Professor Nils Roll-Hansen kritiserer — i en ellers svært positiv omtale — i Historisk tidsskrift bind 81, sidene 119—127, to prinsipielle aspekter ved vår bok Livets tre og kodenes kode. Fra genetikk til bioteknologi. Norge 1900—2000. Teoretisk eller metodisk kritiseres boka for å være «uklar» i forhold til «nyere teorier om den historiske utvikling av vitenskapens sosiale rolle» (s. 121) og «samspillet mellom vitenskap, ideologi og politikk» (s. 119). Boken rommer således — ifølge Roll-Hansen — «markerte, om ikke alltid like eksplisitte og presise, holdninger og vurderinger i slike spørsmål» (s. 120). Mer pragmatisk og konkret kritiseres vi for i praksis å innta et standpunkt som innledningsvis knyttes til «den sovjetiske kulturrevolusjon» og «studentrevolusjonen omkring 1970» og avslutningsvis beskrives som «karakteristisk for mye av den vitenskapshistorie som blir skrevet for tiden, i Norge så vel som i andre land.»

To andre anmeldere har kommentert en lignende uklarhet. I Forskningsetikk1 skrev Øyvind Baune at boken er både idéhistorie, vitenskapshistorie og politisk historie. «Men dette er genrer som har ulike mål: I en vitenskapshistorisk fremstilling er det rimelig at forfatterne også vurderer den vitenskapelige holdbarhet av de historisk gitte argumenter for en hypotese. Det samme kan sies om etikk, som gjelder normers og standpunkters gyldighet. Slik jeg derimot oppfatter idéhistorie, er den deskriptiv: den begrenser seg med å gjengi standpunkter og argumenter og sette det hele inn i en historisk og sosial kontekst. Sannhets- og gyldighetsspørsmålet er ikke dens domene» (s. 8). Ifølge filosofen Baune kan det være «problematisk å se» hva et «verk som krysser en slik genregrense» egentlig vil?

I Tidsskrift for Velferdsforskning2 påpekte Svein Atle Skålevåg et skifte eller en motsetning mellom et internalistisk vitenskapshistorisk perspektiv skrevet i presens som «sannhetens tid» (som dominerer omtalen av «oppdagelsen» av DNA), og en mer «idéhistorisk» og «desinteressert» tilgang, med tilbakelent ironi skrevet i preteritum (som dominerer behandlingen av «de åndssvake»). Skiftet eller motsetningen er nok den samme som påpekt av Roll-Hansen, men hvor han ønsker seg mer av det internalistiske perspektivet, burde vi ifølge Skålevåg i stedet i større grad gjort de nyere teoretikernes blikk — og ikke genetikernes — til vårt. «Da kunne diskusjonen i epilogen slynget sine (post)moderne spørsmål bakover i tid, og i boka. Da kunne de historisert genetikerne snarere enn teoretikerne. Ville det blitt en bedre bok av det? Det tør jeg ikke påstå. Men den ville kanskje bydd på noe større overraskelser» (s. 147).

Vitenskapsteori og vitenskapssosiologi

Roll-Hansen, Baune og Skålevåg har rett i at mange kriterier er med i spillet — samt at vi ikke alltid er like eksplisitte og diskuterende på hvilke og hvorfor. Og det dreier seg ikke bare om det trivielle forhold at det blant tre forfattere alltid er nyanser, som kanskje også sine steder er mer enn forskjeller i betoning.

I dette svar til Roll-Hansen diskuterer vi først det komplementære eller supplerende forholdet mellom vitenskapsteori og vitenskapssosiologi. Deretter rekapitulerer vi bokens bruk av idealtyper og fortellinger, samt dens forståelse av nasjon. Endelig diskuteres forholdet mellom opplysning og særinteresser, før vi vender oss til Roll-Hansens tre eksempler: den store debatten i 1915, psykiatri og eugenikk, samt eugenikk og recessiv arv. Avslutningsvis retter vi oppmerksomheten mot prinsipielle sider ved forholdet mellom vitenskap, opinion og politikk.

Baune atskiller nok genrene mer enn vi ville gjøre, men har rett i at vi noen steder bare gjengir standpunkter og argumenter mens vi andre steder tar stilling til holdbarhet og gyldighet; Skålevåg har rett i at vi skiftevis inntar et «internalistisk vitenskapshistorisk» og et mer «desinteressert og idéhistorisk» perspektiv; og Roll- Hansen har tilsvarende rett i at vi — i tillegg til vitenskapshistorie — anvender både vitenskapsfilosofi og vitenskapssosiologi.

Bokens tre kritikker av sosialdarwinismens generalisering fra naturens til samfunnets seleksjonsmekanismer, av mellomkrigstidens mainstream eugenikk samt av reduksjonismen og essensialismen i kjølvannet etter Francis Cricks «sentraldogme», forutsetter alle «intern» vitenskapsfilosofi eller vitenskapelig metodelære. Bokens tre forklaringer av hvorfor stedegenhets-tesen overlevde så godt så lenge i norsk landbruk, hvorfor den molekylære visjonen på DNA-nivå fikk så stort gjennomslag etter andre verdenskrig, samt av hvorfor en rekke bioteknologiske muligheter (som f.eks. superlaks) ikke fikk aksept som legitime, er alle vitenskaps-sosiologiske i alle fall i den enkle forstand at deres kriterier ikke bare er «interne».

Som sådan er Livets tre og kodenes kode en del av den generelle utvikling hvor vitenskapsfilosofi gjennom de siste årtier er blitt supplert med og/eller kritisert av vitenskapshistoriske og -sosiologiske innsikter. I de mest pregnante (men ikke alltid mest presise) formuleringer gjør de suksessive retningene krav på å avløse — ikke bare å supplere — hverandre. Thomas S. Kuhns3 historisk orienterte forståelse av paradigmer skulle slik erstatte de internt vitenskapelige sannhets- eller demarkasjonskriterier i den vitenskapsfilosofiske tradisjon fra Karl Popper.4 Og kunnskapssosiologiske studier av vitenskap «in the making» og «in action» i tradisjonen fra Bruno Latour 5 m.fl. skulle igjen vise at også de kuhnske paradigmeforklaringene var for vitenskapsinterne eller «internalistiske».

Den såkalte «science war»6 som spøker bak Roll-Hansens kritikk, var en fremprovosert, men effektfull tilspissing av spørsmålet om relasjonen mellom vitenskapsfilosofi, -historie og -sosiologi. Etterlot de nyere, mer «konstruktivistiske» til- nærmelser noe kriterium, noen demarkasjonslinje, for å skjelne mellom sant og falskt — eller åpnet de for en vilkårlig og relativistisk eller postmoderne laissezfaire?

Livets tre og kodenes kode har bevisst hentet inspirasjon fra både vitenskapsfilosofi, -historie og -sosiologi. Ingen av de tre utgjør noe privilegert standpunkt. De er snarere supplerende synsvinkler eller tilnærmelsesmåter enn alternative og gjensidig utelukkende metoder. Vi har øst av og forsøkt oss med dem alle — og i praksis brukt hva vi fant hadde størst forklaringsverdi på de forskjellige problemstillinger og emner. I likhet med Sheila Jasanoff har vi altså brukt den såkalte konstruktivisme «not as one alternative but an enhancement of scientists’ own professional understanding of how science is done.»7

Kritikk er imidlertid aldri bare et spørsmål om det kritiserte. Den har også alltid selv et standpunkt. Således også hos Roll-Hansen, som konsekvent omtaler vitenskap i entall og/eller bestemt form. Som oftest er konteksten naturvitenskap, men ganske ofte generaliseres dens idealer til også human- og samfunnsvitenskap.

1930-tallets ideal om én enhetsvitenskap, Karl Poppers «unity of method» eller ideen om en «unity of knowledge» på genetisk-biologisk grunnlag, slik som Edward O. Wilson nylig har forfektet i Consilience,8 er nærliggende assosiasjoner. Men uansett: Roll-Hansens standpunkt er her som ellers «philosophy of science», med en klar demarkasjonslinje mellom «sant» og «falskt» — eller «god» og «dårlig» vitenskap.

Roll-Hansen er dermed nok for vennlig imøtekommende eller teoretisk unnvikende når han gjør uenigheten mellom oss til kun et gradsspørsmål om betoning av «litt mer» internalistisk «naturvitenskapelig» forklaring (for ham) eller «litt mindre» (for oss). Bak ligger en prinsipiell forskjell i forståelsen av både naturvitenskap, naturvitenskapelige metoders gyldighet på andre områder og av vitenskapens rolle i politikken.

Forskning er blitt en viktig premissleverandør til politiske beslutninger — og Roll-Hansen har et godt blikk for politisk-ideologisk overstyring av vitenskap. Men en «rasjonell politikk» springer ikke direkte ut av vitenskapen. I Livets tre og kodenes kode er det et normativt — om man vil demokratisk — utgangspunkt at politikken bør sette rammebetingelser, både muligheter og grenser, for vitenskap. Skjer det ikke, blir det i stedet markedet og økonomien som bestemmer.

Sammenfattende deler vi således verken Roll-Hansens «scientisme» eller den såkalt «sterke konstruktivismens» programerklæring om at ikke bare de ytre rammebetingelsene, men også naturvitenskapens interne utvikling, alltid kan forklares ut fra vitenskapssosiologien. Tilsvarende er vi heller ikke enige i Latours tredje «rule of method», som hevder at «since the settlement of a controversy is the cause of Nature’s representation, not its consequence, we can never use this consequence, Nature, to explain how and why a controversy has been settled.»9

Hvis klarhet er ensbetydende med å velge én av det intellektuelle markeds mange teorier som ståsted, f.eks. vitenskapsfilosofi eller vitenskapssosiologi, scientisme eller konstruktivisme, er det altså et poeng for oss å være «uklare» — eller «pragmatiske» og «eklektiske». Kanskje er «science war» erklært på bakgrunn av hva som også kunne oppfattes som komplementære tilnærmelser? Kanskje har både den eldre «scientismen» og den nyere «konstruktivismen» hver sin forklaringskraft på hvert sine områder — og ingen av dem legitimt krav på metodologisk primat eller dominans?

Idealtyper,fortellinger og nasjon

Blant de mange metodologiene som altfor ofte absolutteres til programerklæ- ringer, har vi altså ikke funnet den éne metoden eller det éne ståstedet. I stedet har vi betjent oss av tre mer litterære eller stilistiske grep.

To idealtyper

«Livets tre» og «Kodenes kode» var logo for henholdsvis «Den annen internasjonale kongress for rasehygiene» og «The Human Genome Project». Ikonografien illustrerer utviklingen fra gjenoppdagelsen av Mendels lover i 1900 til kartleggingen av menneskets genom på DNA-nivå i 2000, og Livets tre og kodenes kode «rendyrker» de to logoer som idealtyper. De er verken ment som rene teoretiske modeller eller rene empiriske generaliseringer. Intensjonen er — som hos Max Weber og i nyere tid hos Michael Gibbons m.fl.10 — å begrepsliggjøre den vesentlige eller avgjørende nye tendensen i en utvikling. Således er det verken en (logisk) motsigelse eller en (praktisk) inkonsekvens å hevde både at «teori og praksis er to sider ved genetikken som har vært til stede fra begynnelsen av» og at intervensjonene (eller i Roll-Hansens terminologi «praksis») er blitt flere. Begge kan utmerket godt være tilfellet — og vi har fortalt historien som om begge var tilfellet. Utviklingen fra genetikk til bioteknologi er ikke en utvikling fra teori til praksis. Genetikken har helt fra begynnelsen vært både teori og praksis. Men som bioteknologien er de genetiske innsiktene også mer og mer blitt intervensjon og teknologi, «omkoding» på molekylært nivå, eller — om man vil — «praksis».

En stor og flere små fortellinger

Vi forteller en stor og flere små fortellinger, som kanskje — kanskje nettopp ikke — kunne ha vært bedre integrert.

Den store fortellingen er mest eksplisitt i bokens Prolog, Mellomspill og Epilog. Tema er her graden eller enheten av kontinuitet og brudd fra den mendelske genetikk til bioteknologiens molekylære visjon. I et nytt etterord til standardverket The Path to the Double Helix beskriver Robert Olby denne utviklingen som et klassisk eksempel på et paradigmeskifte i Kuhns forstand.11 Vi argumenterer i stedet for at skiftet fra mendelsk genetikk til den molekylære visjonen oppfyller tre av Kuhns fem kriterier for et paradigmeskifte: 1) Den nye viten krevde nye instrumenter og laboratoriumsrutiner, 2) den ble sammenfattet i nye lærebøker og manualer, og 3) den skapte en ny terminologi, et nytt språk. Men to andre — og

for Kuhn også nødvendige — kriterier er ikke oppfylt: 4) Den nye viten er ikke inkommensurabel med den gamle: mendelismen forblir en gyldig ramme, og 5) jakten på den biokjemiske substansen eller den molekylære visjonen — ikke en intern «teoretisk» anomi — var avgjørende motivasjon for forskningen (ss. 157—159).

De mange små fortellingene er nedslag i utvalgte knutepunkter, eksemplariske episoder fra genetikkens norgeshistorie. Både før og etter overgangen til «den molekylære visjonen» illustrerer knutepunktene utviklingen i vitenskap, medisin og næringsmiddelproduksjon så vel som politikk og mentalitet. Den ene store og de mange små fortellingene er altså ikke hele historien. Vi har valgt å utdype knutepunkter fremfor å forsøke å få alt med. Den konstruerte «ku uten rase», Norsk Rødt Fe, belyser slik den positive aksepten av tradisjonell avl på samme måte som forsøkene med genmodifisert superlaks (som ble stoppet) illustrerer den nye skepsisen til genetisk modifiserte matvarer.

Den ene store og de mange små fortellinger utgjør til sammen en ennå uavsluttet historie. Vår fortelling er derfor ingen enkelt metahistorie eller genre i Hayden Whites12 forstand. Livets tre og kodenes kode er verken komedie eller tragedie — eller for den saks skyld kriminalroman. Vi spør mer enn vi svarer, og spørsmålene er — på deres beskjedne nivå — selv en intervensjon i den ennå uavsluttede historien.

Norge i verden

Et tredje metodisk eller stilistisk grep er mindre bemerket og kommentert enn de to idealtypene og den ene store og de mange små fortellingene, men ikke av mindre prinsipiell betydning.

Oversiktsverket Norge 1814—1914 sammenfattet den fremtredende rollen arv og biologi spilte i den unge norske nasjonens forsøk på å bestemme sin egenart og definere sin identitet. Likevel er genetikkens og bioteknologiens historie i Norge beretningen om en liten nasjon som tar en internasjonal utvikling inn over seg, for å prege og bruke den på sin egen måte. Fra P. Chr. Asbjørnsen (som introduserte Charles Darwin i 1861) over Otto Lous Mohr (som kom hjem med Thomas H. Morgans kromosomstudier og bananfluer i 1920-årene) til Kåre Berg (som førte DNA-nivået inn i medisinsk genetikk i slutten av 1960-årene) er norsk genetikk en «avhengig variabel» som ikke lar seg forstå ut fra en «metodologisk nasjonalisme». De få nordmenn som er mer enn bipersoner på den internasjonale scenen lar seg ikke forstå og forklare ut fra den nasjonale scenen. Som tankeform

er det særnorske like mye skapt som forefunnet, mer fornorsket enn urnorsk. På genetikken og bioteknologiens område var de nasjonale strategene importører. Deres vitensproduksjon var — med et moderne uttrykk — transfer of knowledge, og den «metodologiske nasjonalismen» var også som genese, helt fra begynnelsen, en utilstrekkelig forklaringsmodell.13

Opplysning og særinteresser

Roll-Hansens annen kritikk av Livets tre og kodenes kode er både mer presis og mer polemisk enn den første. Bak uklarheten fornemmer Roll-Hansen at vi — fordi vi «legger for liten vekt på det som kunne kalles vitenskapens «opplysende» virkninger» — ender i posisjoner som er karakteristiske for både «den sovjetiske kulturrevolusjonen», «studentrevolusjonen omkring 1970» (s. 121) og «mye av den vitenskapshistorie som blir skrevet for tiden, i Norge så vel som i andre land» (s. 127). Tydeligst er denne kritikken der Roll-Hansen forsvarer «allmennvellet» mot det han oppfatter som vår overbetoning av «særinteresser». Således spør han direkte om vi mener at Jan Mohr «handlet mot bedre vitende eller viste sviktende vitenskapelig vurderingsevne» ved opprettelsen av Arvelighetsregisteret, og han mener at vi tilsvarende mer enn antyder at Kåre Berg «på en litt fordekt måte melet sin egen kake snarere enn å ivareta samfunnets felles interesser».

Det er riktig at vi ikke alltid har tatt strategiske eller programmatiske formuleringer for pålydende — uten at vi av den grunn forfaller til «mistankens hermeneutikk»14 som prinsipiell ledetråd. Det er vel aldri mulig å finne én entydig mening i den særegne blanding av naturvitenskapelig fagsjargong, humanistiske idealer og politisk retorikk som kjennetegner de fleste av våre kildetekster. Videre er våre fortellinger fulle av kompromisser og grensetilfeller. Og endelig fikk aktørene sjelden (politisk) makt som de hadde (vitenskapelig) akt. Av og til mislyktes de, ganske ofte fulgte utilsiktede — og kanskje uønskede — bivirkninger, og direkte bruk av smykkende argumenter for vikarierende motiver forekommer også.

Når dette er sagt, skal vi gjerne medgi at bokens avsnitt om Jan Mohr og Kåre Berg har en antydende tone, med bruk av avvæpnende ironi og understatements som det kan være vanskelig å fortolke bokstavelig enn si svare på. Men mht. Jan Mohr forbigår Roll-Hansen likevel vår fremstilling av hvordan Arvelighetsregisteret i 1954 ble etablert med utgangspunkt i spørreskjemaer og institusjonsdata fra

blant annet særskoler og åndssvakeanstalter, og med referanse til upresise kategorier som «sinnssykdom, åndssvakhet, nervesykdom, epilepsi og andre arvelige sykdommer samt medfødte misdannelser, eiendommeligheter mht. karakter og temperament, alkoholisme, kriminalitet, asosialitet, suicidum o.a.». Denne svakheten i datagrunnlaget var Jan Mohr selv klar over. I Eugenics Quarterly ga han således en nøktern og realistisk vurdering av dataenes varierende validitet og erkjente at psykose, psykopati og mental defekt i stor grad var sosialt snarere enn biologisk definert. En «internalistisk» forklaring på hvorfor registeret allikevel ble etablert er at det rett og slett var så bra som det kunne gjøres i perioden før de medisinske genetikerne fikk etablert en klinisk praksis med egne pasientregistre av noen sær- lig størrelse. En mer «eksternalistisk» forklaring vil ytterligere betone at et stort register samsvarte med de konvensjonelle metoder for medisinsk forskning, og således ble regnet som støtteverdig av fond, råd og myndigheter.

I gjengivelsen av vår behandling av Kåre Berg og hans miljø isolerer Roll-Hansen et enkelt sitat for å underbygge sine påstander: «Institutt for medisinsk genetikk avfeide hele den nye, brede diskusjonen om fosterdiagnostikk med henvising til at det for lengst var etablert en betryggende praksis.» Vi antar at Roll-Hansens kritikk sikter til motsetningen mellom det negativt ladede «avfeide» og «den nye, brede diskusjon», som har positive konnotasjoner. Roll-Hansen refererer imidlertid verken vår utdyping av instituttets uttalelse eller den offentlige kritikken av Etikkutvalgets utredning Mennesker og bioteknologi, som var sjeldent sterk.

Situasjonen var «ny» som følge av de radikalt utvidede mulighetene for presis og sikker bestemmelse av fosterets genetiske anlegg/avvik. I de første 20 årene med fosterdiagnostikk var det som kunne diagnostiseres stort sett også hva de fleste kunne akseptere som grunnlag for abort: dvs. alvorlig skade eller lidelser hos fosteret. Denne situasjonen ble imidlertid endret med de stadig forbedrede metodene for tidlig diagnostisering — og ikke minst utviklingen av den genetiske diagnostikken. Fosteret var ikke lenger ukjent, og det ble vanskeligere og vanskeligere å isolere kvinnens livssituasjon fra barnets helse og identitet. Den nye debatten ble således «bred» rett og slett fordi mange flere var interessert i å diskutere, og den ble oppfattet som en legitim stemme i debatten. Berg fortsatte imidlertid den teknokratiske tendensen som preget psykiatrien i mellom- og etterkrigstiden der politikk og lekfolksvurderinger var medisinen uvedkommende.

Det (for) enkle svar på Roll-Hansens direkte spørsmål om Bergs motiver er likevel at «det vet vi ikke» — og vi har heller ikke sett det som en viktig oppgave å forsøke å granske dem. Individuelle motiver har først allmenn interesse hvis de forfølges som særinteresser (slik som Aftenposten i parentes bemerket mer enn antydet da

«det omstridte selskapet Genova med genetikkprofessor Berg i spissen» søkte å «sikre seg råderetten over genene til mer enn en million nordmenn»).15 Tre forhold har til gjengjeld mer prinsipiell og større allmenn interesse enn de personlige motivene.

Helt uavhengig av individuelle eller personlige særinteresser har også vitenskapelige profesjoner ofte en felles interesse i «over-selling». Så lenge forskningsråd, investorer og offentligheten tror på det, må man love for å få. Et historisk eksempel på dette er 1920- og 1930-årenes debatt om hvor effektive eugeniske inngrep ville være overfor sykdommer eller defekter båret av recessive gener (jf. nedenfor). I nyere tid er de hastig skiftende medisinske scenariers sesam-ord et annet godt eksempel. For ti år siden var genterapien, for fem år siden var genomkartene, og nå er de embryonale stamcellene grunnlag for det store håp. Denne type over-selling kan bli selvoppfyllende profetier, men de er sjelden optimale beslutningsgrunnlag for politiske prioriteringer og økonomiske investeringer. Og hvis oversellingen ikke blir en selvoppfyllende profeti, bidrar den lett til skuffelse og tilbakeslag i befolkningens forventninger.

I tillegg kommer at de kommersielle interesser og økonomiske incitamenter ikke akkurat er blitt mindre med utviklingen fra genetikk til bioteknologi. Også i Norge er investeringer fra farmasøytisk industri og venture kapital allerede en viktig finansieringskilde, og det siste tiårets patentregime har ført til en ny forsknings- og publiseringspraksis, som ikke nettopp fremmer Robert K. Mertons fire normer eller idealer for vitenskapens ethos: «universalism», «communism», «desinterestedness» og «organized skepticism».16 I 2001 foreslo Bernt-utvalgets NOU Fra innsikt til industri således en rekke økonomiske incitamenter for å «bidra til at universitetene og høgskolene engasjerer seg sterkere i arbeidet med å utvikle forskningsresultater til patenterbare oppfinnelser og kommersielle produkter.»17 Vel et halvt århundre før, sommeren 1946, forklarte daværende rektor ved Universitetet i Oslo, genetikeren Otto Lous Mohr — med et sitat av sin læremester Morgan — de nye doctores at «a scientist is a man who loves science more than himself». Og han fortsatte: «Han patenterer ikke sine oppdagelser, utnytter dem ikke til økonomisk vinning. Han krever bare en rimelig godtgjørelse som sikrer ham anledning til konsentrasjon, den indre ro som er en nødvendig betingelse for hans forskning …».18 Ikke bare praksis, men også de herskende normene har endret seg.

Større — og også prinsipiell vitenskapsfilosofisk — interesse får det endelig hvis disse eksterne interesse- og finansieringskildene slår tilbake på og farger vitenskapssynet eller vitenskapen selv. Som et eksempel på dette hevder Lily E. Kay19 at Caltechs banebrytende arbeid med molekylær biologi — i den utstrekning det var avhengig av Rockefeller-penger — delvis var «a product of an explicit social agenda … the ultimate goal of which was the control and rationalization of human behavior through mechanisms provided by research in the natural and human behavior.»20

For å sammenfatte: Vi er altså ikke uenige i Roll-Hansens prinsipielle forståelse av at vitenskapen (som her betyr naturvitenskapen) også har «opplysende virkninger» som kan føre til «avdekking av misoppfatninger». Vi skal også gjerne medgi Roll-Hansen at vi noen steder har fokusert på «vitenskapens økonomiske og teknologiske (’instrumentelle’) virkninger og dens rolle i produksjonen av ideologier med tvilsom verdi». Bak Roll-Hansens kritikk ligger imidlertid en (reduksjonistisk) idealisme på vitenskapens vegne. Hans fokusering på den «opplysende verdi» er en gjentakelse av Otto Lous Mohrs idealer og Robert Mertons normative vitenskapssosiologi, men det er for idealiserte og begrensede ledetråder for å forstå dagens bioteknologiske virkelighet. Ut fra Roll-Hansens forståelse av «vitenskap» finner det således i dag sted både vekst i vitenskap som ikke samtidig er vekst i kunnskap — og vekst i kunnskap som ikke samtidig er vekst i vitenskap.

TRE EKSEMPLER

Roll-Hansen gir tre eksempler på hvordan «mangelfull behandling av vitenskapens innhold» fører til «en misvisende forståelse av de historiske hendelsene». Verken et oversiktverk som Livets tre og kodenes kode eller en debattartikkel som denne er stedet for en fullgyldig behandling av vitenskapens innhold. I det følgende skal vi derfor innskrenke oss til å antyde hvordan ingen av de tre hendelsene lar seg forstå uten å trekke inn hva Roll-Hansen ser som «eksterne» eller vitenskapssosiologiske forhold.

Debatten i 1915

Roll-Hansen hevder at vår manglende forståelse for den «interne» vitenskapelige debatt fører til at den skjellsettende debatt i 1915 blir stående som «en kamp om

politisk innflytelse og om ressurser til å drive vitenskap». Den «interne» debatten er beskrevet mer utførlig i Roll-Hansens tidligere refererte artikkel fra 1980.21 I forlengelse av dette var vi derfor opptatt av å betone hvordan debatten ikke kunne forstås uten å inndra også det sosiale og det politiske nivået.

Allerede Ole Malm fremstilte Mjøen som en kremmer i medisinens terapeutiske randsone, som i all uærbødighet frembød seg selv som ekspert innenfor akademiske felter som biologi og genetikk. Kun sjelden nevnes det at Mjøen hadde en doktorgrad innen organisk kjemi fra det anerkjente universitetet i Leipzig eller at han var medlem av Vitenskapsakademiet. Hvorfor understrekte man ikke ganske enkelt at Mjøen hadde sin vitenskapelige ekspertise på et annet felt enn i biologien og arvelighetsforskningen?

Det er ytterligere sterkt tilslørende når Roll-Hansen refererer til «Mohr-fløyen» og «Mjøen-fløyen», og dermed gir inntrykk av at alle i de etablerte medisinvitenskapelige posisjoner var moderate. «Mohr-fløyen» omfatter åpenbart Mohr selv, Bonnevie og det vesle fagmiljøet tilknyttet Institutt for arvelighetsforskning. Roll- Hansen inkluderer imidlertid også en langt større forsamling, nemlig «Norsk forening for arvelighetsforskning», der Mjøen var utelukket, men hvor vi blant andre finner psykiaterne Ragnar Vogt, Gabriel Langfeldt, Johan Scharffenberg, Ørnulf Ødegård og Johan Lofthus. Det var denne gruppen i det medisinske establishment som etter hvert tok initiativet i det eugeniske arbeidet sammen med senere helsedirektør Karl Evang og legeforeningens leder Jørgen Berner (som for øvrig også i en periode var medlem av Mjøens «Den konsultative norske komité for racehygiene»).

Psykiatri og eugenikk

De såkalt lettere åndssvake var av spesiell interesse for den innflytelsesrike gruppen av psykiatere og leger som ønsket å gå hardere til verks i steriliseringspolitikken. Denne kategorien åndssvakhet, også kalt debilitet, ble regnet som svært arvelig og dessuten sosialt uønsket, fordi de lettere åndssvake angivelig viste stor forplantningsdyktighet og var innblandet i asosial atferd som kriminalitet, prostitusjon og løsgjengeri. Således hevdet Vogts lærebok fra 1938 med henvisning til vitenskapelige tvillingstudier kombinert med intelligenstester at «lider en en-egget tvilling av schizofreni eller åndssvakhet, er der ca. 70—80 procents sannsynlighet for, at også partneren (tvilling-broren, tvilling-søsteren) vil lide av samme sygdom. Lignende er forholdet ved manisk-melankolsk sinnssygdom og ved svær

vaneforbrydelse.»22 Dette utsagnet er betegnende for hvordan medisinske, juridiske og folkelige kategorier ble blandet. Det ble også tatt liten høyde for at de nødvendigvis små tvillingstudiene (det fantes for eksempel ikke så mange eneggete manisk-melankolske tvillinger i Danmark eller Norge) ga store feilmarginer.

Det er i denne konteksten man må forstå utsagnet om at genetikerne stod på sidelinjen. Mjøen var tross alt en perifer skikkelse i de vitenskapelige og administrative systemene, «en operettefigur», som Otto Lous Mohr selv uttrykte det, men ble likevel ansett som den eneste kritikkverdige.

Genetikken hadde utgrenset seg i forhold til psykiatrien. Genetikerne argumenterte først og fremst med utgangspunkt i arvemekanismene og hvordan disse reduserte eugenikkens potensial. De hadde ikke spesialkompetanse omkring åndssvakhet, og gikk derfor ikke så nøye inn på denne siden av saken. Den manglende kritiske offentligheten knyttet til medisinernes og psykiaternes eugeniske aktivisme fra slutten av 20-tallet, demonstrerer svakheten ved en rent naturvitenskapelig basert kritikk av rasehygienen og eugenikken. Ved å anse dilettantene og sjarlatanene som eneste fare, kunne det ikke formuleres en kritikk av de naturvitenskapelig innrettede psykiaternes saklige eugenikk.

Samtidig hadde den tyske nazismens fremvekst gjort kampen mot den tradisjonelle rasehygienen mer prekær, og behovet for å slutte rekkene større. Det var mange fellestrekk mellom Mjøens ideologi og nazismen — begge skilte mellom høyverdige og lavverdige raser så vel som individer, rasehygienen ble stilt i sentrum for politikken, og retorikken var preget av krisemaksimering og mobilisering — og i Tyskland deltok Mjøen selv i den nazistiske propagandaen som utenlandsk ekspert. Assosiasjonen til Mjøen og nazismen var dessuten en trussel mot integriteten og legitimiteten til et ungt fag som ifølge Mohr nettopp var «løftet op i de eksakte vitenskapers plan».

Eugenikk og recessiv arv

Roll-Hansens siste eksempel på vår utilstrekkelige behandling av den vitenskapelige argumentasjonen er spørsmålet om recessiv arv. Han viser her til vårt — eller Lancelot Hogbens og Otto Lous Mohrs — (regne)eksempel på at det ville ta 100 generasjoner bare å halvere hyppigheten av recessive gener ved albinisme

I stedet påpeker Roll-Hansen — ganske riktig — at ved andre recessive gener, med en annen hyppighet, kunne halveringstiden være mindre. Og med referanse til den svenske zoologen og rasehygienikeren Nils von Hofsten hevdes det videre at dersom man antar at 1 prosent av den svenske befolkningen var åndssvake,

kunne man oppnå en reduksjon til ca. 0,7 prosent (eller med ca. 19 000 personer) i løpet av to generasjoner.

En slik «moderat eugenikk» forutsetter imidlertid ikke bare at «åndssvakhet» er knyttet til et fåtall gener. Den forutsetter også at man identifiserer og steriliserer de aller fleste i den store, heterogene og sosialt definerte kategorien «åndssvake».

VITENSKAP,OPINION OG POLITIKK

Sammenfattende er det altså kun på bakgrunn av Roll-Hansens sterke tro på vitenskapen som vekst og opplysning og hans implisitte «scientisme» eller «internalisme» at vi fremstår som de «relativister» eller «konstruktivister» vi ikke er, aldri har vært — og også kritiserer i boken. Kanskje er sammenhengen mellom Roll- Hansens to kritikker at han oppfatter alt som ikke kan reduseres til scientismen som uklart. Men i så fall er den bioteknologiske verden selv enda mer uklar enn vår tross alt forenklede fremstilling.

Også Ruth Kleppe Aakvaags anmeldelse i Forskningspolitikk23 etterlyser «solid naturvitenskapelig grunn», og kanskje er hun bare mer out-spoken enn Roll-Hansen når hun direkte knytter manglende naturvitenskapelig viten sammen med befolkningens skepsis til den nyere bioteknologi. Vi er enig i Kleppe Aakvaags påpeking av at humant veksthormon hadde vært et mer positivt eksempel på den nye bioteknologiens første industrielle gjennombrudd enn human insulin. Og vi burde nok ha brukt begge. Men hennes bruk av Eurobarometer-undersøkelsene om den norske befolkningens holdninger til bio- og genteknologi er så selektiv at det er fortegnende. Det er riktig at «nordmenn generelt er mer negative enn de fleste andre i Europa, særlig til genmodifisert mat». Det er likevel feilaktig når Kleppe Aakvaag entydig knytter skepsis til manglende viten, idet hun refererer til et mindre segment av befolkningen hvis skepsis formodentlig omsettes til «kognitive illusjoner» om at kun genmodifiserte planter inneholder gener, at genetisk modifiserte organismer alltid er større enn andre, samt at egne gener endres ved å spise gener etc. «Bekymringens persepsjon» kaller vi det i boken (s. 251 ff). Eurobarometer-undersøkelsene indikerer i stedet at «kognitiv viten» er en ganske dår- lig predikator for holdninger til bioteknologi. Norge er slik på samme tid blant de nasjoner med størst viten og minst aksept. Og nasjonalt korrelerer nok økt viten positivt med økt aksept, men den dominerende tendens er at økt viten fører til at flere tar stilling. Den økte stillingtaken fører således til vekst i både aksept og skepsis.24 Det er altså funn som snarere dementerer enn bekrefter «scientismen» og opplysningstroens forventninger om at mer informasjon også — nødvendigvis — fører til større aksept.