Etter hvert har det blitt utgitt riktig mange bøker om partiet Nasjonal Samling, som fra 1933 frontet et fascistisk og etter hvert nasjonalsosialistisk grunnsyn i Norge. Særlig utgjør de tematiske og biografiske studiene et rikt utvalg. Hullene i forskningen er likevel ikke få, og betegnende nok har vi fortsatt til gode å se hovedverket om Nasjonal Samling som partibevegelse og statsbærende aktør 1940–1945 bli skrevet. Utførlige fremstillinger av partiet på regionalt og lokalt nivå er det ellers sparsomt med.

Lars Gisnås har i år bidratt til floraen av NS-litteratur med sin bok «Fascister i ei fjellbygd. Nasjonal Samling i Oppdal 1933–1945.» Nasjonal Samlings Oppdal-historie dreier seg om et lite parti på et lite sted. Det første forsøket, i 1934, på å starte opp organisert partiarbeid havarerte. Et nytt forsøk høsten 1936, på samme tid som Stortingsvalget, frembrakte et levedyktig NS-lag. Valgresultatet kan trygt betegnes som en fiasko, idet NS sanket 1,75 % av stemmene i kommunen, et tall som gjenspeilte oppslutningen på landsbasis. Partiets dramatiske splittelse året etter fikk også ødeleggende virkning på partiarbeidet i Oppdal. Med en medlemsskare som skrumpet inn til bare tre medlemmer, var det slutt for lokallaget – om enn bare inntil videre.

Etter uventet hjelp, gjennom invasjonen av en fiendtlig krigsmakt som var ideologisk vennligsinnet overfor partiet, og med landssviket som metode, fikk Nasjonal Samling ny vind i seilene fra våren 1940. Tyskland hadde enkelte støttespillere i Oppdal. Etter nyordningen den 25. september 1940, da NS ble neste lovlige norske parti, kom det store vendepunktet, idet 30 oppdalinger, av en kommunebefolkning på 5000, sluttet seg til partiet innen utgangen av året. Oppdalinger fortsatte å være mottakelige for NS’ yndede budskap om at partiet utgjorde de eneste ansvarlige politiske kreftene i den situasjonen landet hadde havnet i. Da man skrev 1941, var et organisatorisk noenlunde raffinert lokallag blitt stablet på beina i Oppdal, uten at rekrutteringen ble såpass god at noe guttehirdlag, unghirdlag eller kvinnelag kunne realiseres.

Oppdal stod likevel frem som en av fylkets største NS-kommuner. Minst 131 av innbyggerne ble medlemmer i løpet av krigen. Også lokalpolitikken ble organisert etter førerprinsippet, anført av en ordfører og drevet frem av partimedlemmer som var helt uerfarne med kommunalpolitiske styringsorganer. Lokaldemokratiet ble følgelig avviklet.

Det gjenoppståtte lokallaget inngikk i Oppdal krets sammen med Rennebu, men kretsens tillitsverv var besatt av oppdalinger og ble, som forfatteren sier det, et oppdalsprosjekt fra ende til annen. Med deres fokus på Oppdal ble det partiorganisatoriske arbeidet i resten av kretsen skadelidende. Rennebu fikk neppe stort mer enn elleve medlemmer, og dermed ikke noe grunnlag for å stifte et eget lokallag. Med sin sammenligning av disse to lokale partihistoriene viser Gisnås hvordan tilfeldighetene rundt hvem lokalpartiet rådet over av ressurspersoner i bygden, fikk avgjørende betydning for dets videre utviklingshistorie.

På den positive siden må det bemerkes at Gisnås går inn i rekken av historikere som leverer et korrektiv til tendenser vi har sett i noe av de siste tiårenes NS-historiografi til naiv og dels forskjønnende omgang med partiets historie. Partibevegelsens innbarkede antidemokratiske modus operandi formidles med tydelighet. Vi konfronteres med partimedlemmer som ble korrumpert av sin plass i nasjonalsosialismens favn og hirdmenn, som blinde for lovens grenser henfalt til pøbelvelde. Bokens bilde av NS er gjennomgående usympatisk, samtidig som Gisnås tilfører historien nyanser ved å understreke at partifolk tidvis kunne yte verdifull hjelp til sambygdinger utenfor partiet som hadde havnet i okkupasjonsmyndighetenes søkelys.

Noen svakheter ved boken bør påtales. Hvordan Oppdals historie med Nasjonal Samling gjenspeiler nasjonale trekk ved partiets historie, henvises til en i beste fall underordnet plass. Og Oppdal lokallags organisatoriske oppbygging beskrives strengt tatt ikke. Akkurat det kan imidlertid settes i sammenheng med lakunene i NS-arkivene som i dag bærer vitne om partifolks målrettede bestrebelser på å ødelegge bevismateriale da Tysklands kapitulasjon virket umiddelbart forestående. Arkivet til Oppdal krets og lag er blant dem som i dag er borte.

Et sted i boken (s. 60) skriver Gisnås: «Mange personer med sterk sosial posisjon i bygda var NS-medlemmer.» Hvem disse er, lar forfatteren leseren forbli uvitende om. Akkurat det er symptomatisk for hans generelle følsomhet overfor identifisering av enkeltpersoner. «Flere av de arresterte mennene var i utgangspunktet aktede borgere med en solid posisjon i lokalsamfunnet», bemerker Gisnås i forbindelse med landssvikoppgjøret etter freden. Hvilke posisjoner var dette, og hva gjorde mennene til aktede borgere? Forfatteren fortsetter ufortrødent fremstillingen som om disse spørsmålene ikke kunne ha vært stilt. Selv lagføreren og propagandalederen i Oppdal lokallag anonymiseres i boken, hvor mye de enn i sitt partivirke opererte i full offentlighet. Svært få NS-personligheter får stå frem med navn. «En av de ledende fascistene i bygda var nådeløs», skriver Gisnås i forbindelse med et oppsiktsvekkende aggressivt avisinnlegg med en markert antisemittisk slagside, levert av denne lokale partimannen. Hvem denne «ledende fascisten» var, utdyper ikke Gisnås. Hva var NS-mannens interesse for å skrive dette innlegget? Hvilket forhold hadde han ellers til spørsmålene han kom inn på i avisen? Hva drev ham til å skrive? Leseren kan stille disse spørsmålene, men forfatteren hjelper ham ikke nærmere et svar.

Så hvorfor denne anakronistiske tilnærmingen til individualisering av partimassen, nå som historikere fra sin lange tidsavstand til krigsårene har lagt seg på en mer liberal praksis i identifiseringsspørsmål? Det må være naturlig å søke forklaringen i Gisnås’ egen tilhørighet til Oppdal og hans formodentlige interesse av å omgås sine sambygdinger friksjonsfritt også i fortsettelsen. Mens Gisnås’ personlige bånd til Oppdal på den ene siden skaper en spesiell nærhet til temaet, til glede for leseren og et sterkt fortrinn i forhold til utenforstående historikere som måtte nærme seg Oppdals historie, illustrerer «Fascister i ei fjellbygd» på den andre siden de potensielt problematiske sidene ved det å skulle gjennomføre en kritisk studie av betente forhold ved egen bygds nærere eller fjernere historie.

Nå er det kanskje ikke et mål for en historiker å navngi flest mulig NS-partimedlemmer. Hensyn til personvern spiller fortsatt en rolle, ikke minst når det er snakk om personer som ikke tidligere har blitt omtalt i publikasjoner, eller som i sin samtid inntok en mindre offentlig rolle – eller hvis delikate familiemessige forhold kommer i betraktning. Men partiaktivistenes bakgrunner og individuelle trekk er i alle tilfeller viktigere å kaste lys over enn hva de het. Konsekvensen av grepet Gisnås velger, blir imidlertid skildringen av en medlemsmasse som fremstår ansiktsløs så vel som konturløs. Vi blir aldri godt kjent med enkeltpersonene i partiet og får egentlig ikke noe glimt inn i partiets indre liv.

Gisnås behersker sin lokalhistorie til fingerspissene og gir inntrykk av å ha tilegnet seg full oversikt over Uttrøndelag politikammers landssviksaker fra Oppdal, bevart i Landssvikarkivet på Riksarkivet. Det er godt mulig at han kunne ha utnyttet disse kildene klart bedre og slik bidratt til å løfte forskningen på Nasjonal Samling lokalpolitiske arbeid enda høyere opp. Det kunne Gisnås ha gjort ved å se nærmere på partimedlemmenes yrkestilhørigheter, ideologiske ståsteder, begrunnelsene deres for medlemskapet, øvrige organisatoriske engasjementer og eventuelle fortider fra andre politiske partier.

Disse innvendingene ødelegger ikke inntrykket av en generelt god leseropplevelse, styrket av Gisnås’ lette penn og behagelige narrative driv.

Forfatteren selv beskriver i etterordet «Fascister i ei fjellbygd» som en videreføring av sin trilogi om Oppdal under andre verdenskrig, utgitt i 2011. Best fungerer det også å lese denne boken som et supplement til disse tre bøkene – «Krigen», «Okkupasjonen» og «Oppgjøret», som kvalitativt og kvantitativt skiller seg ut som det mest ruvende verket vi har om noe norsk lokalsamfunn i årene 1940–1945. «Fascister i ei fjellbygd» gir et godt bilde av Nasjonal Samlings virkningshistorie i lokalsamfunnet og blir derfor også en beretning om motstandshandlinger – i en slik grad at det ikke hadde vært upassende om også ordene «kollaborasjon og motstand» inngikk i bokens tittel. I boken blir kollaborasjonen og oppdalingers omfavnelse av et nasjonalsosialistisk tankegods en god innfallsvinkel for studiet av både individuelle og organiserte motstandshandlinger mot det totalitære regimet. Resultatet har blitt en bok som kommuniserer noe bedre med det nysgjerrige, generelt interesserte publikum, fortrinnsvis i hjemkommunen, enn med historikere som satser på å videreføre sin forskning på NS-staten.