Årgangens første nr av HT inneholder tre artikler, fem debattinnlegg og åtte bokmeldinger.

Under "Debatt" presenterer Inger Bjørnhaug et essay om Pierre Bourdieus bok Meditasjoner, som kjent døde Bourdieu ganske nylig. Erik Opsahl følger opp debatten om dansketida, blant annet med henvisning til bidrag av Harald Gustafsson og Øystein Rian i HT (jf. nr 4/99, 3/00, 2/01, 4/01). Nils Roll-Hansen drøfter vitenskapens rolle i historien, med utgangspunkt i boka Livets tre og kodenes kode. Fra genetikk til bioteknologi av Torben Hviid Nielsen, Arve Monsen og Tore Tennøe (meldt i HT nr 2/01). Odd Lovoll presenterer sin opposisjon ved Rasmus Sundes doktordisputas ved Universitetet i Bergen i mars 2001. Og Narve Fulsås svarer Ottar Dahl og Sivert Langholm i debatten om det historiske kildebegrepet og kildekritikken (jf. HT nr 2 og 4/01).

I artikkelen Religøst svar på samfunnsmessige utfordringar? tar Svein Ivar Langhelle utgangspunkt i en oppfatning om religiøs kultur som "referanseramme for samtida si forståing av seg sjølv." De store vekkelsene skjedde samtidig med gjennomgripende samfunnsmessige omveltninger, som må ha blitt følt som det Giddens kaller "lagnadsvangre øyeblikk." Vekkelsene søkte religiøse svar på tidas store spørsmål. Endringene kulturelt og mentalitetsmessig som Langhelle påviser, var så omfattende at han hevder det dreide seg om et normskifte i løpet av en generasjon, fra 1820 til 1850. De haugianske vekkelser ble trolig stimulert også fra utlandet, med impulser fra Skottland og Holland, som undersøkelsesområdet i lang tid hadde hatt nær kontakt med. I utgangspunktet dreide det seg om en motstandsbevegelse mot modernisering og sekularisering. Men de religiøst vakte fanget raskt opp den nye tids økonomiske utfordringer samtidig som de hegnet om puritansk religionsutøvelse - de ble "[M]odernistar i form, tradisjonalistar i mål og innhold". Ifølge Langhelle er det mye som tyder på at Sørvestlandet skiller seg ut med så tidlig haugiansk kallsetikk kombinert med entreprenørånd. De store endringer i første halvdel av 1800-tallet la trolig grunnlaget også for flere av de politiske særdrag som regionen seinere er blitt forbundet med.

Sidsel Grevle påviser i sin artikkel, Kirkens og det verdslige samfunnets syn på fattige i norsk middelalder, en dikotomi i de to landskapslovene Gulatings og Frostatingsloven i oppfatningen av de fattige. Gulatingsloven avspeiler en eldre tenkemåte, med forankring i det gamle bondesamfunnet, der "et kollektivt ønske om å forhindre armod og sette rammer for ansvar" var et sentralt anliggende. Loven for-

teller om et samfunn der husbonden, slekten og bygda samarbeidet for å hindre fattigdom, og der også den fattige hadde en funksjon i samfunnet når nå engang fattigdom inntraff. Frostatingsloven på sin side avspeiler den katolske kirkens syn på de fattige slik dette var blitt nedfelt i Gratian Decretum nedskrevet i 1140. Grevle slutter seg til synspunktet om at Frostatingsloven ble revidert omkring 1170 under påvirkning av erkebiskop Øystein, mens Gulatingsloven er fra før 1140. Gratian Decretum fikk naturligvis store konsekvenser også for det verdslige samfunns syn på de fattige. Mens Gulatingsloven sikter mot integrasjon av de fattige, utstøtes de av Frostatingsloven, "i samsvar med kirkens internasjonale lover og sosialpolitiske prinsipper." Grevle ser her by- og markedsøkonomiske samfunn og kirkens lære om et mer hierarkisk oppbygd samfunn reflektert. Dette synet på fattigomsorg fikk store og langvarige følger, nedfelt for eksempel i de engelske fattiglovene av 1601 og i Norske lov av 1687.

Jens Johan Hyvik tar i sin artikkel for seg tidsskriftet Saga, det første forsøket etter 1814 på å etablere et eget norsk tidsskrift. Det ble startet i 1816 av Johan Storm Munch i samarbeid med Jacob Aall og Jens Christian Berg, men avviklet alt i 1820. Ifølge Hyvik var siktemålet med tidsskriftet å "bidra til å skape et kulturelt grunnlag for den norske nasjonen som nylig hadde fått sin politiske frihet." Det var et dannelsesprosjekt for identitetsskaping og nasjonsbygging, særlig basert på formidling av historie og sagaoversettelser. Men det ble et mislykket prosjekt. På den ene siden hadde tidsskriftet et språkpolitisk program der siktemålet var å fornorske det eksisterende skriftspråket, med Jacob Aall som den fremste talsmannen. Han ønsket å tilføre skriftspråket norrøne ord som fortsatt var i bruk i allmuens språk, slik at tidsskriftet skulle høres i folkets egen "uskyldige Tone, der opvækker Deeltagelse i hver Nordmands Bryst." På den annen side var tidsskriftet også forankret i rasjonalismens intellektuelle åpenhet, noe som innebar at utgiverne var sympatiske overfor nordiske og skandinaviske innslag språkhistorisk så vel som politisk. Ifølge Hyvik var det denne dualismen som ga dødsstøtet til tidsskriftet. Her var ikke rom for noe som kunne innebære språklig amalgamasjon med Sverige - det ville være "en Forbrydelse mod Nationen" som stortingsmann Andreas Bonnevie erklærte.

God lesning!

EN

***

Dette er det siste nr av HT redigert av denne redaksjonen. Vi har, som forutsatt, hatt ansvaret for tidsskriftet i fem år, siden årsskiftet 1996/97, med nr 2/97 som det første nummer vi redigerte. Det kan være på sin plass med et lite tilbakeblikk.

Da vi overtok redaksjonen, som hadde vært ved Historisk institutt i Trondheim, fant vi ingen grunn til noen omfattende endring i redaksjonell linje eller praksis, bare noen mindre justeringer. Det ene er at vi har forandret litt på redigeringen ved

at vi har fjernet det tradisjonelle skillet mellom de to tidligere typer av bokmeldinger og bestemte at det kun skulle være en type meldinger. Vi har også forsøkt å organisere innholdet forholdsvis strengt i tre typer stoff, artikler, debatt og bokmeldinger. Videre har vi skjerpet forfatterinstruksen, ikke minst med hensyn til sidetallsbegrensning på de ulike typer bidrag, selv om det ikke alltid har vært så enkelt i praksis - historikere er glade i ord! Endelig har vi forsøkt å skape et faglig kvalitetssikringssystem som kunne fungere rutinemessig, for det første ved en (uformell) redaksjonsgruppe i historikermiljøet i Tromsø i tillegg til redaksjonen, for det andre ved et nasjonalt redaksjonsråd og for det tredje ved systematisk bruk av fagfelle-vurdering (referee). Vi synes dette apparatet har fungert svært godt. Kolleger i inn og utland har villig og - gratis - stilt opp som fagfeller. De fleste antatte artikler har gjennomgått flere runder mellom redaksjon og forfatter. Om lag 25 % av alle innkomne artikkelmanuskripter er blitt refusert.

Stofftilgangen har vært svært god når det gjelder artikler og bidrag til debattspalten, så god at bidragsytere ofte har måttet regne med forholdsvis lang ventetid. Debattene har vært mange, omfattende og intense. Redaksjonen har for øvrig merket seg en ikke liten interesse blant utenlandske kolleger, spesielt for debattene. Når det gjelder bokmeldinger, har tilgangen vært tilfredsstillende, men når den ikke har vært større, er årsaken trolig at bokmeldinger ikke oppfattes som særlig faglig meriterende. Bokmeldinger har som regel blitt bestilt. Derimot har artikkelog debattbidrag i alt overveiende grad kommer til redaksjonen uten avtale, noe vi har tolket som uttrykk for HTs solide faglige posisjon. Det stabile og forholdsvis høye abonnementstallet tyder på det samme. Vi har ikke i disse åra funnet grunn til å publisere temanumre, som HT har en tradisjon for. Et visst unntak er nr 2/2000 da vi valgte å bruke hele debattspalten på presentasjon og drøfting av norsk kvinnehistorisk forskning, med utgangspunkt i boka Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet (1999). For øvrig valgte vi å publisere hele nummeret på engelsk av hensyn til Verdenshistorikerkongressen i Oslo i august samme år.

Hva har HT så inneholdt i disse fem åra, fra og med nr 2/1997 til og med nr 1/2002? Det er publisert til sammen 64 artikler (59 på norsk og 5 på engelsk), 62 debattinnlegg (45 på norsk, 4 på andre nordiske språk, 13 på engelsk) og 126 bokmeldinger (110 på norsk, 4 på andre nordiske språk og 12 på engelsk). Den kronologiske fordeling av artiklene er om lag som følger (med den feilkilde at enkelte artikler overlapper noe mellom periodene): Middelalder 23 %, 1500-1800 12 %, 1800-tallet 27 %, 1900-tallet 35 %. De restrerende 3 % er mer rendyrkede teoretiske bidrag. (Det store flertallet av artiklene for øvrig har naturligvis også innslag av teori.) Vi tar oss ikke her tid til å gå inn på tematisk fordeling, men vi konstaterer at interessen for kulturhistorisk stoff i vid forstand av begrepet har vært økende, også med bidrag fra andre fag, som for eksempel religionshistorie. Når det så gjelder bidragsyternes

kjønnsfordeling, er tallene slik: Artikler - 69 % menn, 31 % kvinner; debattinnlegg - 81 % menn, 19 % kvinner, bokmeldinger - 83 % menn, 17 % kvinner.

Redaksjonen vil takke for seg, for fem interessante og stimulerende år. Vi føler at jobben har vært et privilegium. Den har vært et utkikkspunkt til og kontaktpunkt med store deler av historikerlauget i Norge, et laug med en enorm produksjon og et sterkt faglig og fagpolitisk engasjement. Det var med ydmykhet vi gikk til jobben, og denne ydmykheten overfor historievitenskapen i landet har ikke blitt mindre.

Vi takker HIFO for oppdraget. Vi takker Universitetsforlaget for glimrende samarbeid og stor imøtekommenhet økonomisk så vel som administrativt. Også en stor takk til oversettere, språkvaskere og korrekturlesere. Videre takker vi redaksjonsgruppa i Tromsø - våre nærmeste kolleger - for små og store faglige råd og bidrag, ofte gitt på svært kort varsel. Redaksjonsrådet skal ha stor takk for konstruktive og stimulerende møter og for gode innspill. Alle fagfeller takkes for klare vurderinger, til stor hjelp for redaksjonen. Og endelig takkes alle de mange bidragsytere gjennom fem år.

Så sender vi stafetten videre til den nye redaksjonen og ønsker den alt godt i en viktig og spennende jobb!

Randi Rønning Balsvik                 

Einar Niemi

Lars Ivar Hansen

Harald Dag Jølle