Denne boka er et resultat av de produktive og usedvanlig dyktige historikerne bak prosjektet «Gender and Work» (heretter GaW) ved Uppsala universitet. GaW undersøker menns og kvinners fortidige arbeid, og har utviklet både en banebrytende metode for å hvordan dette skal gjøres og en database der de digitaliserte dataene er tilgjengelige.1

«Fantastiska verb» er nært knyttet til GaW-prosjektet. Redaktør Jonas Lindström omtaler den i forordet som en «delrapport» av prosjektet (5), alle de ti forfatterne arbeider eller har arbeidet for GaW, og boka er styrt av det samme overgripende forskningsspørsmålet, den samme metoden, og gjør bruk av de samme kategoriene som prosjektet for øvrig. Dette er dermed mennesker som er vant til å arbeide og tenke sammen, og det merkes. Seks av ni kapitler er i skrevet av et kollektiv av forfattere. Hvert kapittel er strukturert forholdsvis likt, og boka har et langt mer enhetlig preg enn de fleste antologier.

GaW-prosjektet går nå inn i sin andre fase der den kronologiske avgrensingen av forskningen flyttes fra perioden 1550–1799, som ble undersøkt i fase en, til perioden 1720–1880. Boka er en slags kombinert pust i bakken og statusrapport ved inngangen til denne andre fasen av prosjektet. Dette er dermed ikke en oppsummering av resultatene av fase en. De er allerede presentert i den særdeles lesverdige Making a living, making a difference. Gender and work in early modern Europe. Her er det i stedet kilder som behandles, spesifikt hvilke kilder som kan brukes til å få informasjon om menns og kvinners arbeid i Västmanland i Sverige mellom 1720 og 1880.

Alt i alt gjennomgår forfatterne seks ulike kildetyper: topografiske beskrivelser («ortsbeskrivningar»), manntall, regnskap, rettsprotokoller («domböcker»), supplikker og egodokument (spesifikt dagbøker og memoarer). Topografiske beskrivelser og manntall ble ikke benyttet i den første fasen av GaW, og viser således hvordan tilfanget av kilder økte i perioden 1720–1880. Samtidig gjøres leserne oppmerksomme på at selv om fire av kildetypene også ble brukt i studiet av perioden 1550–1799, kan kilden likevel endre seg over tid. Supplikker fra 1700 er ikke nødvendigvis det samme som supplikker fra 1838.

Denne og lignende sensitivitet til endring og kontekst gjennomsyrer hele boka. Dette blir også anskueliggjort i andre kapittel som er viet tiden og stedet boka undersøker. Geografisk tar boka for seg kilder fra byene Västerås og Sala og herredene Snevringe og Tuhundra i Västmanland län. Også her blir vi blir minnet på at vi må vite noe om denne spesifikke konteksten for å kunne si noe om kildene som er produsert innenfor denne. Samtidig gjøres det her et poeng av at valget av akkurat disse områdene sikrer oss kilder fra et økonomisk og sosialt variert område: by og land, gods- og bondejordbruk samt gruvedrift. I tillegg er området valgt ut fordi kildetilfanget herfra er variert og godt.

De seks kildetypene er viet hvert sitt kapittel der kildetypen blir beskrevet, bruk av kilden i tidligere forskning gjennomgått, og de kildekritiske utfordringene drøftet. Her tas en rekke av kildekritikkens klassiske emner opp, og det spørres om kilden er troverdig og tendensiøs. Siden de samme kildetypene også i stor grad finnes i Norge, er disse vurderingene også nyttige for folk som forsker på norsk historie, selv om nordiske sammenligninger i stor grad er fraværende i boka. Videre vurderes det om den spesifikke kildetypen – de topografiske beskrivelsene, manntallene, regnskapene, rettsprotokollene, supplikkene og egodokumentene – kan brukes til å svare på GaWs forskningsspørsmål: Hva slags arbeide og hvis arbeide er å finne i kilden?

For å svare på dette spørsmålet benyttes den metoden som ble utviklet i GaWs første fase, der hva folk faktisk gjorde undersøkes. Spesifikt registrerer metoden den konkrete aktiviteten som ble utført ved å se på verbfrasen som ble brukt for å beskrive den. Metoden har derfor blitt gitt navnet «den verbinriktade metoden». Eksempler på dette kan være «Brita hugger ved» eller «Brita lager mat». Funnene blir deretter klassifisert ved hjelp av GaWs 16 kategorier for arbeid. Begge disse, den verbfokuserte metoden og klassifiseringen av arbeid i disse kategoriene, har blitt utviklet tidligere i prosjektet, er ikke emne for denne boka, og blir dermed også i liten grad diskutert.2

Resultatene blir oppsummert for hver kildetype i hvert kapittel, samt i en framifrå, særdeles nyttig sammenstilling av Maria Ågren, leder av GaW, på slutten av boka. Funnene viser at eksempler på menn og kvinners arbeid finnes i alle seks kildetyper, og at variasjonen i de arbeidsaktivitetene som ble beskrevet, er stor. Her er det likevel forskjellen mellom kildetypene betydelig. Det er særlig rettsprotokollene som viser et stort utvalg av ulikt arbeid, mens regnskap og supplikker viser minst mangfold på dette punktet. Dette viser, ifølge Ågren, at rettsprotokoller fortsatt kan brukes som kilde til informasjon om arbeid på 1800-tallet, og dermed også brukes som kilde i den andre fasen av GaW. Rettsprotokoller var den viktigste kildetypen i GaWs første fase, men har i mindre grad blitt benyttet som kilde til kunnskap om arbeid og kjønn på 1800-tallet.

Et annet viktig funn er at selv om menn og kvinners arbeid finnes i alle de seks kildetypene, er kvinneandelen likevel lav. Ågren argumenter for at dette delvis er en konsekvens av GaWs metode, men de forholdsvis fåtallige kvinnene er også et resultat av kildene som sådan: En viss type kilde synliggjør en viss type arbeid og en viss type sosial organisering av samfunnet. I tillegg kan menns dominans også forklares med at kildenes opphavsmenn som oftest nettopp var menn. Konsekvensen av dette er at det er særdeles viktig å vite noe om kildene for å kunne forstå hva vi som historikere finner i dem. Da er vi tilbake ved kildekritikken, og den grunnleggende innsikt i at vi må ha kunnskap om kilden – under hvilken omstendighet og med hvilken hensikt ble kilden til (slik jeg lærte det på grunnfag i historie) – for å kunne si noe gyldigheten av forskningsfunnene våre.

Denne læresetningen kan stå som antologiens hovedanliggende, og finnes som en rød tråd gjennom hele boka. I kapittelet om regnskap er for eksempel koblingen mellom funn og kildens opphavssituasjon formulert på følende måte: «Såväl den skeva könsfördelningen som koncentrationen på ett fåtal kategorier förklaras i hög grad av källans tillkomstsituation: vem som skrev den og i vilket syfte den tillkommit.» (106). Redaktør Lindström formulerer formålet med boka slik: «Syftet är således att bidra till förståelsen av hur olika källor påverkar vår bild av det förflutna.» (9). Dette formålet må boka sies å innfri. På sett og vis er dermed «Fantastiska verb» en (betimelig?) påminnelse om hvor viktig kildekritikken fortsatt er. Den må være del av enhver historikers verktøykasse, også i tilknytning til store digitaliseringsprosjekt som GaW.

Dette er selvfølgelig noe de fleste historikere vil si seg enig i. Jeg sitter likevel igjen med noen spørsmål om de valg av kilder som gjøres i boka og deres representativitet. For hver kildetype gjøres det naturlig nok et utvalg; alle rettsprotokoller fra perioden kan for eksempel ikke studeres. Utvalget begrunnes imidlertid i liten grad. Dermed aner jeg for eksempel ikke om de to dagbøkene som benyttes i kapittelet om egodokument er enestående eller to av mange, eller hvorfor akkurat de årene som undersøkes, er valgt ut.

Vi blir også i liten grad gjort del i hvilke avveininger som ble tatt for hvorfor akkurat disse seks kildetypene er inkludert mens andre er utelatt. Unntaket her er folketellinger, en ofte benyttet kilde til forskning på arbeid og kjønn. Folketellinger er med vilje ikke inkludert i «Fantastiska verb», da de oppgitte yrkestitlene ofte skjuler både kvinners arbeid og mangesysleriet som var utbredt i Sverige (og Norge). Dette gir mening. Det hadde imidlertid vært mulig å vurdere også en del andre kilder, for eksempel visuelle og materielle kilder. Det er meget mulig utbyttet av disse ville vært magert, men da de ikke behandles her, vet vi rett og slett ikke svaret på dette. Således kan kildetilfanget, som bare består av skriftlige kilder, sies å være noe tradisjonelt.

Det framstår også litt uklart for meg hvem den påtenkte leser av «Fantastiska verb» er. Her finnes en grunnleggende innføring i en rekke kildetyper. Vi blir for eksempel forklart hva en supplikk og et egodokument er. Samtidig gis vi også opplæring i kildekritikk, en god opplæring som sådan. Boka er imidlertid nært koblet til GaW, for eksempel når det gjelder metode og tolkning av kildene som skjer via GaWs allerede etablerte kategorier for arbeid. Dette er også en foreløpig utprøving i begynnelsen av GaWs andre fase (ordet «pilotstudie» blir brukt, 94). Boka vil dermed mye, og disse anliggendene er noe sprikende.

Spesielt alvorlige innvendinger er likevel ikke dette. Dette er en godt strukturert, velskrevet bok som vitner om at den forskningen som skal foregå i GaWs andre fase, kommer til å holde like høyt nivå som i den første delen av prosjektet.

Litteraturliste

Fiebranz, R., Lindberg. E., Lindström, J., & Ågren, M. (2011). Making verbs count. The research project ‘Gender and Work’ and its methodology, Scandinavian economic history review, 59:3, 273–293. https://doi.org/10.1080/03585522.2011.617576

Uppsala universitet, Gender and Work (2021, 2. februar). Hentet fra https://gaw.hist.uu.se/?languageId=3