Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Handelshuset Cramer i Trondheim gjennom 1700-tallet – en «port» mellom utenrikske og innenlandske marked

The Trading House Cramer in Trondheim through the 18th Century – A Gateway between the Foreign and Domestic market
Ph.d. i historie, Norsk lokalhistorisk institutt NLI

The article discusses the interconnections between the international trade emerging in the 18th century and the middling merchant family Cramer in Trondheim, Norway. It reveals until now little – known details about the copper trade, with particular emphasis on how it impacted the lives of the Cramer family. Using the Cramer familys`relationship with international trade as a focus, the article also draws attention to how major economic processes may affect individuals, but also how individuals participate in, and influence, these processes.

Del 1: Innledning

Internasjonal handel økte betydelig på 1700-tallet og anses av de fleste som sentral for fremveksten av den industrielle revolusjon i Storbritannia og den videre utvikling av markedsøkonomien og industrialiseringen også i andre deler av Europa. Fra sent på 1700-tallet fremstod Europa som det ledende kontinentet både økonomisk og teknologisk. Blant forklaringene på Europas lederskap som trekkes frem, er tilgang på naturressurser, utvikling av markeder, samt samfunnsforhold som la til rette for forbruk.1 Store deler av denne forskningen har fokusert på nasjonalt eller globalt nivå og sier derfor lite om hvordan utviklingen ble opplevd av enkeltmennesker og hvordan enkeltmennesker deltok i denne utviklingen. Her skal vi undersøke om vi kan finne koblinger mellom den økende handelen, den økonomiske utviklingen og handelshuset Cramer i Trondheim på 1700 tallet.

Handelshuset Cramer var blant de større småborgerne i Trondheim gjennom 1700-tallet. Kjernen gjennom det meste av århundret var borger og negotiant (storkjøpmann) Andreas Cramer (1697–1765) som en folketelling i 1736 beskriver som een Velformuende mand,2 hans kone Anna Cramer (1696–1776) og sønnen Peder Cramer (1734–1804). Fra Annas første ekteskap var det også fem barn; de tre døtrene ble gift inn i håndverker- og borgerstanden, den ene med bergråd og assessor Peter C. Dons i Nordenfjeldske bergamt; mens den overlevende sønnen bl.a. ble amtmann i Finnmark.3

Cramer-familien var engasjert i eksport av kobber, men handlet også med fisk og importvarer. Vi skal her undersøke om, og hvordan, handelsfamilien Cramer kan ha fungert som en «port» mellom det internasjonale og det innenlandske markedet. Vi skal se på hvordan den internasjonale utviklingen satte preg på handelshusets virksomhet, men også hvordan Cramer-familien utnyttet mulighetene som utviklingen åpnet for.

Tidligere forskning, bl.a. av Ida Bull og Knut Sprauten, har fokusert på Trondheims største handelshus og mektigste menn.4 Ved å flytte fokus til små borgere og deres deltagelse i den fremvoksende internasjonale og innenlandske handelen, bidrar artikkelen til å utvide innsikt i 1700-tallets samfunn, og særlig dets økonomiske liv. Bruk av nye, digitale databaser og analyseverktøy gjør også at artikkelen bidrar med kvantitative beregninger som tydeliggjør de økonomiske mulighetene som særlig eierskap i Røros kobberverk åpnet for.

Metodisk trekker artikkelen på Emma Rotschilds macro-micro-historie. Metoden kobler de store makrohistoriske prosessene med individenes mikrohistorie. Hensikten er å kaste lys over hvordan disse gjensidig kan ha påvirket hverandre.5 Slike studier egner seg ikke som utgangspunkt for generalisering, men gir like fullt verdifulle bidrag fordi de tydeliggjør både samfunnsrammene som personer i fortiden fungerte innenfor og mulighetene de hadde til å sette sitt preg på disse.

Cramer-familien har bare i liten grad etterlatt seg egne arkiv, og innholdet i disse er sparsomt. Det betyr likevel ikke at det er umulig å finne spor som kan fortelle om handelshusets aktiviteter. Her har særlig auksjonskatalogen utgitt i forbindelse med dødsboauksjonen etter Anna Cramer, samt Trondheim tollsteds kobbertoll- og tollprotokoller, vært viktige. 6 Førstnevnte beskriver eiendelene og verdiene som arvingene valgte å selge. Sistnevnte nevner i detalj alle lovlige innførsler og utførsler av kobber og andre varer, samt skipene varene ble fraktet på. Detaljer om kobbereksporten er nå tilgjengelig i to databaser gjennom nettstedet Historiske toll- og skipsanløpslister.

Verken auksjonskatalogen eller tollmaterialet kan brukes ukritisk. I forkant av auksjonen fordelte trolig arvingene i hvert fall noen gjenstander og verdier. Listen må derfor ansees som ufullstendig, men med en over 80 siders katalog er det likevel mulig å få et godt inntrykk av boet. For tollmaterialet gjør utbredt smugling at særlig mengdene som ble oppført, må behandles med forsiktighet. Dette gjelder trolig i mindre grad for kobber enn for andre eksportvarer, siden kobberet kunne kontrolleres med verkenes produksjon. I tillegg til lokale og regionale studier har artikkelen også hatt nytte av internasjonale skipsdatabaser (Øresundtollen og Navigocorpus) og pantebøker for Trondheim.

I artikkelen ser vi først på Cramer-familiens handelsaktiviteter, og diskuterer løpende hvordan de globale trendene og familien var koblet sammen. Mer overordnede linjer samles i konklusjonen. Fokus er særlig på årene fra 1760 til 1776, siden disse er best dekket i kildene.

Del 2: Handelen

Trondheim var gjennom 1700-tallet knyttet til den internasjonale handelen gjennom eksport av kobber, fisk, trelast og noe skinnvarer. Fra det øvrige Europa ble det importert nødvendighetsvarer som korn og matvarer, men også andre varer som finere tekstiler, og etter hvert også eksotiske varer som sukker og tobakk. Byens borgere stod ofte selv for mye av skipsfrakten av varene. Både ute og hjemme støttet varehandelen opp under de store prosessene som skjedde gjennom århundret, slik som urbaniseringen, befolkningsveksten og den gradvise overgangen fra selvberging til markedsrettet produksjon.7 Cramer-familien tok del i denne utviklingen gjennom sin eksport av kobber, import av proviant til kobberverkene, handel med brygge- og krambodvarer samt eierskap i skip.

Figur 1: Partisipanter i Røros kobberverk 1765. Kilde: RA, Generaltollkammeret, Trondheim B, 1765

Kobber

Cramer-familien kjøpe sin første kux (eller part) i Røros kobberverk i 1744. I årene etter økte de deltagelsen i kobberhandelen; i 1751 hadde de 4½ av de 64 partene i Kvikne kobberverk, og i 1758 kjøpte de seg opp til å ha 5 av 172 kuxer i Røros. I 1765 var familien den tiende største av 19 eiere (se fig. 1). Sammenlignet med andre eiere må Cramer-familien ansees som store blant de små eierne, men langt fra de største. Da Andreas Cramers døde i 1766, ble partene i kobberverkene delt likt mellom konen Anna og sønnen Peder. Her regnes de likevel som et familiefellesskap siden kildene indikerer at mor og sønn samarbeidet bl.a. om transport fra verket og lagring av varer.

Eksporten

Cramer-familiens årlige kobbereksport fra 1760 til 1776 varierte mellom 68 og 102 skippund8 (se fig. 2). Dette utgjorde om lag 2,5 % av den samlede kobbereksporten i disse årene. Kobber var en sentral eksportvare for byen. En samtidig undersøkelse viste at trondheimskobberet utgjorde mellom 9 og 17 % av den norske eksporten på 1760- og 1770-tallet.9

Det meste av Cramer-familiens kobber ble ført ut av Trondheim til Amsterdam, og i små mengder også til Hamburg.10 Dette sammenfaller med mønsteret for Trondheims kobbereksport, der Amsterdam på 1750-, 60- og 70-tallet var første destinasjon for om lag 98 % av Trondheims kobber.11 Amsterdams dominans forklares av at byen gjennom mye av århundret var et sentrum for informasjon om handel og priser.12 For kobberet var Amsterdam bare første stopp etter utskipning. Derfra gikk det via kommisjonærer til kobber- og messingraffineri og fabrikker, der det ble gjort om til alt fra kanoner til kokekar, knapper, synåler, skipsplater og muttere.13 Dette var varer som ble matet inn i det fremvoksende forbruket som bl.a. Frank Trentmann peker på at kjennetegnet 1700-tallet.14 I noen tilfeller dro skipperne også selv videre med kobberet til andre marked, da særlig i Spania.15

Fra kobbertollbøkene vet vi både hvor mye av hver partisipants kobber som årlig ankom Trondheim fra verkene, og hvor mye som ble utført av havnen. Mengdene som årlig ankom fra kobberverkene, både til Cramer-familiens brygger og de andre eierne, var relativt stabile frem til 1765, hvoretter de steg. Økningen forklares både av nye funn på Røros, men også av forbedringer i transportinfrastruktur, særlig knyttet til transport av brensel som muliggjorde økt produksjon. I samme periode falt produksjonen særlig ved Kvikne kobberverk, der Cramer-familien også hadde parter.16 Produksjonsnedgangen er en sterk antydning om hvorfor familien i 1776 solgte disse andelene.17

Kobbereksportørene i Trondheim opparbeidet seg hver vinter store lager med kobber. Transport- og utskipningslister viser at årsaken var at transporten fra verkene til byen foregikk hele året, mens vinterstormer på havet begrenset utskipningen til mellom sent mars/april og september/tidlig november.18 Alt kobber som ankom fra verkene etter at de sist skipene hadde dratt, ble derfor lagret til våren etter. For Cramer-familien utgjorde disse lagrene tidvis opptil 40 % av den årlige eksporten.

Figur 2: Ankommet og utført kobber for Trondheim totalt og familien Cramer, sett sammen med kobberpris i Amsterdam og Trondheim. Skippund og riksdaler per skippund, 1759–1776. Kilder: Mengder: RA, Generaltollkammeret, Trondheim B, 1760–76. Priser: Vogt 1895, s. 42–43; Posthumus, (1943)

Utførselen av kobber fra Trondheim fulgte likevel stort sett tilførselen til partisipantene fra gruvene (se fig. 2). Unntaket var en nedgang i 1762 som må sees i lys av Syvårskrigen (1756–63.) Krigen gjorde det vanskelig for krigførende lands skip å seile til Trondheim, og med Trondheims skipsnæring i bølgedal var det trolig mangel på skip til å frakte kobberet ut.19 Etter freden i 1763 steg kobberutførselen stort sett i tråd med tilførselen. Det tyder på at det internasjonale fraktmarkedet i fredstid raskt tilpasset seg de økte mengdene kobber som ble tilgjengelig fra Trondheim.

På 1750- og tidlig 1760-tall stod Andreas Cramer selv for fortolling og organisering av utførselen. Han reiste også ofte selv med de første kobberskipene til utlandet. Slik kunne han selv lettere forhandle pris, men også velge returvarer. De siste par årene før han døde, var det i stedet befraktere og skipskapteiner som stod for dette. Gitt at han på det tidspunktet var i midten av 60-årene, er det trolig at skrantende helse gjorde at han holdt seg hjemme. Da Anna og sønnen Peder overtok, fortsatte de å bruke befraktere og skippere til å utføre transaksjonene for seg. Det kan være at de bevisst distanserte seg fra den mer praktiske delen av handelen. Det var i hvert fall trenden blant flere av de andre kobberpartisipantene på denne tiden.20

Kobberprisen i Amsterdam lå i snitt 13 % over den i Trondheim i årene som her er i fokus (se fig. 2), skjønt det kunne være store svingninger. Blant annet var slutten av Syvårskrigen (1756–63) og de første fredsårene kjennetegnet av prisstigning, trolig forårsaket av at kobberlagrene i utlandet da var tomme. Det etterfølgende prisfallet ble for kobbereksportører som Cramer-familien i praksis trolig dekket inn av den førnevnte produksjonsøkningen. At inntektene kunne være store for den enkelte kobbereksportør, sees klart i familien Cramers estimerte inntekter på kobbersalg i Amsterdam som strakte seg til mellom 4000 og 11 000 rdl i året.

Cramer-familiens fortjeneste fra parter i Røros kobberverk

Det var også utgifter knyttet til deltagelse i kobberhandelen. For Cramer-familien var den største utgiften partisipantenes (eiernes) årlige innskudd av penger og varer til driften av verkene. Til Røros kobberverk varierte innskuddet per part i denne perioden mellom 631 riksdaler i 1760 og 772 riksdaler i 1775.21

Figur 3: Familien Cramers estimerte samlede utgifter og inntekter (ved salg i Amsterdam) av sine fem parter i Røros kobberverk 1760–76 (toll og andre utgifter utelatt) – i riksdaler. Kilde: Amsterdampris: Posthumus (1943). Trondheimspris: Vogt (1895).

Cramer-familien og deres andeler i kobberverkene forsvant gradvis ut til fjernere deler av familien i tiårene på slutten av 1700-tallet. Peder Cramer overtok én av Annas parter i Røros kobberverk etter hennes død. Om de resterende 1½ part ble fordelt mellom Anna Cramers andre arvinger eller ble solgt ut av familien, er ikke klart. Peder Cramer giftet seg aldri og «levde av sine eiendommer» til sin død i 1804.22 Hans andeler i Røros kobberverk ble fordelt til slektninger.23

Importhandel

Selv om fortjenesten på kobbereksporten var høy, gjorde særlig de tidligere nevnte lagrene at den bandt opp kapital. Cramer-familien hadde dermed behov for å sikre seg måter å skaffe mer mobil kapital. Én av disse var ved å levere proviant til verkenes provianthus.

Proviant til verket

Kobberverkspartisipantene måtte betale de førnevnte årlige utgiftene enten kontant, eller i form av levering av varer til verkets provianthus.24 Kontantene ble brukt til å betale arbeidernes lønninger, mens provianthuset solgte korn og andre nødvendighetsvarer. Kundene var det voksende antallet arbeidere tilknyttet verket, både ved gruvene, hyttene som de drev og transport. I uår vendte ofte også regionens øvrige bønder seg dit i håp om forsyninger. Ved provianthuset ble det solgt bl.a. rug fra Danzig , dansk bygg, tørkede erter, tørket fisk, tobakk og grove lin- og hamptekstiler. Prisene ble fastsatt av Bergdireksjonen, gjort kjent i provianthuset og gjaldt for et halvår: fra januar til juni, og juli ut desember.25

Mens Andreas Cramer levde, viser bergverksregnskapene at familien var blant eierene som leverte slike forsyninger til Røros kobberverk. Mer spesifikt leverte de krutt, korn kjøpt i Danzig og fiskevarer som sild og tørrfisk. At den ene av Annas døtre i 1766 ble gift med bergråd og assessor Peter C. Dons i Nordenfjeldske bergamt, indikerer at familiens relasjon til verkene, og trolig også posisjon som leverandør, ble styrket.

Da Anna og sønnen Peder tok over andelene i Røros kobberverk etter Andreas’ død i 1765, sluttet de å levere proviant, men fortsatte å levere krutt og kontanter. Sammenlignet med andre middels og små partseiere i Røros, som ofte valgte å forpakte bort leveringen av kontanter, var dette en uvanlig strategi. Årsaken til denne løsningen er ikke kjent, men det kan rett og slett være at proviantforsyning ble for krevende for et mindre handelshus som ikke selv kontrollerte avsetningen og handelen i utlandet, slik Andreas synes å ha gjort.

Leveringen av proviant til kobberverkene kunne også redusere partisipantenes utgifter.26 Ved å kjøpe varene til lav pris på det internasjonale markedet og så selge dem langt dyrere til provianthuset, der eierne gjennom Bergdireksjonen var med å sette prisene, kunne de i praksis redusere utgiftene knyttet til å ha andeler i verket. Fig. 3 sammenligner prisen på en tønne danzigrug ved Røros provianthus med priser på rug oppgitt i priskuranter i Danzig. Det går klart frem at den endelige utsalgsprisen var både tre og fire ganger innkjøpsprisen. Kostnader knyttet til transporten per tønne har ikke vært mulig å finne, men har trolig ikke redusert fortjenesten dramatisk.

Figur 4: Rugpriser på Røros og i Danzig. Kilde: Trondheim: SAT; Røros kobberverk, Provianthuset, priser. Danzig: Malinowsk.

Overskudd på denne handelen var likevel ikke garantert. Ved uår, slik som i 1764, 1765, 1766 og 1772/1773, påla verkets ledelse partisipantene å bidra med ekstra kornforsyninger. Faren var ellers at driften måte stenge. Kornet ble da gitt som nærmest nødhjelp, og eierne fikk i liten eller ingen grad betalt for det.27

Bryggevarer, kramboden og skip

Salg av kobber og proviant var ikke den eneste handelsvirksomheten med globale tilknytninger som Cramer-familien engasjerte seg i. De drev også med bryggevarer, krambodhandel og hadde eierandeler i skip.

Bryggevarer var slikt som korn, salt, fisk, lin og annet som trengte stor lagerplass. Dette var nødvendigheter for den gradvis økende andelen av den norske befolkningen som vendte seg bort fra selvberging og i stedet engasjerte seg mer i markedsrettet produksjon. Markedet for slike varer var dermed i vekst. Med Cramer-familiens posisjon som handelsborgere i Trondheim, og med én av Annas sønner fra første ekteskap plassert som amtmann i Finnmark, kunne de utnytte mulighetene som åpnet seg både i handelen med fisk, og også i salg av varer til både Trøndelag og nordlige deler av landet.

Mens Andreas levde, hadde familien to brygger. Disse ble etter hans død delt mellom Anna og sønnen Peder. Annas brygge ble oppført for salg i auksjonskatalogen i 1776, sammen med et svært sparsomt innhold. Restene av varene som var etterlatt, kan likevel fortelle noe om hvilke bryggevarer hun handlet med. Langs veggen i første etasje stod noen få tønner fransk og spansk salt samt noe oppsopt salt. Saltet kan indikere at Anna var engasjert i handel med fisk fra Nord-Norge eller Nordvestlandet. Siden regnskapene i tilknytning til Røros viser at hun ikke leverte fisk dit, ble den trolig eksportert til utlandet. Salt ble også brukt til konservering av annen mat, så kundegrunnlaget var ikke begrenset til der fisken kom fra. Tilsvarende er det spor av blår og hamp, som ofte ble brukt til tetting av båter og til tau, men også nyttet til tetting av laftede hus og tilvirkning av grovere tekstiler. To gamle, skadde kobbeskinn indikerer også deltagelse i byens minste eksportnæring, nemlig handel med skinn og lær.

At det var få varer i bryggen, kan dels forklares med at Anna Cramer døde i april måned. De fleste lagre var ganske tomme på denne tiden, ettersom vinteren hadde tæret på beholdningen og nye forsyninger og avlinger ennå ikke var ankommet. Det er likevel ikke en tilstrekkelig forklaring, for bryggen fremstår som litt for tom. En ting som opplagt mangler, er det førnevnte kobberet som bygget seg opp hos partisipantene hver vinter. En bedre forklaring er derfor at Anna Cramers arvinger hadde fordelt varene i bryggen.

Unknown Cramer-familiens brygger lå i Kjøpmannsgata 81 og 83. De er de to «små mørke» bryggene. Begge brant i 1967. http://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=Kj%C3%B8pmannsgaten_83-gml

Kramboden kom i Cramer-familiens eie med Anna. Hun brakte den med seg fra sitt første ekteskap. Kramboden var derfor trolig også hennes ansvar, noe som også støttes av Ida Bulls undersøkelser av Trondheims borgerskaps kvinner og deres handelsaktivitet.28

Sortimentet i kramboden var først og fremst stoffer og tilbehør, men også eksotiske matvarer. Utvalget strakte seg fra europeiske tekstiler som kamelot, kalemank, østersjøisk stoff, moskoj, slesslerret, fløyel, chagrin, makei, kirsey, klede, olmedug eller engelsk lerret til stoffer med eksotisk opphav, slik som bomull, kattun og silke. Tilbehøret var bl.a. knapper av kobber, messing, tinn, horn og ben til kjoler og vester, skospenner og knespenner, briller og brilleetui, hansker, snørebånd, kniplinger, snusdåser, kniver med dekorative skaft og kammer. Denne slags utsalg ble i samtiden kalt galanterihandel.

Om eksotiske matvarer ble solgt over samme disk som tekstilene og accessoirene, er usikkert. Auksjonsprotokollen i 1776 forteller likevel om eksotiske matvarer i tilknytning til kramboden, bl.a. var det et eget «Specerie-loft» med krukker med ingefær, spisskummen og anis. I et kjellerrom var det også to kister med hollandsk tobakk og 13 ruller hjemmespunnet tobakk. I tillegg hadde familien fire andeler i Trondheims sukkerraffineri. Disse andelene må ha sikret kramboden god tilgang på sukkervarer. 29

Markedet for krambodens varer var trolig først og fremst byens egen befolkning, men også tilreisende bønder og andre handlende fra Trøndelag samt folk fra nordlige deler av Norge. Dette var varer som i århundret før hadde vært sjeldne og dyre, men som den økte handelen gradvis hadde gjort mer tilgjengelig både med hensyn til mengde og pris. For de fleste var dette likevel ikke hverdagsvarer, men snarere slikt som vekket drømmer og som motiverte til å arbeide mer for slik å tjene penger for å kjøpe dem. Slik kan Cramer-familiens krambod hevdes å være del av den etterspørselsdrevne utviklingen som Jan de Vries peker på i sin teori om en industriell revolusjon.30

Cramer-familien hadde også investert i andeler i skip og slik sikret seg plass til egne eksport- og importvarer. I Anna Cramers dødsboauksjon ble det solgt to 1/16-deler i to skip. Eierandelene reduserte indirekte transportkostnadene, men langt viktigere for Anna Cramer, som ikke selv reiste med varene, var at hun gjennom kapteinene hadde en fortrolig representant i kjøps- og forhandlingssituasjoner.31

Kapteinene på skipene var henholdsvis Christer Svendsen Lind på St. Johannes (36 kommerselester) og Didric Brun på skipet Jomfru Maria (46½ kommerselester).32 Førstnevnte finnes igjen blant kapteinene som Cramer-familien brukte til å frakte kobberet til Amsterdam. I retur brakte han ferdigvarer og eksotiske varer som bl.a. gjenfinnes i Cramer-familiens krambod. Kobberets utskipningslister viser at Lind og skipet hans på 1750- og 1760-tallet ofte var blant de første som på våren forlot Trondheim med kobber til Amsterdam.33 Ikke sjelden rakk han to turer i året.

Om kaptein Brun forteller skipsanløpslistene for Trondheim at han på 1750- og 1760-tallet reiste nesten årlig til Danzig.34 Danzig var et viktig marked for norske fiskevarer i perioden, men også et utskipningssted for korn og ferdigvarer fra Øst-Europa og Tyskland.35 Fra Trondheim hadde han med fiskevarer, i retur brakte han korn og tekstiler. Bruns reiserute styrker bildet av Cramer-familiens handelsaktiviteter utenom kobber, altså som leverandører av proviant til verket og som involvert i Trondheims fiskehandel og i kramboden.

Cramer-familien var også involvert i finansielle sider av Trondheims økonomiske liv. Leveransene av kontanter til verket er ett eksempel, men de drev også utlånsvirksomhet og eiendomsinvesteringer. En gjennomgang av pantebøkene viser at Andreas Cramer mellom 1746 og 1758 ved syv tilfeller lånte ut summer på mellom 50 og 200 rdl til naboer, hovedsakelig håndverkere eller andre av byens mindre borgere. I årene etter 1758, som sammenfaller med at familien sikret seg fem parter i Røros, er det ikke funnet noen slik utlånlånsvirksomhet. Endringen kan tyde på at eierskap i kobberverket endret familiens sosiale status.

Cramer-familiens eiendomsinvesteringer kjennetegnes av en kombinasjon av merkantile interesser, men også av 1700-tallets behov for en viss grad av selvforsynt jordbruk. I tillegg til huset, kramboden og bryggene hadde Andreas også en eiendom i Ila, og i 1746 kjøpte han dessuten flere plasser på Torshaug i Bymarka. Disse ble samlet til en seter (og er i dag en gård med samme navn). Eiendommene utenfor byen må ha sikret familien matforsyninger, men kan også ha brakt inntekter fra salg av matvarer til byen.

Del 3: Konklusjon

Makro-mikro-historie kobler de store makrohistoriske prosessene sammen med mikrohistorie, og bidrar slik til å tydeliggjøre hvordan disse nivåene kunne påvirke hverandre. Her har vi koblet utviklingen av global kobberhandel på 1700-tallet med historien til det samtidige trondheimske handelshuset Cramer. Undersøkelsen har gitt mer detaljert innsikt i hvordan det og den fremvoksende globale handelen var knyttet sammen. Den har også vist at Cramer-familiens handelsaktiviteter fungerte som en slags «port» for handelen, ved at de sørget for å få varer både ut til de globale markedene og inn til Trondheim og det innenrikske markedet.

Mer overordnet kan vi si at Cramer-familien i starten av perioden som er undersøkt, var engasjert i et bredt spekter av handelsaktiviteter. Dette var også løsningen som Ida Bull og Knut Sprautens arbeid har vist at byens største kjøpmenn tydde til. I lys av samtidens uforutsigbart – der uår, krig, fred eller vinterstormer kunne sende en handel fra overskudd til underskudd på kort tid – var dette en fornuftig risikospredning. For Cramer-familien som for Trondheims andre handelsfamilier, var det likevel utvilsomt kobbereksporten som gav de største inntektene.

I kobberhandelen var det først og fremst salget i utlandet, kombinert med relativt sett lave økonomiske forpliktelser til verket, som i perioden sikret Cramer-familien stor fortjeneste. Økte priser grunnet krig i Europa samt nye funn av kobber på Røros, forklarer også hvorfor familien gjennom mye av perioden opplevde at inntektene også økte. Overføres diskusjonen om Europas økonomiske utvikling i perioden til mikronivå, kan det sies at også for Cramer-familien var både internasjonale politiske forhold og tilgangen på naturressurser en sentral forklaring på deres utvikling.

Handelshuset Cramer var også med på å knytte internasjonale handelsstrømmer til utviklingen av det norske innenriksmarkedet. Dette var ikke en ny tilknytning for Trondheim, som lenge hadde handlet med utlandet. I Cramer-familiens aktiviteter trer denne handelen tydelig frem i kjøp av korn fra østersjølandene, korn som så ble solgt til provianthuset på Røros kobberverk. Gjennom handel med fisk bidro familien også til å knytte sammen deler av det norske innenriksmarkedet samt knytte fisken til den globale handelen med matvarer.

Samtidig spilte Cramer-familiens krambodvirksomhet en rolle i det å slippe inn nye forbrukstrender. Dette gjaldt særlig varer som finere tekstiler og tilbehør, men også eksotiske varer som sukker og tobakk. Andelene i sukkerraffineriet viser at de også tok del i videreforedlingen av slike varer. Dette var varer som motiverte folk til å endre eller øke forbruk, og slik klart spilte en rolle i den gradvise utviklingen av forbruksdrevet vekst. Drømmen om å forbruke slike varer gjorde gradvis flere folk villige til å produsere litt mer for markedet, for slik å skaffe penger til å kjøpe hverdagsluksusen. På denne måten bidro Anna Cramers krambod til å stimulere til økt økonomisk aktivitet i samfunnet hun var del av.

Løfter vi blikket og spør hva vi mer overordnet kan få ut av historien om koblingen mellom Cramer-familien og de store, globale økonomiske prosessene på 1700-tallet, er det særlig to ting som kan trekkes frem. Cramer-familiens historie er et eksempel på hvordan internasjonale markedsforhold, men også forekomsten av naturressurser, påvirket enkeltmennesker i fortiden. Samtidig viser den at også enkeltmennesker kunne påvirke samfunnsrammene som omgav dem gjennom valg av, for eksempel, varene de importerte. Historien om koblingene mellom Cramer-familien og de store prosessene er dermed med på å tydeliggjøre at utviklingen frem til i dag ikke er et lineært hendelsesforløp, men heller et resultat av interaksjoner og valg.

Primærkilder:

Kilder i arkiv:

Riksarkivet (RA), Generaltollkammeret, Trondheim B, 1756–1776.

Statsarkivet i Trondheim (SaT), Røros kobberverk, regnskap 1760–1776.

SaT, Røros kobberverk, Provianthuset, priskuranter 1760–1776.

SaT, Personalarkiv 75, Anna Cramer.

SaT, Personalarkiv 220, Peter Andreas Cramer.

SaT, Privatarkiv 10, Hesselberg, pk. 1 og 2.

Kilder på nett:

Statsarkivet i Trondheim, Trondheim Magistrat, F. Administrative oppgaver for byen. Fc. 1. Borgerskapsmanntall m.m. 1692–1876. Se: http://xml.arkivverket.no/folketellinger/mt16011736.htm

Databaser:

(benyttet september, oktober og november 2016, samt september 2017).

Historiske toll- og skipsanløpslister: http://toll.lokalhistorie.no/

Posthumus: Medieval and Early Modern Databank: http://www2.scc.rutgers.edu/memdb/database_list.html

International Institute of Scocial History. List of Datafiles: Mikołaj Malinowsk, Monthly Prices of Grains in Gdańsk in the 18th Century http://www.iisg.nl/hpw/data.php#poland;

Norsk historisk prisdatabase, Røros provianthustakster, upublisert (se: https://lokalhistoriewiki.no/Forside:Prosjektgruppen_Historisk_infrastruktur).

Litteratur

Allen, R. C. 2009: The British Industrial Revolution in Global Perspective. Cambridge: Cambridge University Press.

Baten, J. 2016: A History of the Global Economy. Cambridge: Cambridge University Press.

Bayly, C. A. 2004: The Birth of the Modern World, 1780–1914: Global Connections and Comparisons. Oxford: Blackwell.

Berg, H. 1939: Trondhjems Sjøfartsmuseums Årsskrift. Trondheim: [Trondhjems sjøfartsmuseum].

Berg, M. 2007: Luxury and Pleasure in Eighteenth-Century Britain. Oxford University Press.

Bull, I. 1992: Thomas Angell: Kapitalisten som ble hjembyens velgjører. Trondheim: Thomas Angells stiftelser.

Bull, I. 1998: De trondhjemske handelshusene på 1700-tallet: slekt, hushold og forretning. Trondheim: Historisk institutt, NTNU.

Dahle, H. C. 1894: Røros Kobberværk 1644–1894. Trondhjem: [s.n.].

De Vries, Jan 2008: The Industrious Revolution: Consumer Behavior and the Household Economy, 1650 to the Present. Cambridge: Cambridge University Press.

Dybdahl, Audun, Bull, Ida og Moe, Kirsti 2005: Fra pest til poteter: 1350 til 1850. Vol. B. 2, Trondheim: Tapir akademisk forlag.

Hutchison, Ragnhild 2017: Exploring an Early Cross-Border Trade System – Norwegian Copper in the 18th Century. Upublisert manus (innsendt til fagfellevurdering).

Koren, Kristian 1906: E.C. Dahls Bryggeri, Trondhjem 1856–1906. Trondhjem: Aktietrykkeriet.

Lesger, C. 2006: The Rise of the Amsterdam Market and Information Exchange: Merchants, Commercial Expansion and Change in the Spatial Economy of the Low Countries, c. 1550–1630. Farnham: Ashgate.

Nissen, Gunnar Brun 1976: Røros Kobberverk 1644–1974. Trondheim: s.n.

Rothschild, Emma 2011: The Inner Life of Empires: An Eighteenth-Century History. Princeton: Princeton University Press.

Sprauten, Knut 1974: Staten og storborgerne: Finansiering av Hans Hornemans utenrikshandel 1745–1758. Utrykt hovedoppgave i historie. Oslo: UiO.

Suhm, Peter Friderich 1772: Om Danmark og Norges Tilstand i Henseende til Handelen. Sorøe.

Supphellen, Steinar, Sandnes, Jørn, Grankvist, Rolf, Kirkhusmo, Anders og Aase, Monica 1997: Innvandrernes by. Oslo: Universitetsforlaget.

Trentmann, Frank 2016: Empire of Things: How We Became a World of Consumers, from the Fifteenth Century to the Twenty-First. Storbritannia: Penguin UK.

Vogt, J. H. L. 1895: Kobberets Historie i Fortid og Nutid og om Udsigterne for Fremtiden: Med særligt Hensyn til den Norske Bergverksdrift paa Kobber. Kristiania: Malling.

Weidling, Tor 2000: Eneveldets menn i Norge: Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660–1814. Riksarkivaren. Digital utgave på bokhylla.no

1Baten 2016; Bayly 2004; Trentmann 2016; Allen 2009; Berg 2007; De Vries 2008.
2Statsarkivet i Trondheim, Trondheim Magistrat, F. Administrative oppgaver for byen. Fc. 1. Borgerskapsmanntall m.m. 1692–1876. Se: http://xml.arkivverket.no/folketellinger/mt16011736.htm
3Tor Weidling, 2000. Digital utgavebokhylla.no, s. 155, 186f.; SaT: Trondheim overformynderiprotokoller 1725–1763, sak nr. 801. Digitalt tilgjengelig: https://picasaweb.google.com/111827769429700679738/TrondhjemOverformynderiprotokoller16251763?feat=directlink#6059674130217588210
4Bull, Ida 1992; Sprauten, Knut 1974.
5Rothschild, Emma 2011, s. 7.
6SaT, Personalarkiv 75, Anna Cramer; Historiske toll- og skipsanløpslister, Kobbereksporten http://toll.lokalhistorie.no/listene/varelister/kobbereksport-1
7Dybdahl, Bull og Moe 2005; Bull 1998; Supphellen et al. 1997.
81 skippund = ca. 160 kg.
9Suhm 1772, s. 35–46.
10Historiske toll- og skipsanløplister, Kobbereksport, Utskipningslister, eiere, Andreas Cramer: http://toll.lokalhistorie.no/customs/copper/copperFreightExcerpts.jsp?a=Andreas%20Cramer (benyttet september 2017).
11Historiske toll- og skipsanløplister, Kobbereksport, Utskipningslister, destinasjoner: http://toll.lokalhistorie.no/customs/copper/copperFreightDestinations.jsp (benyttet september 2017).
12Lesger 2006.
13Hutchison 2017.
14Trentmann 2016.
15Berg 1939. s. 123–27, 136–39; Sprauten 1974, s. 76–87.
16Nissen 1976, s. 111; Dahle 1894, s. 162.
17SaT, Personalarkiv 75, Anna Cramer.
18Riksarkivet (RA), Generaltollkammeret, Trondheim B, 1756–1776. Se de årvisse innførslene for kjørsel og utskipning for datoer.
19Berg 1939, s. 142–44 ; Supphellen et al. 1997, s. 362.
20Supphellen et al. 1997, s. 364.
21SaT, Privatarkiv 211, Røros kobberverk, Bergregnskaper 1760 til 1776.
22SaT, Privatarkiv 220, Peter Andreas Cramer.
23SaT, Privatarkiv 10, Hesselberg, pk. 1 og 2.
24Dahle 1894, s. 84.
25Norsk historisk prisdatabase, Røros provianthustakster, http://toll.lokalhistorie.no/customs/price/priceLists2.jsp (benyttet høsten 2016).
26Sprauten 1974; Bull 1992.
27Dahle 1894, s. 192, 243.
28Bull, Ida 1998, s. 189–203.
29Koren 1906, s. 13–31.
30De Vries 2008.
31Berg 1939, s. 136–142.
32Ibid., s. 145.
33Historiske toll- og skipsanløpslister, kobbereksport, utskipningslister, skippere: http://toll.lokalhistorie.no/customs/copper/copperFreightExcerpts.jsp?b=Christen%20Svenss%C3%B8n%20Lind (benyttet: sept. 2017).
34Historiske toll- og skipsanløpslister, kobbereksport, utskipningslister, skippere, http://toll.lokalhistorie.no/customs/copper/copperFreightExcerpts.jsp?b=Diderich%20Brun (benyttet sept. 2017)
35Supphellen et al. 1997, s. 256–57.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon