Haukeland sykehus, siden 2002 kalt Haukeland universitetssykehus, har fått sin historie. Ja, det har fått sin forhistorie også. Sykehuset på Haukeland i Bergen ble åpnet i 1912, men har røtter tilbake til fattigforordningen av 1755. Beretningen om Haukelands historie er skrevet av historikerne Morten Hammerborg og Teemu Sakari Ryymin. De opplyser innledningsvis at de, inspirert av de amerikanske historikerne Mark S. Micale og Guenter B. Risse, har skrevet «en lokalisert sykehushistorie» (s. 9). Dermed blir Bergen sentral. De kunne kanskje også ha sagt at de har skrevet en individualisert sykehushistorie: Personer blir svært sentrale i den historien de forteller. Forfatternes tilnærmingsmåte fremstår slik som «tradisjonelt» historiografisk. De skriver idiografisk, mer enn nomotetisk. Med henvisning til Risse, som først fikk medisinsk utdannelse, sier de således at de har valgt bort det alternativ å skrive en «systemorientert», altså en nomotetisk, sykehushistorie. De mener en modellbasert sykehushistorie ville blitt «livløs». De siterer Risse (s. 10): «..there are only particular hospitals», og kunne føyet til, «with particular actors». Men som vi skal se; modellene finnes også.

Jeg skal i det følgende sammenfatte deres beskrivelse av utviklingen og fortolkninger av den. Sammenfatningen er ikke helt nøytral. Jeg sammenfatter på min måte og for å legge grunnlaget for mine kommentarer. Tradisjonelt har historieforskningen vært sterkt preget av eliter og av det å se samfunnet ovenfra; den har vært politisk. I løpet av de siste par generasjoner er historieforskningen blitt mer preget av ulike «nedenfra-baserte» perspektiver. En av de to forfatterne de aktuelle forfatterne er inspirert av, Micale, konkretiserer ofte slik, f.eks. med utgangspunkt i ulike former for galskap, kjønn og legning. Men de aktuelle forfatterne er mer «tradisjonelle». De konkretiserer med utgangspunkt i elitenes og elitepersonenes adferd. De skriver slik, iallfall i betydelig grad, den «politiske» historie om Haukelands utvikling. Jeg skal i det følgende sammenfatte deres beskrivelse og etter hvert kommentere den.

Den historien de forteller, begynner med forhistorien, altså med etableringen av de første sykehus i Bergen (i nyere tid). Forhistorien starter i 1759, på Engen, sentralt i byen. Da fikk byen sitt første (moderne) sykehus, men dette sykehuset var ikke opprinnelig i særlig grad et behandlende sykehus. Det tilhørte fattigvesenet. Det skulle ta seg av de fattige syke som familiene og lokalsamfunnet ellers ikke klarte å ta seg av, og som til dels kunne være farlige for resten av samfunnet (smittsomme og gale). Slik sett var det en del av det stats- og nasjonsbyggende sunnhetspolitiet. Gradvis blir det så en behandlende institusjon. Det er hvordan det skjer, forhistorien handler om. Den fortelles i stor grad som en politisk dragkamphistorie. De klinikkbyggende entreprenører er offensive leger, mens motkreftene utgjøres av ulike aktører i det omgivende, altså lokale, samfunn. Epidemiologiske endringer, som epidemier som kommer og går, og den generelle økonomiske utvikling danner, ofte viktige, kulisser. De påvirket hvordan politikere og andre sentrale personer i det bergenske samfunn til enhver tid forholdt seg til (de fleste) legeaktørenes stadige press for å få «mer». Undertiden kunne også «tilfeldigheter» spille en rolle. Fra starten av nøt f.eks. sykehuset godt av overskuddet på den såkalte «mudderskatten». Skatten kom som importavgifter på varer og tonnasjeavgift for skip som kom til Bergen. Denne gikk lenge med overskudd, og dette gikk til sykehuset. Men da denne falt bort i 1842, ble grunnlaget for legenes offensive sykehuspolitikk svært svekket.

Forfatterne viser hvordan forhistorien er preget av en flo-og-fjære-utvikling for legenes, dog ikke alles, klinikkbyggende virksomhet. I økonomisk og politisk gode tider ekspanderte sykehuset som behandlingsinstitusjon (klinikk); i vanskelige tider, som etter 1843 (1848), sank det «tilbake» til statusen som fattiginstitusjon. Som nevnt, ikke alle leger var like offensive. Da kirurgene Christen Heiberg (1799–1872) og, snart etter, Christian Wisbech (1801–1869) overtok ansvaret for sykehuset etter en nokså passiv forgjenger (1825), kom sykehuset på offensiven som klinikk. Da spareregimet ble innført etter 1843, og særlig 1848, forlot Wisbech sykehuset og ble etterfulgt av en nokså forsiktig kollega. Sykehuset forfalt nå gradvis, også fysisk. Etterfølgeren (1863), Jens Andreas Holmboe (1827–1876), var mer dynamisk. Han tok til orde for å bygge nytt sykehus, på en annen og større tomt, og han så for seg området mellom de to lungegårdsvann. Han purret på et nølende bystyre og pekte på at sykehusets økende belegg gjorde at det nå gikk med overskudd. Men den institusjon som i 1833 var bygget i sykehusets bakhage, Bergen Mentalsygehus, fra 1870 sinnssykehus, skulle stanse hans prosjekt. Også asylet, nå ledet av en overlege, var forfallent. Overlegen her pekte på at et asyl også burde ligge utenfor byen. For byens borgere var den uro et slikt sykehus skapte, et viktig argument for å bygge asyl og vente med sykehuset. Sykehuset kunne jo også da overta asylets lokaler. Men asylet, som byen hadde håpet å få statlige penger til, kom først i 1891 (Neevengården), og i mellomtiden ble forholdene ved sykehuset verre og verre. Kapasiteten var også altfor liten, selv om nye privatsykehus hjalp litt. Det hører med til historien at da Holmboe døde i 1876, ble han etterfulgt av en (ny) forsiktig herre, faglig forankret i den gamle humoralpatologien. Denne gjorde lite for å modernisere sykehuset; dog begynte han å erstatte gangkonene med diakonisser fra 1882 og fikk også ansatt en prosektor i 1889. Da den forsiktige overlegen døde i 1893, kom det endelige hamskifte ved Bergens kommunale sykehus. Båndene til fattigvesenet ble brutt i 1894; sykehuset fikk nå en egen kommunal tilsynskomite (et slags styre). Den nye direktør og kirurgiske overlege, Jørgen Sandberg (1850–1942), var både moderne og dynamisk. Han fikk med seg som overlege for en indremedisinsk avdeling Bergens fremste legepersonlighet, men også politiker, Klaus Hanssen (1844–1914). Hanssen var like moderne innstilt som Sandberg. De to avdelingene fikk også en reservelege og en kandidat. Sykepleietjenesten ble bygget videre ut og fikk fra 1908 sin egen sekulære sykepleierskeskole. Den nye tid var kommet til Bergens kommunale sykehus. Nå gjenstod det å få bygget det nye sykehuset. Det skulle ta tid. Nå fikk for alvor det medisinske Bergen føle hva det ville si å bli en viktig del av politikken.

Medisinen hadde nå fått en helt annen sosial autoritet enn den hadde hatt inntil et knapt tiår før århundreskiftet. I Bergen var den ledet av to offensive og velkjente menn. Allikevel fikk ikke (de fleste) legene det som de ønsket. De ville ha et bysykehus, plassert flere steder, blant annet der det nedlagte Lungegårdssykehuset (for leprasyke) stod. De ble imidlertid utmanøvrert (1901) av den fremtredende forretningsmannen og politikeren Kristofer Lehmkuhl (1855–1949), som mente sykehuset burde samles og bygges på en romslig tomt, nemlig på gården Haukeland, et par kilometer syd for byen. Lehmkuhl ble statsråd i svogeren Christian Michelsens (1857–1925) regjering, og legene benyttet anledningen til å forsøke omkamp. De fikk støtte av magistraten og vant frem i første omgang, men ble til slutt stanset av staten som bestemte at jernbanen skulle legges på østsiden av Store lungegårdsvann; dermed ble det umulig å bruke den aktuelle tomten til sykehus. Det nye sykehuset kunne åpne i 1912, men planene ble ikke fullt realisert; en del av de planlagte byggene måtte komme senere. Det hører med til historien at det at sykehuset kom så forsinket, gjorde at det kunne bli mer preget av det moderne gjennombrudd i medisinen, selv om miasmehensyn fortsatt spilte en rolle (park og litt paviljongutbygging).

Forfatterne avslutter forhistorieberetningen med å peke på hvordan det nye sykehuset ble et bybyggende prosjekt. Etter de vitenskapelige gjennombrudd i medisinen, gjerne symbolisert med laboratorier og røntgen på den diagnostiske side og mer invasiv kirurgi på den terapeutiske, ble sykehuset et symbol for utvikling og modernitet. De ledende politikere og forretningsmenn i Bergen ville mer enn gjerne at Bergen skulle markere seg som moderne by, i konkurranse med hovedstaden, og da var et skikkelig sykehus en nødvendighet. Men de så også sykehuset som noe av grunnlaget for den neste store moderniserende visjon, nemlig å få et universitet. Først når det var kommet, ville Bergen igjen for alvor bli en kulturby, ikke bare en handelsby.

Boken er en bok som skulle markere Haukeland sykehus’ 100 år, altså perioden 1912 til 2012. Forfatterne har imidlertid skrevet det offentlige bysykehus’ historie, og den dekker mer enn 250 år. «Forhistorien», historien om fattigsykehuset, omtales i de to første kapitler. Den er meget interessant, og gir dybde til vår forståelse av etableringen av det første egentlige behandlingssykehus i Bergen, Haukeland sykehus. Haukeland sykehus vokste frem innenfor det gamle sykehuset på Engen. Forfatterne markerer det ved å kalle kapittel 2, og hele boken, «Veien til Haukeland.»

Det nye sykehuset ble gjennom de to første tiår preget av sin overlege-direktør Jørgen Sandberg, skriver forfatterne i innledningen til kapittel 3, og understreker slik sin beretning som en «lederberetning». Sandberg var utnevnt i 1894, og preget slik sett også planleggingen av Haukeland. Han ble sittende til 1927; da var han 77 år. De «nye», eller moderniserte gamle, sykehusene som vokste frem fra slutten av 1890-årene, ble ofte preget av sterke, lengesittende overleger og direktører. De var nesten alltid, som Sandberg, kirurger. Ofte fikk de lengesittende etterfølgere, men etter krigen ble etter hvert funksjonsperiodene kortere, og i løpet av 1970-årene forsvant også de kombinerte overlege- og direktørstillinger: Legestyrets glanstid tok med det slutt.

Forfatterne viser at Sandberg var en sterk og synlig direktør, men også at han ikke alltid helt fikk det som han ville. Den viktigste begrensningen lå i økonomien. Direktøren kunne ikke diktere eierne hva bevilgninger angikk. Sykehuset fikk i 1912 bare det ene av de to store sykehusbygg det skulle ha – det som kom måtte huse både medisinen og kirurgien og litt til. Det huset indremedisinen skulle ha, kom ikke, og Sandberg ergret seg. Han kunne det også. Sykehuset var eiet av byen, men fikk jo inntekter også fra pasienter utenbys fra og fra sykeforsikringen (som trådte i kraft i 1911). Men for et ekspansivt sykehus strakk ikke inntektene til. Sandberg var slik i samme båt som sine kolleger ved de fleste litt større sykehus, men irritasjonen over statens privilegering av spesielt Rikshospitalet, var sterk og økende. Den irritasjonen delte han med hele byen. Ja, den gjaldt langt mer enn sykehuset; den gikk tilbake til den degradering av landets største by gjennom flere hundreår som etableringen av hovedstaden i øst i 1814 representerte.

Men der var også grenser for Sandbergs indre makt. Han hadde god kontroll over legetjenesten, men han måtte behandle sykepleierne, ikke minst sin «egen» oversykepleier (kirurgisk), den myndige og dyktige Marie Joys (1872–1944), med respekt. Hun kom fra en velstående byfamilie. Mest krevende fikk han det imidlertid med Gades patologiske institutt og dets sjef, prosektor Magnus Haaland (1876–1935). Instituttet ble bygget samtidig med, og sammen med, sykehuset, men var en privat stiftelse, opprettet av legen Fredrik Georg Gade (1855–1933). Gade hadde, som fremragende patolog, donert et betydelig beløp til opprettelsen av instituttet i sin hjemby. Selv var han flyttet til hovedstaden hvor han var blitt «forbigått» ved en professorutnevnelse (1900). Gade var opptatt av at instituttet særlig skulle være et forskningsinstitutt, og dets første leder, Magnus Haaland, var av samme mening. Resultatet ble en løpende dragkamp mellom Sandberg og Haaland, med Gade i kulissene, som en av tre styreledere. Striden om instituttet la seg ikke før Sandberg var gått av og Gade og Haaland var plassert på kirkegården.

Sandberg fikk bygget Haukeland sykehus, men det var jo ikke det sykehuset han og de ledende leger i Bergen hadde gått inn for, skriver forfatterne. De ville hatt en mer delt løsning, men den sentralisering Haukeland representerte og som den nye medisinen egentlig impliserte («volum» heter det i dag), var det en selvbevisst politiker og forretningsmann som dyttet på dem, endog med henvisning til medisinens behov. Da så sykehuset skulle bygges, ble det mindre enn Sandberg nå ønsket, og det kommunale sykehus i Bergen ble, på et vis som han hadde ønsket, men ikke lenger ønsket, litt desentralisert. Sykehuset hadde 390 sengeplasser da han trådte tilbake. Det var en del flere enn i 1912, men hans to fremste overlegekolleger mente at behovet var 800 alminnelige sengeplasser og 175 plasser for pasienter med epidemiske sykdommer. At sykehusets hovedbygg fikk en større vestfløy i 1923–24, var ikke nok. Sykehuset hadde hyppig overbelegg, og undertiden kom der oppslag i avisene om mangelen på plasser og de skandaler det kunne føre til. Men tidene var vanskelige, og mer klarte ikke Sandberg å få til. Han trakk seg nok noe resignert tilbake. Han hadde fått føle politikkens betydning på så mange måter. Inn i de kommunale organer nådde ikke alltid hans innflytelse. Innad kunne han, med noen begrensninger (som vi har nevnt) langt på vei diktere. Utad og oppad krevdes mer diplomati og Fingerspitzengefühl enn han besatt.

Der skjedde ikke mye av stor betydning hva gjaldt sykehussituasjonen i resten av mellomkrigstiden. Det trakk ut med den videre utbygging, og det oppstod dragkamp mellom byen og Hordaland om hordalendingers bruk av Haukeland. I «kulissene» arbeidet den nye direktøren, Nils Backer-Grøndahl (1877–1975) for å bygge ut Haukeland som universitetsklinikk. Backer-Grøndahl var, som forgjengeren, kirurg og østlending. Han ble sittende som direktør til 1948. Sandberg hadde vært med på å skape det som etter hvert ble et sentralsykehus, men gjorde lite for universitetssaken. Backer-Grøndahl arbeidet først og fremst, sent og tidlig, med universitetssaken. Ja, han arbeidet så monomant med den at han lot de mulighetene som bød seg for å bygge ut sykehuset i annen halvdel av 1930-årene, ligge. Konjunkturene var bedre og Hordaland mer pågående, men han fryktet at en forsiktig sykehusutbygging kunne svekke universitetssaken. Situasjonen var jo også den at denne saken i de to siste førkrigsårene igjen ble aktualisert. De viktige aktørene i Bergen fikk nå sentrale folk i fakultetet i Oslo, i departementet og endog i regjeringen og Stortinget med seg (1938).

Forfatterne omtaler denne utviklingen i kapittel 5, i en perle av et kapittel. De går tilbake til 1814 og viser hvordan Bergen, landets desidert største by, nå kommer på defensiven overfor Christiania, som blir hovedstad i det delvis frie landet. Bergens næringsliv blir samtidig rammet av krise i forlengelsen av den engelske blokaden. De viser hvordan der vokser frem en intens bergensk lyst til å komme tilbake – ja, til å få hevn. Bergen vokser mot slutten av århundret, men gjør det først og fremst som en slags moderne hansastad. Den blir dominert av handelsstanden. Den mangler kulturell tyngde. Museet var kommet allerede i 1825, men det var mest en institusjon for innsamling og registrering av materiale. Men da den bergenske legehøvding Daniel Cornelius Danielssen (1815–1894) ble preses i 1862, startet arbeidet med å gjøre museet også til en forskningsinstitusjon – ja, til grunnlaget for et naturvitenskapelig fakultet. En dragkamp om den begavede oseanografen Bjørn Helland-Hansen (1877–1957) – Fridtjov Nansen (1861–1930) og noen professorer i Kristiania ville lokke ham til hovedstaden med et professorat – førte til at Stortinget i 1911 bevilget ham professorgasje og tre år senere lot museet få ansette professorer. Men mye gjenstod, og i den vanskelige tiden fra krigen og frem til midt i 1930-årene stod bergensernes arbeid både for sykehuset og universitetet i stampe. Allikevel, en viss utvikling var det, ikke minst på den medisinske siden. Allerede i 1912 fikk sykehuset sitt laboratorium, typisk nok (i Bergen) som følge av en privat donasjon. En privat innsamling i 1915 gav mer til sykehuset, og i 1923–24 ble altså sykehuset bygget en del ut. Spesielt viktig var (den statlige) fødselsstiftelsen. Den ble opprettet i 1862, men holdt lenge til i miserable lokaler i sentrum. Endelig, i 1926, kunne en ny, fullverdig kvinneklinikk, endog med undervisningslokaler, tas i bruk på Haukeland. Med det var enda en vesentlig del av grunnlaget for universitetsklinikken kommet på plass.

Men det trakk ut. Forfatterne viser hvordan politikere og næringslivsledere forsøkte alt, men stadig rente hodet i veggen. De skriver:

«Forbitret resignasjon av flammende raseri ble bergensernes kjennemerke i sin kommunikasjon med statsmyndighetene, så også i arbeidet for å omdanne Haukeland sykehus til universitetsklinikk. Raseriet var kan hende godt å få luftet, men som politisk strategi var det en lite farbar vei.» (s. 179)

Hammerborg og Ryymin er elegant kontrafaktiske og på kanten av å bli normative. Satt litt på spissen kan man si at de løpende vurderer aktørenes politiske kløkt, og at de i hovedsak mener at politikerne og deres administratorer i Bergen (og etter hvert Hordaland) og direktørene på sykehuset kom til kort: De var ofte urealistiske, og det boblet for ofte over for (en del av) dem. Den sårede bergenske storhetsfølelsen ble ofte deres bane. Men når de skriver om de politiske prosesser, og evner å kontekstualisere dem historisk som her, i kapittel 5, og til dels i de følgende kapitler der de omtaler beslutningsprosessene, så er de på sitt beste.

I kapitlene 6 og 7 fortsetter forfatterne der de slapp i kapittel 5: Lidelseshistorien føres videre. I kapittel 6 skriver de om «Haukelands ti tapte år» og i kapittel 7 om «Interessentskapet Haukeland – troika i utakt og indre splid».

De ti tapte år skyldtes, hevder forfatterne, at universitetssaken hindret sykehusutbyggingen: Den siste ble brukt for å presse frem universitetshensynet. Sykehuset var også etter krigen, men nå som universitetssykehus, i hovedsak som det var etter utbyggingen i 1923–24, bare mer nedslitt. Byen og sykehuset ville bygge ut sykehuset basert på planen som ble ferdig like før krigen. De fikk også Kirke- og undervisningsdepartementet med seg, men helsedirektøren var negativ. Han mente planen var blitt helt foreldet. Da landet fikk ny riksarkitekt, med utvidede fullmakter (1948), fikk Karl Evang (1902–1981) en sterk alliert. Til slutt hadde de nedkjempet aktørene i Bergen. I 1954 måtte Bergen gå med på å utlyse arkitektkonkurranse for den videre utbygging.

De første årene etter etableringen av klinisk undervisning i Bergen ble også vanskelige og bidro til uroen omkring Haukeland. Den forsinkede sykehusutbyggingen hadde gjort at det manglet mange av de spesialavdelinger som trengtes for undervisningsformål. Det nye fakultetet, og sykehuset, ville ikke bruke byens privatsykehus – som til dels hadde de aktuelle spesialavdelinger – og måtte derfor lenge sende studentene til andre sykehus, til dels i utlandet, for at de skulle få den opplæring de ikke kunne få i Bergen.

I kapittel 7 viser forfatterne at Haukeland ikke bare tapte de ti første år etter krigen; de tapte i mange henseender også de neste 15.

Da de første planene etter knapt ti år måtte legges til side, gikk Haukeland videre som et sykehus eid og drevet av tre parter: byen, Hordaland og staten. Det ble laget et interessentskap, der byen og staten skulle eie 2/5 hver og fylket 1/5. Men heller ikke dette fungerte. Staten «oppdaget» etterhvert at den økonomisk kunne bli diktert av de lokale instansene, og de siste syntes deres regning ble for stor. Arkitektkonkurransen klarte ikke partene å få gjort klar til før i 1959. Den ble vunnet av to danske arkitekter; de foreslo å bygge en sentralblokk på 12 etasjer opp mot Ulriken. Dragkampen spisset seg til, med en stat først på defensiven, så motarbeidende. Da alvdølingen Olav Gjærevoll (1916–1994), en mann med lang karriere i Trondheim, ble sosialminister i 1963 antydet han at Haukeland kunne gjøres mindre og at kanskje Trondheim burde ta over noen funksjoner, og også få egen medisinerutdannelse. Da sprakk det for (den statsansatte) fylkesmann Mons Lid (1896–1967). Han gav beskjed om at alle de ansatte ved Haukeland sykehus ville bli sagt opp over nyttår. Da slo Gjærevoll retrett, og staten sa seg villig til å betale mer. Men det hjalp ikke, for staten fortsatte å trenere utbyggingen på Haukeland. Det skyldtes, viser forfatterne, at statens sykehuspolitikk nå begynte å ta fastere form, etter en utredningsfase som egentlig hadde vart siden 1934. Stikkordet ble regionalisering. Det betydde at Hordaland måtte overta sykehuset, som skulle bli et kombinert fylkes- og regionsykehus, med universitetsfunksjon. Det ble også antydet at sykehusene i Trondheim og Tromsø skulle få de samme funksjoner og at Rikshospitalet ville bli «avstatliggjort». Ved den første sykehuslovens ikrafttreden i 1970 overtok så Hordaland Haukeland sykehus. Mange i Bergen følte at byen og sykehuset hele tiden var blitt holdt for narr av staten. Vi kan føye til at bergenserne nok også var nærsynte: De så ikke hvordan den statlige sykehuspolitikken, meget sakte ble mer offensiv og planpreget og at planene som ble utviklet, var andre enn aktørene i og rundt sykehuset hadde forutsatt. Men vi kan også si at Bergen i et viktig henseende så lenger enn staten da den, etter førkrigsplanens sammenbrudd i 1954, gikk inn for statlig overtagelse av Haukeland.

De to forfatterne summerer, engasjert får man si, opp situasjonen da partene i 1970 måtte gå i gang igjen: «Det som i utgangspunktet skulle være en velsignelse – tilførsel av «gratis» penger til bygging og drift av sykehuset – ble en forbannelse. Haukeland-saken var en forvaltningsmessig, politisk og økonomisk katastrofe» (s. 289).

I kapittel 8 omtaler forfatterne nærmere den utvikling som faktisk fant sted ved Haukeland sykehus. Her viser de hvordan improvisasjoner, tilfeldigheter og energisk korridorpolitikk spilte en rolle. De viser hvordan sykehuset og fakultetet skritt for skritt klarte å rehabilitere og bygge ut sykehuset og dets universitetsinstitusjoner. Bergenserne kunne ikke utfordre riksarkitekten og knapt heller Helsedirektøren med å snikgjennomføre den gamle planen, men de fikk allikevel meget til. De manglende kliniske avdelinger kom. Barneklinikken kom i 1950, som svensk gave (eget bygg), nevrologisk avdeling og hudavdelingen i 1954 (tilbygg til epidemiavdelingen), polioinstituttet (med nevrologi) i 1954/55 (delvis private midler), lungeavdelingen (etter Lungegårdssykehuset) i 1957 og øyenavdelingen og øre-nese-halsavdelingen i 1961 (fløy av Kvinneklinikken). Gades institutt, som nå var overfylt og nedslitt, ble i 1963 pusset opp og overtatt av patologisk avdeling. Mikrobiologisk avdeling kunne da, sammen med farmakologi og hygiene flytte inn i nytt bygg. Et eget preklinisk bygg kom i 1966. Medisinerutdannelsen var for øvrig blitt fullstendig i Bergen fra 1963.

I kapittel 9 skriver forfatterne om hvordan Haukeland og fakultet rekrutterte overleger og professorer frem til 1970. Igjen får det anstrengte forhold til Oslo spille en (hoved)rolle. Haukeland måtte jo skaffe seg sine medisinske ledere fra Oslo og Rikshospitalet, og klarte sjelden å kapre de beste. En del søkere søkte også for å be om opprykk i Oslo. Det var da også et mindretall av professorene i Bergen som markerte seg faglig. Den viktigste unntagelsen er den internasjonalt anerkjente kardiologen Håkon Rasmussen (1906–1952). Han var den første i Norden som utførte hjertekateterisering. Han var i ferd med å bygge opp et aktivt forskningsmiljø ved medisinsk avdeling da han brått døde, bare 46 år gammel. Men gradvis, og særlig fra 1970-årene av, kunne Bergen ansette fagfolk utdannet i Bergen. Først da var Bergen skikkelig frigjort, som øyensykdomsprofessor Torstein Bertelsen (1923–2008) beskrev det.

Forfatterne tegner et interessant bilde av de ledende leger på Haukeland, og av det fagstyre de representerte, men igjen ser vi at den ytre «politikken», dragkampen med Oslo, kommer i sentrum. Fagutviklingen på sykehuset og instituttene omtales på en mer distansert måte.

Kapittel 10 er kalt «Arbeidsplassen Haukeland». Første del dreier seg primært om det; den har et sosiologisk preg. Her tegnes et interessant bilde av sykepleiersamfunnet, av kvinnesamfunnet Haukeland og til dels av driftssamfunnet Haukeland. Litt, men ikke mye, sies også om pasientsamfunnet Haukeland. Selv om legene nå mer blir kulisser, fremstår de samtidig som de suverent dominerende. Men det Haukeland forfatterne her presenterer, er det Haukeland som eksisterte frem til midt i 1970-årene. De presenterer Haukelands-samfunnet, kan vi oppsummerende si, som en nesten føydal familie, med legene som de fjerne fedre, søstrene som de svært tilstedeværende og i mange sosiale og kulturelle henseender dominerende mødre, de mannlige arbeiderne (av ulike slag) som tjenestefolk litt på utsiden av selve sykehusfamilien og pasientene som (de lydige) «barna».

Men de lar det i dette kapitlet ikke bli med sosiologien under det klassiske legestyre; de må tilbake til politikken, og nå til den politikk som i utgangspunktet utspiller seg innad i sykehuset, nemlig kampen om den indre makt i sykehuset. I utgangspunktet ble det en kamp om makten i avdelingene, fagenhetene. I siste instans ble det et spørsmål om makten i hele sykehuset. Legene hadde godtatt at direktøren fra 1948 ikke var lege; han ble jo i praksis legenes mann. Nå, når avdelingsmakten ble angrepet, av sykepleierne og «ekssykepleierne» (bioingeniørene, radiografene etc.), ble i realiteten også legenes generelle sykehusmakt utfordret. Det startet med at sykepleierne og deres medsøstre fra midten av 1970-årene av fikk skapt en form for todelt ledelse ved avdelingene og i laboratoriene. Da arbeidsgiverne ved overgangen til 1980-årene ville ha en enhetlig ledelse i avdelingene, med leger som sjefer, ble det bråk, ved Haukeland som ved mange andre sykehus. Ved Haukeland toppet striden seg i 1992 da det skulle ansettes en eneleder ved sentrallaboratoriet. Saken endte til slutt i fylkesutvalget, som med stort flertall ansatte sjefbioingeniøren og altså vraket avdelingsoverlegen og professoren. Forholdene mellom yrkesgruppene ble betent både ved Haukeland og andre sykehus og bidro til at regjeringen i 1999 fikk vedtatt ny spesialisthelsetjenestelov. Der fikk de med en bestemmelse om at det skulle være «profesjonsnøytral» og altså enhetlig ledelse ved sykehus(avdelinger). Det gamle legestyre var en saga blott i Sykehus-Norge. Perioden, viser forfatterne, ble vanskelig for de direktører som overtok etter at direktøren siden 1948, juristen Christian August Sund (1901–1967) døde i 1967. Siviløkonomen Otto Birkeland (1908–1989), som satt til 1988, kunne begynne nokså tradisjonelt, men fikk det mot slutten mer krevende. De direktører som så kom, fikk det langt verre. Det gjaldt særlig juristen Geir Kjell Andersland (f. 1948), 1988–1992 (permisjon 1989–90) og sivilingeniøren Egil Haugland, 1993–2002. Andersland fikk laboratorieansettelsen i fanget. Haugland fikk erfare at «profesjonskonflikten» ikke var over da han ansatte en jordmor som sjef for Kvinneklinikken i 2002.

I kapittel 11 redegjør forfatterne for byggingen av sentralblokken, «drømmen og marerittet». Den store blokken var planlagt ved overgangen fra 1950- til 1960-årene, men byggingen kom ikke i gang før i 1973. Blokken stod ferdig ti år senere, etter mye «politikk» og, derfor, flere nesten-sammenbrudd. Problemene hadde selvsagt, som før, sammenheng med økonomi. Blokken ble stadig dyrere, og for dyr. Det var staten, ved den nye helsedirektør (Torbjørn Mork (1928–1992)) som skapte de første og største problemene. Han kom tidlig med innvendinger. Blant annet ville han flytte mye av det gamle sykehuset som etter planen skulle fortsette for seg, inn i den nye sentralblokken. Forfatterne mener Morks «blokkeringer», de kan ha kostet tre år (og mange penger), skyldtes den «nye», rasjonaliserende helsepolitikken, basert på St.meld. nr. 9 (1974–75). Meldingen la opp til at de ulike kliniske funksjoner skulle fordeles på de ulike, nydefinerte nivåene i helsetjenesten etter medisinsk-økonomiske premisser. Fordelingen ble politisk solgt med desentraliserende ideologi: Funksjonene skulle fordeles slik at de ble plassert på det laveste effektive omsorgsnivå (LEON). Staten ville tvinge den «nye» politikken igjennom ved en ny form for økonomisk styring. Tjenesteeierne skulle få rammebevilgninger (1980), beregnet på «objektivt» grunnlag. Slik skulle de få ansvaret for å utnytte dem mest mulig rasjonelt. Men staten kunne slik spare ved å gi stramme rammer og presse blant annet fylkeskommunene til å effektivisere.

Forfatterne knytter den nye politikken både til fremveksten av en strammere, mer mål- og resultatorientert offentlig (helse)politikk (NPM) og modernitetskritikken av medisinen og sykehusene i regi av post-modernistene (Foucult) og «einstøingen» Ivan Illich (1926–2002). De argumenterer best for det første; reformpolitikken er utpreget moderniseringsorientert, men slik at omkostningshensyn nå i større grad likestilles med de tradisjonelle tilgjengelighetshensyn og de «fornyede» kvalitetshensyn. At staten nå la mer vekt på forebyggende tiltak og primærhelsetjenesten, kan antagelig knyttes mer til «klinikk-kritikken», som nå kom «innenfra», fra britiske og amerikanske Public Health-folk, kliniske epidemiologer og (de nye) helsetjenesteforskere – jf. blant annet WHOs «Helse for alle»- program fra 1978. Det var jo disse aktørene som siden (1990) skapte den svært moderniseringsorienterte evidens-offensiven.

Ellers er det om dette kapitlet bare å si at det føyer seg til de fleste av de foregående på denne måten: «Alt» på Haukeland skapes gjennom frustrerende politikk. Men da den betong-brutalistiske, «stygge», sentralblokken stod ferdig i 1983, kunne Bergen konstatere at nå var endelig det gamle sykehuset historie. Bergen hadde fått landets mest moderne sykehus. De frustrerende kampene var glemt, for en stund.

Forfatterne begynner kapittel 12 med å si at sentralblokken er preget av den «senfunksjonalistiske betongbrutalismen», hvor funksjon dominerte alt og «fortidens og stedets egenart var intet» (s. 446). «Det er som et brutalt betongmassiv krasjlandet ved Ulrikens fot i 1983». Allikevel, eller «kanskje nettopp derfor, må Sentralblokken på alle vis betegnes som en dundrende suksess». Det ble en suksess, mener de, fordi nesten alt av fellesfunksjoner kunne samles i blokken og slik gjøre sykehuset særdeles effektivt. De nevner siden også at det samme skjedde med forskningsressursene; de ble samlet og gjorde at sykehuset for alvor kunne bevege seg fra personavhengig, improvisert forskning til institusjonalisert forskning.

Forfatterne har kalt dette kapitlet «Regionsykehuset Haukeland». Det ble en del av den ny offentlig ledelses-orienterte styringen fra 1970-årene. Denne styringen hadde dog beholdt den tidens vekt på lokal-demokratisk styring. Det vanskeliggjorde den nye linje- og ansvarsstyringen: Lokalpolitikere ble «for bevaringsorientert». Gitt den medisinske tilbudsutvikling impliserte LEON-prinsippet egentlig ikke desentralisering, men stadig sterkere konsentrasjon (stordrift). Ja, den impliserte også «profesjonell» og ikke politisk (demokratisk) styring. Forfatterne viser at sykehuset får stigende økonomiske problemer utover i 1990-årene, og knytter det til tilbudsutviklingen og Hordalands manglende økonomiske evne til å bevilge det den tilsa. Slik sett viser de også hvorfor vi fikk statliggjøringen av sykehusene fra 2002. Men de viser også at fagmiljøene, delvis støttet av lokalmiljøet, brukte regionaliseringsprinsippet for å bygge ut sykehusets tilbud, ikke minst innen hjertekirurgi og kreftbehandling.

Forfatterne går detaljert inn på konfliktene direktørene fikk i fanget i begynnelsen av 1990-årene. Fylkeskommunen valgte i 1988 å ansette forvaltningslederen og politikeren (H) Geir Kjell Andersland som direktør. Andersland hadde et års permisjon da han var statssekretær (1989–90), men da han kom tilbake til Bergen, ble det å komme tilbake til bråk. Underskuddene økte, og det endte med at direktøren våren 1991 selv gikk i fakkeltog gjennom byen, mot fylkespolitikernes gjerrighet. Som leder for et statlig sykehusledelsesutvalg i 1990 hadde han omfavnet Kenning-ledelse, med vekt på linjeledelse og totalt lederansvar. Det ble krevende for ham å følge utvalgets forslag da han selv ble sykehusleder. Men Andersland fikk også i fanget en betent personalsak fra Kvinneklinikken; det gjorde det ikke lettere for ham. Den omfattet konflikt mellom to fløyer ved klinikken, dødsfall (både barn og lege) og beskyldninger om rusmisbruk blant leger. Bergens Tidende laget etter hvert en fast vignett avisen brukte om reportasjer fra Haukeland: «KRISEN PÅ HAUKELAND». Avisens reportasjer bidro til uroen på og rundt sykehuset. Høsten 1992 gikk Andersland av som direktør og ble etterfulgt av Egil Haugland. Han hadde før arbeidet ved sykehuset, men kom nå fra Statoil og var fra starten av opptatt av å være lojal oppover; han var en ny ledelses-orientert leder. I praksis måtte han lede sykehuset med (varierende) underskudd, men gjorde det med tillatelse ovenfra.

Forfatterne viser hvordan overgangene fra lokalt til fylkeskommunalt og endelig statlig eierskap nærmest fulgte en naturlig logikk. De peker særlig på de økte omkostningene knyttet til tilbudsutviklingen som drivkraften i utviklingen. Kanskje kunne de ha nevnt hvordan den lokaldemokratiske, ja, demokratiske overhode, innflytelsen over sykehuspolitikken var et problem: Statliggjøringen av sykehusene ble ledsaget av en viss depolitisering av styringsansvaret.

Kapittel 12 er utpreget «politisk». Direktørene og deres forhold til eiere og medarbeidere får mye oppmerksomhet. Kapitlet er blitt fargerikt, men får til tider et litt journalistisk preg.

Kapittel 13 er kalt «Statens Haukeland» og omfatter altså tiden fra 2002 til 2012 (da det formelle hundreåret var omme), og til dels 2020. Som det foregående kapittel er dette et «politisk» kapittel. Det er også, som det første, halvt normativt. Forfatterne spør om «den nye eierskapsformen kan sies å være positiv eller negativ for Haukelands evne til å levere sykehustjenester og utvikle institusjonen videre». Kort fortalt er svaret: Reformen har vist seg vellykket, spesielt etter at staten fra 2009 endret ressurstildelingskriteriene slik at de ble mer «rettferdige», og dermed gunstigere for Haukeland. Med denne endringen kunne Haukeland fungere mer i fred for (den forstyrrende) politikken, om enn ikke helt. Innføringen av nye, kostbare teknologier skaper undertiden ny politikk og dragkamp med Oslo, som i tilfellet med protonsenteret. Voksende ambisjoner syd på Vestlandet (i Stavanger) har også gitt opphav til ny politikk, f.eks. om nevrokirurgi («hjernekrigen»).

De to siste kapitlene omhandler begge stort sett politikken omkring sykehusets utvikling. De gjør det enda mer ensidig enn i tidligere kapitler. Det bildet vi får av utviklingen etter sentralblokkens fullføring, blir derfor litt mer topptung og abstrakt. Vi får vite mindre om det som skjer på sykehuset hva angår behandling og omsorg. Det er lite medisin og pleie her, utover noen henvisninger, og lite sykehussosiologi. Der er tolkninger, spesielt knyttet til utviklingens politikk og økonomikk, men også disse blir nå, særlig i det siste kapitlet, kortere og mindre dyptpløyende. Det kan virke som om forfatterne nå er opptatt av å bli ferdig med beretningen.

Kanskje kan man si det er tre sykehus Hammerborg og Ryymin skriver om: den sosiale fattiginstitusjonen, det medikratiske hospitalet og helsebedriften. Fattiginstitusjonen ble til det annet omkring det forrige århundreskifte, formelt synliggjort gjennom åpningen av Haukeland sykehus i 1912. Det legestyrte hospital ble til sykdoms- og helsebedriften i perioden fra slutten av 1970-årene, eller ferdigstillelsen av sentralblokken i 1983, frem til 2002. Jeg har spesielt lest forhistorien og medikratihistorien med interesse. Her går den «politiske» beskrivelse og fortolkningen av den sammen i en helhet som gir leseren både innsikt og underholdning. Her får vi også med såpass mye av sykehusets sosiologi at historien får konkret og bevegende dybde. Personlig leste jeg beretningen om tiåret fra midt i 1950-årene og til 1967 med særlig interesse: Da var jeg stadig på besøk på medisinsk avdeling hvor min mor ofte var innlagt og hvor hun en sommerdag det siste året døde. Hun fikk noen år ekstra på grunn av legene på Haukeland; det var først da hun kom hit hun fikk den riktige diagnosen.

Som jeg har nevnt, skriver de to forfatterne innledningsvis at de vil skrive en «lokalisert sykehushistorie», ikke en modellbasert sådan. Jeg har tolket det dithen at de vil gå frem idiografisk. De gjør det, men de gjør ikke bare det. Den periodiseringen jeg ovenfor har nevnt, preger jo deres beretning. De skriver også at det ikke er noe «oppsiktsvekkende» ved Haukelands historie: «(G)runnleggende skiller den seg ikke fra hvordan det hele tok form i for eksempel Trondheim eller Stavanger» (s. 517). De henviser jo også stadig til den nasjonale helsepolitiske utvikling når de skal forklare det som skjer på Haukeland. De kunne ha henvist til den tilsvarende utviklingen i andre vestlige land. Vi finner den inndelingen i tre perioder jeg ovenfor har nevnt, i de fleste land. Den henger også sammen med den medisinske kunnskaps- og teknologiutvikling. Forfatterne henviser mange steder til den, men ikke systematisk. Som viktig fortolkningsbakgrunn kommer den i skyggen, selv om ambisjonen om å bli mer moderne ble til i periode én og spilte en eksplisitt rolle, som forfatterne også nevner, ved overgangen til periode to.

De omtaler selvsagt den medisinske utvikling ved Haukeland sykehus, men ikke systematisk. De omtaler den gjennom enkeltpersoner, faglige entreprenører, som patologen Magnus Haaland på det opprinnelige Gades institutt, indremedisineren Håkon Rasmussen fra tiden rundt 1950 og kirurgen Peter Heitmann fra 1970-årene. Men disse trekkes frem fordi de var pionerer og avvikere, ikke minst som forskere. Vi hadde lært mer om sykehusets utvikling hvis vi hadde fått høre mer om de generelle endringene i innholdet i fagligheten slik den manifesterte seg på Haukeland. Med en slik omtale kunne vi også bedre ha forstått overgangen fra den i stor grad intuitive, og derfor personavhengige, medisin vi hadde i den andre perioden og til den mer regelbaserte og presise medisin som vokser frem fra 1980- og særlig 1990-årene. Da kunne vi også sett sammenhengen bedre mellom denne tilbudsutviklingen og overgangen til mål- og resultatorientert ledelse fra annen halvpart av 1990-årene.

Den idiografiske holdningen gjør at forfatternes beretning er blitt ikke bare litterær, men kasuistisk preget. Historiene er mange, og alltid talende. Forfatterne viser ofte, men i ord og bilder alene, at historiene også forteller noe generelt. Jeg hadde gjerne sett at de hadde gått lenger her, blant annet ved å presentere samlende tabeller (f.eks. om personell og aktiviteter) og figurer. De er f.eks. svært opptatt av finansieringsspørsmål. Vi får allikevel ikke se statistikk som viser de økonomiske utviklingslinjene. Statistikken presentes bare som illustrerende opplysninger i teksten. Det hadde også hjulpet leseren til å forstå utviklingen generelt om vi hadde fått figurer som viste endringene i organiseringen av sykehuset (organisasjonskart).

Forfatterne synes sentralblokken ble vel brutalistisk, men omtaler den først og fremst som en suksess. Det var den som skapte det svært effektive Haukeland sykehus. Det var den som gav grunnlaget for at sykehuset kunne lykkes så godt da det ble bedrift, eller da det ble en mer rimelig finansiert bedrift (2009). Men en viktig forutsetning for at det, som andre sykehus, kunne bli en bedrift var altså den medisinsk-teknologiske utvikling. Forfatterne sier ikke så meget om det. Men de kan avslutte med å si seg tilfreds med utviklingen i dette århundre. Indirekte avslutter de dermed sin beretning om Haukeland (universitets)sykehus’ politiske historie med å applaudere avpolitiseringen av dets drift og videre utvikling. De liker «den nye ledelsen». De får slik gjort historien om sykehuset til et virkelig festskrift.

Jeg skal avslutte med å si at det å lese denne beretningen har vært en fest, i flere omganger. I noen henseender hadde jeg gjerne sett at forfatterne hadde beskrevet mer av virksomheten og livet på sykehuset mer utførlig, og at de hadde gjort de implisitte modeller de bruker, mer eksplisitte. Det er imidlertid også et uttrykk for beundring at jeg har fått noen motforestillinger og at jeg har brukt så mye tid på beretningen om Haukeland sykehus’ utvikling.