Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Ville vekster til hverdags og fest

Endringer i matkulturen i sørnorske bygder 1850–1950
Wild Growths and Herbs for Ordinary and Special Occasions
Changes in food culture of rural Southern Norway 1850–1950
Etnolog, Akademiet videregående skole/Lillesand by- og sjøfartsmuseum

This article pertains to the Great Transformation, and its impact on the use of wild plants and herbs for food in rural areas of southern Norway. To shed light on the subject, this article frequently uses the collected answers of relevant questionnaires from Norsk Etnologisk Gransking (NEG). By using some specific examples from the questionnaires, the article attempts to illustrate the impact of the Great Transformation on different villages and societies. This is achieved by comparing the difference between those societies early connected to modern forms of communications, and those more outlying villages and hamlets impacted by the modern world at a much later date. By investigating the usage of a certain set of selected dishes and beverages containing wild herbs and plants, the article can provide concrete examples on how the Great Transformation of Norwegian rural societies impacted their need of and access to certain ingredients.

Innledning

I det førindustrielle bondehusholdet bestod kostholdet på landsbygda i Sør-Norge hovedsakelig av få og enkle matvarer som salt kjøtt og fisk, samt melk- og kornprodukter.1 Selv om disse produktene utgjorde hovednæringen, ble det også spist frisk frukt og grønnsaker i sommerhalvåret, samt bær, nøtter og andre ville vekster som folk samlet inn fra naturen. Ville planter ble hovedsakelig benyttet i sommerhalvåret eller til drøying av mat i krig og uår, men inngikk også som en del av det vanlige kostholdet til både mat og drikke i frisk og konservert tilstand.

Fra midten av 1800-tallet skjedde det imidlertid store endringer som rokket ved bondesamfunnet slik folk kjente det, hvor flere tradisjoner måtte vike for nye impulser som en følge av det Inge Krokann kalte Det store hamskiftet.2 Denne artikkelen vil derfor gå i dybden på hvilke konsekvenser endringsprosessene fikk for hverdagsliv og matkultur i det gamle bondesamfunnet i Sør-Norge. Samtidig vil det fokuseres på hvordan folk samhandlet med endringene som skjedde i samfunnet rundt dem. Sentrale spørsmål artikkelen forsøker å berøre er derfor følgende: Hvordan ble ville vekster brukt i mat og drikke på 1800-tallet? Hva gjorde endringene i bondesamfunnet med tradisjonell bruk? Hvilke endringer er det snakk om, og skjedde endringene samtidig i alle sørnorske bygder?

For å finne ut av problemstillingene, har jeg gått inn i Krokann og hamskiftedebattene og samtidig sett på spørrelistesvar fra Norsk etnologisk gransking (NEG). Betegnelsen «ville vekster» er i denne artikkelen brukt om urter og plantedeler av trær, lyng, og busker, hvor ville frukter, bær og havplanter ikke er tatt med. Artikkelens empiriske materiale er hentet fra min masteroppgave fra 2016, om bruk av ville vekster til mat før og nå.3 Her ble svarmaterialet til NEG benyttet for å finne informasjon om bruk på 1800-tallet, hvor jeg kom over mange beskrivelser av hvordan tradisjonelle bruksområder etter hvert måtte vike for nye impulser. Materialet i masteroppgaven har derfor vært utgangspunkt for denne artikkelens tematikk, og behandlet mer inngående. Selve grunnlaget for artikkelens analyse om konsekvensene for endringer i bruk, hviler på empiriske eksempler fra svarmaterialet til NEG.

Spørrelistesvar fra NEG som empirisk materiale

For å fremheve sentrale argumenter i analysen, er det tatt med konkrete eksempler på spørrelistesvar hentet fra spørrelistematerialet til Norsk etnologisk gransking (NEG). Det kulturhistoriske arkivet NEG ble stiftet i 1946 ved Norsk Folkemuseum, og har til oppgave å samle inn og bearbeide opplysninger om den norske folkekulturen. I starten var temaene for spørrelistene knyttet til den gamle bondekulturen, hvor faste hjemmelsmenn svarte på vegne av bygda. Fokuset utvidet seg etter hvert fra 1960-tallet til flere temaer omkring kulturelle fenomener fra samtid og nær fortid, hvor privatpersoner i dag svarer på vegne av seg selv ut fra egne minner.4

NEG-materialet dreier seg hovedsakelig om minnemateriale, og ifølge Ann Helene Bolstad Skjelbred skulle svarene dokumentere fenomener så langt tilbake i manns minne som mulig.5 Både informantenes og eldre medhjelperes kunnskaper og minner om fenomener så langt tilbake som til 1850-tallet, var en viktig ressurs for å kunne supplere allerede kartlagt informasjon om emnet som ble undersøkt hvor historiske kilder ikke strakk til. Spørrelistene som er benyttet i denne artikkelen er blant de første som ble utformet av NEG. Det skjedde i en periode hvor fokuset var rettet mot faktaopplysninger og spørsmålene ikke ga rom for informantenes egne tolkninger av hvert enkelt fenomen. I motsetning til dagens spørrelister hvor individuelle erfaringer og holdninger skal dokumenteres, ble spørrelistene før 1970 utformet for å dokumentere regional kunnskap. Dagens spørrelistemateriale har en utforming som gjør at de ikke kan brukes som kilde for fakta på samme måte som det eldre materialet som er benyttet i denne artikkelen. Spørrelister er i stor grad brukt som kildemateriale hvor datidens kunnskaper og opplysninger om ulike hendelser er faktasjekket opp mot andre kilder om samme emne.

Svarmaterialet til NEG er sortert i mapper under fylker og plassert etter kommuner, og svarene tilhørende hvert tema er nummerert etter når svarene er mottatt. Denne artikkelen har tatt utgangspunkt i svar fra informanter bosatt i fylker sør for Trøndelag. Eksemplene som er valgt ut til artikkelen, er hentet fra svarmaterialet til seks utvalgte spørrelister som ble utformet mellom 1947–1956 og stort sett besvart innenfor de nærliggende år. Tittel og nummer på de utvalgte spørrelistene er følgende: NEG 4 Baking, NEG 10 Lynging og mosing, NEG 25 Ymse matsortar og matlaging, NEG 28 Drikk til maten til kvardags, NEG 35 Ølbrygging og NEG 69 Tettemelk og forrådsmelk. De ulike svarene som er benyttet, er henvist til med nummer på spørreliste og svar.

Først og fremst ble det tatt utgangspunkt i spørreliste nummer 25, 28 og 69 og spørsmål som angikk ville vekster. Etter hvert som de tilhørende svarene ble gjennomgått, kom det frem fortellinger som gjorde det relevant å undersøke svarene til andre spørsmål fra samme liste. For eksempel ble spørsmål om te av hjemlige planter fra spørreliste nr. 28, utvidet til spørsmål om kaffe og øl. Svarene fortalte også om tema som gjorde det relevant å undersøke andre spørrelister. Eksempelvis ble spørsmål om viltvoksende planter fra spørreliste nr. 25 utvidet til å undersøke spørreliste nr. 10 om lynging og mosing og spørreliste nr. 4 om baking, med tilhørende spørsmål om nødbrød og sanking av mose i nødsår. Til slutt ble svarene til spørsmål som tok for seg når og hvorfor bruken minsket i omfang, gjennomgått fra samtlige spørrelister.

Informantene som besvarte spørsmålene var hovedsakelig født mellom 1870 og 1920, og benyttet seg også av informasjon gitt av eldre familiemedlemmer eller bekjente. Da de fleste av informantene var eldre enn 50 år, kunne svarene dermed gi informasjon om bruk av ville vekster til mat helt tilbake til 1800-tallet, hvor flere av informantene kunne huske tilbake til sin egen barndom og hvilke planter som ble brukt. Det innsamlede materialet om matskikker er på den måten en viktig kilde til kunnskap om endringene i norsk matkultur, som følge av det store hamskiftet på 1800-tallet.

Det store hamskiftet – avgjørende faktorer for endring

Fra midten av 1850-tallet skjedde det store endringer som skulle få konsekvenser for det gamle bondesamfunnet slik folk kjente det. Allerede rundt århundreskiftet 1900 var mange gamle praksiser i ferd med å byttes ut med nye impulser. For å kunne belyse hvordan disse endringene påvirket bruk av ville vekster til mat og drikke, vil de viktigste faktorene for endring bli gjennomgått. Deretter de sentrale delene av hamskiftedebatten som har pågått i senere tid.

Begrepet Det store hamskiftet blir brukt om moderniseringsprosessene i siste halvdel av 1800-tallet, og spesielt om endringene i jordbruket. Ifølge Krokann var det bøndenes økende avhengighet til storsamfunnet som medførte en gradvis oppløsning av det gamle bondesamfunnet.6 Med gjennombruddet for frihandelsprinsippet kunne handelen foregå friere, og flere landhandlerier vokste frem i bygdene. Som følge av den industrielle revolusjon og den påfølgende økningen i industri, vokste det frem flere byer, og bøndene kunne nå knytte seg tettere opp mot markedsøkonomien. Bedre kommunikasjon i form av veier, jernbane, dampskipsruter, post og telegraf ga også et gjennombrudd for salgsjordbruket og markedsøkonomien, med økt handelsvirksomhet omkring skysstasjoner og jernbanestasjoner.7

Det ble også lettere tilgang på billig korn fra utlandet, noe som førte til en overgang fra kornproduksjon til feavl for landets bønder, som igjen økte melkeproduksjonen. Fellesmeieriene og smøreksportforeningene ble bedre organisert, samtidig som nye arbeidsbesparende maskiner som slåmaskinen ble tatt i bruk. Med den nye ordningen i landbruket ble arbeidet lettere, noe som var desto viktigere etter som flere flyttet til byene eller utvandret til Amerika og det var mindre arbeidshjelp å få på gårdene. Skolevesenet og formelle organisasjoner, slik som avholdsorganisasjoner og religiøse lag, fikk også større betydning i bygdene – dette som følge av at de overtok fellesskapsfunksjoner vedrørende arbeidsliv og fritid, hvor nedarvede tradisjoner gradvis ble mer erstattet.8

Nyere perspektiver på begrepet «Hamskifte»

Begrepet Det store hamskiftet som Krokann tok i bruk har fått en sentral plass i norsk historisk forskning, og flere historikere har i etterkant diskutert hvorvidt begrepet er dekkende for endringsprosessene. Det var særlig de økonomiske sidene av endringene som var gjenstand for debatt i første omgang. Mange har sett endringene som en tydelig overgang, mens andre har sett dem som en pågående prosess som startet med markedstilknytning allerede på 1600- og 1700-tallet.9

Når det gjelder nyere perspektiver på hamskiftet, tar Anna Tranberg og Knut Sprauten i boken Norsk bondeøkonomi 1650–1850 for seg bondeøkonomien i det førindustrielle bondesamfunnet.10 Der fremhever de hvordan forestillingen om et hamskifte var en fiksjon, da bøndene lenge før 1850 produserte både for salg og selvforsyning. Tranberg og Sprauten mener heller at vektleggingen på salgsjordbruk endret seg over tid, avhengig av blant annet tilgang på ressurser og avstand til handelssteder. Brynjulv Gjerdåker hadde lignende argumenter hvor han mente at det ikke skjedde et tydelig hamskifte i bondesamfunnet.11 Kåre Lunden derimot, hevdet at det ikke fantes noe salgsjordbruk i det før-industrielle bondesamfunnet, men at bøndene kun drev handel hvis det var helt nødvendig.12

De fleste historikere er enige om at det skjedde en overgang til en mer markedsrettet produksjon på midten av 1800-tallet. Uenighetene dreier seg i hovedsak om hvorvidt overgangen var stor nok til å karakteriseres som et hamskifte, eller om endringene skjedde gradvis. Nedenfor er svarmaterialet til NEG brukt til å vise i hvilken grad endringene kan karakteriseres som et hamskifte.

Hamskiftet i bruken av ville vekster til mat

Ville urter og planter ble før 1900 spesielt benyttet i større kvanta til menneskeføde under uår, men også utenom krisetider. Sett i lys av NEG-materialet, har ville vekster i frisk tilstand vært et viktig tilskudd til det ensformige kostholdet i lange tider, etter en lang vinter uten tilgang på friske kultiverte grønnsaker. Særlig barn lette etter friske ville vekster å spise, og på Vestlandet gikk barna ekstra høyt til fjells for å finne kvannstilker å tygge på. Andre vekster som ble spist i frisk tilstand var for eksempel skuddene av geitrams, stilken av høymol, unge planter av marinøkkel, modne erter av fuglevikke, rødkløverblomsten, roten av sisselrot, samt både stilk og blader av syre.13 Det ble laget retter og drikker basert på friske vekster, slik som suppe og tettemelk, men bare i en begrenset periode på vår og forsommeren. Resten av året ble ville vekster som var tørket for oppbevaring over lengre tid tatt i bruk i mat og drikke.14 På den måten var ville vekster en del av hverdagslivet til folk året rundt. Men hvor ville planter og urter gikk mer ut av bruk, ble sylting og safting av bær mer populært da prisen på sukker sank.

Reinlav og islandslav

Matressurser fra hav og utmark har i lang tid vært en viktig kilde til dyrefôr og menneskeføde, og for den norske bonden var lav en ressurs når andre matkilder ikke strakk til.15 Om vinteren og i vårknipa var det tidligere vanlig å fôre husdyra med lavarter som reinlav og islandslav, som ble hentet i store mengder på stølen. De samme lavartene ble blant flere bønder benyttet til menneskeføde hovedsakelig under nødsår, men noen steder også til vanlig bruk, særlig på Vestlandet hvor de ble ansett som spesielt gode.16 Et eksempel på bruk av lav – ofte kalt mose – til hverdagsmat, er hentet fra Voss i Hordaland: «Mosen var visseleg brukt til drygsel i brødet fra fyrst av. Men var så velsmakande at dei brukte han også i vanlege år».17 Lav ble gjerne benyttet i retter som suppe, mosabresta – bestående av islandsmose kokt i melk til den ble mør, og mosedravle – bestående av ostemasse som ble kokt og videre tilsatt islandsmose eller reinlav.18 I Kvam i Hordaland ble mosedravle til og med ansett som festmat.19

I utgangspunktet var det få steder hvor bruk av lav slo an som matingrediens til hverdags utenom i uår, men med de store samfunnsendringene ble bruken ytterligere redusert. Innhenting av lav til fôr ble mindre nødvendig da en del av utmarksressursene fra stølsdriften ble erstattet når kraftfôr og nye slåmaskiner kom i bruk, slik som i Kvam i Hordaland: «So lenge det var vanlig stølsdrift so sanka budeiene dravlemose eller islandslav. Det vart slutt med dette etter kvart som stølsdrifi minka».20 Samtidig gjorde fremskritt i jorddyrking og plantekultur at det ble lagt vekt på engkultur fremfor høstingsareal i skog og mark.21 Dermed kunne mer næringsrikt fôr nå høstes fra innmarka, og bruk av lav til menneskeføde forsvant etter hvert helt som følge av at behovet for sultefôring av dyra også var blitt overflødig. Oppblomstringen av meieriene hadde også konsekvenser for lav i melkeretter, noe som var merkbart i Volda i Møre og Romsdal: «Diverre vart det meir slett med dravlen då mjølka fór på meieriet».22 Selv om endringene i jordbruket påvirket bruk av mose i mat, ble mosen likevel i enkelte tilfeller tatt opp igjen som supplement til kosten under og rett etter 2. verdenskrig.23 En informant fra Kvam i Hordaland fortalte til og med på 1950-tallet at «… dravlemose har vore nytta i mosadravle like til no, og vert nytta endå».24

Karve

Ville vekster ble også tørket og brukt som krydder i enkelte retter, og i det utvalgte svarmaterialet til NEG var det særlig karven som ble nevnt. Karven vokste i store mengder rett ved gårdshusene og var derfor lett tilgjengelig til bruk som krydder i hverdagskosten. Noen eksempler på retter og matvarer hvor karve ble benyttet, er i fiskeretter langs kysten og i kjøtt- og osteprodukter over hele Sør-Norge, samt i kaker og brød som flatbrød, lefse og lompe.25 Karven ble ikke bare brukt fordi den var tilgjengelig, men også nødvendig i enkelte tradisjonelle retter, slik det fortelles fra Stor-Elvdal i Hedmark: «Karve måtte ein ha for å kunne laga pultost».26

Mot slutten av 1800-tallet ble importerte råvarer lettere tilgjengelig på landsbygda, og som en følge av jernbaneutbyggingen i Europa fra 1860-tallet, ble det billigere å frakte korn til kysten og sende det med skip til Norge. Den norske importtollen på importert korn ble samtidig satt ned, og følgelig økte importen til Norge. Økt handelsvirksomhet på bygdene endret samtidig tilgangen på billig importert kjøpemel, som konkurrerte ut de vanligste kornsortene blant bondebefolkningen.27 Begrenset tilgang på andre kornsorter enn bygg og havre var den viktigste årsaken til at flatbrød og grøt dominerte i før-industriell bondekost. Både havre og bygg mangler evnen til å danne glutennettverk, som er avgjørende for at brøddeigen kan heve, og egnet seg derfor best til grøt og flatbrød. Med større tilgang på hvete og pressgjæren som kom samtidig i bygdene, ble det nå enklere å bake gjæret brød som kunne heve. Teknologiske nyvinninger som støpejernkomfyren med eget kakerom på komfyren, og tilgang på kjøpemel som kunne heve, gjorde det også enklere å bake brød enn tidligere. Med slike nyvinninger ble den daglige bruk av det tradisjonelle flatbrødet i bygdene utkonkurrert.28 Karve, som hadde vært et vanlig krydder i flatbrødet, mistet dermed også sin tidligere funksjon som daglig krydder i brød, da brød av gjærdeig erstattet flatbrødet. Enkelte fortsatte likevel en stund med å benytte karve i julekaker, potetkaker og i brød som kunne heve. For eksempel fortalte en informant fra Modalen i Hordaland til NEG i 1947 at det ble brukt karve i potetkaker i hans ungdom, men at det det nå var slutt på det.29

Flere av NEG sine informanter nevnte også at karve ble mye brukt i pølser for god smak, men som en følge av bedringen i kommunikasjonsformene ble det etter hvert enklere og billigere å få tak i importert krydder fra koloniene. Mer eksotisk krydder erstattet på den måten naturens krydder i pølsene, noe svaret til en informant fra Voss i Hordaland bekrefter: «Før det vart så lett å kjøpa ingefær og anna krydd hos handelsmennene, skal det ha vore vanleg på Voss å nytta skorakung (bergmynte) i blodmat».30

Når det kommer til ost, ble karve særlig mye brukt i ostetyper som pultost, fatost, saupost og skjørost.31 I Bjerkreim i Rogaland var det knaosten som ble tilsatt karve før den ble lagret: «Sume blanda karve i og litt salt. Nokre veker etter hadde han vorte til knost (knøost)».32 Ysting av ost på gårdene gikk etter hvert ut av bruk, noe en informant fra Spangereid bekreftet til NEG da han fortalte at knaosten var gått helt ut av bruk i 1953.33 Da flere begynte å levere mer melk til meieriene og mindre melk ble igjen på gårdene, gikk gamle melkeretter og ostetyper som blant annet hadde til hensikt å konservere overskuddet av melk, mer og mer ut av bruk.34 Den samme tendensen finner vi også i svarmaterialet til NEG. For eksempel ble det fortalt at da meieriene kom til Bjerkreim i Rogaland etter 1906, solgte folk så å si hver eneste skvett, og hadde lite selv.35 Ifølge Krokann ble sveitserosten etter hvert også mer etterspurt hos meieriene og folk flest, slik at etterspørselen etter de gamle ostetypene ble mindre da flere ville ha den nye ostetypen laget med osteløype.36 Dette samsvarer med det en informant fra Volda fortalte NEG i 1960: «Det hev vore brukt her i bygda og laga ost, men det varte ikkje meir prøvd. Meieria hev overtekje det, og laga alle slag ost, eg veit ikkje namn på alle».37 På den måten minsket bruk av vill karve i mat, samtidig som nye krydder kom til og gamle matsorter forsvant. Likevel gikk karve aldri helt ut av bruk; kjøpt karve erstattet etter hvert bruk av vill karve og ble benyttet i nye matvarer som surkål og nøkkelost.

Tettegras

I det gamle bondesamfunnet var det vanlig å syrne melk for lengre oppbevaring, da kyrne kun hadde melk deler av året. Det ble desto viktigere å ta vare på melken til høst og vinterstid, eller når kyrne var på setra om sommeren, da syrnet melk var en svært vanlig drikk til maten på gården og som niste til utmarksarbeid eller til fisket.38 En melketype som ble syrnet for lengre oppbevaring ved hjelp av fermentering, var tettemelk. Denne drikken, som også ble kalt «tjukkmjølk» enkelte steder, var opprinnelig basert på planten tettegras, hvor nysilt melk ble helt over bladene i et trekar og melken fikk gjære til den hadde fått en tykk konsistens. Tettemelk ble ofte drukket og hatt i matretter som grøt, ost og flatbrødsoll, til dugurds, non og kvelds.39 Etter hvert som avlsutvalg førte til bedre melkegener hos kyrne, sammen med bruk av kulturbeite og kraftfôret som nå ble tatt i bruk, økte melkeproduksjonen til å bli helårlig.

Da meieriene kom, ble det vanlig å sende mesteparten av melken folk hadde til meieriene, og dermed bruke mindre selv for å få større fortjeneste.40 Dette gikk ut over tettemelken, noe svaret til en informant fra Spydeberg i Østfold til NEG bekrefter: «Tettemelk var mye nytta i tida før mjølkelevering til Oslo kom i gang (…). Mjølkelevering gjorde det umulig å fortsette med å ha tettemjølk i huset, den kunne ‘smitte over’».41 Verdien av gjæret melk ble dermed mindre for bonden når det ble mer økonomisk gunstig å levere all melken rett til meieriene. Med teknologiske nyvinninger som separatoren, endret også innholdet i tettemelken seg for de som fortsatte å lage den. Slik var det også i Kvinesdal i Vest-Agder: «I gamal tid ble den laga av heilmjølk, men etter at separatoren blei tatt i bruk, blei tettemjølka laga av separert mjølk».42 Noe lignende ble også fortalt fra Helleland i Rogaland, hvor meieriene startet å sende tvangsretur av skummet melk om sommeren.43 Disse beretningene viser hvordan separert melk og skummet melk etter hvert erstattet helmelken som ingrediens i tettemelken. Samtidig ble det også mulig å få kjøpt syrnet melk fra meieriene, og dermed ble det ikke lenger like nødvendig å lage tettemelk selv, og flere startet også å drikke usyret melk til maten.44

Hjemmebrygget maltøl

Alkohol var en viktig del av bondesamfunnet, og ifølge Fredrik Grøn var øl den vanligste drikken som ble brygget og servert til gjestebud og høytider.45 Det samme bekrefter også svarmaterialet til NEG: «Øl skulle det vera til jul, påske, bryllaup, gravøl, stundom til barsøl, og alltid til onner om sommeren».46 Øl hadde fra langt tilbake i tid blitt brygget og drukket i sosiale lag og spesielle anledninger, da alkoholen var en viktig del av festlighetene.47 Hjemmebrygget maltøl ble ofte krydret med humle for å gi mer smak til ølet, men flere av NEG sine informanter kunne også huske hvordan ville vekster ble brukt til samme formål. Slike vekster kunne være pors, karve, reinfann, bergmynte, ryllik og perikum. Ølet ble også svært ofte brygget med et avkok av einer, kalt einerlåg, for farge og smak, og eineren skulle helst ha mye blå bær på.48

På slutten av 1800-tallet skjedde det en endring i synet på alkohol. Hvor øl tidligere ble sett på som både sunt og styrkende, ble alkoholholdige drikker nå sett på som direkte skadelig. Dette skyldtes blant annet måteholdstankene som begynte å spre seg på 1840-tallet og fremveksten til avholdsbevegelsen, som etter hvert fikk sterkt fotfeste i Norge. Samtidig kom også religiøse vekkelsesbevegelser til bygdene som fikk innflytelse på folks holdninger til alkohol. Om hvordan synet på alkohol endret seg, ble dette fortalt fra Laudal i Vest-Agder: «Religiøse foreninger og ‘vekkelse’, som det kaltes, spilte en stor rolle i 1880-årene. Med ølbrygging og øl fulgte synd og utskeielser. Lars Oftedal, som en tid vikarierte som prest i Holum og Hægebostad, satte sinnene i bevegelse. Så kom avholdslagene og emissærvirksomheten (predikanter)».49 Ut fra svarmaterialet til NEG kan det se ut som om det var særlig i bygder langs kysten på Sør- og Vestlandet hvor pietismen fikk størst fotfeste og mest å si for slutten på ølbryggingen.50

I tillegg til at synet på alkohol endret seg, spilte kanskje nedgangingen i malting av korn den største rollen i hvorfor hjemmebryggingen tok slutt. På slutten av 1800-tallet flyttet flere folk fra bygdene inn til byene for søke jobb i den voksende industrien, eller utvandret til Amerika.51 Dermed ble det mindre arbeidsfolk igjen som kunne hjelpe til med brygging av maltøl, som var en tidkrevende prosess. Med mindre folk i bygdene forfalt også de gamle redskapene og de gamle kvernene som ble brukt til å male korn på,52 noe som ble bekreftet fra Trøgstad i Østfold: «…det var veldig hardt arbeid å brygge øl, den yngre generasjonen lærte det ikke, kjørrelene ble ødelagt og det var lettere å kjøpe øl».53 På samme tid skjedde det også en økning i etterspørselen etter melk, hvor feavl, ifølge Inge Krokann, etter hvert tok over for den tidligere korndyrkingen flere steder.54 Det ble på den måten mer kostbart å brygge øl med malt, noe flere av NEG sine informanter kunne bekrefte. Samtidig spilte også andre årsaker inn på nedgangen i hjemmebryggingen, slik det ble fortalt fra Hemsedal i Buskerud: «Den gamle maltinga og brygginga krevde mykje tid og arbeid. Med dei betre prisar på kornet vart det kostbart òg, og når så dei nyare lettvintare måtane med ‘heimebrygg’ kom i bruk, sa det seg sjølv at folk slutta med det gamle strevet».55

Slik som informanten fortalte, kom det i bruk enklere ølbryggingsmetoder som utkonkurrerte det tidkrevende hjemmebrygget med malting av korn. Da det oppstod nye handelssteder rundt de nye skysstasjonene på 1800-tallet og landhandelen nærmest ble frigitt, steg tallet på handelsmenn som fikk en større rolle i på landsbygda.56 Med økt handelsvirksomhet viser NEG-materialet at det ble mulig å få kjøpt maltekstrakt som gjorde hjemmebrygging lettere, samtidig som kjøpeølet kalt «bayerøl» kom i salg.57 I Furnes i Hedmark var det spesielt opprettelsen av bryggeriet i Brumunddal, og dermed lettere tilgang på kjøpeøl, som førte nedgang i hjemmebrygging.58

En siste medvirkende årsak til at tradisjonell ølbrygging med malt mer eller mindre forsvant fra bygdene, var maltforbudet under 1. verdenskrig.59 Dette forbudet kom som et krisetiltak som følge av rasjonering og mangel på korn. Flere av NEG sine informanter kunne fortelle om hvordan forbudet førte til at flere aldri gjenopptok den tradisjonelle ølbryggingen med hjemmelaget malt.60 For eksempel fikk maltølbryggingen i Surnadal i Møre og Romsdal den største knekken da rasjonering av korn kom under 1. verdenskrig. Etter krigen, da sukker ble billigere, erstattet de maltøl med sukkerøl.61

Forbudet mot å brygge øl med malt holdt seg en stund etter krigen, samtidig som prisen på sukker og sirup sank tidlig på 1900-tallet.62 Mange gikk, som informanten fra Surnadal fortalte, over til å brygge øl med sukker eller sirup, i overgangsfasen før ølbryggingen tok slutt. Slikt øl var billigere og mindre arbeidskrevende å lage enn maltøl.63 Einerlåg ble da overført til den nye øltypen, slik at tradisjonen med å bruke krydder i ølet ble videreført. Men da ølbryggingen tok slutt, var det også slutt for ville vekster til slik bruk, og dermed fikk hamskiftet store konsekvenser for bryggingstradisjonene på landsbygda.64

Urtete

Ville vekster ble også drukket som te og ble tidligere brukt som medisin mot forkjølelse og andre sykdommer, men også som drikke til kveldsmaten.65 Spesielt karvete og te av hylleblomst ble mye drukket langs kysten. Ifølge en informant fra Lista i Vest-Agder ble slik te brukt «… te å svelje maden ner mæ i plassen for sur mjelk. Då førte dei karvefrøet av karveplanten i vann og kogte dæ og drakk dæ mæ et grann sød mjelk blanda i».66 Tyttebærlyng og diverse andre vekster ble også brukt til samme formål, slik som i Nes i Buskerud hvor det ble laget te av «… brennesle og bringebærbusker og av både blåbærlyng og tytebærlyng, og flere slags, og dem har syns at den er mange tider likeså bra som den dem har fått kjøpt nu i det siste».67 Andre ville tevekster brukt i Sør-Norge var gulaks (kalt tegras), ryllik, mjødurt, markjordbærblader, bjørnebærblader, bjørkeblader, kjerringrokk, perikum, seljeblader, purpurlyngblomst og bakkemynte.

Da importert te kom til Norge, var det i starten et byfenomen, men fra starten av 1900-tallet begynte flere på landet å drikke importert kjøpete som ble lettere tilgjengelig på landsbygda. I første omgang var kjøpete en helge- og festdrikk men gikk etter hvert over til å bli en hverdagsdrikk.68 Likevel var det ikke kjøpeteen som var hovedårsaken til at urtete gikk ut av bruk, men felles for både urtete, øl og tettemelk var at kaffen på starten av 1900-tallet tok over disse drikkenes funksjon som hverdags- og festdrikk.69

Te av karve holdt seg en god stund utover 1900-tallet, men andre vekster ble tatt opp igjen under 1. og 2. verdenskrig. Årsaken til dette var, ifølge en informant fra Heddal i Telemark, kaffemangelen som kom under krigene.70

Kaffeerstatninger

Da kaffen kom til Norge, var den forbeholdt de høyere klasser i byene og på landet, men som en følge av at det siden ble anlagt nye veier og jernbaner over hele landet, spredde kaffebruken seg til alle bygder og samfunnslag mot slutten av 1800-tallet.71 Det var gjerne anleggsarbeidere som førte med seg både kaffebønner og kaffevaner fra byene til bygdefolket, noe som samsvarer med hva som ble fortalt fra Voss i Hordaland: «Anleggsarbeidarane på banen i Raundalen åt og drakk ikkje stort anna enn stomp og kaffi».72 Kaffebønner var imidlertid dyrt, og i starten brukte folk kaffebønner helst til høytider og festlige lag eller til eldre mennesker og gjester. Til hverdags ble kaffebønnene spedd med tilsetninger for å drøye kaffen. Slike tilsetninger var gjerne korn, erter, løvetannrot og sikori kalt kafferot, og en informant fra Bremanger i Sogn og Fjordane fortalte at den kjøpte kaffen: «… vart drygd med løvetann og kaffirot til fram mot 1920 av mange».73 Erstatningskaffe av blant annet løvetannrot ble for øvrig tatt opp igjen under 2. verdenskrig for å drøye kaffen.74

Kaffe erstattet også surmelksdrikkingen i hjemmet til hverdags utover 1900-tallet, som en følge av at meieridriften ble opprettet i flere sørnorske bygder og melken ofte ble sendt til meieriet.75 Flere av NEGs informanter kunne også fortelle om hvordan kaffedrikkingen tok seg opp da hjemmebrygget øl gikk ut av bruk rundt århundreskiftet 1900.76 Slik var det også i Dalsfjord i Møre og Romsdal, hvor kaffe i startfasen hadde samme funksjon som øl hadde hatt, og ble mest brukt til høytider før den ble hverdagsdrikk.77 Svarmaterialet viser på den måten at kaffe ble brukt som en form for overgangsdrikk som erstatning for syrnet melk og øl, på samme måte som sukkerøl i en periode tok over for maltøl.

Hamskiftet, en brå eller langsom overgang?

Som tidligere nevnt har det gått diskusjoner om hvorvidt overgangen til pengeøkonomi startet lenge før 1850, og om det derfor fantes et hamskifte. Det har ikke vært et mål å diskutere når endringene startet, men heller å vise hvordan endringene kan måles i svarmaterialet til NEG. Ved å ta utgangspunkt i informantenes fortellinger, er det mulig å se et tydelig brudd i tradisjonene knyttet til ville vekster som mat og drikke – endringer som følge av flere faktorer som til sammen endret hverdagslivet i sørnorske bygder. Spørsmålet blir da når dette bruddet kan plasseres, og om det skjedde samtidig i alle sørnorske bygder. Tidsbestemmelsen for når bruddet med det før-industrielle bondesamfunnet skjedde, har også vært omdiskutert blant flere historikere som Krokann, Pryser, Haarstad, Nordby og Gjerdåker, for å nevne noen.78

De fleste historikere har tidfestet hamskiftet til siste halvdel av 1800-tallet, med variasjon i årstall alt etter hvilke perspektiver og prosesser de har lagt vekt på. Flere historikere har fremmet et synspunkt om at det var flere elementer som til sammen førte til et skifte i bondesamfunnet: elementer innen både jordbruk, industrialisering og spredning av holdninger. Det er også bred enighet om at tidspunktet for overgangen i bondesamfunnet er relatert til bygdenes geografiske beliggenhet. Hvor de fleste legger endringene til siste halvdel av 1800-tallet, viser NEG-materialet en større differensiering i når hamskiftet kunne gjenspeiles i det tradisjonelle kostholdet. Dette på bakgrunn av når de ulike elementene for endring nådde frem til bygdene og hvor stor innflytelse de fikk på et tidlig tidspunkt. Nedenfor vil jeg vise ved hjelp av NEG materialet, de viktigste faktorer som førte til endringer i bruk av ville vekster til mat og drikke.

Kommunikasjon og handel

På de mange handelsstedene som oppstod rundt jernbanens skysstasjoner, kom det i salg nye varer som ofte utkonkurrerte hjemmeproduserte produkter, og folk fikk tilgang på varer som anleggsarbeidere langs veier og jernbaner tok med seg. Kaffe spredde seg på bygdene, og kjøpeøl fra bryggeriene ble flere steder foretrukket fremfor å bruke tid på malting og brygging av øl hjemme. I Furnes i Hedmark ble det opprettet bryggeri allerede i 1852, noe som førte til at den siste i bygda sluttet å brygge selv på starten av 1900-tallet.79 På steder hvor det ikke ble opprettet jernbaner og dermed skysstasjoner, holdt folk imidlertid på tradisjonene mye lenger. Slik var det for eksempel i indre bygder i Telemark, hvor enkelte fortsatte å brygge helt opp til 1950-tallet. Der var det rasjoneringen på korn under 1. verdenskrig som var årsaken til at det minket med hjemmebrygging.80

Mekanisering og meieridrift

Mekanisering av jordbruket hadde en avgjørende betydning for hamskiftet i Sør-Norge. Med blant annet tilgang på arbeidsbesparende redskaper som slåmaskin og separator, samt tilgang på effektiviserende midler som kraftfôr og kunstgjødsel, ble gamle tradisjoner og arbeidsmåter erstattet. Også meieridriften fikk mye å si for mattradisjonene. Blant annet forteller svarmaterialet til NEG om hvordan meieriene fikk mye å si for når tettemelk gikk ut av bruk. Slik som for eksempel i Nærbø i Rogaland: «Etter at ein kunde få kulturmelk på meieriet, vart det slutt med tettemelk».81 På de stedene der meieriene ikke ble bygget så nær varte bruken av tettemelk mye lenger, og i Kvernes i Møre og Romsdal opphørte bruken av tettemelk først rundt 1950.82

Sosiale forhold

Det var ikke bare endringer i jordbruket og nye ferdselsårer som påvirket bruken av ville vekster i mat og drikke. Krefter som avholdsforeninger og indremisjon påvirket også det tradisjonsoverførte fellesskapet, og synet på hjemmebrygget øl med ville vekster endret seg. Brynjulv Gjerdåker legger skiftet i folks syn på alkohol til da impulsene utenfra nådde bygdene mot slutten av 1800-tallet. Imidlertid viser svarmaterialet til NEG at bygder på Sør- og Vestlandet ble påvirket av slike krefter i større grad enn andre bygder.83 Der hvor pietismen kom sent hadde avholdsbevegelsen heller liten eller ingen betydning, slik som i Fyresdal i Telemark: «Vekkelsene og avholdssaka har ingenting gjort til at brygginga tok slutt. Like til 1916 vart det boren maltøl kring på gudelege møter, og ivrige losjefolk har brygget til i dag».84 Som svaret viser, brygget selv ivrige bedehusfolk øl i lang tid i Fyresdal. Slik var det også i andre bygder i Telemark hvor folk beholdt tradisjonen med ølbrygging i lang tid, og enkelte ildsjeler fortsatte helt opp til 1950-tallet.85

Geografisk beliggenhet som betydning for hamskiftet

Som svarmaterialet til NEG viser, fantes det lokal variasjon i når og hvordan hamskiftet påvirket bruk av ville vekster til mat og drikke. Det gamle bondesamfunnet bestod av bygder som flere steder var isolert fra hverandre, både geografisk og kulturelt. I svarmaterialet til NEG finnes det flere eksempler på at matskikkene i fjellregionene har flere likheter enn i kystregionene. Landets geografi er utformet slik at fjellet dekker hele midten av Sør-Norge, og rundt fjellregionen er det kystdistrikter og flatland. Derfor har fjellbygdene på Vestlandet mer til felles med fjellbygdene på Østlandet enn med kystbygdene på Vestlandet når det gjelder tradisjoner og mat.

Flere historikere kommer inn på at regionale variasjoner hadde en del å si for når de store endringene i bondesamfunnet inntraff. For både Trond Nordby og Inge Krokann ble hovedsakelig Østlandet satt som målestokk for tidfestingen av hamskiftet, uten at de gikk dypere inn på de store forskjellene mellom Øst- og Vest-Norge.86 I svarmaterialet til NEG finnes det derimot flere eksempler på skiller mellom øst og vest, mellom fjellbygder og flatbygder og mellom isolerte og mer sentrale bygder – slik som i mer avsides bygder i indre Telemark og på Vestlandet, hvor skikken med maltølbrygging holdt seg lenger enn til århundreskiftet 1900, og noen steder til etter 1950.87 Både den geografiske og teknologiske avstanden til byene påvirket hvor lenge enkelte bygder holdt på sine tradisjoner, og når konsekvensene av de teknologiske endringene nådde frem. Årsaken til at de gamle tradisjonene med ølbrygging, tettemelk og lignende tok slutt, var derfor sammensatt av ulike hendelser som alle spant ut av den industrielle revolusjon. Selv om bruksområdene hovedsakelig forsvant rundt århundreskiftet 1900, skjedde det også en økning i bruk av ville vekster under 1. og spesielt 2. verdenskrig, men dette var mer som krisemat.

Avslutning

Denne artikkelen har tatt for seg hvordan de teknologiske, sosiale og kulturelle endringene Inge Krokann sammenfattet under betegnelsen «det store hamskiftet», påvirket bruken av ville vekster til mat og drikke på landsbygda. Dette er forsøkt ved å vise hvordan de ulike endringene som kom med hamskiftet, påvirket enkelte produkter av – eller tilsatt – ville vekster. Deretter hvordan endringene varierte i bygder i Sør-Norge, og dermed når og i hvilken grad vekstene forsvant. Her har svarmaterialet til NEG vært viktig for å kunne illustrere konkrete eksempler på variasjon i bruk og endring. De utvalgte spørrelistesvarene som er innsamlet av NEG rundt 1950-tallet, er en viktig kilde til det vi vet om hvordan dagliglivet artet seg rundt århundreskiftet 1900. Ved å benytte slike kilder, har det vært mulig å påvise hvordan endringer i bruk av ville vekster som mat og drikke er en del av endringene som sammenfattes under betegnelsen «hamskiftet». Dets relevans for min undersøkelse har altså vært å vise endringenes påvirkning på folks hverdag. På den måten er det mulig å si noe om hvordan bøndenes samhandling med endringene i samfunnet rundt dem, igjen hadde konsekvenser for ville veksters matnyttige funksjon i det gamle bondesamfunnet.

For å kunne studere endringer i bruk av ville vekster til mat og drikke som følge av endringsprosessene på 1800-tallet, har det vært nødvendig å studere både skriftlige og muntlige kilder. I denne konteksten var ikke den skriftlige litteraturen nok til å få et utfyllende inntrykk av bruk før og etter endringsprosessene. Ved å bruke tradisjonsarkiv som kildemateriale, er det mulig å gi eksempler på spesifikke endringer som blir vanskelig å lokalisere uten tilgang på beretninger fra informanter som selv har opplevd endringene det her er snakk om. Det å basere seg på bruk av muntlige kilder ville ikke heller vært nok til å forklare endringsprosessene alene. Ved å ta for meg tendenser i NEG sitt svarmateriale og supplere det med skriftlig litteratur om emnet, har det vært mulig å se et mer nyansert bilde av prosessene som var grunnlag for endringer i bruk av ville vekster til mat og drikke.

Den sentrale påstanden til Krokann, om at endringene var sammensatte, gjennomgripende og i utgangspunktet drevet av teknologiske endringer, står like fast etter studiet av endringer i bruk av ville vekster i maten. I motsetning til historikerne som beveger seg mer på makronivå og trekker opp store linjer, tegner NEG-materialet imidlertid et mer nyansert bilde av endringene. Der hvor Krokann og andre historikere plasserte hamskiftet mellom 1850 og 1890, fortalte NEG sine informanter om et større spenn av variasjon. Hvor drikker og matprodukter med innhold av ville vekster forsvant på slutten av 1800-tallet i de fleste bygder, forsvant de først utover 1900-tallet andre steder. Kildematerialet viser ikke bare at prosessene vedrørende hamskiftet var mer langtrukket og sammensatte. Svarmaterialet viser også hvorfor det var slik, og at bygdenes geografiske beliggenhet hadde mye å si for når de ulike elementene av endring nådde frem. Dermed var hamskiftet mer lokalt differensiert og strukket mer ut i tid enn det Krokann hevdet.

Litteratur

Bull, Ida 2017: Sosialhistorie – fortsatt aktuelt? I Hveem Alsvik m.fl. (red.), I det lange løp. Festskrift til Jan Eivind Myhre. Oslo: Pax.

Danielsen, Åshild 2016: Ville vekster til mat. Tradisjon eller trend? Masteroppgave i Europæisk etnologi, Københavns Universitet. URL: https://www.academia.edu/31708672/Masteroppgave_i_Europaeisk_etnologi_Ville_vekster_til_mat._Tradisjon_eller_trend

Gjerdåker, Brynjulv 2002: Norges landbrukshistorie, bind 3. Kontinuitet og modernitet 1814–1920. Oslo: Det Norske Samlaget.

Grøn, Fredrik 1942: Om kostholdet i Norge fra omkring 1500-tallet og op til vår tid. Oslo: Skrifter utgitt av Det Norske Vitenskapsakademi.

Grønstad, Line 2013: Norsk etnologisk gransking. I Rogan, Bjarne og Eriksen, Anne (red.), Etnologi og folkloristikk. En fagkritisk biografi om norsk kulturhistorie. Oslo: Novus forlag/Institutt for sammenlignende kulturforskning.

Haarstad, Kjell 1976: Bondenæringen i støpeskjeen. Strukturendringer i jordbruket. Selbu 1850–1900. Oslo: Universitetsforlaget.

Krokann, Inge 1942: Det store hamskiftet i bondesamfunnet. 2. utg. 1976. Oslo: Det Norske Samlaget.

Lunden, Kåre 1996: Norsk bondeøkonomi i «førindustriell tid». Heimen 1996: 3.

Meltzer, Helle Margrethe og Nordhagen, Rannveig 2007: Norsk matkultur i et helseperspektiv. I Virginie Amilien og Erling Krogh (red.), Den kultiverte maten. En bok om norsk mat, kultur og matkultur. Oslo: Fagbokforlaget

Nerbøvik, Jostein 1986: Norsk historie 1850–1905. 3. utg. 1993. Oslo: Det Norske Samlaget.

Nielsen, May-Brith Ohman 2011: Norvegr. Norges historie 1840–1914, bind 3, 1840–1914. Oslo: Aschehoug.

Nordby, Trond 1991: Det moderne gjennombruddet i bondesamfunnet. Norge 1870–1920. Oslo: Universitetsforlaget.

Nordjore, Bodil 2013: Brødboka. Oslo: Det Norske Samlaget.

Pryser, Tore 1976: Etterord. I Krokann, Inge: Det store hamskiftet i bondesamfunnet. 2. utg. Oslo: Det Norske Samlaget.

Riddervold, Astrid 1997: Drikkeskikker. Oslo: N.W. Damm & Søn.

Schrumpf, Ellen 2010: «Fra sunt til sykt – skiftende meninger om drikk og rus». Fortid 4/2010.

Simensen, Egil 2014: «Mjølkeproduksjon i ei fjellbygd på 1800-tallet. Ei fjøskontrollbok frå en gard i Vingelen i Nord-Østerdalen 1857–1893». Heimen 2014: 3.

Skjelbred, Ann Helene Bolstad 2006: Hva slags svar? Spørrelister som metode og materialet som kilde. Kunnskapssamtaler. By og bygd 39. NEG, Norsk Folkemuseum.

Sprauten, Knut og Tranberg, Anna 1996: Innleiing. I Knut Sprauten og Anna Tranberg (red.), Norsk bondeøkonomi 1650–1850. Oslo: Det Norske Samlaget.

Utrykte kilder

Spørrelistesvar fra Norsk etnologisk gransking (NEG), Norsk Folkemuseum: NEG 4 Baking.

Spørrelistesvar fra Norsk etnologisk gransking (NEG), Norsk Folkemuseum: NEG 10 Lynging og mosing.

Spørrelistesvar fra Norsk etnologisk gransking (NEG), Norsk Folkemuseum: NEG 25 Ymse matsortar og matlaging.

Spørrelistesvar fra Norsk etnologisk gransking (NEG), Norsk Folkemuseum: NEG 28 Drikk til maten til kvardags.

Spørrelistesvar fra Norsk etnologisk gransking (NEG), Norsk Folkemuseum: NEG 35 Ølbrygging.

Spørrelistesvar fra Norsk etnologisk gransking (NEG), Norsk Folkemuseum: NEG 69 Tettemelk og forrådsmelk.

Internettkilder

Norsk etnologisk gransking. Hentet 20.03.2018. Fra: https://norskfolkemuseum.no/NEG

Spørreliste. Publisert 18. oktober 2013. Endret 6. januar 2014. UIO: Institutt for kulturhistorie og orientalske språk. Det humanistiske fakultet. Hentet 19. mars 2018. Fra: https://www.hf.uio.no/ikos/tjenester/kunnskap/samlinger/norsk-folkeminnesamling/andre-ressurser/sporreliste.html

Tvedt, Knut Are 2017, 22. februar. Brennevinsforbudet. I Store norske leksikon. Hentet 30. september 2017. Fra: https://snl.no/Brennevinsforbudet

1Grøn 1942.
2Krokann 1942.
3Danielsen 2016.
4Grønstad 2013, UIO: 2013; norskfolkemuseum.no 2018.
5Skjelbred 2006, s. 23.
6Krokann 1942.
7Krokann 1942.
8Krokann 1942; Nerbøvik 1986.
9Gjerdåker 2002; Bull 2017.
10Sprauten og Tranberg 1996, s. 11.
11Gjerdåker 2002.
12Lunden 1996.
13NEG 25.
14NEG 25, 28, 69 og 35.
15Nielsen 2011.
16NEG 10 og 25.
17NEG 4: 6743.
18NEG 4.
19NEG 10: 18929.
20NEG 10: 18929.
21Gjerdåker 2002; Simensen 2014.
22NEG 69: 14302.
23NEG 25.
24NEG 4: 17631.
25NEG 4 og 25.
26NEG 25: 23765.
27Nielsen 2011.
28Nordjore 2013.
29NEG 4: 376.
30NEG 25: 6093.
31NEG 25.
32NEG 69: 14377.
33NEG 25: 8517.
34Krokann 1942.
35NEG 28: 5867.
36Krokann 1942.
37NEG 69: 15212.
38NEG 28 og 69.
39NEG 69.
40Simensen 2014.
41NEG 69: 14290.
42NEG 69: 14375.
43NEG 28: 7202.
44NEG 69.
45Grøn 1942.
46NEG 35: 7538.
47Nielsen 2011; Schrumpf 2010.
48NEG 35: 7561.
49NEG 35: 8044.
50NEG 35.
51Krokann 1942.
52Krokann 1942.
53NEG 35: 7663.
54Krokann 1942.
55NEG 35: 7491.
56Krokann 1942.
57NEG 35.
58NEG 35: 13076.
59Tvedt 2017.
60NEG 35.
61NEG 35: 7523.
62Meltzer og Nordhagen 2007.
63NEG 35.
64NEG 35.
65NEG 28.
66NEG 28: 5358.
67NEG 28: 5623.
68Riddervold 1997.
69NEG 28, 35 og 69
70NEG 28: 5648.
71Grøn 1942; Krokann 1942.
72NEG 28: 6169.
73NEG 28: 15043.
74NEG 25.
75Grøn 1942, NEG 28.
76NEG 28.
77NEG 28: 6348.
78Krokann 1942, Pryser 1976, Haarstad 1976, Nordby 1991, Gjerdåker 2002.
79NEG 35: 13076.
80NEG 35.
81NEG 69: 14357.
82NEG 69: 14320.
83NEG 35.
84NEG 35: 7430.
85NEG 35.
86Nordby 1991, Krokann 1942.
87NEG 35.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon