I Heimen nr. 4 2019 har Folke Forfang en artikkel med tittelen «Eigarforhold i trøndersk sagbruksnæring 1610–1663».1 I innledningen sies det at i motsetning til tidligere arbeider, som har basert seg på stikkprøver, bygger denne artikkelen på hele datamaterialet om sagbruksdriften i Trøndelag i perioden 1610 til 1663. Han sier videre at han vil fokusere på fem problemstillinger der han kommer til andre konklusjoner enn det «som frå før er akseptert kunnskap». De fem hovedtemaene er:2

  1. kven som var dei største og viktigaste sageigarane

  2. om den ekspansive jordegodspolitikken til ein del borgarar ikkje berre var kapitalplassering, men eit ledd i utbygginga av sagbruksnæringa

  3. om makeskifta med kongen frå 1615 og 50 år fram i tid i dei fleste tilfella var drivne av sagbruksinteresser

  4. om det var ei eksklusivering av sagbruksdrifta i denne perioden

  5. om bøndene vart pressa ut av sagbruksnæringa

Til disse punktene gis det referanser til tre arbeider, nemlig Jørn Sandnes’ doktoravhandling Ødetid og gjenreisning fra 1971, min egen doktoravhandling Jordeiendomsforhold og godseiere i Trøndelag. Fra Aslak Bolt til Landkommisjonen fra 1980 (trykt i 1989) og mitt og Ida Bulls bind 2 av Trøndelags historie (der jeg har forfattet den aktuelle delen). Da det sistnevnte verket stort sett bygger på eksisterende litteratur, blir Forfangs artikkel en slags opposisjon til to dr.philos.-avhandlinger fra hhv. 1971 og 1980. Jørn Sandnes er ikke lenger blant oss, men jeg finner grunn til å knytte noen kommentarer til Forfangs vurderinger og konklusjoner.

Når det gjelder den første tematikken, er forfatterens konklusjon at det er produksjonsoppgavene som «gir svar på kven som er dei største og viktigaste sageigarene».3 En rangering ut fra hvor mange sager de enkelte eiere har, «gir feil svar». Nå har hverken Sandnes eller jeg hatt en målsetting om å fremlegge de enkelte sageieres produksjonsvolum over tid; det er da heller ikke mulig for hele perioden. Sandnes ønsket å fastslå hvilken rolle sagbruksdrift spilte for økonomi og bosetningsutvikling i distriktene.4 Selv har jeg sett på borgernes og embetsmennenes jordegodsetableringer og de store private godseiernes roller som aktører i sagbruksnæringen.

Som et eksempel på hvor uheldig det kan være å telle sager, viser Forfang til en tabell for perioden 1620–1630, hvor Otte Lorch eide hele 9 sager som produserte mindre enn Peder Grums ene.5 Tabellen omfatter bare sju aktører i en tiårsperiode. Ikke desto mindre nevner Forfang selv Lorch blant de fire største sammen med Alexander Samson, Casper Christoffersen og presten i Hemne i perioden 1631–57. På slutten av perioden var det Casper Christoffersen som dominerte både når det gjaldt antall sager og produksjon.

Når det gjelder borgernes jordegodspolitikk, hevder Forfang at godserhverv og sagbruksdrift var uavhengige metoder for formuesplassering. Begrunnelsen for det er tredelt. For det første var det overkapasitet i sagbruksnæringen etter 1627. Videre var det lite å hente økonomisk ved å kjøpe en eiendom med sagtomt, og for det tredje var eiendomsstrukturen slik at det var vanskelig å nå frem med ønskemål.

Her har jeg problemer med å følge Forfangs resonnement. De største godseierne hadde gjerne mange sager. Om konjunkturene sviktet, kunne det alltids være håp om at situasjonen ville snu. Ikke minst vitner makeskiftene om at det var attraktivt å slå under seg vannrettigheter og skogeiendommer. I en del tilfeller var det nok også slik at borgere kjøpte eiendommer for å ha byttemiddel om mer attraktive eiendommer skulle dukke opp. På denne tiden var det knapt mulig å kjøpe krongods eller kirkelig gods. Godseieres sagbruksinteresser gikk videre enn å få hånd om en sagtomt; minst like viktig var det å ha disponible skogressurser. Under intensiv drift ble fort hogstmoden skog i nærheten av sagene tatt ut.

Makeskiftene har vakt sterk interesse hos Forfang. Med utgangspunkt i de makeskiftene som omtales i min avhandling, ser det ut til at han mener at bare et fåtall av skiftene kan knyttes til borgernes eller embetsmennenes sagbruksinteresser.6 Han påpeker at fem av skiftene bunner i fogders og presters ønske om å få en odelsgård til fast bosted som ikke fulgte selve embetet.

Det er riktig nok, men det bør heller ikke forties at minst fire av disse fem makeskiftene røper sagbruksinteresser. Fogden Hans Christoffersen fikk makeskiftet til seg Gjølme posthumt i 1624. Forfang skriver: «Det var ingen sagbruksinteresser knytte til garden».7 Dette i motsetning til Skrondal som skriver at Schøllerfolket på Gjølme «veitte Skjenaldelva inn på eigedomen gjennom «Sagveita» dei kalla, og fekk fall ned mot fjera. Herifrå var vegen ikkje lang til lasteplassen på Rove».8 Forfang kritiserer meg for at jeg har skrevet at Gjølme lå strategisk til for utskiping av trelast: «Slik var det ikkje». Da den neste fogden i Orkdal, Otte Lorch, makeskiftet til seg Hov på andre siden av Orkla, fikk han gården Rova, der det stod en sag, med på kjøpet.9 Presten Jon Jonsen i Orkdal makeskiftet til seg Sundli i 1629, der han drev sagbruk.10 Hans kollega i Hemne, Melchior Jacobsen, makeskiftet til seg gården Kjørse i 1637, der han bodde, på betingelse av at det ble betalt grunnleie av saga til kongen.

Laurits Bastiansens makeskifter i 1640 og 1642 hadde ifølge Forfang eiendomsforvaltning som motiv.11 I min avhandling påpekte jeg to typiske trekk ved godspolitikken til de ledende borgere på 1640-tallet. Dels ønsket man å makeskifte til seg lavt skyldsatte utkantgårder, dels ville man skaffe seg gårder i nærheten til Trondheim.12 Laurits Bastiansens store makeskifter skaffet ham nesten alle gårder i Meråker, og en lang rekke gårder i Mostadmarka i Malvik og i Stjørdalen (Forbygda, Langstein, Flora og Lånke). Her stakk det sagbruksinteresser bak, selv om denne næringen ikke hadde kommet så langt i Stjørdalen på denne tiden. Casper Christoffersens makeskifte med kronen fra 1647 preges også av sagbruksinteresser.13

Min konklusjon ble derfor at sagbruksinteresser var drivkreftene bak de fleste makeskifter der det ble foretatt makeskifter mellom borgere og embetsmenn og offentlige instanser. Dels ønsket man strategisk plasserte gårder for sin virksomhet som f.eks. Gjølme, Hov og Hommelvik, dels var man ute etter lavt skyldsatte utkantgårder med bygsel som hadde store utmarksarealer og skoger. «De virkelig omfattende makeskiftene kom omkring 1640, samtidig som det foregår en eksklusivering av sagbruksdriften».14

Tanken bak det siste utsagnet var at det frem mot 1660 utviklet seg en eksklusiv krets av rike borgere, til dels også med innbyrdes slektsbånd, som eide en stor del av sagene i Trøndelag. I spissen stod den styrtrike Casper Christoffersen; han eide langt flere sager enn alle bønder til sammen.15 I jordegodsmengde kom Jens Friis og Laurits Bastiansen nærmest i 1661.16 Også de var sterkt involvert i sagbruksnæringen. I disse godssamlingene var det nok en god del gårdsbruk eller skyldparter som var ervervet på bakgrunn av en positiv vurdering av jordegods som en fornuftig kapitalplassering. Når det gjelder de makeskiftene som borgere og embetsmenn forsøkte å få i stand med andre jordeiere (først og fremst kronen), ser det likevel ut til at sagbruksinteressene har stått sterkt.

Både Sandnes og undertegnede har skrevet at bøndene ble «trengt ut av sagbruksnæringen» først på 1600-tallet.17 Tallet på bondeeide sager sank frem mot 1630, og kom ikke senere opp til de relativt høye tallene på 1620-tallet.18 Denne tendensen forsterkes selvsagt av at det totale tallet på sager i drift steg. Forfang prøver å definere begrepet «pressa ut». Han går igjennom alle sager som har vært eid av borgere og bønder, og konkluderer med at det bare er et par tilfeller der fogder kan mistenkes for ha brukt press for å overta bondesager.19 Bondesagene ble lagt ned på grunn av at de var økonomisk svake og at eierne stod dårlig rustet til å møte konjunkturnedgang og økende skattetrykk.

Nå kan jeg for min egen del si at jeg aldri har ment at Baltazar Kaarde eller andre fogder mer eller mindre bokstavelig har tvunget bøndene til å oppgi sine sager. Det sier seg selv at økonomisk og sosialt svake grupper kan trenges ut av næringsvirksomhet grunnet ulike ugunstige omstendigheter. Da sagbruksdrift ble en lukrativ næring, hadde bøndene små muligheter til å konkurrere med kapitalsterke borgere og embetsmenn. Nesten ingen bønder i Trøndelag eide gården de selv bodde på. Det gjorde det ikke enklere at fogdene, som var den desidert største jordeierens (kongens) lokale representant, selv engasjerte seg i sagbruksdrift.

Forfang gjengir mitt hjertesukk i Trøndelags historie: «Dessverre er det ikke mulig å gi noen oversikt over tid med hensyn til hvor mye som ble skåret år om annet i de ulike fogderiene».20 Forfang følger opp med å skrive at det er nettopp slike oversikter han har laget i arbeidet med artikkelen. Synd da at de eneste oppgavene han presenterer i artikkelen når det gjelder produksjon, er en tabell over sju aktørers produksjon i perioden 1620–1630 og produksjon per sag i Trøndelag, Nordmøre og Romsdal i 1625, 1643 og 1662.

Alt i alt finner jeg grunn til å hevde at Forfang har tillagt Sandnes og meg oppfatninger vi ikke har hatt. Ikke minst gjelder det definisjonen av hva det innebar at bøndene ble presset ut av sagbruksnæringen. Ut fra temaene for våre avhandlinger, var det heller ikke viktig å ha full oversikt over skurden på de enkelte sageieres sager. Jeg har ikke hevdet at borgernes interesse for å slå til seg jordegods utelukkende var drevet av sagbruksinteresser, men holder fast på at det svært ofte lå slike ønsker bak mange fremstøt for å få i stand makeskifter. Det jeg kaller eksklusivering, kaller Forfang konsentrasjon; jeg klarer ikke helt å se forskjellen.

Forfang kunne utvilsomt ha fått frem en mer interessant artikkel om han hadde konsentrert seg om å legge frem og analysere det store datamaterialet han sier han har samlet i stedet for å polemisere mot gamle doktoravhandlinger. Hans forsøk på å levere gode sagdeler fra oppgangssaga ender for en stor del i flisespikkeri.

Litteratur

Dybdahl, A. (1989). Jordeiendomsforhold og godseiere i Trøndelag. Fra Aslak Bolt til Landkommisjonen. Steinkjer: Steinkjer Museum.

Dybdahl, A. & Bull, I. (2005). Trøndelags historie, bind 2. Trondheim: Tapir akademisk forlag.

Forfang, F. (2019). Eigarforhold i trøndersk sagbruksnæring 1610–1663. Heimen, 4, 296–311. https://doi.org/10.18261/issn.1894-3195-2019-04-05

Sandnes, J. (1971). Ødetid og gjenreisning. Oslo: Universitetsforlaget.

Skrondal, A. (1958). Orkdalsboka I. Orkanger: Orkanger, Orkdal og Orkland kommunar.