Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Ressursene som finner hverandre

Samvirke – lokal arbeidsform eller sentralt styringsprinsipp?
‘Samvirke’ as local collaboration or central coordination in the Norwegian search and rescue service
Seniorrådgiver, cand.sociol., Helse Stavanger HF
Professor II, Helse Stavanger HF og Universitetet i Stavanger

Samvirke is a Norwegian word for a concept based upon a type of organisation with traditions going back hundreds of years, as well as a principle for cooperation and collaboration. Still it is something more than and different from collaboration. Samvirke carries values as confidence and common understanding. By tradition, samvirke is based upon voluntary and open membership and democratic governance.

Samvirke has been a founding principle for the Norwegian rescue service since it was formally organised during the 1960s. In the preparatory documents it was clearly expressed that the basis for all rescue services in Norway was the deeply rooted willingness to help when accidents occur. The rescue services concern the whole society, and the state uses its own resources as well as making it possible for voluntary organisations and private enterprises to contribute with their capacity and competence. After the terror attacks in Oslo and at Utøya on July 22nd, 2011 the principle of samvirke was promoted as one of the nationwide principles to ensure a better organising of work related to societal safety and emergency preparedness. It requires an overarching approach that should not be restricted to formalised structures, but also has to include knowledge about local conditions and voluntary efforts.

The principle of samvirke therefore should not be regarded as an executive governance principle from above. From a historical as well as a contemporary viewpoint it seems to be well founded in Norwegian emergency preparedness and contingency practice as both a form of organising the resources and a way of working on the local level when incidents must be handled.

SAMVIRKE SOM PRINSIPP I BEREDSKAPSARBEIDET

Samvirke som prinsipp i rednings- og beredskapsarbeidet ble opprinnelig introdusert i forvaltningen i forbindelse med den statlige organiseringen av redningstjenesten i Norge på 1960-tallet. Stortinget behandlet den 9. mai 1963 St.meld. nr. 86 (1961–62), som omhandlet Redningsutvalgets innstilling.1 Da ble følgende forutsetninger lagt til grunn:

Om samordningen av de forskjellige organer og hjelpemidler, hevder utvalget at det må foregå et intimt samvirke mellom de ulike instanser og at aksjonene må skje i samsvar med retningslinjer som er trukket opp på forhånd. Bare på den måten kan en oppnå at hjelpemidlene brukes best mulig.2

og

Det frivillige hjelpearbeid som gjøres av de forskjellige redningsinstitusjoner, og enkeltpersoner bør være den grunnvoll som også fremtidens redningstjeneste hviler på.3

Samvirkeprinsippet i rednings- og beredskapstjenesten innebærer at hele tjenesten er organisert som et samvirke mellom en rekke offentlige etater, private og frivillige organisasjoner.4 Det har vist seg å være et robust prinsipp ved at det har stått støtt gjennom gjentatte omorganiseringer av redningstjenesten og beredskapsarbeidet.5

Etter terrorhandlingene i Oslo og på Utøya i 2011, ble samvirkeprinsippet løftet fram til å være et allment prinsipp for hele det nasjonale samfunnssikkerhetsarbeidet. Dette har i over 15 år vært basert på prinsippene om ansvar, nærhet og likhet. Ved å inkludere samvirkeprinsippet også her, ville man få «et prinsipp som ble gjennomgående for typer kriser og nivå. Samtidig ble det et ansvar for myndigheter, virksomheter og etater både å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering». Det ble forventet at dette skulle reflekteres i de ulike virksomhetenes planverk, rutiner og prosedyrer.6

Denne fornyelsen og utvidelsen av samvirkeprinsippet gjelder alle virksomheter innenfor samfunnssikkerhet og beredskap. Det kan derfor være på sin plass å stille spørsmål ved om den fornyede tenkingen om samvirkeprinsippet etter 22. juli 2011 styrker eller svekker forståelsen og anvendelsen av det i akutt oppståtte situasjoner. Mye kan tyde på at systemene og kommandolinjene som allerede før 2011 lå til grunn for krisehåndtering, ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til samvirkeprinsippets egenart, og at det derfor kan bli enda mer krevende å gjennomføre det i praksis i en ny og utvidet form.

Vår antakelse er at den sentraliseringen som vi ser innenfor ulike virksomheter med beredskapsoppgaver, slik som politiet og spesialisthelsetjenesten, kan motvirke selve grunnlaget for samvirkeprinsippet i sin tradisjonelle form. Det framstår som uklart fra myndighetenes side hvordan samvirke som prinsipp skiller seg fra fenomener som samhandling og samarbeid. Vi spør om dette skyldes manglende innsikt i og forståelse for samvirkeprinsippets historiske grunnlag, eller om det er resultatet av en ønsket styrking av den sentrale styringen av beredskapsarbeidet.

Som grunnlag for å drøfte denne problemstillingen, vil vi synliggjøre samvirketenkingens utvikling i beredskapsarbeidet. For dette formålet har vi funnet det hensiktsmessig å se nærmere på hvordan samvirke har utviklet seg og blitt praktisert i redningstjenesten, som er et kjerneelement i det norske beredskapssystemet.

Typisk for samvirkeprinsippet, er at det i praktisk arbeid inkluderer både offentlig etablerte krise- og beredskapsstrukturer og frivillige organisasjoner. Denne inkluderingen gjør det nødvendig å studere samvirkeprinsippet i en bredere samfunnsmessig sammenheng, med utgangspunkt i verdier som tillit, lokal organisering og sosial kapital.

MATERIALE OG METODE

Denne artikkelen bygger på en nærlesing av offentlig tilgjengelige, skriftlige kilder som beskriver utviklingen av redningstjenesten slik vi kjenner den i dag. I det vesentlige handler dette om dokumenter som har dannet grunnlaget for Stortingets drøftinger og vedtak om redningstjenesten og det øvrige beredskapsarbeidet i tiden etter den andre verdenskrigen. Vi anser disse i denne sammenheng som publiserte primærkilder.7 Ved nærlesingen har vi spesielt sett etter begrepet samvirke samt ytringer som bygger opp om begrepets innhold, plass og betydning.

Funnene fra de offentlige dokumentene er deretter sammenlignet med offentlig tilgjengelige opplysninger om håndteringen av noen allment kjente ulykker som har rammet Norge i det aktuelle tidsrommet. Dette er gjort dels for å finne spor av forhold knyttet til redningsarbeidet som kan ha påvirket organiseringen av redningstjenesten, og dels for å lete etter informasjon som kan si oss noe om virkningshistorien av de politiske og administrative dokumentene og avgjørelsene som er tatt underveis.

Vi har også latt oss inspirere av Sandmo, som skriver: «For at våre fortellinger om fortiden skal være forståelige, må de først og fremst være gjenkjennelige som fortellinger».8 Likevel er fortellingene her brukt mer for å ramme inn samvirkebegrepet enn som et selvstendig empirisk utgangspunkt for en analyse av historiebruk i forvaltningen.9

Det er videre henvist til annen litteratur om utviklingen av samvirke som samfunnsfenomen i sin alminnelighet. Dette er gjort for å jamføre utviklingen av redningstjenesten med den allmenne samfunnsutviklingen. Det er for øvrig forsket lite eller intet på samvirke i redningstjenesten i et historisk perspektiv.

I forbindelse med dokumentanalysene er det gjennomført samtaler med noen personer som ut fra sin profesjonelle erfaring og sitt frivillige arbeid har hatt anledning til å følge utviklingen av samvirke i redningstjenesten gjennom de siste femti årene.10 Formålet med disse samtalene har vært å gi bidrag til verifiseringen av virkningshistorien i etterkant av de omtalte beslutningsprosessene, og derved få en bedre oversikt over hvordan samvirkeprinsippet er blitt fortolket i utøvende redningstjeneste.

Det analytiske arbeidet har vært inspirert av teoretiseringen knyttet til det som ofte kalles «mikrohistorie».11 Ved å gå inn på et avgrenset objekt eller fenomen, her samvirkeprinsippet, vil vi gjennom en analyse av utviklingen i et historisk perspektiv forsøke å trekke fram en underliggende forståelse som kan kaste lys over og kanskje til og med påvirke dagens situasjon. Historiebruken blir dermed en form for offentlig meningsdanning, der den historiske analysen inngår som en del av den saklige argumentasjonen.12

Drøftingen har også visse kulturanalytiske aspekter ved seg, ved at det handler om å undersøke spenninger mellom det frivillige og det obligatoriske, det private og det kollektive, det lokale og det sentrale, og ikke minst mellom det som reelt blir gjort og det som normativt blir avkrevet.13

GRUNNLAGET FOR SAMVIRKEPRINSIPPET I BEREDSKAP OG KRISEHÅNDTERING

Som nevnt ovenfor ble samvirkeprinsippet først formelt introdusert i forbindelse med koordinering av redningstjenesten på 1950–1960-tallet. Allerede ved oppnevningen av Redningsutvalget i 1953, vises samvirkeprinsippets hovedforankring ved at både offentlige og private (frivillige) institusjoner er med. Og målet er klart: bedre koordinering av redningsinnsatsen. Departementet sier ved oppnevningen av utvalget at rednings- og ambulansetjeneste hittil har vært utført:

av en rekke offentlige og private institusjoner som i det vesentlige arbeider uavhengig av hverandre, enkelte også i konkurranse med hverandre. Mangelen på nærmere samarbeid med felles ledelse og ens løsning av de økonomiske spørsmål skaper store og unødvendige vansker, ofte med tidsspille som i de enkelte tilfelle kan få uopprettelige følger.14

Med sterke representanter for de to største frivillige organisasjonene i redningsarbeidet, Redningsselskapet og Røde Kors, fikk utvalget legitimitet til å inkludere den frivillige innsatsen både på land og sjø. Den arven som disse brakte med seg, har preget beredskapstenkingen og beredskapsorganiseringen i Norge opp til vår tid.

Med politimester Simon Østmoe med sin erfaring fra krigsårene som leder av utvalget, kommer enda et bilde til syne. Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge under den 2. verdenskrig skapte utallige situasjoner med behov for samhold og samarbeid på tvers av så å si alle grenser. Dette ble en viktig drivkraft for Østmoe og hans utvalg, som sier i sin innstilling: «Grunnlaget for all redningstjeneste i vårt land er befolkningens rotfestede vilje til å yte hjelp når ulykken er ute

Samvirkebegrepet ble introdusert i innstillingen fra Redningsutvalget. Det var under omtalen av sjøredningstjenesten. Det var også hendelser til sjøs som opptok Stortinget mest. I sin innstilling til Stortinget hadde komiteen sterke meninger om sjøredningstjenesten og forløperen til dagens redningsselskap (NSSR): «Nemnda er kome til at stoda til NSSR må verta halde vedlike so langt råd er, slik at den offervilje og kjærleik som selskapet er omfatta med i det norske folk, ikkje minkar15

Det er interessant å merke seg at Jens Hauglands justisdepartement i sine merknader til innstillingen fra Stortinget, er uenig med redningsutvalget i vurderingen av hvordan utgifter påløpt ved redningsaksjoner skal dekkes, det vil si at alle konkrete saker skal behandles i den samme sentrale instans, slik at avgjørelsene blir ensartet. «Klarere regler må føre til ens avgjørelser også om sakene behandles av forskjellige myndigheter», uttaler departementet, og fortsetter:

Dette skulle gjøre det forsvarlig at en rekke saker avgjøres på det lokale plan. Og i redningstjenesten er det nettopp ønskelig å unngå det tidsspille (og dobbeltarbeid) det nødvendigvis fører med seg hvis selv enkle saker må forelegges sentraladministrasjonen.16

Her er det kanskje for første gang satt ord på det dilemmaet redningstjenesten også i dag står overfor. Nettopp fordi det gjelder å handle raskt, kan man da stole på at avgjørelsene blir forsvarlige, selv om de behandles av forskjellige myndigheter? Dette er kjernen i samvirke. Tillit mellom alle aktørene og nivåene er en nødvendig forutsetning. Et viktig spørsmål vil være hvor grensen går for sentralisering og byråkrati- eller militærinspirerte kommandolinjer før tilliten forvitrer og grunnlaget for samvirke svekkes. Annen forskning tyder på at tillitsrelasjoner er under økt press i vår tid, også i beredskapsarbeidet.17

Departementet siterer også følgende fra Redningsutvalgets innstilling:

Generelt gjør Redningsutvalget bl.a. gjeldende: «En effektiv og rasjonell redningstjeneste er avhengig av at det allerede på forhånd (dvs. før det akutte nødstilfelle inntrer) er organisert samarbeid mellom de mange forskjellige institusjoner som direkte og indirekte har betydning for redningstjenesten. I det øyeblikk den enkelte nødsituasjon inntreffer, må disse være fullt klar over sine plikter og rettigheter og ha muligheter til å oppfylle sin del av oppgaven og delta i det operative samarbeid. Bl.a. fordi det i redningstilfeller er viktigst av alt å handle raskt, er det av avgjørende betydning at de forskjellige institusjoner i det aktuelle tilfelle ikke hemmes av uvisshet og ansvar, samarbeidsmetoder m.v., eller sinkes av formaliteter, tekniske vansker o.l. som kunne ha vært ryddet av veien gjennom samordnede administrative forhåndstiltak.»18

Dette er en treffende beskrivelse av det som kjennetegner samvirke.

SAMVIRKE SOM SPONTAN ELLER PLANLAGT AKTIVITET

Både organisert og uorganisert innsats fra frivillige personer er vel kjent fra større og mindre hendelser både her i landet og utenlands. Det er likevel et fenomen av nyere dato at den frivillige innsatsen er organisatorisk samordnet med de offentlige hjelpetiltakene etter ulykker som rammer befolkningen.

Vi vet at frivillige fra Ålesund og bygdene på Sunnmøre deltok i etterarbeidet ved rasulykkene i Loen og Tafjord i første halvdel av 1900-tallet. Det er grunn til å anta at det meste av denne innsatsen oppsto ved at enkeltpersoner lot seg engasjere uten at de følte seg bundet til det ut fra en organisatorisk tilhørighet.

Frivillige var også sentrale ved redningsarbeidet etter flyulykken på Hummelfjell ved Tolga i 1956.19 På Hummelfjell ble det gjort en uvurderlig innsats fra enkeltpersoner blant de overlevende passasjerene, ikke minst den kjente radiomannen Rolf Kirkvaag, og fra de to første skiløperne som kom til ulykkesstedet. Men de frivillige redningsmannskapene gjorde etter hvert en formidabel jobb, noe som illustreres godt ved at Ludvig G. Braathen i ettertid sendte en sjekk på kr. 5000 til det lokale Røde Kors for å oppføre en utfartshytte i området.

Ved flyulykken på Holtaheia i Strand kommune i Rogaland den 9. august 1961, ble både militære mannskaper og frivillige fra Stavanger Røde Kors koplet inn i redningsarbeidet av politiet allerede før flyet var funnet. Sentrale Røde Kors-medlemmer var dessuten blitt kjent med det savnede flyet gjennom radioens nyhetsformidling. Ledende personer i Stavanger Røde Kors hadde løpende kontakt med politiet, samtidig som de utkommanderte mannskap og utstyr og skaffet seg tillatelse fra politiet til å bruke eget telefonnummer som nødnummer den første natten etter flystyrten. Sammen med politi og folk fra Heimevernet utførte Røde Kors et usedvanlig krevende oppryddingsarbeid, først når det gjaldt de omkomne, og deretter når det gjaldt alle flydelene som var strødd utover.20 Rosalind Jones beskriver innsatsen fra de unge hjelpekorpsmedlemmene slik: «Men ingenting kunne forberede dem på jobben. De startet dagen som unge, bekymringsløse mennesker. De avsluttet den som modne voksne».21

Slike erfaringer som er beskrevet her, har vært med på å forme frivilliges verdigrunnlag, organisering, samarbeid og ikke minst samvirke til nytte for framtidig virksomhet. Mageli skriver i historien om Røde Kors:

Henry Dunants (grunnleggeren av Røde Kors) største innsats var ikke det hjelpearbeidet han utførte i Castiglione (ved Solferino hvor de grusomme slagene stod). Hans største bragd var visjonen om at det var mulig å forberede hjelp i fredstid, og hans arbeid for å få disse hjelpesystemene nedfelt i noen internasjonale prinsipper. Det var denne ideen om et humanitært initiativ innenfor en legitim, institusjonell ramme, sanksjonert av statsledere, som skapte Røde Kors.22

Den organiserte deltakelsen av frivillige ved redningsaksjoner ser vi også ganske tydelig ved flere av hendelsene som er beskrevet fra «ulykkespåsken» i 1967. Her var det en kombinasjon av fint påskevær året før, tidlig påske med mer kulde og dårligere vær, og manglende kunnskap om hvordan man skulle kle seg og oppføre seg i fjellet. I et intervju med Røde Kors Magasinet sier den tidligere hjelpekorpsmannen Erling Resvold at hjelpemannskapene gjorde så godt de kunne. Men, fortsetter han: «dei hadde ikkje kledd seg godt nok når dei gjekk ut, og då var det eigentleg allereie for seint».23

I Norge gir historien om Norges Røde Kors gode eksempler på utviklingen i en av våre største frivillige organisasjoner.24 Beredskapsarbeidet ble viktig både under og etter den annen verdenskrig, og hjelpekorpsene vokste fram. I 1949 bestod hjelpekorpsene av 200 korps og 15 000 medlemmer. Ekspertise på fjellsikring, radiosamband, førstehjelp og landeveistjeneste ble satt i system i samarbeid med andre frivillige, som for eksempel Norske Lavinehunder. Fjellvettreglene ble opprinnelig etablert i 1952 i et samarbeid mellom Røde Kors og Den Norske Turistforening.25 Daværende hjelpekorpssjef, major Leif Hanoa, var sentral i dette arbeidet. For å oppnå en best mulig organisering av hjelpekorpsene, var det et mål å få disse tilpasset politiets geografiske organisering.26 Dette tyder på at samvirketenkingen allerede da var godt utviklet.

Disse erfaringene har senere preget den moderne redningstjenesten, hvor frivillige organisasjoner spiller en sentral rolle.27 Redningsarbeid er i sin natur preget av spontanitet. Noen gjør det de kan der og da. Men eksemplene ovenfor, og mange andre hendelser, synliggjorde et behov for en bedre planlagt organisering og forutsigbar tilgang til beredskapsaktører som kunne rykke ut på kort varsel og visste hva de skulle gjøre i det fellesskapet som utgjør redningstjenesten.

Det framstår som et tydelig trekk i utviklingen at det norske samfunnet kort tid etter den andre verdenskrigen begynte å planlegge med organisert, frivillig innsats som en del av den akutte beredskapen som ligger under det offentliges formelle ansvar og politiets koordinering.28

I denne sammenheng er det likevel bemerkelsesverdig at ambulansetjenesten først ble underlagt en helhetlig offentlig planlegging og drift ved at fylkeskommunene ble tillagt ansvaret for dette som en del av spesialisthelsetjenesten i 1986.29 Fram til da hadde det vært en statlig finansiering av bilambulansene over trygdebudsjettet, men utbygging og drift var ikke underlagt lovpålagt, offentlig styring. Dette medførte at det mange steder i landet var frivillige organisasjoner som hadde bygd ut og drev ambulansetjenesten.

KJERNEN I SAMVIRKEPRINSIPPET

Samvirkeprinsippet, slik det nå ligger til grunn både i redningstjenesten og i beredskaps- og samfunnssikkerhetsarbeidet, utøves som et samvirke mellom offentlige organer, frivillige organisasjoner, private virksomheter og enkeltpersoner. Virksomheten koordineres av politiet gjennom de lokale redningssentralene eller hovedredningssentralene. Viktige kjerneelementer ellers er helsetjenestens prehospitale akuttilbud og de frivillige organisasjonene, foruten redningshelikoptrene som drives av Forsvaret, men finansieres av Justis- og beredskapsdepartementet. Alle aktører, også de frivillige, har et selvstendig ansvar for å sikre best mulig samvirke. Med så ulike aktører, og at det stilles viktige krav til hver enkelt aktør, vil samvirke innebære noe mer enn ordinært samarbeid.

Den frivillige innsatsen i beredskapsarbeidet er i hovedsak forankret i en rekke ulike organisasjoner. Disse organisasjonene er basert på oppslutning fra medlemmer, og dermed på frivillig og uegennyttig innsats på mange nivåer. Beredskapskompetansen, slik den viser seg i de største organisasjonene som Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Redningsselskapet, er begrunnet i et overordnet mål som handler om å hjelpe. Det å hjelpe i nød vil ofte forutsette ikke bare god kunnskap om hva som rent praktisk skal gjøres og hvordan hjelpearbeidet skal organiseres, men også lokalkunnskap, noe som ofte er en uvurderlig ressurs i redningstjenesten. En relevant observasjon når det gjelder å hjelpe, er at fysisk nærhet muliggjør en kommunikasjon og en samhandling som aldri kan erstattes med ordre eller distansert lederskap.30

De frivillige organisasjonenes rolle og situasjon i redningstjenesten er nylig beskrevet av forskere fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Gjerde og Winsvold påviser at samspillet mellom politi og organisasjoner er godt, og at ansvarsfordelingen er klar og hensiktsmessig, både ved mobilisering og under oppdrag.31 Flere representanter for frivillige organisasjoner framhever at politiet har for lite kunnskap om hvilke ressurser som finnes hos de frivillige, og mener at det kunne vært bedre kontakt utenom oppdrag for eksempel for evaluering og læring. Gjerde og Winsvold drøfter også forholdet mellom frivillige organisasjoner i søk og redning og kommunene. Her pekes det på at kommunene ofte ikke har god nok oversikt over de frivillige organisasjonene, noe som også her kan føre til at ressurser ikke blir utnyttet godt nok. Forskerne peker også på utfordringene ved reformer. Både reformen om kommunestruktur og nærpoliti gjennomføres uten å ta tilstrekkelig hensyn til beredskapsarbeidet. Reform først, deretter tilpassing til eventuell ny virkelighet.32

De viktigste utfordringene disse rapportene viser, er kunnskapsmangel hos de formelle aktørene om de frivillige, og manglende oversikt og rolleavklaring for kommunene sin del. Dette er viktige funn i lys av betydningen av gjensidig tillit mellom aktørene, og bevissthet om den sosiale kapital som er bygget opp hos de frivillige aktørene og i de frivillige organisasjonene.33

SAMVIRKEBEGREPET

Samvirkebegrepet har dype røtter. Det har også noe varierende meningsinnhold. Det er både en type organisasjon med flere hundre år gamle tradisjoner og et prinsipp for samhandling og samarbeid. Det er i den siste betydningen vi bruker begrepet i denne artikkelen, men viktige verdier og kjennetegn ved det generelle samvirkebegrepet kan gjenkjennes i samvirkeprinsippet slik det brukes i redningstjeneste og krisehåndtering. Samvirke er noe mer og annet enn samarbeid. Samvirke bærer med seg verdier som tillit og forståelse, og det rommer en kultur som vanskelig lar seg tilpasse i organisasjonsskjemaer eller flytdiagram.

«Virke»-leddet i samvirke har samme opprinnelse som det engelske ordet «work», og dermed også med det tyske ordet «wirken».34 Det betyr at samvirke er å arbeide eller virke sammen. Det er noe dynamisk i selve begrepet: det å virke, å være i virksomhet, det at noe har en virkning, understreker bevegelsen og framdriften. En av betydningene av begrepet «verk» er et stort og solid resultat, som for eksempel byggverk, bokverk og orkesterverk. Ordet kommer av norrønt «virki», som også er stammen til «yrke».35 Ordet virke forteller om å være i arbeid, å være virksom, å ha virkning og å ha et virkefelt.36 Sammensetningen i begrepet «samvirke» gir derfor mening både i den tradisjonelle tenkingen om samvirke som en organisasjonsform, og i det som er temaet for denne artikkelen, nemlig samvirke som prinsipp for redningstjeneste og krisehåndtering.

Samvirke som begrep med dette brede settet av konnotasjoner, er unikt for Norge. De ulike betydningene som vi kan legge i ordet, lar seg ikke oversette med ett og bare ett ord for eksempel til engelsk. Det nærmeste vi kommer, er begrepet «samverkan» i svensk. I svensk beredskapsarbeid i dag, blir det definert som: «är den funktion som, genom att aktörer kommer överens, åstadkommer inriktning och samordning av tillgängliga resurser.»37

Her er det mer selve samhandlingen som understrekes, enn den planlagte organiseringen av arbeidet.

Denne måten å virke sammen på, ser vi i Norge både som verdimessig grunnlag for samvirkeorganisasjonene, f.eks. i forbrukersamvirket og boligsamvirket, og som prinsipp for å håndtere krisesituasjoner i fellesskap. Dette skjer enten det er når folk fra helsetjeneste, brannberedskap og redningshunder går sammen om å hjelpe i jordskjelvrammete Nepal, når det er søk etter skip i havsnød eller fjellfolk som har gått seg vill her hjemme, eller ved nødetatenes felles innsats ved en trafikkulykke.

SAMVIRKETENKINGENS OPPRINNELSE

I den engelske byen Rochdale hadde fattige vevere i 1844 etablert et forbrukerlag basert både på praktiske hensyn og på idealistiske motiver. Det var frivillig og hadde åpent medlemskap, demokratisk styring (ett medlem, en stemme), begrenset rente på andelsinnskuddet og fordeling av overskuddet etter det enkelte medlems bruk av laget.38

Den første norske sosiologen, Eilert Sundt, var i 1862 i England og lærte om Rochdale-pionerene og den nye samvirkebevegelsen der. Dette gjorde at han ble en aktiv talsmann for etablering av forbruksforeninger her hjemme.39

Som en kuriositet kan nevnes at også Arne Garborg engasjerte seg i debatten om samvirkebevegelsen. Vi kan more oss over hans artikkel «Ei røe om samyrke» i Den 17 Mai i 1911, hvor han legger ut om hvor mye dyrere det er med handel av landbruksvarer (kjøtt, særlig), når det er så mange mellomledd som skal tjene penger. Han skriver:

Grunntanken i kooperationen er no den aa greie seg forutan desse millommenn, soleis at vareavlaren sel endeframt til dei som bruker vara. Daa vinn me baade det som uppkjøparen og storhandlaren tena. Og det kan daa vareavlar og varebrukar byte seg imillom, so fær den fyrste meir for vara, og hin fær ho billigare.40

Eilert Sundt observerte på 1850-tallet at forekomsten av ulykker blant kystbefolkningen var høy. Han mente dette var tegn på hvor hardt livet er i vårt land. På den tiden var det gjennomsnittlig 900 dødsulykker i året. 750 av disse skyldtes drukning, særlig var tallet høyt i Tromsø stift. «For Mandfolk over 10 Aars Alderen legger der altså i Tromsø Stift den Skjebne for, at 1 av 4 skal finne sin Død i Bølgene».41

Selv om Sundt mente at svømmeopplæring ville hjelpe, så har han også andre refleksjoner som er relevante for dagens risikotenking. Han erkjenner at «Austmennene» klarte seg bedre på sjøen, og er inne på om det har noe med kosthold og utstyr å gjøre. «Hovedårsaken til austmennenes overlegenhet lå ifølge Sundt «i en større almindelig Øvelse og Udvikling som Sømand baade til Baads og til Skibs, samt i den større Kultur, som i det Hele taget hører Egnen til».42

Troen på menneskenes egne ferdigheter og rasjonalitet går hos Eilert Sundt sammen med troen på verdien av fellesskapet. Han er sterkt inne på tanken om å danne et:

Selskab som vilde vælge sig denne Gjestand for veldædig og fædrelandssindet Virksomhed, et Selskab med det Formaal at sætte i Gang allehaande forebyggende og reddende Foranstaltninger med Hensyn til Ulykkes-Tilfælde på Søen.43

Dette var kanskje spiren til Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning.44 Uansett stiftet Eilert Sundt Arbeidssamfunnet i Kristiania – et sentralt møtested for kunnskapsformidling og bygging av fellesskap for å håndtere samfunnets utfordringer.

Utviklingen av beredskapstenkingen var selvsagt viktig generelt, men spesielt nettopp for primærnæringene, og da ikke minst for fisket. Både den teknologiske utviklingen for eksempel fra seil til motor, men også utviklingen av værvarslinga, var avgjørende for fiskerne. Da værvarslinga ble systematisert og formidlet gjennom radio, prøvde man også å melde været for bøndene. Det var ikke så vellykket som for fiskerne.

Havet og kysten ble det viktigste nedslagsfeltet for små og store beredskapsplaner. Dette hadde sitt saklige og helt forståelige utgangspunkt. Fulsås beskriver to hendelser under en oktoberstorm i 1899. Stormen tok først et helt gravfølge på 30 fra Røvær i Rogaland. Dagen etter tok den 140 sildefiskere ved øyværet Titran på Frøya i Sør-Trøndelag. Han fortolker datidens forståelse av disse hendelsene slik:

Den felles nåtida som hendingane utfalda seg i, er også avgjerande for at nasjonen som eit førestelt fellesskap av samtidige skulle få eit massegrunnlag. Her var det ein vekselverknad, for på same tid som den samtidige observasjonen av til dømes ei stor ulykke danna grunnlaget for å kunne «tenkje» nasjonen som eit fellesskap som omfatta fjerne samtidige, hadde ei stor ulykke ein emosjonell og moralsk verdi som kunne brukast til målmedvite å styrkja kjensla av nasjonalt fellesskap.45

Disse historiske tilbakeblikk gir oss en mulighet til å observere en utvikling både av organiserte fellesskap med beredskap som formål, og betydningen av kunnskap. De grunnleggende verdiene fra veverne i Rochdale var etter hvert velkjent i det norske samfunnet, og det er rimelig å anta at de har vært viktige inspirasjonskilder.

ULIKE BETYDNINGER AV SAMVIRKEBEGREPET

Samvirke som økonomisk organisasjonsform og en nærmere beskrivelse av samvirkebevegelsen, skal vi la ligge her. Opprinnelsen er den samme som for samvirkeprinsippet i beredskap og samfunnssikkerhet, men disse forholdene viser en annen utvikling og omfatter også andre betydninger av begrepet samvirke. Dette blir likevel en del av det historiske bakteppet for våre vurderinger.

Det finnes mye skrevet om framveksten av samvirke og samvirketenking i nyere norsk historie. Sosiologen Tom Johnstad drøfter utviklingen av samvirkeorganisasjonene i Norge.46 Han berører ikke samvirke i beredskap i sine drøftinger, men hans analyser gir et godt grunnlag for å forstå bruken av samvirkebegrepet allment sett. Boka Organisert kjøpekraft,47 som først og fremst handler om forbrukersamvirkets historie, har heller ingen direkte henvisninger til samvirke i beredskapssammenheng. Denne litteraturen belyser utviklingen av det organiserte samvirke i Norge, men for å få en enda bredere forståelse av samvirketenkingen slik vi kjenner den fra redningstjenesten, må vi utvide det teoretiske perspektivet med samfunnsvitenskapelige innfallsvinkler til frivillighet, tillit og sosial kapital.

SAMVIRKEBEGREPET I REDNINGS- OG BEREDSKAPSARBEIDET I DAG

I 1970 ble de to statlige hovedredningssentralene opprettet i Bodø og Stavanger, og hjelpekorpsene fikk egne representanter begge steder. Etableringen av disse ble gjort av Justisdepartementet uten et eksplisitt forutgående stortingsvedtak. Det ble trolig ansett å være noe som tilhørte regjeringens prerogativ. En arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet hadde ved årsskiftet 1969–70 lagt fram en organisasjonsplan for hovedredningssentraler i Stavanger og Bodø. Personell ble tilsatt per 1. september 1970. Stortinget ble orientert om dette gjennom St.prp. nr. 33 (1970–71) om helikopterkjøp, og ga deretter sitt samtykke gjennom behandling den 26. november 1970 gjennom Innst. S. nr. 56 (1970–71).

Hovedredningssentralene ble fra første stund bygget opp rundt samvirkeprinsippet med organisering som både omfattet de offentlige og de frivillige redningsaktørene. Dette kom blant annet tydelig til syne gjennom organisasjonsplanen for redningstjenesten fra 1980, som faktisk dannet grunnlaget for redningstjenestens virksomhet helt fram til og med 2015.48

Hovedredningssentralene har utvilsomt vært det institusjonelle navet for det som etter hvert ble formalisert som samvirkeprinsippet. Det er verdt å merke seg at de har hatt en enorm aktivitetsøkning uten noen særlig bemanningsvekst.49

Figur 1. Utvikling i registrerte redningsaksjoner i perioden 1984–2017 ved HRS Sør-Norge.

I den tidsperioden som omfattes av aktivitetsstatistikken, har bemanningen økt noe, men er likevel klart redusert i forhold til den formidable økningen i antall hendelser. I 1984 var det ved HRS Sør-Norge syv redningsledere, mens det i 2017 var det 20 redningsledere. 50 Dersom antall redningsledere skulle fulgt utviklingen i hendelsene, skulle det vært minst dobbelt så mange. Til tross for dette misforholdet, har redningstjenesten så langt klart å håndtere stadig flere hendelser på en god måte. Vi kjenner selvsagt ikke de menneskelige kostnadene ved dette, men det lykkes høyst sannsynligvis på grunn av god og effektiv ledelse og uvurderlig innsats også fra de frivillige.

Det er grunn til å anta at dette kan ha sin forklaring i samvirkefenomenets effektivitet og fleksibilitet, ikke minst med innsatsen fra de frivillige organisasjonene. Redningsaksjoner på steder som Trolltunga og Preikestolen er gode eksempler på innsats som øker i omfang, og som ikke ville vær mulig uten de frivilliges deltakelse.

Som vist i tabellen ovenfor, har Hovedredningssentralen Sør-Norge hatt en enorm vekst i antallet hendelser hvor den har koordinert innsatsen – hendelser på sjø som den største enkeltkategorien, jf. figur 1. I de aller fleste av disse er frivillige organisasjoner involvert.51

Tenkemåten basert på de tre opprinnelige hovedprinsippene i samfunnssikkerhetsarbeidet, ansvar, likhet og nærhet, ble introdusert i St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet – veien til et mindre sårbart samfunn. Bakgrunnen for denne stortingsmeldingen var rapporten fra Sårbarhetsutvalget, ledet av Kåre Willoch.52

Kort etter behandlingen av St.meld. nr. 17 (2001–2002), ble organiseringen av de operative rednings- og beredskapsressursene vurdert av et utvalg ledet av lagdommer Lars Jorkjend. Dette utvalget skriver blant annet følgende om samvirkeprinsippet:

Samvirkeprinsippet har sitt største fortrinn i at det gjør alle offentlige ressurser tilgjengelige etter behov, og at det åpner for og stimulerer til frivillig og privat deltagelse i redningstjenesten.53

Videre skriver utvalget at «samvirkeprinsippet bidrar […] til høy ressurseffektivitet.» 54

Dessverre virker det som om Jorkjend-utvalgets utredning ble «glemt» i etterdønningene fra terrorhendelsene i USA 11. september 2001, kanskje fordi flertallet ønsket at redningstjenestens organisering også skulle omfatte miljøkatastrofer. Dette ble trolig en altfor krevende politisk diskusjon å gå inn i. Utvalgets omfattede utredning av grunnlaget for redningstjenesten ble derfor ikke fulgt nærmere opp da.

SAMVIRKE SOM TILLIT ELLER SOM STYRINGSPRINSIPP?

Etter katastrofen i Oslo og på Utøya den 22. juli 2011, ble som nevnt samvirkeprinsippet løftet inn også i de nasjonale prinsippene om samfunnssikkerhet «som et bærende element på linje med allerede eksisterende prinsipper» for å sikre en bedre organisering av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet.55

Evalueringer av beredskapsinnsatsen denne dagen, beskrivelsen av ressursene som ikke fant hverandre, systemene som ikke kommuniserte, ulik håndtering fra helsevesenet og fra politiet, betydningen av den frivillige innsatsen: alt dette er godt dokumentert med utgangspunkt i Gjørv-rapporten og de klare anbefalingene i denne.56 I kommisjonens analyse av hva som sviktet, nevnes blant annet at «evnen til å koordinere og samhandle har vært mangelfull».57

I sine konklusjoner uttrykker kommisjonen følgende: «Stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet som ble lagt fram i juni 2012, foreslår at et samvirkeprinsipp legges til de etablerte prinsipper om ansvar, likhet og nærhet. Dette er, etter kommisjonens oppfatning, et godt initiativ.»58

Selv om også samvirkeprinsippet kom inn som et grunnprinsipp for alt beredskapsarbeid etter evalueringene av hendelsene den 22. juli 2011, er det mye som tyder på at ikke alle har vært klar over at samvirke er noe annet og mer enn samordning og samarbeid. Mens ansvars-, likhets- og nærhetsprinsippet bygger på den forutsetning at man i en krisesituasjon skal bruke organisasjonene og ansvarsforholdene som de er i det daglige, skal samvirke sikre at flere relevante aktører, også frivillige, uegennyttig og med sine spesialkunnskaper, kommer sammen i en akutt situasjon hvor man er grunnleggende avhengig av tillit og respekt.

Statens helsetilsyn gjennomførte i 2013 tilsyn med samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet i Justis- og beredskapsdepartementet, i samsvar med de reglene som nå gjelder for statens tilsyn med egne virksomheter.59 Helsetilsynet har beskrevet mye som fungerer bra, men også brudd på krav og manglende oppfølging av regelverk både i departementet som sådant, og i politietaten og i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Det heter blant annet i rapporten:

Etter tilsynets oppfatning er departementets største og viktigste utfordring å sørge for en helhetlig styring basert på en felles strategi som gjelder både for samordningsansvaret og for departementets arbeid i egen sektor. Samfunnssikkerhet og beredskap må løftes fra å være et ansvar som avdelingene ivaretar hver for seg, til et ansvar som ivaretas av departementet som helhet og i fellesskap.60

De samme svakhetene ble påpekt da Riksrevisjonen i 2015 foretok en grundig gjennomgang av arbeidet med samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet i Justis- og beredskapsdepartementet og i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). De skulle blant annet finne ut hvordan departementet og direktoratet ivaretar sitt samordningsansvar.61

Resultatet må sies å være ganske nedslående. Anbefalinger etter evalueringer følges ikke opp, og ifølge DSB finnes det ikke en helhetlig oversikt over læringspunkter fra ulike hendelser. DSB sier også at mye av arbeidet knyttet til læring etter hendelser og øvelser er konsentrert på nasjonalt nivå, ikke regionalt og lokalt nivå.62 I lys av at alle hendelser skjer lokalt, og at det er i det lokale samarbeidet at verdien av samvirke er størst (ikke minst på grunn av god lokalkunnskap også hos de frivillige aktørene), er dette en urovekkende skjevfordeling av lærings- og oppfølgingsressurser. Dette samsvarer med funnene fra Gjerde og Winsvold, som peker på nettopp mangel på helhetstenking og ønsket om større deltakelse i evalueringer, sett fra de frivillige organisasjonenes side.63

Riksrevisjonen påpeker at det synes å være uklarheter om roller og ansvar. Departementets nasjonale situasjonssenter har en uklar rolle sett opp mot underlagte virksomheters oppgaver. De påpeker også at manglende intern samordning og samarbeidsproblemer mellom enkelte avdelinger i Justis- og beredskapsdepartementet har vært et problem over lengre tid.64 Riksrevisjonens klare anbefaling er å klargjøre ansvars- og rollefordelingen slik at det blir bedre samsvar mellom de faglige styringssignalene og ressursene som stilles til disposisjon for det regionale og det lokale beredskapsarbeidet.

Når det gjelder de ulike kontrollene og tilsynsrapportene, er det likevel grunn til å advare mot en altfor konkret måling når det gjelder selve samvirket. Fordi samvirkeorganiseringen i beredskapsarbeidet vanskelig lar seg tilpasse de ordinære organisasjonsbeskrivelsene og de mål- og resultatstyringskriteriene og sektorspesifikke lovkrav som ofte anvendes for å måle hvor godt de fungerer, vil ikke dette treffe så godt i vurderinger av hvordan samvirkeprinsippet fungerer.

Fimreite m.fl. påpeker at samfunnssikkerhetsprinsippene ansvar, nærhet og likhet er konsentrert om ulike former for spesialisering, og de utfordres av det sterke behovet for samordning, et behov som kanskje noe feilaktig identifiseres med samvirkeprinsippet.65 Dette fører til at samvirke må utøves i skyggen av hierarkiet.66 Ved å introdusere samvirkeprinsippet som et overordnet styringsprinsipp i samfunnssikkerhetsarbeidet, fører det bare til større uklarheter og en sentral metaorganisering, noe som ikke nødvendigvis øker samfunnssikkerheten. En rekke forfattere og forskere har levert ganske entydige bidrag til en forståelse av at ikke minst lokale og regionale kriser og katastrofer må håndteres etter nærhetsprinsippet, men med behov for støtte, ikke styring, fra sentralt hold.67

For å få en bedre forståelse av samvirkeprinsippet, må vi derfor søke til litteratur og forskning som omhandler tillit og sosial kapital. Tillit er avgjørende for at de ulike aktørene skal kunne utføre en viktig jobb sammen uten at de i det daglige er del av det samme system, og sosial kapital er det de frivillige bærer med seg inn i samvirket. Begge deler er vanskelig å måle, men sentralt for forståelsen.

I Skirbekk og Grimens bok Tillit i Norge finnes både nyere forskning som dokumenterer det høye tillitsnivået i det norske samfunnet og kritiske analyser av tillitsbegrepet. Boka gir et solid grunnlag for studier av tillit i ulike sammenhenger. «Tillit gjør at man er villig til å overlate noe av betydning for en selv til en annen person», hevdes det i innledningskapitlet.68 Her framheves det også at tillit reduserer bruken av kontrollsystemer. «Med tillit tar vi det for gitt at kontrollsystemene fungerer, og vi kan leve med de gode institusjoners stillhet».69 I kapitlet «Sivilsamfunn og tillit» drøfter Selle og Wollebæk tillitsbegrepet henholdsvis fra et mikroorientert sosialiseringsperspektiv og et makroorientert, statssentrert perspektiv.70 De argumenterer for en tredje posisjon mellom disse to ytterpunktene. Da er vi i kjernen av samvirkeprinsippet i redningstjenesten: nemlig i spenningsfeltet mellom statlige myndigheter og frivillige organisasjoner i en struktur hvor de skal løse oppgaver i fellesskap og i en helt spesiell organisatorisk setting.

BEHOV FOR EN BEDRE FORSTÅELSE AV FORUTSETNINGENE FOR SAMVIRKE

Ulykker har stort sett en geografisk avgrensing. De rammer ofte et større eller mindre lokalsamfunn. Til alle tider har ulykker vært gjenstand for lokalsamfunnets umiddelbare innsats og etterfølgende bekymringer og fortellinger i «manns minne». Ulykker utfordrer trygghetsfølelsen og engasjerer medmennesker til barmhjertighet. Frivillig innsats ved ulykker er således slett ikke av nyere dato. Likevel er det fremdeles mye vi ikke har kunnskaper om når det gjelder hva som stimulerer lokalbefolkningen til felles innsats når ulykker inntreffer.

Kjeldstadli har nylig publisert en relevant analyse av lokalsamfunnet som begrep og fenomen. Her gir han uttrykk for at

[d]et tradisjonelle begrepet om samfunn har altså hatt en dimensjon som ikke alltid blir tematisert, at det er bundet til et geografisk rom, et territorium. Og et slikt territorium, et område der en viss gruppe eller makt rår, har også geografiske grenser.71

I lys av dette kan det kanskje stilles opp en hypotese om at lokalbefolkningens samlete respons ikke bare når farer truer, men også når ulykker inntreffer, er med på å bekrefte lokalsamfunnet. De er ikke sentralisert, se figur 2. Da er det ikke alene den geografiske avgrensingen som er avgjørende, men vel så mye «handlingsrommet»; nettopp det som Kjeldstadli beskriver om at hendelser «finner sted». Ulykker er noe som så absolutt lar seg undersøke i et slikt perspektiv.

Figur 2. Den geografiske fordelingen av aksjoner håndtert ved hovedredningssentalene i Norge i 2017.

Den organiserte, frivillige innsatsen under offentlig koordinering ser ut til å ha vokst fram i Norge i tiden etter andre verdenskrig. Det kan tenkes mange årsaker til dette. Krigens erfaringer av behovet for å stå samlet, kan være én. Utbyggingen av samferdselsstrukturen og telekommunikasjonen har trolig også hatt stor betydning, ikke minst ved at kunnskapen om akutte hendelser blir kjent i «sanntid» langt ut over lokalsamfunnets grenser.

Ulykker fører til unike erfaringer, ikke bare på årsakssiden, men også på håndteringssiden. Dette er erfaringer som bør beskrives og analyseres, både umiddelbart etter at de har skjedd og av ettertiden. I lokalhistorisk litteratur kan vi finne en rekke tekster om ulykker og andre hendelser av vesentlig betydning for lokalsamfunnet. For bedre å forstå lokalsamfunnets betydning for håndtering av og normalisering etter slike hendelser, ville det være interessant om de som arbeider med et slikt historisk materiale også beskriver og vurderer betydning av lokalt samvirke og frivillig innsats, jf. for eksempel Eilert Sundts betraktninger i «sanntid» og Narve Fulsås’ analyser i ettertid av utfordringene knyttet til ulykker på havet for over 100 år siden.

MENNESKELIGE RESSURSER SOM SOSIAL KAPITAL

De frivillige organisasjonenes innsats og bidrag i samfunnssikkerhet og beredskap kan også ses i lys av teoriene om sosial kapital. Coleman definerer sosial kapital som en slags motvekt, eller alternativ, til annen kapital: det er det enkelte menneske gjennom sine nettverk og sine evner som oppnår noe innen rammen av sosiale strukturer.72 Sosial kapital skapes i aktive samhandlinger. Men som andre kapitalformer krever sosial kapital investeringer i de strukturene som handler om forpliktelser, forventninger, ansvar og autoritet, samt normer eller regler som gjør at organiseringen fungerer effektivt.73

Enda mer relevant for analysen av samvirkeprinsippet, er Robert Putnams utdyping av sosial kapital. Putnam beskriver sosial kapital som trekk ved sosiale organisasjoner som tillit, normer og nettverk, som kan forbedre effektiviteten i samfunnet ved å legge til rette for samordnete handlinger.74 Tillit er for eksempel det han kaller en moralsk ressurs som vokser ved bruk, og som utarmes hvis den ikke brukes.75

Teoriene om sosial kapital gir mening når vi studerer frivillige organisasjoners rolle i beredskapssamvirket. Det er sosial kapital disse organisasjonene faktisk bidrar med. Ved en sterkere implementering av samvirkeprinsippet også i samfunnssikkerhetstenkingen, og for å møte kritikken fra Riksrevisjonen og Helsetilsynet, vil utfordringen da være å legge mer vekt på menneskelige relasjoner, kompetanse og lokalkunnskap, mer enn reorganisering etter linjeprinsippet kombinert med sentralisering. Mye tyder på at det kan være en styrke.

Utfordringer for framtidig lokalhistorisk forskning kan da være å se på unike og lokale hendelser i et «mikrohistorisk» perspektiv; og da ikke bare: hva lærte lokalsamfunnet av det som skjedde. Minst like interessant, både for å forstå fortiden og for å opprettholde vesentlige kvaliteter ved ulike lokalsamfunn, er da å prøve å finne fram til hva de unike hendelsene kan fortelle om robustheten av og tilliten i et lokalsamfunn, og om hvordan dette påvirkes av forhold på overordnet samfunnsnivå.

Lægreid og Rykkja drøfter forholdet mellom kultur og struktur med 22. juli-hendelsen som utgangspunkt.76 De berører så vidt samvirkeprinsippet, som jo ble etablert som ett av hovedprinsippene etter nettopp 22. juli-hendelsen. Imidlertid drøftes samvirke som om det handler om samordning, styring på tvers eller samarbeid. I denne artikkelen har vi gått grundigere inn på samvirke både som organisasjon og arbeidsform. Da løfter vi det ut av struktur/kulturtenkingen og lar det fortelle sin egen historie. Som beredskapsprinsipp vil det i betydningen «samordning/samarbeid» selvsagt hele tiden komme i konflikt med prinsippene for ansvar og likhet. Men i kraft av egen tyngde, som en unik arbeidsform, peker det mot spennende framtidige beredskapsløsninger som både er effektive og slitesterke, og som evner å engasjere befolkningen langt ut over de profesjonelle tjenesteyterne og offentlige virksomhetene som har beredskapsarbeid som oppdrag.

At samvirke hittil har overlevd alle sentraliseringsforsøk, viser styrke og peker mot desentrale løsninger. Da må de frivillige være med. Dette er undervurdert i dagens strukturtenking om beredskap. Den frivillige innsatsen bygger på nærhet og tillit, samt inngående lokalkunnskap som en del av den sosiale kapital. Det ligger i sakens natur at mennesker ønsker å hjelpe hverandre ved ulykker. Det er nødvendig med systematiske analyser for å vite hva som er hensiktsmessige og effektive samarbeidsformer. Ressursene må finne hverandre med forutsigbarhet og tillit. Det er kjernen i samvirkefenomenet i den norske redningstjenesten gjennom det siste halve hundreåret.

Samvirkeprinsippet bør derfor ikke betraktes som et overordnet styringsprinsipp. Ved at det både kan betraktes som en organisasjonsform og en arbeidsmåte, kan det karakterisere ulike etaters og virksomheters praktiske innsats i samspill med andre relevante lokale krefter, altså noe som utøves der utfordringene er. I den forstand kan det vanskelig pålegges ovenfra, det må erfares og skapes der samvirket skal skje. Det var på dette grunnlaget samvirkeprinsippet kom inn i beredskapsarbeidet, og det er kanskje der det også skal forbli?

LITTERATUR

Alnes, Jan Harald 2015: David Hume. I Store norske leksikon. Hentet 19. mai 2017 fra https://snl.no/David_Hume

Broch, Ole Jacob 1876: Beretning avgitt til Kongressen for sundhedsforhold og redningsvesen i Bryssel. Kristiania.

Broen, Thor P. 2007: Hummelfjellulykken i 1956. Norsk luftfartshistorisk magasin 1-2007, s. 18–19.

Brundage, Anthony 2013: Going to the Sources. A Guide to Historical Research and Writing. Chichester: Wiley-Blackwell.

Christophersen, H. O. 1979: Eilert Sundt. En dikter i kjensgjerninger. Oslo: Gyldendal.

Coleman, James Samuel 1994. Foundations of Social Theory. Harvard: Harvard University Press.

Corneliussen, Sara Kornberg 2017: Erling henta fire døde ungdommar ned frå fjellet. Røde Kors Magasinet 1-2017, s. 8–9.

De Caprona, Yann 2013: Norsk etymologisk ordbok. Oslo: Kagge Forlag.

Ehn, Billy og Orvar Löfgren 2010: Kulturanalyser. 2. opplag. Århus: Klim.

Engen, Ole Andreas H., Bjørn Ivar Kruke, Preben Hempel Lindøe, Kjell Harald Olsen, Odd Einar Olsen og Kenneth Arne Pettersen 2016. Perspektiver på samfunnssikkerhet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Fimreite, Anne Lise, Per Lægreid og Lise H. Rykkja 2014: Utfordringer og implikasjoner. I Fimreite, Anne Lise, Peter Langlo, Per Lægreid og Lise H. Rykkja: Organisering, samfunnssikkerhet og krisehåndtering. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.

Fulsås, Narve 2003: Havet, døden og vêret. Oslo: Det Norske Samlaget.

Garborg, Arne 1911: Ei røe om samyrke. Den 17. Mai. (Hentet fra Norsk ordbok 2014.)

Gjerde, Steinar og Marte Winsvold 2016: Bruk av frivillige i søk og redning. Rapport 2016-4. Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

Gjerde, Steinar og Marte Winsvold 2017: Frivillige organisasjoner i søk og redning. Rapport 2017-5. Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

Guttu, Tor 1998: Norsk ordbok. Oslo: Kunnskapsforlaget.

Harper, Douglas 2017: Online Etymology Dictionary. http://www.etymonline.com/ (Kontrollert 29.1.2017.)

Hjulström, Patrik og Malin Lintzén 2016: Gemensamma grunder för samverkan och ledning vid samhällsstörningar. MSB843 – 2016. Karlstad: Myndigheten för samhällsskydd och beredskap.

Innst. S. nr. 170 (1962–63): Tilråding frå den forsterka justisnemnda om samordning av redningstenesta. Oslo: Stortinget.

Innst. S. nr. 300 (2000–2001): Innstilling fra sosialkomiteen om akuttmedisinsk beredskap. Oslo: Stortinget.

Johnstad, Tom 1998: Samarbeid og samvirke. Oslo: Tano Aschehoug.

Jones, Rosalind 2011: Flystyrten i Holtaheia. Oversatt av Marianne Symes. Sandnes: Commentum Forlag.

Justisdepartementet 1959: Innstilling fra Redningsutvalget. Publisert som vedlegg til St.meld. nr. 86 (1961–62): Samordning av redningstjenesten. Oslo.

Justis- og beredskapsdepartementet 2015: Organisasjonsplan for redningstjenesten. Forskrift av 19. juni 2015.

Justis- og politidepartementet 1980: Organisasjonsplan for redningstjenesten. Fastsatt ved kgl. res. av 4. juli 1980.

Justis- og politidepartementet 2011: Rundskriv G-04/2011. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/g-04-2011-redningstjenesten---sok--og-re/id636966/ (Kontrollert 29.1.2017.)

Kjeldstadli, Knut 2017: Finnes lokalsamfunn? Heimen 54, 4-2017, s. 342–351.

Lange, Even (red.) 2006: Organisert kjøpekraft. Oslo: Pax forlag.

Lægreid, Per og Lise H. Rykkja 2014: Etterord. Diagnose og medisin etter terrorangrepet: Kultur eller struktur? I Fimreite, Anne Lise, Peter Langlo, Per Lægreid og Lise H. Rykkja: Organisering, samfunnssikkerhet og krisehåndtering. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.

Mageli, Eldrid I. 2014: Med rett til å hjelpe. Historien om Norges Røde Kors. Oslo: Pax Forlag.

Magnússon, Sigurður Gylfi og István M. Szijártó 2013: What is Microhistory? Theory and Practice. Abingdon: Routledge.

Maske, Julie 2016: Fjellvett for en ny tid. Fjell og vidde 1-2016, s. 58–65.

Meld. St. 29 (2011–2012). Samfunnssikkerhet. Oslo: Justis- og beredskapsdepartementet.

NOU 2000:24. Et sårbart samfunn – Utfordringer for sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet. Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

NOU 2001:31. Når ulykken er ute. Om organiseringen av operative rednings- og beredskapsressurser. Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

NOU 2012:14. Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Oslo: Departementenes servicesenter.

Putnam, Robert 1993: Making Democracy Work. Princeton: Princeton University Press.

Rakeng, Oddvar 1996: Han som etterforsket Quisling – Historien om politimester Simon Østmoe. Lillehammer: Thorsrud Lokalhistorisk Forlag.

Riksrevisjonen 2015: Undersøkelse av Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap. Dokument 3:7 (2014–2015). Oslo: Riksrevisjonen.

Ryymin, Teemu (red.) 2017: Historie og politikk. Historiebruk i norsk politikkutforming etter 1945. Oslo: Universitetsforlaget.

Samvirkeutvalget 1995: Samvirkeboka. Oslo: Samvirkeutvalget.

Sandmo, Erling 2015: Tid for historie. En bok om historiske spørsmål. Oslo: Universitetsforlaget.

Selle, Per og Dag Wollebæk 2012: Sivilsamfunn og tillit. I Skirbekk, Helge og Harald Grimen (red.): Tillit i Norge. Oslo: Res Publica.

Skirbekk, Helge og Harald Grimen (red.) 2012: Tillit i Norge. Oslo: Res Publica.

Statens helsetilsyn 2014: Rapport fra tilsyn med samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet i Justis- og beredskapsdepartementet. Oslo: Statens helsetilsyn.

Stugu, Ola Svein 2008: Historie i bruk. Oslo: Det Norske Samlaget.

Sundt, Eilert 1861: Folkevennen.

St.meld. nr. 86 (1961–62): Samordning av redningstjenesten. Oslo: Justisdepartementet.

St.meld. nr. 17 (2001–2002): Samfunnssikkerhet. Oslo: Justis- og politidepartementet.

Aasland, Dag Gjerløw 2017: Fra mål til mening. Oslo: Gyldendal.

1Redningsutvalget ble satt ned under Justis- og politidepartementet ved kongelig resolusjon av 25. september 1953 for å utrede spørsmålet om koordinering av redningstjenesten. Leder av utvalget var Simon Østmoe (1901–1994). For en nærmere omtale av Østmoe, se Rakeng 1996. Utvalget leverte sin innstilling i august/september 1959. Blant de 12 menn som satt i utvalget var representanter for Forsvarets tre våpengrener samt Heimevernet representert, så vel som stadslege Hans Tjønn og generalsekretær i Redningsselskapet Hans Holter og hjelpekorpssjef Leif Hanoa. I tillegg var det representanter for lensmennene (lensmann Albert Schei), havnefogdene og sjøfartsdirektøren.
2St.meld. nr. 86 (1961–62), s. 4.
3St.meld. nr. 86 (1961–62), s. 11 i vedlegget.
4Meld. St. 29. (2011–2012)
5Justis- og beredskapsdepartementet 2015
6Meld. St. 29 (2011–2012).
7Brundage 2013, s. 21.
8Sandmo 2015, s. 206.
9Ryymin 2017, s. 10f.
10Dette gjelder Olav Sønderland, pensjonert politimester og mangeårig leder av Hovedredningssentralene både i Bodø og Stavanger samt Kari og Ola Skuterud, som begge gjennom flere tiår har vært engasjert i frivillig redningstjeneste og beredskapsarbeid, både nasjonalt og internasjonalt.
11Magnússon og Szijártó 2013, s. 4
12Stugu 2008, s. 14.
13Ehn og Löfgren 2010, s. 14.
14Innst. S. nr. 170 (1962–63), s. 402.
15Innst. S. nr. 170 (1962–63), s. 409.
16Innst. S. nr. 170 (1962–63), s. 408.
17Fimreite, Lægreid og Rykkja 2014, s. 250–251
18St.meld. nr. 86 (1961–62), s. 14.
19Broen 2007.
20Ved denne flyulykken omkom alle om bord, 34 engelske skolegutter, to lærere og mannskapet på tre.
21Jones 2011, s. 110.
22Mageli 2014, s. 24.
23Corneliussen 2017, s. 8. I alt 18 mennesker omkom i fjellet påsken 1967, hovedsakelig som følge av nedkjøling. Etter disse hendelsene tok Den Norske Turistforening og Røde Kors Hjelpekorps initiativet til å styrke arbeidet med forebyggende tiltak mot ulykker i fjellet. Fjellvettreglene ble lansert på nytt (Maske 2016). Nødvendigheten av respekt for og kunnskap om fjellet ble tydelig for allmennheten.
24Mageli 2014.
25Maske 2016.
26Mageli 2014, s. 280.
27Corneliussen 2017, s. 9.
28Jf. f.eks. politilovens § 27.
29Innst. S nr. 300 (2000–2001), s. 7. Fra og med 2002 er det de statlige, regionale helseforetakene som har dette ansvaret.
30Aasland 2017, s. 13.
31Gjerde og Winsvold 2016.
32Gjerde og Winsvold 2017, s. 5.
33For definisjon av sosial kapital, se Coleman 1994.
34Harper 2017.
35de Caprona 2013.
36Guttu 1998.
37Hjulström og Lintzen 2016.
38Samvirkeutvalget 1995.
39Johnstad 1998.
40Garborg 1911, s. 94.
41Sundt 1861, s. 353.
42Christophersen 1979.
43Sundt 1861, s. 354.
44Dette selskapet, nå Redningsselskapet, ble stiftet i 1891 av Kristiania Kjøbmandsforening.
45Fulsås 2003, s. 104.
46Tom Johnstad 1998.
47Lange 2006.
48Justis- og politidepartementet 1980.
49Figurene er utarbeidet av redningsinspektør Stein Solberg, HRS-SN.
50Redningsleder er tittel på person med utdanning og autorisasjon som redningsleder, ansatt ved en av hovedredningssentralene. Opplysninger om stillingstall mottatt på e-post fra avdelingsdirektør Jarle Øversveen og redningsinspektør Stein Solberg HRS-SN.
51Muntlig opplyst av redningsinspektør Stein Solberg, HRS-SN.
52NOU 2000, s. 24.
53NOU 2001:31, s. 22.
54NOU 2001:31, s. 63.
55Meld. St. 29 (2011–2012), s. 39.
56NOU 2012, s. 14.
57NOU 2012:14, s. 16.
58NOU 2012:14, s. 454.
59Tilsynsoppdraget, som skulle være uavhengig, ble gitt til Helse- og omsorgsdepartementet som delegerte det til Helsetilsynet. Tilsynet ble utført i 2013 og dokumentert i Rapport fra tilsyn med samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet i Justis- og beredskapsdepartementet, datert april 2014.
60Statens helsetilsyn 2014.
61Riksrevisjonen 2015.
62Riksrevisjonen 2015: 67f.
63Gjerde og Winswold 2016.
64Riksrevisjonen 2015, s. 88.
65Fimreite m.fl. 2014, s. 245–246.
66Fimreite m.fl. 2014, s. 246.
67Engen m. fl.2016, s. 303.
68Skirbekk og Grimen 2012, s. 18.
69Skirbekk og Grimen 2012, s. 26.
70Selle og Wollebæk 2012.
71Kjeldstadli 2017.
72Coleman 1994, s. 313.
73Colemans engelske tekst er her oversatt av oss.
74Putnam 1993.
75Se også Skirbekk og Grimen (2012) for en videreutvikling og kritikk av Putnams teorier.
76Lægreid og Rykkja 2014.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon