Et redaksjonsskifte i Historisk Tidsskrift gir en naturlig anledning til en kritisk vurdering av tidsskriftets profil og til å gjøre nye prioriteringer.

Redaksjonen er av den oppfatning at historiefagets primære samfunnsmessige funksjon er å bidra til å frambringe kunnskap, innsikter og perspektiver som kan danne grunnlag for samtids og framtidsorienteringer. Historiefaget har vokst fram som en del av og spilt en viktig rolle i de nasjonalstatlige utviklings og konsolideringsprosesser. Selv etter at disse konsolideringsprosesser er fullført, har store deler av - og i mange tilfeller størstedelen av - historiefaget forblitt innelåst i nasjonalstatlige horisonter, både når det gjelder tema, rammer og perspektiver. Størstedelen av forskningen om norsk historie mangler både et komparativt og relasjonelt perspektiv i forhold til andre deler av verden.

I løpet av de siste tiår har nasjonalstaten kommet under press fra en serie prosesser: regionalisering innen - og på tvers av statsgrensene, overnasjonal institusjonsbygging i Europa, en akselererende økonomisk integrasjonsprosess med global rekkevidde, en serie internasjonale regimer som f. eks. Verdens handelsorganisasjon, Den internasjonale straffedomstol, et sett av internasjonale rustningskontrollavtaler etc. I tillegg begynner et gryende internasjonalt sivilt samfunn å spille en stadig viktigere rolle i internasjonal politikk. Selv om nasjonalstaten har vist stor fleksibilitet og tilpasningsevne overfor de store utfordringer som springer ut av disse omfattende endringene, har den mistet makt og kompetanse og inngår i et sterkt endret internasjonalt sosiopolitisk landskap. I denne situasjon er det en markant motsetning mellom samfunnets endrede og utvidede orienteringsbehov og de dominerende horisonter som framtrer i historiefaget.

Som organ for Den norske historiske forening må Historisk Tidsskrift selvsagt reflektere den tematiske og teoretiske mangfold i den forskning som faktisk foregår innenfor faget. Men på bakgrunn av de samfunnsmessige endringer som er skissert overfor, og de perspektivforskyvninger som disse medfører, vil redaksjonen også arbeide for å styrke visse nye tendenser innenfor historikermiljøet, og derved bidra til å fornye tidsskriftets profil:

- Redaksjonen vil bidra til å styrke den internasjonalisering som spesielt unge forskere har stått i spissen for innen det norske historikermiljø. Dette innebærer at vi i større grad enn tidligere vil prioritere, og søke å frambringe artikler om internasjonal historie.

- Mot slutten av det 20. århundre skjedde det en opphopning av makrobegivenheter og dyptgripende endringsprosesser med verdenshistorisk rekkevidde og konsekvenser: Kommunismens sammenbrudd og den økonomiske liberalismens ekspansjon i den vestlige verden var momenter i den samme globale prosess: en oppgradering av markedsmakt på bekostning av politisk styring. Et sentralt trekk i denne prosess var at de sosiale bevegelser og kollektive prosjekter, som hadde preget europeisk politikk i 2000 år, smuldret opp. Parallelt med denne erosjon har en stadig sterkere individualisme kommet til uttrykk på alle områder i samfunnet. Da sovjetkommunismen gikk i oppløsning, falt også den tvedelte verdensorden i grus. Den nye verdensorden som har tatt form det siste tiåret, er kjennetegnet av at økonomiske relasjoner spiller en stadig mer dominerende rolle, og at et bredt spekter av nasjonale og internasjonale organisasjoner øver et voksende press mot statlige og overstatlige beslutningssentra. Til sammen representerer disse endringene en av de mest dyptgripende omformingsprosesser i verdenshistorien.

Historikerne har ofte overlatt en tematisering av den nære fortid til samfunnsforskere. Men dersom en utvikling som har frambrakt slike grunnleggende endringer i det samtidige sosiopolitiske landskap utelates eller plasseres i utkanten av den historiske analyse, berøves historiefaget sin viktigste funksjon, å bidra til samtidsforståelse.

- Redaksjonen ser det som viktig at HT rommer bidrag fra alle historiske epoker. Men på bakgrunn av de dyptgripende og vidtrekkende endringer i det siste tiåret vil den nære fortid få en noe mer sentral plass enn tidligere. Denne oppgradering bør ikke skje på bekostning av middelalderen og tidlig nytid, men framtre som resultat av omprioriteringer innen moderne historie.

- Norsk historieforskning har i etterkrigstiden vært grunnleggende preget av spesialisering og dyptloddende analyser innen sterkt avgrensede problemfelter. Det er gode grunner for å hevde at det er på dette felt at norsk historieforskning har gjennomgått den meste markante utvikling. De historiske analysene fra dette tidsrom oppviser gjennomgående en større grad av empirisk soliditet og metodisk sikkerhet enn arbeidene fra tidligere epoker. Arbeidet med historiske synteser, teoretisk integrerte framstillinger med et mer omfattende gyldighetsområde, har blitt viet vesentlig mindre oppmerksomhet i denne perioden. De mange oversiktsarbeider innen norsk og internasjonal historie har bare unntaksvis siktet mot framstillinger av denne art. Analyser på avgrensede felt og

sammenfattende utsyn betinger hverandre. De dyptborende næranlyser har bare delvis mening hvis de ikke relateres til større problemhorisonter, og synteser uten slike analyser er en umulighet.

Både fordi det i dag er en åpenbar ubalanse mellom disse to diskurser og fordi samlende og omfattende framstillinger har klare didaktiske fordeler, vil redaksjonen oppfordre norske historikere til å produsere synteserorienterte artikler for HT. Vi vil spesielt oppfordre til syntetiserende framstillinger som overskrider den nasjonalstatlige ramme. I tråd med denne oppfordring vil redaksjonen gi slike framstillinger en større plass enn tidligere.

- Den mest betydningsfulle nyorientering innen norsk historieforskning i løpet av den siste generasjon er utvidelsen av det historiske emneområdet. De etablerte felter som politisk-, økonomisk- og sosialhistorie har blitt mer differensiert og et nytt kulturhistoriske felt i form av mentalitetshistorie, hverdagshistorie og historisk antropologi fått stadig mer betydning og bidratt til en reorientering og fornyelse innen de andre områder. Redaksjonen ønsker å bidra til å opprettholde og videreutvikle dette tematiske mangfold.

- I et hvert levende forskersamfunn vil det være et spenningsforhold mellom etablerte forståelsesformer og metoder og nye perspektiver og innsikter. I noen tilfeller konvergerer slike nye ansatser til paradigmatiske endringer. Redaksjonen vil her representere en kritisk åpenhet og basere seg på en tettest mulig kommunikasjon med det internasjonale forskersamfunn.

For å realisere disse målsettinger vil redaksjonen etablere følgende ordninger:

- Det nasjonale redaksjonsråd vil bli supplert med noen fremragende forskere fra det internasjonale forskersamfunn. Rådet skal komme med innspill om HTs profil og standard.

- Redaksjonen vil aktivt søke å frambringe artikler innen viktige problemområder både fra norske og utenlandske historikere.

- Tidsskriftet vil etter hvert inneholde omfattende review-artikler både om sentrale realhistoriske problemfelter og om utviklingstrekk og orienteringslinjer i historiefaget og i tilgrensende disipliner.

Redaksjonen regner med en produksjonstid på rundt ett år for slike reviewartikler. Endringen av HTs profil vil derfor arte seg som en gradvis prosess.

Redaksjonen tar sikte på at HT skal kommunisere med et bredest mulig spekter av den historisk interesserte offentlighet. I tillegg til faghistorikerne ved universiteter, høyskoler, arkiver etc., vil tidsskriftet også henvende seg til andre profesjonsutøvere som er engasjert i kunnskaps- og meningsformidling hvor historiske perspektiver inngår: lektorer, lærere, journalister, politikere, kulturarbeidere, forfattere og kunstnere.

 

 

Odd-Bjørn Fure  Hovedredaktør

Astrid Forland  Redaktør

Anders Bjørkelo Redaktør