Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Regionreformen: Demokratisering og politisering av kulturminneforvaltningen

The Regional Reform: Democratization and Politization of Norwegian Cultural Heritage Management



Forsker/sosiolog, ph.d., Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)




Forsker/arkeolog/kulturhistoriker, ph.d., Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)

Fra og med 2020 trer regionreformen i kraft. Noen av målene med reformen er å effektivisere offentlig forvaltning og bidra til økt demokratisering. Dette vil også påvirke kulturminneforvaltningen. I denne artikkelen analyseres spenningene som framkom i høringsprosessen i forkant av at regionreformen ble vedtatt. Det legges spesiell vekt på hvordan representanter fra norske kulturarvinstitusjoner oppfatter demokratisering av kulturarven. Siden demokratisering av kulturarv også er et sentralt tema i det internasjonale forskningsfeltet kulturarvstudier (Heritage Studies), vil artikkelen utforske i hvilken grad de norske høringssvarene samsvarer med de internasjonale demokratiseringsdiskusjonene. Studien avdekker at det internasjonale forskningsfeltet og de norske institusjonene opererer med ulik forståelse av demokratisering. Den internasjonale litteraturen om demokratisering er emansipatorisk av natur og strukturert rundt et mål om å inkludere lekfolks syn på kulturarv. I den norske diskusjonen tas det derimot utgangspunkt i demokrati i betydning folkestyre. I artikkelen diskuteres det hvordan disse ulike forståelsene av demokrati potensielt kan utfylle og berike hverandre.

Nøkkelord: Regionreform, demokratisering, kulturarv, kulturarvpolitikk, kulturminneforvaltning

In 2020 the Norwegian heritage sector is transformed as the Regional Reform enters into force. As a general political governance reform, the reform aims to reduce bureaucracy and increase the democratization of public management, of which heritage management is one element. Drawing on the empirical data from the public hearing laying out the new governance structure of the heritage sector, the article pays particular attention to the Norwegian heritage management institutions’ views on democratization. Moreover, as democratization of heritage has been a central topic within the international research field of Heritage Studies, the article aims to explore the extent to which the Regional Reform’s underlying principle of democratization resonates with the latter. Seen in relation to each other, it is apparent that the two operate with different notions of democratization: Whereas the international literature on democratization is emancipatory in nature and structured around the desire to include non-experts’ views on heritage, the Regional Reform’s notion of democracy is structured around the root of the word: democracy in the meaning of ‘rule by the people’. Hence, the article draws attention to the different perspectives aiming to highlight where the two can learn from each other.

Key words: Regional Reform, Democratization, Heritage, Heritage politics, Heritage management

Innledning

Fra og med 2020 går norsk kulturminneforvaltning inn i en ny fase. Da trer regionreformen i kraft, og en rekke forvaltningsoppgaver som tidligere har ligget hos Riksantikvaren, overføres til de ti nye folkevalgte regionene. Endringene i kulturminneforvaltningen har vært i støpeskjeen lenge, men med regionreformen som ramme får likevel behovet for praktiske forvaltningsendringer en ny politisk dimensjon, siden et underliggende premiss for reformen er å bidra til økt demokratisering. Ønsket om økt demokratisering av kulturarven har også vært et sentralt tema innenfor det internasjonale forskningsfeltet kulturarvstudier (Heritage Studies). Målet med denne artikkelen er derfor å diskutere regionreformens demokratiseringspremiss opp mot den internasjonale forskningslitteraturen om demokratisering av kulturarv. Vi er interessert i få fram i hvilken grad internasjonale perspektiver reflekteres i de norske forvaltningsdiskusjonene, og i hvilken grad norske perspektiver kan være med å utvide den internasjonale debatten.

Vårt empiriske utgangspunkt er høringssvarene som kom inn i forbindelse med Klima- og miljødepartementets forslag til ny Forskrift om myndighet mv etter kulturminneloven mv.1 Ved hjelp av koding, har vi systematisert innspillene med særlig vekt på å få fram synspunkter om demokratisering og politisering av kulturarven. Vi starter artikkelen med en rask gjennomgang av dagens komplekse forvaltningslandskap for å synliggjøre behovet for endring. Deretter gjør vi rede for relasjonen mellom regionreformen og de foreslåtte endringene i kulturminneforvaltningen. Vi fortsetter med en overordnet gjennomgang av det empiriske materialet – høringssvarene til ny Forskrift – før vi introduserer hovedtendenser i den internasjonale forskningslitteraturen. I den påfølgende delen diskuterer vi det norske materialet opp mot den internasjonale litteraturen, med særlig vekt på spenningen mellom demokratisering og politisering av kulturminnevernet. Her er vi opptatt av å få fram forskjellen mellom den internasjonale litteraturens emansipatoriske perspektiv på demokratisering og den norske demokratiseringsdiskusjonen som er strukturert rundt demokrati i betydning folkestyre. Sistnevnte bidrar til at relasjonen mellom demokratisering og politisering av kulturminnevernet blir sentral i Norge og dermed får den norske demokratiseringsdebatten andre konnotasjoner enn den internasjonale. Avslutningsvis tar vi for oss et av begrepene som møtte mest motstand i høringene – forslaget om å listeføre kulturminner av såkalt «særlig stor nasjonal verdi» – som siden ble fjernet i den nye forskriften.2

Dagens kulturminnefaglige forvaltningslandskap og behovet for endring

Ansvaret for forvaltningen av Norges materielle og immaterielle kulturarv er spredd på flere departementer og direktorater, men i denne artikkelen er det den materielle kulturarven som reguleres gjennom Lov om kulturminner (Kulturminneloven) som er utgangspunkt.3 Til loven følger også flere forskrifter hvor Forskrift om faglig ansvarsfordeling mv. etter kulturminneloven4 diskuteres her. Forskriften beskriver delegering av myndighet fra Klima- og miljødepartementet til andre sentrale aktører innenfor kulturminnevernet. Hovedmålet med gjennomgangen er å gi et innblikk i mangfoldet av aktører og oppgaver forskriften beskriver og dermed synliggjøre behovet for å forenkle dagens forvaltningslandskap.

Kort oppsummert fungerer Riksantikvaren som rådgiver for departementet og veileder for fylkene, men har også saksbehandlingsansvar for flere typer kulturminner og avgjør dispensasjon fra fredningsbestemmelser for automatisk fredete kulturminner og enkeltvedtak.5 Der Riksantikvaren har frigitt fredete arkeologiske kulturminner, utføres utgravninger av henholdsvis universitetenes kulturhistoriske museer,6 sjøfartsmuseene 7 og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU),8 avhengig av hva slags type kulturminner det er snakk om. Fylkeskommunene har ansvar for den regionale kulturminnepolitikken med delegert myndighet innenfor både bygningsvern (avgjøre dispensasjonssøknader og tilskuddssøknader) og arkeologi (registrering av automatisk fredete kulturminner og skjøtsel av kulturminner). Videre har Sametinget9 samme myndighet som fylkeskommunene i forvaltningen av samiske kulturminner. Avslutningsvis kan det nevnes at Kulturdepartementet10 er myndighet for tilbakeføring av kulturminner.

Gjennomgangen viser hvordan forvaltningen av kulturminner og kulturmiljøer er spredd over en rekke organisasjoner som i ulik grad er underlagt politisk styring og som favner flere forvaltningsnivåer. Dagens struktur er et produkt av omorganisering av kulturminneforvaltningen på 1980-, 1990- og tidlig 2000-tallet: I 1988 fikk Riksantikvaren status som fagdirektorat.11 I 1990 fikk fylkeskommunen et regionalt ansvar for kulturminnevernet, og i 2001 overtok Riksantikvaren rollen som dispensasjonsmyndighet fra universitetenes kulturhistoriske museer. Parallelt med at museene mistet dispensasjonsmyndighet, oppstod det altså en gradvis forflytting av ansvar til institusjoner som er underlagt politisk styring. Samtidig med at feltet ble gjenstand for økt politisk styring, skjerpet en også skillet mellom forvaltning og forskning. Universitetenes kulturhistoriske museer og NIKU skulle være sektorens kunnskapsprodusenter, mens Riksantikvaren ikke lenger sto for forskning og utredning.12 Forskyvningene har lagt grunnlaget for en diskusjon om hvorvidt kunnskapsdimensjonen i kulturminnevernet nedprioriteres til fordel for en stadig sterkere interesse for kulturarv som instrument for verdiskaping og demokratisering.13 Som gjennomgangen av høringssvarene vil vise, kommer denne spenningen tydelig til uttrykk i diskusjoner rundt den nye forskriftsendringen.

Det kompliserte forvaltningslandskapet var en av årsakene til at organiseringen av kulturminneforvaltningen ble behandlet i Meld. St. 35 (2012–2013) Framtid med fotfeste.14 I forkant av meldingen ble det utført evalueringer av henholdsvis fylkeskommunenes rolle15 og institusjonene med forvaltningsansvar for arkeologiske utgravninger.16 Rapportene pekte på flere utfordringer: Fylkeskommunene ønsket at Riksantikvaren «måtte bli et tydeligere direktorat … og gi tydeligere rammebetingelser som er tilpasset fylkeskommunenes mulighetsrom»,17 og de påpekte et behov for å styrke egen kompetanse og kapasitet. Det ble også bemerket at rollen som vernemyndighet kunne komme i konflikt med den nyere fylkeskommunale utviklingsrollen,18 samt at kulturminneområdet ofte ble oppfattet som lite politisk interessant.19 Tilsvarende ble det trukket fram at svært ulike rammebetingelser for universitetenes kulturhistoriske museer, sjøfartsmuseene og NIKU påvirket institusjonenes håndtering av forvaltningsoppgavene, og flere av informantene i studien tok også til orde for en mer helhetlig organisering av arbeidet.20 Basert på utredningene ble det presentert flere tiltak i Fortid med fotfeste: Videreutvikling av direktoratrollen til Riksantikvaren, styrking av fylkeskommunen som regional kulturminnemyndighet ved overføring av oppgaver til fylkene, samt å vurdere endringer i ansvarsforskriften i kulturminneloven for å få en mer helhetlig forvaltning av kulturminner.

Kulturminneforvaltningen og regionreformen

Konkretiseringen av ny ansvarsfordeling i kulturminneforvaltningen er blitt videreført gjennom den overgripende regionreformen som ble vedtatt av Stortinget 8. juni 2017.21 De overordnede målene med regionreformen er å samordne oppgaveløsningen mellom sektorer, forenkle og tydeliggjøre ansvarsfordelingen i samfunnsutviklingen, redusere og effektivisere byråkratiet, samt å styrke demokratiet på regionalt nivå.22 Både i Meld. St. 22 (2015–2016) Nye folkevalgte regioner – roller, struktur og oppgaver23 og Hagenutvalgets24 oppfølging av meldingen, er kulturminnevernet et av de forvaltningsfeltene hvor det foreslås oppgave- og ansvarsoverføring til de nye regionene. Hagenutvalgets anbefaling forelå i januar 2018, og i tråd med Framtid med fotfeste, skisserte utvalget overføring av et større ansvar for de automatisk fredete kulturminnene til regionene for å samle «all planrelatert ivaretagelse av kulturminneinteressene» på ett forvaltningsnivå, og dermed gjøre «feltet enklere og mer oversiktlig for eiere, eiendomsutviklere, kommuner og andre aktører».25

Hagenutvalget ble videre fulgt opp med Meld. St. 6 (2018–2019) Oppgaver til nye regioner som ble lagt fram i oktober 2018.26 Parallelt med meldingsarbeidet har Klima- og miljødepartementet også arbeidet med ny Forskrift om myndighet mv etter kulturminneloven mv, som ble sendt på høring fra mars til juni 2018.27 Som tidligere følges signalene fra Framtid med fotfeste opp i begge dokumenter. Forvaltningen av de fleste automatiske fredete kulturminner, vernede fartøy og forskriftsfredete eiendommer i statlig eie, samt tekniske og industrielle anlegg som inngår i Riksantikvarens bevaringsprogram, ble foreslått overført til fylkeskommunene. Siden overføringen av oppgaver forutsetter oppbygging av kompetanse og kapasitet i fylkene, ble det åpnet opp for etappevis overføring av oppgaver. Videre ble det vektlagt at fylkeskommunene skal ha politisk handlingsrom som gjør at de kan dyrke rollen som samfunnsutvikler, hvilket antas å «styrke lokaldemokratiets rolle i spørsmål om og bruk av kulturarven».28 Ved at hovedvekten av førstelinjeansvaret ble foreslått overført til fylkene, skal det legges til rette for at Riksantikvaren kan videreutvikle sin rolle som nasjonal kulturminnemyndighet hvis funksjon skal være å fungere som en rådgivende og utøvende faginstans som skal sørge for retningslinjer, digitale verktøy, arbeidsmetoder og veiledning som sikrer lik forvaltningspraksis i hele landet. Selv om det er stor grad av overlapp mellom forslaget til forskrift og beskrivelsen i meldingen, inngikk ikke kategorien kulturminner av «særlig stor nasjonal verdi» i meldingen, og heller ikke i den kunngjorte forskriften fra februar 2019.

Gjennomgang av materialet

Diskusjonen under bygger på vår gjennomgang av samtlige innkomne høringssvar til utkastet til ny ansvarsforskrift. Disse er tilgjengelige via Klima- og miljødepartementets nettside.29 Totalt kom det inn 68 høringssvar fra institusjonstyper som departementer, direktorater, museer, fylkeskommuner, kommuner, fagforeninger, stiftelser og private. Dette reflekterer bredden av offentlige og frivillige organisasjoner som på ulikt vis berøres av endringer i kulturminneloven.

Alle høringssvar er nærlest og kodet. Innen kvalitativ forskning brukes begrepet kode om et ord eller en kort frase som oppsummerer essensen i en avgrenset del av enten tekstlige eller visuelle data.30 Koder er altså forskergenererte konstruksjoner som hjelper en å sortere store mengder data for å identifisere mønstre i et gitt materiale.31 I gjennomgangen av høringssvarene har vi vært interessert i få fram gjentakende temaer. Etter første gjennomlesning har materialet gjennomgått en ny syklus med koding med det formål å sile ut felles kvalitative kategorier som går igjen og som i ulik grad er forbundet med hverandre.32 Sentrale kategorier i materialet er «økonomi», «kompetanse», «Riksantikvarens rolle», «avbyråkratisering», «ikke-fullendt oppgavefordeling», «særlig stor nasjonal verdi» og «politisering». Disse kategoriene er valgt fordi de ligger nær ordlyden i høringssvarene, uten at det betyr at ikke andre kategorier kunne ha vært valgt – for eksempel demokrati, regional utvikling, fagkunnskap eller lokalt selvstyre. Alle disse kategoriene er imidlertid behandlet i vår analyse av materialet. Videre har vi lagt vekt på å få fram forskjellige holdninger til temaene på tvers av institusjonstyper.

Gjennomgangen viser at samtlige fylkeskommuner i hovedsak støtter overføring av myndighet og oppgaver fra Riksantikvaren til regionene. Det er imidlertid flere fylkeskommuner som påpeker at for at reformen skal være vellykket, forutsettes det øremerkede midler til å opprette nye stillinger i fylkeskommunene. Økonomiske ressurser er nødvendig for å bygge opp kulturminnefaglig kompetanse på fylkesnivå som kan erstatte kompetansen som i dag ligger hos Riksantikvaren. Fylkeskommunene mener at en overføring av ansvar fra å være en førstelinjetjeneste i kulturminneforvaltningen, vil styrke Riksantikvarens rolle som rendyrket direktorat og tydeliggjøre regionene som samfunnsutviklere. Selv om noen aktører frykter at kompetansemiljøet innen deler av kulturminnevernet kan bli fragmentert, stiller likevel sektoren seg bak hovedtrekkene i regionreformen og forskriftsforslaget. Det de fleste derimot påpeker, er at overføringen av oppgaver ikke er fullendt ettersom en rekke saksbehandlingsoppgaver fortsatt skal ligge under Riksantikvaren. Dette gjelder spesielt forslaget om å innføre en ny liste med kulturminner av såkalt «særlig stor nasjonal verdi» som skal forvaltes av Riksantikvaren.

Ettersom forskriften beskriver rollefordeling blant offentlige aktører som Riksantikvaren, fylkeskommunene (regionene) og institusjoner med ansvar for arkeologiske utgravninger, prioriteres disse i diskusjonen under. Innspill fra institusjoner som ikke primært driver med forvaltning av kulturminner, eller som representerer særinteresser i kulturminnefaglig forstand – for eksempel helseforetakene og Bane NOR – er ikke tillagt spesiell vekt i gjennomgangen. Før vi går nærmere inn på de norske høringssvarene, vil vi imidlertid presentere noen hovedtendenser i demokratiseringsdiskusjonene i den internasjonale kulturarvlitteraturen.

Et internasjonalt blikk på diskusjonen om demokratisering av kulturarv

Heritage Studies, gjerne omtalt som kulturarvstudier på norsk, er et ungt forskningsfelt – omtrent 30 år.33 Til tross for sin relativt korte fartstid, har studiefeltet allerede bidratt til å dreie det akademiske ordskiftet mot demokratisering av kulturarven. En av de mest innflytelsesrike bidragene er forfattet av Laurajane Smith. I hennes klassiker Uses of Heritage, legges flere premisser som har vært avgjørende for studiefeltets demokratiseringsprosjekt.34 Smith argumenterer for at det er viktigere å spørre hva kulturarv gjør, enn hva kulturarv er. Hennes hovedargument er at kulturarv bør sees som en sosial og kulturell prosess, ikke som et fysisk objekt. Ved å studere kulturarv som noe som skapes – og stadig må gjenskapes – impliserer det også å spørre hvem det er som kan og bør definere hva som er verdig «kulturarvstatus». Smith lanserte begrepet «den autoriserte kulturarvdiskursen» for å beskrive hvordan en høyt utdannet europeisk elite av kulturarveksperter har evnet å naturalisere en rekke antagelser om hva som er kulturarv. Hun hevder at denne diskursen prioriterer det storslåtte, materielle og vestlige på bekostning av «vanlige» folks kulturarv.35 Videre argumenterer hun for at dette synet på kulturarv har blitt reprodusert internasjonalt gjennom organisasjoner som UNESCO og ICOMOS. Dette bakteppet har bidratt til at Heritage Studies har utviklet seg til et tverrfaglig forskningsfelt som utfordrer elitistiske og konservative oppfatninger av hva kulturarv er. Å «demokratisere» kulturarv har derfor blitt et akademisk mantra i den internasjonale forskningslitteraturen. Her handler «demokratisering» om å forflytte makten til å definere hva kulturarv er fra en engere krets av utdannede «kulturarveksperter» til ulike grupperinger (ofte marginaliserte) «lekfolk», samt å sette søkelys på kulturarvens sosiale verdier.

Ønsket om å flytte definisjonsmakt har også resultert i et kritisk blikk på et sentralt forvaltningsverktøy: Lister som systematiserer, kategoriserer og katalogiserer verden, og dermed skaper kulturarv ved å definere objekter og steder som nettopp «kulturarv».36 Å bli satt på en liste – enten den er nasjonal eller internasjonal – impliserer dermed at steder (eller objekter) har blitt utsatt for en rekke verdivurderinger om hva som er viktig og derfor verdt å konservere.37 Den mest kjente og omdiskuterte internasjonale kulturarvlisten er «verdensarvlisten» under UNESCOs Konvensjon for bevaring av verdens natur- og kulturarv.38 På bakgrunn av ti kriterier definerer statspartene til konvensjonen stedenes «verdensarvverdier». Som blant andre Sophia Labadi har vist, nominerer statspartene gjerne kulturarvsteder som er nært forbundet med forestillinger om nasjonen og nasjonal identitet.39 Lister bygger på en form for seleksjon som dermed unngåelig innebærer eksklusjon. Siden lister og deres seleksjonsprosesser typisk administreres av statlige organer, blir de gjerne sett på som uforenlige med demokratiske prinsipper om at alle skal få delta i diskusjoner om hva som er kulturarv.40

Higen etter å demokratisere kulturarven har ført til at forskere har tatt til orde for å viske ut skillet mellom eksperter og lekfolk ved å argumentere for at «vi er alle kulturarveksperter», «kulturarv er for alle» og «kulturarv finnes over alt»,41 og at eksperter og lekfolk må samarbeide i spørsmål om verdsetting av kulturarv.42 I senere tid har også begreper som «dialogbasert demokrati» blitt brukt for å understreke at alle skal ha mulighet til å delta i beslutningsprosesser som involverer kulturarv.43 Rommet for samhandling bygger likevel på en underliggende dikotom framstilling hvor kulturarveksperter/byråkratiet forbindes med noe uønsket og undertrykkende, mens «vanlige» folks rett til deltakelse forbindes med noe godt og aktverdig. I den internasjonale litteraturen legges det også vekt på grupper med spesielle interesser eller rettigheter til en gitt type kulturarv – det være seg urfolk, arbeiderklassemiljøer eller metallsøkerlag. Et resultat av dette er at forskere i begrenset grad har diskutert «demokratisering» med utgangspunkt i ordets rot – demokrati. Tar man utgangspunkt i demokrati i betydning et folkestyre hvor et lands «voksne innbyggere, velger representanter som utformer lovene og tar viktige politiske beslutninger»,44 vil demokratisering bety «en prosess i retning av mer demokrati».45 Et slikt utgangspunkt krever at en i større grad retter blikket oppover og inn i det politiske forvaltningslandskapet.46 Endringene i norsk kulturminneforvaltning representerer derfor et interessant case å dykke ned i fordi regionreformens demokratiseringsbegrep representerer et annet omdreiningspunkt enn det som er vanlig i den internasjonale litteraturen og får fram spenningen mellom en mer fagligintern og politisk forståelse av demokrati.

Diskusjon

Gjennom regionreformen skal demokratiseringen av kulturarvforvaltningen skje ved at beslutninger om kulturarv skal tas nærmere folket. Det vil si at selv om Kulturminneloven fortsatt vil være definerende for «hva» som betraktes kulturminner, åpner regionreformen opp for nye syn på hvilke kulturminner som er verdt å bevare. Reformen ligger dermed tett opp til Fremskrittspartiets programfestede ønske om at «kulturminnesaker skal underlegges politisk behandling».47 Kanskje ikke uventet, bidrar overbygningen til at forvaltningsinstitusjonene – representert gjennom høringssvarene – dreier demokratiseringsdiskusjonen i retning av å handle om politisering av kulturminneforvaltningen.

Den norske diskusjonen om demokratisering og politisering av kulturminnevernet

Synet på hvorvidt politisering av kulturminneforvaltningen er positivt eller negativt, avhenger av aktørenes posisjon i dagens forvaltningslandskap, organisasjonsform, rolleforståelse og deres erfaringer med å balansere faglige og politiske hensyn opp mot hverandre. Det er ingen fylkeskommuner som frykter at kulturminnene kan bli politisert ved å komme nærmere regionalpolitiske beslutningstakere – tvert om. Nordland fylkeskommune kan her tjene som eksempel:

For å kunne ta rollen som samfunnsutvikler må regionene også få et reelt politisk handlingsrom med virkemidler til å ivareta og bruke kulturarven tilpasset sin region. Det vil gi mer helhetlig, langsiktig og forutsigbar styring. Samtidig vil det gjøre kulturminnevernet til et mer interessant politikkområde regionalt.48

Sitatet illustrerer at det eksisterer et ønske om å få et faktisk politisk handlingsrom i regionene. Det kan bidra til å synliggjøre og øke engasjementet for kulturarv, samt at det kan tenkes at de regionale bevilgningene til kulturminnefeltet vil øke om feltet framstår som mer politisk interessant. I et forvaltningslandskap med begrensede økonomiske ressurser nasjonalt, er et regionalt politisk handlingsrom ofte avgjørende for å få til regionale kulturarvsatsninger – enten det er utstillinger, tilrettelegging, digital formidling eller arrangementer på regionale kulturhistoriske museer eller arkeologiske lokaliteter.

Om vi derimot ser på høringssvarene fra universitetenes kulturhistoriske museer, er bildet annerledes. Det framkommer en bekymring i flere av høringssvarene for at kulturminneforvaltningen vil politiseres av regionreformen. Politisering blir her forstått som noe negativt, snarere enn et mulighetsrom. Kulturhistorisk museum (UiO) er for eksempel bekymret for at det kan oppstå habilitetsutfordringer regionalt. Det stilles spørsmål ved hvorvidt faglige råd vil bli fulgt opp av politisk nivå, samt ved fylkeskommunenes dobbeltrolle som vernemyndighet og utviklingsaktør.49 NTNU Vitenskapsmuseet advarer mot at kulturminnene kan bli viklet inn i lokale utbyggerinteresser.50 Tilsvarende skriver Universitetsmuseet Bergen (UiB) at kulturminneforvaltningen kan bli politisert ved at utvikling prioriteres framfor vern.51 Den landsdekkende interesseorganisasjonen for museer (hvor også universitetenes kulturhistoriske museer er medlemmer), Norges museumsforbund, er også relativt kritisk til regionreformen, og påpeker blant annet at:

Fysisk nærhet mellom kulturminne og vedtaksmyndighet og kortere, forenklede administrative linjer mellom aktører kan i seg selv ikke betraktes som garantister for helhetlig kulturminneforvaltning. Især vil vi peke på betydningen av en tett kobling mellom forskning og forvaltning, at det legges et kunnskapsperspektiv til grunn der natur, klima og kultur [sees] i sammenheng.52

Det er en tydelig tendens i høringssvarene at museene er skeptiske til politisering av kulturminneforvaltningen, og uttalelsen fra Norges museumsforbund illustrerer en generell bekymring for at forskningsbasert kunnskap kan måtte vike for andre (politiske) prioriteringer. Historisk har museene ikke vært direkte involvert i å foreta politiske beslutninger, og har i mindre grad drevet lobbyvirksomhet enn for eksempel frivillige (kulturarv)organisasjoner, og vi kan anta at skepsisen delvis er betinget av dette. Samtidig er det naturlig at universitetenes kulturhistoriske museer ikke bare er spesielt opptatt av en faglig sterk forvaltning hvor ansatte har kulturminnefaglig utdanning, men også en forskningsbasert forvaltning hvor ny kulturhistorisk kunnskap og metodisk kompetanse brukes aktivt i saksbehandling. En slik holdning reflekterer både deres status som sektorens sterkeste kunnskapsprodusenter, samtidig som en forskningsbasert forvaltning er en sentral bærebjelke i deres egen eksistens.

Gjennomgangen viser at de ulike aktørene i forvaltningslandskapet har nokså forskjellig syn på hvorvidt politisering av kulturminnevernet representerer et problem eller en mulighet. Det som i alle tilfeller er klart, er at den nye delegeringen av ansvar vil bidra til at kulturminnefaglige spørsmål kommer nærmere regionale folkevalgte, og i så måte kan regionreformen sees som en demokratisering av kulturminnevernet. Det er derfor interessant å merke seg at høringssvarene i liten grad bruker begrepet «demokratisering», men snarere sentrerer diskusjonen rundt politisering. Den norske politiseringsdiskusjonen synliggjør således hvordan demokratisering av kulturarv også er et samspill mellom forvaltning og politisk styring. Dette gjør at den norske politiseringsdiskusjonen skiller seg fra demokratiseringsdiskusjonene som føres internasjonalt, hvor demokratisering sidestilles med et ideal om en uinnskrenket (individuell) frihet til å delta i diskusjoner om kulturarv – uten at en blander inn forvaltningslandskapet i nevneverdig grad. Om vi derimot ser på begrepet «særlig stor nasjonal verdi» og kritikken av listeføringspraksis, er det større grad av konvergens mellom de norske diskusjonene og den internasjonale litteraturen.

Kulturminner av særlig stor nasjonal verdi

Begrepet «særlig stor nasjonal verdi» ble introdusert i forslaget til forskrift med følgende redegjørelse:

Det innføres en ny kategori kulturminner av «særlig stor nasjonal verdi» som det på grunnlag av bestemte kriterier foreslås at Riksantikvaren er forvaltningsmyndighet for. (…) Departementet mener at kategorien kulturminner av «særlig stor nasjonal verdi» bør favne alle kategorier kulturminner, uavhengig av hvilken fredningsstatus de har. Ved at kulturminnene identifiseres og føres på en liste blir det tydelig hvilke kulturminner Riksantikvaren skal ha forvaltningsansvar for. Riksantikvaren har, for å kunne identifisere kulturminner direktoratet skal beholde forvaltningen av, utarbeidet kriterier (…) Listen (…) skal være dynamisk slik at Riksantikvaren kan vurdere å ta kulturminner ut av listen (…) Det å legge bestemte kulturminner til Riksantikvarens forvaltning forutsetter krav til verdi- og typevurdering og prosess. (…) Formålet med listen er derfor ikke primært å gradere verdien av kulturminner og kulturmiljøer, men å forenkle forvaltningsregimet.53

Til tross for at departementet påpeker at listen ikke primært skal fungere som verdigraderende, påpekes det i høringene at hvis så er tilfellet, er både begrepet «særlig stor nasjonal verdi» og «listeprinsippet» uheldig. Fylkeskommunene mener at begrepet på ingen måte forenkler forvaltningsregimet. De framhever snarere at begrepet er upresist og unødvendig siden man i dag allerede opererer med begreper som lokal verdi, regional verdi, vesentlig regional verdi, nasjonal verdi og høy nasjonal verdi. På tvers av institusjoner påpekes det også at å innføre den nye kategorien kan føre til at en får kulturminner i a- og b-kategorier, hvor det nasjonale vektes høyere enn det regionale.54 Kulturhistorisk museum (UIO) skriver at en liste over kulturminner av særlig stor nasjonal verdi er problematisk, og legger til:

Kulturhistorisk museums hovedinnvending til forslaget om lister er at en listeføring svekker kunnskapsperspektivet, og bidrar til å bekrefte eksisterende historieforståelse og et statisk syn på kulturarv. En liste forutsetter at det finnes en allerede etablert konsensus om hva som er viktig kulturarv og om hva det nasjonale er og bør være.55

Videre vektlegger museet at deres «skepsis til et listeregime innebærer ikke at det ikke skal være rom for en differensiert praksis, tvert imot, men at denne må være dynamisk og i tråd med til enhver tid rådende kunnskapsstatus».56 Dette høringssvaret er i samsvar med den kritikken flere internasjonale kulturarvforskere har framsatt mot listeføring, hvor lister er sagt å representere en nasjonal så vel som vestlig, universell og elitistisk kultur på bekostning av «vanlige» folk.57 Selv om Kulturhistorisk museum er kritiske til listeføring, er det imidlertid andre – som Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen – som er mest bekymret over at bygninger institusjonene eier, ikke er oppført på listen.58 Etterlysningen gir et inntrykk av at det er materielle objekter som er det naturlige omdreiningspunkt i de norske høringsuttalelsene, hvor den materielle kulturarvens iboende verdi prioriteres. Dette står i kontrast til den internasjonale litteraturen og nyere kulturarvkonvensjoner,59 hvor kulturarv i større grad sees som en sosial og kulturell prosess hvor verdi tilskrives objekter, steder eller praksiser.60 Den sosiale verdien blir således like viktig som kulturminners historiske, estetiske og vitenskapelige verdier.61 Til tross for at det i kulturminnelovens formålsparagraf legges vekt på at kulturminnene også vernes som del av vår identitet, og som grunnlag for «opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet»,62 spiller kulturarvens immaterielle side annenfiolin i høringene.

Tilsvarende er det relativt få høringssvar som problematiserer begrepet «særlig stor nasjonal verdi» og den tilhørende listen i lys av nasjonens og det nasjonales plass i framtidens kulturminneforvaltning. Kulturhistorisk museum er inne på temaet i sitatet ovenfor ved å hevde at «en liste forutsetter at det finnes en allerede etablert konsensus om hva som er viktig kulturarv og om hva det nasjonale er og bør være»,63 men generelt forblir nasjonen og det nasjonale en uproblematisert størrelse i de fleste av høringssvarene. Ett av få unntak er høringssvaret fra Norges museumsforbund:

Til tross for at det i høringsnotatet understrekes at listeføringen skal være et dynamisk verktøy, fremstår dette som et statisk kriterium. Her forutsettes at det allerede finnes en etablert konsensus om hva som er viktig og om hva det nasjonale er og bør være («er viktige» og «betraktes som»). (…) I en tid der samfunnsutvikling ses i sammenheng med globale fenomener og med samhandling på tvers av landegrenser, fremstår det som tilbakeskuende å ha «nasjon» og «stat» som kriterier for hva som skal være særlig viktige kulturminner. Kriteriene går på tvers av demokratiserende bevegelser innenfor kulturminne- og kulturarvsfeltet de siste tiårene. Forslaget ser ut til å være ute av takt med de diskusjoner som vitenskapelige og kulturminnefaglige miljøer har ført i årtier – om hva det nasjonale skal bety, og om hvem som har hatt og bør ha retten til å definere det.64

Her identifiserer Museumsforbundet et paradoks i forholdet mellom forskning og forvaltning – noe vi også har antydet ovenfor. I tillegg til Museumsforbundet, er Forskerforbundets en av få institusjoner som problematiserer det nasjonale som selvforklarende størrelse. De hevder at «det kulturelle mangfoldet i landet vårt vil omfatte mange oppgaver som må sies å være av nasjonal interesse, selv om virksomheten ikke er definert med et klart nasjonalt oppdrag».65 En kan hevde at den internasjonale kulturarvforskningen framviser emansipatoriske aspirasjoner på vegnet av «vanlige» folks rett til deltakelse – herunder at ulike etniske grupper skal har rett til å definere egen kulturarv – men slike spørsmål er så godt som fraværende i høringssvarene. Selv om nasjonen som begrep berøres i noen høringssvar, er det de forvaltningsmessige utfordringene som løftes fram. Snarere enn å handle om at listen gir Riksantikvaren definisjonsmakt over det nasjonale, sentreres kritikken først og fremst rundt det faktum at forslaget ikke bidrar til å nå målet om et forenklet og mer helhetlig forvaltningslandskap. Likevel er det den begrepsmessige kritikken som imøtekommes i den nye forskriften: Selv om begrepet «særlig stor nasjonal verdi» er fjernet, skal Riksantikvaren fortsatt ha myndighet til å fastsette hvilke kulturminner direktoratet skal ha ansvar for – det være seg kulturminner som blant annet «a) er særlig viktige for landets kulturhistorie, b) betraktes som viktige nasjonale symboler, c) er knyttet til statsmakten og til utøvelse av statlige funksjoner som er sentrale for hele landet».66

Avsluttende refleksjoner

Som framhevet i innledningen, har målet med artikkelen vært å diskutere regionreformens demokratiseringspremiss opp mot den internasjonale forskningslitteraturen om demokratisering av kulturarv. Med regionreformen som politisk overbygning, har behovet for å rydde i det kulturminnefaglige forvaltningslandskapet blitt del av et større demokratiseringsprosjekt hvis mål er at overføring av oppgaver til regionene skal bidra til økt demokratisering av ulike forvaltningsfelt. Ved første øyekast kan det derfor virke som om det er stor grad av overlapp med den internasjonale forskningslitteraturens vektlegging av demokratisering av kulturarv. Når en derimot går de norske meldingene, Hagenutvalget og forskriftsendringene med tilhørende høringssvar etter i sømmene, ser en konturene av to ganske forskjellige utgangspunkt: I Norge impliserer demokrati og demokratisering å delegere makt og myndighet til folkevalgte organer, mens majoritenen av bidrag innen internasjonal kulturarvforskning i større grad handler om demokratisering i apolitisk og emansipatorisk forstand. Her er det individuelle rettigheter som frontes uten at det står noen folkevalgte organer i veien for egne prioriteringer. Videre kan en merke seg at selv om demokratiseringsbegrepet i liten grad brukes i høringene, kommer demokratiseringsprinsippet likevel til uttrykk i høringinsinstansenes ulike syn på hvordan regionreformen vil bidra til en «politisering» av kulturminnevernet. De ulike synspunktene rundt politisering – som mulighetsrom eller problem – synliggjør imidlertid en av utfordringene ved den internasjonale litteraturens tendens til å behandle demokratisering dikotomt: Når «lekfolk» settes opp mot «forvaltningen», nyanseres og diskuteres gjerne behovet for et mangfoldig syn på første kategori. Mens forskere gjerne problematiserer ulike gruppers nærhet, rettigheter og eierskap til kulturminner, omtales ofte sistnevnte katetori i bestemt form entall – forvaltningen eller byråkratiet. Dette bidrar til å tilsløre at forvaltningen hverken er ett organ eller snakker med én stemme. Ved å tillegge demokratiseringsbegrepets rot – demokrati – mer vekt i den internasjonale diskusjonen, kan en lettere diskutere og nyansere kulturarvforvaltningens rolle i liberale demokratier. Samtidig kan kulturarvforvaltningen i Norge dra nytte av den internasjonale forskningens utvidede demokratisyn i møte med det folkevalgte nivået.

Litteratur

Christensen, Arne Lie 2011: Kunsten å bevare. Om kulturminnevern og fortidsinteresse i Norge. Oslo: Pax forlag.

CoE 2005: Council of Europe Framework Convention on the Value of Cultural Heritage for Society. Council of Europe.

Forskerforbundet 2018: «Høringsuttalelse: regionreformen – ny forskrift om myndighet mv etter kulturminneloven og overføring av andre oppgaver». Klima- og miljødepartementet. Besøkt 12.2.2019. https://www.regjeringen.no/contentassets/f5d01fc9ace1477e838ba45626a07291/forskerforbundet.pdf?uid=Forskerforbundet.

Fremskrittspartiet 2017: «Kulturarv – Partiprogram 2017–2021.» Besøkt 10.02.2019. https://www.frp.no/tema/kultur-og-idrett/kulturarv.

Glørstad, Håkon 2016: «Trends in Scandinavian Cultural Heritage Management in the 2000s.» I Recent Developments in Preventive Archaeology in Europe: Proceedings of the 22nd EAA Meeting in Vilnius, 2016. Red. av Predrag Novaković, s. 81–91. Ljubljana: Ljubljana University Press.

Glørstad, Håkon 2017: «Reformen av kulturminnevernet og det politiske landskapet. Noen betraktninger om estetikk, endetidsfortellinger og ressursavsavn.» Primitive tider 19, s. 7–13.

Hafstein, Valdimar Tr. 2009: «Intangible heritage as a list: from masterpieces to representation.» I Intangible Heritage. Red. av Laurajane Smith og Akagawa Natsuko, s. 93–112. Abingdon, Oxon: Routledge.

Hagenutvalget 2018: «Regionreformen. Desentralisering av oppgaver fra staten til fylkeskommunene. Rapport fra ekspertutvalg.» Besøkt 2019. https://www.regjeringen.no/contentassets/2ac32be8629541259acade7d15d9451e/regionreform---rapport-fra-ekspertutvalget.pdf.

Harrison, Rodney 2010: Understanding the Politics of Heritage, Understanding global Heritage. Manchester: Manchester University Press.

Harrison, Rodney 2013: Heritage. Critical Approaches. London: Routledge.

Holm, Arne, og Trine Myrvold 2012: Forvaltningsmuseenes og NIKUs ansvar og roller i forvaltningen av arkeologiske kulturminner. NIBR-rapport 2012: 30. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).

Hølleland, Herdis, og Joar Skrede 2018: «What’s wrong with heritage experts? An interdisciplinary discussion of experts and expertise in heritage studies.» International Journal of Heritage Studies, s. 1–12. doi: 10.1080/13527258.2018.1552613.

Ibenholt, Karin, Hanne Toftdahl, Kari Kiil, og Christian Grorud 2012: Fylkeskommunen som regional kulturminnemyndighet. Rapportnummer 2012: 24. Vista analyse AS.

Jones, Siân 2017: «Wrestling with the Social Value of Heritage: Problems, Dilemmas and Opportunities.» Journal of Community Archaeology & Heritage 4 (1), s. 21–37. doi: 10.1080/20518196.2016.1193996.

Klima- og miljødepartementet 2000 [1979]: Forskrift om faglig ansvarsfordeling mv. etter kulturminneloven. Klima- og miljødepartementet.

Klima- og miljødepartementet 2018a: «Forslag til ny Forskrift om myndighet mv etter kulturminneloven og overføring av andre oppgaver i forbindelse med regionreformen.» Klima- og miljødepartementet. Besøkt 12.2.2019. https://www.regjeringen.no/contentassets/5ab91fa3a9f348cab13a1d840d53dfb1/horingsnotat_forskrift_om_myndighet_etter_kulturminneloven_180321.pdf.

Klima- og miljødepartementet 2018b: «Høring – regionreformen – ny forskrift om myndighet mv etter kulturminneloven og overføring av andre oppgaver.» Besøkt 25.1.2019. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing--regionreformen--ny-forskrift-om-myndighet-mv-etter-kulturminneloven-og-overforing-av-andre-oppgaver/id2594558/?expand=horingsnotater.

Klima- og miljødepartementet 2019: «Forskrift om fastsetting av myndighet mv. etter kulturminneloven. FOR-2019-02-15-127.» Besøkt 20.2.2019. https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2019-02-15-127.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2006–2007: St.meld. nr. 12 (2006–2007). Regionale fortrinn – regional framtid. Besøkt 12.2.2019. https://www.regjeringen.no/contentassets/12c31b47728b4477885acaa0df245d90/no/pdfs/stm200620070012000dddpdfs.pdf.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2015–2016: Meld. St. 22 (2015–2016) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver. Besøkt 6.2.2019. https://www.regjeringen.no/contentassets/88e9ee4fdabe4cedaa6cfd74cf5cdbcb/no/pdfs/stm201520160022000dddpdfs.pdf.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2018–2019: Meld. St. 6 (2018–2019) Oppgaver til nye regoner. Besøkt 29.1.2019. https://www.regjeringen.no/contentassets/4095feb6db1f4c228552fe41d4d18ff2/no/pdfs/stm201820190006000dddpdfs.pdf.

Kulturhistorisk museum 2018: «Høring – regionreformen – ny forskrift om myndighet mv etter kulturminneloven og overføring av andre oppgaver – Uttalelse fra Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.» Klima- og miljødepartementet Besøkt 30.1.2019. http://www.regjeringen.no/no/dokument/dep/kld/hoeringer/hoeringsdok/2018/horing--regionreformen--ny-forskrift-om-myndighet-mv-etter-kulturminneloven-og-overforing-av-andre-oppgaver/Download/?vedleggId=7f6caa21-2280-4ca2-b486-52e08675be98.

Kulturminneloven 2018 [1978]: Lov om kulturminner. Klima- og miljødepartementet.

Labadi, Sophia 2007: «Representations of the nation and cultural diversity in discourses on World Heritage.» Journal of Social Archaeology 7, s. 147–170. doi: 10.1177/1469605307077466.

Labadi, Sophia 2013: UNESCO, cultural heritage, and outstanding universal value: Value-based analyses of the World Heritage and Intangible Cultural Heritage Conventions, Archaeology in society series. Lanham, Md: Altamira Press.

Lixinski, Lucas 2013: «International Cultural Heritage Regimes, International Law, and the Politics of Expertise.» International Journal of Cultural Property 20 (4), s. 407–429.

Miljøverndepartementet 2012–2013: Meld. St. 35 (2012–2013) Framtid med fotfeste. Kulturminnepolitikken. Besøkt 6.11.2018. https://www.regjeringen.no/contentassets/d188971bddf84055a6e3d2161e6c3ea3/no/pdfs/stm201220130035000dddpdfs.pdf.

Nielsen, Svein Vatsvåg 2017: «Litt av en prosess. 40 år med omorganisering av norsk kulturminnevern.» Primitive tider 19, s. 15–27.

Nordland fylkeskommune 2018: «Høringsuttalelse: Regionreformen. Forslag til ny forskrift om myndighet mv etter kulturminneloven og andre oppgaver.» Klima- og miljødepartementet. Besøkt 30.1.2019. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing--regionreformen--ny-forskrift-om-myndighet-mv-etter-kulturminneloven-og-overforing-av-andre-oppgaver/id2594558/?uid=7ea214c6-f69c-401f-87c9-7d360f732e53.

NTNU Vitenskapsmuseet 2018: «Høringssvar – Regionreformen – ny forskrift om myndighet mv etter kulturminneloven og overføring av andre oppgaver.» Klima- og miljødepartementet. Besøkt 30.1.2019. http://www.regjeringen.no/no/dokument/dep/kld/hoeringer/hoeringsdok/2018/horing--regionreformen--ny-forskrift-om-myndighet-mv-etter-kulturminneloven-og-overforing-av-andre-oppgaver/Download/?vedleggId=cbf4d702-f841-4095-848d-1964ada22c24.

Regjeringen 2018: «Regionreform.» Regjeringen. Besøkt 6.11.2018. https://www.regjeringen.no/no/tema/kommuner-og-regioner/kommunereform/regionreform/id2477186/.

Riksantikvaren 2018: «Riksantikvarens historie.» Riksantikvaren. Besøkt 5.4.2019. https://www.riksantikvaren.no/Om-oss/Riksantikvarens-historie.

Saldana, Johnny 2015: The coding manual for qualitative researchers. 3. utg. Los Angeles/London/New Delhi/Singapore/Washington DC: Sage Publishing.

Schofield, John. 2014. Who needs experts? Counter-mapping cultural heritage, Heritage, culture and identity. Farnham: Ashgate.

Smith, Laurajane 2006: Uses of Heritage. London: Routledge.

SNL 2018: «Riksantikvaren.» Besøkt 5.4.2019. https://snl.no/Riksantikvaren.

SNL 2019a: «‘Demokrati’ – nøkkelord i Store Norske Leksikon.» Besøkt 12.2.2019. https://snl.no/demokrati.

SNL 2019b: «‘Demokratisering’ – nøkkelord i Store Norske Leksikon.» Besøkt 12.10.2019. https://snl.no/demokratisering.

UNESCO 1972: Convention Concerning the Protection of the World Cultural and Natural Heritage. Paris: UNESCO.

UNESCO 2003: Convention for the Safeguarding of the Intangible Cultural Heritage. Besøkt 6.12.2019. https://ich.unesco.org/en/convention.

Universitetet i Bergen 2018: «Høringssvar fra Universitetet i Bergen. Regionreformen – ny forskrift om myndighet mv etter kulturminneloven og overføring av andre oppgaver.» Klima- og miljødepartementet. Besøkt 8.1.2019. https://www.regjeringen.no/contentassets/f5d01fc9ace1477e838ba45626a07291/universitetet-i-bergen.pdf?uid=Universitetet_i_Bergen.

Universitetet i Oslo 2018: «Vedr. forslag til ny Forskrift om myndighet mv etter kulturminneloven og overføring av andre oppgaver i forbindelse med regionreformen.» Klima- og miljødepartementet. Besøkt 8.1.2018.

Universitetsmuseet i Bergen 2018: «Høring – regionreformen – «Forslag til ny forskrift om myndighet mv etter kulturminneloven» og overføring av andre oppgaver i forbindelse med regionreformen. Universitetsmuseet i Bergen.» Klima- og miljødepartementet. Besøkt 30.1.2019. https://www.regjeringen.no/contentassets/f5d01fc9ace1477e838ba45626a07291/universitetsmuseet-i-bergen.pdf?uid=Universitetsmuseet_i_Bergen.

1Klima- og miljødepartementet 2018b. Resultatet av høringen foreligger i ny forskrift som ble kunngjort 18. februar 2019: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2019-02-15-127. Forskriften er foreløpig ikke trådt i kraft.
2Klima- og miljødepartementet 2019.
3Kulturminneloven 2018 [1978]. Kulturminneloven ble til etter at de eldre lovene Lov om fornminner (1951) og Bygningsfredningsloven (1920/1964) ble slått sammen. Kulturminneloven omfatter materiell kulturarv definert i § 2 av loven som: «Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng».
4Klima- og miljødepartementet 2000 [1979].
5I korte trekk er alle kulturminner fra før reformasjonen (1537), samiske kulturminner fra før 1917, stående bygg fra 1537–1649 og skipsfunn eldre enn 100 år automatisk fredet. I tillegg kan det fattes enkeltvedtak for yngre bygninger/anlegg og fartøy. For en ytterligere spesifisering, se kulturminnelovens §§ 4, 14 og 15. Dispensasjon vil i denne sammenhengen si å åpne opp for å gjøre unntak i fredningsbestemmelsene. Det kan for eksempel skje i form av arkeologisk utgravninger.
6Universitetenes kulturhistoriske museer inkluderer Arkeologisk museum (Universitetet i Stavanger), Kulturhistorisk museum (Universitetet i Oslo), Tromsø museum – Universitetsmuseet (UiT – Norges arktiske universitet), Vitenskapsmuseet (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)) og Universitetsmuseet i Bergen (Universitetet i Bergen). De har ansvar for forvaltning av arkeologiske kulturminner og for samlingsforvaltning, forskning og formidling. Som del av universitetene ligger de under Kunnskapsdepartementet.
7Sjøfartsmuseene og de maritimarkeologiske museene inkluderer stiftelsene Bergen sjøfartsmuseum og Norsk sjøfartsmuseum, Stavanger maritime museum (del av Stavanger Museum), Tromsø museum – Universitetsmuseet (UiT – Norges arktiske universitet) og Vitenskapsmuseet (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)). Museene har ansvar for arkeologiske kulturminner under vann. De tre første ligger under Kulturdepartementet, mens de to siste ligger under Kunnskapsdepartementet.
8Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) er et uavhengig forsknings- og kompetansemiljø som får basisbevilgning fra Klima- og miljødepartementet via Norges forskningsråd. Instituttet har blant annet ansvar for utgravninger av automatisk fredete kulturminner fra middelalderen.
9Sametinget tok over ansvaret for kulturminnefeltet fra Samisk kulturminneråd i 2001.
10Kulturdepartementet er tillegg overordnet myndighet for forvaltningen av immateriell kulturarv samt de regionale kulturhistoriske museene.
11Før det var Riksantikvaren eget embete hvis hovedansvar var «å overvåke bevaringen og restaureringen av historisk og kunstnerisk verdifulle gamle bygninger og gjenstander som ikke var underlagt museene» (SNL 2018). Med direktoratstatusen fikk Riksantikvaren «delegert det overordnete, faglige ansvaret for kulturminneforvaltningen» (Riksantikvaren 2018).
12Glørstad 2016; Nielsen 2017.
13Se for eksempel Christensen 2011; Glørstad 2016, 2017.
14Miljøverndepartementet 2012–2013, s. 67–72.
15Ibenholt et al. 2012.
16Holm og Myrvold 2012.
17Ibenholt et al. 2012, s. 42.
18Jf. Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2006–2007.
19Ibenholt et al. 2012.
20Holm og Myrvold 2012, s. 13.
21Regjeringen 2018.
22Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2015–2016, s. 6.
23Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2015–2016.
24Hagenutvalget 2018.
25Hagenutvalget 2018, s. 131–132.
26Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2018–2019.
27Klima- og miljødepartementet 2018b.
28Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2018–2019, s. 24.
29Klima- og miljødepartementet 2018b.
30Saldana 2015, s. 3–4.
31Saldana 2015, s. 5.
32Saldana 2015, s. 9.
33I dag brukes også begrepet Critical Heritage Studies (CHS) eller kritiske kulturarvstudier.
34Smith 2006.
35Smith 2006, s. 4 og 11.
36Harrison 2010, s. 10.
37Harrison 2010, s. 11.
38UNESCO 1972.
39Labadi 2007, 2013.
40Hafstein 2009.
41Schofield 2014.
42Jones 2017.
43Harrison 2013, s. 223–224; Lixinski 2013.
44SNL 2019a.
45SNL 2019b.
46Se Hølleland og Skrede 2018 for en utdypende diskusjon.
47Fremskrittspartiet 2017.
48Nordland fylkeskommune 2018.
49Kulturhistorisk museum 2018.
50NTNU Vitenskapsmuseet 2018.
51Universitetsmuseet i Bergen 2018.
52Norges museumsforbund 2018.
53Klima- og miljødepartementet 2018a, s. 4–5.
54Se for eksempel Kulturhistorisk museum 2018, Nordland fylkeskommune 2018, Arkeologisk museum 2018, Norges museumsforbund 2018.
55Kulturhistorisk museum 2018.
56Kulturhistorisk museum 2018.
57Se f.eks. Smith 2006, s. 97; Hafstein 2009; Harrison 2010.
58Universitetet i Oslo 2018; Universitetet i Bergen 2018.
59Se f.eks. UNESCO 2003; CoE 2005.
60Harrison 2010, s. 25.
61Jones 2017, s. 23.
62Kulturminneloven 2018 [1978], § 1.
63Kulturhistorisk museum 2018.
64Norges museumsforbund 2018.
65Forskerforbundet 2018, s. 2, vår kursivering.
66Klima- og miljødepartementet 2019, §2–6.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon