Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bondegjeld og skogsameie i Nord-Østerdalen 1770–1819

Farmers’ Debt and Jointly Owned Forest in Nord-Østerdalen 1770–1819

Problemstillingen er: Hvordan var den økonomiske situasjonen for bøndene i Nord-Østerdalen, og hadde denne situasjonen betydning for utskiftning av sameieskogene? Tidsrammen er 1770 til 1819. Den geografiske avgrensingen er Nord-Østerdalen i Norge. Hovedkilder er forliksprotokoller og tinglyste dokumenter. Jeg undersøker en hypotese om sammenheng mellom pengeøkonomi hos bøndene og behovet for utskiftning. Analysen viser at bøndenes gjeldssituasjon førte til et behov for utskiftning av skogsameiene. Bøndene ble tidlig selveiere, og dette gav muligheter for bruksdelinger. Bøndene var avhengige av inntektsgivende arbeid ved bergverkene for kjøp av nødvendige matvarer. Dårlige tider førte til stor gjeld. Bøndene ble presset til inngåelse av mangeårige kullkontrakter til faste priser i en urolig økonomisk tid. Dette til sammen gav et behov for utskiftning. Nord-østerdalsbøndene forsøkte inngå avtaler om utskiftning av sameieskogene i minnelighet, men de søkte også hjelp hos forlikskommisjonen.

Nøkkelord: bønder, skogsameie, utskiftningen, selveier, selvberging

Which role did the farmers play in the replacement of the jointly owned forests between 1770 and 1819 in Northern Østerdalen in Norway? The task at hand is testing a hypothesis regarding the relationship between the farmers’ financial status and the need for replacement. The main sources of information are settlement minute books and registered documents. The farmers in this area became freeholders historically early, a fact that provided opportunities for shared use. They needed income-generating work to purchase the necessary food and other commodities. Hard times resulted in high levels of debt. The farmers were pressured to enter into long-term, fixed-price coal contracts during financially unstable periods. In sum, this created a need for replacement. The farmers attempted to amicably negotiate agreements for the replacement of the jointly owned forests, but they also requested assistance from the conciliation board.

Keywords: Farmers and monetary economy, Jointly owned forests, Replacement, Freeholder, Subsistence

Innledning

På 1700-tallet startet en utskiftning av skog som lå i sameie. Som initiativtakere til utskiftning av sameie blir gjerne rettsinstansene,1 rentekammeret,2 embetsmenn og landbrukspatrioter nevnt.3 I denne artikkelen er det imidlertid bøndenes rolle som er i fokus. Artikkelen skal undersøke bøndenes rolle i endringer i eierforhold av skog i overgangen til det 19. århundre i Nord-Østerdalen. Problemstillingen er: Hvordan var den økonomiske situasjonen for bøndene i Nord-Østerdalen, og hadde denne situasjonen betydning for utskiftning av sameieskogene?

For å svare på dette spørsmålet vil jeg bruke Protokollen til Tynset forlikskommisjon (17.5.1797–12.8.1819)4 og Protokollen til Tolga forlikskommisjon (3.1.1799–16.5.1811)5 som viktigste primærkilder. Sentrale kilder er også tinglyste delingskontrakter, kullkontraker og skiftemateriale sentrale kilder. Valget av kildemateriale er gjort for å forsøke å se endringene fra bøndenes perspektiv. Jeg vil forholde meg til et avgrenset sett faktorer i denne prosessen for å avgrense undersøkelsen, slik dette går fram av det følgende. Resultatet vil måtte vurderes i lys av denne avgrensningen.

Ut fra historiske begivenheter er perioden 1770–1819 en naturlig avgrenset tidsperiode for analysen. Rundt 1770 begynte den første utskiftningen i Nord-Østerdalen.6 Det var lover og også tidligere lovgivning som omhandlet utskiftning, men de handlet mest om hvordan leilendingene på en gård skulle forholde seg til hverandre, ikke om oppheving av sameier.7 En ny lov om utskiftning kom i 1821. Men først med Lov av 12te Oktober 1857 om Jord og Skovs Udskiftning av Fællesskabet ble det også opprettet en egen fagetat og muligheter for å benytte tvangsmidler.8 Denne loven blir dermed et viktig tidsskille. Men av kildetekniske årsaker avgrenser jeg tidsrommet for undersøkelsen til tidsspennet for de forliksprotokollene jeg har som hovedkilde, nemlig fra 1797 til 1819. Tidsspennet vil også gi undersøkelsen et lineært forløp.

Den geografiske avgrensingen er gjort ut fra administrativ inndeling. Siden mye av undersøkelsen bygger på nevnte forliksprotokoller, velger jeg å begrense meg til de nåværende kommunene Tynset, Alvdal, Tolga, Os og deler av Folldal. I dagens regioninndeling hører også Rendalen og hele Folldal med til Nord-Østerdalen. Når jeg bruker begrepet Nord-Østerdalen i artikkelen, viser dette til administrativ inndeling på slutten av 1700-tallet der Rendalen og øvre Folldal ikke er med. Røros Kobberverk og Folldal Verk (Frederiks Gave) var de sentrale bergverkene i området i denne tidsperioden. Så selv om Røros ligger utenfor dette området, har Røros Kobberverk allikevel en sentral og naturlig plass i artikkelen. Denne avgrensingen i tid og rom medfører at jeg behandler den vide problemstillingen ut fra denne lokale avgrensningen.

Eiendommene som denne artikkelen handler om, er skoger i sameie. Et sameie kan ha mange former, men det karakteristiske fellestrekket er at eierråderetten er delt mellom flere på en slik måte at hver har råderett over hele eiendommen, men med de avgrensinger som følger av at andre har tilsvarende rett. Dette kalles tingsrettslig sameie.9 Det motsatte er eneeie, der det er én person som eier en eiendom med alle former for bruksmåter og rettigheter samlet hos dette ene mennesket. Utskiftning (jordskifte) kan ha to betydninger: oppløsing av jord- og skogsameie og samling av teigdelt jord og skog.10 I denne artikkelen refererer begrepet til oppløsning av sameier. Oppløsningen av sameieskoger i den perioden som undersøkes her, innebar at gården og skogen ikke ble delt i sammenhengende jordstykker og teiger, men i en mengde teiger som lå spredt. Dette ble gjort for at delingen skulle bli så rettferdig som mulig.11 Begrepet leilending innebærer en som leier skyldsatt jord. Som benevnelse på en som eier flere leilendingsgårder og som ikke tilhører bondestanden, bruker jeg proprietær. Provianthus er handelshus som de større bergverkene opprettet og der folk knyttet til bergverkene kunne kjøpe nødvendige varer, som kjøtt, fisk og salt. Materialbønder er bønder som drev ulike former for kombinasjonsbruk med jordbruk og leveranse til bergverkene.12

Min hypotese er at nord-østerdølene var involvert i pengeøkonomi i og med at de var avhengige av å kjøpe varer de ikke kunne produsere på egne gårder. Vanskelige tider gjorde at de måtte ta ut varer på kreditt fra provianthusene og opparbeidet etter hvert mye gjeld. Bergverkene og provianthusene var også rammet av vanskelige økonomiske tider og presset bøndene til å inngå mangeårige kontrakter for kullkjøring. Den økonomiske utviklingen gjorde kullkontraktene lite gunstige for bøndene. Skogene, hvor bøndene henter skogsvirke for kullbrenning, lå i sameie. Nord-østerdølene, som tidlig ble selveiere, kunne dele eiendommene sine, og det ble etter hvert mange eiere av skogsameiene. Sameier med mange eiere hemmet bøndene i deres utnytting av den felles ressursen som skogen var.13 Dette førte til at bøndene følte et behov for å skifte ut sameieskogen. Det er verdt å merke seg dette i et videre tidsperspektiv, siden bøndene i landet ellers opplevde denne gjeldskrisen først under det store hamskiftet i jordbruket sist på 1800-tallet og senere. Men før jeg går i gang med undersøkelsen, vil jeg forklare resonnementet som hypotesen min bygger på. Det gjør jeg via en beskrivelse av Nord-Østerdalen i tiden denne artikkelen omhandler.

Nord-Østerdalen i tiden rundt 1800

Sammenlignet med andre dalfører i det sørlige Norge var det sen bosetting i Nord-Østerdalen. Det var anlegget av Røros Kobberverk i 1644 som særlig gav anledning til mer bebyggelse.14 På 1700-tallet ble det framhevet at «nu [leve] mange tusinde Siæle her i Landet paa Stæder hvor icke nogen Siæl formedelst deres Ufrugtbarheds Skyld kunde, hvis her ingen Bergvercker vare, leve».15 Bøndene var avhengige av å kjøpe varer som korn og salt.16 Dette gjorde at bøndene så på muligheten til å levere kull som et vesentlig gode. De to store bergverkene, Røros Kobberverk og Folldal Verk, med sine ringvirkninger, gjorde at Nord-Østerdalen sto i en særstilling nasjonalt. Historiker Knut Sprauten har regnet ut at 40 % av kostnadene ved Røros Kobberverk gikk til materialbøndene. Til sammenligning var utgiftene til ansatte ved gruvene og smeltehyttene 30–35 %. Tallene gjelder for årene 1743–44. Bøndene tok ikke ut så stor del av lønna i varer som det verksarbeiderne gjorde. I tidsperioden 1757–63 tok materialbøndene 10–16 % av lønna ut i varer, mens verksarbeiderne måtte bruke hele 23–40 % av lønna.

Nord-østerdølene var en del av et felles innenlands marked. Bønder på Hedmarken og i Gudbrandsdalen innrettet produksjonen for leveranse til provianthusene.17 Provianthusene fikk også tilførsel av varer via Trondheim, og på denne måten ble nord-østerdølene knyttet til et internasjonalt marked. Selv om det var pengeøkonomi i Nord-Østerdalen, var det ingen som levde kun av pengeøkonomi. Det var også en selvbergingsøkonomi ved siden av. Størsteparten av arbeidet knyttet til leveranse til gruvene foregikk om vinteren. Om sommeren arbeidet bøndene på gårdene sine.18

Bergverkene hadde sine cirkumferenser, eller privilegieområder, med bl.a. bestemmelser om levering av kull til faste priser for bøndene i området.19 Allerede 25 år etter anleggelsen av kobberverket, altså mer enn hundre år før tidsperioden for denne artikkelen, er skogene «sterkt forhugget» i en omkrets av 2,5 mil fra Røros Hytte.20 Og fra 1770-tallet kan vi lese om tylldølenes og rendølenes stridigheter om hogster for kullbrenning til kobberverket. Omkring 1790 ble det i større grad hentet kull fra den sørlige delen av Alvdal, da de forsøkte å spare skogene i Tynset.21 Artikkelen min tar for seg tidsintervallet 1798–1819. Da var skogene hvor det kunne drives lovlig hogst innenfor cirkumferensen, beskattet så hardt at skogsvirke måtte kjøpes utenfor privilegieområdet.22 Derfor har jeg ikke lagt vekt på de spesielle forholdene knyttet til cirkumferensen i artikkelen.

Illustrasjon 1

Cirkumferensene rundt Røros Kobberverk og Lovise Hytte (Folldal Verk / Frederiks Gave) ca 1800.

En stor del av bøndene som inngår i materialet, er selveiere. I 1720 var 40 % bondegods i Tynset, 1 % var krongods, 10 % var kirkegods og 49 % var eid av proprietærer. Av dette ble 46 % eid av Anders Lossius, sønn av grunnleggeren av Røros Kobberverk, Lorentz Lossius. I 1760 var fordelingen slik: 91 % bondegods og 9 % kirkegods.23 Alvdølene ble også tidlig selveiere. I 1663 fikk brødrene Johan og Christ. Didrichson fra Fredrikstad kongeskjøte en rekke eiendommer i Alvdal. I 1700 solgte de videre til Christian Stud. Stud solgte eiendommene til bøndene i bygda i 1725–1727.24 I Nedre Folldal var Hans Hendrik Thaulow eier av en rekke eiendommer. I 1739 ble samtlige tolv av de første oppsitterne selveiere.25

Inntekter fra bergverkene gav bondebefolkningen kapital til å kjøpe gårdene de bygslet.26 En annen nødvendig forutsetning var at propritærene ville selge. Ekteparet Lossius, de store propritærene på Tynset, var barnløse, og arvingene valgte å selge godset. Mange eiendommer på salg samtidig bidrog til lave priser. Proprietærene i Alvdal og Nedre Folldal solgte også.

Bøndene i Alvdal hadde allerede startet utskiftningen av sameieskogen ved inngangen av tidsspennet for denne artikkelen. Det er særlig i Tynset prestegjeld utskiftningene skjer. I de andre bygdene i Nord-Østerdalen kom utskiftning i gang senere. I Kvikne var utskiftning av sameieskogene en av de første sakene som det første formannskapet hadde oppe til behandling (1840). Men arbeidet med utskiftninga kom allikevel ikke i gang før i 1860.27 I Tolga og Os kom tanken om en mer systematisk utskiftning av sameiene først opp i 1863.28

Napoleonskrigene mellom 1799 og 1815 forårsaket store materielle ødeleggelser, og gamle handelslinjer ble brutt i Europa. Dette drev fram en inflasjon som i de fleste land kom ut av kontroll og skapte en tilstand lik statsbankerott.29 I tillegg var det uår i jordbruket i Norge. I disse nødsårene måtte mange ty til barkebrød, og skogene ble ødelagt av barkflåing. Som vi tidligere har sett, fikk nord-østerdølene varer på kreditt fra provianthusene da lønna ikke strakk til. Men kreditten bandt bøndene til verkene. Etter en forordning av 1680 var bergverkene forpliktet til å skaffe arbeiderne proviant via sine provianthus. I 1784 bestemte rentekammeret at retten bergarbeiderne hadde til å ta ut varer på forskudd fra provianthuset, skulle utvides til også å gjelde bøndene fra Tolga og Tynset.30 For å ta ut proviant, måtte bøndene kunne vise at de hadde rett til å brenne kull.31 Den største eieren ved Folldal verk, Haagen Mathiesen, hadde opparbeidet en egenkapital på 90 % under høykonjunkturen og greide seg gjennom den påfølgende krisen.32 Selv om bøndene måtte ta ut forskudd fra provianthusene til Folldal Verk,33 var ikke situasjonen så presset i nødsårene. Folldølene kunne også få noe matkorn fra eieren av verket i nødsårene.34

Røros Kobberverk var eid av partisipanter. Det var en tidlig form for aksjeselskap, der partisipantene hadde fullt ansvar for driften – ikke som dagens aksjeselskap, der ansvaret er begrenset til innskutt kapital i aksjer. I 1803 hadde problemene med de utestående fordringene ved provianthuset vokst seg så store at generalforsamlingen vedtok at tiltak måtte settes i verk. Det ble bestemt at direktøren sammen med to ansette menn skulle dra rundt i bygdene. Her skulle de legge fram som alternativ for bøndene at kobberverket kunne innskrenke drifta og greie seg med egne husmenn og lojale folk. Men om bøndene inngikk nye kontrakter om kullkjøring på 25 år til «fælles Sikkerhed og Fornøielse» ville fordringene frafalles.35 Det hadde vært kullkontrakter tidligere også, men kontrakter for en så lang tidsperiode som 25 år var noe helt nytt. Kontraktene var på 3 ort pr lest samt 20 skilling pr lest pr mil. På isvei var prisen 16 skilling samt noe tillegg. Bøndene skulle få betalt 4 skilling pr lest for virke hogd i privat skog. Én lest er tilnærmet 16,5 hl.36 I 1803 inngikk Kobberverket omtrent likelydende kullkontrakter med bønder i bygdene Tolga, Vingelen, Hodalen, Tylldalen, Tynset, Os og Dalsbygda. Om en tar kontrakten med Tynset som et eksempel, var det rundt 150 bønder som undertegnet, mange representert ved andre bønder.37

Mye av de private skogene i Nord-Østerdalen lå i sameie.38 Det som normalt skjer ved arvefall etter en selveier, er at verdien av eiendommen blir delt mellom arvingene. Det skjer enten ved fysisk deling av eiendommen eller ved at én overtar eiendommen mot å betale medarvingene deres del. Loven hadde tidligere en sperre for bruksdeling av selveierbruk, men i 1769 kom en oppmykning i denne forordningen. Dette gav adgang til å dele eiendommer i to eller flere deler mellom barna.39 Det at nord-østerdølene tidlig ble selveiere gav dem mulighet til å dele eiendommene mellom arvinger ved arvefall. En oppsplitting av eiendommene betydde at sameiene etter hvert besto av mange eiere. Det kunne blir hele 42 gårdparter og åtte husmenn i ett og samme sameie.40 Den samtidige kanselliråd og sorenskriver i Rakkestad, Hieronymus Bassøe, uttrykker det slik: «Overalt bliver Sameje-skove mere medtagne end Eeneeje-Skove».41 Dette leder til andre del av undersøkelsen, nemlig bøndenes rolle i utskiftningen av sameieskogen.

Hva kildene forteller

Forlikskommisjonene ble opprettet i 1795 og 1797 for henholdsvis byene og landdistriktene. Oppgaven for kommisjonene var å megle i private tvistemål. De fleste private saker måtte fra nå av behandles i kommisjonene før de kunne stevnes for retten.42 I 1797 fikk Tynset, Tolga og Kvikne sin første forlikskommisjon. I 1799 ble det opprettet en egen for Tolga. For å undersøke bøndenes grad av selvberging i pengeøkonomien, har jeg benyttet forliksprotokollene for denne perioden.

I de to protokollene jeg har gått igjennom, er mer enn 4000 saker behandlet. Sakene er i hovedsak knyttet til gjeld. Proviantskriver for Folldal Verk, Nicolai Hagerup, finnes i mange saker som kreditor.43 I 1804 omhandler et par saker med 91 bønder og deres gjeld til provianthuset på Røros.44 Hvor ulik den økonomiske situasjonen for de bøndene som er nevnt i saken kunne være, viser et par eksempler. I lista over de som har gjeld, finner vi Ole Guldbrandsen fra Nymoen på Fåset.

Illustrasjon 2

Nymoen på Fåset.

Foto: Alme, Martha / Anno Glomdalsmuseet.GM_MA.0215

Han hadde en gjeld til provianthuset på 63 riksdaler 3 ort og 2 skilling. Samme år er det skifte etter ham og kona, Kari Knudsdatter. Verdier i boet ved skiftet er bare 4 riksdaler 1 ort og 12 1/12 skilling.45 I samme sak finner vi Jørgen Andersen fra gården Telnes. Gjelda hans til provianthuset er på 3 riksdaler 1 ort og 22 skilling. Også etter ham er det skifte samme år. I dette boet er det verdier for hele 61 riksdaler 9 ort og 14 skilling som skal skiftes.46 Til sammenligning koster en tønne dansk bygg 7 riksdaler og 16 skilling på provianthuset på Røros samme år.47 Det skulle bety at Ole Guldbrandsen måtte levere og kjøre 45 lester kull fra Fåset til smeltehytte på Tolga for å betale gjelda si, mens Jørgen Andersen fra Telneset kunne betale med leveranse og kjøring fra Telneset til Tolga med bare 5 turer. Samtidig var gjelda til Ole Guldbrandsen mer enn 14 ganger større enn verdien i boet ved skiftet. Jørgen Andersen derimot hadde 18 ganger større verdier i boet ved skiftet enn hva han skylte provianthuset.

Verdien av kullet kommer også fram i en sak fra forlikskommisjonen fra 1819. Saken handler om ulovlig bortføring av kull. Denne saken lykkes de ikke med å løse i forlikskommisjonen, og den henvises til retten.48 Om en kun ser på størrelsen på gjelda de 91 bøndene har til provianthuset, er snittgjelda ca. 28 riksdaler med et standardavvik på 22 regnet i riksdaler. I tillegg til dette kom forskjellen i betalingsevne.

Ved siden av provianthusene var også private långivere, noe en stor del av sakene som var til behandling i forlikskommisjonen, vitner om. Disse sakene viser også eksempler på felles pengeøkonomi for store deler av Østerdalen og sørlige deler av Trøndelag, og med handelshus i Trondheim. Pliktfogd Simen Syversen ved Plassen i Alvdal har flere saker mot seg 1801. Han har lån hos en sambygding.49 Men også i Soknedal og Rennebu i Trøndelag har han kreditorer. To av disse sakene går videre til retten.50 Pliktfogden har også gjeld til den senere Eidsvollsmannen, lensmann Ole Olsen Evenstad fra Stor-Elvdal, på 82 riksdaler.51 I 1810 reiser Sevat Hanestad fra Rendalen sak mot Esten Ivarsen Moen fra Vingelen i Tolga for utestående fordringer.52 Flere nord-østerdalsbønder har kreditt hos kjøpmennene Hermann Høe53 og Hans Sommer54 i Trondheim.

Et senere eksempel på pengeøkonomien blant bøndene er Ole Larsen Sandeggen fra Alvdal. Vi finner ham som kreditor i sak fra forlikskommisjonen i 1819.55 Ole Larsen var født på Sandeggen i Alvdal i 1781. Han giftet seg med ei datter på Kveberg, også i Alvdal. Men i 1823 solgte han Kveberg for 900 spesidaler og kjøpte Nedre Sjøli og Holmslien i Ytre Rendal, som da var konkurs. Nedre Sjøli er en av de største skogeiendommene i Østerdalen. Kjøpesummen var 4520 spesidaler.56 At Ole Larsen greide å gjennomføre denne handelen, viser at han måtte ha en stor pengeøkonomi i tillegg til verdiene fra salget av gården Kveberg.

I 1793 var det lånt ut 23 371 riksdaler i Tynset prestegjeld, i året 1804 var summen 33 087 riksdaler, og i 1811 var den samlede gjelda i Tynset kommet opp i 46 542 riksdaler.57 Dette viser at bøndene i Nord-Østerdalen var sterkt involvert i pengeøkonomien. Samtidig gav den store gjeldsbyrden som mange hadde, lite handlefrihet.

Som hovedkilde for andre del av undersøkelsen, spørsmålet om bøndenes økonomiske situasjon hadde betydning for behovet for utskiftning av sameieskogene, har jeg brukt protokoller fra forlikskommisjonene og tinglyste avtaler. Her kommer bøndene fram som parter. En person som også er sentral i kildene, er skoginspektør Nicolai Hersleb Ramm. Som jeg tidligere har nevnt, er tidsperioden for artikkelen fra før vi fikk en moderne lovregulering for utskiftning av sameieskog. Det var etablert et offentlige skogoppsyn, men de hadde ingen formell myndighet med det privatrettslige. Ramm fikk allikevel en viktig rolle i det som er tema for artikkelen, utskiftningen av sameieskogen. For da den første forlikskommisjonen ble nedsatt i Nord-Østerdalen i 1797, ble Ramm en av lederne for kommisjonen.

Illustrasjon 3

Silhuett av Anne og Nicoali Hersleb Ramm.

Anno Musea i Nord-Østerdalen. MINØ.026811

Bøndene henvendte seg til forlikskommisjonen for å få hjelp til å løse et opplevd felles problem, nemlig et sterkt press på skogsvirke. Skog og skogsvirke var en begrenset ressurs som ble eid i fellesskap med, etter hvert, mange eiere. Ordlyden i flere av dokumentene vitner om en felles forståelse om at utskiftning av sameie er en løsning. Men av de rundt 4000 sakene som er blitt behandlet i de to forlikskommisjonene, er mindre enn 10 knyttet til utskiftning av sameieskog. I en delingskontrakt for Tynset fra 1788 begrunner bøndene delingen med at skogenes dårlige tilstand har lært dem å se hvor skadelig felles bruk og sameie er. De viser til at sognet, som ligger under to kobberverk, og egnen er i et område hvor kornet sjelden blir modent. Drift og bruk av skogene er derfor deres eneste måte å tjene til livets opphold på.58 «Til Venskabs Vedligeholdelse og Disputters Forebyggelse imellem Naboer» er også et argument som brukes for utskiftning.59 Det er eksempler på at bøndene har greid å få til en deling i minnelighet.60 Økonomi er anført som årsak til at full deling ikke ble foretatt, men at skogen foreløpig ble delt inn i roder. I sak fra forliksrådet fra 1797 ble det oppnevnt 14 menn som skulle forestå den videre delingen. Da de ikke greide å gjennomføre dette, la de saken fram for forlikskommisjonen i 1801.61 Resultatet av dette ble at forlikskommisjonens leder, skoginspektør Ramm, skulle lede arbeidet.62 Denne saken viser hvor avhengig bøndene var økonomisk av skogen, og at utskiftning var viktig for at bøndene kunne betjene sin gjeld.

Hvordan stemmer kildematerialet med ulike modeller for bondeøkonomi?

For å sette utviklingen i Nord-Østerdalen inn i et større perspektiv, har jeg hentet inspirasjon fra tre modeller om bondeøkonomien i Norge i tidlig moderne tid.

Historiker Andreas Holmsen utviklet sin modell allerede i 1931 og hevder at det sentrale elementet og målet er selvberging. Bare det en ikke på noen måte kunne få fram sjøl, fikk en kjøpe eller bytte til seg for det en hadde overskudd av på gården. Holmsen har formulert dette i Før bonden ble forretningsmann (1982). Boka bygger på Holmsens upubliserte hovedoppgave fra 1931 om Omsetningslivet i det norske jordbruket i tiden umiddelbart før det moderne forretningsjordbrukets gjennombrudd.63

Historiker Sverre Steens modell ble først beskrevet i hans bidrag i verket Tidsrummet 1729 til omkring 1779 (1932)64 og senere i Det frie Norge 4, Det gamle samfunn (1957).65 Steens modell bygger også på at selvberging var målet, men han trekker inn pengehusholdet i større grad enn Holmsen.66 En forutsetning for selvforsyningshushold er en matproduserende befolkning.67 I omegnen av bergverkene hadde bøndene ved- og kullsalg og frakt av varer som gav gode inntekter. Disse områdene står således i en særstilling sammenlignet med andre deler av landet. I krigsårene etter 1807 ble det lagt mer vinn på jordbruket for å sikre matforsyningen, og etter fredsslutningen i 1814 ble det en framgangstid for jordbruket i Norge.68

I Jord og gjerning (1959) presenterte historiker Stein Tveite sin modell, som er kritisk til begge de to foregående. Tveite fremhever at bonden gjorde det som svarte seg best økonomisk. Det var bøndene som eide det aller meste av skogen, eller som hadde bruksretten til den. På denne måten fikk de både arbeidsfortjeneste og kapitalinntekt ved drifta.69

Alle disse tre modellene er svært generelle, og gjelder bondeøkonomien som helhet. De kan derfor ikke uten videre overføres til lokalt nivå og til forhold spesifikt knyttet til skogutskiftingen. Noen av de overordnede ideene kan likevel brukes for å perspektivere funnene mine.

Teoriene som disse tre modellene er hentet fra, er blitt mye diskutert og videreutviklet av senere historikere. Når det gjelder graden av markedsøkonomi, er dette blitt nyansert av flere. Knut Sprauten og Anna Tranberg70 har videreutviklet teorien til Steen. De to historikerne Kåre Lunden og Fritz Hodne hevder begge at markedsøkonomien kom senere. Ifølge Lunden var det ikke noen utbredt markedsøkonomi i landet før 1800, mens Hodne mener at en kapitalistisk mentalitet bestandig hadde vært til stede, men at denne fikk skikkelig armslag først i 1850 årene.71 Gustav Sætra er av de nyere historikere som har hevdet at det var staten som gjennom bl.a. skatter tvang bøndene til å bli markedsorienterte.72 Men for å belyse materialet mitt fra ulike perspektiver, er det hensiktsmessig å i hovedsak benytte de forenklede modellene som er inspirert av de overordnede ideene til Holmsen, Steen og Tveite.

Når det gjelder bøndene i Nord-Østerdalen, vil jeg trekke fram gjeldssituasjonen som et argument for at det var en pengeøkonomi. Materialet mitt viser at bøndene i Nord-Østerdalen handlet ut fra sitt behov for kapital. De har ikke hatt penger til å kjøpe nødvendige varer ved provianthuset og derfor har de opparbeidet seg gjeld. Inngåelsen av de mangeårige kullkontraktene viser også et slikt behov for kapital. I forliksprotokollene er det en stor overvekt av gjeldssaker. Men det er ikke bare til provianthuset det er utestående fordringer. De fleste sakene omhandler gjeldssaker mellom bønder. Dette må bety at det også var nord-østerdøler som hadde verdier eller penger å gi i forskudd eller å låne ut. Jeg vil hevde at bøndene ble presset inn i en enda sterkere grad av pengeøkonomi enn de hadde vært før. De mangeårige kullkontraktene bøndene lot seg presse til å inngå, viser også dette. Det var bøndenes behov for å ta ut matvarer på forskudd fra provianthusene som var utgangspunkt for at de etter hvert ble presset inn i en ugunstig markedsorientert situasjon. Jeg finner ikke noe i kildematerialet mitt som understøtter Sætras senere teori om at det var skatter og tvangsarbeid som tvang fram markedsøkonomi i Nord-Østerdalen.

Holmsens modell, der idealet om selvberging står sentralt, passer dårlig på materialet mitt. Tveite fremstiller jordbruket som ei sidenæring i nasjonal sammenheng, og viser til at i mesteparten av landet måtte bonden kjøpe korn. Kullbrenning til bergverkene var den norske allmues viktigste næringsvei, sier han.73 Dette stemmer godt med funnene mine for Nord-Østerdalen.

For både Steen og Tveite er det et poeng at det i krigsårene etter 1807 ble lagt mer vinn på jordbruket for å sikre matforsyningen.74 Og historiker Francis Sejersted trekker også fram dette poenget.75 Dette stemmer godt med funn fra en lokal kilde der det refereres det til at nødsårene gjorde at bøndene ble nødt til å skjenke krøtterholdet større oppmerksomhet i disse årene.76 For Nord-Østerdalens vedkommende viser utflyttingen til Bardu og Målselv på slutten av 1700-tallet dette enda tydeligere. Da gårdbrukerne mistet ekstrainntekter fra arbeid for gruvene, måtte gårdbrukeren og hans familie utføre mer av arbeidet på gården selv. Tjenestefolkene ble dermed arbeidsledige, og det var de som drog nordover.77 På denne måten innebar utviklingen at selvberging fikk større betydning for bondeøkonomien i Nord-Østerdalen i denne perioden.

I resonnementet jeg bygger hypotesen min på, er det et poeng at nord-østerdølene ble selveiere tidlig. Betydningen av dette finner jeg støtte for hos Tveite. Han viser til at selveiere, i motsetning til leilendingene, kunne reise lån med sikkerhet i gården.78 En forutsetning i mye av materialet mitt er at bøndene i Nord-Østerdalen måtte dokumentere sikkerhet i eiendom for å ta ut varer i forskudd på provianthuset, som var en form for lån.

Illustrasjon 4

Kullmile.

Anno Musea i Nord-Østerdalen. MINØ.022594

Oppdeling av eiendommene er også en del av hypotesen. For å skaffe penger til innkjøp av nødvendige varer, betjene lån og innfri forpliktelsene i de mangeårige kullkontraktene, måtte kapital og arbeidsinntekt hentes i skogen. Og dette var skoger som i hovedsak lå i sameie. Steen viser til at selveieren kunne dele gården mellom sine arvinger.79 Skogen ble ikke inndelt i teiger, men det utviklet seg et skogsameie med etter hvert mange eiere. Holmsen mener sameie hemmet handlefriheten.80 Jeg har tidligere vist til et eksempel på en utskiftningssak fra 1801 der det hadde blitt hele 42 bønder og åtte husmenn som hadde rettigheter i ett sameie.

Landbruksøkonom Sigurd Rysstads trekker også fram den gruppen jeg undersøker, nemlig bøndene. Rysstad har formulert en tese om at bønder flest «ønsket å etablere den organisasjonsform de trodde ville bidra til en, for den enkelte, mest mulig effektiv bruk av knappe ressurser».81 Dette stemmer godt med materialet mitt, der bøndene kommer fram som initiativtakere og parter i utskiftning av sameiene. Materialet viser mange eksempler på og formuleringer om at «bøndene er kommet til enighet».

Om en ser på styrkeforholdet mellom ledere av forlikskommisjonen og den store mengden av små enkeltbønder, må en imidlertid stille spørsmål ved hvor aktivt den enkelte bonde deltok og hvor stor handlefrihet de hadde i utskiftningsprosessene. Den store variasjonen i økonomisk ståsted hos bøndene er et argument for at bøndene var reelle aktører. Men skoginspektør Ramm gav bøndene mye av æren for utskiftningen.82

Konklusjon

Undersøkelsen min viser at dårlige tider gjorde at mange bønder i Nord-Østerdalen etter hvert opparbeidet seg en stor gjeld, blant annet ved provianthusene. Den vanskelige økonomiske situasjonen mange nord-østerdøler var i, og de mulighetene som selveie gav for oppdeling av eiendom, førte til en stor grad av bruksdeling. Skogene til eiendommene som ble delt, lå i sameie, og det ble etter hvert mange eiere i sameiene. Samtidig var presset stort på en begrenset ressurs, nemlig skogsvirke. Gjeldssituasjonen som etter hvert utviklet seg, og inngåelse av mangeårige kullkontrakter til faste priser i en urolig økonomisk tid, forsterket behovet for utskiftning.

Embedsverket, her representert ved skoginspektør Ramm, hadde en betydelig rolle i utskiftningen av sameieskogen. Men i materialet mitt framstår også bøndene i Nord-Østerdalen som reelle aktører i utskiftningen av sameieskogene. Ikke fordi de hadde tatt på seg en rolle i dette arbeidet formelt sett, men fordi omstendighetene rundt dem tvang fram endringer. Nord-østerdalsbøndene var aktive i forsøk på å inngå avtaler om utskiftning av sameieskogene i minnelighet. De var også aktive i å søke hjelp hos forlikskommisjonen med å få gjennomført utskiftningene.

Upubliserte kilder

Statsarkivet i Hamar. Tolga forlikskommisjon. Forhandlingsprotokoll 03.01.1799–16.05.1811. (SAH/FLIKT-035)

Statsarkivet i Hamar. Tynset forlikskommisjon. Forhandlingsprotokoll 17.05.1797–12.08.1819. (SAH/FLIKT-033)

Statsarkivet i Hamar. Østerdalen sorenskriveri. Tinglysning. Pantebok nr. 1, 1764–1778. (SAH/TING-032/H/Hb/L0001) Avskrift: Statsarkivet i Hamar. https://www.digitalarkivet.no/source/13557

Statsarkivet i Hamar. Østerdalen sorenskriveri. Tinglysning. Pantebok nr. 2, 1778–1790. (SAH/TING-032/H/Hb/L0002) Avskrift: Statsarkivet i Hamar. https://www.digitalarkivet.no/source/13558

Statsarkivet i Hamar. Østerdalen sorenskriveri. Tinglysning. Pantebok nr. 3, 1790–1798. (SAH/TING-032/H/Hb/L0003) Avskrift: Statsarkivet i Hamar. https://www.digitalarkivet.no/source/13559

Statsarkivet i Hamar. Østerdalen sorenskriveri. Tinglysning. Pantebok nr. 7, 1798–1806. (SAH/TING-032/H/Hb/L0007) Avskrift: Statsarkivet i Hamar. https://www.digitalarkivet.no/source/13563

Statsarkivet i Trondheim. Røros kobberverk. Proviantvesenet vedkommende. Provianttakster 1765-1824. (SAT/PA-0211/1/12/L0021) https://www.digitalarkivet.no/source/76075

Publiserte kilder og annen litteratur

Aaen, T. (1925). Tynset: En bygdehistorie. Oslo: Nikolai Olsens boktrykkeri.

Bassøe, H. (1796–97). Forsøg til en beskrivelse over Rödnæs, Schibtvedt og Rachestad Præstegjelde. Topographisk Journal for Norge.

Bækkelund, B. & Kalvatn, S. J. (1998). Bygdebok for Folldal: Folldal verks historie ca 1745–1993 (Vol. 4). Folldal: Folldal kommune.

Dahle, H. C. (1894). Røros kobberværk: 1644–1894. Trondhjem: Grøndal & Søns Bogtrykkeri.

Fladby, R., Winge, H. & Imsen, S. (1974). Norsk historisk leksikon: Næringsliv, rettsvesen, administrasjon, mynt, mål og vekt, militære forhold, byggeskikk m. m.: 1500–1850. Oslo: Cappelen.

Fryjordet, T. (1992). Skogadministrasjonen i Norge gjennom tidene. Oslo: Landbruksdepartementet: Direktoratet for statens skoger.

Granlund, D. (1975). Migrasjon til Bardu fra Tynset prestegjeld 1791–1845. Tromsø: Granlund, Dagfinn.

Grue, T. (1943). Os i Østerdalene: 1 (Vol. 1). Røros: Ødegårds trykkeri.

Haarstad, K. (1976). Perspektiver på hamskiftet. Historisk tidsskrift nr 1, 113–124.

Hagen, O. T. (red.) (1952). Kvikne: Ei bygdebok: Bygdesoga (Vol. 1). Oslo: Kirstes Boktrykkeri.

Henriksen, P. (red.) (1997). Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon: 9: Kom–Lw (3. utg. Vol. 9). Oslo: Kunnskapsforlaget.

Hodne, F. (1981). Norges økonomiske historie 1815–1970. Oslo: Cappelen.

Hodne, F. & Grytten, O. H. (2000). Norsk økonomi i det nittende århundre. Bergen: Fagbokforlaget.

Holmsen, A. (1982). Før bonden ble forretningsmann. Oslo: Universitetsforlaget.

Langnes, M. (2018). Utskiftingsrett og gardsskipnad: Innmarksutskiftingar, tun og teigblanding i tre ulike landslutar (Vol. 161). Oslo: Novus.

Olafsen, O. & Landbruksdepartementet. (1951). De norske Almenninger i Fortid og Nutid: Med et kort Omrids af enhver enkelts Historie. Oslo: Landbruksdepartementet.

Ramm, N. H. (1971). Skoginspektør Nicolai Hersleb Ramms selvbiografi. Norsk slektshistorisk tidsskrift,23 (2), 81–118.

Reventlow, C. D. F. & Elgvin, J. (1955). Min reise i Norge 1811. Oslo: Gyldendal.

Rysstad, S. (1990). På sporet av den rasjonelle bonde. Samdrift, teigblanding og grensedeling rundt 1800. I Hovland, E; Lange, E og Rysstad, S (Red.), Det som svarte seg best: studier i økonomisk historie og politikk (s. 67–80). Oslo: Ad Notam.

Sejersted, F. (1991). En teori om den økonomiske og teknologiske utvikling i Norge i det 19. århundre (Vol. 37). Oslo: TMV-senteret.

Sevatdal, H. (1989). Forelesingar i eigedomshistorie. Ås: Landbruksbokhandelen.

Sevatdal, H., Sky, P. K. & Berge, E. (2017). Eigedomshistorie: Hovudliner i norsk eigedomshistorie frå 1600-talet fram mot nåtida. Oslo: Universitetsforlaget.

Sogner, S. (1984). Hva betydde overgangen til selveie for endringene i den sosiale struktur i det norske bondesamfunn på 1700-tallet? I Imsen, S og Supphellen, S (Red.), Studier i norsk historie 1537–ca. 1800 / ved Steinar Imsen og Steinar Supphellen. Tvillingriket 1660–ca. 1800 / ved Steinar Supphellen og Arnfinn Kjelland (233–247). Oslo: Universitetsforlaget.

Sprauten, K. (1996). Bondeøkonomi og koparverka nordafjells 1720–1760. I Sprauten, K. og. Tranberg, A (Red.) Norsk bondeøkonomi 1650–1850. Oslo: Samlaget.

Sprauten, K. (2008). I dørtrekken fra Europa: Røros kobberverk på 1700-tallet.I Hvamstad, P (Red.), Årbok for Nord-Østerdalen, (Vol. 27, 56–65). Tynset: Stiftelsen Nordøsterdalsmuseet.

Sprauten, K. & Tranberg, A. (1996). Norsk bondeøkonoi 1650–1850. Oslo: Samlaget.

Steen, S. (1957). Det frie Norge: 4: Det gamle samfunn. Oslo: Cappelen.

Steen, S., Bull, E., Keilhau, W. & Shetelig, H. (1932). Tidsrummet 1720 til omkring 1770 (Vol. 6). Oslo: Aschehoug.

Steimoeggen, E. (1966). Alvdal: ei bygdebok: Bygda gjennom tidene (Vol. 1). Alvdal: Østlendingens trykkeri.

Streitlien, I. A. (1956). Tønset Sparebank gjennom hundre år: 1856–1956. Røros: Ødegårds trykkeri.

Støen, P. B. & Folldalverk. (1948). Folldal verk gjennom 200 år: historiske trekk: 1748–1948. Røros: Ødegårds trykkeri.

Sæter, I. (1920). Foldalen: Med illustrationer og karter. Kristiania: Grøndahl & Søn.

Tranberg, A. (1997). Markedsorienterte bondenæringer i Norge på 1700-tallet. Bol og By: Landbohistorisk Tidsskrift, 13 (2), 106–127.

Trøen, E. (1974). Fortællinger om Vindgelens Sogn i Nordre Østerdalen. Røros: Dovre's trykkeri.

Tveite, S. (1959). Jord og gjerning: Trekk av norsk landbruk i 150 år: Det Kongelige selskap for Norges vel, 1809–1959. Kristiansand: Edgar Høgfeldt AS.

Utheim, J. (1899). John og Kari Utheim: deres liv og deres slegts historie. Horten: T. N. Kildahls Bogtrykkeri.

Øisang, O., Kvikne, O. & Rørosbokkomitéen. (1946). Røros Kobberverks historie. Trondheim: Nidaros boktrykkeri.

Øvstedal, S. & Austenå, T. (2000). Jordskifteloven med kommentarar (3. utg. Vol. nr 9). Oslo: Universitetsforlaget.

1Fryjordet 1992, s. 159.
2Sevatdal, Sky & Berge 2017, s. 171.
3Langnes 2018, s. 59.
4Statsarkivet på Hamar, Forhandlingsprotokoll Tynset (1797–1819).
5SAH, Forhandlingsprotokoll Tolga (17991811).
6SAH, Pantebok 1 (1764–1778) fol. 284a (7.9.1773).
7Sevatdal mfl. 2017.
8Langnes 2018, s. 157–162.
9Sevatdal 1989, s. 23–24.
10Øvstedal & Austenå 2000, s. 13.
11Fladby, Winge & Imsen 1974, s. 361.
12Sprauten & Tranberg 1996, s. 10–11.
13Haarstad 1976, s. 119.
14Olafsen 1951, s. 32–34.
15Sprauten 2008, s. 62.
16Sprauten 1996, s. 138.
17Sprauten 1996, s. 135.
18Sprauten 1996, s. 135–148.
19Støen 1948, s. 12–13.
20Dahle 1894, s. 47.
21Øisang & Kvikne 1946, s. 172–173.
22Dahle 1894, s. 269–270.
23Aaen 1925, s. 193–194.
24Steimoeggen 1966, s. 153.
25Sæter 1920, s. 23.
26Sprauten 1996, s. 147.
27Hagen 1952, s. 59.
28Grue 1943, s. 44.
29Hodne 1981, s. 51.
30Dahle 1894, s. 242.
31Bækkelund & Kalvatn 1998, s. 83.
32Sejersted 1991, s. 15.
33Sprauten 1996, s. 141–142.
34Bækkelund & Kalvatn 1998, s. 20 og 78.
35Øisang mfl. 1946, s. 162.
36Henriksen 1997, s. 495.
37SAH, Pantebok 7 (1798–1806), fol. 495b–499b (15.2.1805).
38Ramm 2014, s. 95.
39Sogner 1984, s. 238–239.
40SAH, Forhandlingsprotokoll Tynset (1797–1819), fol. 57b (5.5.1801).
41Bassøe 1796–97, s. 64.
42Fladby mfl. 1974, s. 99.
43SAH, Forhandlingsprotokoll Tynset (1797–1819), fol. 71b–72a (5.3.1802).
44SAH, Forhandlingsprotokoll Tynset (1797–1819), fol. 98a–b (5.9.1803).
45SAH, Skifteprotokoll nr. 9, (1803–1806), fol. 228a–b (13.3.1804).
46SAH, Skifteprotokoll nr. 9, (1803–1806), fol. 197b–198a (30. april 1804).
47Statsarkivet i Trondheim, Provianttakster, 1803.
48SAH, Forhandlingsprotokoll Tynset (1797–1819), fol. 273a (25.1.1819).
49SAH, Forhandlingsprotokoll Tynset (1797–1819), fol. 53b (5.1.1801).
50SAH, Forhandlingsprotokoll Tynset (1797–1819), fol. 56b (5.5.1801).
51SAH, Forhandlingsprotokoll Tynset (1797–1819), fol. 63a (5.8.1801).
52SAH, Forhandlingsprotokoll Tolga (1799–1811), fol. 88b (10.5.1810).
53SAH, Forhandlingsprotokoll Tynset (1797–1819), fol. 171b (5.1.1808).
54SAH, Forhandlingsprotokoll Tolga (1799–1811), fol. 16b (3.10.1800).
55SAH, Forhandlingsprotokoll Tynset (1797–1819), fol. 273a (25.1.1819).
56Utheim 1899, s. 61.
57Streitlien 1956, s. 11.
58SAH, Pantebok 2 (1778–1790), fol. 480b (19.2.1788).
59SAH, Pantebok 3 (1790–1798), fol. 104a (17.2.1792).
60SAH, Pantebok 3 (1790–1798) fol. 451b (16.2.1792).
61SAH, Forhandlingsprotokoll Tynset (1797–1819), fol. 57b (5.5.1801).
62SAH, Pantebok 7 (1798–1806), fol. 293b (20.7.1802).
63Holmsen 1982, s. 9.
64Steen, Bull, Keilhau & Shetelig 1932.
65Steen 1957.
66Steen mfl. 1932, s. 221.
67Steen 1957, s. 23.
68Steen 1957, s. 46–48.
69Tveite 1959, s. 59.
70Tranberg 1997, s. 117.
71Hodne & Grytten 2000, s. 18–20.
72Tranberg 1997, s. 123.
73Tveite 1959, s. 58.
74Steen 1957, s. 46 og Tveite, 1959, s. 58.
75Sejersted 1991, s. 13.
76Trøen 1974, s. 37.
77Granlund 1975.
78Tveite 1959, s. 167.
79Steen 1957, s. 40.
80Holmsen 1982, s. 33.
81Rysstad 1990, s. 67.
82Reventlow & Elgvin 1955, s. 18.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon