Historikerens arbeidsmåter etterlater ingen tvil om hva som er hovedtema i denne utgivelsen, verken i navnet eller i gavnet. Boken gir en grundig og praksisorientert innføring i ulike metodiske framgangsmåter innenfor historiefaglig forskning, og refleksjoner rundt historiefagets vitenskapelighet utgjør en rød tråd. Redaktørene Leidulf Melve og Teemu Ryymin har selv skrevet flere kapitler, i tillegg til bidrag av Jørgen Bakke, Knut Grove, Jan Heiret, Eivind Heldaas Seland og Arne Solli, som alle er tilknyttet historiefaglige forskningsmiljøer i Bergen.

Som bokomslaget slår fast: «Arbeidsprosessen står i sentrum». Vektleggingen av praktisk gjennomføring av metodisk arbeid gjør at denne boken skiller seg noe fra andre bøker som er mye brukt i teori- og metodeundervisning, eksempelvis Å gripe fortida (Andresen, Rosland, Ryymin og Skålevåg, 2015) og Fortida er ikke hva den en gang var (Kjeldstadli, 1999). Der de nevnte utgivelsene diskuterer metode fra et teoretisk perspektiv, er Historikerens arbeidsmåter en bok som forklarer forskningsprosessen skritt for skritt. Til tross for historiografiske betraktninger underveis i boken behandles teori i mindre grad, og de fleste kapitlene er lite begrepstunge. Der forfatterne ikke skriver utdypende om et tema, henviser de til relevant litteratur i fotnotene.

Melve og Ryymin innleder med to kapitler som diskuterer forskningsprosessens startfase, nemlig hvordan formulere de gode spørsmålene og hvordan foreta kildeutvalg, valg av arbeidsmåte og tilnærming. Gjennomgående stikkord her er systematikk og bevisste valg, både når det gjelder å formulere en fruktbar og avgrenset problemstilling, skaffe seg oversikt over forskningsstatus, og ikke minst i arbeidet med kildeutvalg. En garvet historiker vil etter mange års arbeid ha internalisert den systematiske arbeidsmåten Melve og Ryymin beskriver her, og det er derfor interessant å lese hvordan de framstiller denne prosessen på en tilgjengelig og forståelig måte.

Videre følger Melve opp med et kapittel om kildekritikkens historiske utvikling. Dette kapitlet er bygd opp som en historiografisk gjennomgang, som samtidig definerer grunnleggende begreper knyttet til kildekritiske vurderinger. Begreper som primær- og sekundærkilde, første- og andrehåndskilde, levning og beretning forklares ved bruk av konkrete eksempler, og spesielt bruken av kilder som beretning eller levning problematiseres godt gjennom Hamarkrøniken som kasus. Mine erfaringer fra metodeundervisning tilsier at dette er noe studenter strever med å forstå, da de ofte leser skriftlige kilder først og fremst som beretning. Melve nevner også debatten knyttet til skillet mellom beretning og levning, der disse begrepenes nytteverdi ble problematisert i forbindelse med den språklige vendingen i historiefaget (s. 41f), men Melve selv skriver ingenting om hvorvidt skillet mellom disse begrepene faktisk bør sees som fruktbart.

De seks følgende kapitlene presenterer ulike metodiske arbeidsmåter, og de forklarer hvordan metodene kan anvendes ved å utføre ulike tolkningsarbeid underveis i boken. Ryymins kapittel om tekstanalyse presenterer blant annet en svært lettfattelig forklaring på den hermeneutiske sirkel, og illustrerer tydelig betydningen av kontekstualisering ved bruk av en ukebladartikkel om «den hvite rase» fra mellomkrigstiden (s. 48ff). Representasjonsanalyse og diskursanalyse er også ryddig forklart og illustrert.

Melve følger opp med et kapittel om ulike former for komparativ metode. I tillegg til å beskrive sin egen komparative analyse knyttet til arbeidet med boken Globalhistoriografi, redegjør Melve for ulike forklaringsmodeller. I gjennomgangen av forskjellige former for sammenlignende analyse, forklares ulike begreper studentene bør anvende når de sammenligner. Eksempler på dette er synkron og diakron sammenligning (s. 74ff). Ved å introduseres for disse begrepene, oppfordres studentene til å være bevisste på hva de faktisk gjør underveis i forskningsprosessen, samtidig som de får det begrepsapparatet som trengs for å forklare dette i skriftlige oppgaver.

Arne Solli skriver om kvantitativ metode ved bruk av konfirmantlister. Solli er klar på at kontekst er sentralt også i kvantitative studier, og framhever i likhet med sine medforfattere viktigheten av en kildekritisk tilnærming til historisk tallmateriale: «Tal er ikkje nøytrale, men eit internasjonalt språk basert på ti teikn. Kritisk lesing av tal er derfor like viktig som for andre tekstlege framstillingar» (s. 93). Sollis poeng her er viktig og relevant for historiestudenter, men også for alle andre som forholder seg til framstillinger av kvantitativ forskning, enten det er i form av tall presentert i en VG-artikkel eller tabeller i fagbøker.

Knut Grove og Jan Heiret skriver om innsamling og bruk av muntlige kilder, og jeg mener dette kapitlet vil være svært nyttig for studenter som planlegger å bruke intervjumateriale eller tradisjonsstoff som kilder i bachelor- eller masteroppgave. Grove og Heiret beskriver godt forarbeidet en historiker bør gjøre i forkant av intervju, i tillegg til selve intervjuprosessen og bearbeidingen av råmaterialet. De diskuterer ulike kildekritiske utfordringer knyttet til muntlige kilder og redegjør for forskningsetiske hensyn som må tas, deriblant skriftlig samtykke fra informanter og meldeplikt til NSD.

Eivind Heldaas Selands kapittel om materielle kilder og Jørgen Bakkes kapittel om multimediale levninger utgjør kanskje den delen av boken som skiller seg mest fra de mer tradisjonelle historiefaglige metodebøkene. Historikerens arbeidsmåter vier materiell kultur og fysiske omgivelser som kilder betydelig plass, og åpner i så måte for at studentene kan få et bredere perspektiv på hva som kan benyttes som kilder. Seland og Bakke benytter begrepet agency, eller agens, et begrep som ikke er mye diskutert i eldre norske metodebøker. Agens-begrepet blir i denne sammenhengen forklart som gjenstanders og steders handlingspotensial, nærmere bestemt handlingspotensial i form av betydningen mennesker har tillagt dem. Seland skriver: «Agens må ikke forveksles med bevissthet eller vilje, men innebærer bare potensial for å få noe til å skje» (s. 152). Bakke beskriver agens som «objektets aktørstatus» (s. 175). Introduksjon av dette begrepet kan sees som en av bokens styrker, da det er et interessant eksempel på hvordan begreper og perspektiver fra andre fagområder som arkeologi og kunsthistorie kan nyansere studenters kildeforståelse. Samtidig stusser jeg som leser over at begrepet ikke beskrives i de tidligere kapitlene, både med tanke på bokens koherens og begrepets relevans. Objektets agens vil være vel så relevant i arbeidet med ulike former for skriftlige kilder, og kan kanskje framheves som noe studentene kan reflektere rundt i enhver kildeanalyse? Som leser forstår jeg også Selands og Bakkes definisjoner av agens-begrepet som til dels forskjellige. Her er Selands definisjon tydeligere, da «objektets aktørstatus» kan (som Bakke selv påpeker) forstås som at objekter har en form for agens utenfor menneskers bruk og forståelser.

Spesielt i Bakkes kapittel finner jeg noen begreper som for meg er nokså ukjente i en historiefaglig sammenheng. Begrepet multimedial, som er slående likt multimodal, framstår som noe utydelig. Bakke forklarer multimediale levninger som «[...] en type historiske levninger som omfatter skrift, bilder, materiell kultur og i en viss forstand også muntlighet» (s. 171). En tydeliggjøring av forskjellen mellom media og modus i denne sammenhengen hadde nok vært nyttig for både ferske og viderekomne studenter, da innholdet i disse begrepene ikke nødvendigvis er selvsagt.1

Bokens to siste kapitler består i all hovedsak av refleksjoner knyttet til historievitenskapelige utviklingstrekk, og avsluttes med betraktninger omkring historieforskningens betydning i dagens kunnskapssamfunn. Melves bruker fire historikeres forord eller fortaler som eksempel på hvordan kildekritisk forståelse har utviklet seg gjennom nærmere 800 år, med utgangspunkt i et funksjonelt kildebegrep. Han begynner med Snorres fortale i Heimskringla, før det deretter foretas et stort tidssprang fram til Peter Andreas Munchs materielle kildebegrep slik han formidlet det i Det norske folks historie. Videre diskuteres Jens Arup Seips forståelse av kildekritikk og kritisk empirisme med utgangspunkt i Utsikt over Norges historie. Avslutningsvis diskuteres Hilde Gunn Slottemos forord i boken Skedsmo som eksempel på kildekritikk etter den språklige vendingen. Her illustrerer Melve godt hvordan historieskriving i løpet av flere århundrer har blitt i økende grad systematisk, men også hvordan synet på vitenskapelighet og historisk sannhet har endret seg.

Særlig Slottemos forord er interessant, der hun skriver: «I Skedsmo-historia har jeg forsøkt å være tydelig på at min posisjon og plassering – som nettopp hvit, akademisk middelklassekvinne – kan ha betydning for den forskningen jeg utfører [...]» (s. 211). Dette aspektet ved nyere historieskriving er noe forfatterne også underveis i boken framhever, nemlig at historikerens egne erfaringer og forforståelse påvirker forskningen på ulike vis. Allikevel tar ikke forfatterne tak i et sentralt poeng fra Slottemos forord, nemlig at kjønn (blant annet) kan spille en rolle. Jeg undres derfor litt på hvorfor kjønn ikke diskuteres mer i denne boken, bortsett fra som analytisk kategori i Sollis kvantitative undersøkelse. I motsetning til Slottemo, uttrykker ikke forfatterne en bevissthet rundt det faktum at de er syv mannlige historikere som har skrevet boken. Det er ikke sikkert forfatternes kjønn er av stor betydning i dette arbeidet, men jeg mener en refleksjon rundt mulighetene for at det kan ha påvirket forfatternes perspektiver og valg er relevant, også i en metodebok.

Jeg mener boken som helhet vil fungere godt både som introduksjonsbok for nye studenter og som en håndverksmanual for viderekomne studenter, men den har noen praktiske svakheter. Noe så tilsynelatende trivielt som et mangelfullt stikkordsregister kan virke demotiverende på studenter underveis i et oppgavearbeid, og det er flere sentrale fagbegreper som mangler. Begreper som primær- og sekundærkilde, hermeneutikk og narrativ er utelatt fra registeret, og det er derfor merkelig å finne ordene drikkekopp og Nestors kopp registrert her. Ikke til forkleinelse for Bakkes nyttige eksempler på multimediale levninger, som jo er nøye diskutert i boken, men jeg vil tro studentene behøver konkrete fagbegreper før de trenger å referere til antikke drikkekopper. Dette er selvsagt ikke mangler som svekker boken som helhet og kan enkelt rettes opp i neste utgave.

Det er ingen tvil om at Historikerens arbeidsmåters oversiktlige struktur og lettleste språk gjør den godt egnet som pensum i innføringsfag i historiefagets teori og metode. Jeg vil også hevde at boken er interessant lesning for mer viderekomne studenter så vel som ferdigutdannede historikere. Til tross for at den tidvis bærer preg av å være en slags antologi, er den røde tråden tydelig: Alle kapitlene vektlegger historiefagets vitenskapelighet i form av kildekritikk, kontekstualisering, systematikk og transparente arbeidsmåter. Redaktørene skriver: «Etter vår oppfatning vil kildekritikken ha en viktig rolle også i fremtiden. Dette har å gjøre med den samfunnsrollen – eller kanskje rettere, det samfunnsansvaret – som hviler på historikeren» (s. 214). Historikerens ansvar og historiefagets kildekritiske tradisjon er framtredende tema i boken, samtidig som forfatterne i stor grad har lyktes med å opprettholde det praksisorienterte perspektivet. Det blir spennende å bruke denne boken i undervisning framover. Jeg tror også at kildekritikken vil fortsette å være viktig, og mener denne boken gir god innsikt i hva kildekritikken innebærer og hvorfor den er en nødvendig del av historikerens arbeidsmåter.