Da Victor Norman i 2015 fikk oppdraget med å skrive Risørs historie gjennom 500 år, var det et kontroversielt valg. I utlysningen var det søkt etter en faghistoriker med erfaring fra lignende prosjekter. En rekke søkere oppfylte disse kriteriene, deriblant flere professorer i historie. Da oppdraget i stedet gikk til en samfunnsøkonom og forhenværende statsråd som var født og oppvokst i Risør, rykket flere profilerte historikere ut og kritiserte forfattervalget i skarpe ordelag.1 Det viktigste ankepunktet deres gjaldt Normans manglende erfaring og historiefaglige kompetanse. I tillegg ble objektiviteten hans trukket i tvil, med henvisning til at han tilhørte en av de gamle ledende familiene i Risør og at hans far hadde vært mangeårig ordfører i byen.

I innledningen til dette første av to planlagte bind om Risørs historie berører forfatteren selv noen av disse innvendingene. Han redegjør for familiens tilknytning til byen, der flere av forfedrene hans var ledende næringsborgere, og der ikke bare faren, men også flere andre forfedre var ordførere i ulike perioder. Han avviser at det gjør ham inhabil, men understreker samtidig at ens egen bakgrunn påvirker tilnærmingen hos alle som skriver om nær historie. En slik oppgave stiller derfor strenge krav til transparens og dokumentasjon, og til bevisst å skape avstand til stoffet. I tråd med dette redegjør forfatteren for hvordan han konkret har arbeidet med å skape nødvendig distanse, blant annet ved å utvise kildekritikk og «dokumentere så mye som mulig» i omtalen av egen familie. De som har trukket kompetansen hans i tvil, får også klar beskjed: Ambisjonen har vært å skrive en bok som holder «like høye faglige mål som andre profesjonelle historieverk».

I hvilken grad har forfatteren lykkes med det? Det korte svaret, som skal utdypes nærmere i det følgende, er at boka på noen viktige punkter ikke lever opp til profesjonelle faghistoriske standarder. Den skjemmes særlig av mangelfulle kildehenvisninger og et påfallende, nærmest systematisk fravær av referanser til relevante historiefaglige arbeider av nyere dato. Samtidig har boka også sterke sider. Den inneholder interessante undersøkelser, ikke minst av Risørs økonomiske historie. Språklig og formidlingsmessig holder den også et høyt nivå.

Det er byens nyere historie som behandles i dette første bindet. Framstillingen dekker årene 1873–2018 og er delt i fire hoveddeler med periodeskiller i 1910, 1945 og 1980. Boka er fortung, idet de to første delene om tiden fram til 1945 fyller 290 sider, mot 132 sider om årene 1945–2018. Særlig den siste perioden etter 1980 er nokså kursorisk behandlet, hva enten det skyldes tidsnød eller en bevisst prioritering. Til gjengjeld er det liten tvil om at især framstillingen av tiden før 1945 hviler på et omfattende og energisk arbeid, inkludert studier av et variert kildemateriale. Et bredt spekter av offentlig statistikk er benyttet, supplert med egne analyser av skattelister og andre kvantitative primærkilder. Andre hovedkilder er lokalavisene, samt formannskaps- og bystyreprotokoller og andre dokumenter fra Risørs kommunearkiv. Enkelte privatarkiver er også benyttet, særlig Prebensen-arkivet. I tillegg kommer muntlige informanter og diverse annet materiale.

Språklig er framstillingen poengtert og klar. Forfatteren viser seg som en dreven formidler med sans for slående formuleringer, gjerne slike som setter et poeng på spissen. «Risørs viktigste eksportartikkel over hundre år har vært folk», heter det i bokas innledning. Noen sider senere karakteriseres Risør i perioden 1873–1910 som «en blomstrende by på et forvitrende fundament». Slike formuleringer illustrerer også en annen kvalitet ved framstillingen, nemlig forfatterens evne og vilje til å fremme tydelige karakteristikker og tolkninger. Et vellykket formidlingsgrep er ellers den utstrakte bruken av pedagogiske diagrammer og figurer.

Gitt forfatterens bakgrunn, er det knapt noen overraskelse at næringsliv og økonomi er et bærende element i framstillingen. Skifter i byens næringsgrunnlag begrunner langt på vei de valgte periodeskillene, og analyser av økonomiske utviklingstrekk får stor plass i boka. Her er forfatteren på hjemmebane og kan trekke på relevante teoretiske perspektiver om blant annet næringsklynger og entreprenørskap. Det er også særlig på det økonomiske området forfatteren løfter fram større mønstre i byutviklingen, som når han påpeker hvordan Risør i lange perioder ble avhengig av én entreprenør, først med to generasjoner av reder- og industrifamilien Prebensen fram til 1910, dernest av Ragnvald Blakstad og hans tremassefabrikk fra 1920-årene.

Den økonomiske eliten får mye oppmerksomhet, men forfatteren har også funnet plass til bredere sosioøkonomiske analyser av inntektsforskjeller og bosetningsmønstre i en by som i utgangspunktet var «tydelig klassedelt», med borgerskapet plassert i bykjernen rundt indre havn og håndverkere, sjøfolk og arbeidere bosatt på heiene bakenfor. Ved hjelp av skattelistene tegnes bildet av en i utgangspunktet relativt velstående by med store, men gradvis synkende inntektsforskjeller i tiårene fram mot første verdenskrig og videre inn i mellomkrigstiden. Da var Risør også blitt en relativt fattig by, der inntekten per innbygger i 1938 var under halvparten av gjennomsnittet for norske byer.

Mot dette økonomiske bakteppet får vi nærmere beskrivelser av risøringenes arbeids- og dagligliv. Foruten de forventede skildringene av sjømannslivets farer og forlystelser, får vi høre om den høye andelen enker og yrkesaktive kvinner som preget bylivet i mennenes fravær. Småbylivet i mellomkrigstiden vies også oppmerksomhet, selv om ikke alle grupper behandles like grundig. Når forfatteren under overskriften «De vergeløse» spanderer fire linjer på psykisk utviklingshemmede, fem linjer på behandlingen av personer med psykiske lidelser og seks linjer på «de reisende», er det sikkert gjort i beste mening. I praksis er det et spørsmål om ikke en så overfladisk omtale fungerer motsatt, ved å signalisere at disse gruppene ikke er funnet verdige til å bli inkludert i byhistorien med substansiell omtale på samme måte som for eksempel «Hoppsporten», som behandles over flere sider i samme kapittel.

Mens det sosialhistoriske stoffet er mest framtredende i den brede framstillingen av tiden før 1945, er politikk og foreningsliv relativt fyldig behandlet gjennom hele boka. Framstillingen av foreningslivet konsentrerer seg lenge mye om religion, avholdssak og idrett, før kunst og kultur overtar hovedrollen i nyere tid. For lokalpolitikkens del handler det dels om oppslutningen om de ulike partiene og kampen om posisjoner, men også om en rekke konkrete lokalpolitiske saker fra vannverk til skolebygg, kommunesammenslutning og kultursatsing. Forfatteren skyver ikke konfliktene under teppet, så det blir sjelden kjedelig lesning. Karakteristisk for forfatterens tilnærming til politikk og samfunnsliv er ellers et sterkt fokus på enkeltpersoners betydning. I det hele tatt er dette en bok spekket med omtaler av navngitte risøringer – høy og lav, kvinner og menn, barn og gamle. Registeret bak i boka inneholder godt og vel 1000 navn, og i tillegg kommer en egen liste med om lag 500 krigsseilere fra Risør og Søndeled.

Lokalpolitikken er også arenaen der forfatteren støter på sin far i rollen som ordfører i flere perioder i 1960- og 1970-årene. Mads Victor Norman (H) var blant annet sentral da Risør slo seg sammen med landkommunen Søndeled fra 1964. Sammenslutningen markerte slutten på en lang stagnasjonsperiode og overgangen til ny vekst i folketall og økonomi i årene fram til 1980. Forfatteren karakteriserer dette som en ny vår for byen, og hevder at faren, sammen med en tidligere kontorsjef i Søndeled, var «mye av drivkraften» bak den positive utviklingen. Etter at faren ble ordfører igjen i 1968, framstod de to som «et radarpar som jobbet hardt og systematisk overfor næringsliv og sentrale myndigheter for å skape nye arbeidsplasser og få økonomisk støtte til utvikling av kommunen». Ifølge forfatteren arbeidet de dessuten «like systematisk for å sikre bred politisk oppslutning om tiltakene».

Slik rosende omtale kan ikke uten videre tas som bevis for manglende objektivitet, slik kritikerne av forfattervalget i sin tid advarte mot, for omtalen kan jo være dekkende. Risør hadde vitterlig vekst i disse årene, og det høres ikke urimelig ut at ordføreren kan ha spilt en viktig rolle i den forbindelse. Men kan vi ta forfatteren på ordet og stole på at han har klart å gi en uhildet vurdering av sin egen far? Botemidlet skulle, som vi husker, være å stille strenge krav til dokumentasjon. I dette tilfellet er dokumentasjonen som presenteres, nokså begrenset. Forfatteren siterer farens egne taler, som av åpenbare kildekritiske grunner har liten bevisverdi. I et eget, kort kapittel om industriell omstilling framgår det dessuten av enkelte fotnoter at faren deltok i sentrale utvalg og annen saksbehandling i viktige næringspolitiske saker. Men det er ikke helt det samme som å vise at han var en avgjørende drivkraft.

Omtalen av nær familie er ikke det største problemet i denne boka. Svakheter knyttet til dokumentasjon og belegg er derimot et gjennomgående problem. I hvert fall i hoveddelene om tiden før 1945 dreier det seg ikke primært om manglende kildegranskning, men heller om upresise eller manglende henvisninger til de kildene som er brukt. Kildehenvisning mangler for eksempel helt for en lang rekke figurer og diagrammer. Andre steder er henvisningen upresis, blant annet ved at det ofte ikke oppgis mer nøyaktig kilde enn «SSB». En del figurer bygger riktignok åpenbart på folketellingene, og også i enkelte andre tilfeller vil nok kyndige lesere kunne identifisere den nøyaktige kilden – uten at det bør være noen unnskyldning. Innimellom forekommer det også figurer med presis henvisning til publikasjon og sidetall. Noe enhetlig system fins med andre ord ikke.

Fraværet av et enhetlig og fyllestgjørende referansesystem preger også noteapparatet. Viljen til å dokumentere er utvilsomt til stede, for store deler av boka har flust med noter der forfatteren prøver å formidle hva han bygger på, men form og presisjonsnivå varierer mye. Henvisninger til trykt litteratur gis i hovedsak som standardreferanser til forfatter og årstall, som gjenfinnes i litteraturlista på vanlig måte, men formidles også i upresise utsagn av typen «Opplysninger om dampskipstrafikken er fra rederihistoriene til ADS og DSD». Verre er det at henvisninger til viktige primærkilder flere steder er mangelfulle. Det gjelder for eksempel de interessante analysene av inntektsforskjeller i Risør på side 120f. I hovedteksten heter det at undersøkelsen bygger på «de publiserte utdragene fra ligningsprotokollene for Risør» for nærmere angitte år, men det oppgis verken tittel på publikasjonene eller hvor de er å finne.

Et annet eksempel gjelder Risørs omfangsrike kommunearkiv, som forfatteren har brukt flittig. Her henvises det i noten som oftest til det aktuelle kildestykket, for eksempel (i note 497) «brev fra fung. ordfører Kringleboth til Anna Kittelsaa, 8.5.1941». Så langt alt vel, men når det gjelder den videre arkivadressen nøyer forfatteren seg i regelen med å oppgi arkivinstitusjonen KUBEN og Risør kommunearkiv. Dette kommunearkivet består av 82 hyllemeter med dokumenter, fordelt på en rekke serier og underliggende virksomheter. Behovet for en presis arkivadresse er derfor påtrengende, om andre forskere skal ha en realistisk mulighet til å gå arbeidet etter i sømmene. Mangelen på presis arkivadresse er gjennomgående også ved bruken av andre arkiver.

Av et profesjonelt historieverk forventes det også at forfatteren forholder seg til relevant forskning om de emnene som behandles. Det kan være krevende i en byhistorie, som gjerne er innom et bredt spekter av emner, men en rimelig forventning er at forfatteren i det minste konsulterer sentrale arbeider om tematikker som behandles i større bredde. Det foreliggende bindet av Risørs historie lever dessverre i liten grad opp til slike forventninger. Selv på forfatterens kjerneområde, næringsliv og økonomisk historie, er det langt mellom henvisningene til faghistoriske arbeider. Det gjelder de kontekstualiserende rissene av større utviklingstrekk innen norsk og internasjonal økonomi, men også på tematisk avgrensede felt.

Forfatteren gir for eksempel en interessant framstilling av Risør tremassefabrikks nedgang og fall i 1960- og 1970-årene, der han særlig vektlegger forholdet til de britiske eierne som også var bedriftens viktigste kunde. Han forholder seg imidlertid ikke til den historiefaglige forskningen på problemene i den norske treforedlingsindustrien i samme periode.2 Denne forskningen har drøftet faktorer som i liten grad blir berørt i analysen av Risør-fabrikken, slik som statlige krav om miljøinvesteringer og økende internasjonal konkurranse. Og mens forfatteren av Risørs historie antyder at tremassefabrikken feilet fordi den ble for stor, var bransjen i samtiden mer bekymret for at norske bedrifter ble for små i møte med internasjonale konkurrenter. Poenget er ikke at forfatterens konklusjoner om Risør-fabrikken behøver være gale, men det er grunn til å tro at en aktiv dialog med annen forskning på feltet ville gitt en rikere analyse ved å bringe inn nye momenter og sette bedriften inn i en større kontekst.

I en kort anmeldelse er det ikke mulig å gå systematisk gjennom alt forfatteren har gått glipp av når det gjelder relevant historiefaglig forskning. Siden Heimen er et lokalhistorisk tidsskrift, er det imidlertid relevant å spørre hvordan forfatteren forholder seg til lokal- og regionalhistoriske arbeider om Sørlandet og Agder skrevet av faghistorikere. Det korte og nedslående svaret er at nesten ingen sentrale, nyere faghistoriske arbeider om regionen er å finne i litteraturlista bak i boka. Det fremste unntaket er et bind av Agders historie ført i pennen av Kjell-Olav Masdalen, som også har vært medlem av redaksjonskomiteen for Risørs historie. Ellers er det tynt. Et eget kapittel i Risør-boka er viet sommerbyens historie, men forfatteren forholder seg ikke til det grunnleggende forskningsarbeidet om emnet, Dag Hundstads avhandling om Sørlandet som sommerferieland og turistdestinasjon.3 Tilsvarende er det i omtalen av sport og idrett, der verken nasjonale oversiktsverk eller Nils M. Justviks bok om Aust-Agder idrettskrets’ historie fra 2018 er brukt.4 Ett grep i Risør-boka er å bruke offentlig statistikk til å sammenligne Risør med andre kystbyer i regionen. Flere av dem har de siste 20–30 årene utgitt påkostede byhistoriske verk skrevet av faghistorikere, men forfatteren av Risørs historie henviser ikke til noen av dem.5 Prebensen-familiens redervirksomhet er mye omtalt i boka, men langt fra like grundig som i Liv Ramskjærs hovedoppgave.6 Heller ikke den er å finne i litteraturlista. Forfatteren skriver side opp og side ned om sørlandsk skipsfart, men benytter verken Berit Eide Johnsens doktoravhandling eller Johnsen og Sætras prisbelønte oversiktssverk om sørlandsk skipsfart fra 2016.7 Mye tyder riktignok på at forfatteren har kjennskap til noe av den regionale litteraturen om emnet. I en fotnote (note 349) går han nemlig i polemikk med «sjøfartshistorikere i landsdelen» for å ha oversett Risørs betydning som sjøfartsby, men uten å nevne konkrete navn eller arbeider.

For vanlige lesere vil neppe mangelfulle kildereferanser eller fravær av dialog med relevant forskningslitteratur ødelegge leseropplevelsen. De vil fortsatt kunne glede seg over en velskrevet framstilling med flere interessante perspektiver og tolkninger, som særlig i de mest gjennomarbeidede delene om tiden før 1945 bygger på et omfattende kildearbeid. Det er i første rekke for fagfolk de nevnte manglene er et problem. Det er flere interessante undersøkelser i denne boka som blant annet økonomiske historikere kunne ønske å referere til i sin egen forskning. Spørsmålet er i hvilken grad det er mulig når det hersker uklarhet om nøyaktig hvilke kilder resultatene bygger på. Historiefaget trenger og bør ønske velkommen et bredt spekter av faglige perspektiver, hva enten de kommer fra samfunnsøkonomer eller forskere fra andre fag. Den som påtar seg et profesjonelt historiefaglig arbeid, må likevel være villig til å gå i dialog med relevant historiefaglig forskning og forholde seg til grunnleggende vitenskapelige krav til dokumentasjon og etterprøvbarhet.