Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bybrannen i Fredrikstad i 1653 og trolldomsprosessen mot søstrene Anne og Marte Halvorsdøtre Rimer

The Fire of Fredrikstad in 1653 and the Witchcraft Trial against the Sisters Anne and Marte Halvorsdøtre Rimer
Pensjonert førstearkivar, Statsarkivet i Oslo

En aften i begynnelsen av januar 1653 brøt det ut en brann i Fredrikstad, som hurtig la mesteparten av den nordlige del av byen i aske. Der bodde de fleste av byens ledende borgere, og de led store økonomiske tap på grunn av brannen. Byhistorien fra 1960 skildrer hvordan brannen førte til en trolldomsprosess mot de to døtrene til byens avdøde skarpretter. De var marginalisert og foraktet og ble derfor ofre for den hatske stemningen som rådet i byen etter brannen. En av søstrene fikk en dødsdom og endte sitt liv på bålet. Den andre søsteren måtte forlate byen og lenene under Akershus innen tre dager og ville miste sitt liv hvis hun viste seg der igjen. Andre, som har skrevet om bybrannen, har siden gjenfortalt historien om Anne Rimers dødsstraff og død på bålet som trollkvinne som et historisk faktum. En av de ledende ekspertene på de norske trolldomsprosessene hevdet i 1998 at Anne ble dømt til døden for å være skyld i brannen, men ikke for trolldom. Da andre forskere har akseptert denne tolkningen, er den nå gjeldende forskningsstatus. Denne artikkelen vil se nærmere på de kildene som kan belyse trolldomsprosessen mot søstrene Anne og Marte Rimer.

Nøkkelord: bybrann, Fredrikstad, trolldomsprosess, heksebrenning

On an evening at the beginning of January 1653, a fire erupted in Fredrikstad, which quickly laid the bulk of the northern part of the city in ashes. There, most of the city's leading citizens lived, and they suffered major economic losses due to the fire. The urban history from 1960 portrays how the fire led to a witchcraft trial against the two daughters of the city's deceased executioner. They were marginalized and shunned and therefore became victims of the hateful atmosphere that prevailed in the city after the fire. One of the sisters got a death sentence and ended her life on the fire. The second sister had to leave the city and the counties under Akershus within three days, and she would lose her life if she showed up there again. Others who have written about the fire of the city, have since recounted the account of Anne Rimer’s death penalty and death at the stake as a sorceress as a historical fact. One of the leading experts on the Norwegian witchcraft trials stated in 1998 that Anne got a death sentence for causing the fire, but not for witchcraft. As other researchers have accepted this interpretation, it is now current research status. This paper will take a closer look at the sources that can elucidate the witchcraft trial against the sisters Anne and Marte Rimer.

Keywords: City fire, Fredrikstad, witchcraft trial, witch burning

Innledning

Om aftenen ved Helligtrekongers tid 1653 brøt det ut en brann hos rådmann Henning Hansen Lemmich i Fredrikstad, som i løpet av fem timer la nesten hele den nordlige bydelen i aske. Her hadde de fleste av byens fremste borgerne sine hus, og i Fredrikstad bys historie gir forfatteren, historikeren Martin Dehli, en levende skildring av brannen og den dramatiske følgen den fikk: «Den store bybrannen fikk et uhyggelig etterspill i en hekseprosess mot de to døtrene til byens avdøde skarpretter, Halvor Rimer.»1

Kildegrunnlaget for Dehlis fremstilling av bybrannen og dens konsekvens er den eldste tingboken for Tune sorenskriveri og byregnskapets opplysninger i sikt- og sakefallsregnskapet for 1653–54. Det er i dette regnskapet Dehli har hentet sine opplysninger om utgiftene til trolldomsprosessen mot Anne Halvorsdatter Rimer og hennes søster: «Etter dommen ble mestermannen i Tønsberg hentet, og han var 12 dager i Fredrikstad ‘forrann Anne Rimers pinsel og henrettelse var skjedd.’ Over denne nøkterne opplysning om tortur og bål hviler en uhyggelig stemning som vokste fram etter brann-natten.»2

For å illustrere det uhyggelige etterspillet og stemningen bybrannen førte til, gjengir byhistorien en tegning av Aftenpostens kjente tegner Øyvind Sørensen, som var født i Fredrikstad og har levert en rekke ypperlige tegninger som illustrasjoner til byhistorien. Hans tegning av Anne Rimers siste stund bygger på Dehlis beretning og viser en stor tilskuerskare som bivåner en heksebrenning, og har underteksten: «Anne Rimer ble brent på bålet.»3

Illustrasjon 1.

Øyvind Sørensens tegning av Anne Rimers bålferd.

Gjengitt med tillatelse fra Fredrikstad kommune.

Dehlis fremstilling etterlater da heller ingen tvil om hvorledes Anne døde: «Dommen lød at hun skulle miste sitt liv på bålet, og 13. desember 1653 ble den fullbyrdet.»4 Martin Dehlis beretning om trolldomsprosessen som førte til en fellende dom og følgende død på bålet for den skyldige, gjengis i det første bindet av byhistorien. Det ble utgitt i 1960, og seks decennier senere har Dehlis narrativ om den store bybrannen i Fredrikstad som førte til at trollkvinnen endte sitt liv på et heksebål, fått status som et historisk faktum i en rekke senere gjenfortellinger.5

Denne samstemmigheten skriver seg utvilsomt fra det renomme Dehli hadde som historiker, noe ikke minst hans fem bind av Fredrikstad byhistorie vitner om. Det er derfor lett å forstå hvorfor de som senere har skrevet om følgen av bybrannen, har fulgt hans fremstilling. Bare én av dem, historikeren Sven G. Eliassen, nevner ikke at Anne Rimer ble brent på bålet som trollkvinne.

Selv om Dehlis skildring av det rettslige etterspillet som fulgte bybrannen i Fredrikstad er forholdsvis omfattende, har han selvsagt ikke kunnet gjengi alle saksopplysningene i byhistorien. Han hadde, som alle lokalhistoriske forfattere, begrenset plass til rådighet for å beskrive slike enkeltepisoder.

Derfor mangler det viktige element i Dehlis beretning om den prosessen som førte til at Anne Rimer ble dømt til døden, og han har heller ikke alltid lest kildene med tilstrekkelig konsentrasjon. Blant annet forteller han følgende om Anne Rimer: «I retten bekjente hun også selv, kanskje først etterat tortur var brukt, ‘at hun tilforn hadde vært forgjort av palte Siri for 7 eller 8 år siden.’»6 Dehli overser at han tidligere hadde konstatert at mestermannen i Tønsberg først ble hentet etter at dommen var avsagt.7

Dehli har dessuten utelatt sider ved saken som er viktige for forståelsen av det som hendte. Det er likevel noe overraskende at alle de jeg nevner i noten, har gjenfortalt Martin Dehlis versjon av historien om Anne Rimers skjebne etter 1998.

Forskingsstatus: Ikke trolldom, men skyld i bybrannen

1998 var året Gunnar W. Knutsens hovedoppgave om trolldomsprosessene på Østlandet ble trykt. Knutsen, som nevner rettssaken mot Anne Rimer og søsteren, siterer fra vitneutsagn som hevdet at Anne hadde utøvd maleficium. Hans konklusjon om dommen lyder slik: «Til tross for dette ble hun ikke dømt for trolldom – men for å ha leid en pike til å tenne på byen.»8

Med henvisning til at det ikke var noen skarpretter i Fredrikstad i 1653, skriver Knutsen:

Eller er det kanskje slik at den gamle mestermannen i Tønsberg er blitt spesialist på trollfolk og tilkalles langveis fra når noen skal pines og henrettes. I så fall var han ikke videre vellykket, etter som ingen av Rimmers-søstrene ble dømt for trolldom til tross for at han pinte Anne.9

Knutsen er en av de ledende forskerne på de norske trolldomsprosessene, og da hans konklusjon om dommen over Anne Rimer ikke har møtt innvendinger, er den tydeligvis blitt akseptert av hans forskningskollegaer. Rune Blix Hagen opplyser for eksempel i en tabell i sin bok Dei europeiske trolldomsprosessane fra 2007 at det var 14 dødsdommer for trolldom i Østfold perioden 1574–1683, og kildehenvisningen er til Knutsens bok.10

Dermed må Knutsens tolkning av dommen over Anne – mordbrann, ikke trolldom –betraktes som gjeldende forskningsstatus. Knutsen har etter alt å dømme ikke kjent Dehlis skildring av den trolldomsprosessen som fulgte bybrannen i Fredrikstad i 1653. Spørsmålet om hva Anne Rimer ble dømt for, kan derfor bare avklares ved en undersøkelse av primærkildene.

I en slik analyse vil sakens rettsprosessuelle sider og det regnskapsmaterialet kan fortelle, stå i fokus. Samtidig vil en gjennomgåelse av det som er skrevet om rettssaken mot søstrene Anne og Marte Rimer spesielt og trolldomsprosesser generelt, gi artikkelen en historiografisk innretning.

Når rettssaken mot Rimer-søstrene ses i sammenheng med andre trolldomsprosesser i denne egn, egner den seg også til å belyse tidslinjen i den mentalitetsendringen som skjer utover i 1600-årene, og som fører til at disse prosessene opphører.

Trolldomsprosessene generelt

Siden Martin Dehli i 1960 skildret skjebnen til søstrene Anne og Marte Rimer, har det skjedd en omfattende forskning på de norske trolldomsprosessene. Det gir dagens historikere et ganske annet utgangspunkt enn det Dehli hadde da han beskrev den følgen bybrannen i Fredrikstad i 1653 fikk for Rimer-søstrene.

De er naturligvis med i Hans Eivind Næss’ oversikt i boken om trolldomsprosessene i Norge. Den bygger på hans doktorgradsavhandling og ble utgitt drøye 20 år etter Dehlis skildring av bålferden i Fredrikstad.11 Selv om Næss blant annet hadde oversett de trolldomsprosessene i Telemark i 1570-årene som lagmann Nils Stub har registrert i sine opptegnelsesbøker for Oslo lagdømme, er disse og andre trolldomsprosesser som ikke nevnes av Næss, med i senere oversikter.

Et tidligere pionerarbeid om de norske trolldomsprosessene er folkeminneforskeren Bente Gullveig Alvers bok Heksetro og trolddom. Et studie i norsk heksevæsen fra 1971. Alver var den første som kvantifiserte antallet norske trolldomssaker i perioden 1560–1700, men langt viktigere er hennes påpekning av den generelt lave status de anklagede hadde. Det dreide seg hovedsakelig om gamle, enslige kvinner, som ofte var fattige. Mange kunne være mislikte omstreifere, som iblant kunne være så fattige at de bare eide de fillene de stod og gikk i.12

Anne og Marte Rimer fyller flere av de kriteriene Alver nevner. De var gamle, enslige og fattige, og som døtre av den avdøde skarpretteren i Fredrikstad, Halvor Rimer, tilhørte de en særlig diskriminert og utsatt gruppe, som var lett å utpeke som syndebukker.

Norsk Folkeminnesamling la 20. mars 2009 ut en oversikt på internett, som foregir å være et: Register over alle kjente norske trolldomssaker.13 Da det er koplet til utskrifter av de kildene som gir opplysninger om prosessene, kan alle interesserte nå selv studere disse og trekke egne konklusjoner. Det gjelder også dommene over Rimer-søstrene i Fredrikstad.

Siden Gunnar W. Knutsens hovedoppgave var en studie over trolldomsprosessene på Østlandet, er det i utgangspunktet lite sannsynlig at han har kunnet gjøre en grundig analyse av hver enkelt prosess. Når det gjelder rettsoppgjøret etter bybrannen i Fredrikstad, forholder det seg jo, for å gi et eksempel, ikke slik at Anne Rimer leide en pike til å sette fyr på byen, slik Knutsen hevder.

Det vil derfor bli nødvendig å se nærmere på hva som skjedde i rettssaken mot Anne og Marte Rimer, og i første omgang avklare om Knutsen har rett i at det ikke dreide seg om diabolisme, som var betegnelsen på dem som hadde inngått en pakt med djevelen, og utøvelsen av deres trolldomskunster maleficium – skadeutøvelse ved overnaturlige midler.

Trolldomsprosessen mot Anne Halvorsdatter Rimer

Den første rettsdagen, 16. november 1653

Den 16. november 1653 ble det holdt rettergang på Fredrikstad rådstue over Anne og Marte Rimer. Etter stattholderens befaling var det stevnet tolv menn, alle fra Tune. Først ble byfogd Søren Jensens supplikasjon til stattholderen om at tolv lagrettemenn fra Tune sokn og sorenskriveren i Tune, Åbygge og Hvaler sorenskriveri skulle dømme i lagmannens nærvær, opplest. Dette hadde byfogden fått stattholderens resolusjon og beslutning på 27. oktober. Så vel tingsvitnene som provene ble opplest i Anne Rimers påhør.

Karl Jensen, som tjente hos Christen Sørensen, var stevnet til prov og fortalte at han etter pløyningen for omtrent seks år siden stod og planket inn Christen Sørensens have ved Anne Rimers hus. Da skjedde det noe viktig for forståelsen av saken mot Anne Rimer, som Dehli ikke refererer til.

I Norsk Folkeminnesamlings transkripsjon av tingbokens versjon av saken kom Anne da til ham og klaget over at så mange tørket på hendiß kølne (Kjølne = tørkehus). Det viktige i denne sammenheng er at det står en asterisk bak ordene, og nederst på siden kommenteres innførselen slik: «‘Christen Søffrenß kølne’ er tilføiet.»

Det er den samme skriverhånden i tingboken som senere har rettet innførselen ved å skrive Christen Sørensens navn over ordet hendiß, og dermed får vi den logiske forklaringen på hvorfor Anne Rimer klaget til hans tjener. Anne og Marte hadde hatt inntekter av sin kjølne, og disse inntektene ble redusert ved at så mange brukte Christen Sørensens kjølne. Kjølnene er selve utgangspunktet for det dramaet som fulgte.

Karl kunne også fortelle at Anne hadde sagt at den skalk (niding, avskum) som tjente herr Hans, løste sine bukser ved hennes brønn. Hun hadde lovet ham at han skulle få en ufred så han hverken skydde ild eller vann. Det fikk han, for han skulle ha blitt vanvittig og druknet seg selv.

Christen Sørensen var en av de tre rådmennene i Fredrikstad som stod bak den handlingen som var den utløsende faktoren for det som senere skjedde. Selv hadde rådmannen lidd store tap i brannen, og det var hans egen tjener som fremsatte beskyldningene mot Anne. Dehli, som ikke nevner at Karl var Christen Sørensens tjener, omtaler ham bare som «en gårdsgutt».

Så tok saken en overraskende vending, som Dehli også har utelatt i sin fremstilling. De tolv lagrettemennenes svar på det provet de hadde hørt, var at de ville henvende seg til stattholderen og be om at de måtte forskånes og ikke burde dømme i en sak som var skjedd i kjøpstaden.14 De slapp imidlertid ikke å gjøre sin plikt.

Den andre rettsdagen, 23. november 1653

Da retten igjen ble satt på Fredrikstad rådstue en uke senere, 23. november, innledet sorenskriver Jens Christensen med å vise til stattholder Gregers Krabbes befaling av 27. oktober til ham og de tolv lagrettemennene fra Tune skipreide om å dømme i lagmann Hans Nielsens nærvær. Lagrettemennene måtte altså mot sin vilje være dommere i denne saken.

Deretter ble Jens Povelsens provsbrev opplest. Jens var sorenskriver i Heggen og Frøland, men bodde i Fredrikstad, hvor han også hadde vært toller.15 Provene var tatt i Povelsens hus i Fredrikstad 17. februar av ham selv og lagrettemennene Stener Smertu og Simon Rød på Kråkerøy. Gudmund og Erik Fuglevik vitnet om det de hadde hørt av Anne Rimers munn den aftenen Fredrikstad brant. Det refereres ikke til hva Anne skulle ha sagt, men det er grunn til å tro at det samsvarte godt med det følgende tingsvitnet, som var gitt av to borgere og lagrettemenn og utstedt på Fredrikstad rådstue 21. februar.

Ifølge dem hadde Anne sagt at hun kunne se i sol og måne og om natten i søvne at byen stod i stor fare. Hun skulle også ha gjort Rasmus Jensen frisk av den sykdommen som onde mennesker hadde lagt på ham, og tingbokens gjengivelse av vitnemålet avsluttes med ordene «med mere». Rasmus Jensen var fogd i Tune og Åbygge og hospitalsforstander i Fredrikstad i fire år.16

Deretter ble det fremlagt et provsbrev tatt og utstedt av seks lagrettemenn på rådstuen 17. september etter en rikets stevning over Anne Rimer, datert Akershus 29. august. Av dette provsbrevet fremgikk det at mange hadde hørt av Mari, Laurits Lets hustru, at Anne Rimer hadde sagt at byen stod i stor fare for å brenne nordenfor kirken. Det fremgår av byregnskapet at Anne og Marte Rimer var blitt fengslet alt 15. august.

Alle de provene retten hittil hadde fått høre, utpekte Anne Rimer som en kvinne med okkulte krefter. Disse vitnemålene viser hvor utsatt de to søstrene var for rykter og bysladderen. De forteller også at Anne må ha forsøkt å vekke oppmerksomhet og interesse ved å late som om hun kunne se inn i fremtiden.

De avsluttende provene dreide seg om Annes kjølne og viser hvilken sentral rolle den spilte i denne trolldomsprosessen. Gunnhild, Johan Brünnichs hustru, og hennes pike, Magnhild Eriksdatter, provet at Anne Rimer hadde sagt til dem at dersom hennes kjølne hadde stått, da hadde det ikke skjedd. Anne skulle også ha sagt at den øvre gate også skulle ha brent hadde det ikke vært for Mari, Peder tollskrivers hustru, og Thomes Olsens gård gikk fri, for han bad sin svigerfar, borgermesteren, om at Anne måtte slippe bøddelen.

Det var godt samsvar mellom Gunnhild og Magnhilds prov og det Mari Østensdatter og Abild Andersdatter gav. Rimer-søstrene hadde ingen nød hatt hvis Henning og Laurits Let ikke hadde vært. Ifølge Abild hadde Anne fortalt henne at for tre menns skyld, Henning Hansen, Laurits Let og Christen Sørensen, som hadde sørget for at hennes kjølne ble revet ned, brente byen. Borgermesterens gård hadde også brent, hvis det ikke hadde vært for «dend smuche Mand» Thomes Olsen.

De vitnene som hittil hadde uttalt seg, pekte på at bybrannen skyldtes onde, okkulte krefters spill. Hvordan den var oppstått, fremgikk av Gunnhild, Oluf Rytters hustrus prov, som gir den rasjonelle og logiske forklaringen på den hendelsen som førte fram til bybrannen. Gunnhild fortalte at en vikværingspike skulle ha tilstått at Rimer-søstrene skulle ha kjøpt henne til å sette ild på Henning Hansens kjølne. For dette fikk hun en gammel vadmelstakk, og de lovet henne mer. Dét fikk hun ikke, og derfor ville hun avsløre dem.

Når Anne Rimer omtrent seks år tidligere hadde klaget til Christen Sørensens tjener over at så mange brukte rådmannens kjølne, var den innlysende grunnen at det hadde gått ut over hennes mulighet til å tjene penger på sin egen kjølne. Siden hadde de tre rådmennene sørget for at hennes kjølne ble revet, og det var for å hevne dette at hun fikk vikværingspiken til å sette fyr på Henning Hansen Lemmichs kjølne.

Vitneforklaringene ble avsluttet med at Anne ble spurt om hun hadde latt falle slike ord som det var provet om, og «da sagde hun, hun det Iche kan Mindis.» Dehli nevner heller ikke dette helt sentrale punktet i prosessen. Anne Rimer innrømmet ikke for retten at hun besatt slike evner som vitnene hadde provet om, men bekjente selv for retten at hun for sju eller åtte år siden var blitt forgjort av Palte-Siri.

De anklagene som ble fremsatt mot Anne og Marte Rimer, skrev seg fra de nå forarmede, men fremstående borgernes ektefeller og tjenere. Byfogd Søren Jensen så helt bort fra dette faktum i sitt aktorat. Han avsluttet sin prosedyre med å legge ned en påstand om at siden Anne Rimer etter hennes egen bekjennelse kunne helbrede dem som var forgjort av andre mennesker, som hun hadde bekjent om Rasmus Jensen, at hun var like god i kunsten som den som hadde gjort det med mere «att hun hindis liff bør haffue forbrudt.»

Det Anne Rimer derimot hadde innrømmet om sin rolle i bybrannen, var at hun hadde fått vikværingspiken til å tenne på rådmannens kjølne. Ilden fra kjølnen spredte seg og førte til bybrannen. Lagretten valgte likevel å se bort fra at det dreide seg om en gjengjeldelse og pekte på at det fantes to likelydende prov fra Gunnhild, Johan Brünnichs hustru, og fra hennes pike, Magnhild Eriksdatter.

De hadde vitnet om at Anne hadde gitt uttrykk for at hun hadde skånet personer som hadde vært vennlige mot henne før brannen. Da det dreide seg om to samhermende vitners utsagn, ble deres prov avgjørende. Rettsgrunnlaget ellers var hennes egen bekjennelse om å ha blitt forgjort av Palte-Siri.

Lagrettens dom over Anne Rimer lød: «saa Effterdj ting far Balchens fierde Melder at Effter ens Egen bekiendelße bør alle sager dømis, Er aff sagt at Anne Rimmers Bør Miste hindis Liiff.»17 Rettens henvisning til hva Tingfarebolkens fjerde kapittel sier om egen bekjennelse lyder slik i Christian IVs norske lovbok: «Effter en mands egen bekiendelse, oc lowlig vidnisbyrd skulle alle sager dømmis.»18 Anne hadde selv innrømmet at hun var blitt forgjort av Palte-Siri sju eller åtte år tidligere.

Det kan nevnes at domsslutningen opprinnelig har vært formulert annerledes i tingboken. Etter ordet hindis er de siste linjene blitt overstreket, og ordet Liiff, som er det siste ordet slik dommen nå lyder, er blitt skrevet inn noe høyere enn den øvrige teksten. Av ordene som er overstreket, er Norrgis Rige.

Illustrasjon 2.

Dødsdommen over Anne Rimer i desember 1653.

Digitalarkivet.

Dommen lød at Anne Halvorsdatter Rimer burde miste sitt liv, og hun ble henrettet 13. desember 1653. Mester Morten fikk 10 daler for å rette Anne, men hverken tingboken eller byregnskapet oppgir hvorledes dødsdommen for trolldom ble eksekvert.

Byregnskapet har ellers en opplysning Dehli ikke nevner, og som ikke bør overses ved en analyse av trolldomsprosessen mot Anne Rimer. Det ble utbetalt 1 ½ daler for en reise om høsten 6 mil fram og tilbake til Svinesund. Det var byfogden som foretok denne reisen, og målet var stattholder Gregers Krabbe.

Krabbe, som var blitt stattholder i Norge i 1651, hadde vært nær knyttet til Christian IV. Byfogden fremla provene i saken mot Anne Rimer for stattholderen, og det fremgår av innførselen at han også rådførte seg med Krabbe under dette møtet ved Svinesund. Gregers Krabbe har spilt en aktiv rolle i det dramaet som utspilte seg etter bybrannen i Fredrikstad.

Da stattholderembetet ble opprettet i 1572, ble stattholderen også lensherre i Akershus slottslen. Som lensherre i dette hovedlenet, hadde Krabbe en inngående kjennskap til Fredrikstad. Etter brannen hadde han utarbeidet en byplan, som ble approbert av kongen. Stattholderen skulle også sammen med kansler Jens Bjelke gi en innstilling om hvorledes Fredrikstad kunne befestes på billigste måte.19

Både under arbeidet med byplanen og i kommisjonsarbeidet med Bjelke må Gregers Krabbe ha vært i nær kontakt med borgermester Anders Olsen, rådmennene, byfogd Søren Jensen og den øvrige eliten i Fredrikstad.

Der hadde ryktene og folkesladderen utpekt Anne Rimer som ansvarlig for brannen, og at den skyldtes hennes trolldomskunster. Det fremgår av vitneutsagnene at hun må ha forsøkt å vekke oppmerksomhet og interesse ved å late som om hun kunne se inn i fremtiden. Langt farligere var vitnenes utsagn om at Anne skulle ha sagt at hun skånte personer som hadde vært vennlige mot henne.

«Dommen lød at hun skulle miste sitt liv på bålet» skriver Martin Dehli.20 Det er da heller ingen tvil om at Anne Rimer ble dømt for maleficium, men bybrannen i Fredrikstad i 1653 var konsekvensen av en gjengjeldelse som var ment å bare skulle ramme Henning Hansen Lemmich ved å få hans kjølne nedbrent.

Trolldomsprosessen mot Marte Halvorsdatter Rimer

Den 24. januar 1654 ble retten etter Gregers Krabbes befaling datert Fredrikstad 27. oktober 1653, satt på Fredrikstad rådhus med tolv lagrettemenn fra Tune for å dømme i saken mot Marte Rimer. Byfogd Søren Jensen reiste sak mot Marte på borgerskapets vegne og anklaget henne for å være en medviter med sin søster i den skadelige ildebrannen siden hun ikke hadde oppdaget dette.

Byfogdens bruk av ordet medviter var meget bevisst. Hans vitner skulle vise at også Marte hadde okkulte evner og var Annes medviter. En forordning i 1597 hadde fastslått at også hvit magi eller signeri skulle straffes med døden, men i 1617 var det hundre år siden Martin Luther hadde fremsatt sine 95 teser, og en av de forordningene kong Christian IV markerte dette jubileet med, var forordningen av 12. oktober 1617 Om Troldfolk og Deris Medvidere.21

Straffen for signeri ble nå endret til landsforvisning, mens det om medviterne, som fulgte deres råd, het at de første gang skulle stå åpenbart skrifte og straffes på sin formue. Når det gjaldt rette trollfolk, var straffen langt alvorligere: «meden de, som sig med saadanne folk indvikler och ved deris trolddom noget sig undslaar at lade forette, skal straffis paa deris hals uden ald naade.»22

Anne Rimer var blitt dømt til døden for maleficium, og byfogdens anklage om at Marte ikke hadde varslet om sin søsters trolldom var derfor svært alvorlig. Hun ville bli halshugget hvis hun ble kjent skyldig i denne anklagen. Jensen hevdet deretter at Marte burde ha forbrutt sitt liv da han mente at hun ikke kunne gå sitt vern.

En annen og mer brukt formulering for dette rettsbegrepet var å «gå sin døl». Begrepet døl var en nektelsesed eller frifinnelsesed (gno. dulareiðr m., duleiðr m. og dulr m.) i saker hvor det ikke fantes bindende bevis. I noen svært ubetydelige saker kunne den anklagede avlegge ed alene, mens det i alvorligere saker dreide seg om selvannen, selvtredje og selvsjette, og i de alvorligste sakene – som trolldom – om selvtolvte. Jensen hevdet med andre ord at Marte ikke ville kunne finne elleve personer i Fredrikstad som ville sverge med henne på at hun var uskyldig i de anklagene han rettet mot henne.

Øvrigheten i byen forsøkte å ramme Marte med anklager om trolldom ved å fremlegge to vitnebrev utstedt på Fredrikstad rådstue. I det første, som var datert 21. februar 1653, skulle Anne Rimer ha innrømmet at også hennes søster var synsk, «men hun enscher det Jnted.» Det andre vitnebrevet var utstedt på Fredrikstad rådstue 8. og 9. desember 1653 under to lagrettemenns signeter. Marte var blitt spurt om hvorledes hun visste at engevokteren og hans kvinne var to trollfolk.

Det var et inkriminerende spørsmål, fordi det var underforstått at trollfolk kunne utpeke trollfolk. Marte svarte at det var fordi hun og hennes søster ble pågrepet straks etter han hadde vært inne og truet dem. Med dette troverdige og logiske svaret forsvant grunnlaget for å dømme Marte for trolldom.

Lagretten viste til Gunnhild, Oluf Rytters pikes prov om at Rimer-søstrene hadde betalt en vikværingspike for å sette fyr på Henning Hansens kjølne. Den festet ikke lit til at Marte hadde vært med på dette og pekte i isteden på at hun hadde innrømmet at hun først to eller tre dager etter rådmannens kjølne var brent, fikk vite at hennes søster hadde kjøpt vikværingspiken til å sette fyr på den.

Retten fant det ikke bevist at Marte hadde hjulpet søsteren, men hun hadde ikke straks meldt fra til øvrigheten da hun fikk kjennskap til at søsteren stod bak bybrannen. Derfor lød dommen at Marte Halvorsdatter Rimer skulle forlate Fredrikstad og Akershus med underliggende len innen tre solemerker. Hvis hun siden viste seg der, «da at haffue hindis Liiff forbrut huor hun paagribis.»23 Marte Rimers brøde var at hun ikke hadde angitt sin søster straks hun fikk vite at Anne stod bak brannen.

Martin Dehlis tolkning av lagrettens dom: Anne Rimer bør miste sitt liv

Byhistoriens dramatiske fremstilling av Annes død på bålet fremgår ikke av tingboken. Når Martin Dehli anså det som en selvfølge at en dom for maleficium medførte bål og brann, var han utvilsomt inspirert av Norsk Kulturhistories fremstilling av straffen for trolldom. I sine kildehenvisninger referer han da også til det tredje bindet av dette verket.24

Det har den fengende tittelen Fra heksebål til frihetstid, og Erling Eek Larsen, som har skrevet kapitlet om straff, dom og fordømmelse, fastslår at bålet var den regulære straffen for trolldom.25 Larsen formulerer seg også mer eksplisitt: «I ortodoksiens tid da mosaisk rett fikk innflytelse over protestantisk kriminallovgivning, blev ‘bål og brand’ straffen for blodskam, perversitet og hekseri.»26

Historikeren Dehli viser to ganger til kjedeprosessen i Rygge i 1623, hvor fem kvinner ble kjent skyldig i trolldom og brent på bålet,27 og gjennom sitt grundige arbeid med kildene til byhistorien, vet han også at mestermannen i Christiania i 1629 var blitt tilkalt til Fredrikstad for å brenne Anne Børges.28 Det må ha bestyrket ham i synet på at straffen for svart magi var en død på bålet. Dermed blir det naturlig ganske kort å nevne det tankegodset som lå bak.

Bål, brann og sverd

De omfattende trolldomsprosessene i mesteparten av det 16. og 17. århundre må ses på bakgrunn av forestillingen om at man levde i en endetid med en kamp mellom det gode og det onde. Det endelige oppgjøret mellom Gud og Satan var nært.

I Constitutio Criminalis Carolina, den straffe- og strafferettslige loven som ble vedtatt i 1532 for det tysk-romerske riket, ble straffen for maleficium døden på bålet. Martin Luther trodde på trolldom og dens skadelige virkning: «Sie schaden mangfalltig. Also sollen sie getötet werden.» «Ich will der erste sein, der Feuer an sie legt.» Luther hadde imidlertid ingen tro på heksesabbat og hevdet det bare var Djevelens blendverk. Bålbrenningen var et religiøst uttrykk for at den trolldomsdømte ble renset av ilden og således likevel kunne oppnå frelse.

Gunnar W. Knutsen peker på at ikke alle dødsstraffene ble eksekvert ved bålstraff og viser til at det er flere eksempel på at trollfolk ble halshugget. Like viktig er en annen av hans observasjoner: «I svært mange andre vet vi ikke noe om henrettelsesmåten.»29

Det var ingen automatikk i at de som var kjent skyldige i maleficium, ble dømt til en død på bålet. Loven sa bare at de burde miste sitt liv. I 1623 – det samme året fem kvinner i Rygge og Moss i en kjedeprosess ble kjent skyldige i å være trollkvinner og brent på bålet – var det også to andre trolldomsprosesser i Østfold, hvor det ble avsagt dødsdommer. Ingen av de dømte døde på bålet.

Tore Korterud i Eidsberg ble kjent skyldig i å være trollkvinne, og ifølge dommen skulle hun henrettes. Det fremgår av fogderegnskapet hvorledes det skjedde:

Giffuet scharpRetterenn for bemelltte Toerre Korterud att Reffße, Och Epter Laugmandens Aprahation bleff Retted med Suerdett.

Penge ––––– v dr.30

I Trøgstad ble Tore Strengen og hans hustru, Siri Strengen, anklaget og fengslet for trolldom. Tore ble henrettet 26. august 1623, og skarpretteren fikk 5 daler for å rette ham med sverdet og ytterligere ½ daler for å rense og rengjøre sverdet. Siri Strengen døde i fengslet, og skarpretteren fikk 4 daler for å føre henne til retterstedet og begrave henne der.31

Året etter ble Marte Bjørnsdatter i Aker benådet til sverdet og rettet av mester Jon Skarpretter, som fikk 4 daler for dette, mens Bertel Sverdfeger i Oslo fikk 1 ort for å rense rettersverdet.32

Straffeutmåling og domspraksis

Gunnar W. Knutsen konstaterer at omfanget av henrettelser syns å tyde på at straffeutmåling og domspraksis var hardere i årene 1619–25 enn i resten var av århundret.33 Det er ingen tvil om at både de mange trolldomsprosessene og den strenge straffeutmålingen i Østfold i 1620-årene var en direkte følge av forordningen av 12. oktober 1617. I dette fylket er det massehysteriet som rammet dem som ble anklaget for trolldom, sterkt konsentrert om årene 1623/24.

Selv om registeret over alle de norske trolldomssakene ikke er egnet for seriøs statistisk analyse, er det påfallende at det i de to påfølgende decenniene ikke er registrert rettslig forfølgelse av trollfolk i Østfold. Etter dommene over Anne Børges i Fredrikstad og Gyri Fjøs i Eidsberg i 1629, kommer den neste registrerte trolldomsprosessen først i 1650. Det er all grunn til å stille spørsmål om hva årsaken kan ha vært.

Det er som om eksessene i 1620-årene har skremt både høy og lav. På andre fronter strammet myndighetene sitt grep om befolkningen. Samme år Anne Børges og Gyri Fjøs ble brent på bålet, kom Christian IVs forordning om kirketukt av 17. mars 1629.34 Den var ett av utslagene av den lutherske høyortodoksi.

Prestene i kjøpstedene skulle nå ha to til fire medhjelpere, som skulle velges blant de gudfryktigste, oppriktigste, ivrigste og beste soknemenn, og prestene på landet skulle ha to medhjelpere fra de gudfryktigste, beste og vederheftigste soknemenn. De utgjorde sammen med presten et moralpoliti som skulle våke over menighetens kristelige og sedelige liv. Det er vel ikke helt utenkelig at deres formanende virksomhet kan ha hatt en viss forebyggende virkning også når det gjaldt sivilretten og synet på trolldom.

Etter det lange opphøret av trolldomsprosesser i Østfold, kom det 11. november 1650 igjen opp en slik sak på Skjønhaug tingstue i Trøgstad. Den anklagede het Ingeborg Jørentvet, men det fremgår ikke av den korte innførselen i tingboken om det dreide seg om signing eller maleficium. Det opplyses at hennes dølsdom ble opplest «Sampt thingsvidne, at hun iche Kunde gaae hindiß døl.»35

Både Ingeborg selv og hennes sønn Tore Olufsen var til stede i retten, og de viste til at de hadde skaffet en lagmannsdom som frikjente Ingeborg fra anklagene. Selv om det er en lakune i tingbokrekken for Heggen og Frøland sorenskriveri og lagtingsprotokollene for denne perioden ikke er bevart, er det ingen grunn til å tvile på Ingeborg og Tores utsagn. Det er nemlig hverken registrert inntekt av inndratt boslodd eller utgift til skarpretter for Ingeborg i sikt- og sakefallsregisteret for Heggen og Frøland fogderi.

Det var den ødeleggende bybrannen i Fredrikstad i 1653 som førte til trolldomsprosessen mot Anne og Marte Rimer, og det var da gått 24 år siden de siste registrerte fellende dommene i trolldomssaker i Østfold var avsagt. Knutsen hevder at Anne Rimer ikke ble dømt for trolldom, og kanskje er lagrettemennenes holdning i rettssaken mot Anne Rimer et tegn på endret mentalitet. Etter å ha hørt vitnemålene den første rettsdagen, ville de tolv lagrettemennene fra Tune henvende seg til stattholderen og be om å få slippe og ikke burde dømme i en sak som var skjedd i kjøpstaden.

Anne Rimer ble dømt for maleficium og fikk således skylden for den bybrannen som brøt ut i Fredrikstad i begynnelsen av januar 1653. Det vesentlige i denne sammenheng – som man ikke syns å ha lagt noen vekt på tidligere – er at Anne var den siste som ble dømt til døden for trolldom i Østfold.

Mange av trolldomsprosessene bygde på personkonflikter og bygdesladder. Anne Rimer hadde gjort fogden Rasmus Jensen frisk av den sykdommen onde mennesker hadde lagt på ham, og hadde således utøvd hvit magi. Når det gjaldt signing, hadde alle samfunnslag nytte av kloke kvinner og menn som hadde remedier som kunne hjelpe dem. Myndighetene hadde derfor ikke en enkel oppgave når det gjaldt å opprettholde recessens strenge straff for hvit magi.

Straffeutmålingen og rettspraksisen for signing later til å ha blitt langt lempeligere i denne egn i 1650- og 1660-årene. Elleve år etter bybrannen i Fredrikstad falt det dom i tre trolldomssaker i Tune sorenskriveri. Guri Maugsten i Tune, som stod tiltalt for signing, ble funnet skyldig og dømt. Ifølge trolldomsforordningen av 1617 skulle hun da landsforvises og miste sin boslodd (hele ens eiendom, jord unntatt). Fogden opplyste imidlertid at han ikke etterstrebet recessens strengeste straff, og lagretten dømte Guri til å stå åpenbart skrifte for sin forseelse og gi de fattige i soknet to riksdaler og betale fogdens omkostninger.36

Samme år ble både Katrine Gryte37 og Anne Pedersdatter Furuholmen i Varteig frikjent for de anklagene om trolldom som var reist mot dem, og i Annes tilfelle ble én av de kvinnene som hadde vitnet mot henne, dømt til å betale 4 mark sølv for skammelig løgn.38

De mer lemfeldige dommene i 1650- og 1660-årene viser at bygdesladder og bakvaskelser ikke lenger hadde like stor makt til å få de anklagede dømt etter lovens ordlyd. Det er bruken av betegnelsen forseelse i dommen mot Guri Maugsten et klart uttrykk for. Det er ikke kildebelagt en eneste dom for trolldom i Østfold etter prosessen mot Guri Maugsten. Det fremgår av den saken som var reist mot Ingeborg Jonsdatter Renneflot på Jeløya, at lagmann Christen Jensen i en dom datert Fredrikstad rådstue 20. juli 1665 hadde frikjent henne for en beskyldning om at hun var en trollkvinne.39

Den siste registrerte trolldomsprosessen i Østfold var i 1683, og i tingboken betegnes den meget treffende som «En sær Sag». Asbjørn Ihlen hadde stevnet tre personer og Gunhild Stub for det de tre skulle ha hevdet å ha hørt av en samtale mellom ham og Gunnhild på et festerøl i Askim prestegård.

Gunnhild Kjeldsdatter Stub var gift med sokneprest Hans Lauritzen Spydevold. Da vitnene nektet å prove under ed, ble saken avbrutt uten dom.40 Det er talende for den endrede innstillingen at den siste registrerte trolldomsprosessen i Østfold i realiteten er en injuriesak hvor en person går til sak mot dem som hadde spredt rykter om ham. Utfallet av den siste registrerte ordinære trolldomsprosessen i Østfold, som skjedde 11 år tidligere, er ikke kjent.41

Det fikk liten betydning at Christian Vs Norske Lov fra 1687 innskjerpet straffen for demonologi: «Befindis nogen Troldmand eller Toldqvinde, at have forsoret Gud og sin hellige Daab og Christendom, og hengivet sig til Diævelen, den bør levendis at kastis paa Ilden og opbrændis.»42

Dommen over Johanne Nielsdatter i Kvæfjord i Troms i 1695 er det siste kjente eksemplet på at denne straffen ble eksekvert. Det skjedde en mentalitetsendring hvor øvrigheten ikke lenger trodde på trolldomsanklagene, for den tid noen ble dømt til døden for trolldom, var over mot slutten av 1600-årene. Dødsstraffen for maleficium var imidlertid gjeldende norsk lov fram til 1842.

Mestermannstakstene som kilde til henrettelsesmetoden

Der det fins rettsprotokoller som gjengir trolldomsprosessene, oppgir de ofte hvordan de som ble kjent skyldig i svart magi, skulle henrettes. Andre ganger fremgår dette av lensregnskapene. Så er det tilfeller hvor ingen av disse kildene gir eksplisitte opplysninger om henrettelsesmetoden, og det kan føre til rene konjekturer.

Selv om vi ikke finner et eneste eksempel på at regnskapene har oppført utgifter til ved i forbindelse med trolldomsprosessene i Østfold, vil naturligvis både utgifter til ved og til reip og liner, være sikre belegg for at den dømte er blitt bundet til en stolpe og brent levende.

Gunnar W. Knutsen forteller at det var 14 dødsdommer for trolldom i Østfold i perioden 1574–168343 og opplyser at størstedelen av kildene han har brukt, fins i Norsk Folkeminnesamlings arkiv.44 Det er ikke en tillitvekkende referanse når det gjelder antallet dødsdommer, selv om oversikten over prosessene heter Register over alle kjente norske trolldomssaker.

Registeret viser langt fra alle kjente norske trolldomssaker. Anne Børges død på bålet i Fredrikstad i 1629 er fremdeles ikke registrert, selv om den har vært kjent gjennom byhistorien siden 1960. Vi finner heller ikke tjenestejenta på gården Fjøs i Eidsberg, som ble brent på bålet omkring 1625,45 i oversikten. Denne dødsdommen har vært kjent siden det første bindet av Eidsberg og Mysen bygdebok, skrevet av Helge Frøyset, ble utgitt i 1959.46

Registeret har også ellers en rekke svakheter.47 Da Knutsen hevder at Anne Rimer ikke ble dømt for trolldom, kan hun ikke være blant de 14 dødsdommene han nevner. Selv om kildene ikke eksplisitt nevner hvorledes Anne ble henrettet, lar dette spørsmålet seg likevel avklare ved å bruke en metode som ikke syns brukt tidligere, nemlig mestermannstakstene. Utgangspunktet blir tidsrommet 1620–1630, da det ble avsagt en rekke dødsdommer for trolldom i Østfold.

Ved kjedeprosessen i Rygge i 1623, der fire kvinner fra Rygge og én fra Moss ble brent på bålet, ble mestermannen tilkalt fra Fredrikstad. Hans navn oppgis ikke, men Anne og Martes far, Halvor Rimer, var på denne tiden skarpretter i Fredrikstad.

Han brente tre kvinner og fikk 18 daler for dette. Når det opplyses i lensregnskapet at to menn hadde fått 1 daler til øl og kost for å ha hentet mestermannen i Tønsberg, betyr det trolig at Halvor Rimer var død da de siste trollkvinnene ble brent. Mestermannen fikk 12 daler for å brenne de to siste kvinnene,48 og det var også mester Morten i Tønsberg som i 1624 refset og brente Marette Olsdatter og Stener Olsen fra Råde og fikk 6 daler for hver.49

Samme år brente han Anne Mortensdatter for trolldom i Tønsberg, og igjen var taksten 6 daler.50

Det fremgår av kildene at Halvor Rimer og mestermann Morten i Tønsberg tok 6 daler for å brenne trollfolk i 1620-årene. Kanskje var taksten noe lavere for mestermannen i Oslo. Mester Jon i Oslo fikk 5 daler da han i 1624 brente Ingrid Engelsdatter på Hokksund, men det opplyses i regnskapet at hun ikke hadde etterlatt seg noe.51 Samme år rettet han omstreiferen Kristoffer Lauritsen i Enebakk med ild og bål og fikk også da 5 daler for det.52

Da mester Jon i 1629 brente Anne Børges i Fredrikstad, viser imidlertid byregnskapet at han fikk 6 daler, og mens han var i Fredrikstad, tjente han også 2 daler på å kakstryke Anne Olufsdatter, som hadde stjålet fra Nils Nilsen.53

Før hun ble pågrepet, hadde Guri Fjøs foretatt en dramatisk flukt først til Helsingør og derfra til Stavanger, der hun ble pågrepet. Hun ble dømt og henrettet, og det opplyses at skarpretteren fikk 7 daler for å rette henne.54 Den rike sagnfloraen om Gyri etterlater ingen tvil om at hun ble brent.

Mester Jon fikk 4 daler for å rette Marte Bjørnsdatter med sverd i 1623. Både Tore Korterud og Tore Strengen ble rettet med sverd samme år, og mestermannen fikk i begge tilfeller utbetalt 5 daler. Det bør i den forbindelse bemerkes at det ikke er oppført reiseutgifter for skarpretteren, noe som vanligvis ble registrert når henrettelsene skjedde utenfor byene.

Da mester Morten rettet Ingrid Vivestad fra Ramnes i Tønsberg i 1631, blir mestermannstaksten oppgitt i regnskapet:

Ehr giffuenn Mester Morten scharpReteren som Refsset Ingrj Wiffuestad, som for throldomb bleff henRettet     fich sin sedvanlich Løen

    Pending     4 dlr55

Kildene fra Oslofjord-området registrerer ingen trolldomsdømte som ble brent for 4 daler i 1620-årene. Mestermennene fikk på denne tiden mer for å brenne trollfolk enn for å halshugge dem.

Når vi kommer til året 1653, da Anne Rimer ble henrettet i Fredrikstad, fikk skarpretterne bedre betalt enn i 1620-årene. Det opplyses at skarpretteren i Tønsberg fikk 10 daler for å rette Anne. Morten var fremdeles skarpretter i Tønsberg da han ble hentet til Skien, der han 15. mars 1662 brente Ingrid Eriksdatter for trolldomskunster. Det fremgår følgende av fogderegnskapet:

«Betalt Scharpretteren for hinde att brende     10 dlr.»56

Blant de mer graverende utelatelsene i registeret over alle kjente norske trolldomssaker er den kjedeprosessen som fulgte en annen og mer skjebnesvanger bybrann enn den i Fredrikstad. Da det dessuten er feil i det som tidligere er skrevet om den, er en kort omtale på sin plass.

Kjedeprosessen i Oslo etter bybrannen i 1624

Om aftenen 17. august 1624 brøt det ut en katastrofal bybrann i Oslo, som varte i tre dager. Da den opphørte, stod det så lite igjen av byen at den etter kongelig befaling ble flyttet til området ved Akershus slott og fikk navnet Christiania etter kongen, Christian IV.

Martin Dehli har trolig ikke vært klar over at Oslo fikk en kjedeprosess etter bybrannen i 1624. Det er høyst forståelig siden de kvinnene den gjaldt, fremdeles ikke er registrert i Norsk Folkeminnessamlings oversikt over de norske trolldomsprosessene når dette skrives. Knut Sprauten nevner imidlertid denne kjedeprosessen i en artikkel i St. Hallvard i 1988 og mener den sannsynligvis har sammenheng med bybrannen i 1624.

Sprauten viser til lensregnskapet for Akershus for perioden mai 1624–mai 1625 og kan fortelle at det gjengir Oslo bys utgifter til kost for fire kvinner som var dømt for trolldom i 1624. Foruten kvinnenes døpenavn, opplyser Sprauten også at dommen ble eksekvert av Jon Skarpretter.57

Fire år senere nøyer Sprauten seg i Oslo bys historie ikke med antakelser, men skriver at jakten på syndebukker begynte etter bybrannen: «og heksejakten brakte god fangst.» Han oppgir igjen døpenavnene til de fire kvinnene han hevder ble dømt for trolldom etter bybrannen og fastslår også nå at dødsdommen ble eksekvert av Jon Skarpretter.58

De fire kvinnene Sprauten nevner, er imidlertid én for mye. Sissel Nilsdatter, Karina Klemetsdatter og Eline Stensdatter ble refset av mester Jon, som fikk 4 daler for hver og i alt utbetalt 12 daler for refsingen. Birgitte, Jens Ekebergs hustru, og Ingrid, Christen Kverners hustru, hadde sittet fengslet i 10 uker anholdt for trolldom. For dem viser byregnskapet bare kosthold, og de er følgelig blitt frikjent for denne anklagen.59

Mester Jon hadde fått 5 daler for hver av de to andre trolldomsdømte han brente samme år, og det ikke er noe eksempel på at han fikk så lite som 4 daler for å brenne trollfolk. Da han i 1624 fikk 4 daler for å rette Marte Bjørnsdatter med sverdet, er det en rimelig konklusjon at de tre kvinnene i Oslo ble rettet med sverd og ikke møtte døden på bålet. Det er verdt å merke seg at de tydeligvis var enslige kvinner i likhet med Anne og Marte Rimer, mens de to som ble frikjent for anklagen om trolldom, var gifte.

Konklusjon

Bybrannen i Fredrikstad i 1653 skyldtes Anne Rimers gjengjeldelse for at tre av byens rådmenn hadde sørget for at hennes kjølne ble revet. Ved å få en vikværingspike til å sett fyr på rådmann Henning Hansen Lemmichs kjølne, forårsaket hun den katastrofale brannen da ilden spredte seg og rammet de fleste av byens ledende borgere.

Selv om lagretten var klar over dette, så den bort fra den rasjonelle forklaringen på brannen. De tolv lagrettemennene fra Tune hadde forsøkt å slippe å bli utpekt som dommere i saken mot Rimer-søstrene, men vi vet at byfogd Søren Jensen om høsten hadde reist til Svinesund og fremlagt vitneforklaringene for stattholder Gregers Krabbe. Her rådførte han seg med stattholderen, og denne rådføringen kan ha fått avgjørende betydning for dommen.

Søstrene Anne og Marte Rimer var på forhånd stigmatisert som skarpretterens døtre, og deres motpart i trolldomsprosessen var de fremste av byens borgerskap, som hadde lidd store tap på grunn av bybrannen. De brukte ektefeller og tjenerskap som vitner for å vise at Anne Rimer var en trollkvinne, og hun ble dømt til døden for maleficium.

I dommen viste lagretten til Tingfarebolkens bestemmelse om egen bekjennelse og to samhermende vitners forklaring. Teksten til den opprinnelige domsslutningen er endret og forkortet i tingboken, men Anne Rimer mistet sitt liv, slik dommen lyder.

Ved å analysere mestermannstakstene for henrettelser som gjelder trolldom, er det blitt mulig å sannsynliggjøre at Anne Rimer endte sitt liv på bålet. Det bør være en gangbar metode i de trolldomsprosessene hvor kildene ikke eksplisitt oppgir hvorledes de dømte ble henrettet. Det er imidlertid viktig at disse takstene alltid må undersøkes regionalt, og at det tas hensyn til tidsperspektivet.

Martin Dehlis fremstilling av trolldomsprosessen mot Rimer-søstrene etter bybrannen i Fredrikstad i 1653 står urokket, og hans betrakting om etterspillet er derfor fremdeles like aktuell; over lensregnskapets nøkterne opplysning om tortur og bål hviler en uhyggelig stemning som vokste fram etter brannatten.

Utrykte kilder

Statsarkivet i Oslo. Tune sorenskriveri. Tingbok nr. 1 (1653–1657).

Statsarkivet i Oslo. Tune sorenskriveri. Tingbok nr. 5 (1664).

Statsarkivet i Oslo. Heggen og Frøland sorenskriveri. Tingbok nr. 1 (1650–1651).

Statsarkivet i Oslo. Heggen og Frøland sorenskriveri, Tingbok nr. 21 (1683).

Statsarkivet i Oslo. Moss sorenskriveri. Tingbok nr. 6 (1666).

Statsarkivet i Oslo. Idd og Marker sorenskriveri. Tingbok nr. 12 (1671–1672).

Riksarkivet. Rentekammeret, Lensregnskap, Verne kloster len, 2.3: Lensregnskap 1623–24.

Riksarkivet. Rentekammeret, Lensregnskap, Akershus len, 65.5: Fogderegnskap Heggen og Frøland 1623–1624.

Riksarkivet. Rentekammeret, Lensregnskap, Akershus len, 68.5: Byregnskap Oslo 1624–1625.

Riksarkivet. Rentekammeret, Lensregnskap, Akershus len, 68.6: Fogderegnskap Nedre Romerike 1624–1625.

Riksarkivet. Rentekammeret, Lensregnskap, Akershus len, 69.4: Fogderegnskap Aker 1624–25.

Riksarkivet. Rentekammeret, Lensregnskap, Akershus len, 87.4: Fogderegnskap Heggen og Frøland 1628–1629.

Riksarkivet. Rentekammeret, Lensregnskap, Tønsberg len, 7.1: Byregnskap Tønsberg 1624–1625.

Riksarkivet. Rentekammeret, Lensregnskap, Tønsberg len, 12.3: Lensregnskap 1631–1632.

Riksarkivet. Rentekammeret, Lensregnskap, Eiker len, 3.4: Fogderegnskap Eiker 1624–1625.

Riksarkivet. Rentekammeret, Lensregnskap, Bratsberg len, 47.8: Fogderegnskap Bamble 1661–1662.

Riksarkivet. Rentekammeret, Byregnskap, B1: Fredrikstad 1631-1683. Sikt og sakefallsregister 1653–1654.

Litteratur

Alver, Bente Gullveig. (1971). Heksetro og trolddom. En studie i norsk heksevæsen. Oslo–Bergen–Tromsø: Universitetsforlaget.

Dehli, Martin. (1960). Fredrikstad Bys historie. I. Kjøpstad og festningsby 1567–1767. Fredrikstad: Fredrikstad kommune.

Ellefsen, Irene Almkvist (producer). En ild for en ild. (2014). I DigitaltMuseum. Hentet fra https://digitaltmuseum.no/011085443314/en-ild-for-en-ild.

Floater, Tine Berg. (2009). Dømt til bål og brann. Om trollmenn og hekser i tidlig nytid. Akivmagasinet, 2, 29–33.

Frøyset, Helge. (1959). Bygdebok for Eidsberg og Mysen. Gårdshistorie. Bind I. Mysen: Eidsberg og Mysen Historielag.

Hagen, Rune Blix. (2007). Dei europeiske trolldomsprosessane. Oslo: Samlaget.

Knutsen, Gunnar W. (1998). Trolldomsprosessene på Østlandet. En kulturhistorisk undersøkelse. Oslo: Tingbokprosjektet.

Kong Christian den fjerdes norske Lovbog af 1604. (1855). Ved Fr. Hallager og Fr. Brandt. Christiania: Feilberg & Landmark.

Kong Christian Den Femtis Norske Lov af 15de April 1687. (1687). Kiøbenhavn: Joachim Schmedtgen.

Larsen, Erling Eek. (1938). Straff, dom og fordømmelse. I Anders Bugge og Sverre Steen (red.), Norsk kulturhistorie. Bind 3. Fra heksebål til frihetsild (s. 391–428). Oslo: Cappelen.

Norseng, Per G. og Eliassen, Sven G. (2005). Østfolds historie. Bind 2. I Borgarsysle. Østfold fylkeskommune.

Næss, Hans Eyvind. (1982). Trolldomsprosessene i Norge på 1500–1600-tallet. En retts- og sosialhistorisk undersøkelse. Oslo: Universitetsforlaget.

Olafsen, Arnet. (1940). Våre sorenskrivere. Sorenskriverinstitusjonen og sorenskrivere i Norge. Et bidrag til den norske dommerstands historie. Oslo.

Secher, Vilhelm Adolf. (1891–1894). Corpus constitutionum Daniæ. Forordninger, Recesser og andre kongelige Breve, Danmarks lovgivning vedkommende 1558–1660. Bind 3, 1596–1621. København: Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie.

Secher, Vilhelm Adolf. (1897). Corpus constitutionum Daniæ. Forordninger, Recesser og andre kongelige Breve, Danmarks lovgivning vedkommende 1558–1660. Bind 4, 1622–1638. København: Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie.

Sprauten, Knut. (1988). Byen flyttes. St. Hallvard, 4, 24–37.

Sprauten, Knut. (1992). Oslo bys historie. Bd. 2. Byen med festningen. Fra 1536 til 1814. Oslo: Cappelen.

Trolldomsarkivet. Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo, http://www.trolldomsarkivet.uio.no.

Østfold fylkeskommune. (2018). Fylkeskonservatorens julegodter – Heksebrenning i Gamlebyen, Fredrikstad. Hentet 13.12.2018 fra https://www.ostfoldfk.no.

1Dehli 1960, s. 126.
2Ibid., s. 127.
3Ibid., s. 128.
4Ibid., s. 129.
5Floater 2009, s. 31; Norseng & Eliassen 2005, s. 421; En ild for en ild 2014; Østfold fylkeskommune 2018.
6Dehli 1960, s. 129.
7Ibid., s. 127.
8Knutsen 1998, s. 161.
9Ibid., s. 173.
10Hagen 2007, s. 92.
11Næss 1982, s. 503.
12Alver 1971, s. 63.
13Trolldomsarkivet, Norsk Folkeminnesamling, Universitetet i Oslo, http://www.trolldomsarkivet.uio.no.
14SAO, Tune sskr., tingbok nr. 1 (1653–57), fol. 37b ff. og 52a.
15Olafsen 1940, s. 78; Dehli 1960, s. 114 og 445.
16Dehli 1960, s. 111 og 128.
17SAO, Tune sskr., tingbok nr. 1 (1653–57), fol. 41a f.
18Kong Christian den fjerdes norske Lovbog af 1604, s. 11.
19Dehli 1960, s. 130.
20Ibid., s. 129.
21Secher 1891–1894, s. 516 ff.
22Ibid., s. 518.
23SAO, Tune sskr., tingbok nr. 1 (1653–1657), fol. 53b.
24Dehli 1960, s. 126 og 455.
25Larsen 1938, s. 407.
26Ibid., s. 308.
27Dehli 1960, s. 74 og 125.
28Ibid., s. 127.
29Ibid., s. 137.
30NRA, RK, Lensr., Akershus len, 65.5: Fogderegnskap Heggen og Frøland 1623–1624.
31NRA, RK, Lensr., Akershus len, 65.5: Fogderegnskap Heggen og Frøland 1623–1624.
32NRA, RK, Lensr., Akershus len, 69.4: Fogderegnskap Aker 1624–1625.
33Knutsen 1998, s. 137.
34Secher 1897, s. 446 ff.
35SAO, Heggen, og Frøland sskr., tingbok nr. 1 (1650–1659), fol. 12a.
36SAO, Tune sskr., tingbok nr. 5 (1664), fol. 41a f.
37Ibid., fol. 23b.
38Ibid., fol. 37b f.
39SAO, Moss sskr., tingbok nr. 6 (1666) fol. 40b og 91b f.
40SAO, Heggen og Frøland sskr., tingbok nr. 21 (1683), fol. 1b ff.
41SAO, Idd og Marker sskr., tingbok nr. 12 (1671–1672) fol. 34b f, 39b ff. og 47b f.
42Kong Christian Femtis Den Norske Lov, s. 742 f.
43Knutsen 1998, s. 31.
44Ibid., s. 213.
45NRA, RK. Lensr., Akershus len, 87.4: Fogderegnskap Heggen og Frøland 1628–1629.
46Frøyset 1959, s. 647.
47I Trolldomsarkivet, Norsk folkeminnesamlings register over alle kjente norske trolldomssaker, er for å nevne noen eksempel fra Østfold, innførslene 0014 Gyri Fjøs og 0015 Trollkvinne begge for Gyri Fjøs. Eline Grystad, som er 005a i registeret, er oppført under året 1623, men hun er bare nevnt i anklagene mot Marin, Daniel Murmesters hustru i kjedeprosessen i 1623 som tidligere brent for trolldom. Vi vet ikke når det skjedde. 0012 Marit Christensdatter ble dømt for signing og landsforvist, men kopiene av kildene gjelder 0011 Kirsti Grevegg, som ble henrettet for trolldom.
48NRA, RK, Lensr., Verne kloster len, 2.3: Lensregnskap 1623–1624.
49NRA, RK, Lensr., Akershus len, 89.1: Fogderegnskap Moss 1624–1625.
50NRA, RK, Lensr., Tønsberg len. 7.1: Byregnskap Tønsberg 1624–1625.
51NRA, RK, Lensr., Eiker len, 3.4: Fogderegnskap Eiker 1624–1625.
52NRA, RK, Lensr., Akershus len, 68.6: Fogderegnskap Nedre Romerike 1624–1625.
53NRA, RK, Lensr., Akershus len, 94.6: Byregnskap Fredrikstad 1629–1630.
54NRA, RK, Lensr., Akershus len, 95.1: Fogderegnskap Heggen og Frøland 1629–1630.
55NRA, RK, Lensr., Tønsberg len, 12.3: Lensregnskap 1631–1632.
56NRA, RK, Lensr., Bratsberg len, 47.8: Fogderegnskap Bamble 1661–1662.
57Sprauten 1988, s. 24 f.
58Sprauten 1992, s. 150.
59NRA, RK, Lensr., Akershus len, 68.5: Byregnskap Oslo 1624–25.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon