Det selvbevisste blikket til butikkmedarbeider Thea Emilie Løchøe på forsidefotoet fra 1908 var det første som fanget oppmerksomheten min i møtet med denne boka. Vanligvis ser jeg knapt på fagbøkenes forsidebilder, men her kom jeg meg ikke unna. Bildeomslaget kan brettes ut, og eieren av den aktuelle trikotasjeforretningen i Ålesund, Ole Holte, er forvist til omslagets bakside. Over hodet til Thea ruver hovedtittelen på boka: «Nasjonens velstand». Både tittel og omslagsbilde er velvalgt som en introduksjon til Pål Thonstad Sandviks bok om norsk økonomisk historie fra 1800 til 1940. Sandvik er professor ved Institutt for historiske studier, NTNU.

Bokas tittel refererer selvsagt til Adam Smiths klassiske verk Nasjonenes velstand fra 1776 der hovedtemaet er økonomisk vekst og der markedets betydning for denne veksten understrekes. Dette er naturligvis sentrale temaer også i Sandviks bok.

At en kvinnelig arbeider er blitt bokas forsidepike mens en mannlig kapitalist er gjemt på omslagets bakside, kan ses på som en programerklæring om å følge opp to temaer: For det første, hvordan kvinnene fra slutten av 1800-tallet ble trukket tettere inn i markedsøkonomien, og for det andre, hvordan den nye velstanden ble fordelt – i hvilken grad den økonomiske veksten også kom de fattige og arbeidsfolk til gode. Det er ingen overraskelse at Thomas Pikketys bok Capital in the Twenty-First Century fra 2014 er å finne i litteraturlisten. Kjønnshistoriske og sosialhistoriske perspektiver er altså integrert i teksten i større bredde enn i mange tidligere lære- og introduksjonsbøker i økonomisk historie.

Nye vinklinger og perspektiver fra samtidens historieforskning er en grunn i seg selv til skrive norsk økonomisk historie på nytt. Å formidle ny empirisk forskning er en like opplagt grunn. For å si det som det er: Mange som har arbeidet med økonomisk historie og næringslivshistorie de siste tiårene, kan glede seg over å se gode kollegers og egne arbeider bli brukt og drøftet i denne boka. I tillegg er Sandvik fortrolig med relevant og nyere internasjonal forskning. Det bidrar til at komparative perspektiver hyppig trekkes inn i Sandviks drøftinger. Utviklingen i Norge sammenliknes særlig med forholdene i de øvrige nordiske landene, men innimellom også med den bredere industrialiseringen og moderniseringen de to siste hundreårene.

De fleste som har hatt med samtidens forlagskonsulenter å gjøre, får rådet om å formulere klare problemstillinger og temaer, både for bok og for kapitler. Sandvik må være alle forlagskonsulenters drøm. I introduksjonen får vi presentert seks hovedtemaer eller utviklingstrekk, riktignok kanskje to–tre for mye. Og: «Dette kapitlet handler derfor om fire hovedspørsmål», heter det for eksempel i innledningen til kapitlet om perioden 1875–1905. Hvert av kapitlene ender dessuten opp med gode, konkluderende betraktninger. Boka har også andre pedagogiske grep. Ikke minst fungerer introduksjonen og avslutningskapitlet godt. Den engelske presten og økonomen Thomas Robert Malthus er hovedperson i introduksjonen. I 1799, nettopp ved inngangen til perioden som boka dekker, var Malthus en måneds tid i Norge for å samle informasjon om de økonomiske forholdene. Sandvik bruker Malthus’ besøk som bakgrunn for å presentere sine seks hovedtemaer. Hovedpersonen i avslutningskapitlet er Einar Gerhardsen. Gerhardsens oppvekst på begynnelsen av 1900-tallet tas som utgangspunkt for å diskutere bedringen i levestandard, resultatet av den økonomiske og politiske utviklingen etter Malthus’ besøk. Men Gerhardsen brukes også for å peke framover, til politikken etter 1945 som «ble ledet av statsminister Einar Gerhardsen, mannen som altså hadde vokst opp med tre brødskiver med margarin i Oslos arbeiderstrøk på begynnelsen av 1900-tallet.» Er dette en «cliffhanger»? Vurderer Sandvik å komme med et bind 2 av Nasjonens velstand? Det ville vært spennende!

Foruten introduksjons- og avslutningskapitlet er boka delt kronologisk i sju perioder, med markerte årstall for å vise start og avslutning av periodene. Det fungerer forholdsvis greit, selv om det alltid er problematisk å dele opp flere parallelt løpende økonomiske, politiske og sosiale prosesser i separate biter. Første verdenskrig har riktignok fått et eget kapittel, samtidig som kapitlet «Fossekraft og folkestyre» på sentrale tematikker dekker hele perioden 1905–1920. Noen historikere velger å sløyfe årstallene i overskriftene for å tillate seg større fleksibilitet med hensyn til når ulike temaer blir påbegynt og avsluttet. Jeg tror dette ville vært et bedre valg. Andre velger et større innslag av emnedeling over lengre perioder. Da blir det lettere å få tak i hvordan de indre bransjelogikkene henger sammen over tid. Men her er det ingen fasit.

Har Sandvik et eget, overordnet og syntetiserende grep som strukturerer framstillingen? I hvert fall ikke noe som er tydelig og eksplisitt. De økonomiske konjunkturene, sammen med de sentrale skiftningene i den politiske økonomien, ordner presentasjonen av stoffet og periodiseringen. På den siden får vi høre om andre historikeres syntetiserende grep. Francis Sejersteds «demokratisk kapitalisme» trekkes inn og drøftes. Det samme gjelder Rune Slagstads «en statlig iscenesatt kapitalisme» og «venstrekapitalismen», Fritz Hodnes tese om «eksportledet vekst» og Inge Krokanns «det store hamskiftet».

Kanskje er det viktigere for en introduksjons- og lærebok å gi en oversikt over eksisterende forsøk på synteser enn å presentere sine egne? Men jeg er ikke så sikker. En av de pedagogisk mest vellykkede introduksjoner til norsk økonomisk historie på 1800-tallet, begynte sitt liv som et kompendium i 1969. Forfatteren var Francis Sejersted. Stensilen er senere blitt raffinert og utgitt i ulike former og er nå ett av kapitlene i boka Demokratisk kapitalisme, sist revidert i 2002. Kapitlet heter «En teori om den økonomiske og teknologiske utviklingen i Norge i det 19. århundre». Her sammenfattes det meste av 1800-tallets økonomiske utvikling i to kapitler: «Presset fra markedene» og «Presset fra produksjonssiden». Så hevder Sejersted, litt frekt, at den industrikapitalistiske struktur og dynamikk som ble skapt på 1800-tallet, også har karakterisert Norge på det meste av 1900-tallet. Her får vi et enkelt og overordnet perspektiv på utviklingen, og påstander som egger både lærere og studenter til refleksjon og diskusjon.

I Sandviks litteraturliste finner vi også Francis Fukuyamas bok The Origins of Political Order fra 2011. Fukuyama er opptatt av forutsetninger for stabile statsordninger og forholdet mellom det institusjonelle grunnlaget for staten på den ene side, og modernisering, velstand og demokrati på den annen. Uten at det for øvrig er noen henvisninger til Fukuyama i boka, skjønner vi at Sandvik har fått impulser fra Fukuyamas problematikk og bøker. Skulle det komme en ny utgave av den leseverdige og kunnskapstunge boka til Sandvik, så kanskje et overordnet perspektiv kunne hentes fra den internasjonale diskursen Fukuyamas bøker har utløst. Norge er jo ikke bare et bemerkelsesverdig rikt land, men har også en rimelig velfungerende statsmakt og stabile politiske institusjoner.