Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Veikrysset i havet

Strid om losstasjon og sjøsikring i Rogaland 1975–2000
The Junction at Sea
Conflicts about maritime pilot stations and maritime safety in Rogaland county 1975–2000
Avdelingsleder/historiker, Tungenes fyr

The small island municipality in south-western Norway, Kvitsøy, has long maritime traditions. The Norwegian state has operated both a lighthouse and a maritime pilot station on the islands for over 200 years. In the late 1970s the Norwegian Coastal Administration (NCA) suggested closing down the maritime pilot station in Kvitsøy, and running the maritime pilot service from the mainland instead, due to cost benefits. Local politicians started to work strategically towards the government and parliament politicians, in order to get the Norwegian Coastal Administration to invest in a new maritime pilot station in Kvitsøy. The majority of parliament politicians in the early 1980s supported Kvitsøy’s claim, and argued that an investment in a new pilot station would be in line with the Norwegian regional policy to secure settlement and jobs in the outskirts of Norway.

The pilot station was finally built in the late 1980s. Later, in 2003, the pilot station was expanded to house also a Vessel Traffic Service-station.

The NCA investments in Kvitsøy had little impact on either new settlements, or local jobs. Only two locals were employed at the pilot station, and the other employees lived in on the mainland and did not move to Kvitsøy. The were no locals working on the VTS-station either, other than one in the administration and one cleaning help.

The Norwegian regional policy has, since early 1990s, become more fragmented and characterized by local measures. The NCA investments in Kvitsøy had little or no connection with the superior goals of the regional policy, and can therefore be considered as a symbolic political decision. However, the investments have been very important for Kvitsøy in maintaining its maritime traditions.

Kvitsøy er en øykommune i Rogaland. I flateinnhold er kommunen Norges minste med sine 6,19 kvadratkilometer. Innbyggertallet er det sjette laveste i kommune-Norge, 534. Primærnæringene sysselsetter rundt seks prosent av den yrkesaktive befolkningen, med landbruk som den største, etterfulgt av ulike havbruksnæringer: tradisjonelt fiske, hummerfangst og oppdrett av hummer, laks og kamskjell. Hummerfangsten har særlig lange tradisjoner på Kvitsøy, det er til og med et eget hummermuseum der. Kommunen har enkelte produksjonsbedrifter innenfor industri og håndverk. Det produseres blant annet vinduer der til et stort marked. Av øykommunens 265 arbeidstakere jobber om lag 30 prosent innenfor sekundærnæringene. Kommunen er likevel den største arbeidsgiveren på øygruppen. Nesten halvparten av arbeidstakerne har arbeid utenfor kommunegrensene. Men siden årtusenskiftet har faktisk pendlingen inn til Kvitsøy vært større enn pendlingen ut av kommunen.1

Øykommunen (visstnok med like mange øyer som årets dager – 365) ligger midt i skipsleia inn til de store befolkningsområdene i Rogaland. Skip som ferdes i Skudenesfjorden eller Boknafjorden, mot Stavanger og Sandnes i sør eller Haugesund i nord, passerer Kvitsøy. Denne beliggenheten gjorde at Kvitsøy fikk en viktig strategisk posisjon. Det var loser på Kvitsøy allerede i høymiddelalderen. Fyret på øygruppen ble etablert i 1700, som Norges tredje fyr, etter fyrene på Lindesnes (1656) og Færder (1696). Losene og fyret dirigerte skipstrafikken i den tett trafikkerte fjorden. Øykommunen fikk derfor tilnavnet «Veikrysset i havet».

I nyere tid har Kystdirektoratet investert både i losformidlingssentral og sjøtrafikksentral på Kvitsøy. Det var ingen selvfølge for Kystdirektoratet å gjøre store investeringer på Kvitsøy på 1980-tallet og 2000-tallet. Urbanisering og samferdselsutvikling har gjort den tidligere så sentrale øygruppen til en utkant. Denne beliggenheten gjorde at investering i, og særlig drift av maritim infrastruktur hadde en betydelig merkostnad her i forhold til på fastlandet. Turnusordninger for arbeidstakere bosatt på fastlandet ble spesielt fordyrende.

Kvitsøy var for 40 år siden preget av fraflytting. Mellom 1970 og 1980 hadde befolkningstallet sunket fra 635 til 555, en nedgang på hele 12,5 prosent.2 I 1960 var nesten halvparten av arbeidsstokken sysselsatt innen fiskerinæringen. 20 år senere var andelen sunket til 14 prosent.3 Bokn og Utsira, to andre små øykommuner i Rogaland, var samtidig preget av den samme negative utviklingen. Rogaland fylkeskommune opprettet derfor i 1979 et eget utvalg, BUK-utvalget, som skulle jobbe for å styrke næringslivet og inntektsgrunnlaget for disse tre små øykommunene.

Kommunepolitikerne på Kvitsøy var sammen med fylkespolitikerne spesielt engasjert i å holde på og opprette nye arbeidsplasser i øykommunen, for å hindre ytterligere forgubbing og fraflytting.

Ut ifra dette bakteppet har jeg utledet følgende problemstilling for artikkelen: Hvorfor valgte Kystdirektoratet å investere i ny, maritim infrastruktur på Kvitsøy på slutten av 1980-tallet og senere på begynnelsen av 2000-tallet, til tross for motstand fra både den politiske ledelsen i Fiskeridepartementet og egne byråkrater? Hvem var med på å avgjøre saken, og i hvilken grad var dette en distriktspolitisk beslutning?

Perioden mellom siste halvdel av 1970-tallet og første halvdel av 1980-tallet var en samfunnsmessig brytningstid, både i Norge og resten av den industrialiserte verdenen. Nye markedsliberale ideer utfordret den sosialdemokratiske samfunnsordenen i en rekke land. Den ble stilt spørsmål ved den statlige subsidieringen for å sikre næringsliv og bosetning i utkantstrøk. Ulike regjeringer førte likevel en nokså aktiv distriktspolitikk i denne perioden, og distriktspolitikk ble en rekke ganger brukt som argument for å beholde losstasjonen på Kvitsøy. Denne artikkelen vil derfor dels basere seg på tidligere forskning om norsk distriktspolitikk.

Kvitsøy fyr fra 1829. I bakgrunnen, til venstre, skimtes en kopi av vippefyret fra 1700. Foto: Ove Tennfjord, Randaberg kommune.

Metode

I første rekke har jeg dokumentert historien til losstasjonen på Kvitsøy, fra forslag om nedleggelse på slutten av 1970-tallet til vedtak om opprettelse av sjøtrafikksentral 20 år senere. Kildene er funnet via de digitale avisdatabasene til Nasjonalbiblioteket og Retriever, i utredninger fra Kystdirektoratet og i intervjuer med mennesker som var delaktige i denne prosessen, både lokalpolitikere og byråkrater. Disse kildene har hver for seg sine svakheter. Avisartikler gir et øyeblikksbilde av en situasjon, og informasjonen som framkommer her, har ikke blitt etterprøvd. I tillegg var avisene, i hvert fall til utpå 1990-tallet, ofte preget av sine egne partipolitiske ståsteder. Offentlige utredninger er nok ikke like nøytrale og objektive som de utgir seg å være. Bestilleren av utredningen er gjerne et departement som har et klart formål med utredningen. De intervjuede aktørene i historien kan, bevisst eller ubevisst, ha forsøkt å framstå i et mer fordelaktig lys. Disse kildene utgjør brikker som til sammen danner et historisk forløp.

Dette historiske forløpet har jeg deretter tolket i lys av utviklingen til norsk distriktspolitikk i perioden 1970–2000. Offentlige utredninger, avisoppslag, en hovedfagsoppgave og historiefaglige artikler om distriktspolitikk har fungert som kildegrunnlaget for framstillingen av distriktspolitikken i denne tidsperioden. Jeg har spesielt lett etter distriktspolitiske vedtak og praksiser som kan være med på å underbygge hvorfor Kystdirektoratet beholdt og senere utvidet sin virksomhet på Kvitsøy.

Distriktspolitikk 1970–2000: Tidligere forskning

Denne artikkelen bygger på den delen av forskningsfeltet som tar for seg den historiske utviklingen av den norske distriktspolitikken, og som også analyserer effekten av ulike distriktspolitiske tiltak.

Distriktspolitikk er summen av politiske tiltak som skal utjevne regionale forskjeller og sikre bosetning og sysselsetting i hele landet. Målsetningen for politikken har vært noenlunde uendret siden begynnelsen av 1970-tallet, men virkemidlene har variert i de siste 45 årene.

Professor Håvard Teigen ved Høyskolen i Lillehammer deler norsk distriktspolitikk inn i eksplisitt og implisitt politikk. De eksplisitte politiske tiltakene er regionalt differensierte, som for eksempel redusert arbeidsgiveravgift i områder med lavere sysselsetting. Summen av bevilgninger som fordeler og omfordeler midler mellom regionene, omtales som implisitte. Pengeoverføringer til kommunene over statsbudsjettet utgjør ifølge Teigen den viktigste delen av disse tiltakene. Men samferdsel og landbrukspolitikk er også vesentlige element i den implisitte distriktspolitikken.4 Eksplisitte og implisitte distriktspolitiske tiltak blir i annen forskningslitteratur omtalt som den «lille» eller «smale» og den «store» eller «brede» distriktspolitikken. 5

Distriktenes Utbyggingsfond (DU) ble etablert i 1961 og underlagt Kommunal- og regionaldepartementet. Dette var et statlig fond som gjennom rimelig kredittilgang skulle stimulere næringslivet i distriktene. DU ble fusjonert inn i Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond (SND) i 1992 (underlagt Næringsdepartementet), som i 2004 ble innlemmet i Innovasjon Norge (IN).

De fleste eksplisitte distriktspolitiske tiltakene var rettet mot stimulering av næringslivet i svakt utbygde områder med lavere sysselsetting. I slutten av 1969 ble 135 kommuner utpekt av regjeringen som såkalte «utbyggingsområder». I disse kommunene skulle næringsdrivende få skatte- og avgiftslette ved investeringer og avsetning til investeringsfond. Kvitsøy var blant disse kommunene.6

Nei-sidens seier i EEC-avstemningen i 1972 førte til en radikalisering av distriktspolitikken.7 Fra da av understreket vekslende regjeringer «bevaringsprinsippet» som en rettesnor for distriktspolitikken: «Regjeringen ser det som et vesentlig mål å fortsette arbeidet for å opprettholde et desentralisert bosettingsmønster og redusere takten i flyttingen».8 Et virkemiddel for å oppnå spredt bosetning var å desentralisere virksomhet til områder som var mindre tett befolket.

Den internasjonale økonomiske krisen traff norsk økonomi fra midten av 1970-tallet. Krisen medførte en nyorientering i den økonomiske politikken, og med dette også distriktspolitikken. Kommuner og fylker fikk en større rolle i utformingen av distriktspolitikken blant annet gjennom oppretting av kommunale og fylkeskommunale industriselskaper. Både Høyre- og Arbeiderparti-regjeringene fra slutten av 1970-tallet til midten av 1980-tallet beveget seg vekk fra den klassiske motkonjunkturpolitikken med øremerkede statlige overføringer til kriserammede virksomheter, til en oppmykning og deregulering av kredittmarkedet. Der DU tidligere hadde administrert distriktenes «kredittkort», ble kredittmarkedet også i grisgrendte strøk i større grad overtatt av private banker.9

Selv om samfunnet og de distriktspolitiske virkemidlene endret seg i denne perioden, forble politikkens mål uforandret. Kommunal- og arbeidsdepartementet understreket de lange linjene i norsk distriktspolitikk under landskonferansen om tiltaksarbeid i april 1988: «Målet for distriktspolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosetningsmønsteret og sikre mest mulig likeverdige levekår i alle deler av landet».10 I en kort periode på 1980-tallet snudde flyttestrømmene, for første gang i etterkrigstida. Bygdekommunene opplevde befolkningsvekst og til og med vekst i industrisysselsetting, samtidig som sentrale industribedrifter nedbemannet. Jan Sandal påpeker at et tverrpolitisk bygdeutvalg i 1984 vurderte med dette effekten av distriktspolitikken som god. 11 Håvard Teigen peker på at dette snarere var en internasjonal utvikling, der industrien omlokaliserte enten til utkantstrøk i et land eller til lavkostland. Med en ny økonomisk krise i 1988 var det uansett slutt på denne trenden. 12

I NOU 2004:19 Livskraftige distrikter og regioner konkluderer den tverrpolitiske distriktskommisjonen med at norsk distriktspolitikk har vært vellykket i forhold til målet om å bevare en spredt bosetning, særlig sammenliknet med nabolandene Sverige og Finland, som i mye større grad er preget av avfolking av store områder. Samtidig advarte kommisjonen mot en ytterligere forsterking av en tydelig sentraliseringsutvikling, noe som i sin tur kan føre til en undergraving av målet om spredt bosetning og mest mulig like levevilkår over hele landet.

Jan Sandal omtaler også norsk distriktspolitikk som en suksesshistorie, målt opp mot utviklingen i liknende land. Han mener at «grovt sett må en kunne si at hovedtrekkene i bosetningsmønsteret er opprettholdt», selv om «det samtidig har skjedd en betydelig sentralisering til de større byområdene».13

Håvard Teigen hevder at distriktspolitikken fra opprettelsen av SND i 1992 var preget av lokale tiltak som ikke var fundert i en større nasjonal strategi: «I dag blir strategiane utforma i 19 forskjellige fylke og iverksatt av like mange partnarskap. Det er og blir fragmentert utan nasjonal kraft og ambisjon».14

Blått lys for veikrysset

Langs norskekysten finnes en rekke små hytter og hus på høytliggende punkt som har fungert som losstasjoner. Fra disse stedene hadde losene god oversikt over farvannet og kunne observere signal fra lossøkende skip, for deretter å komme skipene raskt til unnsetning. Utviklingen av moderne overvåkings- og kommunikasjonsteknologi etter andre verdenskrig gjorde at det ikke lenger var nødvendig å opprettholde losstasjoner på disse strategiske stedene. Med radar og telefon hadde losene både oversikt over skipstrafikken og kunne ta imot losbestillinger. Kvitsøy losstasjons gunstige beliggenhet på et høyt punkt midt i farleia, var for mange i Kystdirektoratet mest av historisk interesse. Plasseringen ble snarere sett på som upraktisk.

Los-, fyr- og havnevesenet ble i 1974 slått sammen til Kystdirektoratet og underlagt Fiskeridepartementet.15 I de påfølgende årene sto effektivisering av alle tjenesteområder høyt på dagsordenen i den nye etaten.16 Tidligere hadde både Norsk Losforbund, Skipsfartens arbeidsgiverforening og Losdirektoratet ved en rekke anledninger gått inn for nedleggelse av Kvitsøy losstasjon.17 I første halvdel av 1970-åra bodde bare to loser på Kvitsøy, og disse nærmet seg pensjonsalder. En nyansatt los bodde, i likhet med de øvrige losene på Kvitsøy-stasjonen, i Skudeneshavn. Disse forholdene tilsa at framtida for lostjenesten på Kvitsøy ikke var særlig lys.

Kommunen og fylket mot Kystdirektoratet

Et samlet kommunestyre på Kvitsøy og daværende ordfører Henry Ramstad jobbet iherdig for å beholde lostjenesten i øykommunen, men de visste at dette ville de ikke greie alene. Med sitt åpne og utadvendte vesen kom Ramstad lett på talefot med folk. Hans dobbeltrolle som politiker og los ga ham mange kontakter både i fylkes- og rikspolitikken. Han var ordfører for to partier. Fra 1971 til 1975 representerte Ramstad Arbeiderpartiet. Den siste perioden ble han valgt inn fra Borgelig fellesliste (Høyre). Ramstad var formann i Rogaland fylkes havnenemnd og varamann til fylkestinget. Han var også engasjert i fagforeningsarbeid, var formann i Statslosenes Landsforening i 13 år, og dessuten formann og styremedlem i den lokale losforeningen. 18 Etter sin tid som ordfører ble Ramstad formann i den kommunale komité for utbygging av losstasjonen, og frontet i egenskap av dette vervet lossaken sammen med sin ordfører-etterfølger Berner Høie (KrF).

I et brev til fylkesordføreren i mars 1976 redegjorde Ramstad for det han anså som en systematisk avvikling av losstasjonen på Kvitsøy, som foregikk ved at nyansatte loser ved Kvitsøy losstasjon var bosatt i Skudeneshavn, som også hadde losstasjon. Dette ville, etter Ramstads mening, på sikt føre til nedleggelse av stasjonen på et sted som hadde stort behov for faste arbeidsplasser. Fylkesutvalget i Rogaland fylkeskommune sluttet seg til Kvitsøy-ordførerens bekymring. Fylkesrådmannen påpekte i sin innstilling til fylkesutvalget at stasjonen på Kvitsøy var godt utrustet med «alle elektroniske instrumenter». Rådmannen understreket også losstasjonens betydning for sysselsettingen og for framtidsoptimismen i øysamfunnet. Rådmannen ønsket å stille krav til at alle framtidige loser på Kvitsøy måtte bosette seg der.19

Henry Ramstad foran den gamle losvakthytta i 1982. Foto utlånt av Torill Ramstad.

Kystdirektoratet var svært uenige i innstillingen, og særlig kravet om boplikt på Kvitsøy. Direktoratet oppnevnte en arbeidsgruppe som skulle utrede lostjenesten i Skudefjorden.20 Resultatet ble utredningen «Forslag til rasjonalisering, effektivisering og framtidig organisering av lostjenesten i Stavanger- og Skudefjordområdet». Flertallet i arbeidsgruppen anbefalte våren 1978 å legge ned losstasjonene på Utsira og på Kvitsøy.21 Flertallet mente at losing i området ble gjennomført sikrest og mest effektivt fra losstasjoner som ligger nær store havner, og anbefalte at lostjenesten i området i framtida skulle foregå fra tre losstasjoner: Skudeneshavn, Kopervik og Stavanger/Tananger.22 Arbeidsgruppen pekte dessuten på betydelige merkostnader ved å opprettholde lostjenestene på disse øysamfunnene med svake offentlige kommunikasjonslinjer. Med nedleggelse av losstasjonene på Utsira og Kvitsøy ville direktoratet spare kr 1 550 000 i årlige driftsutgifter. Opprettholdelse av lostjenesten på disse to øysamfunnene ville dessuten kreve investeringer i bygg, fartøy og utstyr til kr 4 800 000.23 I mandatet til arbeidsgruppen ble det understreket at «lokaliseringen av en eller flere losstasjoner i området skal vurderes også ut fra distriktspolitiske hensyn».24 Flertallet i arbeidsgruppen påpekte det problematiske ved dette punktet i oppdraget. Lostjenesten egner seg ikke som redskap i distriktspolitikken, mente de. Distriktshensyn vil gjøre tjenesten dyrere og gå ut over bransjen (dvs. skipsfarten) som benytter seg av og finansierer lostjenesten. Dette vil stå i motsetning til målet om å gjøre tjenesten mer kostnadseffektiv, understreket flertallet i arbeidsgruppen videre. Utbyggingskonsulent Egil Wathne fra Rogaland fylkeskommune målbar mindretallet i arbeidsgruppen, og pekte på betydningen av losstasjonen for sysselsetting og framtidstro på Kvitsøy.25 Mindretallet gikk inn for å utvide lostjenesten på Kvitsøy og å opprettholde stasjonen på Utsira.

Formannskapet i Kvitsøy kommune ved ordfører Ramstad utarbeidet i august 1978 en utfyllende kommentar til utredningen «Forslag til rasjonalisering, effektivisering og framtidig organisering av lostjenesten i Stavanger- og Skudefjordområdet». Over elleve tettskrevne sider gikk Ramstad i rette med arbeidsgruppen som sto bak utredningen. Innledningsvis kritiserte ordfører og formannskap sammensetningen av arbeidsutvalget, siden «nettop de av losvesenets tjenestemenn som har interesser i sitt eget område er valgt inn i arbeidsutvalget». Videre understreket Ramstad Kvitsøys plassering midt i den travleste skipsleia som gunstig for lokalisering av lostjenesten. Distriktspolitisk burde Kvitsøy tilgodeses, mente Ramstad, i første rekke fordi kommunen var en såkalt utbyggingskommune, og dernest fordi konkurrenten Karmøy hadde nok av arbeidsplasser. Konklusjonen var at kommunestyret gikk inn for mindretallets innstilling i utredningen, at lostjenesten på Skudefjorden skulle legges til Kvitsøy losstasjon.

Losstasjonen på Kvitsøy blir riks- og distriktspolitikk

Sommeren 1979 kunne statssekretær i Fiskeridepartementet, Roald Vaage (Ap), kunngjøre at regjeringen hadde bestemt å opprettholde losstasjonene både på Utsira og på Kvitsøy: «Rent økonomisk ville det vært store rasjonaliseringsgevinster ved å legge ned losstasjonene som flertallsinnstillingen gikk inn for, men vi har latt de distriktspolitiske hensyn veie tyngst i denne saken».26 Arbeiderparti-regjeringen la inn kr 500 000 til ny losstasjon på Kvitsøy på statsbudsjettet for 1982, mens Utsira ble prioritert vekk. 27 Denne regjeringen ble avløst av Kåre Willochs Høyre-regjering etter valget høsten 1981. Kvitsøy-politikerne ville sikre seg at også den nye regjeringen prioriterte det nye losbygget på Kvitsøy. I egenskap av formann i den kommunale komité for utbygging av losstasjonen, sendte Ramstad derfor brev til daværende fiskeriminister Listau datert 23.10.1981. Her understreket Ramstad og ordfører Berner Høie «den gode geografiske beliggenhet Kvitsøy har som losstasjon», at radaranlegget på Kvitsøy kunne brukes for å overvåke framtidig trafikk til og fra gassterminalen på Kårstø, og at losstasjonen var en «krumtapp» for fiskere, kysttrafikken og lostjenesten «i særdeleshet». Listau og regjeringen ville det annerledes. Om lag en måned etter regjeringsskiftet ble bevilgningen til losstasjonen på Kvitsøy strøket.28 Budsjettendringen ble fra Høyres side begrunnet med usikkerhet rundt eventuelle problemer med signalforstyrrelser fra Kvitsøy kringkaster (mellombølge- og kortbølgesender) som var under bygging på denne tida.29 Kvitsøy og Henry Ramstad hadde allierte på Stortinget, og Ramstad nølte ikke med å ta kontakt med sine bekjente i Oslo: «Nei, jeg satt aldri og ventet på avgjørelsene. I stedet tok jeg meg en tur til hovedstaden der beslutningene tas. Jeg måtte ha fortgang i sakene».30 Ved en rekke anledninger var stortingspolitikere og statsråder også på besøk på Kvitsøy, hvor de ble orientert om lostjenesten i kommunen, gjerne etterfulgt av en hummermiddag. «Me trakterte de godt, det var jo politikk i det òg»,31 minnes tidligere ordfører Berner Høie.

Henry Ramstad og stortingsrepresentant for Senterpartiet i Rogaland, Ole G. Ueland, kjente hverandre fra fylkespolitikken i Rogaland. Ueland hadde talt Kvitsøys sak i stortingsdebatten om lostjenesten i Rogaland i november 1981, og sendte en utskrift av sitt eget innlegg i debatten om losstasjonene på Kvitsøy og Utsira til Ramstad, med et håndskrevet notat, datert 25.11 1981, om at resultatet av debatten var at «kr 500 000 er løyvd til Kvitsøy losstasjon». 32

Da statsbudsjettet for 1983 ble lagt fram, viste det seg at Kvitsøy på nytt hadde mistet losstasjonsbevilgingen sin. Fiskeridepartementet hadde, etter henvendelse fra losenes og skipsfartens organisasjoner, gått inn for å vurdere organiseringen av lostjenesten i Nord-Rogaland på nytt. Det nye forslaget gikk ut på å satse på én losstasjon på Karmøy og én stasjon på sørsiden av Skudefjorden, der stedsvalget skulle bestemmes senere.33 Ifølge daværende ordfører på Kvitsøy, Berner Høie, ble Kvitsøysenderen nok en gang brukt som argument mot ny losstasjon på øygruppen. Ordføreren kunne avkrefte eventuelle signalforstyrrelser fra senderen: «En utredning fra A/S Teleplan sier at det ikke vil bli noen forstyrrelse, og skulle det likevel bli forstyrrelse, vil Skudeneshavn bli forstyrret like mye eller mer».34 Regjeringen foreslo å overføre losstasjonsbevilgningen til et «kombibygg» som også skulle romme kommunalt servicesenter for helse og omsorg, kultur m.m. Dette var ment som et distriktspolitisk tiltak til både Kvitsøy og Utsira for å kompensere for tapte losarbeidsplasser. Utsira gikk raskt med på å få et kombibygg, mens Kvitsøy fortsatte å kjempe for å holde liv i losmiljøet sitt.35 I stortingsdebattene om organisering av lostjenesten i Rogaland ble distriktspolitikken hovedargumentet for å investere i et nytt losbygg på Kvitsøy. Debattantene, og særlig representantene fra Rogalandsbenken, fryktet tap av arbeidsplasser og ytterligere avfolking ved eventuell nedleggelse av lostjenesten i øykommunen. Men Fremskrittsparti-representanten Jan Simonsen kjente ingen spesiell lojalitet til sine hjemtrakter i denne saken:

For oss som er stortingsrepresentanter fra Rogaland ser det ut til at det forventes at vi skal kjempe for disse losstasjonene som det ikke synes å være behov for lenger (…). Jeg føler meg overhodet ikke forpliktet til å sløse vekk skattepenger, selv om pengene skulle gå til mitt eget hjemfylke.36

Den endelige avgjørelsen falt med knappest mulig margin. Frafallet i Stortinget var nokså stort på selve avstemningsdagen, da Arbeiderpartiets forslag om å opprettholde losstasjonsbevilgningen til Kvitsøy skulle stemmes over. Knut Haus, representant for Kristelig Folkeparti fra Rogaland, vandret sammen i stortingsgangene med daværende Kvitsøy-ordfører og partifelle Berner Høie for å samle stemmer. Haus fikk da spørsmål om hvorfor han gikk rundt og oppfordret til å stemme for Kvitsøy. Berner Høie forteller at Haus «pekte på meg og sa at kvar gong eg har vore på Kvitsøy, så har han sunge så fint for meg, så kvifor skulle eg ikkje då samla stemmer for Kvitsøy?».37Avstemningsresultatet ble likt – 47 mot 47 stemmer. Settepresident Osmund Faremo (Arbeiderpartiet, Aust Agder) sin dobbeltstemme avgjorde til Kvitsøys fordel.38

I debatten forut for vedtaket ble det argumentert for at Kvitsøy kunne fungere som en «sentralstasjon» for lostjenesten, og således samle losene fra både nord- og sørsiden av Skudefjorden.39 Ideen ble mer konkret året etter. I april 1983 avgjorde Fiskeridepartementet og sjøfarts- og fiskerikomiteen på Stortinget at Kvitsøy skulle få losadministrasjon og losformidling for hele fylket, med en mulig framtidig utvidelse av sistnevnte funksjon til å gjelde hele Vestlandet.40 Dette innebar at losbestilling, -organisering og -administrasjon for hele fylket skulle skje fra Kvitsøy, (formelt vedtatt på Stortinget i 1987).41

Losorganiseringen i Rogaland ble ikke slik Kystdirektoratet hadde foreslått. Etaten reagerte med en blanding av resignasjon og sarkasme i sitt eget interntidsskrift, Kystnytt. Faksimile fra Kystnytt, nr. 3 1985.

«Byråkratene trenerer»

I en utredning om lostjenesten fra 1984 anbefalte Kystdirektoratet Tananger som sete for både losformidlingen og losoldermannen i Rogaland, til tross for at Kvitsøy-alternativet allerede var vedtatt i Stortinget.42 Tananger hadde et nokså nytt losvakthus fra 1976, som før bygging entusiastisk ble omtalt som «Vestlandets største losstasjon».43 Kystdirektoratet påpekte at det moderne losvakthuset krevde bare beskjedne investeringer for å huse både losoldermann og losformidling.44

«Byråkratene trenerer,» hevdet stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet, Hans Frette, overfor Rogalands Avis i juni 1985. Frette, som også var en bekjent av Henry Ramstad fra fylkespolitikken i Rogaland, utdypet videre: «Helt siden spørsmålet om omorganisering av lostjenesten i Skudefjorden kom opp har fagfolkene i Kystdirektoratet motarbeidet Kvitsøy og Utsira». Fiskeridepartementet hadde under Høyres ledelse også denne innstillingen, men ble tre ganger overprøvd av opposisjonen på Stortinget, som ønsket å opprettholde lostjenesten på Kvitsøy. På denne tiden manglet én million kroner til den nye losformidlingssentralen på Kvitsøy, Frette mente at de manglende pengene skyldtes Oslo-byråkratenes uthalingstaktikk.45

Losformidlingssentralen på Kvitsøy ble først satt i drift i 1989.46 Denne losformidlingssentralen skulle senere, i bokstavelig forstand, utgjøre grunnlaget for sjøtrafikksentralen for hele Rogaland. Bygningen som huset losformidlingen, ble utvidet til sjøtrafikksentral.

Optimisme på Kvitsøy etter åpningen av sjøtrafikksentralen. Faksimile fra Stavanger Aftenblad, 6. januar 2003.

Kvitsøy VTS

Exxon Valdez-ulykken47 i Alaska i 1989 fikk globale konsekvenser og bevisstgjorde myndigheter over hele verden om betydningen av sikring av sjøveiene. To norske utredninger ble utarbeidet etter denne ulykken, NOU 1991:15 Om miljøsikkerhet i innseilingsleder og Kystdirektoratets Miljøsikkerhet i farledene (1993). Disse anbefalte å etablere en landbasert sjøtrafikksentraltjeneste (på engelsk Vessel Traffic Service, VTS) som skulle overvåke, koordinere og rettlede skipstrafikken i områder med stor andel risikotransport. I statsbudsjettet for 1997 ble det kunngjort at en trafikksentral for Rogaland skulle etableres på Kvitsøy.48

Mye tyder på at enkelte i Kystdirektoratet inntok et annet standpunkt i lokaliseringsspørsmålet rundt trafikksentralen for Rogaland, slik de også hadde gjort i forhold til losformidlingssentralen: «Det er slik at politikerne gjerne ser at dette kan skape arbeidsplasser. Om dette hadde vært opp til Kystdirektoratet, så ville denne havnet på fastlandet. Dette er et eksempel på god politikk fra Kvitsøy, en god jobb av daværende ordfører. (…) Greit nok, de som sitter på toppen forvalter pengene, altså statsbudsjettet, de gjør slike valg for oss».49

Tidligere fyrdirektør og leder for sjøkyndig avdeling i Kystdirektoratet, Svein Ording, understreker at Kvitsøy ble valgt på grunn av øygruppens maritime tradisjoner, at det allerede var etablert losoldermannssete og losformidlingssentral på stedet, og ikke minst at en ny utredning ville satt hele arbeidet på vent: «Noen sa at trafikksentralen kunne jo være på Røros, teknikken tillater jo det. Men vi var veldig firkantet i denne diskusjonen og sa at trafikksentralen bør være der aktiviteten er».50

Kvitsøy VTS ble operativ fra 1. januar 2003, som den fjerde i Norge, etter Brevik (1978), Fedje (1992) og Horten (1999). To dager senere ble trafikksentralen høytidelig åpnet av daværende statssekretær i Fiskeridepartementet, Torhild Widvey, og en fjernsynsoverført fiskeriminister Svein Ludvigsen. Stavanger Aftenblad uttrykte i denne anledning: «Framtida [er] sikra på Kvitsøy» med den nye statlige arbeidsplassen.51 Kystdirektoratet ble med dette den nest største arbeidsgiveren i øygruppen, etter kommunen. Men det ble knapt ansatt lokale arbeidstakere på losformidlingssentralen og sjøtrafikksentralen. Kun renholds- og kontorpersonale og to losformidlere har vært bosatt på Kvitsøy i de snart 30 årene kommunen har hatt losformidlings- og sjøtrafikksentral.52 Slik sett har nok ikke Kystdirektoratets investeringer oppfylt forventningene på Kvitsøy.

Kamp om lostjenesten i andre øysamfunn

Kystdirektoratet driver i dag losing fra 18 losstasjoner. På begynnelsen av 1980-tallet var det over 30 stasjoner i drift.

Trusler om nedleggelse av losstasjoner har ført til massiv mobilisering, særlig i samfunn med lange tradisjoner hvor losyrket har vært en del av lokalsamfunnets identitet. Kampene om losstasjonene ble tidvis flettet inn i distriktspolitikken, uten at dette nødvendigvis ble redningen for den enkelte losstasjonen.

Hvasser losstasjon på øya Hvasser i Færder kommune ble i 1991 foreslått nedlagt for å samlokaliseres med den da nylig vedtatte sjøtrafikksentralen i Horten.53 Alle ordførerne i Vestfold (med unntak av Borre, kommunen der Horten er administrasjonssenter), Fylkesmannen, Losforbundet og sjømannsorganisasjoner sto sammen om å bevare lostjenesten på øya der losing har foregått sammenhengende i over 300 år. Resultatet ble at losformidlingstjenesten ble flyttet til Horten, mens losene og losbåten ble værende på Hvasser.54 Beslutningen var ikke distriktspolitisk. Færder kommune har en relativt stor befolkning (om lag 25 000), med en sentral beliggenhet i ytre Oslofjorden.

Fedje i Nord-Hordaland er, i likhet med Kvitsøy, en litt avsidesliggende øykommune med solide maritime tradisjoner. Fedje losstasjon sto i fare for å miste deler av driften på midten av 1980-tallet. Stortingsmelding nr. 45 om lostjenesten (1987) la opp til en sentralisering av tjenesten, noe som både lokalpolitikerne på Fedje og stortingspolitikerne fra Hordaland fryktet ville gå ut over losingen fra Fedje.55 Daværende ordfører på Fedje, Erling Walderhaug (H), var i likhet med Henry Ramstad los på deltid. Walderhaug og kommunestyret på Fedje jobbet tverrpolitisk mot sine representanter i fiskerikomiteen på Stortinget, som senere kom på befaring på øya. De folkevalgte fra fylket fikk resten av Stortinget med seg i enstemmig avgjørelse for å bevare lostjenesten på Fedje.56 Senere, i 1992, ble det også etablert en sjøtrafikksentral i kommunen. Walderhaug og stortingspolitikere understreket ved flere anledninger at satsing på sjøsikring på Fedje også var god distriktspolitikk.57 Fedje losstasjon er fortsatt i drift i dag.

Fiskeridepartementet og Kystdirektoratet gikk i 1978 inn for å legge ned lostjenesten i den lille øykommunen Utsira (om lag 200 innbyggere) som ligger rett vest for Haugesund. Som nevnt tidligere i artikkelen gikk daværende Arbeiderparti-regjering i 1979 likevel inn for å investere i lostjenesten på Utsira som en del av den regionale distriktspolitikken for å sikre lokale arbeidsplasser og å hindre fraflytting. Dette til tross for at det på denne tiden verken var loser, losbåtmenn eller en funksjonell losvakthytte på øya.58 I sitt innlegg i stortingsdebatten om lostjenesten i Rogaland i november 1981, gikk Senterparti-representanten Ole Gabriel Ueland inn for å opprettholde lostjenesten på både Utsira og Kvitsøy. Men: «Om det ikkje er fleirtal for dette synet i Stortinget, ønskjer i alle fall Senterpartiet å få høve til å støtta arbeiderpartifraksjonen i komiteen, som føreslår å løyva 500 000 kr. til Kvitsøy losstasjon i komande års budsjett».59

Dermed ble lostjenesten nedlagt på Utsira. Kommunen tok i 1982 litt motvillig imot kompensasjonen fra staten, et kombibygg som blant annet huset et aldershjem.

Konklusjon

Sjøtrafikksentralen sett fra Kvitsøy fyr. Foto: Ove Tennfjord, Randaberg kommune.

Losstasjonen på Kvitsøy ble fra slutten av 1970-åra og i ti år framover en kasteball i et skiftende politisk klima.

Stemningsskiftet innebar også en varig endring i politisk praksis. Nordli-regjeringens innstramming vinteren 1977–1978 bar bud om en ny tid i den økonomiske politikken: «Styresmaktene tok til å svara nei – nei til nye subsidiar, nei til lønsauke, nei til lån og garantiar til industriar i vanskar, nei til nye løyvingar».60 Motkonjunkturpolitikken som skulle sikre hele folket arbeid og inntekt i dårlige tider, medførte prisøkning og svekket konkurransekraft, særlig innenfor statssubsidiert industri. Fornyelse, omstilling og effektivisering ble statens nye virkemidler for økonomisk vekst og sysselsettingsvekst. Å investere i et nytt, kostbart losbygg i en utkant der det knapt var bosatt noen loser, var neppe i tråd med den nye tida. Fiskeridepartementet og Kystdirektoratet gikk i 1978 inn for å legge ned lostjenesten på Kvitsøy, og fikk regjeringen med på laget fra 1981. Flertallet av stortingspolitikerne ville det likevel annerledes.

Avgjørelsen om å investere i ny losformidlingssentral (og senere sjøtrafikksentral) på Kvitsøy er et eksempel på hvordan personlige kontakter påvirker politiske beslutninger. Da regjeringen gikk imot Kvitsøy, engasjerte lokalpolitikerne i øykommunen, med tidligere ordfører Ramstad i spissen, stortingsrepresentanter som de kjente fra fylkespolitikken.

Som tidligere los var Ramstad i første rekke opptatt av det faglige grunnlaget for å opprettholde sjøsikringstjeneste på Kvitsøy. Kvitsøy hadde en helt optimal beliggenhet som utgangspunkt for losvirksomhet, understreket han en rekke ganger. Kystdirektoratet og Fiskeridepartementet (som Kystdirektoratet den gang sorterte under) var tydelige på at opprettholdelse av sjøsikringstjeneste på Kvitsøy ville være fordyrende i forhold til steder med fastlandsforbindelse. Direktorat og departement ville heller satse på Karmøy og Tananger. Ramstad argumenterte også distriktspolitisk for ny losstasjon i hjemkommunen. Kvitsøy burde få losstasjon fordi kommunen var en såkalt utbyggingskommune, mente han. Dette til tross for at utbyggingskommune-tiltaket dreide seg om avgiftslette for næringsdrivende i disse utvalgte kommunene, ikke utflytting/omfordeling av statlige arbeidsplasser eller investering i statlige bygg.

Kystdirektoratet måtte til slutt investere i ny maritim infrastruktur på Kvitsøy, fordi Stortinget overprøvde etatens, Fiskeridepartementets og Høyre-regjeringens egne anbefalinger. Det var særlig rogalandsrepresentantenes distriktspolitiske engasjement for den fraflyttingstruede kommunen som ble avgjørende for at stortingsflertallet støttet opp om Kvitsøy. Dette er i korte trekk svaret på problemstillingen.

Losstasjonen som senere ble til en losformidlingssentral, må kunne betraktes som et såkalt implisitt distriktspolitisk tiltak.61 Pålegget fra Stortinget til Kystdirektoratet om å bygge på Kvitsøy kom nok også som en følge av at kommuner og fylker på denne tida fikk større innflytelse i utformingen av distriktspolitikken. Flertallet på Rogalandsbenken understreket i stortingsforhandlinger hjemfylkets engasjement i denne saken. 62 Men denne beslutningen kan ikke sies å være i tråd med distriktspolitikkens langsiktige mål om å bevare bosetningsmønsteret, sikre sysselsetting og like levekår. Lite tydet på at Kystdirektoratets investeringer på Kvitsøy skulle ha betydning for sysselsetting lokalt eller tilflytting til kommunen. Losformidlingstjenesten på Kvitsøy, som senere ble utvidet til å huse en sjøtrafikksentral, framstår heller som resultatet av en mer fragmentert distriktspolitikk, slik Håvard Teigen beskriver i artikkelen «Frå nasjonal strategi til regional fragmentering» fra 2011: «I dag vert strategiane utforma i 19 forskjellige fylke og iverksatt av like mange partnarskap. Det er og blir fragmentert og utan nasjonal kraft og ambisjon».63 Teigen feller med dette en dom over dagens distriktspolitikk, og mener årsaken til denne politiske utviklingen ligger at det nasjonale koordinerende leddet (DU) ble nedlagt i 1992 og at den økonomiske satsingen deretter ble sterkt redusert.64 Men den distriktspolitiske prosessen for å beholde og senere utvide sjøsikringstjenesten på Kvitsøy, viste at det også før den tid ble fattet vedtak som var nokså løselig forbundet med sentrale og langsiktige mål og retningslinjer. Slike beslutninger blir ofte omtalte som symbolpolitikk. For Kvitsøy ga politikken likevel svært konkrete resultater. Losformidlingssentralen og sjøtrafikksentralen på Kvitsøy resulterte kanskje ikke i så mange lokale arbeidsplasser, men sørget for at øykommunen forble et viktig veikryss i havet.

Litteratur

Berg, Paul Olav 1997: «Hvor går norsk distriktspolitikk?». Regionale trender 1997.

Berg, Paul Olav 2003: «Staten som distriktspolitisk aktør – nasjonale påvirkningsmuligheter i den ‘store’ distriktspolitikken». Working paper (Handelshøgskolen i Bodø: trykt utg.) nr. 8.

Furre, Berge 1991: Vårt hundreår. Oslo: Det Norske Samlaget.

Innovasjonsmiljø AS 1994: Trafikksentral for Rogaland. Samfunnsmessig nytte-/kostanalyse. Arendal: Innovasjonsmiljø AS.

Kystdirektoratet 1978: Forslag til rasjonalisering, effektivisering og framtidig organisering av lostjenesten i Stavanger- og Skudefjordområdet. Oslo: Kystdirektoratet.

Kystdirektoratet 1984: Utredning om lostjenesten. Oslo: Kystdirektoratet

Kystdirektoratet 1993: Miljøsikkerhet i farledene: Rapport utarbeidet som oppfølging av NOU 1991:15: avgitt 26. mars 1993. Oslo: Kystdirektoratet.

Kystdirektoratets 2. distrikt 1991: Innstilling fra lokalt sikkerhetsutvalg oppnevnt av Kystdirektoratet 7. mai 1991. Haugesund: Kystdirektoratet.

Langørgen, Audun 2007: «Sentralisering – årsaker, virkninger og politikk». Samfunnsspeilet nr. 2.

Mellum, Torill 1986: Distriktspolitiske mål og virkemidler i Norge og Sverige. Hovedoppgave i statsvitenskap. Oslo: UiO/Ustat.

NOU 1974:46: Etableringskontroll og lokaliseringsveiledning. Oslo: Universitetsforlaget.

NOU 1991:15: Om miljøsikkerhet i innseilingsleder. Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

NOU 2004:19: Livskraftige distrikter og regioner. Rammer for en helhetlig og geografisk tilpasset politikk. Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

Sandal, Jan 2013: Distrikts-Norge – hva nå? Oslo: Kolofon.

Svendsen, Roar og Ersland, Bjørn Arild 2000: Utsira fram til år 2000. Utsira: Utsira kommune.

Teigen, Håvard og Nordgreen, Ragnar (red.) 1988: Mot ein ny distriktspolitikk: Rapport fra Landskonferansen om tiltaksarbeid 26.–27. april 1988. Lillehammer: Østlandsforskning.

Teigen, Håvard, Nordgren, Ragnar og Spilling, Olav (red.) 1995: Langtidsliner i distriktspolitikk og tiltaksarbeid. Stabekk: Vett & viten I samarbeid med Høgskolen i Lillehammer: Østlandsforskning.

Teigen, Håvard 1996: «Distriktspolitikken ved ein korsveg?» I Kristian Aasbrenn (red.): Opp og stå, gamle Norge: 16 artikler om distriktspolitikk og lokalt utviklingsarbeid. Oslo: Landbruksforlaget.

Teigen, Håvard 2011: «Frå nasjonal strategi til regional fragmentering?» Plan 6.

Teigen, Håvard 2012: «Distriktspolitikk gjennom 50 år.» Nytt Norsk Tidsskrift nr. 2.

Teigen, Håvard 2012: «Distriktenes Utbyggingsfond og Erik Brofoss». Historisk Tidsskrift, bd. 91.

Aasbrenn, Kristian (red.) 1996: Opp og stå, gamle Norge: 16 artikler om distriktspolitikk og lokalt utviklingsarbeid. Oslo: Landbruksforlaget.

Aviser, arkivmaterialet funnet via nb.no:

Bergens Tidende

Nationen

Rogalands Avis

Stavanger Aftenblad

Strilen

Tønsbergs Blad

Muntlige kilder:

Fra Kystdirektoratet: Jon Leon Ervik, John Erik Hagen, Reidar Kjenbakken, Svein Ording, Tormod Våga.

Fra Kvitsøy kommune: tidl. ordførere Rolf Skretting og Berner Høie.

Annet:

Arkiv etter Henry Ramstad, utlånt av datteren Torill Ramstad.

1Kilder: ssb.no, kommuneprofilen.no.
2Kilde ssb.no.
3Kommunestatistikk for 1960 og 1980, funnet på nb.no.
4Teigen 2011, s. 48.
5Sandal 2013, s. 21.
6Kunngjøring fra Finansdepartementet i Arbeiderbladet 12.12.1969.
7Sandal 2013, s. 39.
8Fra St.meld. nr. 25 (1977–1978), s. 10. Gjengitt i Mellum 1986, s. 25.
9Teigen 2012, s. 163–164. Sandal 2013, s. 41–43.
10Personlig rådgiver Tore Christoffersen, Kommunal- og arbeidsdepartementet. Teigen og Nordgreen 1988, s. 18.
11Sandal 2013 s. 42.
12Teigen 2012, s. 164; Sandal 2013, s. 43–44.
13Sandal 2013 s. 216.
14Teigen 2011, s. 54.
15Fra 1981 ble den operative delen av organisasjonen kalt Kystverket, mens administrasjonen fortsatt het Kystdirektoratet. Fra 2007 ble hele organisasjonen hetende Kystverket. I og med at denne artikkelen stort sett dreier seg om administrasjonen i etaten og handler om tida da denne het Kystdirektoratet, dette navnet brukt i konsekvent i hele artikkelen. I dag sorterer Kystverket under Samferdselsdepartementet.
16 https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/244121/430127_FULLTEXT01.pdf?sequence=1, s. 7
17Kystdirektoratet 1978, s. 10.
18 Stavanger Aftenblad 11.03.1989.
19 Stavanger Aftenblad 23.04.1976; Rogalands Avis 04.05.1976.
20Kystdirektoratet 1978, s. 3.
21 Stavanger Aftenblad 27.06.1978.
22Kystdirektoratet 1978, s. 88.
23Kystdirektoratet 1978, s. 85–86.
24Kystdirektoratet 1978, s. 4 og 59.
25Kystdirektoratet 1978, s. 59–64.
26 Stavanger Aftenblad 30.06.1979.
27 Nationen 24.10.1981.
28 Stavanger Aftenblad 04.11.1981.
29 Stavanger Aftenblad 12.11.1981.
30 Stavanger Aftenblad 13.06.1985.
31Intervju Berner Høie 25.09.2017.
32Notat datert 25.11.1981 skrevet av Ole G. Ueland, sendt til Henry Ramstad,sammen med avskrift av Uelands innlegg i stortingsdebatten om lostjenesten i november 1981. Utlånt av Torill Ramstad.
33 Stavanger Aftenblad 04.11.1982.
34 Stavanger Aftenblad 04.11.1982. Kvitsøysenderen var nok mer forstyrrende enn ordføreren antok. I samband med utbyggingen av Sjøtrafikksentralen på Kvitsøy (åpnet i 2003), måtte Kystdirektoratet skjerme både datarom og radaranlegg fra de kraftige signalene fra radiomastene. «Dette kostet oss uhorvelig med penger», uttalte tidligere leder i elektroavdeling i Kystdirektoratet, Reidar Kjenbakken i intervju 15. mars 2011.
35Kilder: Svendsen og Ersland 2000, s. 740–741; Rogalands Avis 13. september 1983; Stavanger Aftenblad 06.10.1982.
36Fohandlinger i Stortinget nr. 55, 1982–83, s. 841 (hentet fra nb.no).
37Intervju Berner Høie 25.09.2017.
38 Stavanger Aftenblad 17.11.1982.
39 Stavanger Aftenblad 8.11.1982.
40 Stavanger Aftenblad 28.04.1983.
41 Stavanger Aftenblad 11.04.1987.
42Kystdirektoratet 1984, s. 76–77 og s. 248–249.
43 Rogalands Avis 10.05.1976.
44Kystdirektoratet 1984, s. 76.
45 Rogalands Avis 20.06.1985.
46 Stavanger Aftenblad, 16.03.1989.
47Grunnstøting som førte til at 37 000 tonn olje lekket ut i Prince William-sundet, sterk vind og høy sjø spredte utslippet over store områder. I løpet av tre måneder var en 1100-1200 kilometer lang strandlinje rammet av oljesøl.
48Seniorrådgiver i Fiskeri- og Kystdepartementet, Inger-Lise Sogstad, viser i e-post til budsjettinnst. S. nr. 14 (1994–95).
49Intervju Jon Leon Ervik, 01.10.10.
50Intervju Svein Ording 17.02.14.
51http://www.aftenbladet.no/lokalt/Framtida-sikra-p-Kvitsy-2748155.html.
52E-post fra trafikksentralsjef Tormod Våga 22.08.11.
53 Tønsbergs Blad, 24.12.1991.
54 Tønsbergs Blad 08.01.1997.
55 Bergens Tidende 17.01.1987.
56Telefonsamtale med Erling Walderhaug 31.01.2018.
57 Bergens Tidende, 15. november 1985, Strilen 17.01.1987.
58Svendsen og Ersland 2000, s. 741.
59Innlegg fra Ueland sendt til Henry Ramstad, datert 25.11.1981.
60Furre 1991, s. 418.
61Teigen 2011, s. 48.
62Sandal 2013, s. 41–43. Stortingsforhandlinger 1981–82, s. 849 (hentet fra nb.no).
63Teigen 2011, s. 54.
64Teigen 2011, s. 53.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon