(Årsaks)forklaring i historisk forskning

Av Tor Egil Førland

HISTORISK TIDSSKRIFT, BIND 82, S. 263—282, © UNIVERSITETSFORLAGET 2003

Artikkelen beskriver forklaringsmodellene til tre filosofer: Carl Hempels nomologiske modell, Wesley Salmons kausal-mekanistiske modell og Peter Railtons analyse av en såkalt ideal forklaringstekst som rommer alt explanandum — det vi vil forklare — skyldes (er «due to»). De tre modellene sammenliknes både generelt og i forhold til historiefaglige forklaringer. Eksempler fra norsk historieskriving brukes til å argumentere for verdien av Railtons modell. Uten å gi slipp på objektivitetskrav gir den større plass til pragmatiske aspekter ved vitenskapelige forklaringer enn de to andre gjør, og har plass til både intensjonale, funksjonelle og strukturelle forklaringer. Det argumenteres for at forklaringer som legger vekt på bare én side av den ideale forklaringsteksten, kan forbedres ved at man også belyser andre sider. Intensjonale forklaringer alene gir bare begrenset forståelse.

Utgangspunktet for denne artikkelen har vært spørsmålet hvilke metodologiske krav stilles til en gyldig forklaring i historisk forskning?1 Dette er et spørsmål som kan presiseres i både normativ og deskriptiv retning, henholdsvis hvilke krav som bør stilles og hvilke krav som faktisk stilles, eller rettere sagt hvordan forklaringer i historisk forskning er.2 Jeg vil operere i spenningsfeltet mellom disse to tolkningene, ved å sammenholde filosofenes normative krav — som dels er et resultat av deres kodifisering av vitenskapelig praksis — med historikeres praksis. Konkret vil jeg først gjengi de ulike forklaringsmodellene til Carl Hempel, Wesley Salmon og Peter Railton. Deretter vil jeg se på hvordan disse forholder seg til historisk praksis, både gjennom filosofers og historikeres generelle analyser av historikeres for-

1 1

2 2

klaringer, og ved eksempler på et par slike forklaringer.3 Avslutningsvis vil jeg si litt om henholdsvis strukturforklaringer og intensjonsforklaringer.

Mitt arbeid med forklaringer har også et annet utgangspunkt, et normativt et, nemlig at en metodologisk analyse av forklaring er viktig. To så forskjellige yngre norske historikere som Øystein Sørensen og Erling Sandmo har nylig erklært, med nesten identiske formuleringer, at historikeres oppgave er å «forstå og forklare» fortidige hendelser (Sørensen) og holdninger og handlinger (Sandmo).4 I den konteksten utsagnene ble formulert, gikk ingen av de to inn på hva de mener med verken å forstå eller forklare. Hvordan begrepet «forstå» skal forstås, skal jeg la ligge i denne omgang.5 Poenget her er at ambisjonen om å forklare den fortiden vi studerer, er til stede i hele fagets bredde.

I

Helt siden Carl Gustav Hempel publiserte sine artikler om nødvendigheten av generelle lover for forklaring i henholdsvis historisk forskning (i «The Function of General Laws in History» fra 1942) og i empiriske vitenskaper allment (i «Studies in the Logic of Explanation» med Paul Oppenheim i 1948), har nesten enhver analyse av vitenskapelig forklaring startet med en gjennomgang av Hempels såkalte deduktiv-nomologiske forklaringsmodell. En av hans skarpeste kritikere, filosofen Wesley Salmon (som jeg kommer tilbake til nedenfor), har sagt at Oppenheim-artikkelen «marks the dividing line between the prehistory and the history of philosophical work on the nature of scientific explanation».6 At det ikke

3 3

4 4

5 5

6 6

er stort mer liv i modellen enn i Hempel (som døde i 1997), har nok gjort den lettere å forkaste, men ikke lettere å komme utenom — om ikke annet har den en funksjon som hoggestabbe. Min analyse er intet unntak.

Hempels deduktiv-nomologiske forklaringsmodell er meget enkel: En gyldig vitenskapelig forklaring av et fenomen må vise til minst én generell, empirisk testet lov, og dessuten konkrete, empirisk etterprøvbare omstendigheter som gjør at fenomenet som skal forklares, faller inn under denne loven. Gitt loven og omstendighetene, følger fenomenet som skal forklares, med logisk nødvendighet. Explanandum, som filosofene kaller det som skal forklares, er forklart — i den forstand at det var å vente: «was to be expected in view of certain antecedent or simultaneous conditions», som Hempel uttrykker det med særlig referanse til historie. Forklaringen er dessuten objektiv i og med kombinasjonen av empirisk intersubjektiv etterprøvbarhet (av både lov og omstendigheter) og logisk nødvendighet. Forklaringer som ikke fyller kravene, er i Hempels språkbruk pseudo-forklaringer, uansett hvor tiltalende de er formulert eller hvor intuitivt riktige de fremtrer for oss.7

Hempels forklaringsmodell er velkjent. Jeg vil likevel gi et eksempel på hvordan den fungerer. Sommeren 2001 fant følgende samtale sted mellom en åtteåring vi kan kalle lille Per og hans mor:

«Mamma, hvorfor har du hvite flekker på tennene?»

«Det er fordi jeg hadde høy feber da jeg var liten, og når man har høy feber som liten, får man hvite flekker på tennene.»

«Men mamma, hvorfor har du hvite flekker på tennene?»

Denne replikkvekslingen illustrerer både den deduktiv-nomologiske forklarings- modellen og et problem ved den: Lille Per er nemlig ikke fornøyd med forklaringen. Om han har grunn til å være misfornøyd, eller om Hempel har grunn til å være misfornøyd med lille Per som ikke anerkjenner en gyldig forklaring når han får servert en, skal jeg komme tilbake til. I denne omgang kan vi nøye oss med å se hvor perfekt dette hverdagsodontologiske sommerminnet fyller Hempels modell. Loven (som jeg ikke vet om er gyldig, men metodologisk spiller det ingen rolle) er at når man har høy feber som liten, får man hvite flekker på tennene. De konkrete omstendighetene, som kan etterprøves empirisk, er at Pers mor hadde høy feber da hun var liten. Dermed er explanandum — at moren har hvite flekker på tennene — å vente.

Odontologieksemplet gir et inntak til flere sider ved deduktiv-nomologiske forklaringer. Det første vi kan merke oss, er spørsmålet om hvorvidt loven er deter-

7 7

ministisk eller probabilistisk, altså om den postulerer en sammenheng som alltid gjelder, eller bare en statistisk sammenheng. I vårt tilfelle er sammenhengen formulert deterministisk: Når man har høy feber som liten, får man hvite flekker på tennene. Den aktuelle loven kan imidlertid like gjerne være probabilistisk: Når man har høy feber som liten, er det x % sjanse for at man får hvite flekker på tennene. Hvorvidt mor til lille Per mente å formulere en deterministisk eller probabilistisk lov, vet jeg ikke. Deduktiv-nomologiske forklaringer er deterministiske — hvilket er én grunn til at blant andre historikere, med forestillinger om mennesket og samfunnet som grunnleggende udeterminerte (på grunn av fri vilje og/eller stor kompleksitet),8 har ment at Hempel er lite anvendbar. Hempel utviklet etter hvert en såkalt induktiv-statistisk modell til forklaring av probabilistiske fenomener. Siden lovene her er av statistisk art, kan modellen ikke brukes til å utlede det som skal forklares, med samme logiske nødvendighet som i deduktiv-nomologiske forklaringer. Men fenomenet vil fortsatt være å vente, fordi Hempel krever at en gyldig induktiv-statistisk forklaring skal vise at det var eller er svært sannsynlig at det som skal forklares, inntraff eller inntreffer («highly probable that the given outcome will occur»).9 Det følger av dette at Hempel mener at fenomener som ikke er å vente — som ikke er gitte eller svært sannsynlige — heller ikke kan forklares. Det må imidlertid understrekes at Hempel, hvis jeg har forstått ham riktig, vil mene at de aller fleste fenomener kan forklares så fremt man spesifiserer dem godt nok. Hvis bare 40 % av de som har høy feber som barn, får hvite flekker på tennene, ville han si at høy feber som barn ikke forklarer hvite flekker på tennene, men at vi ved å undersøke og spesifisere gruppen av voksne med hvite flekker på tennene og høy feber som barn, vil kunne finne andre omstendigheter i tillegg til den høye feberen som, når de tas med i betraktningen sammen med tilhørende lover, forklarer de hvite flekkene — f.eks. en lang ammeperiode eller noe slikt. Den forholdsvis lave statistiske sammenhengen (40 %) får dermed en heuristisk funksjon: Samvariasjonen blir et søkeverktøy, men den er ikke en del av forklaringen.10

Noe annet vi kan merke oss ved odontologieksemplet, er at gyldige deduktiv- nomologiske (eller induktiv-statistiske) forklaringer ikke skiller mellom årsaksfaktorer og epifenomener eller symptomer. De hvite flekkene forklares ved den høye feberen, men den høye feberen kan selv ha vært forårsaket av en sykdom som førte til både feberen og de hvite flekkene. Vi kan vel til og med tenke oss at sykdom-

8 8

9 9

10 10

men kunne ha ført til de hvite flekkene selv uten den høye feberen, hvis den unge pasienten på et tidlig tidspunkt i sykdomsutviklingen hadde fått febernedsettende medisin, eller hvis ikke alle som får sykdommen som barn, får høy feber. Denne (bak)siden av Hempels forklaringsmodell har vært gefundenes Fressen for filosofer som med iver og oppfinnsomhet har konstruert eksempler på forklaringer som er gyldige innenfor Hempels modell, men som for å si det forsiktig virker intuitivt problematiske.11

Et tredje punkt henger sammen med — og forklarer — det forrige, nemlig at kausalitet eller årsaksforhold ikke har noen plass i Hempels forklaringsmodeller.12 For å forstå hvordan Hempel kan ha dette synet, er det viktig å være klar over at hans forklaringsmodell er en syllogisme der man fra de empirisk etterprøvbare premissene (loven og omstendighetene) utleder explanandum. Hempels såkalte covering law-forklaringer er argumenter, og selve forklaringen er ren logikk. Ved å trekke kausalitet inn i forklaringene, trekker man med seg et sett metafysiske forestillinger som Hempel, ved å forme sin forklaringsmodell som en syllogisme, unnslipper. Hempel tar ikke stilling til hvorvidt kausalitet finnes i verden eller bare er forhold vi som observatører projiserer inn i verden. Som logisk empirist vil han imidlertid holde begrepet utenfor vitenskapelige forklaringer. Ved å konstruere en forklaringsmodell der forklaringer er argumenter med empiriske lover og omstendigheter som de eneste premissene, slipper han å forholde seg til kausalitetsbegrepet. At lovene i deduktiv-nomologiske forklaringer ofte formuleres som kausallover, trenger ikke plage ham; kausaliteten er ganske enkelt irrelevant for hvorvidt lovene er gyldige.

II

Lille Per var ikke fornøyd med morens deduktiv-nomologiske forklaring på hvorfor hun hadde hvite flekker på tennene. Hempel ville sagt at dét var Pers problem. Wesley Salmon derimot, ville sagt at Per åpenbart ikke var interessert i — eller i alle fall ikke tilfreds med — en deduktiv-nomologisk forklaring. Det Per ville ha, var antakelig en slik forklaring Salmon ville gitt ham, nemlig en kausal-mekanis- tisk forklaring. Lille Per ville vite hvilke faktorer som hadde forårsaket de hvite flekkene, og ville antakelig ha en så detaljert redegjørelse som mulig, gjerne helt

11 11

12 12

ned på kjemisk og molekylært nivå, for mekanismene som hadde ført til de hvite flekkene.

Fra slutten av 1960-årene var Salmon (d. 2001) en av Hempels mest toneangivende kritikere innenfor kretsen av filosofer. Et av hans hovedankepunkter er at verken den deduktiv-nomologiske eller den induktiv-statistiske modellen forklarer på hvilken måte ting skjer, hvilket henger sammen med at kausalitet som nevnt ikke har noen plass i Hempels modeller. I Salmons forklaringsskjema er imidlertid kausalitet helt sentralt. Årsaker i hans begrepsbruk er ting (i vid betydning) i verden som frembringer virkninger i form av (mer enn forbigående) endringer. Å forklare et fenomen består for ham i å finne (verdiene til) de statistisk relevante årsaksfaktorene og å vise de kausale forbindelsene mellom disse faktorene og det som skal forklares.13 En kausal forbindelse er det som finner sted når to eller flere «kausale prosesser» — definert som prosesser med potensial til å skape endring — møtes («causal intersection») og endrer hverandre mer enn bare forbigående («causal interaction»).14

For å illustrere forskjellen mellom Hempels induktiv-statistiske forklaringsmodell og sin egen kausalmodell bruker Salmon et eksempel med atskillig lavere sannsynlighet enn de hvite flekkene på tennene til Pers mor. Vi så at Hempel ikke ville si at høy feber som barn forklarer hvite flekker på tennene hvis forekomsten er eksempelvis 40 %. Salmon viser til forekomsten av leukemi blant amerikanske soldater som overvar en kjernefysisk prøvesprengning i 1957. Tilfellene av leukemi blant disse var litt, men bare litt større enn i kontrollgruppen, og andelen av soldatene som utviklet leukemi, var svært liten: ca 0,3 %. Hempel ville derfor ikke si at nærheten til prøvesprengningen forklarer leukemitilfellene (med mindre man fikk spesifisert gruppen på en slik måte at man oppnådde stor sannsynlighet for leukemi). Salmon — og legen som foretok undersøkelsen Salmon bruker som grunnlag — ville likevel si at nærheten til radioaktiviteten var en årsak til leukemitilfellene, siden den statistiske samvariasjonen er signifikant og det kan vises hvordan eksponering for radioaktivitet kan føre til at celledelingen løper løpsk.15 Salmon vil med andre ord ikke bare insistere på at kausalitet hører hjemme i forklaringer, men vil også bruke kausalitetsbegrepet om fenomener med til dels

13 13

14 14

15 15

svært liten sannsynlighet. Og mens Hempel ville si at vi ikke kan forklare fenomener med liten sannsynlighet, ville Salmon si at så fremt den potensielle årsaksfaktorens bidrag er statistisk signifikant og vi kan vise hvordan årsaken frembringer virkningen gjennom kausale interaksjoner, har vi en gyldig forklaring. Med utgangspunkt i partikkelfysikk antar nemlig Salmon at verden er grunnleggende udeterminert, i den forstand at det er (og vil forbli) umulig å gjøre mer enn å anslå sannsynligheter for at visse fenomener finner sted innenfor et gitt tidsrom.16

I sine senere arbeider åpner Salmon for at den kausal-mekanistiske forklarings- modellen og en mindre rigid variant av den deduktiv-nomologiske modellen enn Hempels ikke er konkurrerende, men komplementære måter å forklare på, eller snarere retninger å søke forklaringer i. Begge kan gi gyldige forklaringer på ett og samme fenomen. Forklaring ved henvisning til stadig mer generelle lover kan betraktes som en slags forklaring «ovenfra». Kausal-mekanistisk forklaring ved hjelp av stadig mer detaljerte redegjørelser for hvordan ting frembringer endringer i andre ting, kan betraktes som en slags forklaring «nedenfra».17 Noen ønsker den ene typen forklaring, andre ønsker den andre typen forklaring, eller én og samme person kan ønske seg den ene typen forklaring én gang eller på ett fenomen og den andre typen forklaring en annen gang eller på et annet fenomen.

III

Det pluralistiske synet på forklaringer som Salmon tok til orde for fra slutten av 1980-årene, var påvirket av og sammenfalt langt på vei med den analysen som Peter Railton utviklet noen år tidligere.18 Railton nyanserte Hempels deduktiv- nomologiske skjema, og tilpasset det probabilistiske forklaringer, ved å endre det slik at det bare forklarte hvorfor explanandum ville finne sted med så og så stor sannsynlighet, i stedet for å forklare hvorfor det var å vente at explanandum ville

16 16

17 17

18 18

finne sted.19 Railtons probabilistisk-deduktiv-nomologiske forklaringsmodell kan dermed brukes til å forklare også fenomener med liten sannsynlighet. Av større interesse for historikere er imidlertid begrepet ideal forklaringstekst som Railton utviklet. En ideal forklaringstekst inneholder all relevant informasjon om hvorfor og hvordan det som skal forklares har funnet sted: både helt grunnleggende lover og lavereordenslover som er utledet av disse, spesifikke årsaksmekanismer tilbake til tidenes morgen, og strukturer som det som skal forklares, er en del av.20 Railton mener at slike tekster har det han kaller nomotetisk form. Det innebærer at lovbaserte argumenter utgjør grunnstrukturen, men at idealteksten inneholder mye annet i tillegg.21 Mens Hempel er fornøyd med en forklaring så lenge den er et gyldig argument der ett av premissene er en lov, sier Railton at målet med forklaringer er teorier som setter oss i stand til å forstå hva det vi vil forklare skyldes (er «due to»).22 Selv om deduksjon fra lover er «the basic structure» i vitenskapelige forklaringer, er slike argumenter langt fra alt: «scientific explanations are not merely arguments or demonstrations, they are accounts, analyses of what happens and why», og ideale forklaringstekster «contain much that is unnecessary for demonstrating the nomic expectability of the explanandum».23

Ideale forklaringstekster produseres naturligvis ikke i virkeligheten. Gyldige forklaringer gir i stedet det Railton kaller forklarende informasjon, nemlig brokker av idealteksten. Brokkene kan være lover som ikke er tidligere kjent, mekanismer som ikke er tilstrekkelig klarlagt, eller annen informasjon som bidrar til å belyse lovene eller mekanismene. En forklaring er gyldig i den grad den inneholder informasjon som ville vært en del av idealteksten, og jo mer av idealteksten den avdekker, jo bedre er den. Idealteksten blir en objektiv, men ukjent størrelse vi kan bruke til å måle hvor god en gitt forklaring er. Hvor mye og hva slags informasjon som skal gis, er et pragmatisk spørsmål: Det avhenger av konteksten, nær- mere bestemt av forutsetningene og interessene til den som har stilt det hvorforspørsmålet som forklaringen er utformet for å besvare, eller i praksis leseren.24

Siden den ideale forklaringsteksten inneholder all relevant informasjon om hva explanandum skyldes, blir forklaringer i Railtons modell mer omfattende enn

19 19

20 20

21 21

22 22

23 23

24 24

Hempels, som bare krever en empirisk testet lov og etterprøvbare omstendigheter. Men samtidig fordrer Railton også mindre av en forklaring enn Hempel. Tvert imot Hempel understreker Railton nemlig at forklaringer som ikke inneholder lover, ikke dermed er ugyldige. Hvor god en «lovløs» forklaring er, avhenger av hvor godt den belyser den relevante ideale forklaringsteksten. Siden Railton anser at idealteksten er bygd opp rundt lover og at målet med vitenskap er større teoretisk forståelse, mener han likevel at lovløse forklaringer kan bli bedre — dvs. gi mer forklarende informasjon — ved å inkludere lover.

Siden Railton flere steder legger vekt på at vitenskapelige forklaringer tar sikte på å «elucidate the mechanisms at work», antyder Salmon at Railtons modell bør kalles primært mekanistisk og bare sekundært nomotetisk.25 Etter mitt skjønn er poenget at Railtons idealtekst rommer forklaringer i begge retninger, jf. hans egen oppsummering av modellen:

[A]n ideal nomothetic explanatory text […] is an ideally complete (and hence ideal also in the sense of unattainable) explanatory account, structured around an elaborate covering law-argument that reaches the heights of theory. In the case of a causal particular-fact explanation an ideal text also includes an account of all the strands in the causal network that terminates in the explanandum. […] (There is, however, an enormous amount of material deliberately left out of ideal texts, for much of what is true of the explanandum, or its causal history, is not explanatory relevant.) […] [A]n informal, «lawless» explanation […] is explanatory to the extent that it conveys information against a standard background that accurately illuminates the relevant ideal nomothetic text. (A standard background is an explanatory context that includes a mixture of: interest in knowing the explanation, ignorance of any details of the relevant nomothetic text, and knowledge of the concepts, etc. necessary to fill in the relevant portion of the ideal text.) A proffered explanation conveys illuminating information against a standard background by, as it were, furnishing answers to questions that arise in this context concerning why the explanandum occurred, for these answers enable us to fill in bits of the relevant ideal text. The more such questions are answered by a proffered explanation, and the more accurately they are answered, the more of the relevant ideal text is illuminated, and the more explanatory information is conveyed, and (roughly) the better the proffered explanation.

26

25 25

26 26

Hvilken av retningene det blir lagt mest vekt på, vil, så langt jeg kan forstå, avhenge av hvilken vitenskapsdisiplin det gjelder. Hovedretningen i vitenskaper som fysikk eller kjemi vil være nomotetisk. I historie, og muligens også i andre historiske vitenskaper som geologi eller paleontologi, vil hovedretningen være mekanistisk.

IV

Av de tre filosofene som er presentert her, er Hempel den klart mest kjente. Han er også den eneste som har analysert forklaringer i historie spesielt, og som eksplisitt har hevdet at hans forklaringsmodell også gjelder historie.27 I «The Function of General Laws in History» kritiserer Hempel historikerne fordi særlig de generelle lovene «are not clearly indicated, and can not unambiguously be supplemented». Historikernes analyser kan derfor ikke kalles forklaringer, men bare «forklaringsskisser» bestående av «a more or less vague indication of the laws and initial conditions considered as relevant».28 I 1960-årene, den deduktiv-nomologiske modellens gylne tiår, erklærte betydelige historikere seg som tilhengere av Hempels syn på forklaringer. F.eks. åpner senere nobelprisvinner i økonomi Robert Fogel sin bok om jernbanens betydning i amerikansk økonomisk historie med å slutte seg til Hempels insistering på at «[i]n history as anywhere else in empirical science, the explanation of a phenomenon consists in subsuming it under a general empirical law».29 Hempels skepsis til kausalitetsbegrepet ser ikke ut til å ha pla-

27 27

28 28

29 29

get historikerne, muligens fordi de aldri har vært klar over den.30 I sin doktoravhandling om årsaksproblemer i historisk forskning viser Ottar Dahl hvordan norske historikere langt på vei har betraktet forklaring som synonymt med årsaksforklaring.31 Ingenting tyder på at dette er et norsk særtrekk, eller på at situasjonen har forandret seg vesentlig i løpet av det nesten halve århundret som er gått siden Dahls undersøkelse. Det som derimot har endret seg, er Hempels oppslutning i historikermiljøet, som er sterkt svekket. Det er riktignok bare fem år siden historikeren Clayton Roberts ga ut en bok med tittelen The Logic of Historical Expla- nation, der han med stor energi setter seg fore å vise hvordan historiske detaljforklaringer («micro-colligation») er basert på Hempels covering law-modeller, enten historikerne selv erkjenner det eller ikke.32 Etter mitt skjønn lykkes han imidlertid ikke, hvilket er høyst forståelig: Gitt problemene ved Hempels forklaringsmodeller generelt, ville det være underlig om de ga et noe nær fyllestgjørende bilde av forklaringspraksisen i historiefaget.

Salmon har skrevet litt om forklaringer i arkeologi,33 men utgangspunktet og mange av eksemplene hans er fra fysikk. Dette er formodentlig én grunn til at han er så vidt ukjent blant historikere.34 Den amerikanske historikeren Fritz Ringer har imidlertid hevdet at Salmons kausal-mekanistiske forklaringsmodell, der to prosesser møtes og endrer hverandre, likner historikernes måte å forklare på.35 Historikernes stadig mer detaljerte belysning av årsaksrekker — «expliquer plus, c’est raconter mieux»36 — har etter mitt skjønn klare paralleller til Salmons bilde av forklaring som avdekking av kausale interaksjoner på mikroplanet. Salmons probabilistiske kausalprosessmodell er også nært beslektet med filosofen Behan McCullaghs analyse av årsaksforklaring i historiefaget. Med «årsak» forstår McCullagh «an event which produces a conjunction of something that has a tendency to produce an effect of the kind which occurred in certain circumstances,

30 30

31 31

32 32

33 33

34 34

35 35

36 36

and the presence of those triggering circumstances».37 Ifølge McCullagh er historiske forklaringer genetiske, i den forstand at en adekvat historisk forklaring går tilbake til den første hendelsen som signifikant økte sannsynligheten for et slikt fenomen som skal forklares, og beskriver alle de «contingently necessary» hendelsene som endret denne sannsynligheten inntil fenomenet inntraff.38

Et sentralt begrep hos McCullagh, som blant annet bygger på R. Harré og E.H. Maddens innflytelsesrike analyse av såkalte kausalkrefter, er tendenser.39 Ideen er at ting (i vid betydning) har iboende tilbøyeligheter til å frembringe visse virkninger under gitte omstendigheter. Hvis tingene — årsaksfaktorene — er til stede uten at virkningen av tendensen inntreffer, er det fordi andre ting påvirker prosessen og endrer utfallet. Tendenser er med andre ord en slags generelle lover, som følgelig spiller en viktig rolle i McCullaghs kausale forklaringsmodell. Lovenes funksjon hos McCullagh er likevel svært forskjellig fra den posisjonen de har i Hempels covering law-modeller. Derimot ser de ut til å ha omtrent den samme plassen hos McCullagh som Jens Arup Seip vil gi dem. I 1975 formulerte Seip sitt syn på lover i historien på følgende måte:

For historikeren er i virkeligheten et stort antall enkle årsaksforhold eller handlingsmønstre på det rene. Når slike årsaksforhold skal beskrives, kan de i alminnelighet gis denne form: En forekomst A vil gi en virkning i retning B. Regelen sier ikke at hvis A forekommer, så vil også B inntreffe; den sier at med A er en faktor tilstede som gjør B mer sannsynlig enn ellers ville vært tilfelle. På historikerens arbeidsfelt er A bare én av mange faktorer som alle har sine ulike virkninger. Den faktiske historiske utvikling som registreres er et resultat av samvirkninger og kryssvirkninger av mange slag. Regelen om A’s virkningsretning kan derfor være riktig og historisk interessant selv om B sjelden eller aldri inntreffer. […]

Det eksisterer hva vi kan kalle lovmessigheter, dvs. årsaksfaktorer av almen art, som innenfor historieforskningen bør betraktes som aprioriske. I utgangspunktet har historikeren å gjøre med et stort antall slike mekanismer knyttet til institusjonelle arrangementer i vid forstand og til menneskelig psykologi.

Disse mekanismer er ikke jernhårde i den betydning at deres virkning er gitt, selv om virkemåten er det. De kan betraktes som iboende tendenser, som muligheter for endring i bestemte retninger. Resultatet er avhengig av et samspill mellom flere faktorer. Det er åpenbart at antallet av virkende faktorer i en histo-

37 37

38 38

39 39

risk prosess ikke kan overskues i sin helhet, og at vekten av de enkelte faktorer i en gitt situasjon vanskelig kan jevnføres. Dette forklarer det uforutsigelige når det gjelder virkningen av den enkelte faktor, og også det uforutsigelige i den historiske prosess som helhet.

40

Jeg vil tro Seips syn, som altså er på linje med McCullaghs, er dekkende for de fleste historikere. Jeg vil likevel ta et lite forbehold for påstanden om at «vekten av de enkelte faktorer i en gitt situasjon vanskelig kan jevnføres.» Etter mitt skjønn er det nettopp slik veiing historikere driver med når vi sier hvilke faktorer som har vært viktigst for det vi skal forklare. Men uansett hva man måtte mene om veiing av årsaksfaktorer, hevder altså både Seip og McCullagh at lover brukes i forklaring av historiske fenomener. Slike lover omfatter både vitenskapelig etablerte naturlover som gravitasjonsloven eller relativitetsteorien og allmenne mer eller mindre vage og mer eller mindre trivielle forestillinger om psykologiske og sosiale sammenhenger som at folk ønsker anerkjennelse eller at makt korrumperer.

Salmons mekanistiske kausalprosessmodell gir trolig en bedre beskrivelse av historiske forklaringer enn Hempels covering law-modeller. Jeg vil likevel mene at det er vesentlige sider ved historikeres forklaringspraksis som ikke fanges opp av Salmons modell, men som derimot kan forstås ved hjelp av Railtons begreper om forklarende informasjon som brokker av en nomotetisk og kausal-mekanistisk ideal forklaringstekst. Selv om Railtons modell er utviklet med utgangspunkt i naturvitenskap, og Railton selv ikke gjør noen forsøk på å overføre den til samfunnsfag, vil jeg prøve å antyde dens relevans for historie.

Noen ganger når historikere forklarer, gjør vi det ved hjelp av mer eller mindre eksplisitte henvisninger til generelle lover. Andre ganger gjør vi det ved detaljerte beskrivelser av årsakssammenhenger: av hvordan noe eller noen påvirker noe annet eller noen andre. Men en stor del, kanskje størsteparten av historikeres forklaringer består av informasjon om til dels svært små brokker av den ideale forklaringsteksten, i form av fakta eller tolkninger som skal sette leserne i stand til å forstå årsakssammenhengene eller å subsumere under lover uten at historikeren trenger å nevne verken de aktuelle årsaksmekanismene eller lovene som er tenkt å gjelde. Dette gjør historikerne fordi vi antar at mekanismene og lovene er kjent, slik at alt leseren trenger for å forstå hvorfor fenomenet som skal forklares fant sted, er visse opplysninger som gjør ham eller henne i stand til å plassere fenomenet i den relevante ideale forklaringsteksten. Som Railton skriver:

40 40

Those who already are familiar with common causal mechanisms may need or want, by way of explanation, only the barest hint of the relevant ideal text — mere mention of the value of a certain variable (the temperature, weight, size, salinity, cost, etc. of the stuff in question), or dropping the name of a causal factor (fire, a projectile, sickness, inattention, alcohol in the blood, a storm, etc.) may suffice, since they can fill in the remainder (or rather, as much of the remainder as interests them) by themselves.

41

Det som avgjør hva som bør tas med i en forklaring, er som nevnt konteksten: historikerens forestillinger om hvilken informasjon leseren trenger for å forstå det som skal forklares, på samme måte som historikeren selv forstår det. Når historikere kan gi fullt gyldige forklaringer som mangler både lover og årsaksmekanis- mer, er det fordi leseren kan tenke seg resten av den ideale forklaringsteksten selv. På denne måten blir «å forklare mer å fortelle bedre», eller rettere sagt å gi mer informasjon. (Hvorvidt informasjonen må ha en narrativ struktur, er et helt annet spørsmål som jeg ikke vil diskutere her.)

V

Det er på tide med et par eksempler fra historikeres forklaringspraksis. Fra 1951 til 1952 sank norsk lærproduksjon med over førti prosent. Finn Erhard Johannessen forklarer krisen på denne måten:

Krisen hadde mange årsaker. Det var en internasjonal konjunkturkrise, men det er også sannsynlig at det hadde foregått en overekspansjon i den norske garveriindustrien i de fem første årene etter krigen. Dertil kom endringer i den offentlige økonomiske politikken: Liberalisering av utenrikshandelen og avvikling av prisreguleringen.

42

Deretter følger en mer detaljert beskrivelse av hvordan frilistingen og avviklingen av prisreguleringen førte til at de norske lærprodusentene mistet kunder til utlandet. Med en del velvilje kan opplysningen om den internasjonale konjunkturkrisen tolkes som en henvisning til en generell lov om at avsetningen svikter når etterspørselen synker (ceteris paribus). Når Johannessen bare så vidt nevner den internasjonale konjunkturkrisen, uten verken å henvise eksplisitt til loven om sammenheng mellom tilbud og etterspørsel eller å vise mekanismene som skapte

41 41

42 42

avsetningsvansker for de norske produsentene, må det skyldes at han tar for gitt at hans lesere kjenner både den generelle loven og de kausale mekanismene. Vi kan vel også finne en liknende, generell, om enn triviell lov som dekker det andre momentet i forklaringen (etterkrigsoverekspansjonen), noe i retning av at når produksjonen øker så mye i en periode at tilbudet overstiger etterspørselen, vil produsentene få avsetningsproblemer senere hvis ikke etterspørselen deretter øker tilsvarende. De to siste momentene, som Johannessen altså går mer inn på senere, kan karakteriseres som detaljerte beskrivelser av to kausalprosesser, nemlig hhv. frilistingen og avviklingen av prisreguleringen, som begge bidro til redusert avsetning fordi lærindustriens kunder begynte å kjøpe varer fra utenlandske produsenter med lavere priser.

Et annet eksempel viser enda tydeligere hvor knappe historiske forklaringer kan være, dvs. hvor mye de kan ta for gitt, og samtidig ha forklaringskraft. I min bok om Club 7 omtaler jeg et særegent trekk ved de lovene klubben vedtok sommeren 1972, nemlig at Attila Horvath og Trond Jensen skulle være «selvskrevne medlemmer av styret», som til sammen skulle bestå av tre til fem personer. Attila og Trond skulle altså utgjøre mellom to tredeler og to femdeler av styret så lenge de og klubben levde. Etter å ha redegjort for denne pussige beslutningsstrukturen setter jeg meg fore å forklare årsaken til Attila og Tronds nesten totale kontroll:

Club 7s historie hadde gitt Attila en enestående posisjon i klubben; han var selvskreven i styret. De nye vedtektene innebar slik sett bare en formalisering av gjeldende praksis, kanskje endatil en demokratisering. Tronds posisjon i Club 7 var også blitt betydelig i løpet av de fem åra siden han ble trukket inn i klubben; hans selvskrevne plass i styret skyldtes likevel mer hans funksjon som bindeledd til det offentlige. Ifølge Trond var det skattemyndighetene som insisterte på at han og Attila skulle være evige styremedlemmer; myndighetene ville vite hvem de hadde med å gjøre.

43

Dette avsnittet har verken (referanse til) generelle lover eller noen detaljert gjennomgang av årsaksmekanismer. Likevel — eller rettere sagt nettopp derfor — tror jeg kanskje det er typisk for forklaringer i historie. Attilas formelle posisjon forklares ved å minne leserne på informasjon de har allerede, nemlig hans de facto posisjon i Club 7. Tronds posisjon forklares ved å gi leserne (ny) informasjon om oppfatningen til skattemyndighetene, som klubben var helt avhengig av velvilje fra. Gitt lesernes forståelse av allmenne sosiale sammenhenger, er disse opplysningene alt de trenger for å skjønne hvorfor styret i Club 7 fikk en så særegen sammensetning.

43 43

VI

Et vesentlig poeng ved Railtons modell er at den åpner for gyldige forklaringer på mange nivåer og av flere typer. Den ideale kausale forklaringsteksten for et sosialt fenomen vil ha både et molekylært, individuelt og sosialt eller kollektivistisk nivå — i tillegg til å gi rom for rene naturfenomener. Det kan argumenteres for (men er ikke gitt) at forklaringer på individnivå skal ha en slags forrang, og jeg går nær- mere inn på forklaring av handlinger nedenfor. Men selv om det skulle være mulig å forklare alle sosiale fenomener ut fra individnivå, altså slik at metodologisk individualisme er en gyldig forklaringsstrategi, er ikke kollektivistiske forklaringer — som ofte vil ha form av lover om årsakssammenhenger på overindividuelt plan — dermed uten kraft, i den forstand at de ikke skulle kunne gi informasjon som setter leserne i stand til å forstå mer av hvorfor det som skal forklares, fant sted. Den ideale forklaringstekst rommer både individualistiske og kollektivistiske forklaringstyper. Der explanandum er en institusjon eller en praksis som gir den gruppen som opprettholder institusjonen eller praksisen, fortrinn i konkurranse med andre grupper, vil jeg mene at den ideale forklaringsteksten også rommer funksjonelle forklaringer, men dette er et altfor komplekst og omstridt felt til at det kan behandles fyllestgjørende her.44 Railton vil dessuten som nevnt gi rom for strukturelle forklaringer, altså forklaring av endring som ikke gjør bruk av kausal- mekanistisk informasjon. I historiefaget vil det så vidt jeg forstår innebære forklaringer uten henvisning til verken individuelle aktørers tanker eller handlemåte, eller kollektivistiske årsakssammenhenger.45 Dette er også en forklaringstype som er omstridt og som fortjener en langt mer inngående analyse enn det er rom for her. Jeg skal derfor nøye meg med antydningen som her følger.

Et eksempel på hvordan det kan presenteres gyldige forklaringer på flere nivåer,

44 44

45 45

er striden mellom Ungarn og Slovakia om den digre dammen og kraftverket som de to landene (dvs. Ungarn og Tsjekkoslovakia) i 1977 avtalte å bygge ved å demme opp grenseelva Donau like sør for Bratislava. Fra slutten av 1980-årene prøvde Ungarn å komme fri fra den uoppsigelige avtalen, men slovakene insisterte på at demningen og kraftverket skulle bygges. Da ungarerne stoppet arbeidet på sin side, ledet Slovakia elveløpet inn på sitt territorium og bygde kraftverket der. Ungarn protesterte heftig mot slovakenes tyveri av Donau. Striden endte imidlertid ikke i krig, men i Den internasjonale domstolen i Haag, som i 1997 erklærte at begge landene hadde forbrutt seg — Ungarn ved å bryte avtalen, Slovakia ved å demme opp Donau på egen hånd — og dømte dem til å samarbeide.46 Det metodologiske poenget er at landenes beslutning om å ta saken til Haag i stedet for i sine egne hender kan forklares så vel strukturelt ved hjelp av en generell lov — demokratier kriger ikke mot hverandre — som kausalt ved en detaljert beskrivelse av mekanismene som førte til at myndighetene i begge land valgte voldgift fremfor våpen.47 Selv om de fleste historikere ville foretrekke den siste forklaringsty- pen, hender det at vi på grunn av kildesituasjonen må nøye oss med den første. Hovedpoenget i denne sammenheng er at i Railtons analyse utfyller de to forklaringstypene hverandre i stedet for å stå i motsetning til hverandre.

Forklaring av handlinger står i en særstilling i historiefaget. Fagets objekt er studiet av fortidige sosiale eller kulturelle menneskelige forhold,48 og mennesker kan definitorisk sies å være de eneste vesener som handler. Det har dessuten blitt hevdet at handlinger må forklares prinsipielt forskjellig fra hendelser, fordi handlinger i motsetning til hendelser er styrt av eller er uttrykk for noe genuint menneskelig, nemlig intensjoner. Hva intensjoner er, vil jeg ikke gå nærmere inn på her. I første omgang er det tilstrekkelig å antyde at vi har å gjøre med bevisste, meningsfylte sinnstilstander. Motiver, grunner, hensikter er begreper som grenser inntil, og ofte brukes synonymt med intensjoner. For enkelhets skyld vil jeg i denne sammenheng definere handling som intensjonal, samtidig som vi ikke dermed utelukker at menneskelig adferd også kan være ikke-intensjonal, for eksempel når vi går i søvne eller handler på refleks, instinkt eller av

46 46

47 47

48 48

gammel vane eller ut fra så grundig innlærte mønstre at vi ikke lenger er oss dem bevisst.49

Mennesker er dyr, med ekstremt høy intelligens og et sofistikert språk. Men siden mennesker tenker før eller idet vi handler, har det som nevnt vært hevdet at handlinger må studeres og forklares på en vesensforskjellig måte fra måten anorganisk materie, planter og dyr studeres og forklares på innenfor naturvitenskapene. Et ekstremt uttrykk for dette synet er filosofen R.G. Collingwoods påstand om at «the cause of the event» for en historiker «means the thought in the mind of the person by whose agency the event came about». Disse tankene er handlingens «innside», som altså er det historikeren leter (dvs. bør lete?) etter, ved å tenke dem på nytt selv. Med Collingwoods berømte ord: «The history of thought, and therefore all history, is the re-enactment of past thought in the historian’s own mind.»50 I forlengelsen av dette har filosofen William Dray hevdet at å forklare handlinger består i å vise at den handlende, ut fra sine forestillinger og sin vurdering av situasjonen, hadde gode grunner for å handle som han eller hun gjorde, slik at «what was done would have been the thing to have done».51

Som flere har påpekt, blander Dray sammen den handlendes grunner med hans eller hennes begrunnelser. Mange av våre handlinger er ikke «the thing to have done», heller ikke fra vårt eget synspunkt. Og grunnene til at vi handler som vi gjør, er slett ikke alltid gode.52 Dray er for snill med sine studieobjekter. Collingwood rammes av noe av den samme kritikken. For å forklare hvorfor folk handler som de gjør, må vi vite mer enn hva de selv har ment med handlingen. En rekke andre faktorer, både på individuelt og sosialt plan (pluss naturfenomener), kan bidra til å forklare adferd. Historiske forklaringer som ikke tar hensyn til hva Marx og Freud, Foucault og Bourdieu — og en rekke andre psykologer og sam-

49 49

50 50

51 51

52 52

funnsforskere — har lært oss om hva som påvirker handlinger, blir dårlig historie.

Generelt vil jeg mene det må være intellektuelt utilfredsstillende å iføre historikere en metodologisk tvangstrøye, slik Collingwood og Dray foreskriver, som med- fører at våre forklaringer qua historikere blir atskillig snevrere enn den måten vi forklarer handling på i dagliglivet. Ingen ville finne på å si seg fornøyd med forklaringer av venners eller kollegers adferd som begrenset seg til hvilken mening de handlende selv la i adferden (Collingwood) eller ville legge i den hvis de ble bedt om å begrunne den (Dray). Selvsagt gir slike rene intensjonsforklaringer forklarende informasjon, for å bruke Railtons begrep. Men å gjøre en metodologisk dyd av en selvpålagt begrensning som hindrer historikere i å presentere andre, og ofte kausalt viktigere deler av den ideale forklaringsteksten, kan umulig være klokt. Å forklare en handling innebærer mer enn å forstå den handlendes intensjon eller mening. Joseph McCarthys tanker da han fra Kongressens talerstol hevdet at det amerikanske utenriksdepartementet var fullt av kommunister, er bare en begynnelse — og ikke nødvendigvis noen særlig god begynnelse — på arbeidet med å forklare hvorfor McCarthy sa det han sa.

Poenget ovenfor blir åpenbart hvis vi ser på tilfeller der det som skal forklares, er komplekse historiske fenomener som bosettingsmønsteret i Norge i senmiddelalderen, utbruddet av første verdenskrig eller spredningen av aids i Afrika. Seriøse forklaringer på slike fenomener, som etter mitt skjønn er bona fide explananda for historisk forskning, kan ikke begrense seg til rene tankeprosesser. Mindre åndfulle prosesser og hendelser må også inn i bildet, som bakterier, nye våpen og seksualvaner. Vi kan ikke forklare industrialiseringen i Europa på 1800-tallet uten å ta med noe så materialistisk som utviklingen av kullfyrte dampmaskiner. Like umulig er det å forklare den kalde krigens utvikling uten å forholde seg til atomvåpenteknologien. Harry Trumans tanker da han ga ordre til å slippe atombomben over Hiroshima eller beordret amerikanske styrker til å slå tilbake den kommunistiske invasjonen av Nord-Korea, er bare ett element i den ideale forklaringsteksten. Det betyr ikke at kaldkrigshistorikere må forstå relativitetsteorien, selv om jeg tror at vår (og våre leseres) forståelse av den kalde krigen ville blitt mer fullstendig om vi hadde forstått mer kjernefysikk, og at våre forklaringer av den kalde krigen dermed kunne bli bedre, i den forstand at vi hadde kunnet avdekke mer av den ideale forklaringsteksten.

SUMMARY

(Causal) Explanation in Historiography

The article describes the models for explanation presented by philosophers Carl Hempel, Wesley Salmon, and Peter Railton, and evaluates their application to historiography. The point of departure is Hempel’s deductive-nomological model, which is contrasted by Salmon’s causal-mechanistic model. Railton’s pluralistic model, based on his concept of an ideal explanatory text comprising all relevant due-to relations converging in the explanandum — causal, intentional, functional, or structural — and on his suggestion to regard explanations as accounts providing explanatory information, is introduced as an alternative that combines elements from the other two. The pragmatic aspects of Railton’s analysis, in which all information illuminating parts of the ideal explanatory text is seen as explanatory, are considered particularly valuable to the analysis of explanations proffered by historians. An indication of how such an analysis may proceed is provided by two examples from everyday Norwegian historical practice. Finally, it is argued that since our understanding of what any given explanandum is due to will increase as the relevant ideal explanatory text is illuminated, explanations in historiography should not be limited to intentional explanations, as Collingwood and Dray have suggested, but ought to include causal and structural and, where appropriate, functional explanations as well.