Den norske kraftbransjen har vist en imponerende vilje til å dokumentere sin historie. Fra de minste lokale elverk til de største kraftselskapene har det kommet mer eller mindre påkostede historieverk gjennom de siste tiårene, hovedsakelig i forbindelse med runde år. Bransjen har på denne måten gitt midlertidig levebrød og forskningsmuligheter for et betydelig knippe profesjonelle historikere, og dessuten lagt grunnlaget for utvikling av et distinkt forskningsfelt som også har gitt viktige tilskudd til fortolkningen av Norges modernisering siden begynnelsen av 1900-tallet.

Et av de ferskeste tilskuddene til feltet er Knut Grove, Ynge Nilsen og Svein Ivar Angells bok om BKK (Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap), utgitt til selskapets hundreårsjubileum i 2020. BKKs virksomhet har i all hovedsak omfattet Bergen og en del kommuner omkring, og selskapet har gjennom det meste av 1900-tallet vært et av landets største regionale kraftselskaper. Dette er imidlertid det første omfattende faghistoriske arbeidet om selskapet, og boken er således et viktig nytt bidrag til vår kunnskap om den lokale og regionale krafthistorien på Vestlandet så vel som i vår nasjonale krafthistorie.

Forfatterne har da også hatt en eksplisitt ambisjon om å skrive BKKs historie inn i en bredere kontekst. «Målet med denne framstillinga har vore å få fram særpreget ved BKK og deira historie.», heter det i forordet. Slikt krever nødvendigvis en korrespondanse så vel med annen bransjehistorie som med allmenn politisk og økonomisk historielitteratur. Ambisjonen underbygges ytterligere i bokens innledende kapittel, «BKK i kraftfeltet», det eneste ført i pennen av Angell. Her er hovedmålet å «…meisla ut den konteksten som BKK vart til i og har utvikla seg innanfor.» Mer spesifikt er ambisjonen å klargjøre hvordan BKK har plassert seg «…i utviklinga av det norske kraftforsyningssystemet…» samt å vise hvordan rammevilkår i bredeste forstand har formet selskapet til ulike tider.

Ikke så overraskende får konsesjonslovgivningen en viktig plass i denne delen. Innført over en del år fra 1906 til 1917, kom denne lovgivningen ikke bare til å definere retningen for utviklingen av kraftsektoren helt frem til i dag. Den markerte også et dypere politisk skifte i synet på statens regulatoriske rolle. Lovgivningen har derfor vært gjenstand for mye historieforskning. Angell legger størst vekt på hvordan lovgivningen tilrettela for kommunalt eierskap både til vannkraft og fordelingsnett. Kommuner ble fritatt for mange av de vilkårene som lovgivningen stilte til private aktører, og dypere sett reflekterte den et politisk grunnsyn om at strømforsyning primært burde være en offentlig oppgave. Angell trekker også inn den sterke tradisjonen i Norge for lokalt offentlig engasjement, blant annet innenfor infrastrukturutbygging. BKK plasserer seg pent inn i denne nasjonale tradisjonen. Selskapet ble etablert som et partnerskap mellom ca. ti hordalandskommuner, med Bergen som den suverent største og sterkeste blant dem. Og selskapets kraftforsyning ble basert på oppkjøp av en rekke vannfall, primært i mellomkrigsårene og hovedsakelig i egen region, som ble bygd ut over et par generasjoner fra 1920-årene til 1980-årene.

Uten at dette markeres eksplisitt, kan boka deles i to hoveddeler med årene omkring 1990 som et skillepunkt, dels fordi 1990-tallet markerer et grunnleggende organisatorisk skifte – fra monopol og forvaltning til marked og forretning, men også fordi fordelingen mellom Groves og Nilsens bidrag i hovedsak går her. Grove har hatt ansvaret for perioden 1920 til et stykke ut på 1980-tallet, mens Nilsen har tatt for seg perioden derfra og frem til i dag. Begge er skriveføre og gode formidlere, og overgangen fra den ene til andre er forholdsvis sømløs, som det heter. Likevel har de løst oppgaven på ganske ulikt vis, som jeg skal komme tilbake til.

Grove skriver godt og innsiktsfullt om de omkring 70 årene fra etableringen i 1920 til modent selskap i 1980-årene. Ett interessant trekk ved BKK i de første tiårene var den utpregede finansielle forsiktigheten. Selskapet kastet seg ikke over storstilte vannkraft- og nettutbyggingsprosjekter, slik så mange kommunale selskaper gjorde i årene under og rett etter første verdenskrig, og som førte til at mange kommuner brakk ryggen økonomisk i mellomkrigsårene. Dette trekket tilskrives først og fremst selskapets direktør gjennom hele mellomkrigsperioden. Hans strategi var at etterspørselen skulle skape tilbudet og ikke omvendt, slik så mange andre selskaper i samtiden syntes å tenke. Dermed ble ikke BKK det tapssluket som mange kommunale og interkommunale selskaper ble i denne perioden. Denne strategien preget også de første etterkrigsårene, og dermed skilte selskapet seg ut også da. Inntil etterspørselen eksploderte etter 1950 og innledet noen tiår med nesten ubrutt utbyggingsaktivitet. Det var i denne perioden BKK rykket opp i eliten blant landets kraftselskaper, og dette skjedde tilsynelatende mer eller mindre på autopilot. I alle fall er det få spor å finne av strid om vekststrategien. Som følge av en sterk og jevn økonomisk utvikling og høy politisk prioritet, var kraftutbygging nærmest risikofritt i etterkrigstiden. Slik sett føyde selskapet seg inn i et nasjonalt mønster.

Grove vier også fenomenet samkjøring betydelig plass. Samkjøring er i utgangspunktet en teknisk-økonomisk sak, som går ut på at kraftprodusenter kobler sammen sine kraftverker og kraftlinjer for derigjennom å kunne utnytte produksjonsapparatet mer effektivt. Samkjøring hadde derfor høy prioritet særlig hos statlige myndigheter, men av den grunn ble samkjøring også politikk, fordi kraft på denne måten kunne forflyttes mellom forsyningsområder, regioner og landsdeler, for eksempel fra det vannkraftrike Vestlandet til Østlandet, der mye mer av vannkraften allerede var utbygd. Grove viser hvordan BKK, i likhet med andre selskaper på Vestlandet, lenge var skeptisk til utbygging av overføringer og inngåelse av samkjøringssamarbeid, dels regionalt, men ikke minst mot kraftforsyningen på Østlandet. Og som man så ofte ser i norsk politikk: Om lokale og regionale krefter setter seg på bakbena, skal det mye til før man fra sentralt hold overstyrer slike. Samkjøringssamarbeidet ble utviklet med tiden, men BKK, og Vestlandet, beholdt i stor grad kontrollen med de regionale kraftressursene.

For denne leser er de arbeidslivshistoriske partiene blant de mest interessante i Groves del. Næringslivshistorikere er tidvis blitt kritisert for å være for opptatt av de øverste nivåene i bedriftene, og i for liten grad av det som har foregått «på gulvet». Grove tar denne delen av BKK-historien på alvor. Han skriver godt og levende om arbeiderkulturen og arbeidsforholdene på selskapets kraftanlegg gjennom hele tidsperioden. Han får dermed anledning til å vise hvordan forholdene på dette området har endret seg over tid. For ettertiden er det mest påfallende kanskje hvor sent liv og helse for alvor fikk oppmerksomhet. Den slags var nærmest ikke-temaer til ganske langt ut i etterkrigstiden. Nå var neppe BKK verre enn de fleste andre arbeidsplasser på dette punktet, men kraftanleggene var blant de farligere arbeidsplasser man kunne ende opp. Antallet dødsulykker vitner om det. Hele 18 mennesker måtte bøte med livet på BKKs anlegg i 1950- og 1960-årene. Fire omkom i 1970-årene og tre så sent som i 1990-årene. Det gradvise fallet i antallet dødsfall hadde dels sammenheng med lavere utbyggingsaktivitet, men selvsagt også at problemet fikk mye større oppmerksomhet. Grove argumenterer imidlertid overbevisende for at dødsulykkene til langt ut i 1970-årene mest ble sett på som hendelige uhell og ikke noe arbeidsgiveren kunne lastes for, og lenge kunne ikke de etterlatte regne med store kompensasjonen. Som sagt så er det ikke grunn til å tro at BKK skilte seg nevneverdig ut på dette området. De personlige tragediene blir ikke mindre av den grunn, og Grove pakker dem ikke inn på noe vis. På side 136 er samtlige døde i selskapets tjeneste listet opp med navn, fødsels- og dødsår. Det gjør inntrykk å få skjebnene samlet og personifisert på denne måten.

Yngve Nilsens bidrag skiller seg fra Groves på flere måter, men særlig ved at fremstillingen blir langt mer detaljorientert og kildenær. Dels skyldes nok dette at han behandler et atskillig kortere tidsrom over et noenlunde tilsvarende sideantall. Det kan også være at kildetilfanget er skrinnere for den perioden Grove behandler, selv om forfatterne ikke sier noe om den saken, men fugleperspektivet blir gjerne også vanskeligere å innta desto nærmere samtiden man kommer. Ikke dermed sagt at Nilsens bidrag er mindre lesverdig.

Den største styrken ved Nilsens bidrag ligger i den problematiserende tilnærmingen. Der Groves fremstilling tidvis blir litt for friksjonsløs, reiser Nilsen stadig spørsmål om stort og smått, og han evner å skape interessante diskusjoner om en del viktige spørsmål og saker som byr på spennende lesning og rom for refleksjon. Dette skal dog ikke uten videre holdes imot Grove, for muligens har kildetilfanget spilt en rolle også her. Nilsen har dessuten hatt direkte tilgang til mange av aktørene, og dette gjør det gjerne lettere å avdekke brytninger og motsetninger.

Det er markedsreformen, som fulgte med innføringen av Energiloven av 1990, som er rammen om Nilsens bidrag. Energiloven slo fast at kraftomsetning ikke lenger skulle være en monopolregulert oppgave, men at kraftleverandørene skulle konkurrere om kundene, og strøm omsettes i et organisert marked hvor prisene styres av tilbud og etterspørsel. Dette skiftet fikk store konsekvenser. Én var at kraftleverandørene altså ikke lenger kunne ta kundene for gitt. En annen var at markedsvendingen på sikt førte til en dypere mentalitetsendring i de fleste selskaper. Før markedsreformen hadde mandatet vært å sikre nok og billigst mulig kraft til abonnentene i eget forsyningsområde. Med markedsreformen kom gradvis en mer forretningsorientert tilnærming, der målet litt spissformulert ble å tjene mest mulig penger. BKK var intet unntak, viser Nilsen. Selskapet valgte en offensiv tilnærming til markedssystemet og ble etter hvert en pengemaskin. Eierkommunene endret også holdning til eierskapet. Nilsen viser at de begynte å se mer finansielt på det, først og fremst uttrykt ved at de begynte å ta ut utbytte. Også i en slik forstand fulgte BKK et allment utviklingstrekk.

Sist, men ikke minst bidro reformen til at selskapet begynte å satse mer aktivt på forretningsutvikling og innovasjon, særlig innenfor infrastrukturtjenester. Nilsen viser at BKK i en periode omkring årtusenskiftet hadde store visjoner om å utvikle seg til et bredere lokalt infrastrukturselskap med både kraft, gass, bredbånd og vann og avløp i porteføljen. Det forretningsmessige argumentet var «synergier», nærmere bestemt kostnadsfordeler ved å drive beslektede tjenester under samme tak. Også her fulgte BKK en bredere bransjetrend. Mange kraftselskaper begynte utover på 1990-tallet å diversifisere på denne måten. BKK erfarte dessuten, som mange andre, at det ofte var vanskelig å skape tilstrekkelig god lønnsomhet i alt man satset på. Dessuten kunne eierne iblant være en bremsekloss. Det dreide seg ofte om kapitalkrevende oppgaver, og eierne måtte følgelig avveie langsiktige utviklingsprosjekter med uviss avkastning en gang i fremtiden, mot utbytte her og nå. Det er en vanskelig avveining for enhver lokalpolitiker med et kraftselskap for hånden. Denne saken har for øvrig et dypere prinsipielt eierskapsperspektiv ved seg som ikke Nilsen går særlig ned i: Hvilken betydning har det kommunale eierskapet for kraftselskapenes utvikling i bred forstand? Blir det for stort fokus på utbytter og for lite rom for utvikling, blir selskapene for administrasjonsstyrte? Osv.? Her er det ulike oppfatninger, og heller ikke noen entydig svar, men det kunne vært interessant å få Nilsens syn på dette spørsmålet med utgangspunkt i BKK.

Alt i alt har Grove, Nilsen og Angell begått et fint stykke næringslivshistorie. Jeg må likevel få avrunde med et hjertesukk. Til nettopp næringslivshistorie å være er boken påfallende lite opptatt av økonomiske størrelser og talldata. Blant annet får vi nesten ikke vite noe om en såpass sentral faktor som driftsresultater. Det gjelder også for perioden etter 1990, da den slags ble enda mye viktigere og samtidig med mer uforutsigbare størrelser. Vi får rett og slett vite lite om hvordan «butikken» har gått til ulike tider, om hvilke områder som har gått bra og hvilke mindre bra, osv. Her mistenker jeg for øvrig at det er en diskrepans mellom hvilke områder som har fått mest sideplass og hvilke som faktisk har båret selskapets økonomi. Nilsen omtaler nye forretningsområder ganske inngående, mens de tradisjonelle forretningsområdene – kraftproduksjon og nettdrift – har fått liten plass. Jeg er overbevist om at det er de sistnevnte som har stått for det meste av inntjeningen.

Denne innvendingen gjelder også Groves bidrag. Her savnes dessuten også informasjon om sentrale forhold som forbruksdata, som er viktig for å forstå utviklingen særlig i perioden før andre verdenskrig. Hvor høyt var strømforbruket i BKKs forsyningsområde sammenlignet med andre selskaper? Lå man høyt eller lavt i forhold til landsgjennomsnittet? Hvor sterkt steg tilgang og forbruk i ulike tidsperioder, sammenlignet med i andre områder? Hvilket prisnivå lå man på i BKK-området sammenlignet med andre selskaper? Denne typen informasjon forteller veldig mye om hvor offensive eiere og selskaper var i den tidlige perioden for å sikre tilgang på tidens viktigste økonomiske og sosiale moderniseringsredskap. Da ville vi også fått vite mer om hvor BKK fulgte nasjonale trender og hvor selskapet eventuelt skilte seg ut. Kort sagt ville vi kunnet forstå BKK i en bredere nasjonal kontekst, noe forfatterne altså har hatt som mål med arbeidet. Desto mer påfallende blir denne mangelen all den tid slik statistikk er relativt greit finnes tilgjengelig både i offentlige publikasjoner og andre historiearbeider på feltet. Hvorvidt dette har vært et tema under prosjektets gang, for eksempel i bokkomiteen, vites jo ikke, men for undertegnede var det tidvis litt frustrerende å lese en bedriftshistorie som i stor grad utelater de bedriftsøkonomiske aspektene.