Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Finnes lokalsamfunn?

Do Local Communities Exist?
Professor, Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

The subject matter of local history is said to be local communities. Several characteristics are often mentioned - shared resource base, stability, common history and traditions, shared culture, belonging and group identification, a certain autonomy, internal interaction and a certain isolation. When these variables are systematized, the traditional concept may be pinned down to internal cohesion, external borders, residential stability and territoriality. However, the American social scientist Charles Tilly has claimed that this notion refers to a fictitious unity. Several criticisms have been directed at the concept, such as drawing borders too strictly, underestimating mobility and migration beyond the local community and stressing internal homogeneity too much. Yet, sociology and local history have clung to the notion, due to a need for constructing cohesion while the world of the 19th and 20th centuries experienced huge transformations. As an alternative to the territorially bound concept, a relational approach is suggested. This opens for thinking beyond the either-or logic. People may participate in more than one community, for example digital communities. Finally, some suggested solutions are addressed, such as John Barnes' network analysis. Yet there is need for further thinking, Otherwise, local history may find itself without a scientifically defined subject matter.

Lokalhistoriens objekt sies ofte å være lokalsamfunn. Hva det er, tas gjerne for gitt. Iblant kan det være nyttig med begrepsrøkt. Svarer begrepene vi bruker til en realitet? Innlegget blir noe abstrakt og opplistende, men er kanskje nyttig lell.

To kortdefinisjoner av lokalsamfunn er en territorielt basert gruppe mennesker med felles levemåte og strev for samme mål.1 Og dessuten en betegnelse på sted og sosialt miljø innafor et mindre område.2

En rekke kjennetegn og egenskaper ved lokalsamfunn er i tillegg blitt foreslått: Et lokalsamfunn har fellestrekk i ressursgrunnlag, produksjonsliv og materiell kultur.3 Videre en høy grad av stabilitet, en felles historie, noe som også åpner for felles tradisjoner. Felles tenkemåte og normer som innebærer en kulturell ensartethet er et annet trekk ved lokalsamfunnet, sammen med en følelse av tilhørighet og deltaking i et vi, et fellesskap. Det kan skje enten ved at medlemmene faktisk kjenner hverandre eller ved et forestilt fellesskap, som en kan finne ved lokalpatriotisme. Et lokalsamfunn danner en gruppe i sosiologisk forstand, altså en enhet med bevissthet om seg sjøl, og med indre samhandling og organisering. Det er ikke bare en kategori, altså en enhet som har visse trekk felles, som for eksempel alle med et visst inntektsnivå. Men medlemmene i lokalsamfunnet kan også ha en høy grad av kategorilikhet, for eksempel når det gjelder næring og yrke. I lokalsamfunnet er det en høy grad av indre kontroll, som springer ut av at folk møter hverandre i mange sosiale roller.4

Lokalsamfunnet har en viss grad av autonomi, fra andre lokalsamfunn og fra storsamfunn og myndigheter. Jo flere egne institusjoner det har på ulike områder, religiøse, rettslige og politiske, desto mer uavhengig er det av andre.5 Det kan videre ha større indre samhandling enn kontakt med omverdenen; lokalsamfunnet har en grad av isolasjon.

Det klassiske begrepet om lokalsamfunn

Slik kan en fortsette med å liste opp egenskaper, bygd på utsagn om lokalsamfunn. Men om vi skal velge de viktigste i litteraturen, peker fire seg ut: indre sammenheng, ytre grenser, vekt på det stasjonære og territorialitet.

Indre sammenheng: Det tenkes på lokalsamfunnet som et hele. Delene inngår i funksjonelle forbindelser med hverandre og med helheten. De ulike bestanddelene gir sitt bidrag til sammenheng og bestandighet. Det kan altså være ulike, komplementære roller. Men de spiller så å si innafor det samme stykket. Det er en høy grad av samhandling, og med det en felles forståelse som sikrer en viss likhet mellom medlemmene.

Ytre grenser: Mens samvirket altså er sterkt innad, er avgrensningen mot omverdenen desto klarere. Lokalsamfunnet har grenser; utenfor rår ikke vi, men de. Forholdet til myndigheter kan bli ivaretatt av en «mekler», en formidler mellom den lille verden og den store.6 I Norge var det kanskje mer embetsmenn enn lokale stormenn som spilte denne rolla. Men det var også væreiere, embetskjøpmenn og andre.

Bofasthet. Normalen er at folk blir på plassen. Den mentale horisonten er lokal. Den migrasjonen som finnes, er primært sirkulær og syklisk. En kan bevege seg, men vender tilbake til utgangspunktet. Og flyttingen virker ikke forandrende på lokalsamfunnet. Den virker tvert imot konserverende og bidrar til å opprettholde eksisterende ordninger. En kramkar vender tilbake til heimen, med midler som gjør at familien kan bli boende.

Territorialitet. Alle de nevnte trekkene er lenket til stedet – til locus, som jo er grunnordet i lokalt samfunn. Lokalhistorie er stedshistorie. Territoriet med sine grenser er konstituerende, grunnleggende, for de sosiale relasjonene. Kontakten med andre skjer primært innafor området. Et sted er ikke bare en space, altså et allment, nøytralt fysisk rom. Et sted kan være a place, et sted som er omgitt av kulturell og sosial mening.7 Det kan være et minnested, et lieu de memoire, som franskmannen Pierre Nora har skrevet om.8 Minnestedet kan være offentlig, som Eidsvolls-bygningen, men også høyst lokalt, som ballsletta der jeg vokste opp, brukbar til St. Hans-feiring og annet.

Bildet Idyll av Christian Skredsvig viser klassisk, idealiserende begrep om lokalsamfunnet. Digitalt Museum/Glomdalsmuseet.

Om vi summerer opp de fire trekkene, får vi et bilde av lokalsamfunnet som en homogen, samvirkende, stasjonær og stedbundet enhet. Grunnene til at mye samfunnsvitenskap og også lokalhistorisk forskning har operert med dette begrepet, eksplisitt eller implisitt, ligger i den historiske bakgrunnen. Det har vært et politisk, sosialt og mentalt behov for å mene at slike tette lokalsamfunn fantes i «gamle dager».

Den amerikanske historiske sosiologen Charles Tilly går imidlertid så langt som til å hevde at samfunnsbegrepet søker å gripe en fiktiv enhet.9 Om dette er rett, hvordan har en da kunnet anvende det? Forklaringen ligger i den historiske bakgrunnen for oppkomsten av begrepet på 1800-tallet. To forhold synes å ha vært særlig viktige.

For det første gikk de vestlige landene da gjennom store omveltninger, som kapitalisering og industrialisering, flytting og byvekst, overgang fra tradisjonell autoritet og religiøs legitimering til verdslig rasjonalisme og en større grad av individuelt liv utenom kollektiver. De kjente tvedelingene i den klassiske sosiologien, primærgruppe og sekundærgruppe, mekanisk og organisk solidaritet, Gemeinschaft og Gesellschaft, tilskrevet og ervervet status osv., ble til i forsøket på å forstå denne overgangen. Ja, ikke bare å forstå den, men også å utforme en tenking som så å si kunne gjenetablere den enheten som det moderne frambruddet hadde revet opp.

For det andre: Innafor denne omveltningen var «det sosiale spørsmål» en hovedbekymring: Hvordan skulle en hanskes med en trussel nedenfra som truet med å sprenge den etablerte orden? Ett svar var tanken om lokalsamfunn, på engelsk snakket en om community.

En annen grunn til sosiologiens interesse for community har vært praktisk metodisk Avgrensningen gjør det mulig å håndtere datamengden. Et forskningsopplegg må avgrenses, ellers blir det uhåndterlig. Slagordmessig sagt: Ved å bli lokal, kunne en bli, om ikke total, så i alle fall mangedimensjonal. En kan håndtere en studie av 100 mennesker. Men om en ville følge de 100 over la oss si 70 år, er en raskt oppe i 7000 innførsler. I praksis vil en måtte jobbe med utvalg og eksempler. Men slike avgrensninger gjør at avstanden til det reelle universet, det faktiske tallet mennesker, vokser i omfang for hvert år.

Kritikk av begrepet om community

Så langt har vi søkt å framstille det en kan kalle det klassiske begrepet om community og lokalsamfunn. Nå går vi over til en problematisering og kritikk av begrepet.

Et første problem ved det engelske uttrykket, er at det er lite entydig. Det dekker (for) mange dimensjoner. Det norske ‘lokalsamfunn’ er her mindre mangetydig. Og en kan velge å si at kjært barn har mange navn. En viss flertydighet er da kanskje ikke noe stort problem.

‘Lokalsamfunnet’ var ikke så isolert. Den amerikanske antropologen Eric Wolf har pekt på at antropologien slik opererte med en fiktiv enhet.10 De lokale samfunnene var koplet til større systemer på ulike måter: Skattlegging, offer i krig, lokale markeder, sirkulære arbeidsvandringer osv. I Sverre Steens framstilling av ‘det gamle samfunn’ er ikke ‘bondesamfunnet’ og ‘pengesamfunnet’ geografisk atskilt. Pengesamfunnet strakte seg også ut på bygda, via embetsmenn, brukseiere og andre. Disse koplet det lokale til de større enhetene.11

Samhandling med mennesker er ikke så entydig lokal som det klassiske begrepet innebærer. Samhandling skjer ganske hyppig over grensene både for herredet og andre enheter.

Community impliserer en for stor sammenheng innad. For det er kanskje rett og slett ikke slik at deler av et lokalt samfunn er funksjonelt koplet. I alle fall er koplingene stundom ganske løse. Stedet kan heller være en scene for en handling skapt av andre. Et eksempel kan være en stor bedrift som etablerer seg. Spesielt blir analogien mellom et samfunn og en biologisk organisme falsk. I et samfunn er det en høyere grad av indre motsetninger; en vellykket organisme kan, gitt gunstige ytre betingelser, reprodusere seg sjøl.12

I et lokalsamfunn er det ikke nødvendigvis verken indre egalitet eller homogenitet. Lord of the manor levde at helt annet liv enn sine bønder. Og det kunne være djupe indre konflikter som i den finske og den spanske borgerkrigen, da fienden var lokal og kjent for mange.

Innafor grensene kan det være ekskluderende samhandlingsgrupper, miljøer som «klikker». Vi snakker iblant om subkulturer. Som Hans Hosar har vist for Skjåk, fantes det flere delmiljøer i herreder – fra en fascistoid storbondekultur til proletære rabagaster. Deltakerne her synes å ha hatt mer kontakt innad enn med bygda som helhet.13

Mobiliteten var atskillig større enn en ofte tenker seg.14 Ikke bare var det, som nevnt, sirkelmigrasjon. Men det var reelle flyttinger – kortdistanseflytting til nabobygder, til tettsteder og byer, rundt på anlegg, til Nord-Norge, «vårt Amerika», som en sa. Og så skal vi ikke forglemme utvandring og tilbakevandring fra USA og den svenske proletære masseinnvandringen til Norge – beregnet til 150 000 opp til første verdenskrig. Blant årskull i Trøndelag mellom 1846 og 1886 var et mindretall av kullene i fødekommunene ved fylte 40 år.15

Andre størrelser enn fysisk nærhet kunne styre sosiale relasjoner. Territoriet er ikke primært konstituerende for menneskelig samkvem. Problemet med det klassiske territorielle begrepet øker ved dagens migrasjon. Immigranter inngår i kontakt, ikke bare med folk på stedet, men de kan ha forbindelser ut i et mer omfattende etnisk minoritetssamfunn i det nye landet. Spesielt synes dette ethnic community å dekke fire–fem behov: 1) samvær, et sosialt liv, et sted å være, 2) gjensidig hjelp ved kritiske situasjoner i familien eller hjelp til nødstedte innafor gruppa, 3) religiøs deltaking, 4) formidling av hjemlandets kultur og 5) eventuelt også et mer aktivt politisk engasjement i hjemlandet.16

Dette tradisjonelle lokalsamfunnsbegrepet kan innebære en for kraftig grensetrekking mellom dem som er med i samfunnet og dem som er utafor, mellom insiders og utgrupper. Sjøl om en tenker at et samfunn er åpne systemer og sjølsagt er klar over at det eksisterer i samhandling med omgivelser, stanser systemet likevel ved sine grenser. En sak er den problematiske eksklusjonspolitikken som kan følge av dette skillet. Men denne enten–eller-logikken tilsvarer altså heller ikke realiteten for mange grupper, slik at begrepet også blir uskarpt vitenskapelig sett.

Alle disse trekkene skjerpes ved migrasjon og transnasjonalitet. En kan ha opphavslandet i tankene og føle at en er en del av en nasjon hvis medlemmer også bor i andre land. Kontakt kan holdes, som med «Amerika-brevene» eller i dag internett. Sosiale bånd kan brukes til å overføre ressurser. Tilbakeflytting kan binde folk til det gamle hjemstedet. Så en kan spørre seg: Hvilket samfunn kan for eksempel sikher i Norge sies å være medlem av? Av et norsk samfunn? Av et indisk eller et sikh-samfunn i Norge? Av et felles transnasjonalt sikhsamfunn i utlendigheten? I hjemmeområdet? I alle områder der sikher bor, inkludert flere europeiske land?

Bildet viser kommunevåpen, og symboliserer kommuner som ofte er sett som lokalsamfunn. Civil Heraldry of Norway / Norske kommunevåpen.

Det tradisjonelle begrepet om samfunn har altså hatt en dimensjon som ikke alltid blir tematisert, at det er bundet til et geografisk rom, et territorium. Og et slikt territorium, et område der en viss gruppe eller makt rår, har også geografiske grenser. For noen spørsmål, de en kan kalle politiske, er disse grensene reelle. Den makta som rår, vanligvis staten, kan gi noen adgang og avvise andre, bestemme over dem som er innafor territoriet, vedta at noen tas opp i et fellesskap (statsborgerskap). Territorialitet kan også skape følelser, en identifikasjon med fysiske steder og et geografisk rom. Men det er likevel ikke identitet, sammenfall, mellom den territorielt avgrensete staten, eventuelt kommunen og samfunnet. Dette gjelder enda mer i dag enn for 100–150 år siden. Transaksjonene i internasjonal økonomi, de store overnasjonale konsernene, internett, overnasjonale organer og sosiale bevegelser, en kosmopolitisk kultur og internasjonale media og ikke minst global migrasjon finnes jo faktisk i de fleste land og er deler av det sosiale livet. Men alle disse fenomenene går altså ut over de politiske grensene. Heller ikke identitet, tilhørighet og lojalitet følger nødvendigvis statlige grenser.

Et alternativt begrep om samfunn

Hvis den tradisjonelle forestillingen om samfunn som et territorielt bundet system byr på problemer mens vi likevel trenger et begrep om samfunnsmessighet, hvordan skal vi da komme oss ut av flokene? Om en impliserer det samme premisset om et system eller en funksjonell sammenheng mellom delene, er dette en av de vanskene det tradisjonelle samfunnsbegrepet er beheftet med. Det forutsetter det som skulle undersøkes. Og om en som den tyske sosiologen Niklas Luhmann vil knytte det til kommunikasjon, kan en overse både at kommunikasjonens tetthet er svært ulikt mellom ulike deler av verden, og også at den er ladd med makt, ved å gå én vei.17

Løsningen synes å ligge i å nyskape begrepet om hva samfunn er.

Mitt forslag, som jeg ikke er aleine om, er å utgangspunkt i ideen om relasjoner, forbindelser.18 Et individ eksisterer aldri som et atom, men alltid i forhold til noen andre. Relasjonen kan være i den umiddelbare livsverdenen, slik vi har sett at familienettverket styrer beslutninger om å dra. Og relasjonen kan være at en småprodusent slås ut av verdensmarkedets svingninger. Relasjonen kan innebære samhandling, interaksjon, kommunikasjon, utvekslinger, transaksjoner og nettverk. Relasjonene er først og fremst sosiale og angår interesser, forpliktelser, forventninger og normer. Men det er også symbolske bånd, som angår mening, erindringer, framtidige forventninger og symboler. Relasjonene kan gå direkte fra en person til en annen. Og de kan være erkjent av dem som inngår i dem, men ikke nødvendigvis. Men de kan også være indirekte, formidlet via mellomledd, anonyme/og ikke klart erkjente, som når 10 000 ledige konkurrerer på et arbeidsmarked. Den historisk orienterte tyske sosiologen Norbert Elias snakker om kjeder av gjensidig avhengighet, på tysk Interdependenzketten, hvor kjedene kan ha ulik lengde og omfatte et høyst ulikt antall av mennesker.19 Noen sosiale relasjoner finnes innen livsverdenen, mens andre strekker seg opp på et makroplan, på nasjonalt plan eller er transnasjonale. Avhengigheten øker med arbeidsdelingen.

Relasjonell tenkning hevder at en størrelse er hva den er i kraft av sine relasjoner til andre. En kan ikke forstå en utvikling enten ut fra mottakssamfunnet eller ut fra trekk ved mindretallene. Det som avgjør, er den spesifikke og skiftende relasjonen. Relasjonell vender seg altså mot forestillinger om indre vesen, essenser og (evig) varige egenskaper. Men samtidig er det ikke noen tanke om at for eksempel en minoritet er en fiktiv størrelse, så å si vilkårlig konstruert. Vi bærer med oss flere muligheter, relasjonene avgjør hva som blir realisert. Det relasjonelle er reelt.

Hva blir da et mulig begrep om samfunn ut fra denne tenkemåten? Et samfunn blir ikke noen som enten eksisterer eller ikke. Men vi kan snakke om grader av samfunnsmessighet. Høy samfunnsmessighet forekommer hvor det er tette, stabile og kanskje flersidige relasjoner, hyppige og gjentatte samhandlinger. I påvisningen av slik tetthet ligger også påvisningen av at samfunn finnes – eller fantes. Overgangen ut av systemet er gradvis, ikke enten eller styrt av en grense. En eventuell avgrensning kommer der samhandlingen opphører. Det kan være administrative grenser som regulerer omfang av samhandling Slik sett er for eksempel en kommune overhodet ikke irrelevant. Men territoriet er altså ikke det en går ut fra, det som konstituerer samfunn.

Sinsenkrysset. Symbol for relasjoner ut over det lokale. Foto: Wikimedia Commons.

Med et slikt relasjonelt begrep blir ikke migrasjon noe som står utenom samfunnet. Spørsmålet om tilhørighet til ett eller flere samfunn for eksempelvis for sikher i Norge, blir et spørsmål om den relative styrken i ulike sett av relasjoner.

Et enda mer radikalt svar ble for en generasjon siden fremmet av den britiske sosialhistorikeren Alan Macfarlane: Han ville kvitte seg med begrepet om community. Som alternativer diskuterte han begrepene sosialt drama, case study, quasi-group og action set, som altså er et engangs handlingsfellesskap, et situasjonens fellesskap. Alle disse begrepene er skapt for å analysere «shifting impermanent situations».20 Men etter mitt syn er ikke disse noe fullgodt alternativ. De slår over og overdriver hvor mobilt og flyktig det sosiale er.

Alternativet som Macfarlane taler sterkest for, er nettverksanalyse – som jo går godt sammen med tanken om samfunn som sosiale relasjoner. Tilnærmingen er utviklet av den britiske samfunnsforskeren John Barnes i studier av norske fiskersamfunn.21 Metaforen om nett lå kanskje nær? Som vel kjent tenkes at mennesker bindes sammen av bånd, som møtes på knutepunkter, eller nodes på engelsk. Grunnleggende finnes to typer nettverk – ett som er jeg-sentrert og tar utgangspunkt i et individ og sporer opp denne personens relasjoner. Dette gir et slags stjernemønster med individet i sentrum. Den andre typen kalles et generalisert nettverk og omfatter alle mulige relasjoner, gjerne med utgangspunkt i en gruppe, og ser da hvordan båndene går inne i gruppa. Om gruppa består av la oss si fire personer, gir det i alt seks relasjoner – eller tolv, om en tenker at As relasjon til B ikke er som Bs relasjon til A. Metoden har jo en klar styrke; den kan avdekke interessante konstellasjoner. Men den har også et stort problem: Dersom en skal kartlegge alle relasjoner, vokser tallet så raskt at innsamling og håndtering av data blir komplisert. Riktignok har vi IT. Men noen må hente data ut fra de håndskrevne kildene og gjøre dem maskinlesbare.

Så en må sterkt begrense kretsen av mennesker en kan følge. Ofte blir det nærmest å vise noen illustrasjoner av relasjoner, der en egentlig vil ønske å vise det hele. Som Macfarlane sier, «the community method […] is severely limited. It is one tool, among others, but not an end in itself».22

1631 1223 1795 1077 Eksempler på lokalhistorisk litteratur. Foto: Siv R. Kolstad.

Kanskje er ikke dette et problem når det å skrive om et lokalt nivå egentlig er et metodisk grep – en case for å studere mer allmenne problemstillinger, det Sivert Langholm en gang har kalt lokalisert historie.23 Men om målet er lokalhistorie, altså at det er et visst område vi vil skrive om, er problemene der.

Finnes en løsning?

Én mulighet er business as usual, å ignorere spørsmålet, eventuelt ved å mene og vise at kritikken ikke treffer blink.

En annen mulighet er å følge – noen utvalgte – relasjoner over grensene, for eksempel å følge en norsk-jødisk familiehistorie bakover til Litauen.

En tredje er å ta inn og fortelle om indre motsetninger i lokalsamfunnet. Det er mulig, og det blir gjort.

En fjerde er å rehabilitere betydningen av stedet, men da i en ny versjon. Som vi sier: Begivenheter «finner sted», take place.24 Dette trekker vel i retning av å se lokalsamfunnet som scene, arena – der krefter som ikke er skapt av denne arenaen spiller seg ut, men der scenen også setter grenser for spillet.

En femte mulighet er – ja, det kan kanskje en debatt framover gi svar på. Jeg har ikke svaret. Men om kritikerne har rett, kan vi da drive lokalhistorie? Eller mer optimistisk: Hvordan kan vi gjøre det?

Litteratur

Barnes, John 1954: «Class and Committees in a Norwegian Island Parish», Human Relations 7.

Dyrvik, Ståle 1981: «Lokalsamfunnet i historieforskninga». I Søkelys på lokalhistorien. Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt.

Elias, Norbert 1994: The Civilizing Process. Oxford UK & Cambridge USA.

Featherstone. Mike 1997: Travel, Migration and Images of Social Life. I Wang, Gungwu (red): Global History and Migrations. Westview, Colorado.

Hosar, Hans 1991: «Klasse, grend og kjønn. Danning av delkulturar blant bygdefolket i Skjåk». I Liv Marthinsen og Harald Winge (red.): Bygdesamfunnet – en sammensatt helhet. Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt.

Jensen, Ragnhild Steen 2002: Sted, kjønn og politikk. Kvinners vei inn i lønnsarbeid. Oslo.

Kjeldstadli, Knut (red.) 2003: Del III.1901–1940. I Knut Kjeldstadli (red.): Norsk innvandringshistorie. Bind 2. I nasjonalstatens tid 1814–1940. Oslo: Pax.

Kjeldstadli, Knut 2006: «Å tenke i relasjoner», Fortid 4/2006.

Kjølsrød, Lise (2014, 4. mars): «Lokalsamfunn». I Store norske leksikon. Hentet 25. august 2016 fra https://snl.no/lokalsamfunn

Langholm, Sivert 1982: On different approaches to local history. Paper til 8th Economic History Congress. Budapest: Upublisert notat.

Lindbekk, Kari 2017: «Befolkningsutvikling med sosial sprengkraft». I Arne Hveem Alsvik, Kim Gunnar Helsvig, Knut Kjeldstadli og Kari Lindbekk (red.): I det lange løp. Festskrift til Jan Eivind Myhre. Oslo.

Macfarlane, Alan 1977: «History, Anthropology and the Study of Communities». I Social History, Vol, 5.

Nora, Pierre 1998: «Between Memory and History. Les Lieux de Mémoire in France since 1944». I Lynn Hunt og Jacques Revel (red.): Histories. French Constructions of the Past. New York.

Reese-Schäfer, Walter 1999: Niklas Luhmann zur Einführung. Hamburg.

Sayer, Andrew 2000: Realism and Social Science. London.

Sogner, Sølvi 2003: Del II. 1537–1814. I Knut Kjeldstadli (red.): Norsk innvandringshistorie. Bind 1. I kongenes tid 900–1814. Oslo: Pax.

Steen, Sverre: 1957: Det gamle samfunn. Oslo.

Steensgaard, Niels 1984: Verden på oppdagelsenes tid. 1350–1500. Oslo.

Tilly, Charles 1984: Big structures. Large processes. Huge comparisons. New York.

Tuan, Yi-Fu 1977: Space and Place. The Perspectives of Experience. Minneapolis.

Wikipedia: Local community. Hentet 25. august 2016 fra https://en.wikipedia.org/wiki/Local_community

Wolf, Eric R. 1982: Europe and the People without History. Berkeley.

1Macfarlane 1977.
2Kjølsrød 2014.
3Dyrvik 1981.
4Kjølsrød 2014.
5Kjølsrød 2014. Dyrvik 1981.
6Steensgaard 1984.
7Tuan 1977.
8Nora 1998.
9Tilly 1984, s. 21.
10Wolf 1982.
11Steen 1957.
12Featherstone 1997, s. 244 sier at for eksempel Comte og Durkheim så det som at «society is community writ large», at den integrasjonen som kunne finnes lokalt eller i et tett miljø eller iallfall idealisert bilde av fortidas lokalsamfunn, også gjaldt på makroplan.
13Hosar 1991.
14Sogner 2003.
15Lindbekk 2017.
16Kjeldstadli 2003, bind 2, s. 394.
17Reese-Schäfer 1999, s. 17, 19.
18For en oversikt, se Kjeldstadli 2006.
19Elias 1994.
20Macfarlane 1977.
21Barnes 1954.
22Macfarlane 1977.
23Langholm1982, upublisert notat.
24Sayer 2000, gjengitt etter Steen Jensen 2002.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon