Knapt noen bok har en mer sentral plass i norsk litterær kanon enn Heimskringla – Snorres kongesagaer. Den inneholder en velskrevet og spennende framstilling av norgeshistorien fra de eldste tider, da Odin forlot Troja og etablerte seg i det høye nord, og til slaget på Re i 1177, da Sverre Sigurdsson entret scenen.

Heimskringla ble kjent for de lærde i Skandinavia allerede på 1500-tallet gjennom oversettelser – eller parafraser – til dansk gjort i Norge. I 1594 kom en slik kortfattet oversettelse på trykk i København; dette var den første trykte bok som inneholdt norrøn sagatekst overhode. I 1633 gikk en mer omfattende oversettelse i trykken. Den var gjort en mannsalder tidligere av sørlandspresten Peder Claussøn Friis og utgitt flere år etter hans død av den danske professor Ole Worm.

Etter unionsoppløsningen i 1814 sto nasjonen overfor en stor folkepedagogisk utfordring. For at det nyvunne demokratiet skulle fungere, måtte folk gjøres ansvarlige. Folk måtte forstå at de var nordmenn, og at det historisk sett var riktig og naturlig at Norge var et eget rike med et uavhengig styresett. Ved å vise at Norge hadde en forhistorie som selvstendig rike, kunne man bygge bro over dansketida. Utover på 1800-tallet fikk vi en storsatsing på historisk dokumentasjon. Heimskringla rettet seg mot det store lesende publikum og kom ut i en rekke utgaver i løpet av århundret. Den virkelige folkeutgaven kom i 1900 i et opplag på 100 000 eks (bokmål og nynorsk) med de kjente illustrasjonene som i dag er helt uatskillelige fra teksten. Verket handler om norsk historie, men har også blitt en del av norsk historie. Derfor er det viktig at kunnskap om dette verket utvikles og holdes i hevd.

Selv om Heimskringla allerede på 1500-tallet ble knyttet til Snorre Sturlasson, finnes det ingen sikker dokumentasjon for at han virkelig var forfatteren. Som det meste av sagalitteraturen ellers, er Heimskringla anonym litteratur. Det underlige er at vi faktisk har svært gode og rikholdige kilder til høvdingen Snorres liv, men kildene nevner knapt forfatterskapet hans. Det fins likevel gode argumenter for at Snorre i alle fall i noen grad står bak Heimskringla. I en håndskriftkultur, der det ikke fantes noen copyright, og der det ikke fantes to like kopier av samme tekst, hadde forfatterbegrepet selvsagt et annet innhold enn dagens. Bortsett fra dette, er det større problemer med å tilskrive Snorre Heimskringla slik vi kjenner verket i dag. Kildematerialet viser en tydelig tredeling av verket. Olav den helliges saga utgjør den midterste tredjedelen, og teksten før og etter denne utgjør de andre to tredjedelene. Av de 7–8 Heimskringla-håndskriftene vi kjenner fra middelalderen, er det ikke to som har samme sammensetning av disse tredjedelene. De 2–3 manuskriptene som har inneholdt alle tre delene, har likevel ulike redaksjoner av Olav den helliges saga. Ut fra dette har den danske filologen Jonna Louis Jensen vist ganske klart at kildematerialet mildt sagt ikke gir støtte for at den redaksjonen vi kjenner som Heimskringla, er blitt til i Snorres levetid.

Cappelen Damm har nylig gitt oss en ny introduksjon til Heimskringla, tiltenkt studenter og et allment publikum. Få har bedre forutsetninger for å skrive en slik bok enn historikeren Sverre Bagge. Han markerte seg tydelig på feltet med sin doktoravhandling om politisk ideologi i Kongespeilet (1979). I 1991 kom avhandlingen Society and Politics in Snorri Sturluson's Heimskringla, der han særlig analyserer fremstillingen av forholdet mellom konge og stormenn. Siden har han skrevet en rekke innsiktsfulle artikler både om Heimskringla og andre kongesagaer. Det er derfor ikke uten forventninger man åpner denne vesle boka. Men dessverre, man blir litt skuffet. Dette ser ut til å være et hastverksarbeid og viser slett ikke Sverre Bagge på sitt beste. Det kryr av feil og unøyaktigheter i boka, og en kan lure på hva det velrennomerte forlaget har lagt i potten for kvalitetssikring her.

Sverre Bagge nevner så vidt at «noen forskere» har reist tvil om at Snorre er Heimskringlas forfatter, uten at det får noen betydning for analysen. Han legger til grunn at Snorre Sturlasson er forfatteren og begynner med å presentere mannen og verket. Den historiske Snorres nære forbindelse med Skule, hans mektige posisjon på Island og hans ambisjoner om med norsk støtte å sikre sin maktstilling hjemme står som faste brohoder i tekstfortolkningen. Snorre var selv høvding og hadde sympati med høvdingene i det norske maktspillet. Videre får vi vite litt om hvordan verket er overlevert og brukt gjennom tidene. Bagge reflekterer over forfatterens kildebruk, hvordan han forholder seg til det overnaturlige, og hva som har vært forfatterens motiv for å skrive verket. Et sentralt tema i boka er kongeideologi – Snorres syn på kongemakten, og her er forfatteren på hjemmebane; dette er nok den sterkeste tråden i denne veven. Bagge er en erfaren historiker, og han skal ha ros for flere fine analyser og observasjoner, særlig det som er basert på hans tidligere solide arbeider om Snorre. Han sammenlikner ulike kilder og viser hvordan forfatteren arbeider og tilpasser stoffet til sine ideer. Bagge skriver godt om forfatterens retorikk.

En bok om Heimskringla er et godt initiativ, men selv en erfaren forfatter må ta seg tid til å sjekke detaljer, forholde seg til Stand der Forschung og dokumentere sine opplysninger. Det har blitt plass til veldig mange feil og upresisheter i denne tynne boka. Her er unøyaktige sitater, manglende referanser, gjentakelser – også av feil – og upresis eller feilaktig gjengivelse av sagateksten. Teksten er utstyrt med nyttige kommentarer, men de slutter dessverre halvveis i boka. Dette er harde ord, men de kan dessverre lett dokumenteres. Jeg skal bare nevne et lite utvalg:

  • Vi vet ikke om Sturla har skrevet de fleste av sagaene i Sturlunga (9), men han har diktert den lengste: «Íslendinga saga».

  • Vi vet ikke om Snorre giftet seg med Hallveig Ormsdatter (11), men hun flyttet sammen med ham, og de inngikk formuefellesskap.

  • «Den eldre Edda inneholder mytologiske dikt og gudedikt» (13). Her burde det stått «gudedikt og heltedikt».

  • Fagrskinna er ikke overlevert i bare ett håndskrift (18), men to (a og b).

  • Åsmund Grankjellsson drepte ikke Sel-Tore (47). Han hevnet drapet og drepte Asbjørn Selsbane. Feilen gjentas på s 114.

  • Tore og Grjotgard (Olvesson) var ikke sønner av Kalv Arnesson (48, 49 og 114), men hans stesønner.

  • Sel-Tore var av lav ætt, men det står ikke at han var trelleætling (49).

  • Sagaene om Olav Tryggvason, Olav den hellige og Harald hardråde utgjør 3/5 av Heimskringla, ikke 4/5 (60).

  • Kirken på Island var dominert av verdslige høvdinger som kontrollerte kirkene «i egenskap av å være goder». (19) Godene var høvdinger med sete på Alltinget. Mange av dem kontrollerte også kirkegods (som Snorre), men ikke i kraft av å være goder.

  • Upresise sitater på s. 92, 112 og 125, og på s 111 har forfatteren selv satt inn en umarkert kommentar midt i sitatet. Et langt og interessant sitat tilknyttet Olav Hvitaskald på s. 119 mangler referanse.

  • En rekke steder fremmes påstander uten referanse med formuleringer som «noen forskere mener (121) …», «Det har vært hevdet at ---» (85) og «Det har vært reist tvil om …» (94). I en fagbok blir dette for vagt og uetterrettelig.

Boka er heller ikke fri for motstridende opplysninger. Bagge skriver overraskende på s. 18 at Snorre «i likhet med sine forgjengere sier … lite om sine kilder». Men etter noen få sider får vi bedre beskjed: «Snorre behandler spørsmålet om kilder ganske inngående i en prolog …» (25). Denne prologen er faktisk en av de mest interessante redegjørelsene for kritisk kildebruk vi har i hele sagalitteraturen. Men heller ikke her er Bagge presis og utfyllende. Han nevner tre kildetyper: ættetavler, skaldedikt og Are Frodes verk. Men prologforfatteren legger også stor vekt på å underbygge troverdigheten til den muntlige tradisjonen ved at han navngir pålitelige hjemmelsmenn tilbake til handlingens tid. Skaldediktene burde også fått en grundigere behandling enn noen få linjer på s. 26. Om vi godtar at diktene er autentiske og riktig overlevert, er de i motsetning til prosaen samtidige kilder. En sammenlikning mellom innholdet i dikt og prosa kan dessuten gi god informasjon om sagaforfatterens selvstendige utforming av stoffet. Når en moderne historiker skal vurdere historisiteten til sagaberetningen, vil det veie tungt om beretningen er belagt med skaldedikt eller ikke. Det er for eksempel interessant at Olav den helliges misjonsvirksomhet og kristne engasjement, som er et viktig tema i sagaen, aldri blir støttet av skaldedikt.

Selv om Heimskringla-forfatteren forholder seg kritisk til kildene, er det ingen tvil om at fremstillingen stedvis går over i fri diktning. Bagge skriver at «man kan mistenke ham for ikke å skille mellom diktning og historiske fakta» (60). Men nettopp denne sømløse legeringen av diktning og fakta særpreger middelalderens historieskrivning, og den kunstneriske sannheten kan være like opplysende som den faktiske. Innenfor middelalderens fortolkningslære kunne en fortelling forstås på flere nivå, der de viktigste var den bokstavelige og den allegoriske lesningen. Slik må en også lese Heimskringla. Det ville vært nyttig for mange lesere om Bagge hadde gått inn i denne diskusjonen i stedet for bare å spørre hva som er historisk eller hva som egentlig har skjedd.

Noen utsagn i boka kan virke fornuftige, men etterlater likevel spørsmål hos leseren. For eksempel at «Snorre var bedre til å skrive om politikk enn til å praktisere den» (16). Ja, Snorre nådde kanskje ikke sitt endelige politiske mål, men falt for en allianse av motstandere med ulike motiver. Men han hadde greid å bygge seg opp fra et middels utgangspunkt til å bli Islands mektigste mann. I lange perioder satt han som lovsigemann, Islands fremste embete, og han forvaltet etter hvert Islands største formue. Så noen dårlig aktør i maktspillet kan han vel ikke ha vært, selv om han tapte til slutt.

En annen interessant påstand som gjerne kunne vært bedre begrunnet, gjelder Erling Skjalgssons død. Bagge forklarer tydelig nok den skjøre maktbalansen mellom kongen og høvdingene på Olav Haraldssons tid. Erling Skjalgsson på Sola var den mektigste høvdingen på Vestlandet. I sagaen vokser spenningen mellom Olav og Erling, og det leder til åpen konflikt. Med list greier Olav å overmanne Erling og tilby ham grid. Erling aksepterer, og med det legger han også sin ære i pant for at han ikke seinere skulle sette seg opp imot Olav. Men snart brøyter en av Olavs menn seg fram og gir Erling banehogg. Olav blir rasende og sier de berømte ordene: «Der hogg du Norge av min hånd». Dette blir et vendepunkt i sagaen, Olav oppgir makten og flykter til Gardarike. Når Bagge skriver at det vel er «grunn til å tro at Olav sto bak drapet på Erling» (47), er det altså i strid med Heimskringla-forfatterens tolkning av hendelsen – og her har forfatteren lagt et godt skaldekvad til grunn. Det betyr ikke at Bagges antakelse er ufornuftig, men den burde vært bedre begrunnet. Bagge kunne da også gjerne forklart hvorfor Olavs hirdskald og gode venn Sigvat diktet et heroisk hyllingskvad om Erling etter drapet.

Bagge har et morsomt poeng i anekdoten om Grimsøy, den vesle øya utenfor Nord-Island, som kong Olav gjerne ville ha (99). Kloke islendinger frarådde å gi Olav råderett over øya, for de kunne ikke vite om fremtidige konger i Norge ville være like fredelige og gode som Olav Haraldsson. Bagge spør om kong Håkon og Skule kunne ha lest dette og bemerker at det i så fall er rart at de har ansett Snorre som rette mann til å bringe Island under Norge. Dette er et godt spørsmål – men Bagge forsøker ikke å svare. Er det kanskje så enkelt at Heimskringla ble skrevet mer et tiår etter at Snorre påtok seg oppgaven å bringe Island under kronen? Eller var det kanskje ikke Snorre som skrev verket?

Det kunne nevnes flere eksempler på at Bagge har gått for fort forbi spørsmål som kunne trenge litt utdyping. Men det må også sies at denne innføringsboka også har viktige og gode kvaliteter. I Norge har Heimskringla gjennom generasjoner fått stor autoritet, og vi har gjerne villet tro at den helt og holdent har røttene i hjemlig jordsmonn. Derfor er det fint at Bagge setter verket inn i en lang europeisk litterær tradisjon (17–). Det samme gjelder presentasjonen av den radikale sagakritikken på 1900-tallet (20–21), selv om han her også kunne ha trukket fram det konstruktive perspektivet i Kohts sagakritikk: Om sagaene ikke var troverdige kilder til handlingens tid, kunne de leses som kilder til sin egen samtid. Dette er jo ellers et perspektiv som Sverre Bagge er godt kjent med. Bagge skriver også godt om sagastilen (29–); særlig interessant er sammenlikningen med Snorres eldre samtidige Saxo.

Tittelen på boka lover en introduksjon til Snorre og hans forfatterskap, men vi får knapt høre om andre verk enn Heimskringla. Det er greit nok, for en innføringsbok om Heimskringla er en god ide og vil ha mange interesserte lesere. Bagge berører en rekke spørsmål fra forsknings- og resepsjonshistorien. Teksten er engasjerende og lett tilgjengelig for et bredt publikum. Men dessverre bærer boka sterkt preg av å være et hastverksarbeid. Mye kunne vært rettet opp av en god forlagsredaktør, en konsulent og ikke minst av forfatteren selv, om han hadde tatt seg bedre tid. For alle som har lest noen av Sverre Bagges vitenskapelige arbeider, vet at han kan bedre enn dette.