Av de land som ble erobret av tyskerne i åra 1939–1945, ble Norge neppe hardest rammet. Likevel har krigen mentalt etterlatt dype spor. Ennå 75 år etter krigens slutt kommer det årlig ut bøker, artikler og ulike publikasjoner om annen verdenskrig. Og fra tid til annen blusser det opp debatter om kontroversielle spørsmål blant historikere og andre i det offentlige rom. Det går imidlertid år mellom hver gang det utgis større oversiktsverk om krigen. Den første samlede framstilling kom ut i åra 1947–1950 med Sverre Steen (red): Norges krig 1940–1945. Så gikk det mer enn tre tiår før det i åra 1984–1987 kom ut et nytt større oversiktsverk i hele 8 bind under tittelen Norge i krig 1940–1945. I 1991 utga Magne Skodvin et ettbindsverk: Norsk historie 1939–1945. Krig og okkupasjon. Det siste ettbindstilskuddet kom i 2018 med Ole Kristian Grimnes: Norge under andre verdenskrig. Alle disse oversiktsverkene hadde et overordnet nasjonalt perspektiv. De handler om de store dramatiske begivenhetene og konsentrerte seg om de ledende beslutningstakere. De ga liten eller ingen plass til den lille kvinne og manns opplevelser og erfaringer, og ga heller ingen beskrivelser av hvordan krigen forløp i de ulike lokalsamfunn. Med boka fra 2019 Vi må ikke falle har Ingar Sletten Kolloen tatt mål av seg til å rette på dette. Den er første bind som dekker året 1940, i en planlagt serie om krigen i Norge under tittelen Under krigen. Boka bygger nesten utelukkende på sekundærlitteratur. Kolloen har ingen vitenskapelige pretensjoner, men vil skrive en populærvitenskapelig bok om krigen sett nedenfra, om vanlige folks opplevelser, erfaringer og reaksjoner på de store dramatiske begivenhetene. Jeg synes han har lykkes med å finne balansen mellom mikro- og makrohistorien.

Når det gjelder rammeverket, beskrivelsene av de skjellsettende hendingene, bygger han på generell litteratur om krigen. De store norske oversiktsverkene, det gjelder ikke bare bøkene om annen verdenskrig, viser sjelden eller aldri til lokalhistoriske arbeider. Kolloen tar lokalhistorien på alvor. Litteraturlisten hans omfatter over 300 titler og har med by- og bygdebøker, lokalhistoriske årbøker, dagbøker, erindringer, brevsamlinger supplert med avisartikler og intervjuer helt opp til aviser i 75-årsjubileumsåret for krigsutbruddet i 2015. Boka bygger som nevnt på sekundærlitteratur. Det er selvsagt umulig å underkaste den de samme kildekritisk prinsipper som i historiefaget for øvrig. Forfatteren prøver å bøte på dette ved å vise til ulike framstillinger av enkelthendinger og vurderinger i et omfattende noteapparat. Enkelte beskrivelser synes å være valgt ut av hensyn til litterær effekt, der sannhetsgehalten er vanskelig å verifisere, og burde etter min mening sløyfes. Det gjelder et avisintervju fra 1987 om en tysk flyger. Som barn ble han sendt til Nord-Norge i et hjelpeprogram for nødlidende etter første verdenskrig. Da han var med på å bombe Bodø, fortalte han at han valgte å slippe bombene utenfor byen.

Andre ganger støter leseren på åpenbare feil. På side 204 beretter Kolloen uten kildebelegg om en trefning den 1. april ved Sander bru der kaptein Magnus Vangberg den 15. april skal ha forsvart seg bak tømmerstillinger mot tyskerne. De fleste beretninger forteller også en annen historie. Ifølge dem støtte kaptein Vangberg med sitt kompani på veg sørover mot Kongsvinger ved en tilfeldighet den 17. april på tyskerne ved Rustad gård i Roverud. Trefningen ble den blodigste under felttoget i Sør-Norge. Kolloens kilde er ifølge hans litteraturliste sannsynligvis: Andreas Hauge: Kampene i Norge 1940. Hauge bygger igjen på Krigen i Norge 1940. Operasjonene i Glåmdalsføret, Trysil og Rendalen. Utgitt av Forsvarets Krigshistoriske Avdeling, Oslo 1953.

Krigen artet seg forskjellig i de ulike deler av landet. Kolloen velger i de ulike underkapitler å flytte fokus ved å ta med beskrivelser fra ulike landsdeler. Han redegjør ikke for sine kriterier for utvalget, som i høg grad kan diskuteres. I 2016 ga Hilde Harbo ut boka Min 9. april, som for øvrig ikke står på forfatterens litteraturliste. Dette var en samling innsendte beretninger fra lesere om deres opplevelser av 9. april 1940. Aftenpostens lesere befant seg for det meste i Osloområdet, og bidragene fikk en viss geografisk skjevhet. Fortellinger fra Oslo dominerte på bekostning av for eksempel Nord-Norge. Om gudbrandsdølen Kolloen kan man kanskje si at hans bok får en viss Østlandstendens, igjen på bekostning av Nord-Norge. I parentes bemerket er Kolloen ifølge hans biografi født i Kvam, der de hardeste kampene fant sted under felttoget i Sør-Norge.

Når han skal forklare eller vurdere bakgrunnen for enkelthendinger eller aktørenes opptreden i ulike situasjoner, må Kolloen velge mellom sine kilder. Han drøfter imidlertid ikke kriteriene for sine valg, og velger ofte gjengse fortolkninger og vurderinger. La meg ta et eksempel. Statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Halvdan Koht kommer dårlig ut i Kolloens vurdering av deres opptreden i de første dagene etter krigsutbruddet. Kong Haakon derimot er standhaftig og fast. Kolloens egentlige helter er den den jevne mann og kvinne som løytnant Tor Hannevig i Vinjesvingen og lotta på Hegra. Som i tilfellet med Koht er han unyansert i sine dommer. Kolloen har Åsmund Svendsens biografi om Halvdan Koht på litteraturlisten, men holder seg til en utbredt negativ vurdering om Kohts egenmektige opptreden. I dagene før 9. april mottok Utenriksdepartementet en rekke meldinger fra legasjonen i Berlin om tyske transportskip på vei nordover. Bortsett fra i kanskje ett tilfelle formidlet ikke Koht opplysningene videre. Utenriksdepartementet mottok da som nå daglig en strøm av meldinger. Til Kohts forsvar skriver Svendsen at det den gang ikke fantes verken noe militært eller sivilt etterretningsapparat som kunne tolke og vurdere telegrammene som strømmet inn til departementet. Britene hadde det, men heller ikke de innså muligheten for at de tyske flåteenheter var på vei nordover mot Norge og ikke som de antok mot Atlanterhavet.

Ledende eliter innen forvaltning og kulturliv, som sto bak opprettelsen av Administrasjonsrådet, får sitt pass påskrevet. Det gjelder Paal Berg, biskop Eivind Berggrav og fylkesmann I. E. Christensen med flere. I omtrent alle historieverk om krigen skriver historikerne om Administrasjonsrådet som ble opprettet som et styrings -og samarbeidsorgan med tyskerne for de besatte områder i Sør-Norge. Kolloen viser imidlertid at ved å lese lokalhistorie kan en få fram nyanser som historikerne har oversett. Trondheim og deler av Sør-Trøndelag var også besatt av tyskerne, men var fram til 1. mai avskåret fra de besatte områder på Østlandet. Det ble derfor opprettet et lokalt styringsorgan kalt Centralkomiteen for Trondheim og fylket, et samarbeidsorgan mellom okkupantene og lokale politikere. Centralkomiteen var i funksjon fra 18. april fram til langt ut på høsten 1940.

Kolloen skriver også om deler av næringslivets vilje til å gå okkupantene til hånde mens kampene fortsatt forgikk i nord. Det gjelder for eksempel flere entreprenørers bistand ved flyplassutbyggingen på Fornebu og Værnes. I tilfellet Værnes skriver han som mange historikere at ledende politikere oppfordret folk til å melde seg for tyskerarbeid. Det er vel for mye for langt å kreve at Kolloen kjenner til diskusjonen i Historisk tidsskrift mellom Vidar Eng og undertegnede om dette spørsmålet (HT b.90. nr. 4, 2011, s. 88–97).

Kolloen har stort sett fått gode anmeldelser av boka i pressen, men enkelte skriver at han han ikke kommer med noe nytt. Jeg er uenig med disse. Nytt for hvem? Forfatteren er selv født etter krigen og han skriver for nye generasjoner av lesere. Mange av anmelderne er godt opplest på nye forskningsresultater og bøker om krigen. Kolloen har også inkorporert ny litteratur som kanskje ikke er så kjent blant de som har lest de eldre framstillingene. Åpenbare tyske krigsforbrytelser under felttoget på Østlandet i form av henrettelse av uskyldige sivile på Ringerike og i Ringsaker, er for eksempel sjelden nevnt i eldre framstillinger.

Kolloen fører en god penn. Han er kjent som forfatter av biografier om Tor Jonsson, Knut Hamsun, Joralf Gjerstad og flere. Selv om han ofte er, for å bruke en gammel klisje blant historikere, «i sine kilders vold», er han også i denne boken god til å skildre dramatiske situasjoner og tegne karakterskildringer. Som en innføring om krigen i året 1940 i Norge fyller den etter min mening sin plass som en populær framstilling av temaet.