Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Rock i Rana – 60-tallsmusikken som narrativ og nostalgi

Rock in Rana – Popular Music of the Sixties as Narrative and Nostalgia
Professor i musikkvitenskap, Fakultet for lærerutdanning, kunst og kulturfag, Nord Universitet, avd. Nesna.

Artikkelen tar utgangspunkt i livet og karrieren til musikeren Willy Andersen fra Mo i Rana. Han har vært en velkjent og respektert musiker, både lokalt og nasjonalt, i over 50 år. Hans personlige historie beskriver oppvekst, musikalsk påvirkning og hans rolle som forbilde for mange i hans generasjon. Analysen diskuterer betydningen av slike narrativ med henblikk på sammenhengen mellom musikk og sted. Analysen fokuserer avslutningsvis på dagens ulike reunionprosjekter, og hvordan 60-tallsmusikken blir del av et pågående nostalgiprosjekt.

Nøkkelord: Musikk og sted, nostalgi, reunionkonserter, etnomusikologi, Mo i Rana

This article takes as its point of departure the life and career of guitarist and singer Willy Andersen from Mo i Rana. He has been a well-known and highly respected rock musician for over 50 years, both locally and on the national scene. His personal story, describing his musical influences from childhood and youth, shows some of the historical elements and experiences that have given him a special status among his generation. The analysis goes on to discuss his narrative, and narratives in general, reflecting on the role that the link between music and place can play in such a narrative. These elements are summarized in a discussion about the role of life stories, and the importance of place and music in many ongoing present nostalgia projects celebrating the rock scene of the sixties.

Keywords: Ethnomusicology, Music and place, Nostalgia, Mo i Rana

Innledning

Musikkåret 2017 var for mange av dem som vokste opp på 60-tallet forbundet med jubileer. Det var 50 år siden flere av dette tiårets mest ikoniske album kom på markedet, og i kjølvannet av dette har mange kjente, og mindre kjente, grupper hatt sine reunionkonserter. I internasjonal målestokk dreier dette seg om grupper som for eksempel Deep Purple, Procol Harum, Herman´s Hermits og The Tremoloes, men også lokalt har mange musikere, og venner av 60-tallsmusikken, funnet en passende anledning til å pusse støvet av både instrumenter og gamle LP-plater.

60-tallet representerte på mange måter et skifte i den angloamerikanske populærkulturen, som i løpet av dette tiåret hadde stor innvirkning på utviklingen i hele den vestlige verden. Framveksten av nye populærkulturelle uttrykk, med utgangspunkt i angloamerikansk urban middelklasseungdom, spredte seg raskt via nye publiseringskanaler, og førte til en endring i vestlig ungdomskultur. Blant annet gjennom en markant oppblomstring av musikkutøving hos ungdom, der elektriske instrumenter og rock ’n rollbasert musikk ble en av hovedingrediensene i mange ungdommers forhold til musikk.

Dette temaet er berørt innenfor flere fagfelt av musikkforskningen, som musikksosiologi, -historie, -antropologi, og de fagfeltene som i navnevalg konkret har knyttet seg til populærmusikkfeltet; popular musicology 1 og popular music studies.2 Mens popular musicology har et faglig fokus rettet mot den klingende musikken, og en analyse av denne, er popular music studies i større grad opptatt av musikkens rolle i en videre historisk og samfunnsmessig kontekst. Den følgende teksten vil falle inn under den sistnevnte faglige vinklingen, og føyer seg inn i en bredere etnomusikologisk fagtradisjon, der ulike musikkpraksiser forstås, beskrives og fortolkes som del av en historisk og kulturell kontekst. Dette er en innfallsvinkel som ofte innebærer ulike grader av metode- og fagpluralisme. Denne pluralismen er her representert ved bruk av litteratur fra tidligere studier av bl.a. kulturgeografer,3 historikere4 og musikkforskere innenfor etnomusikologifeltet,5 samt granskning av historiske kilder, feltarbeid og intervju som et metodisk grep i beskrivelsen og fortolkningen av både materielle og immaterielle forhold.

Artikkelen fokuserer på hvordan kollektive minner knyttes til musikk og fortid. Med utgangspunkt i rockemiljøet i Rana på 60-tallet ser jeg nærmere på tre ulike aspekter ved denne musikkpraksisen, henholdsvis musikkens rolle i et individuelt narrativ, musikkens rolle i stedsmarkering6 og etter hvert musikkens rolle i nostalgiske7 prosjekter.8 Denne nostalgien synes i stor grad å være knyttet til personer og geografiske steder,9 der musikk utgjør et vesentlig og sentralt innslag i hendinger/opplevelser og minner knyttet til disse stedene.10

Metodisk bygger teksten på en fagtradisjon der feltarbeid i form av intervju og deltagende observasjon utgjør et vesentlig innslag i forskningsprosessen. Det empiriske grunnlaget består i hovedsak av intervju med aktuelle informanter, samt et feltarbeid knyttet til en reunionkonsert i 2017. Mine hovedinformanter har vært Willy Andersen, Bodvar Drotninghaug Moe og Roger Jøsevold. Willy Andersen har vært, og er, en sentral musiker, gitarist og vokalist på Ranas rockescener, med en nasjonal karriere fra 60-tallet. Han er i dag pensjonist, bosatt i Mo i Rana. Bodvar D. Moe var musiker sammen med bl.a. Willy Andersen i gruppa Music på 60-tallet, og er i dag professor i komposisjon ved Nord Universitet. Han er bosatt på Gjerdrum i Akershus. Den tredje informanten, Roger Jøsevold, var aktiv som deltager og organisator i Ranas musikkliv på 60-tallet, og er i dag assisterende nasjonalbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket. Han bor i Oslo.11

De tre informantene er valgt ut ifra hensynet om å ha med informanter som har vært sentrale aktører i Ranas musikkliv, som kjenner miljøet godt og som derfor kan belyse ulike sider ved de problemstillingene som reises.12 Ikke minst har de kunnet reflektere over artikkelens tema med både innforstått kunnskap, og et mer «avtandsanalytisk» blikk.

Musikklivet i Rana på 60-tallet

I juli 1946 ble AS Norsk Jernverk vedtatt opprettet av det norske Stortinget – et vedtak som skulle få stor betydning både lokalt i Rana og for landet for øvrig.13 Vedtaket om å legge et jernverk til Mo var blant annet basert på den lokale tilgangen på jernmalm og vannkraft, men også som et ledd i en større plan om industrialisering av Nord-Norge, og et ønske om å gjøre Norge selvforsynt med jern og stål. I løpet av tjue år tredoblet Mo og Nord-Rana folketallet fra ca. 8.000 til vel 26.000.14 Nærmere halvparten av disse var ungdom under 20 år. «Når det gjelder alder, ble Mo og Nord-Rana veldig unge samfunn. Ifølge Per Karstensen hadde Mo i gjennomsnitt landets yngste innbyggere», skriver historiker Hilde Gunn Slottemo.15 Rana-samfunnet var i løpet av denne perioden blitt det som journalist og forfatter Tor Jacobsen karakteriserer som en «smeltedigel».16 Etableringen av Norsk Jernverk hadde gitt «… ei sterk tro på at denne utbygginga ville få gunstige ringvirkninger for hele Helgelandsregionen»,17 og mange ungdommer fikk plutselig anledning til fast jobb, inntekt og bopel. Flesteparten av tilflytterne kom fra Helgeland og Nord-Norge (76 % i perioden 1940–50), men også Trøndelag og Sør-Norge var rikt representert (henholdsvis 13 % og 14 %), ifølge Slottemo.

I en artikkel i «Årbok for Rana» gir Terje Solås en oversikt over ulike musikkgrupper under overskriften «Pop og rock i Rana – 1950-60-70-tallet».18 Han skriver at «Orkestrene fra først på 50-tallet var datidens pop-orkester. I disse årene var orkestrene få og konkurransen liten»,19 et forhold som endret seg relativt mye utover 60-tallet, da «Det kunne oppleves som at alle som hadde sett eller tatt i et instrument skulle starte orkester».20 Spillestedene var mange, Solås nevner over 20 ulike steder i Mo og omegn, der de forskjellige bandene kunne bli engasjert til betalte spillejobber.

Slottemo skriver at «I løpet av 1960-tallet utviklet den første selvstendige ungdomskulturen seg i Rana-samfunnet».21 Dette fenomenet, med utspring i den vestlige populærkulturen, hadde sine inspirasjonskilder vesentlig fra USA og England. Artikkelen blir slik et lokalt eksempel på et globalt fenomen. Slottemo skriver at: «Blant annet ble langt hår en måte unge menn kunne signalisere forskjellighet fra voksenverdenen og det etablerte».22 En av disse unge mennene var Willy Andersen.

Illustrasjon 1

Willy Andersen kledd opp i 60-tallsuniform

(foto utlånt av Willy Andersen).

Historien og det individuelle narrativ

«But he could play a guitar just like a-ringing a bell»

Chuck Berry

Willy Andersen startet sin musikalske karriere i 10-års alderen med å spille trommer. Foreldrene var musikkinteresserte, moren spilte litt gitar og faren trakterte trekkspill. I 1958 «debuterte» familieorkesteret i datter og søsters bryllup, og spilte hele natta til dans. Trommesettet var konstruert av 10-åringen Willy Andersen selv, og besto av en afrikansk tromme som svogeren hadde tatt med fra utenriksfart, med morens perlebånd spent over trommeskinnet. Som cymbal ble det benyttet ei tom flaske 60% brennevin med et norsk flagg i, og på toppen av flagget ble det plassert et grytelokk. Anordningen var, ifølge Andersen, inspirert av trommeslageren Gene Krupa, som spilte med Benny Goodmans orkester. «Krupa fikk fram sånn jungeltrommelyd som fasinerte meg», forteller han i et intervju fra 2017. Søsteren ble også forsøkt rekruttert til familieorkesteret. Hun fikk fiolin i julegave, og Willy husker at hun i ettertid fortalte at da hun så pakken tenkte hun: «kjære Gud, jeg håper det er et fenalår». Hun ble ikke bønnhørt og det ble ifølge Willy heller ikke noe fiolinspill for henne.

Allerede her skisseres et narrativ der familiebakgrunn og musikksmak peker mot en framtidig musikerkarriere. Informanten gir et lite innblikk i familieforhold som viser en generell familieinteresse for musikk. Fortellingen om søsteren kan også tolkes som et signal om at de unge ønsket å distansere seg fra foreldregenerasjonens repertoar. En tolkning som understøttes av Willy Andersens poengtering av at han allerede som tiåring var opptatt av «jungeltrommelyd» og Gene Krupa. Dette signaliserer samtidig innledningen til den «egentlige» fortellingen, den om rockemusikeren Willy Andersen. Noe nytt er i emning. Denne framstillingen av egen historie kan derfor tolkes som en beretning med fokus på en familiebakgrunn og oppvekst, men også som et «redigert» narrativ, der målet er å ordne minner i et narrativt mønster som kan forklare bakgrunnen og forberedelsene til å bli musiker.

Willy Andersen forteller at den store musikalske oppvåkningen skjedde da han så filmen «The Boys», der gruppen The Shadows med Hank Marvin på sologitar spilte en låt som het «The Savage». Han beskriver hvordan han sprang heim, hentet fram morens kassegitar pluss en lydbåndmikrofon, og koblet seg på familiens Tandberg-båndopptaker. «Der begynte det!», ifølge Andersen. Året var 1962, og Willy Andersen var 14 år. Året etter fikk han sin første elektriske gitar i konfirmasjonsgave. En hvit Høfner-gitar til 600 kroner, en ikke ubetydelig investering som faren sto for. I 1964 startet en vennegjeng fra Toraneset, en sentrumsnær bydel i Mo, gruppa Strangers, som ifølge Solås var «… et Shadow-band, men ble ganske raskt kjent som ei sterk vokalgruppe med gode instrumentalister og trakk fulle hus hvor enn de opptrådte».23

Illustrasjon 2

The Strangers i 1966

(foto utlånt av W. A.).

Willy forteller at de kopierte de engelske gruppene Searchers, og senere The Beatles i sine vokalarrangement. «Vi oppdaget stadig ny musikk. Til å begynne med spilte vi uten vokalist. Etter hvert prøvde vi å kopiere måter å synge på. Jeg husker at trommisen vår var opptatt av ei ny gruppe han hadde hørt, «Blåsvetirs» (Blood, Sweat & Tears, forf. anm.), som han kalte dem». Lytting til plater var den viktigste kilden for å lære nye låter, og Ulf Arntsen, gruppas trommeslager, kunne gjennom familiens skobutikk (!) som også solgte plater, skaffe tilveie de nyeste platene på markedet. I tillegg var Radio Lux, Norring og andre radiokanaler leverandører av musikk for den nye ungdomsgenerasjonen. Willy husker at det var gjennom radioen han første gang ble oppmerksom på Jimi Hendrix Experience, som spilte melodien «Hey Joe». Han ler og sier at den første reaksjonen var «Ke faen e det dær før nåkka»? Da var Strangers allerede etablert og i ferd med å øve på Gamle Logen, IOGT-bygningen i Mo. Gitarforsterkeren var først en Tandberg-båndopptaker, senere en 10 watts Vingtor-forsterker. «Det var mye skurring, men det var godt nok», ifølge Willy. Samme år investerte Strangers i ekkomaskin for å pynte på lydbildet. I 1965 kostet den 2.800 kroner, noe som var en betydelig investering. «Da Strangers hadde sin siste opptreden nyttårsaften 1967/68 bestod hovedsakelig repertoaret av melodier fra The Beatles, The Hollies, Cream og Jimi Hendrix Experience. Strangers var da etablert som «en av landsdelens beste popgrupper».24 Willy Andersen spilte senere i gruppa Taboo25 , «ei slags nord-norsk supergruppe»26 sammen med Bodøvokalisten Asbjørn «Asa» Krogtoft, basert på Bodø-gruppa 1-2-6, som ved siden av Pussycats fra Tromsø, var sentrale aktører fra Nord-Norge på 60-tallets nasjonale scene. Taboo hadde en kort karriere fra 1968 til -69, men gjorde seg sterkt bemerket, blant annet med å være nummer en på en popularitetsrangering i magasinet «Pop-revyen», før de hadde rukket å holde en eneste musikalsk opptreden.27 De holdt sin første konsert som gruppe på Fossetangen, en begivenhet som også ble dekket av hovedstadspressen. Etter en lang turne i Sør-Norge bestemte Andersen, som etter hvert hadde fått kone og barn hjemme i Mo i Rana, at han ikke ønsket denne typen omflakkende musikerliv, og bosatte seg fast i jernverksbyen. Her initierte og medvirket han etter hvert også i grupper som Music, Kaviar, Shataii, Feedback, White, Hot & Blue og Willy Vandetta & The Soul Syndicate. Det hittil siste bandet er The Time Machine, et engangsforetak med kun en opptreden på Fossetangen den 29. september 2017.

Fortellingen om det individuelle i samspill med generelle samfunnstrekk og påvirkningen fra media, ikke minst gjennom lettere tilgang til radio, plater og båndspiller,28 blir et narrativ om møtet med nye trender innenfor populærkulturen. Fortellingen vektlegger hvordan dette opplevdes av enkeltindividet i et nordnorsk lokalsamfunn, men beskriver samtidig individet som del av en kollektiv ungdomskultur i Rana.29

Willy Andersens musikerkarriere viser hans innovative evner til å tilpasse seg nye musikalske trender, fra Gene Krupas trommespill via «Shadowsmusikk» på tidlig sekstitall, og senere mer vokalbasert musikk, og etter hvert nye gitarfokuserte forbilder som Jimi Hendrix Experience. Evnen til å implementere disse nye uttrykkene, og bokstavelig talt gi musikken et lokalt uttrykk, ga Andersen autoritet i lokalmiljøet. «Strangers var vel et forbilde, og spesielt han Willy (…) Vi så opp til han», forteller Bodvar D. Moe. En slik status kan, slik Arvidsson formulerer det, «… ge tyngd åt ett resonemang, auktoritet gentemot lyssnaren eller ökad prestige inom en grupp».30 I intervju forteller Willy Andersen gjerne om denne perioden, og synes slik å bidra til egen selvforståelse, og illustrerer hvordan individet «gjennom refleksivitet og selvbevissthet bekrefter sitt selv, sin individualitet».31 Hans orientering mot samtiden illustreres ved en kommentar om «hva faen er dette» når han gjenforteller sin opplevelse av å høre Jimi Hendrix for første gang, en skepsis som raskt snur til inkorporering i hans musikalske utvikling. En lignende fortelling om hvordan Guttorm «Stompen» Guttormsen oppfordret Andersen til å utvikle sine gitarimprovisasjoner i mer frijazzretning understreker det samme poenget. Guttormsen kom fra Ranas jazzmiljø og «han ville at vi skulle spille fritt, gi slipp på alt forhåndsinnøvd, og bare finne på noe. «Stompen» fikk meg frigjort, og sa at jeg ikke måtte være redd for å spille feil. Man måtte heller spille det man følte i hodet!». Han fortsetter med å understreke at den musikalske utviklingen « … gikk fra Shadows til frijazz på 10 år. Ei kraftig utvikling!». Willys fortelling om hvordan han etter hvert opplevde dette som musikalsk frigjørende, understøtter et personlig narrativ om egen identitet og selvoppfatning knyttet til musikalsk og personlig endringskompetanse.

I Willy Andersens framstilling av sitt eget musikalske narrativ synes det rimelig, ut ifra de momentene som informanten trekker fram, å kunne tolke denne prosessen som et redskap for å huske og konstruere hvem man er, «a presentation of self to self, the ability to mobilize and hold on to a coherent image of ‘who one knows one is’. And this involves the social and cultural activity of remembering», som DeNora formulerer det.32 Denne type fortellinger kan fungere som et meningsbærende narrativ som aktiverer minner, og bidra til å fremme kollektive minner om eksistensielle musikkopplevelser hos et publikum. Personifiseringen av disse minnene legger blant annet grunnlaget for rollen som autoritativ kilde i framtidige nostalgiske reunionprosjekter.

Musikk og stedsmarkering

«I still need a place to go

All my changes were there»

Neil Young

Sentralt i informantenes fortellinger om 60-tallsmusikken i Rana er også stedene der man spilte. «Det er ikke så mange av de gamle stedene tilbake. Det gamle samfunnshuset der mange spilte er revet. Logen var viktig, men er også revet», forteller Roger Jøsevold, og fortsetter: «Bandene var en slags markører for tilhørighet til bydelen, og etter hvert også musikksjanger. Og stedene og lokalene ble også en markør for identitet». Fosso refererer til Shields (1991, 1999) som argumenterer for at geografiske steder alltid er forbundet med mening for noe og for noen, og slik inngår i en sosial interaksjon og en sosial handling.33 Flere forskere har vært opptatt av sammenhengene mellom musikk og sted,34 ofte med et fokus rettet mot hvordan ulike steder kan knyttes til musikalske uttrykk. I mindre grad har stedet blitt sett på som et konkret element i minnearbeidet, og som et element på lik linje med musikk, som et redskap for å huske og konstruere hvem man var og er. Men steder vendes ofte tilbake til i samtaler og i reunionssammenheng og kan slik oppleves som en del av enkeltindividets historie. Samtidig blir dette et felles ankerpunkt for de som har opplevd musikk, miljø og hendelser i fortid. En av informantene uttrykker dette slik: «Bandene er en slags markører for tilhørighet til bydelen. Etter hvert ble sjangrene også markører for identitet knyttet til sted. Sven Ingvars var bygda og dansemusikk. Bleak House var progressiv musikk og byungdommen». Kultur-geografene Berg og Dale understreker den relasjonelle forståelsen av stedet, og at «mennesker og steder utvikler identitet i samspill med hverandre».35 Noe av den samme tilknytningen synes altså å oppstå mellom sted og musikalsk praksis.36

Illustrasjon 3

Gruppa Taboo i 1968

(foto utlånt av W. A.).

Willy Andersen nevner tre av de mest betydningsfulle lokalene på Mo. Strangers hadde sitt øvingslokale i den gamle logen til IOGT, som lå i sentrum av Mo i Rana. De spilte til fest på ulike steder, men det stedet som synes å være mest benyttet er Fossetangen. Her gjorde de også sin siste opptreden i 1967, og deres siste låt var tidsaktuelle «Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band» av The Beatles. Gruppa Taboo (1968/69), med Willy Andersen og Asbjørn «Asa» Krogtoft som de sentrale utøverne, hadde sin første opptreden på Fossetangen. Da de markerte 40-års jubileet for Taboo i 2008, holdt de også denne konserten på samme sted. Konserten skjedde på samme dato som den første konserten gruppa hadde hatt i 1968.37

0.0 metresIllustrasjon 4

Reunionkonsert med Taboo i 2008

(foto utlånt av W. A.).

Fossetangen, i bydelen Selfors, er et relativt lite og bortgjemt festlokale i rurale omgivelser. På 60-tallet var dette ett av flere festlokaler i Mo i Rana og omegn, men lokalet synes å ha fått en egen aura og status i ettertid. Dette kan skyldes at musikere og festdeltakere likte seg godt i lokalene, men det kan også være, som en av informantene antyder, at dette er det eneste lokalet fra 60-tallet som fremdeles er relativt uforandret og i bruk. De som opplevde den perioden som vi skriver om har slik et konkret og håndgripelig sted å gjenoppleve fortiden på.

I 1969 etablerte Willy Andersen «supergruppa» Music (1969–1975), en musikalsk fortsettelse av Strangers. I en periode hadde gruppa tre framtidige musikalske ledere for ulike regionteater som medlemmer. Guttorm «Stompen» Guttormsen, Teater Ibsen i Skien, Bodvar D. Moe, Nordland Teater i Mo i Rana og Torgrim Sollid, Teateret Vårt, regionteater i Møre og Romsdal i Molde.

Music ble geografisk knyttet til lokalet Bleak House i Toraneset, og fikk snart rollen som et slags fast «husband» der. Bleak House (inspirert av Terje Rypdals LP med samme navn) ble i 1969 etablert som ungdomsklubb i Folkets Hus i Toraneset. Den offisielle åpningskonserten var selvsagt med Rypdals gruppe Dream som hovedattraksjon, og med Music som oppvarmingsband. Willy Andersen forteller at åpningskvelden kom publikum i dress. Bleak House som ungdomsklubb og festlokale eksisterte bare i et par år, men klarte i løpet av denne perioden å oppnå status som et myteomspunnet lokale for fastboende og tilreisende. Roger Jøsevold framhever at «Bandene var en slags markører for tilhørighet til bydelen, og lokalene var også viktige fordi du har klare bilder av stedet der opplevelsene fant sted. Lukta betyr også noe. Fossetangen hadde mye treverk som luktet. Bleak House luktet av golvtepper med sprit og blandevann, og felles for lokalene var den svidde lukta av forsterkere som hadde stått på over natta».

Illustrasjon 5

Gruppa Music – Ranas «supergruppe» i 1969

(foto utlånt av W. A.).

Historiker Ingar Kaldal spør: «Hvorfor er steder så viktige for minner? Forklaringen kan være enkel: Alt som har hendt, har alltid hendt på et sted. Mens tida da det hendte, er borte, er stedene der de var».38 Solås gir i sin årbokartikkel en oversikt over band i Rana, der bandene i stor grad også er knyttet til steder (her: bydeler i Mo i Rana og omegn). I fortellingen om musikklivet i Rana på 60-tallet, og ikke minst i minnebearbeidingen av denne tiden, vil musikken for mange være knyttet til lokaler, mennesker og situasjoner. «Poenget er da ikke å fortelle om stedene i seg selv, men om noe vi forbinder dem med av andre minner. Noen steder blir også så viktige at vi velger å dra tilbake til dem for å gjenvekke minnene – ikke om stedet, men om noe vi gjorde der».39

Det kan slik synes som om lokaler som Bleak House og Fossetangen representerte et sammensatt bilde, en palett for ulike sanseinntrykk, hendinger, folk, geografi og lyd. Et åsted som i narrativet kan danne grunnlag for nåtidig minnebearbeiding.

Musikk kan brukes i ulike situasjoner, og med ulik vektlegging. Musikken kan knyttes til sted, «gjøres lokal», for eksempel ved å referere til konkrete steder, artefakter, historie og personlige narrativ.40 De ulike aspektene som inngår i denne prosessen kan være vanskelig å skille, og synes å opptre med ulike vektlegginger. Musikkopplevelsene kan for mange være et lim, eller en utløsende faktor, som aktiviserer og holder sammen slike minner om fortiden. Liksom steder, mennesker og artefakter kan minne oss om musikk. Minner blir altså noe fra fortida, «… som vi med nåtidas forståelse, språk og tenkemåter gir stemmer til. Og de stemmene er i en viss forstand alltid våre, og nåtidige».41

Musikkens rolle i nostalgiske prosjekter

«Let´s go living in the past»

Ian Anderson

Opprinnelig (1600-tallet) var ordet nostalgi en beskrivelse av den smerten man følte ved å befinne seg i eksil, og blir slik Karin Johannisson formulerer det, en følelse av hjemlengsel.42 Over tid er innholdet i begrepet mer dreid i retning av lengsel etter en fortid som i minnebearbeidingen ofte framstår som et idyllisert minne.

Slike nostalgiske prosjekter er, som vi har vært inne på, en del av dagens generelle tidsbilde, der «nostalgi må betegnes som udtryk for et ønske om ikke blot at tidsliggøre, men også at stedliggøre – og dermed legitimere – en given fortid i nutid».43 En sentimental lengsel etter en svunnen tid, som bl.a. ifølge Marsdal,44 er befordret av generelle identitetskriser, kulturpessimisme og et vern mot diskontinuitet. Lundberg, Malm og Ronström beskriver dagens globalisering som noe befordrende for nostalgiens behov for fortidens musikk og at «… den økende globaliseringen medfører øket lokalisering og relokalisering».45 Et synspunkt som også ligger til grunn for Johannissons tolkning om at: «Nostalgien filtrerer og vokser ut av usikkerhet knyttet til nåtiden.»46 (forf. oversettelse).

Et eksempel på et minnesarbeid der fortiden får mening i møtet med nåtiden fant sted på samfunnshuset på Fossetangen i Mo i Rana, 29. september 2017. Her ble det holdt en engangskonsert med gruppa The Time Machine, med Willy Andersen som initiativtaker og primus motor.

Illustrasjon 6

Ny reunion i 2017 med gruppa The Time Machine

(foto utlånt av W. A.).

Willy Andersen annonserte denne konserten på Facebook med følgende tekst: «Denne eksklusive soareen er en hyllest til 60-tallslåtene og til dere som hørte på dem. Fossetangen er det eneste lokalet som er igjen fra den tiden. The Strangers hadde sin siste opptreden der nyttårsaften 1967. I år er det faktisk 50 år siden. Det skal bli fantastisk å oppleve den samme stemninga igjen sammen med dere».47

Annonsen kan tolkes som at Willy Andersen ønsker å få leserne til å kjenne igjen og identifisere seg med opplevelser som er kollektive, men også åpne for personlige tolkninger og minner, eller affektive bindinger som er til dels løse, og fylt med ulikt personlig innhold.

En av informantene, Bodvar D. Moe, kommenterer denne hendelsen slik: «Poenget med at vi møtes 50 år etter, er at vi treffes i samme konseptet som da vi hadde vår storhetstid. Vi møttes rundt musikken og miljøet. Ungdomsmiljøet var veldig mye samlet rundt musikken. Og i dag; jeg tror det må høres litt likt ut, som da». En annen informant viser til at det ikke bare dreier seg om musikken. «Nysgjerrigheten på å se og treffe andre man ikke har sett på lenge er en vesentlig faktor». Dette begrunnes med at de fleste av hans generasjon er flyttet, og at reunionkonserter også innbyr til å treffes igjen etter lang tid.

For oss som var tilstede på denne konserten kan det synes som om mange av kriteriene i Andersens tekstmelding ble oppfylt. Soareen ble eksklusiv, i den forstand at deltagerne var godt voksne kvinner og menn som hadde delt felles opplevelser knyttet til ungdomstiden og kjente hverandre fra før. Stedet var rent fysisk relativt uforandret, og musikkrepertoaret besto utelukkende av 60-tallsmusikk. Fremdeles med The Shadows’ «The Savage» som intronummer, i tillegg låter fra blant annet The Beatles, The Rolling Stones, The Kinks, Procol Harum, The Moody Blues, Fleetwood Mac, Spencer Davies Group, Cream og selvfølgelig Jimi Hendrix på den videre settlista.

Gruppa med navnet The Time Machine fungerte i så måte bare delvis som en tidsmaskin for å huske steder, mennesker og situasjoner som har hatt betydning i livet. Vi kan si at musikken aktiverer minner om hvem vi var, og dermed også hvem vi er, men den indikerer samtidig en stabilitet i historieoppfatningen som synes illusorisk, noe vi kommer tilbake til. «Når noe vi opplever i dag, får oss til å tenke på noe som har hendt tidligere, kan dette også sees som en slags transportør som tar oss med tilbake til noe vi minnes, litt som en tidsmaskin (…) Tidsmaskiner finnes ikke».48

For hva er forandret dersom stedet, musikken og folkene er de samme? Det er lett å tolke slike reunionprosjekter som en tidsmaskin som flytter oss tilbake i tid, men problemet med en slik innfallsvinkel er det levde livet som følger med i våre ulike personlige fortellinger. I prosessen med å «… oppleve den samme stemninga igjen» er det 50 år med tid som er passert. Roger Jøsevold sier at man får en slags «opplevelse av å legge vekk historien, og bare være i øyeblikket. Historien er der, men man forsøker å være i øyeblikket. Det å høre musikken og se de samme fjesene, som jo ikke ser ut som de gjorde. Det er sjokkartet, men man justerer seg fort. Det blir et slags virtuelt øyeblikk av frakobling».

Nostalgi blir slik ikke bare lengselen etter et sted eller en stemning fra fortiden, men også følelsen av at man opplever noe av fortidens fellesskap i nåtid som er historisk knyttet til musikk og sted. Og nettopp denne følelsen av å skue tilbake på fortiden er, paradoksalt nok, noe nytt i forhold til hvordan man opplevde en slik konsert i fortiden. Den «samme» stemningen blir altså en stemning i retrospekt, filtrert gjennom 50 års historie, med erfaringer og endringer fylt av både kollektive og individuelle opplevelser.

Forfattere som Marsdal49 og Lundberg, Malm & Ronström,50synes i stor grad å vektlegge diskontinuitet, globalisering og endringer i samfunnet som en mulig forklaring på framveksten av dagens «nostalgibølger». Det kan imidlertid innvendes mot en slik tolkning av diskontinuitet som bakgrunn og incitament for nostalgien, at også 60-tallet var et tiår preget av til dels store omveltninger, både kulturelt og politisk. Allikevel synes ikke denne perioden å ha vært preget av nostalgiske bevegelser i et tilsvarende omfang. En mulig forklaring på vår tids nostalgi knyttet til 60-tallet kan være at dette tiåret representerte en masseoppblomstring av ungdomskulturen i ulike former, med musikk som en av hovedingrediensene. Dette innebar også en eksplosiv aktivitet innenfor amatørmusikklivet, preget av framveksten av lokale pop- og rockegrupper.51 Denne oppblomstringen synes å være et generelt trekk ved ungdomskulturen på 60-tallet, men blir spesielt tydelig i Rana52 der ungdomsgenerasjonen utgjorde en betydelig del av befolkningsveksten i forbindelse med utbyggingen av Norsk Jernverk, og senere også Norsk koksverk.53 Det store innslaget av en vestlig definert ungdomskultur, kombinert med store ungdomskull, kan derfor betraktes som et potensielt marked som gir grobunn for den populærkulturen som det i dag mimres over i ulike reunionprosjekter.

Oppsummering

Jeg har i denne artikkelen forsøkt å belyse hvordan globale musikkuttrykk på 60-tallet blir tatt i bruk som uttrykk for den nye ungdomsgenerasjonen. Disse nye musikkpraksisene, i hovedsak inspirert av angloamerikansk musikk, blir gitt en lokal forankring gjennom blant annet innflytelsesrike personer som Willy Andersen. Musikken er av global karakter, men konteksten er lokal, og stedene den utøves på og folkene som deltar i denne prosessen er lokalt forankret.

Informantene forteller og aktiverer minner fra sin ungdomstid som i hovedsak dreier seg om 60-tallet, med dagens reunionbølger som et utgangspunkt for tanker om fortiden sett i retrospekt. Sentralt i dette minnearbeidet blir stedet, folkene, lokalene og møtestedene, og den musikken som synes å ha preget opplevelsen av felles fortid. Reunion blir et konstruert («invented») minnested, i en tid der mye er forandret. Folk har flyttet, blitt sentralisert inn til byer, bort fra fødested og tilhørighet, og en reunionkonsert som inneholder den samme musikken, stedet og folkene som man opplevde på 60-tallet blir et incitament for å gjenoppleve «den samme stemningen som den gang». Personer med kulturell kapital og musikalsk autoritet, slik som Willy Andersen, gjør at hendelsen oppleves som autentisk og ekte.

Behovet for å gjenoppleve er paradoksalt nok noe nytt som tilføres slike hendelser. En etterminneprosess der en lokal reunionkonsert ikke bare brukes til å rekonstruere fortida, men også til å skape en ny tilstand, en slags «invented tradition»54 der et felles narrativ kan bearbeides i en ny kontekst med fortida som en matrise som kan fylles med selekterte og filtrerte minner. Slik blir nostalgibegrepet både kontekstuelt og historisk endret og konstruert. Det som på 60-tallet var radikalt, – ny og progressiv musikk, brudd med tidligere generasjoners normer osv., kan i reunionsammenheng bli et uttrykk for elementer av noe sementert og historisk uforanderlig, basert på en lengsel tilbake til en tilstand der det gamle og kjente blir forsøkt gjenopplivet og gjenopplevd.

Reunionsammenkomster kan derfor synes som en tids- og stedsavgrenset opplevelse der man kan drømme seg tilbake til noe man i ettertid oppfatter som kjent og trygt, der man prøver å gjenskape noe fra fortida. Slik blir narrativet om og feiringen av 60-tallet både en konstruksjon av noe stabilt, og samtidig en illustrasjon av det foranderlige og prosessuelle i historien. Reunionskonserter og musikk fra en rørforsterker fra 60-tallet er et element i dette, en sammenkomst med mange rørforsterkere er «full pakke», og lyden av og fortellingene om fortiden blir et ledd i et evigvarende minnearbeid.

«As the present now

Will later be past

The order is rapidly fading

And the first one now

Will later be last

For the times they are a-changin`»

Bob Dylan

Litteratur

Andersen, Willy. (2017). Facebook-side, 30.08.2017.

Arbeiderbladet, 11. Mai (1968). s. 22. Oslo.

Arvidsson, Alf. (1999). Folklorens former, Etnologiska skrifter nr. 16. Lund: Umeå universitet, Studentlitteratur.

Berg, Nina B. og Dale, Britt. (2004). «Kapittel 4: Sted – begreper og teorier», i Berg Nina G, Dale Britt, Lysgård Hans K. og Løfgren Anders(red.) Mennesker, steder og regionale endringer. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Bennet, Andy., Shank, Barry and Toynbee, Jason (ed.) (2006). The Popular Music Studies Reader. London and New York: Routledge.

Borgen, Sven Ole., Grøgaard, Jens B., & Jøsevold, Roger. (1985). Arbeidsledighet og levekår i Ranasamfunnet – en analyse av arbeidsledighetens sammensetning og konsekvenser med vekt på perioden 1975 –1984, FAFO 1985.

Connell, John and Gibson, Chris. (2003). Sound Tracks – Popular music, identity and place. London and New York: Routledge.

DeNora, Tia. (2006). «Music and self-identity», s. 141–148, i Bennet, Andy, Shank, Barry and Toynbee, Jason (ed.) 2006. The Popular Music Studies Reader. London and New York: Routledge.

Dibben, Nicola. (2009). «Nature and Nation. National Identity and Environmentalism in Icelandic Popular Music Video and Music Documentary», i Ethnomusicology Forum, vol. 18, nr. 1. London: Routledge, Taylor & Francis.

Fagerheim, Paal og Larsen, Ove (red.) (2015). Musikk, folk og landskap. Stamsund: Orkana Akademisk.

Fosso, Eli Janette. (2004). «Unges flytting – et spørsmål om identitet og myter om marginale og sentrale steder?», s. 119-136, i Berg Nina G, Dale Britt, Lysgård Hans K. og Løfgren Anders(red.) Mennesker, steder og regionale endringer. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Hobsbawm, Eric og Ranger, Terrence. (1983). The Invention of Tradition. Cambridge: Cambridge University Press.

Jacobsen, Tor. (1988). Smeltedigelen – den dramatiske historien om jernverksbyen Mo i Rana. Oslo: Gyldendal.

Johannisson, Karin. (2001). Nostalgia – en känslas historia. Stockholm: Bonnier Essä.

Kaldal, Ingar 2016: Minner som prosesser – i sosial- og kulturhistorie. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Larsen, Ove (2012). ««Fra kaffe i Korgen til bingo på Mo»: Rock som uttrykk for lokal identitet», s. 283-309, i Dybo, Tor og Oversand, Kjell (red.), i Musikk, politikk og globalisering. Trondheim: Akademika forlag.

Larsen, Ove. (2015). «Den gang Beatles kom til Korgen», s. 129-157, i Fagerheim, Paal og Larsen, Ove (red.) Musikk, folk og landskap. Stamsund: Orkana Akademisk.

Lundberg, Dan., Malm, Krister & Ronström, Ove. (2000). Musik, medier, mångkultur. Förändringar i svenska musiklandskap. Hedermora: Gidlunds Förlag.

Marsdal, Henrik. (2013). «Så sødt som i gamle dage? Visuelle og musikalske produktioner af nostalgi i dansk rock omkring årtusindeskiftet», s. 359–377, i Michelsen, Morten (red.) 2013 Rock i Danmark – Studier i populærmusik fra 1950´erne til årtusindskiftet. Odense: Syddansk Universitetsforlag.

Moore, Allan F. (2001). Rock: the Primary text – Developing a musicology of rock. Ashgate.

Ruud, Even. (2013). Musikk og identitet, 2.utgave, Oslo: Universitetsforlaget.

Solås, Terje 2016: «Ranas pop-historie», s. 158–197, i Årbok for Rana med omliggende distrikter bind XLIX 2016, Rana historielag.

Slottemo, Hilde Gunn. (2007). Malm, makt og mennesker – Ranas historie 1890–2005, Rana historielag.

Stokes, Martin. (1997). Ethnicity, Identity and Music. The Musical Construction of Place. Oxford: Berg Publishers.

Thuen, Trond (red). (2003). Sted og tilhørighet, Kulturstudier nr. 27, Høyskoleforlaget.

Intervju

Willy Andersen, (10.03.2017), Bodvar D. Moe, (10.03.2017, 16.12.2017) Roger Jøsevold, (25.01.2019), uformelle samtaler med ulike deltagere på reunion-konserten med gruppa The Time Machine, Fossetangen 29.09.17.

Nettadresser

1F.eks. A. F. Moore 2001
2F.eks. Bennet, Shank og Toynbee 2006
3F.eks. Connell and Gibson 2003, Berg og Dale 2004
4F.eks. Kaldal 2016
5F.eks. Stokes 1997, Dibben 2009
6Hos Berg og Dale gjøres det rede for flere ulike måter å fortolke stedsbegrepet på, for eksempel som et bestemt geografisk område, som et mer abstrakt uttrykk (for eksempel «å finne sted», «ståsted»), til definisjoner som vektlegger steder som noe subjektivt og mentalt, knyttet til en mer antropologisk retning som vektlegger steder som kulturelt meningsfylte symboler som deles av flere (Berg og Dale 2004, s. 39–61).
7Nostalgibegrepet synes i utgangspunktet å være nært knyttet til stedsbegrepet, og karakteriserer opprinnelig en slags sykdomstilstand, forårsaket av hjemlengsel. Nostalgi blir her en tilstand som i stor grad henger sammen med en lengsel etter å komme hjem (Johannisson 2004, s.17). Denne lengselen etter et sted, hjem, noe trygt har etter hvert endret karakter mot dagens forståelse som i større grad karakteriserer en lengsel etter fortiden og minner («(…) det känslosamma minnet, ett sinnstilstånd, en tillståndsupplevelse, et stämningsläge (…). Den handlar om hur det var före: före forvandligen, förändringen, anpassningen.» (ibid., s. 147)
8Jfr. Arvidsson 1999, side 26
9Stokes 1997
10Johannisson 2001, Thuen 2003
11Informantene hadde alle sentrale roller i musikkmiljøet i Rana på 60-tallet. Bodvar D. Moe var bassist i gruppa Music, ble senere ansatt som komponist og musiker ved Nordland Teater, og er i dag professor i komposisjon ved Nord Universitet. Roger Jøsevold var organisator for mye av virksomheten knyttet til konsertstedet Bleak House, og ivrig deltager i rockemiljøet i Rana på 60-tallet. Han er i dag nestleder ved Nasjonalbiblioteket. Willy Andersen er gjort rede for i hovedteksten.
12Sjøl vokste jeg opp i nabokommunen Hemnes, og har tidligere skrevet om 60-tallsmusikken i denne kommunen (Larsen 2012, 2015), men med andre fokus og innfallsvinkler enn i denne artikkelen. På 60-tallet hadde jeg ingen kontakt med miljøet i Rana, og kjente heller ingen av informantene. De siste tiårene har jeg imidlertid vært kollega med Bodvar D. Moe, og bl.a. spilt inn to plater sammen med han. Han har derfor vært en sentral kilde i det foreliggende arbeidet.
13Slottemo 2007
14Slottemo 2007
15Ibid. s. 302
16Jacobsen 1988
17Ibid. s. 276
18Solås 2016 s. 158–197
19Ibid. s. 159
20Ibid.
21Slottemo 2007, s. 429–430
22Ibid.
23Solås 2016, s. 179
24Ibid.
25Som eksempel på gruppas nasjonale popularitet kan nevnes at NRK´s pop-program «Ti i skuddet» den 8. mars 1968 hadde Taboo´s melodi «Vampire Tango» på 4. plass, foran grupper som The Tremeloes, The Rolling Stones, Bee Gees, Cream og The Beatles. Plasseringen var i dette programmet basert på en ungdomsjury i Oslo og Stjørdal.
26Solås 2016, s. 183
27Arbeiderbladet, 11. mai 1968
28Larsen 2015, s. 145-147
29Hvordan globale moter innenfor populærkulturen nådde «utkanten» i Nord-Norge er tidligere beskrevet, bl.a. i en artikkel fra 2015 (Larsen 2015). Jeg viser her hvordan tilgangen både til klingende musikk, og flere av populærkulturens typiske artefakter nådde ei bygd i Nord-Norge like raskt som mer sentrale strøk av landet, bl.a. via radio, TV, plater, musikkmagasiner og billige instrumenter.
30Arvidsson 1999, s. 26
31Ruud 2013, s. 54
32DeNora 2006, s. 141
33Fosso 2004, s. 122
34F.eks. Connell og Gibson 2003
35Berg og Dale 2004, s. 57
36Fagerheim og Larsen 2015
37Solås 2016, s. 184
38Kaldal 2016, s. 67
39Ibid., s. 66
40Larsen 2012
41Kaldal 2016, s. 74
42Johannisson 2001
43Marsdal 2013, s. 360
44Ibid.
45Lundberg, Malm & Ronström 2000, s. 402
46Johannisson 2001, s. 147
47Willy Andersen på sin Facebook-side, 30.08. 2017
48Kaldal 2016, s. 62
49Marsdal 2013
50Lundberg, Malm & Ronström 2000
51Solås 2016, s. 159
52Ser vi for eksempel på den historiske oversikten over grupper i Rana (Solås 2016), ser man en tydelig dominans av musikkgrupper knyttet til 60-tallet.
53Borgen, Grøgaard og Jøsevold 1985
54Hobsbawm og Ranger 1983

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon