen, Lozovskij og Brandler. En mer autoritativ komité var det knapt mulig å etablere innenfor Kominterns ledelse.

På EKKI-møtet 21. november ble det vedtatt et opprop fra EKKI og eksekutivkomiteen i Profintern rettet til DnA og AFLs organisasjoner med oppfordring om tilslutning til Profintern.30 Oppropet var utarbeidet av den nevnte komiteen etter drøftelser med den norske delegasjonen, som på møtet ga vedtaket sin enstemmige tilslutning.31

På samme møte ble igjen spørsmålet om organisasjonsformen og partinavnet tatt opp. Det ble vedtatt at det skulle «foreslås» for DnA at partiet skulle «utvikle sin organisasjonsform i overensstemmelse med retningslinjene på 2. og 3. kongress av den 3. Internasjonale». Tranmæl og Kuusinen fikk i oppdrag å utarbeide et utkast som skulle danne grunnlaget for hvordan «spørsmålet om den videre utvikling av Det norske Arbeiderpartis organisatoriske oppbygging kan bli nærmere behandlet, så vel i Det norske Arbeiderpartis sentralstyre som i eksekutivkomiteen for Den kommunistiske internasjonale.» Videre ble det «foreslått» at partiets hovedorgan, Social-Demokraten, og enkelte andre partiaviser skulle skifte navn. Også disse forslagene var blitt utarbeidet i full overensstemmelse mellom komiteen og den norske delegasjonen.32

Hva ble så gjort med organisasjonsspørsmålet? Den 10. desember, umiddelbart etter at den norske delegasjonen var vendt tilbake til Norge, vedtok sentralstyret å sette ned en organisasjonskomité som bl.a. skulle behandle spørsmålet om inn- føring av individuelt medlemskap. Komiteens flertall uttalte at individuelt medlemskap ville komme til å være «fremtidens organisasjonsform», men foreslo ikke noen umiddelbar overgang til et slikt system. Det ble imidlertid vedtatt å danne kommunistiske «arbeidsgrupper» i fagforeningene.

Ifølge Olstad var dette «først og fremst et opplegg for å revolusjonere fagbevegelsen nedenfra. I så måte var det et oppgjør med Kominterns sentraliserte organisasjonsmodell.»33 Dette blir helt galt. Som nevnt var partiet i brevet fra Presidiet blitt kritisert for ikke å ha gjort noe med organisasjonsspørsmålet, og det ble krevd opprettelse av kommunistiske «celler» i bedriftene. De samme spørsmål var blitt tatt opp med delegasjonen fra DnA i Moskva. Det er på denne bakgrunn man må forstå nedsettelsen av organisasjonskomiteen 10. desember og de vedtak denne fattet. Opprettelsen av kommunistiske arbeidsgrupper var på ingen måte

30 DnAs beretning 1921: 49-50.

31 RGASPI, f.495, op.1, d.44, l.42-44.

32 Ibid. Vedtakene ble oversendt sentralstyret i DnA i brev av 26.11. En norsk oversettelse av brevet finnes i Kyrre Grepps arkiv, 3. serie, mappe 3.

33 Olstad 1999: 61.

noe «oppgjør med Kominterns sentraliserte organisasjonsmodell», men tvert imot noe som ble gjennomført etter oppfordring fra Komintern.

Det kan ikke ses at initiativet til Kominterns brev til sentralstyret i oktober 1921 kom fra norsk side. Riktignok deltok Friis på EKKIs møte der beslutningen om at det skulle sendes et brev ble fattet, og han ble medlem av komiteen som skulle utforme brevet. At han var en aktiv informant om forholdene i DnA, kan det ikke være noen tvil om. Dette bekrefter han for øvrig selv i et brev til Kuusinen.34 Men i et senere brev, også til Kuusinen, skriver han at han i sentralstyret hadde erklært «som sandt er, at jeg ikke hadde tat initiativet til noget [sic] av brevene,35 og at jeg ikke hadde skrevet én linje i noget [sic] av dem.»36 Dette kunne han selvfølgelig ikke skrevet til Kuusinen, som var medlem av komiteen som utformet brevene, om det ikke var riktig. For øvrig må vedtaket i AFLs representantskap om å utsette spørsmålet om fagbevegelsens internasjonale tilknytning til 1923 ha fortonet seg som så dramatisk for Komintern-ledelsen at den ville ha grepet inn uansett ut fra «primære egeninteresser». At man da også samtidig minnet om at noe burde gjøres i retning av å omorganisere partiet, var bare naturlig.

Neste gang Komintern grep inn overfor DnA var i forbindelse med Ole O. Lians reise til Genua som medlem av den norske regjeringsdelegasjon til den internasjonale konferansen som ble avholdt der i april 1922. Komintern-ledelsen reagerte kraftig på at et framtredende medlem av et kommunistisk parti skulle representere klassefienden på et slikt møte. Det ble foreslått at Lian skulle ekskluderes fra partiet, et forslag som imidlertid senere ble trukket tilbake. Lian-saken representerte ikke noen direkte inngripen i partistriden fra Kominterns side. Men Lian ble ansett som en antikommunist og som en hemsko for arbeidet med å få AFL inn i Profintern. Genua-reisen ble benyttet som et påskudd til å bli kvitt ham.37 I lys av spørsmålet om partiets tillempning til Moskva-tesene kan det hevdes at kravet om eksklusjon av Lian var i tråd med tesenes bestemmelse om å bryte med reformister og «sentrumsfolk».

Også i denne saken synes det som om initiativet helt og holdent kom fra Komintern-ledelsen. Saken var blitt oppdaget gjennom pressen, og ikke noe tyder på at Scheflo eller andre av hans tilhengere skulle ha hatt noe med dette å gjøre.38 Situasjonen var tvert imot den at Scheflo og Friis var motstandere av Komintern- ledelsens handlemåte.39

34 RGASPI, f.495, op.178, d.204, l.13-13bis. Friis til Kuusinen 1.11.21.

35 Brevet til sentralstyret og det åpne brevet fra Profintern til norsk fagbevegelse.

36 RGASPI, f.495, op.178, d.204, l.14-19. Friis til Kuusinen 7.11.21.

37 Lian-saken er behandlet i Egge 1995: 28-30.

38 RGASPI, f.495, op.18, d.128a, l.73.

39 RGASPI, f.491, op.328, d.1, l.6, 13-14.

Heller ikke behandlingen av det norske spørsmål på eksekutivmøtet skjedde etter initiativ fra norsk hold. Tvert imot var det ukjent for DnA-ledelsen at det norske partispørsmål ville bli tatt opp til drøftelse. Man visste faktisk ikke engang at det skulle avholdes et utvidet eksekutivmøte.40 Det kan selvfølgelig ikke utelukkes at Scheflo eller Friis hadde tatt initiativ til dette. Men det er ikke funnet noe belegg for noe slikt i Kominterns arkiv. Trolig var det Kominterns generalsekretær, Kuusinen, som hadde tatt initiativ til å få opp det norske spørsmål. Kuusinen hadde i praksis ansvaret for skandinaviske saker i Komintern.

Jakob Friis, Scheflos nærmeste våpendrager, var eneste norske representant på møtet. Hans innlegg var imidlertid saklige og objektive og presenterte synspunktene til begge parter. Han konsentrerte seg om striden om enhetsfrontparolen og sa lite om voldgiftsspørsmålet og stortingspolitikken. Videre argumenterte han mot en eksklusjon av Lian. Friis fikk da også så hatten passet. Kuusinen leverte et kraftig angrep på partiledelsens takling av Lian-saken og på stortingsgruppens støtte til voldgiftsloven. Og når det gjaldt spørsmålet om enhetsfrontparolen, ga han enhetsfronttaktikkens tilhengere en del av ansvaret for motstanden mot taktikken.41 Både Friis og Scheflo ble kritisert ved navns nevnelse. Friis fikk blant annet høre at han hørte hjemme på «reformistenes søppelhaug».42

Resolusjonen som ble vedtatt var først og fremst en klar korreks til Scheflofløyen. Støtten til voldgiftsloven og Venstre-regjeringen ble sterkt kritisert. Selv om motstanden mot anvendelsen av enhetsfronttaktikken i Norge også ble kritisert, er det klart at Scheflo-fløyen ikke hadde noen glede av resultatet av dette møtet. Det ble det da også gitt uttrykk for i etterhånd. Scheflo kritiserte juniresolusjonen for å ha hatt en uheldig virkning, og Arvid Hansen karakteriserte Kuusinens støtte til Tranmæl-fløyen, «den syndikalistiske retning i det norske parti», som en bjørnetjeneste overfor Komintern.43

*

Under striden i partiet i denne første fase, fram til og med EKKIs 2. plenum i juni 1922, var spørsmålet om partiets tillempning av Moskva-tesene ikke noe hovedspørsmål. Andre spørsmål var viktigere: voldgiftsspørsmålet, holdningen til den

40 RGASPI, f.495, op.178, d.205, l.19-2 22. DnAs sentralstyre til EKKI 18.7.22.

41 «Men jeg må si at de kameratene som i Norge med stor besluttsomhet har gått inn for enhetsfronttaktikken, delvis selv har gitt opposisjonen vann på mølla.» RGASPI, f.495, op.160, d.16, l.2-21.

42 RGASPI, f.495, op.178, d.205, l.58. Friis til Kuusinen 18.7.22. Uttrykket «reformistenes søppelhaug» framgår ikke av møtereferatet, men kan ha blitt benyttet utenom selve møtet.

43 RGASPI, f.495, op.178, d.14, l.80-92. «Pro Memoria» fra Scheflo til EKKI, udatert (men etter 17.8.). RGASPI, f.495, op.178, d.205, l.42. Hansen til Wallenius 9.9.1922.

borgerlige regjering, partiets kriseprogram, tolkningen av Kominterns enhetsfrontsparole. Og jeg kan langt på vei slutte meg til Bjørgums synspunkt om at denne striden tok form av en allmenn maktkamp om partiets ledelse og dets strategiske hovedlinje. Komintern hadde i beskjeden grad blandet seg inn i DnAs saker. Selv om det er galt å hevde at Komintern ikke opptrådte selvstendig, kan man trygt si at Internasjonalen i denne tiden ikke var noen hovedaktør i striden. Men er dette riktig for tiden som fulgte?

Det er alminnelig enighet om at de sakene det hadde stått sterk strid om i tiden fram til juni 1922, ikke lenger var stridsemner i tiden som fulgte. Den politiske utviklingen og resultatet av voldgiftsdommen hadde gjort den omstridte parlamentariske taktikken uaktuell. På DnAs landsstyremøte i begynnelsen av juli ble stridsøksen om disse spørsmålene begravd. Det ble vedtatt enstemmige innstillinger om voldgiften og enhetsfronten. Men dette betyr ikke at konflikten var løst. Den lå der latent. I brev til Allan Wallenius datert 8. august skriver Friis: «I partiet er det ikke nogen ideel tilstand for tiden. To stridende fraktioner, trods al officiel enighet.»44

Hva var det så som fikk striden til å blusse opp igjen? Bjørgum hevder at det var Scheflo-fløyen som starten striden for å svekke Tranmæl og dermed styrke Scheflos formannskandidatur. Dette skjedde ved å appellere til Komintern om støtte og ved å beskylde Tranmæl-fløyen for å planlegge løsrivelse av DnA fra Komintern.45

Jeg vil hevde at dette er for enkelt. Det er utvilsomt riktig at Scheflo-fløyen appellerte om støtte fra Komintern etter juniplenumet. Men det blir søkt når Bjørgum prøver å benytte Arvid Hansens artikler i Det tyvende aarhundrede fra mai og juni 1922, der han reiser spørsmålet om avviklingen av det kollektive medlemskap, som belegg for at Komintern nærmest trengte en tilskyndelse fra Scheflo-fløyen for å ta opp organisasjonsspørsmålet.46 Som nevnt var dette spørs- målet blitt tatt opp av Komintern høsten 1921. Og, som vi har sett, allerede på Kominterns kongress noen måneder tidligere hadde Zinovjev gjort det klart at Komintern ikke ville akseptere noen varig særordning på dette området. Komintern trengte slett ingen tilskyndelse for å følge opp dette spørsmålet. Når dette ikke ble tatt opp på juniplenumet (til tross for Arvid Hansens artikler!), skyldtes det trolig at man ville gi partiets organisasjonskomité tid til å arbeide med saken og avvente det forestående landsmøtes behandling av saken. Det spørsmål man mente det kunne gjøres noe med umiddelbart, nemlig endring av partiavisenes navn, ble imidlertid krevd løst. For øvrig: dersom Arvid Hansen hadde ønsket å

44 RGASPI, f.495, op.178, d.205, l.33-33bis. Friis til Wallenius 8.8.22.

45 Bjørgum 2002: 122 ff, 128.

46 Ibid: 122 f.

tilskynde Komintern til å ta opp organisasjonsspørsmålet, ville det ha vært mer formålstjenlig å sende et brev til Kuusinen eller Zinovjev.

Når striden blusset opp igjen og den offisielle enigheten på landsstyremøtet i juli sprakk, skyldtes dette en rekke forhold. Scheflo-fløyens aktivitet var ett av dem, men ikke det viktigste. Den var dessuten et svar på en utfordring - man kunne kanskje si en provokasjon - fra Tranmæls side, nemlig hans såkalte «samlingsartikler» i Social-Demokraten i august-september 1922. Disse artiklene og Tranmæls øvrige redigering av Social-Demokraten var den viktigste grunnen til at striden brøt åpent ut igjen. Det tredje forholdet av betydning i denne sammenheng har å gjøre med Komintern.

La oss se på det siste først. Det var betydelig irritasjon i den norske partiledelsen over Kominterns behandling av det norske spørsmål på det utvidete eksekutiv- møtet. Som nevnt kjente ikke partiet til at det skulle avholdes et utvidet plenum og slett ikke at det norske partiet skulle drøftes der. I et brev fra sentralstyret til EKKI ble det uttrykt kritikk over at ikke partiet hadde fått anledning til å sende en delegasjon med representanter for de ulike fraksjoner til Moskva. Sentralstyret beklaget videre at beslutningen om å foreslå Lian ekskludert ble offentliggjort før sentralstyret hadde fått anledning til å uttale seg om saken. Det var videre kritikk av at referater fra eksekutivmøtet, som var et lukket møte, var blitt sendt ut og offentliggjort i russisk presse til tross for at deler av Friis innlegg var av konfidensiell art. Det var også ytterligere kritikk av behandlingsmåten av det offisielle referatet og av offentliggjørelsen av selve resolusjonen om det norske spørsmål. Ikke noe av denne kritikken gikk på resolusjonens politiske innhold, noe som understrekes i brevet. Kritikken var «utelukkende rettet mot Eksekutivkomiteens administrationsapparat.»47 Det er likevel klart at det som hadde skjedd hadde vært et irritasjonsmoment for partiledelsen i DnA.

I midten av juli, like før brevet med kritikken av behandlingen av det norske spørsmål på juniplenumet ble sendt, mottok DnAs sentralstyre et telegram fra Komintern der det ble opplyst at Presidiet «definitivt» hadde besluttet at DnAs landsmøte skulle utsettes til etter Internasjonalens kongress.48 Dette var i tråd med et generelt vedtak fattet på det utvidete plenumsmøtet i juni, et vedtak DnAs sentralstyre hadde sluttet seg til. Imidlertid hadde sentralstyret ment at det lands- møte som allerede var berammet, måtte avholdes. Det var dette som nå «definitivt» var blitt avslått av Presidiet.

Dette skapte ny irritasjon i partiets ledelse, særlig blant tranmælittene, men ikke bare der: «Utsættelsen av landsmøtet var efter min mening et feilgrep og har vakt

47 RGASPI, f.495, op.178, d.205, l.19-22. DnAs sentralstyre til EKKI 18.7.22.

48 RGASPI, f.495, op.178, d.11, l.48-49.

adskillig uvilje, særlig i Tranmæl-leiren», skrev Friis til Wallenius. Lian var for utsettelsen, kunne han fortelle, og Scheflo var meget tilfreds med den.49

Saken ble behandlet på sentralstyremøtet 17. juli. Tranmæl foreslo å protestere overfor Internasjonalen, men fikk bare Holtermann Knudsen med seg på dette. Det ble vedtatt å akseptere utsettelsen.50 Men samtidig uttalte sentralstyret i brev til Presidiet at det fant eksekutivens beslutning uheldig.51

Bjørgum hevder at det norske partiet var det eneste av Kominterns seksjoner som var i samme situasjon som ble hindret i å avholde landsmøte før Kominterns kongress.52 Det er mulig dette er riktig - Bjørgum leverer ikke noe belegg for det. Det er også mulig at dette var til fordel for Scheflo-fløyen, selv om også folk fra den andre siden (Lian) var for utsettelse. Det er uansett ikke noe som tyder på at Kominterns krav kom som følge av noe initiativ fra Scheflo eller hans tilhengere. Den eneste av dem som hadde vært i kontakt med Komintern-ledelsen kort tid før var Friis, og han var som vi har sett mot et slikt forbud - han hadde faktisk ikke forutsett at Komintern-ledelsen ville holde på sitt etter at sentralstyret hadde bedt om dispensasjon.53

For den følgende utvikling av striden i DnA var utbyggingen av Kominterns organisasjonsapparat av ikke uvesentlig betydning. Våren 1922 ble det i Komintern organisert såkalte «språkgrupper». Disse skulle ha som oppgave å få i stand en tettere kontakt mellom Kominterns medlempartier og eksekutivkomiteen, forberede materiale for behandling i EKKI og Presidiet og generelt ha ansvaret for å holde seg orientert om forholdene i de enkelte land.54 De skandinaviske landene ble plassert i den tyske språkgruppen. Den 17. august holdt språkgruppen et møte der situasjonen i Norge ble behandlet.55 Den ansvarlige for de skandinaviske land, Willy Mielenz, holdt en omfattende redegjørelse der han bl.a. kritiserte DnAs nye programforslag. Videre tok han for seg et par oppslag i Social-Demokraten. Et opprop fra de sosialdemokratiske internasjonalene var blitt offentliggjort uten kommentar, og en lederartikkel hadde i sterke ordelag protestert mot Danmarks planer om utvidelse av landets suverenitet over Grønland. Denne artikkelen, som etter Mielenz oppfatning var «et sterkt stykke» for et kommunistisk hovedorgan,

49 RGASPI, f.495, op.178, d.205, l.33-33bis. Friis til Wallenius 8.8.22.

50 RGASPI, f.495, op.178, d.11.

51 RGASPI, f.495, op.178, d.205, l.23-27.

52 Bjørgum 2002: 123.

53 «Kamerat Friis mente at denne holdning ikke vilde støte paa nogen motstand i eksekutiven.» RGASPI, f.495, op.178, d.205, l.23-27. Fra sentralstyrets brev til Presidiet 22.7.22.

54 RGASPI, f.495, op.18, d.115, l.8-9. Den tyske språkgruppe i brev til DnAs sentralstyre 29.7.22.

55 RGASPI, f.495, op.18, d.148, l.153-156.

«oste av sjåvinisme». Mielenz framførte også en mer generell kritikk av Social- Demokratens redaksjonelle profil, som hadde stor vekt på sensasjoner, mordsaker og skandaler.

Mielenz foreslo å oversende saken til Presidiet og be om at Presidiet underkastet Social-Demokratens holdning en undersøkelse. Dette førte til en livlig debatt. Forslaget ble kritisert for å være altfor mildt, og det ble fremmet et motforslag der det bl.a. ble hevdet at det norske spørsmål nå var kommet til et stadium der det gjorde seg gjeldende fenomener som truet det norske partiets fortsettelse som et kommunistisk parti. Etter votering fikk imidlertid Mielenz forslag flertall.

Presidiet behandlet saken 1. september. Her ble det besluttet å gi Sekretariatet i oppdrag «i et fortrolig skriv å gjøre det norske partiet oppmerksom på de seneste foreteelser i dets presse».56 Brevet sluttet seg til språkgruppens kritikk og ba sentralstyret passe på at slikt ikke gjentok seg for framtiden.57

Initiativet fra språkgruppen og Presidiets vedtak om å kritisere Social-Demokraten kom altså før Scheflo ankom Moskva.58 Det er ingenting som tyder på at dette var inspirert fra norsk hold.

Allerede før Tranmæls «samlingsartikler» var blitt kjent i Moskva, ble det altså reagert i Komintern på «foreteelser» i Social-Demokraten. Men det var samlingsartiklene som for alvor vekket Komintern-ledelsens oppmerksomhet og som foranlediget EKKI til å utforme det berømmelige «septemberbrevet». I disse artiklene tok Tranmæl til orde for samling i arbeiderbevegelsen, med formuleringer som vanskelig kunne oppfattes på annen måte enn som et ønske om en organisatorisk gjenforening med høyresosialdemokratene i Norges sosialdemokratiske parti. Disse artiklene slo ned som en bombe og vakte voldsomme reaksjoner så vel i DnA som i Komintern og i den sovjetrussiske diplomatiske representasjonen i Kristiania.

Samlingsartiklene berøres knapt av Bjørgum. Hun nøyer seg med i en note å se dem som «en oppfølging av den tilpasningen til enhetsfrontparolen som hadde blitt vedtatt i Arbeiderpartiets landsstyre i juli, og som gikk ut på at arbeiderklassen måtte samles i Arbeiderpartiet og LO i samarbeid.» Artiklene ble forvrengt og feiltolket av Scheflo-fløyen, føyer hun til.59

Dette holder ikke. For det første er det ikke klart hva hensikten med disse artiklene var fra Tranmæls side. Selv framstilte Tranmæl det slik at artiklene hadde vært en taktisk manøver for å avsløre høyresosialdemokratene som de som ikke

56 RGASPI, f.495, op.2, d.15, l.34bis.

57 RGASPI, f.495, op.18, d.128a, l.66. Brevet avsendt 5.9.22.

58 Scheflo forlot Kristiania på vei til Moskva 1. september.

59 Bjørgum 2002: 130, note 36.

ønsket enhet og på den måten svekke dem. Dette synes helt klart å ha vært ett av formålene. Partiet stod foran en kommunevalgkamp, og artiklene ble benyttet i denne kampen.60

Men var dette det eneste formål? Tranmæl var ikke naiv. Han må ha visst at disse artiklene ville skape strid. De representerte et grunnleggende brudd med Moskva-tesene - på flere måter. For det første hevder Tranmæl eksplisitt at samlingsgrunnlaget må være det som eksisterte i 1920. Det henvises til landsmøte- vedtakene i mars 1920, altså før Moskva-tesene.61 For det andre: Tranmæls artikler var svært uklare når det gjaldt hvordan samlingen skulle foregå. I praksis ble det ført en debatt med NSAs presseorganer, noe som lett kunne tolkes som om det var snakk om en partisammenslåing. Først etter at debatten hadde pågått i fire uker, kom Tranmæl med en utvetydig klargjøring om at han ikke hadde ment at samlingen skulle innebære en sammenslutning av de to partiene, men av en «samling av arbeiderklassen», som han uttrykker seg, «og da selvfølgelig i Det norske arbeiderparti.»62 Dette ser mest av alt ut som et tilbaketog på et tidspunkt da det var klart at sosialdemokratene var negativt innstilt til hans opprinnelige framstøt.

Videre: Bjørgum mener som nevnt at samlingsartiklene var «en oppfølging av den tilpasningen til enhetsfrontparolen som hadde blitt vedtatt i Arbeiderpartiets landsstyre i juli». Men Tranmæls samlingsparole hadde ingen sammenheng med Kominterns enhetsfrontslinje. Denne tok jo sikte på, enten det var snakk om enhet nedenfra eller ovenfra, et begrenset samarbeid basert på organisasjonsmessig og politisk uavhengighet for partene. Selv om vi godtar Tranmæls presisering at samlingen skulle skje gjennom sosialdemokratenes tilslutning til Arbeiderpartiet, var dette en tanke som stod i direkte motstrid til Moskva-tesene, som jo tvert imot krevde at Kominterns medlemspartier måtte kvitte seg med reformister og «sentrumsfolk». Dette ble da også påpekt av Scheflo: «At partiet, istedenfor å få flere høyresosialister, trenger en renselse, forstår han [Tranmæl] ikke.»63

60 Etter å ha slått fast at lederne for NSA ønsket fortsatt splittelse og at samling derfor måtte skje på tross av «splitterne», avsluttet Tranmæl: «Om nogen uker begynder kommunevalgene. De store brede arbeidermasser har da atter ordet. Gi da svar paa det foreliggende brændende spørsmaal: samling av den norske arbeiderklasse.» (Social-Demokraten 19.9.22.)

61 Social-Demokraten 17.8.1922. Dette ble bemerket av Scheflo: «Tranmæl søker grunnlaget for samling i beslutningene som partiet fattet våren 1921 [sic], forut for den 2. Verdenskongress med sine 21 teser.» (Scheflo i «Pro Memoria» til Komintern-ledelsen. RGASPI, f.495, op.178, d.14, l.80-82.) Jfr. også Arvid Hansen: Social-Demokraten «anstrenger sig for at komme til forstaaelse med «Arbeider-Politikken» om et samlingsgrundlag fra før Moskva-tesernes tid». (Social-Demokraten 8.8.22.)

62 Social-Demokraten 19.9.22.

63 I «Pro Memoria», jfr. note 61.

Det er derfor ikke vanskelig å forstå at samlingsartiklene ble tolket slik de ble av Scheflo-fløyen. Det er heller ikke merkelig at folk fra Scheflo-fløyen begynte å mistenke Tranmæl for å ville løsrive partiet fra Komintern. En slik mistanke måtte få styrke fra den kjennskap Scheflo-fløyen hadde til Tranmæls standpunkt to år tidligere - så vel Scheflo som Arvid Hansen hadde vært til stede under forhandlingene med Zinovjev høsten 1920. Det spørsmålet som naturlig reiser seg er om ikke samlingsartiklene fra Tranmæls side var et bevisst utspill for å gjenoppta kampen for en løsrivelse av Arbeiderpartiet fra Komintern. Foranledningen til dette utspillet kan ha vært irritasjonen over kritikken i resolusjonen fra EKKIs 2. plenum og over Kominterns insistering på å få utsatt DnAs landsmøte til etter Komintern-kongressen. Som nevnt foreslo Tranmæl at partiet skulle nekte å akseptere dette Komintern-påbudet. Lian-saken i forkant av juniplenumet var også et sterkt irritasjonsmoment. Det er på grunnlag av det kildematerialet vi har til rådighet ikke mulig å si noe sikkert om Tranmæls motiver bak «samlingsartiklene». Men de mulige motiver som her er antydet er ingen urimelig antakelse.

Samlingsartiklene skapte som nevnt voldsom røre. Scheflo-fløyens reaksjoner i partiets presse er vel kjent. Og denne fløyen reagerte også med å kreve tiltak mot Tranmæl fra Kominterns side. Både Scheflo og Arvid Hansen klaget over Tran- mæl og ba om at Komintern skulle gripe inn.64 Disse henvendelsene var altså reaksjoner på Tranmæls samlingsartikler og for øvrig andre sider ved Tranmæls redigering av Social-Demokraten. Det blir derfor misvisende når Bjørgum hevder at det var Scheflo-fløyen som startet striden igjen etter juniplenumet. Samlingsartiklene måtte skape strid, og dette må Tranmæl ha visst.

Et eksempel på at Scheflo-fløyen ikke var alene om å bli oppskaket av samlingsartiklene, er reaksjonen fra Jakov Surits, lederen for den sovjetrussiske diplomatiske representasjonen i Kristiania. I et brev fra slutten av september til Jakov Ganetskij i det sovjetrussiske utenrikskommissariat gjør han rede for situasjonen i DNA.65 Det kan være grunn til å gå nærmere inn på Surits synspunkter, både fordi de viser at det ikke bare var Kuusinen og den øvrige Komintern-ledelsen som hadde reagert negativt på Scheflos politikk og fordi de viser en reaksjon på samlingsartiklene som var uavhengig av Scheflo-fløyens synspunkter. Surits var, som vi skal se, svært skeptisk til Scheflo-fløyen. Brevet innledes med følgende avsnitt:

Jeg ser det som nødvendig å gjøre Komintern oppmerksom på situasjonen i det

64 Egge 1995: 35-36.

65 Den russiske føderasjons utenrikspolitiske arkiv (Arkhiv vnesjnej politiki Rossiskoj Federatsii (AVPRF)), f.4, op.30, p.199, d.19, l.72-79.

Norske Kommunistiske Parti, en situasjon som i det siste volder meg alvorlig bekymring. I dag trues ikke partiet av faren fra den siden Komintern frem til nå med god grunn har hatt under ild - trusselen kommer ikke fra Scheflos høyre fløy, men fra den motsatte leir. Partiet trues av en viss syndikalistisk-mensjevikisk fare. De siste dagers kamp snur opp ned på alle våre tidligere rotfestede forestillinger om partiets eksisterende grupperinger, om dets høyre- og venstrefløy. Gårsdagens opportunister fremstår nå som «superkommunister» og «Moskvaagenter», og i den sosialdemokratiske pressen /og ikke bare i den sosialdemokratiske/ blir Tranmæl overøst med ros for sin moderasjon, korrekthet og nøkterne innstilling til Moskva-Internasjonalen osv.

Og Surits fortsetter: «Jeg kan knapt bebreides for å ha en spesiell forkjærlighet for tilhengerne av Scheflo. Fra mine tidligere innberetninger kan man tvert imot få inntrykk av at jeg fullstendig solidariserer meg med hans motstandere til venstre i partiet.» Og kritikken fra venstre (Tranmæl-fløyen) var både nødvendig og rimelig, skriver han. Surits hadde flere ganger i møter med Scheflos tilhengere hørt beskyldninger om at Tranmæl var «en hemmelig fiende av Komintern». Men Surits hadde ansett disse beskyldningene som utslag av «fraksjonsiver» og ikke lagt vekt på dem. «Men da jeg fikk sett nærmere på Tranmæls virksomhet som leder for sentralorganet og fikk lest hans artikler om enhetsfronten og om organisasjonsspørsmålet, og da jeg begynte å følge nøyere med i hans uttalelser i partisammenheng, falt hele denne teorien fullstendig fra hverandre.»

Surits kommer så med en flengende kritikk av Tranmæls samlingsideer og hans redaksjon av Social-Demokraten. Spesielt angriper han Karl Johansens artikler om utenrikspolitiske spørsmål. Det åtte sider lange brevet avsluttes slik:

Med alle de ovenstående eksemplene antar jeg at jeg har vist tilstrekkelig at Komintern har noe å være betenkt over. [...] [I] hovedsak er [den faktiske tilstand i det norske partiet] dårlig - splittelse drevet til den ytterste desentralisering og fravær av disiplinær samhørighet. Ledelsen av Sentralkomiteen er svak. Propagandaen og agitasjonen er i den elendigste tilstand. Pressen er under enhver kritikk. Under slike forhold er Tranmæls virksomhet ytterst farlig.

Så følger en omtale av Tranmæl som ytterligere bekrefter det synspunkt at Tran- mæls person var en viktig årsak til Kominterns overraskende sterke tålmodighet med det norske partiet:66

Man må ta ad notam hans kolossale tyngde i partiet. Det er ingen overdrivelse å si at han er den betydeligste og mest innflytelsesrike skikkelsen i den norske arbeiderbevegelse. Han er en glimrende agitator, utrettelig organisator og han

66 Jf. Maurseth 1972: 181 og Egge 1995: 126 f.

fortryller med sin personlige sjarm, selvoppofrende hengivenhet og asketiske levemåte. Han er en av massen - selv for den mest ukultiverte arbeider, og hans kamp mot «sektvesenet» og «umyndiggjørelsen av arbeidermassene» får svært livlig respons hos dem. Koste hva det koste vil må Tranmæl kalles til Moskva slik at hele Kominterns autoritet kan påvirke ham. Jeg tviler ikke på at det i Moskva ikke vil være vanskelig å overbevise ham om hans grunnleggende feil, nemlig hans undervurdering av kommunistpartiets og Kominterns rolle i arbeiderbevegelsen. Han har en enorm praktisk teft. Han har skarpt oppfattet at under reaksjonen som nå herjer i alle land på så vel det økonomiske som det politiske plan, er det bare store, sterke massepartier som kan føre proletariatet til seier. Men han mangler fullstendig forståelse for at en slik seier ikke bare trenger massepartier, men også revolusjonære partier, og at å skape slike ikke er mulig ved en enkel mekanisk sammenslåing.

Den 19. september vedtok Presidiet å sende Mikhail Kobetskij på en to-tre ukers tur til de skandinaviske land for å bli orientert om situasjonen og deretter avlegge beretning for Presidiet. Dagen etter besluttet Presidiet å sette ned en kommisjon som i løpet av tre dager skulle utarbeide et brev til det norske partiet. I brevet skulle det protesteres «på det bestemteste» mot at partiets ledelse hittil ikke hadde gjennomført beslutningen om endring av navnet på Social-Demokraten. Det ble krevd at dette måtte være gjort før Internasjonalens kongress.67

Scheflo var til stede på begge møtene. Han hadde utarbeidet et «Pro Memoria»68 om situasjonen i DnA som trolig ble en del av grunnlaget for Presidiets beslutninger. I dette dokumentet forsvarer Scheflo sin parlamentariske politikk og støtte til voldgiftsloven overfor kritikken fra EKKIs 2. plenum. Videre gjør han rede for hva han anser som den viktigste taktikken for partiet i tiden framover, nemlig «å utdype kløften mellom storborgerskapet og de arbeidende bønder». I vår sammenheng er det først og fremst kritikken av Tranmæls ledelse av Social- Demokraten som er av interesse. Tranmæl brukte Social-Demokraten som sitt private foretak, hevdet Scheflo. «Det er nødvendig at denne egenmektigheten til redaktøren blir avskaffet, og, dersom K.I. stiller krav i denne retning, ville det ikke være vanskelig å få dette kravet gjennomført. Men K.I.s støtte er også absolutt nødvendig ...». Scheflo hadde oversatt noen artikler og utdrag fra Social-Demokraten fra de siste ukene, deriblant noen av samlingsartiklene, og redegjorde for diskusjonen om disse artiklene mellom Social-Demokraten og den høyresosialdemokratiske pressen. Om Tranmæls forhold til Komintern skriver Scheflo: «Å angripe Internasjonalen direkte våger Tranmæl ennå ikke. Men han lar sine med-

67 RGASPI, f.495, op.2, d.15, l.45bis, 48.

68 Jf. note 61.

arbeidere gjøre det. Og når kommunistene protesterer imot dette og brennemerker angriperne, så skriver han om retten til fri kritikk og håner Internasjonalens konstabler.» Hva kan så gjøres? Jo, «[d]et finnes en måte som DnA kan reddes ut av denne krisen på, og etterpå knyttes til K.I. Det er å desavuere Tranmæl så sterkt at han blir umulig som redaktør. Hovedorganet spiller en overordentlig stor rolle i det norske partilivet, og hvis avisen igjen kunne komme i hendene på en kommunist, ville det være forholdsvis lett å ordne det øvrige.»

Arvid Hansens brev til Allan Wallenius og Lazar Sjatskin,69 sendt 9. september, kan også ha nådd Moskva før presidiemøtene der det norske spørsmål ble tatt opp, men postgangen mellom Kristiania og Moskva var så langsom på den tiden at dette ikke er sikkert. Også Hansen tok opp Tranmæls ledelse av Social- Demokraten. «I partiets hovedorgan, som betegnende nok fortsatt bærer navnet Socialdemokraten (sic!), agiterer Tranmæl åpent for en sammenslutning med høyresosialistene. Samtidig tviler utenriksmedarbeideren K.J.70 (den norske Henri Fabre piccolo) på rettferdigheten etc. ved dommen over de sosialrevolusjonære, reserverer seg mot politikken til Vårherre Zinovjev i Italia, forherliger de irske kompromissmakere og agenter for den britiske imperialisme på bekostning av de kjempende irske revolusjonære, forsvarer det tyske sosialdemokrati osv.»71 Og også Hansen ber om støtte fra Internasjonalen: «Hvis ikke eksekutiven nu støtter os kraftig er det norske arbparti(s flertal) meget snart ute av Internationalen.»72

Det er altså klart at Scheflo og Arvid Hansen ba om støtte fra Komintern i sin kamp mot Tranmæl. Og det er godt mulig at Scheflos opphold i Moskva og hans «Pro Memoria» var foranledningen til det berømmelige «septemberbrevet».73 Det er likevel ikke dermed sagt at Komintern var uselvstendig og passiv, slik Bjørgums formuleringer indikerer.74 Vi har sett at den tyske språkgruppen hadde drøftet foreteelser i Social-Demokraten og bedt Presidiet gripe inn før Scheflo kom til Moskva. Og vi vet at en av topplederne i Komintern, Kuusinen, kunne lese norsk og at han fulgte godt med i det som foregikk i Norge. Komintern ville utvilsomt ha reagert på «samlingsartiklene» uavhengig

69 RGASPI, f.495, op.178, d.205, l.41, 42-42bis.

70 Karl Johansen, journalist i Social-Demokraten.

71 RGASPI, f.495, op.178, d.205, l.42-42bis. Hansen til Sjatskin 9.9.22. Karl Johansens artikler ble også skarpt angrepet av Arvid Hansen i partiets presse.

72 RGASPI, f.495, op.178, d.205, l.41. Hansen til Wallenius 9.9.22.

73 Scheflos rolle i forbindelse med utformingen av brevet var omstridt i samtiden. Vi vet nå at det var Kuusinen som skrev brevet, muligens i samarbeid med Bukharin, og med Zinovjevs godkjennelse. (Egge 1995: 37.)

74 F.eks.: «Og så ble Komintern selv mobilisert.» Bjørgum 2002: 124.

av Scheflos og Arvid Hansens innsats. Septemberbrevet var for øvrig utformet av Kuusinen.

Ut over høsten la Komintern-ledelsen et meget sterkt press på Tranmæl for å få ham personlig til å delta på Kominterns 4. kongress.75 Det ble rettet ikke mindre enn fire henvendelser om dette fra Komintern-hold, ett til Tranmæl personlig, samt tre telegrammer til partiledelsen.76 Det er ikke funnet noe belegg for at dette kravet var etter initiativ fra Scheflo-fløyen. Derimot ser vi ideen lagt fram av Surits i hans brev til Ganetskij, et brev som ganske sikkert ble videreformidlet til Komintern-ledelsen - om denne da skulle ha noe behov for noen oppfordring i den retning. Tranmæl lot seg imidlertid ikke rikke. Han ønsket ikke å bli utsatt for «hele Kominterns autoritet».

*

Presset fra Komintern på DnA økte til storm på Kominterns kongress. Resolusjonen som ble vedtatt om det norske spørsmål var riktignok ikke særlig skarp. Partiet fikk mer enn ett år til å gjennomføre omorganiseringen til individuelt medlemskap og tre måneder til å endre partiavisenes navn. En rekke andre vedtak Kongressen gjorde, som tok sikte på å styrke sentralismen i Internasjonalen, må ha vært vel så vanskelig for Tranmæl å akseptere. Vedtaket fra EKKIs 2. plenum om at medlemsseksjonenes landsmøter skulle holdes etter Kominterns kongresser ble bekreftet. Hensikten med dette var åpenbar: Kongressens vedtak ville legge føringer på hva det var mulig for de enkelte medlemspartiene å vedta. Dette ble da også uttrykkelig innrømmet av Zinovjev selv i et hemmelig memorandum.77 Andre vedtak i samme retning var forbud for medlemspartiene mot å gi bundne mandater til sine kongressdelegater og at EKKIs medlemmer heretter skulle velges av Kongressen og ikke som tidligere utpekes av de enkelte partiene. Denne siste bestemmelsen fikk konkrete følger for valget av den norske representanten i EKKI der Håkon Meyer, flertallsfraksjonens kandidat, ble vraket til fordel for gjenvalg av Scheflo. Skjerpelsen av sentralismen i Komintern må ha veid tungt når Tran-

75 Dette er inngående omtalt i Egge 1995: 44-49.

76 RGASPI, f.495, op.18, d.128a, l.68-69; f.495, op.2, d.15, l. 62bis-63; f.495, op.18, d.171, l.85. Det ble til og med besluttet å utsette behandlingen av det norske spørsmål til slutten av kongressen for at Tranmæl skulle få anledning til å delta. (RGASPI, f.495, op.2, d.15, l.68bis.)

77 «På denne måten vil Den kommunistiske internasjonale som et sentralisert verdensparti være i stand til å bestemme de enkelte partienes politikk ovenfra i tråd med den demokratiske sentralismen.» Udatert memorandum fra oktober 1924. RGASPI, f.495, op.18, d.254, l.45. (Her etter K. McDermott, Bolshevisation from above or below? The Comintern and European Communism in the 1920s, i T. Saarela and K. Rentola, Communism. National and International, Helsinki 1998: 111.)

mæl nå besluttet å fremme et forslag som i sin konsekvens ville innebære en utmeldelse av Internasjonalen. Dette ble vedtatt på sentralstyremøte 21. desember 1922.78

Allerede før dette - den 6. desember - hadde EKKI vedtatt å sende et brev til det norske partiet. Noe senere ble det også besluttet å sende Radek til Norge.79 Brevet tok organisasjonsspørsmålet opp til grundig behandling. DnAs sentralstyre ble bebreidet for å ha gjort for lite med saken, og de forslag til tiltak som sentralstyret hadde foreslått ble ansett for utilstrekkelige.80 Dette brevet representerer et klart initiativ fra Komintern-ledelsens side og innebar et sterkt press på partiet for å få fortgang i saken. Brevet viser at Komintern i høy grad «engasjerte seg ut fra primære egeninteresser» og var en aktiv pådriver - uten noen tilskynding fra Scheflo-fløyens hold. Det samme gjelder Radeks reise og hans aktive rolle på DnAs landsstyremøte i januar der Tranmæl-fløyen led nederlag og i realiteten måtte trekke tilbake sitt vedtak fra 21. desember.

Kominterns aktive rolle var ikke mindre i tiden som fulgte. To av Kominterns medarbeidere ble sendt til Norge, der de drev en aktiv agitasjonsvirksomhet i forkant av partiets landsmøte som var innkalt til 24. februar. 81 Zinovjev ønsket at også Radek, Kolarov og Lozovskij - Profinterns leder - skulle mobiliseres til dette. Videre skulle de svenske kommunistlederne, Höglund og Ström, mobiliseres mot Tranmæl-fløyen.82 EKKI hadde den 11. februar en grundig drøftelse av taktikken foran landsmøtet. Og EKKIs presidium drøftet det norske spørsmål på ikke mindre enn fem møter i de nærmeste ukene forut for landsmøtet. På selve landsmøtet stilte Komintern og Ungdomsinternasjonalen med Bukharin, Kolarov, Kobetskij og Sjatskin.83 Ikke noe av all denne aktiviteten ser ut til å ha vært følge av noe norsk initiativ. Det var ingen fra Scheflo-fløyen til stede på EKKIs eller Presidiets møter, og etter det som er kjent, var det ingen Scheflo-folk i Moskva i det hele tatt på denne tiden. Det har heller ikke i Kominterns arkiv latt seg spore noen korrespondanse der Scheflo-tilhengerne søker å legge press på

78 Tillægs-dagsorden for Det norske Arbeiderpartis 26. ordinære landsmøte i Kristiania 24.- 27. februar 1923: 4 ff. Saken er drøftet bl.a. i Maurseth 1972: 145 ff.

79 RGASPI, f.495, op.1, d.59, l.77 (møte i det utvidete EKKI 6.12.1922); RGASPI, f.495, op.2, d.10, l.65-78 (møte i Presidiet 16.12.1922).

80 Brevet er trolig datert 4. januar, jfr. Klassekampen 5.5.1923. Det ble offentliggjort i Social- Demokraten 19.1.1923. Brevet bærer preg av å være skrevet før sentralstyrets 21. desembervedtak var blitt kjent for Komintern-ledelsen.

81 Behandlet i Egge 1995: 62 f.

82 RGASPI, f.495, op.18, d.171a, l.1. Lozovskij kom ikke til Norge, og det er uklart når Kolarov kom - han deltok på selve landsmøtet.

83 Clara Zetkin skulle også ha kommet, men uteble. (Egge 1995: 78.)

Komintern. Det eneste som kunne nevnes i denne sammenheng er et brev fra Emil Stang til Aleksandra Kollontaj, der han etterlyser et innskudd fra Komintern i AFLs bank i Norge, noe som i lang tid var blitt lovet fra Kominterns side. Stang påpekte også de politiske grunnene til at denne saken måtte komme i orden før landsmøtet. Dette kravet ble videreformidlet av Kollontaj som understreket at en forhaling av dette spørsmålet ville gjøre et svært dårlig inntrykk.84 Kravet ble imidlertid ikke etterfulgt

Det kan altså ikke spores noe press fra Scheflo-fløyen i forbindelse med Kominterns forberedelser til landsmøtet i DnA. Det som gjennomsyrer denne virksomheten er frykten for en splittelse av partiet med de følger det ville kunne ha, ikke bare for Kominterns seksjon i Norge, men også i de andre skandinaviske land.85 Komintern var i høy grad engasjert ut fra primære egeninteresser.86

Som kjent ble det ingen splittelse på dette tidspunkt. Landsmøtet endte med seier for Tranmæl-fløyen gjennom vedtakelsen av «Kristiania-forslaget» og erobring av flertallet i sentralstyret med herredømme over alle de sentrale postene. Men samtidig vedtok landsmøtet enstemmig å godta de beslutninger som ble vedtatt på Kominterns 3. og 4. kongress og at partiet på en «loyal og tillidsfuld maate vil efterkomme de henvendelser og paalæg som kommer fra Internationalen».87 Og i tiden etter landsmøtet lød det forsonende ord fra så vel Tranmæl som ledende Komintern-folk. Tranmæl skrev at forholdet til Internasjonalen etter landsmøtet var blitt «mere tillidsfuldt end nogen gang». Og i Inprekorr, Kominterns informasjonsavis, skrev Kolarov en forsonlig artikkel om resultatet av lands- møtet i det norske partiet.88

På bakgrunn av striden forut for og begivenhetene etter landsmøtet, kan man med Per Maurseth spørre om uttrykkene for enhet, lojalitet og samarbeidsvilje var alvorlig ment.89 Det var i hvert fall murring så vel i Kristiania som i Moskva. Tranmælittene irriterte seg over en resolusjon fra Ungdomsinternasjonalen som ble tolket som en oppfordring om å fortsette partistriden. Og i Komintern- ledelsen var det bekymring over tranmælittenes dominering av DnAs ledelse og deres angrep på sentralismen i Internasjonalen. Kristiania-forslaget, som var blitt

84 RGASPI, f.495, op.18, d.171a, ll.60bis-61bis.

85 Egge 1995: 62-81.

86 Kominterns ønske om å unngå splittelse var i strid med oppfatningen hos en sentral representant for Scheflo-fløyen. Arvid G. Hansen hadde allerede under landsstyremøtet i januar gått inn for umiddelbart å ta et brudd med Tranmæl, men hadde ikke fått støtte av verken Radek eller Scheflo. (Jf. Egge 1995: 59.)

87 Protokoll over forhandlingene paa det 26. ordinære landsmøte 24.-28. februar 1923: 146.

88 Egge 1995: 82 f.

89 Maurseth 1972: 167.

vedtatt på landsmøtet, påla partiets internasjonale representanter å arbeide for endringer i Internasjonalens organisasjonsmessige praksis i mindre sentralistisk retning.90 Dette foranlediget EKKI til kort tid etter landsmøtet å ta initiativ til en diskusjon med de skandinaviske partiene om sentralismens grenser i Komintern.91 I midten av mars tok Willy Mielenz på et sekretariatsmøte opp et forslag om å sammenkalle til en konferanse som skulle drøfte spørsmål angående det norske partiet. Dette var trolig foranledningen til Presidiets beslutning et par dager senere om at det skulle skrives et konfidensielt brev til det norske partiet, et brev som også til orientering skulle sendes samtlige av Internasjonalens seksjoner. Samtidig ble det besluttet å sende Richard Schüller fra Ungdomsinternasjonalens eksekutivkomité til Norge.92

I Kominterns arkiv foreligger et brevutkast datert 20. mars utformet av Zinovjev og stilet til alle Kominterns seksjoner. Det foreligger også et følgeskriv til dette brevet adressert til ledelsen i DnA.93 Både sirkulærskrivet til seksjonene og følgebrevet til DnA viser klart hvor bekymringsfullt Zinovjev nå så på utviklingen i det norske partiet. I sirkulærbrevet pekes det på at flertallsfraksjonen hadde besatt alle viktige poster i partiets ledelse og at det var blitt vedtatt en resolusjon som avviste partiets ledende rolle i forhold til fagorganisasjonen.94 Når det gjaldt spørsmålet om sentralismens grenser innenfor Internasjonalen, het det at «vi er beredt til å drøfte dette spørsmålet nok en gang med enhver seriøs kommunist, og - om nødvendig - foreslå endringer i flere organisatoriske beslutninger på neste verdenskongress. Men innen flertallets rekker i det norske partiet finnes det elementer der spørsmålet om sentralismen kun er et påskudd for å bekjempe hele Den kommunistiske internasjonalens politikk». Brevet uttrykte glede over DnA-landsmøtets enstemmige lojalitetserklæring overfor Komintern, men på bakgrunn av det som hadde skjedd, ville man foreløpig måtte innta en tilbakeholdende og avventende posisjon. Brevet avsluttet med å håpe på tilnærming mellom fraksjonene i det norske partiet og lovte at eksekutiven ville gjøre alt for at sakene i Norge skulle gå så glatt som mulig. Det kunne likevel ikke forties «at mange elementer blant flertallet i det norske partiet har fjernet seg så langt fra kommunistiske oppfatninger at vi har den største bekymring for fremtiden.» I følgebrevet til DnA het det at selv om flertallet var i sin fulle rett til å besette alle de viktigste stillingene i partiet og avvise forslaget fra

90 Egge 1995: 83.

91 RGASPI, f.495, op.1, d.68, l.80-81. Møte i EKKI 9. mars 1923.

92 RGASPI, f.495, op.2, d.16, l.125-126. Møte i Presidiet 17. mars 1923. Schüllers reise ble senere utsatt. (RGASPI, f.495, op.2, d.16, l.145-146.)

93 RGASPI, f.495, op.18, d.175, l.3-7; f.495, op.18, d.171, l.51.

94 Det henspilles åpenbart på Kristiania-forslaget.

Bukharin,95 innebar dette i realiteten et svært sterkt motsetningsforhold til Internasjonalen.96

Ingen av disse initiativene fra Kominterns side - beslutningen om å organisere en diskusjon med de skandinaviske partiene om sentralismens grenser i Komintern, Mielenz forslag om en konferanse om det norske partiet og vedtaket om å utforme et sirkulærskriv til seksjonene om situasjonen i DnA - var kommet i stand etter initiativ fra Scheflo-fløyen i Norge. Scheflo-fløyen var i tiden etter landsmøtet svært passiv. Det ser ikke ut til å ha vært noen kontakt med Komintern-ledelsen i det hele tatt.97 Det var Komintern-ledelsen som var aktiv, og som engasjerte seg ut fra «primære egeninteresser».

Etter det utvidete eksekutivmøtet i juni 1923 blusset striden i partiet opp igjen. Flere av resolusjonene som var blitt vedtatt på møtet hadde falt tranmælittene tungt for brystet. I begynnelsen av september ble så to av Scheflo-fløyens folk suspendert fra partiet på grunn av sterke angrep rettet mot Tranmæl. Komintern-ledelsen mottok bekymrede rapporter fra Marcel Body, Aleksandra Kollontajs sekretær i den sovjetrussiske representasjonen i Kristiania og leder for representasjonens particelle. Komintern-ledelsen var fortsatt opptatt av det norske spørsmål. Det ble utarbeidet en beretning om det skandinaviske spørsmål som skulle utgis i de skandinaviske land. På møte i Presidiet den 23. august la Kuusinen fram en rapport om situasjonen i Norge og ble pålagt å innhente ytterligere informasjon.98 På et nytt møte i Presidiet den 12. september ble det besluttet at Kuusinen skulle skrive om det norske og svenske partiet i Kominterns tidsskrift, Die Kommunistische Internationale, med redaksjonell kommentar av ham og Radek.99 Den 6. oktober ble det sendt et åpent brev til alle medlemmene av DnA. En uke senere drøftet Presidiet på nytt det norske spørsmål. Edwin Hoernle ble utnevnt til eksekutivens representant på det forestående landsmøtet. Richard Schüller skulle representere Ungdomsinternasjonalen. Det synes altså

95 Trolig Bukharins motforslag til Kristiania-forslaget.

96 Sirkulærskrivet ble trolig aldri sendt. Bukharin og Kuusinen hadde innvendinger mot enkelte formuleringer i brevet. På presidiemøte 27. mars ble det vedtatt at disse to, sammen med Zinovjev, skulle gjennomgå utkastet og søke å komme til enstemmighet om dets formuleringer. (RGASPI, f.495, op.2, d.16, l.127.) Dette skjedde åpenbart ikke. På møte i Presidiet 4. mai ble det vedtatt å utsette avfattelsen av sirkulærbrevet til den norske delegasjonen ankom Moskva i forbindelse med det utvidete plenumsmøte i eksekutivkomiteen. (RGASPI, f.495, op.2, d.17, l.2.) Hva som da skjedde er ukjent. Noe brev eller kopi av brev er ikke funnet. Det kan heller ikke ses at det er omtalt i kilder på norsk side.

97 Først i begynnelsen av juni sendte Emil Stang en beretning om forholdene i partiet etter februarlandsmøtet. RGASPI, f.495, op.178, d.206, l.45-49.

98 Egge 1995: 91-95. RGASPI, f.495, op.2, d.17, l.163-164.

99 RGASPI, f.495, op.2, d.17, l.173-175.

klart at Komintern-ledelsen i høy grad fulgte aktivt med og engasjerte seg i utviklingen i DnA.

Hvor viktig Komintern-ledelsen anså det norske spørsmål, vises ved at det var meningen å sende hele fire representanter til landsmøtet.100 Foruten Edwin Hoernle skulle også Profinterns leder, Lozovskij, og den franske kommunistlederen, Marcel Cachin, reise til Norge. Zinovjev vurderte til og med å reise selv og la dette fram for Politbyrået i det russiske kommunistpartiet.101 Og dette var på en tid da ledelsen i Komintern og i det russiske kommunistpartiet var sterkt opptatt av en sak som måtte anses som atskillig viktigere, nemlig planer om et revolusjonsforsøk i Tyskland.

Hvilken rolle spilte så Scheflo-fløyen for denne aktiviteten? Både Scheflo og Arvid Hansen sendte brev til ledende Komintern-folk.102 Signalene var imidlertid ikke entydige. Arvid Hansen gikk imot ytterligere innrømmelser overfor tranmæ- littene fra Kominterns side. Scheflo var forsiktigere. Han anbefalte at det ikke skulle trues med eksklusjon av partiet, men at det skulle framholdes at en seier for flertallets synsmåter ville vanskeliggjøre og kanskje umuliggjøre et fortsatt medlemskap i Internasjonalen. Dersom man led nederlag, skulle man likevel bli i partiet. Verken Scheflo eller Hansen hadde noe med utformingen av det åpne brevet å gjøre, bortsett fra at Scheflo (og Furubotn) skulle lese igjennom det og godkjenne det før det ble overbrakt til DnAs sentralstyre. Brevet var for øvrig blitt formulert før Komintern hadde mottatt Scheflos siste rapport.

Selv om Scheflos og Arvid Hansens brev kan ha bidratt til å holde det norske spørsmålet varmt i Moskva, viser Kominterns aktivitet både før, under og etter det utvidete eksekutivmøtet i juni klart at Internasjonalen hadde sine egne interesser å forsvare og at det ble lagt et sterkt press på Tranmæl-fløyen helt uavhengig av noe krav fra Scheflo og hans tilhengere. Dette kom til uttrykk både gjennom diskusjonen om sentralismens grenser på det utvidete eksekutivmøtet, kravet om at DnA skulle bøye seg for de resolusjonene som ble vedtatt der og Kominterns opptatthet av det norske spørsmål utover høsten.

På ett punkt ser det imidlertid ut til at Scheflo-fraksjonens aktivitet kan ha hatt en avgjørende betydning. I slutten av oktober ble Arvid Hansen sendt til Moskva med fullmakt til å forhandle på mindretallets vegne. Med seg hadde han et dokument som var enstemmig vedtatt av mindretallsfraksjonens ledelse. Dette doku-

100 Dersom Ungdomsinternasjonalens representant regnes med.

101 Egge 1995: 109f.

102 RGASPI, f.533, op.10, d.2142, l.50-51; f.495, op. 178, d.206, l.58-62, 66-67, 90-91. Hansen til Sjatskin 20.8, Hansen til Zinovjev 29.8, Scheflo til Kuusinen 11.9, Scheflo til Zinovjev 2.10.

mentet er ikke funnet. Men det synes helt klart at det inneholdt et krav om at Komintern måtte stille det nå innkalte landsmøtet i partiet overfor et ultimatum.103 Det ser ut til at det opprinnelig var meningen at Komintern skulle legge seg på en forsiktig linje og prøve å unngå et brudd. Edwin Hoernle hadde opprinnelig fått en instruks som ikke forutsatte noe ultimatum fra Kominterns side. Etter at han var reist fra Moskva - og etter at Arvid Hansen var kommet dit - ble imidlertid saken drøftet på nytt, og den tidligere linjen ble modifisert. Det synes klart at Komintern-ledelsen vaklet i dette spørsmålet, og det er ikke urimelig å anta at Scheflo-fløyens krav var det som utgjorde tungen på vektskålen og fikk Komintern til å legge fram et ultimatum for landsmøtet. Likevel er det klart at Komintern hadde sine egne beveggrunner for nå å kjøre en hard linje. Disse kommer klart fram av de brev Zinovjev og Kuusinen sendte til dem som skulle være Kominterns representanter på landsmøtet. Følgende to sitater avslører en hovedgrunn til Kominterns linje. Først Kuusinen til Scheflo: «Om dere imidlertid skulle forbli enda lenger under formynderskapet til Bull og Co., så skulle flertallsfraksjonen gradvis ekskludere deres ledende folk uten å miste noen betydelige masser. Etter et halvt år kunne det således allerede være for sent å tenke på dannelsen av et kommunistisk parti.» Så Zinovjev til Lozovskij: «Hvis våre tilhengere ikke forener seg til en selvstendig politisk kraft på selve landsmøtet, så står de i fare for å pulveriseres. Tranmæl kommer til å ekskludere dem en for en, og tidspunktet for dannelsen av et selvstendig kommunistparti kan ha gått fra oss.» Også kritikk for overdreven ettergivenhet overfor Tranmæl-fløyen fra Trotskij og andre kommunistledere i Moskva kan ha bidratt til at Komintern-ledelsen bikket over til den ultimative linjen.104

*

Ut fra dette må det konkluderes med at Bjørgums påstander om at Komintern ikke var noen selvstendig drivkraft i splittelsesprosessen og ikke engasjerte seg ut fra primære egeninteresser er gale. Det samme gjelder hennes påstand om at Komintern ikke var noen hovedaktør i striden. Dette siste er bare riktig for tiden før Kominterns 2. plenum i juni 1922. Etter juniplenumet var Komintern i høy grad en hovedaktør, og «initiativet og pådrivet» lå i all hovedsak hos Internasjonalen, ikke hos Scheflo-fløyen, selv om det selvfølgelig er riktig at Scheflo-fløyen søkte å utnytte Kominterns prestisje og søkte støtte hos Internasjonalen. Det var Kominterns stadig økende press for å få DnA til å gjennomføre Moskva-tesenes

103 Egge 1995: 95-102.

104 Ibid: 111, 128.

bestemmelser og i det hele tatt underordne seg Kominterns politiske vedtak som førte til at partiet ble splittet.

Når det gjelder Tranmæls rolle i denne striden, er ut fra det foreliggende kildematerialet følgende tolkning fullt mulig: Tranmæl innså allerede umiddelbart etter at Kominterns 2. kongress sommeren 1920 hadde vedtatt Moskva-tesene at en gjennomføring av disse ville umuliggjøre et fullt medlemskap for DnA i Komintern. Han forsøkte gjennom forhandlinger med Zinovjev å få til en løsere tilknytning, men oppnådde bare en utsettelse av gjennomføringen av tesenes krav. Tranmæl innså at et brudd med Komintern på dette tidspunkt ville føre til splittelse av den koalisjonen som hadde utgjort «den nye retning» som hadde vunnet makten i partiet i 1918, og at han selv og hans tilhengere kanskje ville komme i mindretall. Han valgte derfor å akseptere tesene, samtidig som han sørget for å få inn en rekke forbehold i premissene for vedtaket. For å hindre gjennomføringen av tesenes krav og få partiet ut av Komintern, måtte han nedkjempe tesetilhengerne i partiet. Denne kampen startet han ved å få gjennomført redaktørskiftet og ved å reise kampen mot Scheflos parlamentariske politikk og hans tolkning av Kominterns enhetsfrontparole. Etter juniplenumet i 1922 provoserte Tranmæl - bevisst eller ubevisst - fram en konflikt direkte med Komintern. Tranmæls vegring mot å delta på Kominterns kongress forsterket konflikten. På den annen side førte skjerpingen av sentralismen i Komintern som ble vedtatt på kongressen og Kominterns vedtak i det norske spørsmål til at Tranmæl fant tiden inne til igjen å fremme et forslag som ville innebære en utmeldelse av Komintern. Reaksjonene i partiet mot dette var imidlertid så sterke og Radeks diplomati på landsstyremøtet i januar 1923 så dyktig at forsøket mislyktes. Med vedtakelsen av Kristiania-forslaget på landsmøtet i februar vant imidlertid Tranmæl-fløyen en seier. Ledelsen i partiet var nå i Tranmæls hender. For så vidt hadde hans målsetting om å beseire Scheflo-fløyen vunnet fram. Seieren var imidlertid så knapp at Tranmæl valgte å akseptere vedtakene fra den 4. kongress inntil videre. Etter februarlandsmøtet fortsatte Tranmæl kampen for løsrivelse fra Komintern etter to linjer. For det første søkte han å konsolidere og utbygge maktposisjonene for sine folk i partiet. For det andre la han opp til en mer offensiv taktikk overfor Komintern idet han fremmet en rekke forslag som tok sikte på å reversere Kominterns sentralistiske utvikling. Disse forslagene skulle legges fram for Kominterns 5. kongress. Det måtte være helt klart for Tranmæl at disse forslagene ikke kunne bli vedtatt - de var lagt fram for å gjøre det lettere for tvilere i partiet å akseptere et brudd med Komintern når det ville komme etter at forslagene var blitt stemt ned av den 5. kongress.

Når bruddet kom tidligere, skyldtes dette Kominterns inngripen. Komintern- ledelsen reagerte på de anti-sentralistiske ideene med å innkalle til «samtaler om

grensene for sentralismen» i Komintern på det 3. utvidete plenumsmøtet i EKKI i juni 1923. Her ble det også vedtatt resolusjoner om andre spørsmål som var uakseptable for Tranmæl-fløyen. Videre reagerte Komintern-ledelsen på det som ble oppfattet som utskvising av Scheflo-fløyens folk fra alle posisjoner i partiet. Det var frykt for at Kominterns tilhengere skulle bli ekskludert en for en og at dette ville være ødeleggende for dannelsen av et kommunistisk parti i Norge. Tranmæl måtte derfor settes kniven på strupen. Resultatet var det berømmelige ultimatum som ble lagt fram på DnAs ekstraordinære landsmøte i november.

Etter denne tolkningen var det altså Kominterns krav om at Moskva-tesene skulle gjelde også for det norske partiet som lå til grunn for splittelsen. Kimen til splittelse var til stede i det øyeblikk tesene ble vedtatt. Splittelsen ble uunngåelig i det øyeblikk det var klart at de ville bli krevd satt ut i livet. Når Kominterns insistering på at tesene måtte tillempes også i DnA må framheves som den grunnleggende årsak til splittelsen, er det fordi det er fullt mulig å tenke seg splittelsen unngått dersom Komintern ikke hadde valgt den - politisk og organisatorisk - sterkt sentralistiske modellen som tesene innebar og krevd denne tillempet også på det norske partiet.

SUMMARY

The schism in the Norwegian Labour Party in November 1923, when the majority of the party left the Communist International and the minority established the Norwegian Communist Party, is one of the most dramatic chapters in the Norwegian political history of the 20th century. The traditional picture of the causes of the schism has been a focus on the relationship between the party and Comintern and explaining the rift by Cominterns increasing pressure to make the party conform to the 21 conditions for membership in the International. The party conflict was primarily a struggle between «federalists», who wanted a more independent position inside Comintern, and «centralists», who fully supported the demands of Comintern.

Recently, this traditional viewpoint has been challenged from different positions. Finn Olstad maintains that the reason for the schism was the change of policy of Comintern in the spring/summer of 1921, which, according to the author, was the end of support for the idea of revolution in Norway. This brought the leader of the federalists, Martin Tranmæl, to the realisation that there could be no revolutionary development in Norway without a break with Moscow. Jorunn Bjørgum argues that the conflict in the party was not about Comintern at all, but fundamentally an internal power struggle between two factions of the party, one led by Martin Tranmæl the other by Olav Scheflo. Comintern played no independent role in this struggle, but was used by the Scheflo faction, which was the driving force behind the schism.

This article argues that both these interpretations have serious deficiencies and do not sit comfortably with the new source material that has become accessible since the opening of the Comintern archive. Olstads thesis lacks evidence and conflicts with what we know of Tranmæls views about Comintern. As to Bjørgums points of view, the article maintains that she is partly right about the beginning of the party struggle, which started with themes of conflict for the most part not directly related to Comintern. In this early period Comintern was not a main actor. But after the treatment of the Norwegian question at the Second ECCI plenum in June 1922 the party struggle soon concentrated on Comintern demands. From this time on, Comintern played a principal role in the process towards schism in its insistence that the Labour Party should implement the 21 conditions and yield to the centralism of the organisation. At the party congress in February 1923, the Tranmæl faction won the power struggle - without a split of the party. It was the continued conflict about the limits of centralism in Comintern that led to the split in November.