Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

I skjæringspunktet mellom arkeologi og historie

En mikrostudie av levekår på Kjerringåsen
At the Intersection of Archeology and History

This study is based on research on living conditions on a croft in Gjerpen in Telemark. This croft had settlement in the 17th and 18th centuries. Many of the consumer and utility items found on the site are imported goods that must have been acquired through trade and contact with urban locations, both in the area and from the outside world. Production and transport of coal, as well as work for payment at the breeding farm Ødesanni, appear to be possible sources of income. The large quantity of purchased items, and the quality of any of these, make it natural to ask if people on the croft may have had some kind of additional business beyond farm work. The historical sources provide a rather thin and fragmentary image, but testify to far more modest living conditions than the findings indicate.

Innledning

Ulike vitenskaper som arkeologi, historie og etnologi blir brukt til å kartlegge levekår i fortiden. Fornminner fra tida før reformasjonen er automatisk fredet og hører klart inn under arkeologenes domene.1 Gjenstander og andre materielle levninger fra tida etterpå blir derimot mer tilfeldig behandlet og i større grad overlatt til historikere og etnologer. Etterreformatorisk tid har havnet i skyggen av middelalderen og vikingtiden rent arkeologisk og omtales som den forsømte kulturarven.2

I de senere år har en kastet nytt lys over noe av vår renessansehistorie på bakgrunn av utgravninger fra spesielt Torvet i Trondheim, men også i Bergen og Oslo har det blitt avdekket en del materiale fra etterreformatorisk tid.3 Nevnes bør også de marinarkeologiske undersøkelsene som har blitt gjort i flere deler av landet fordi kulturminneloven åpner for fredning av skipsvrak eldre enn 100 år.4 En kritisk faktor ved undersøkelser fra etterreformatorisk tid i Norge er at det for en stor del dreier seg om urbane samfunn der reguleringer har åpnet for utgravninger. Fra mer rurale områder og sjikt fra bondesamfunnet er det foreløpig tynt, men det er gjort enkelte undersøkelser av gardshauger i Nord-Norge.5

Historikere baserer gjerne sin forskning på utnytting av skriftlige kilder. Disse begynner å flyte mer rikelig først i hundreårene etter reformasjonen. På den annen side er det sjelden disse kildene er av en slik karakter at de gir fullt innblikk i antatt vanlige folks levekår, i hvert fall gjelder det første del av denne perioden. Lettest kan en tegne et noenlunde klart bilde av elitegrupper som meddeler sitt liv og virke gjennom tekst og bilder og ser historien «ovenfra». Lavere sosiale lag som husmenn og tjenestefolk vil derimot gjerne etterlate seg færre fotavtrykk i det skriftlige materialet. Mot et slikt bakteppe er det hevdet at arkeologien, som i stor grad forholder seg til stumme kilder, er sosialt mer «rettferdig» og favner breiere.

Problemstilling og metode

Intensjonen med denne artikkelen er å forsøke å få nærmere innblikk i økonomiske og sosiale forhold på 1600- og 1700-tallet gjennom en studie av husmannsplassen Kjerringåsen i Gjerpen (Telemark). Bakgrunnen for undersøkelsen er funn av mange gjenstander i to deponier på lokaliteten. Det dreier seg spesielt om gjenstander av importert keramikk, glass og metall.

Denne artikkelen utfordrer den klassiske historieframstillingen om temaet som har vært basert nesten utelukkende på skriftlige kilder med følgende problemstilling: Kan arkeologi i etterreformatorisk tid brukes til kaste nytt lys over levekår for husmenn? Et spørsmål i denne sammenhengen er også om de skriftlige kildene er i stand til å tegne et helhetlig bilde av levekår og bosetning i denne perioden.

Arbeidet med å forfølge problemstillingen vil foregå langs to akser. Vi vil først utnytte det arkeologiske gjenstandsmaterialet som for en del kan dateres typologisk. Deretter vil vi angripe materien med det skriftlige kildematerialet og bruke det kontrasterende i forhold til arkeologien for å se hva slags bilde de tegner relatert til hverandre når det gjelder levekår på husmannsplassen.

Forskerne Ian Reed og Christopher McLees ved NIKU Trondheim og Volker Demuth som tidligere har representert fylkesarkeologen i Telemark, har velvillig stilt seg til disposisjon og kommet med faglig veiledning når det gjelder datering og klassifisering av keramikk, porselen og glassmateriale. Marinarkeolog og forsker Pål Nymoen og Charlotte Melsomved Norsk maritimt museum og arkeolog Katharina Lorvik ved NIKU Bergen har bidratt med rapporter fra utgravninger. Tidligere kollega Thor Øvrum har også kommet med verdifull hjelp og støtte i avslutningen av arbeidet.

Et vanlig problem som metodisk vil kunne påvirke resultatene av eventuelle funn nevneverdig, er at de fleste områder har vært i kontinuerlig drift gjennom lang tid. Undertegnede har tidligere studert bosetningsutviklingen i Eidanger, Gjerpen og Siljan og fulgt denne fra høymiddelalderen til annen halvdel av 1600-tallet.6 I denne sammenhengen dukket det opp en mindre eiendom som later til å ha vært bosatt kun i et avgrenset tidsrom. Navnet er Kjerringåsen, og lokaliteten ligger på en ås like utenfor Porsgrunn. Kjerringåsen er på det høyeste punktet 196 meter over havet og består av nokså bløt sandstein på toppen, noe som gir dyp og selvdrenerende jord av høy kvalitet. Selve sletta med tilliggende jordbruksarealer ligger plassert på ei hylle omkring 140–150 meter over havet og munner ut i det øverste henget til en nedlagt alpinbakke. Jordene føyer seg svakt oppover i terrenget som lange, smale traseer på den myke åskammen. Nærmeste nabo er gårdene Bjerketvedt i vest og Svinholt i øst. Det har ikke vært bebyggelse eller virksomhet her de siste to hundre årene. Eneste mulig forstyrrende element er at dette var et populært dansested for ungdom på lyse sommerkvelder for omkring hundre år siden. Dermed øker sannsynligheten for å få et visst innblikk i en avgrenset tidsepoke. Med et så begrenset utgangspunkt kan det selvfølgelig med rette stilles spørsmål ved hvor representativt det utvalgte studieobjektet er. Målsettingen med artikkelen er da heller ikke å tegne et generelt bilde av forhold i bondesamfunnet på 1600–1700-tallet, men kun være et bidrag til å kaste lys over metoder til levekår og bosetning i den utvalgte perioden.

Utsnitt over området tilrettelagt ved Trond Hulløen. Gjengitt med tillatelse av Geodata.

Historikk

Rent etymologisk går betegnelsen husmann tilbake til middelalderen, men da som leier av hus av en gårdeier i byen.7 De fleste historikere regner med at det er først på 1600-tallet at fenomenet «husmannsvesen» er i sin egentlige startfase.8 Innholdet i begrepet var i startfasen litt uklart, men omfattet bønder som bodde på og drev umatrikulert jord.9 Både periodisering og årsaker er imidlertid omdiskutert.10

Simen Skappel var en pioner på sitt felt, og var den første som for alvor forsøkte å kartlegge husmannsvesenet i boka Om husmandsvæsenet i Norge.11 Mye av litteraturen opp gjennom årene om husmenn og deres levekår har handlet om fattigdom og overbefolkning. Einar Hovdhaugen deler en del av disse tankene i boka Husmannstida, men tar samtidig visse forbehold: «Innan gruppa av husmenn med jord var det store variasjonar, frå relativt brukbare kår til større eller mindre armod».12 Nyere forskning har lagt grunnlag for et mer nyansert perspektiv på husmannsvesenet. I et verk om norsk historie 1536–1814, skriver Ståle Dyrvik: «Gransking kan vise at husmennene var djupt engasjerte i fiske, sjøfart, transport, handverk og handel. I enda større grad enn gardbrukarane representerte dei nyvinningar og auka arbeidsdeling i økonomien».13 Det som likevel større framstillinger om emnet har til felles, er at nesten alle, med unntak av Edvard Bull, er konsekvent basert på utnytting av skriftlige kilder.14 Vi vil nå forsøke å analysere gjenstandsmateriale fra Kjerringåsen for å utvide kunnskap på området.

Fysiske levninger og gjenstandsmateriale

Man kan ikke se mange synlige levninger etter hus og virksomhet på Kjerringåsen i dag, men minst to hustufter er identifisert. Den ene har rimeligvis vært et våningshus ut fra funn av gryterester, smykker med mer, det andre etter alt å dømme et slags uthus. I et skogholt i nærheten av en bergvegg er det en liten forsenkning i terrenget der innhuset har stått. Noen meter lenger nord står ennå deler av en steinmur som må ha vært fundament for et fjøs eller løe. Nøkler til husene og laftejern er funnet, til våningshuset sågar et dørhåndtak. Et par hengelåser har også dukket opp i denne sammenhengen, den ene har en kuleform som en kjenner fra 1600-tallet, den andre synes å være en noe yngre type. Ingen av husene har hatt kjeller, de stammer åpenbart fra en tid før poteter var blitt en del av kostholdet i området. Selve hustufta er imidlertid på langt nær fullstendig utgravd. Mer omfattende vitenskapelige undersøkelser kunne rimeligvis ha avdekket ytterligere spor og gitt flere svar når det gjelder konstruksjon og areal.

Noen av de mer interessante funnene er skår av keramikk og fajanse med opprinnelse i Tyskland og Holland. Dateringen for disse faller i hovedtrekk innenfor rammen av perioden ca. 1600–1750. En kanne fra Raeren av saltglasert steingods med renessansedekor og innskriften Trir-Bischof synlig kan dateres typologisk til omkring 1600.15 Man skal likevel være forsiktig med å trekke sikre slutninger ut fra alderen på keramikk og bruken av dem på stedet. Enkelte gjenstander kan ha vært gamle alt da de ble brakt til gårds. Andre objekter faller derimot i tid sammen med bosetningen vi kan ane gjennom skriftlige kilder fra samme tid som vil bli tatt opp senere. Det gjelder blant annet fragmenter av minst to krus eller kanner av Westerwald-keramikk fra 1600–1700-tallet og en bartemannskrukke fra enten slutten av 1600-tallet eller muligens første del av 1700-tallet.16 Sistnevnte kan være laget i Frechen i Tyskland. En øreskål og et krus i fajanse som trolig er fra Delft i Holland kan også typologisk klassifiseres til samme periode som sistnevnte. Flere skår av minst tre ulike fat/skåler av skandinavisk eller nordtysk leirgods inngår også i funnmaterialet, og ut fra dateringen på to eller flere stettglass kan vi slutte at plassen må ha vært drevet regelmessig eller i hvert fall tidvis inn i siste halvdel av 1700-tallet.

Kanne fra Raeren, bartemannskrukke og steintøy av Westerwald-type. Foto: forfatteren.

Til sammen ble det funnet tre småmynter på stedet fra perioden 1665–1716. De to yngste kan tidfestes til henholdsvis 1704 (norsk 1-skilling) og 1716 (svensk 1-daler silver mynt). Ingen av disse bærer preg av særlig sirkulasjon før de har havnet i jorda. Den svenske koppermynten, som er gjennomhullet, er riktignok langt dårligere bevart enn sølvskillingene, og må ha vært brukt som amulett. En dansk 2-skilling fra 1665 har derimot preg av mer slitasje gjennom lang tid, og kan ut fra hva vi vet om datidens myntbruk fortsatt ha vært i bruk både femti og hundre år seinere. Nyere studier av myntfunn fra 1600–1700-tallet i Danmark indikerer et stort spenn i tid der mynter fra Kristian 4. opptrer sammen med mynter fra langt yngre konger som Frederik 4.17

Fragmenter av steintøy av Delft-type og nordeuropeisk keramikk. Foto: forfatteren.

Mange av gjenstandene gir for så vidt inntrykk av et nøkternt liv med heller beskjedent materielt overskudd. Verken skjeer, sprette, skospenner eller knapper er av edelt metall. Både øl og tobakk har de tydeligvis hatt god tilgang på, noe rester etter flere krus og diverse krittpiper indikerer. Tobakken har i sin barndom særlig vært utbredt i militære samfunn. Mer oppsiktsvekkende er det å kunne konstatere at en har nytt importerte alkoholholdige varer på en såpass beskjeden plass. Fragmenter av stettglass, drikkebeger og flere buteljer til vin eller brennevin er klare vitnesbyrd om dette, og levner liten tvil om at vaner fra en urban europeisk bykultur har fått fotfeste på stedet en eller annen gang på 1700-tallet. De løkformede buteljene av friblåst grøntglass kan være produsert på Aas glassverk.18 Et glassbeger med malt dekor i emaljefarger har proveniens Bøhmen.19 Flere fragmenter med gravering av tynt og klart glass kan også stamme fra stetteglass produsert i det samme området. Det ene stettglasset har hvit emaljespiral og kan være fra Nøstetangen i tida etter 1755 da den engelske glassblåseren James Keith kom til landet.20 Et stettglass har en rød spiral innvendig. Fra England vet vi imidlertid at emaljespiraler i stetten ble produsert fra ca. 1745 og frem til ca. 1780.21 Noen av de andre funnene vitner også om en levestandard med forbruk av importerte varer en skulle forvente var forbeholdt borgerskapet og embetsstanden. Blant annet gjelder dette skår av en kopp og skål av porselen. Disse har brun Batavia-glasur på utsiden og kommer fra Kina. Dateringen for disse er første halvdel av 1700-tallet.22 Lignende porselen er påvist i flere vrak, og antas å ha vært tilgjengelig for middelklassen i sentrale områder rundt i Europa fra omkring 1750.23 Fajanse regnes også som et materiale som karakteriseres som mer eksklusiv godsgruppe i arkeologisk sammenheng, men som sank i popularitet utover på 1700-tallet da den fikk konkurranse av engelsk steintøy.24 Sistnevnte kategori er ikke påvist på Kjerringåsen.

Skår av glass og porselen. Foto: forfatteren.

Kampen for tilværelsen har gjort at en til enhver tid har måttet sørge for å produsere og skaffe til veie selv mye av det en trengte til det daglige kostholdet. Flatbrød, mysesmør, vassgrøt og vann har utgjort viktige elementer i dagliglivet i førmoderne tid. To sigder til å skjære korn kom for dagen på Kjerringåsen. Sammen med disse lå diverse fragmenter av bryner fra Eidsborg. Funn av fiskekroker tyder på at de har hatt noe variasjon i kostholdet, i tillegg til vegetabilsk føde og det dyr gav av kjøtt- og melkeprodukter. Dette understøttes også av fragmenter av fiskefat av rødlig gods av samme typer som Kvitsøyvraket som forliste i 1677.25 Avfallsdynga viste en del beinrester etter storfe og tyder på et visst innslag av animalsk føde.

Et interessant spørsmål er om funnene eventuelt kan gi noen personlige opplysninger om brukerne på stedet. Ei skje har initialene LK. Vi kunne være fristet til å tenke på en forbindelse med navnet Laurits, som vi støter på i 1660- og 1670-årene. Avslutningen på skaftet med trefliket form forekommer fra slutten av 1600-tallet, men var imidlertid mest utbredt fra de par første tiårene av 1700-tallet.26 Følgelig er vi neppe nærmere noe gjennombrudd og svar. En messingskje med renessanseform uten initialer må derimot stamme fra 1600-tallet. Den har et stempel i bunnen og er muligens av hollandsk opprinnelse. I hustufta og området rundt ble det funnet en husholdningskniv og to tollekniver, hvorav en var meget slitt. Avfallsdeponiet hadde også bevart en gaffel med to tinder. De eldste gaflene har gjerne to tinder som denne, mens de senere får tre og fire som mest vanlig.27 En regner med at gaffel ikke kom i vanlig bruk før på 1700-tallet i Norge som bestikk. Langt inn på 1800-tallet var likevel gaffelen forbeholdt de øvre samfunnssjikt. Eilert Sundt skrev i 1858 om forholdene i Norge: «Arbeidsfolk og Tjenere bruger ikke Gaffel; heller ikke de Bønder, som sidder til Bords sammen med sine Tjenere».28

Renessanseskje, skaft til trefliket skje, kniv, gaffel, sprette, tekstilremse og spenne. Foto: forfatteren.

Kontrasten er stor mellom de enkle levekår man skulle ha forventet å kunne avdekke på en husmannsplass som dette, og funn av eksklusive godsgrupper som fajanse, glass og porselen som antyder en mer velstående og urban livsstil. En har her få tilsvarende studier å trekke veksler på. Utgravninger fra gardshauger i Nord-Norge resulterte også i en del tilsvarende funn av importert keramikk, fajanse og porselen fra samme periode som er påvist på Kjerringåsen, men kan ikke fullt ut sammenlignes da undersøkelsene der ikke dekker husmenn direkte.29

Mangesysleri er et begrep som er brukt for å få fram kompleksiteten i bondesamfunnet.30 En mulig hypotese kan være at tilvirking av kull, transport og kanskje arbeid mot betaling på avlsgården Ødesanni, kan ha gitt pengeinntekter som har vært brukt til å erverve gjenstander og varer til nytte og nytelse for beboerne på Kjerringåsen. Omfanget av funnene gjør likevel at en må spørre seg om dette har vært nok til å dekke forbruket funnene representerer. Noen av gjenstandene kan være betaling i naturalia for utført arbeid eller tjenester. Vi kan ikke utelukke at beboerne direkte eller indirekte også til tider kan ha vært trukket inn i trelast, håndverk eller marine sysler. Blant annet kjøpte Nederland store mengder trelast fra området.31 En del lot seg verve som sjømenn og soldater. Skipstrafikken mellom Skien og Porsgrunn ga arbeid i forbindelse med lasting og lossing. Lokale skipsverft ble etablert fra siste halvdel av 1600-tallet.32 En del lot seg verve som sjømenn og soldater. Noen ble også beskjeftiget i selvstendig næringsvirksomhet som snekkere, skomakere og andre spesialiserte oppgaver innen håndverksområdet. Man kan også anta at det er nettopp i de urbane områdene rundt at varene fra fremmede land er brakt i havn. Det nærmeste ladestedet Porsgunn var i vekst på 1600–1700-tallet.33 La oss derfor kaste et blikk på resultatene fra utgravninger der før vi går videre.

I forbindelse med planer om en større utbygging ved Strømtangen i Porsgrunn, ble det foretatt marinarkeologiske undersøkelser av elvebunnen vinteren 2004–2005 i regi av Norsk sjøfartsmuseum/Norsk maritimt museum. Størsteparten av funnene som ble brakt for dagen kunne dateres til perioden 1600–1800.34 «Materialet gjenspeiler kontakt med omverdenen og gir oss et bilde av at materiell kultur også i etterreformatorisk tid har fulgt vannveiene. Med den store handelsvirksomheten i området har sannsynligvis områder langt innover i landet preg av en kultur forbundet med byer og tettsteder langs skipsleia ved kysten», skriver Hilde Vangstad i sin rapport.35 Hun presiserer for øvrig at funnene på skjæret i seg selv ikke gir noen sikre holdepunkter for hvor eksakt skipene skulle laste og losse, og tar dermed opp de metodiske problemene som knytter seg til deponering i en rennende elv.36

Fra den gamle kjøpstaden Skien er det dessverre lite arkeologisk materiale fra etterreformatorisk tid. Det ble foretatt en større utgravning i den sentrale bykjernen på slutten av 1970-tallet, men intensjonen den gang hadde fokus på det eldste Skien, ikke nyere tid.37 En arkeologisk utgravning på Klosterøya i Skien i 2009 resulterte i en del enkeltfunn hvor keramikk og glass dominerer bildet.38 Funnene i denne sammenhengen dateres for en stor del til andre halvdel av 1700-tallet.

Funnene fra Kjerringåsen passer bare delvis inn i konteksten med funnene på Strømtangen og Klosterøya. Litt av materialet, som krittpiper i første rekke og dernest glassflasker, kan muligens være identisk og overlappe hverandre kronologisk, men det er også noen åpenbare forskjeller ellers. For det første er hovedtyngden av keramikken som ble funnet i de marinarkeologiske undersøkelsene yngre enn det som er registrert på Kjerringåsen. For det andre har en fra sistnevnte sted i tillegg en del fragmenter av fajanse og porselen, datidens luksus- og statusgjenstander som Vangstad i sin oppsummering noterer ikke er dokumentert ved utgravningene i elva.39 I det følgende vil vi nå forsøke å finne ut hvordan funnene passer inn i forhold til det skriftlige kilder kan fortelle om liv og kår for mennesker som har hatt sitt virke på Kjerringåsen.

Kjente eiere, til dels uklare bruksforhold

De skriftlige kildene viser at Kjerringåsen etter alt å dømme er en høymiddelaldergård som har blitt lagt øde for så å bli gjenryddet en gang før 1640. Når den først dukker fram i kildene, er den i bondeeie med ½ hud i skyld.40 Senere på 1600-tallet gikk den over til Claus Andersens arvinger før den havnet hos Løvenskiold og kom inn under Fossum verk på 1700-tallet.41 Øystein Rian hevder at det ofte var panteveien tidligere bondegods gikk da det kom over på borger- og embetsmannshender, særlig i tiden mellom 1647 og 1680.42 Atskillig mer utfordrende er det å kartlegge bosetning og drift på Kjerringåsen til ulike tider på grunn av spinkelt kildemateriale. Jordebøkene fra midten av 1600-tallet bruker nokså konsekvent formuleringen «Øde Sande med en ødeplads Kierlingaas».43 Brukeren Laurits, som opptrer i Landkommisjonens jordebok på hovedbruket Ødesanni, har etter alt å dømme vært en ordinær bonde i utgangspunktet.44

En komparativ undersøkelse av skattelister og jordebøker i fogderegnskapene fra 1670-tallet gir noen interessante funn. Skattelister regner først den samme Laurits, deretter tidvis en Jens, andre ganger igjen står bygselinnehaveren lagmann Claus Andersen og seinere hans svigersønn Stig Andersen selv som bruker.45 I jordebøkene derimot, er det hele tida den førnevnte Laurits som betegnes som bruker fram til og med 1677, etter dette istemmer samtlige kilder unisont at Stig Andersen er bruker.46

Fram til 1670-tallet virker det som om leilendinger på den kamerale ødegården Ødesanni har forestått ordinær drift, og Kjerringåsen har slik sett fungert som et underbruk. Fra da av må Ødesanni ha gått over til å bli en regulær avlsgård. Dette faller nær sammen med tidspunktet for når den bondeeide parten i Kjerringåsen blir borte i odelsskattelistene.47 Deretter går det mer enn hundre år uten at bønder som brukere overhodet blir nevnt i skriftlige kilder på Ødesanni, men fra midten av 1690-tallet hører vi et par ganger om folk som kalles Kjerringåsen i kirkebøkene. Den 9. oktober 1695 finner vi så Ole Lauritzen Kierringaasen i Gjerpen som fadder for drengebarnet Ole, sønn av Ole Skomaker på Sølirønningen.48 Forholdene synes dermed nesten helt snudd på hodet i siste del av 1600-tallet. Folk som bodde på Kjerringåsen kan nå muligens ha stått for praktisk drift og bistått på ulike måter da Ødesanni ble utlagt som avlsgård.

Mens matriklene og skattelister på 1600-tallet først og fremst tar utgangspunkt i skatteevne, skulle den såkalte skoskatten som ble innkrevd i 1711 registrere alle som var gamle nok til å gå i egne sko.49 Det er ikke oppgitt noen gårdbruker for Ødesanni i denne skatten, men vi får vite at det under gården er en husmann ved navn Isak Hansen og hans familie som besto av kone og to barn under tre år.50 Det er skjellig grunn til å tro at disse kan ha bodd på Kjerringåsen, og kanskje har de stått for drift på Ødesanni også, derfra som en del av leieforholdet.

I matrikkelen for 1723 står kaptein Gjert Usler på Osebakken oppført som navngitt bruker av både Ødesanni og Kjerringåsen. Mer interessant er det at vi bak denne skimter en navnløs anonym bruker som omtales som husmann: «Huilken plads kaldes Kierlingsaas giver aarlig afgift 1 rd til eiermanden».51

Etter 1723 begynner kildene å bli mer sparsomme med informasjon om av hvem og hvordan stedet direkte har vært brukt, men indirekte kan vi likevel tegne oss et visst bilde. Både den matrikulerte gården Ødesanni og plassen Kjerringåsen må etter alt å dømme ha vært drevet under ett på plassvilkår i regi av proprietærer og kondisjonerte over lang tid. Denne hypotesen styrkes på grunnlag av både gjenstandsmateriale fra Kjerringåsen og opplysninger vi får fram noen år seinere. Beskrivelsen av Gjerpen prostigods fra 1735 omtaler Ødesanni i følgende ordelag: «Hvorpaa fandtis 1 gl. Ladde tæcket med gl. Teyl … ellers er der ingen agger og Engen meget skrap og skrin, samt til deels af løfskoug forgroet».52

I en besiktigelse fra 1771 går det fram at Ødesanni ikke hadde vært bebodd i manns minne.53 Brukerne må da ha bodd på Kjerringåsen og drevet de to brukene derfra. Den siste antatte husmannen kjenner vi ved navn, han heter Hans Andersen eller Hans Sanni, som han også tidvis ble kalt.54 Denne opptrer i kirkebøkene allerede fra 1731 da han ble trolovet.55 Først i 1779 finner vi ham begravet, alderen oppgis da til 71 år.56 Følgelig må han ha vært knyttet til virksomhet på stedet i nærmere 40 år. Folketellingen for 1782 slår uttrykkelig fast at også Kjerringåsen nå er ubebodd, så etter Hans Andersens tid er det vel definitivt slutt på at plassen har bosetning.57

Små bruddstykker av menneskers liv

Å arbeide med fortidens kilder kan på sett og vis sammenlignes litt med å legge et puslespill. Vi har noen brikker, og på grunnlag av disse prøver vi å se et mønster og danne oss et bilde. I de spredte kildeopplysningene som finnes, har vi noen personlige opplysninger som kaster litt lys over det samfunnet disse menneskene levde og virket i. Den 29. oktober 1696 får vi vite at Maren Olsdatter i Kierringaasen er død, 70 år gammel.58 Det samme gjelder hennes sønn Ole Lauritsen, 26 år og soldat. Dødsårsaken er ikke oppgitt, men det at to familiemedlemmer blir revet bort nesten samtidig får en til å mistenke at det har skjedd noe ekstraordinært. Det er kjent at både dette året og i 1699 ble flere familier regelrett utslettet i Gjerpen.59 Nyere forskning de senere årene har påvist at 1690-årene var harde med kjølig klima, og rapporter om feilslåtte avlinger føyer seg inn i et mønster vi kan se i flere land i Europa.60 Audun Dybdahl viser i sin bok Klima, uår og kriser i Norge at Nord-Europa ble sterkt rammet i perioden 1695–1700.61 Hendelsene som kirkebøkene for Gjerpen forteller om, faller sammen med lignende forhold som rapporteres fra andre steder i landet med sviktende avlinger, sykdom og høye dødsrater i kirkebøkene.62

Avkastningen på plassen Kjerringåsen har i seg selv vært utilstrekkelig til å underholde en familie fullt ut og betale for leieutgifter. I et slikt perspektiv kan lønnsarbeid på avlsgården både ha gitt et ekstra og nødvendig tilskudd til husholdningen for leietaker, og samtidig ha skaffet arbeidskraft som eier av de to adskilte eiendommene så seg tjent med. Omstendigheter rundt eierskifter og driftsforhold ved avlsgården Ødesanni kan ha vært avgjørende for hvorfor familien der eventuelt flyttet opp til underbruket Kjerringåsen. En kan spørre seg om vi er vitne til en sosial deklassering når skattene økte og kampen om ressurser ble hardere. Som leilendinger uten bygselrett hadde de ingen automatisk rett til å la neste generasjon overta bruket. For selveieren var bruksretten og suksesjonen i større grad sikret, skriver Knut Dørum.63 Han ser det rike klagematerialet fra siste halvdel av 1600-tallet som uttrykk for at mange leilendinger følte sin stilling truet. Noen ganger prøvde den nye eieren å få bort brukeren uten å ta gården i bruk personlig.64 Så langt gikk dette i Gjerpen at selv amtmann Adeler reagerte på omfanget av gårdsbruk som ble lagt øde og utlagt til høyavling. I et skriv fra 1702 klager han over dette «misbrug med gaardebruget at mange proprietarier bruger 2 a 3 og flere gaardparter tillige».65 Det faktum at jorda på Ødesanni ble ødelagt av flom og erosjon, kan også ha medvirket til at brukerne her flytter permanent opp til den mer stabile Kjerringåsen, om enn åkerarealet her var begrenset og bruket nokså tungdrevet. Avstanden ned til Ødesanni er dessuten bare en drøy kilometer i luftlinje, og det har vært fullt mulig å drive disse under ett om det var intensjonen.

Gjenstandsmaterialet vi har fra Kjerringåsen gir oss et lite glimt av et differensiert samfunn som vokser fram etter hvert med nær kontakt med verden utenfor. Avstanden til kjøpstaden Skien er omkring 10 km, til det gryende ladestedet Porsgrunn er det bare rundt 3 km. I eldre tid var det uskrevne regler for hvem som tilhørte de enkelte bedelag. Dersom vi ser nøyere på den førnevnte innførselen i kirkeboka for 1695 da Ole Lauritsen var fadder, finner vi noen interessante opplysninger om flere andre personer som må ha vært kjentfolk og slektninger av vertene. Et par av dem vitner klart om en urban tilknytning. Dette gjelder Aase, Ole Sagmesters kvinne i Skien og Ole Bestiltes datter, Anne.66

Om Isak Hansen og hans familie som sannsynligvis var bosatt på Kjerringåsen da skoskatten ble innkrevd i 1711, har vi en interessant opplysning. Det sies rett ut at de «har ingenting».67 Sistnevnte bemerkning får vi ta som en teknisk betegnelse sett fra et fiskalt ståsted. Fattigdom arter seg på ulikt vis og uttrykkes på mange måter, men noen nærmere undersøkelse av fattigdom i tida før de nye fattiglovene trådte i kraft i 1845 byr på utfordringer med tanke på kildegrunnlag og objektive kriterier. I tillegg har antallet sikkert variert med gode og dårlige perioder. Registrantenes fiskale hensyn, slik det kommer til uttrykk i skoskatten, og ulik oppfatning i forskjellige deler av landet, er noe som ytterligere vanskeliggjør problemet.

Selv om vi ikke kjenner brukerne i 1723 ved navn, vet vi litt om hva de hadde av husdyr og dyrket på stedet. I matrikkelen står det følgende: «1 Huusmand saaer 1 tønde hafre, føder 1 Koe». Videre heter det samme sted: «huilken plads saasom den er separeret fra gaarden, men dog giver afgift til eieren».68 Skylda ble satt såpass lavt som tre skinn. Normalt regner man avgrensede eiendommer med egen skyld som gårder. Når Kjerringåsen er skyldsatt, men likevel regnes som plass, handler det trolig om at eiendommen er meget gammel og ligger for seg selv uten grense til gården den drives under. Dernest ble den trolig tatt opp igjen som underbruk, skyldsatt og innarbeidet i jordebøker før en skatteteknisk bestemmelse fra Rentekammeret trådte i kraft i 1670. Denne tok sikte på å forenkle skatteforholdene, og skjøv en gruppe mennesker inn under bondens ansvar.69

Simen Skappel forsøkte å beregne et gjennomsnittlig produksjonsgrunnlag for husmenn ut fra skattematrikkelen fra 1723. Han oppgir ei ku og noen småfe som anslag generelt; for Telemark har han regnet seg fram til 0,63 tønne utsæd som et gjennomsnitt for husmenn.70 Plassen Kjerringåsen passer dermed ganske godt inn i et større bilde når det gjelder husdyrhold og åkerbruk. Grunnlaget på selve avlsgården Ødesanni var heller skralt. Gården får betegnelsen «mislig til avling» i samme matrikkel, og det nevnes at det kan høstes kun ti lass høy, dyreholdet er satt til en hest og ei ku.71 Det er en del lavere enn oppgaver vi har fra midten av 1600-tallet, da ble dyreholdet satt til en hest, tre kuer og fem sauer.72 Hesteholdet er i og for seg interessant. Hesten har sikkert blitt benyttet til jordbruksarbeid, men transport er også en mulighet som kan ha gitt eventuelle ekstrainntekter.

I den omtalte besiktigelsen fra 1771 sies det rett ut at gården Ødesanni var forringet ved elvens ødeleggelse på jordveien. Bruket var tungbrukt, og med en utsæd på en tønne havre kunne en bare høste beskjedne to tønner. Dyreholdet fastsettes til ei ku og seks sauer. Hestehold hører vi ikke noe om på dette tidspunktet. Skylda ble foreslått nedsatt fra tre huder til en hud ifølge samme kilde, og det ble også resultatet.73 Det er i perioden til siste antatte husmannen vi kjenner ved navn, Hans Andersen. Opplysninger i kirkebøkene om faddere til hans barn på 1730-tallet vitner om at han har hatt omgang med jevne bønder på nabogårder som Sanni og Åltvedt, ikke direkte småkårsfolk.74

Som en foreløpig oppsummering kan vi si at de skriftlige kildene tegner et fragmentarisk bilde av bosetningen på Kjerringåsen med få sikre holdepunkter. En mulig forklaring på disse «hullene» i kildematerialet kan være at borgere sparte skatt ved å la folk i deres tjeneste pendle mellom avlsgårder og annen virksomhet. Det har vi belegg for skjedde i samtidige kilder fra Gjerpen.75 Funnene fra stedet gir et noe annet bilde enn den åpenbare fattigdommen for eksempel skoskatten i 1711 gir uttrykk for. Gjenstandsmaterialet vitner snarere om en viss kjøpekraft og forbruksmønster ut over det en skulle kunne forvente i en slik kontekst. Samtidig kan det reises spørsmål om hvor store verdier det importerte godset utgjorde.

Spørsmålet om reallønn i førindustrielle samfunn er et komplisert aspekt. Kåre Svalastoga forsøkte i en eldre studie å beregne reallønn for arbeidere på 1700-tallet i ladestedene rundt Skien, men det er knyttet stor usikkerhet til disse tallene.76 Et åpenbart problem med å beregne reallønn og realinntektsforhold er at en del inntekter i tidligere tiders samfunn vanskelig lar seg kvantifisere. Som Kjell Bjørn Minde har påpekt er i de fleste tilfeller den samlede årsinntekt for husholdningen og forsørgerbyrde ukjent, og for folk i primærnæringene var pengeinntekt bare en del av det samlede inntektsgrunnlaget.77 En må regne med at mange i områder rundt de urbane stedene som i vårt tilfelle, ved siden av og i ledige stunder, kunne holde husdyr og drive med småhandel som ga både mat og klingende mynt. For å finne mer ut mer om de materielle forholdene menneskene levde og virket under, vil vi nå utvide perspektivet og undersøke litt mer om hva andre skriftlige kilder kan gi om varetilgang i bevarte tollister og skifter fra samme tid.

Toll- og skiftematerialet

De siste årene har det blitt arbeidet mye med tollister i forskningsøyemed på nasjonalt nivå.78 Tollistene gir oss et innblikk blant annet i hva som ble ført inn og ut, hvilke land som var viktige import- og eksportland og en del opplysninger om priser. Det vi derimot har mindre kunnskap om, er hvordan disse varene ble fordelt i lokalsamfunnet. For tidsrommet 1700–1750 mangler dessuten oppgaver over inn- og utført varemengde i det nærmeste tollstedet Langesund, bortsett fra 1731 og 1733.79 Listene viser at det ble ført inn steintøy, glass og andre gjenstander som er sammenlignbart med funn fra Kjerringåsen, men dessverre mangler priser på de innførte produktene før en kommer til slutten av 1700-tallet.80 Derfor er materialet av begrenset verdi for undersøkelsen.

Hvordan har så de importerte gjenstandene tatt veien fra utlandet til husmannsplassen? Dette vet vi lite om, men vi kan ane et visst mønster. Funnene vitner neppe om direkte kontakt mellom kjøper og proveniensland, snarere om kontakter mellom handelssted og proveniensland, slik Birgitta Wiik konkluderer i sin analyse av funnene fra gardshauger i Nord-Norge.81 Det aktualiserer spørsmålet om reliabilitet i tollregnskapene. I tillegg til det som ble offisielt fortollet, må vi regne med at en del varer har kommet inn på annet vis. Beslaglagte varer i tollregnskapene vitner om at smugling var et utbredt fenomen. Øystein Rian er inne på dette i et nyere verk om Telemarks historie. Han påpeker kontrasten mellom de indre og ytre områder i tida etter 1660 og sier blant annet følgende: «Nær kysten fortsatte den desentraliserte handelen i småhavnene, og noen av dem utviklet seg til ladesteder med visse handelsretter».82 Rian hevder videre at tollerne kanskje kunne ha utført en kontrolljobb for Skien, men at de nøyde seg med å kreve inn så mye toll at de ikke pådro seg de overordnedes negative oppmerksomhet.83

Skal en forsøke å finne ut noe om hvordan gjenstander og andre goder var fordelt og tilgjengelig i samfunnet, vil en studie av skifter kunne være en nyttig innfallsvinkel. Fra Gjerpen har en mellom 1695 og 1750 bevart i alt 198 skifter.84 For perioden 1705–1724 er det ikke bevart noen skifter i protokollene. Dessverre finnes det ingen bevarte skifter fra selve Kjerringåsen eller Ødesanni, og dette svekker disse kildenes relevans for vår undersøkelse. Husgeråd som steintøy og glass nevnes av og til i beskjedne skifter, blått steintøy dukker opp alt i de første skiftene på 1690-tallet og glass fra 1720-tallet.85 Danske steinfat er nevnt i andre samtidige skifter. Te må ha etablert seg som en skikk blant de kondisjonerte i siste halvpart av 1600-tallet; noen tekopper er nevnt i skifter fra 1690-tallet hos kondisjonerte på Nordre Brekke utenfor Skien.86 I et skifte fra 1728 på Plassen under Fossum i 1728 gis det også en taksering av hva noe var verdsatt til og hvor det kom fra. Et hollandsk steinfat ble taksert til fire skilling og fire stykker blå og hvite krus til 16 skilling.87 Det er i og for seg ganske beskjedne summer som ikke har krevd den helt store investeringen av oppspart kapital, men materialet er for spinkelt til å danne et klart bilde.

Oppsummering og konklusjon

Det er gjort forsøk på å kartlegge sosiale levekår med utgangspunkt i en enkeltgård eller plass som var i drift fra 1640-tallet, og i hvert fall bebodd fra annen halvdel av 1600- og framover på 1700-tallet. Gjenstandene funnet på lokaliteten må stamme fra bosetning og aktivitet knyttet til stedet. I kjølvannet av et Europa i rivende utvikling må kapitalistiske prinsipper og mer pengehushold ha sivet inn lokalt. Det er nærliggende å slutte at mange av forbruks- og nyttegjenstandene kan være ervervet gjennom handel og kontakt med ladestedet Porsgrunn eller kjøpstaden Skien, som begge ligger i rimelig nærhet. Tilvirking av kull, transport og kanskje arbeid mot betaling på avlsgården Ødesanni, peker seg ut som mulige kilder til inntekt i første omgang. Kvantumet av minst 15–25 importerte gjenstander i avfallsdeponiet samt kvaliteten på noen av disse gjør det likevel naturlig å spørre seg om personer på stedet tidvis kan ha hatt en eller annen form for tilleggsnæring ut over jordbruksarbeid. Vi kan ikke utelukke at beboerne på en eller annen måte direkte eller indirekte har vært involvert i selvstendig næringsvirksomhet, trelast eller marine sysler.

Noen av gjenstandene kan ha vært av eldre årgang alt da de ble brakt til gårds. Det er mulig vi her er vitne til deklassering av en bondefamilie fra midten av 1600-tallet hvis barn blir husmenn i neste generasjon. Funnene av buteljer, glass og kinesisk porselen fra lenger ut på 1700-tallet rimer likevel dårlig med det vi ellers vet om bondesamfunnet og husmenns levekår i perioden.

Hvorvidt levekårene på stedet har endret seg vesentlig i løpet av det tidsrommet vi antar stedet har vært bebodd, er vanskelig å få et klart bilde av. En del gjenstander har åpenbart vært i bruk over lengre tid, og kan teoretisk sett ha vært ervervet gjennom arv fra én generasjon til en annen. Dertil kompliseres bildet av at mange gjenstander har vært produsert over en lengre periode og er vanskelige å tidfeste helt nøyaktig. Det vi imidlertid kan slå fast er at gjennom hele perioden må en god del varer både til nytte og pryd ha vært ervervet gjennom handel og representere en viss kjøpekraft og forbruk.

De skriftlige kildene gir et nokså tynt og fragmentarisk bilde med liten sammenheng og få direkte opplysninger ut over skyld og eierforhold. Hvem som eide eiendommene har vi god oversikt over, men hvem som faktisk bodde her, byr på langt større utfordringer å bringe klarhet i. Kirkebøkene har bare et par ganger direkte vitnesbyrd om folk på stedet. Matrikler og skattelister gir på langt nær innblikk i når det har vært fast bosetning på stedet, og enda mindre hvordan brukerne hadde det. Toll- og skiftematerialet har også begrenset verdi da det mangler prisoversikter i tollistene og en har ikke bevart skifter fra selve Kjerringåsen.

Spørsmålet som ble stilt i første del av artikkelen var om arkeologi i etterreformatorisk tid kan tilføre ny kunnskap når det gjelder levekår for husmenn på 1600–1700-tallet. Et åpenbart problem ved å sette arkeologisk materiale inn i den historiske konteksten vi har arbeidet med, er at vi dessverre vet så lite om bosetningen på Kjerringåsen og menneskene der ut fra skriftlige kilder. På den annen side betyr det ikke at det trenger å være slik i andre tilfeller som ikke har de helt spesielle forholdene som har rådd rundt avlsgårder. En omfattende arkeologisk utgravning ville trolig kunne gi flere nye opplysninger om rammevilkårene på stedet. Det som er brakt for dagen av funn tegner likevel et visst bilde av materielt liv og ressurser som på sett og vis kompletterer noe av bildet der de skriftlige kildene tier.

De skriftlige kildene gir tilsynelatende inntrykk av mer beskjedne kår enn det gjenstandsmaterialet indikerer. Til tross for et heller beskjedent utkomme av plassen i seg selv og med betegnelser som «har ingenting», kan ikke menneskene på stedet ha levd i tilnærmet naturalhushold og selvforsyning. Ironisk nok vitner i hvert fall funn av diverse nøkler og hengelåser om at de har hatt noe av verdi som var verd å låse inne. Samtidig hersker det mye usikkerhet knyttet til hvor store verdier det importerte materialet som arkeologene omtaler som eksklusive luksusvarer faktisk utgjorde. Vi må også holde åpen muligheten for at noe gods kanskje ikke representerte fullt så store verdier som vi er tilbøyelige til å tillegge dem. Det ser vi visse antydninger til ved taksering av steintøy i skiftene, men materialet er for spinkelt til å trekke slutninger. Andre varer som glass og porselen må derimot ha vært mer kostbare varer. Samrøre med kondisjonerte eiere på avlsgården og lønn i naturalia for utført arbeid eller tjenester kan være en plausibel forklaring på hvordan slike gjenstander kan opptre i en slik kontekst. For å kunne få mer viten her, trengs det imidlertid flere studier som kan gi nærmere innblikk i de realøkonomiske forholdene.

Skattetekniske forhold og sjonglering med folk engasjert i drift på avlsgårder kan muligens forklare noen av hullene i det skriftlige kildematerialet både kvantitativt og kvalitativt. Hvorvidt kirkebøkene så tidlig er fullstendige er et åpent spørsmål, men en komparativ analyse av dette lar seg vanskelig gjennomføre på grunn av mangel på annet kontrollmateriale.

Det vil være interessant om en kan få kartlagt flere forhold for å avdekke fortiden gjennom tverrvitenskapelige undersøkelser i årene som kommer. Arkeologi bør da absolutt være med som noe mer enn bare en sandpåstrøer i en slik sammenheng. I dag ville noe av utgravningene på stedet vært umulig å gjennomføre. Avfallsdeponiet med sine skjulte skatter fra 1600- og 1700-tallet har nemlig måttet vike plass for en anleggsvei. Året 1537 bør ikke forbli noen sovepute for vern og arkeologi til evig tid. Da risikerer vi at deler av tida etterpå blir meget fattig og vanskelig å tolke for framtidens forskere. Det er kanskje på tide å flytte noen steiner framover.

Litteratur

Berg, David Tuddenham og Normann, Staale 2014: Dispensasjonsgravning ballastrøyser Grand Fjære, Molde kommune. NIKU Vitenskapsmuseet. Arkeologisk rapport 2014-13.

Bjørkvik, Halvard 1962: Norge. Avsnitt om Norge under oppslagsordet Husmand i bind VII. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Oslo: Gyldendal.

Bull, Edvard 1985: Arbeiderklassen blir til (1850–1900). Arbeiderbevegelsens historie i Norge 1. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

Cadamarteri, Julian 2016: Torvet i Trondheim for Torvet. Bruken av nordøstre kvadrant før bybrannen i 1681. Spor nr. 1.

Christensen, Terje 1971: Gjerpen bygds historie bind I. Skien.

Christensen, Terje 1978: Gjerpen bygds historie bind 2. Skien.

Christensen, Terje 1985: Gjerpen bygds historie bind 3. Skien.

Dybdahl, Audun 2016: Klima, uår og kriser i Norge gjennom de siste tusen år. Oslo: Cappelen Damm.

Dyrvik, Ståle 2004: Kor gamalt er husmannsvesenet i Noreg? Heimen 2/2004.

Dyrvik, Ståle 2011: Norsk historie 1536–1814. Oslo: Det Norske Samlaget.

Dørum, Knut 1995: Fikk overgangen til selveie betydning for fremveksten av husmannsvesenet ca 1660–1850? Historisk tidsskrift bind 74, nr. 2.

Engen, Arnfinn 2001: Husmannstid og husmannsfolk. Dølaringen boklag, Lillehammer.

Falck, Tori (red.) 2012: Norsk maritimt museum. Arkeologisk rapport nr. 2012:3.

Fossberg, Jorunn 1999: Norske sølvskjeer. Oslo: Huitfeldt forlag.

Grue, Marja-Liisa P., Normann, Staale og Skoglund, Fredrik 2014: Marinarkeologisk overvåkning av anleggsarbeid ved utbygging av Verftsgata 2. Trondheim kommune. NTNU Vitenskapsmuseet, Arkeologisk rapport 2014-6.

Grønnæss, Kari Lise 2012: Østlandet og Vestlandet på 1600-, 1700- og 1900-tallet. Klimatologiske likheter og forskjeller. Masteroppgave, Institutt for geofag UiO 2012.

Hildyard, Robin 1999: European Ceramics. From Earthenware to Stoneware. Philadelphia: University of Pennsylvania.

Hovdhaugen, Einar 1976: Husmannstida. Oslo: Det Norske Samlaget.

Johansen, Lise-Marie Bye 2008: Arkeologisk overvåking av arbeidene med ny E18 senketunnel på Sørenga. Rapport. Arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, 57/2008.

Johansen, Lynn Funnemark 2012: Nøstetangen – hva glassene forteller ... og litt til. Baluster & Slanger ans.

Lorvik, Katharina 2009: Arkeologisk overvåking ved graving for nybygg. Gulating lagmannsrett, Bergen. NIKU Oppdragsrapport 170/2009.

Lund, Troels 1915: Dagligt liv i Norden i det sekstende aarhundrede. Kristiania: Gyldendalske Boghandel.

Løvenskiold, Leopold 1917: Gjerpen Provstigods og Gjerpen Kirkegods. Oslo: H. Aschehoug & Co.

Märcher, Michael 2012: The Numismatic Cronicle 172 Offprint. London: The Royal Numismatic Society.

Mikalsen, Rudi Johan Angell. 2013: Neslia. Arkeologiske undersøkelser. Tromsø museum, Universitetsmuseet. Tromsø.

McLees, Chris 2007: Den forsømte kulturarven. Etterreformatorisk arkeologi. Årbok. (Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring).

Minde, Kjell Bjørn 1987: Levestandarden I Norden 1750–1914. Rapporter til den XX nordiske historikerkongress bind III. Reykjavik.

Molaug, Svein 1981: Keramikklaster fra sunkne fartøyer. Årbok 1981. http://docplayer.no/4395324-Keramikklaster-fra-sunkne-fartoyer.html

Moseng, Ole Georg 2006: Porsgrunns historie. Bind 1: Byen i emning. Porsgrunn.

Myrvoll, Siri Lossius 1996: Jakten på det eldste Skien. Skien: Selskapet for Skien bys vel.

Njåstad, Magne 2011: Norvegr. Oslo: Aschehoug.

Nymoen, Pål 2007: «Kulturhistorie i strie strømmer – om Porsgrunn og Skienselvas arkeologi». I Skien historielag 75 år. Glimt 1932–2007. Skien: Skien historielag.

Nymoen, Pål 2008: Reguleringsplan for Bratsberg Bruk, Porsgrunnselva i Telemark. Beretning fra arkeologiske undersøkelser i årene 2001-2004-2005. Oslo: Norsk sjøfartsmuseum.

Nymoen, Pål 2009: Klosterhavna, Klosterøya, Skienselva, Telemark. Arkeologisk registrering 2008–2009. Oslo: Norsk sjøfartsmuseum.

Paasche, Knut 2011: «1600- og 1700-tallet skal graves ut». Intervju med Knut Paasche v/Cato Gunfeldt, Aftenposten 15. oktober 2011.

RA = Riksarkivet. Se kildefortegnelsen.

Reed, Ian 2015: Torvet i Trondheim. Spor nr. 2, 2015.

Rian, Øystein 1997: Bratseng på 1600-tallet. Stat og samfunn i symbiose og konflikt. Universitetsforlaget.

Rian, Øystein 2014: Telemarks historie 1. Før 1814. Bergen: Fagbokforlaget.

Schreiner, Johan Christian 1933: Nederland og Norge 1625–1650: Trelastutførsel og handelspolitikk. Oslo.

Sethre, Jarle Erlend 1992: Bosetningsutviklingen i Eidanger, Gjerpen og Siljan fra høymiddelaldermaksimum til 1660. Hovedoppgave i historie, UiO høsten 1992.

Skappel, Simen 1922: Om husmandsvæsenet i Norge. Dets oprindelse og utvikling. Oslo. Fotografisk opptrykk utgitt av Universitetsbokhandelen, Blindern 1979.

Sogner, Sølvi 1996: Norges historie, bind 6. Krig og fred 1660–1780. Oslo: Aschehoug.

Svalastoga, Kaare 1943: Byer i emning. Oslo.

Sundt, Eilert 1858: Folkevennen. Kristiania.

Vangstad, Hilde 2008: Reguleringsplan for Bratsberg Bruk, Porsgrunnselva i Telemark. Beretning fra arkeologiske undersøkelser i årene 2001-2004-2005. Punkt 4,4. Oslo: Norsk sjøfartsmuseum.

Vangstad, Hilde 2012: Rapport Senketunnelprosjektet 2015–2008. Oslo: Norsk maritimt museum 2012:3.

Wiik, Birgitta 1988: «Gardshauger og langveis kontakter», Spor – fortidsnytt frå midt-Norge, nr. 2 1988.

York, Eyvind Urkedal, Solli, Arne og Dyrvik, Ståle 2011: «Vi arbeidere er ingen faatallig Hær»: Om husmannsvesenet i Noreg. Fagrapport. Luster Sogelag.

1Lov om kulturminner av 9. juni 1978.
2McLees, C. 2007 og Paasche, K. 2011.
3Reed, I., 2015 og Cadamarteri, J., 2016. Rapporter fra selve utgravningen ennå ikke sluttført. Se for øvrig http://torvetitrondheim.no/tema/arkeologi/, Lorvik, K. 2009 og Johansen, L. B. 2008.
4Se blant annet Grue, M., Normann, S. og Skoglund, F. 2014–6, Berg, D. T. og Normann, S. 2014–13 og Fack, T. 2012.
5Wiik, B. 1988 s. 16–18. Se også Mikalsen, R .J. A. 2013.
6Sethre, J. 1992.
7Bjørkvik, H. KLNM VII 1962, spalte 147.
8Dyrvik, S. 2004 s. 118.
9Njåstad, M. 2011 s. 169.
10York, Solli og Dyrvik 2011 s. 4.
11Skappel, S. 1922.
12Hovdhaugen, E. 1976 s. 19.
13Dyrvik, S. 2011 s. 144.
14Bull, E. 1985.
15Hildyard, R. 1999 s. 13.
16Vangstad, H. 2012 s. 28–34.
17Märcher, M. s. 323–332.
18Jfr. Chris Mc Lees.
19Jfr. Ian Reed.
20Jfr. Chris Mc Lees.
21Johansen, LF. 2012, s. 187.
22Jfr. Ian Reed.
23Vangstad, H. 2012 s. 20.
24Vangstad, H. 2012 s. 74.
25Molaug, S. 1981 s. 185.
26Fossberg, J. 1999 s. 32–33.
27Lund, T. 1915 s. 167.
28Sundt, E. 1858 s. 217–218.
29Wiik, B. 1988 s. 16–18.
30Norgeshistorie.no, Jan Eivind Myhre, «Levekår og dagligliv». Hentet 23. aug. 2017 fra https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/mennesker/1402-levekar-og-dagligliv.html.
31Schreiner, J.C. 1933, s. 330.
32Rian, Ø. 1997 s. 271.
33Se Svalastoga, K. 1943 s. 17 og Moseng, O. G. 2006 s. 78, 81 og 217.
34Nymoen, P. 2007 s. 117.
35Vangstad, H. 2008 s. 62.
36Vangstad, H. 2008 s. 61.
37Myrvoll, S. 1996.
38Nymoen, P. 2009 s. 11.
39Vangstad, H.. 2008 s. 61.
40RA, Rentekammeret, Lensregnskaper Bratsberg 1643–44. Godvillig kontribusjon til Landkisten Mikkelsmesse Bamble, 1643 s. 268.
41Løvenskiold, L. 1917. Se også Christensen, T. 1985 s. 214.
42Rian, Ø. 1997, s- 435.
43Se blant annet RA, Rentekammeret, Fogderegnskap Bratsberg amt, Bamble fogderi 1670–72, Jordebok 1670 s. 90 og Fogderegnskap Bratsberg amt, Bamble fogderi 1676–77, Jordebok 1677 s. 417.
44RA, Rentekammeret, Realistisk ordnede avdeling, Landkommisjonen 1661 nr. 17, Alminnelig jordebok for Skien lagdømme, Telemark, Bamble og Numedal, Gjerpen prestegjeld, Gjerpen sogn s. 147b–148a.
45RA, Rentekammeret, Fogderegnskap Bratsberg amt, Bamble fogderi 1670–72, Leilendingsskatt 1670–72 s. 393, Fogderegnskap Bratsberg amt, Bamble fogderi 1673–75, Gårds- og skattemanntall 1673 s. 36, Fogderegnskap Bratsberg amt, Bamble fogderi 1673–75, Rytterskatt 1675 s. 420 og Fogderegnskap Bratsberg amt, Bamble fogderi 1676–77, Kobberskatt 1674–76 s. 179 og Traktementspenger 1677 s. 394.
46Se RA, Rentekammeret fogderegnskap Bratsberg amt, Bamble fogderi 1670–72, Jordebok 1670, s. 90 og RA Rentekammeret fogderegnskap Bratsberg amt, Bamble fogderi 1676–77, Jordebok 1676 s. 111.
47Siste gang nevnt i RA fogderegnskap Bratsberg amt, Bamble fogderi 1676–77, Odelsskatt 1677 s. 288.
48Statsarkivet Kongsberg, Ministerialbok nr. 1, Gjerpen prestegjeld 1681–1746.
49Se nærmere om skoskatten 1711 under Arkivverket.no.
50RA, Rentekammeret, Fogderegnskap Bratsberg amt, Telemark fogderi, Skoskatten 1711, Gjerpen prestegjeld.
51RA, Rentekammeret, Realistisk ordnede avdeling, Matrikkelforarbeid 1723, eksaminasjonsprotokoll Bamble, Gjerpen prestegjeld s. 29.
52Gjerpen prostigods 1735: http://gda.arkivverket.no
53Ref. Christensen, T. 1985 s. 217–218. Se også RA, Rentekammeret, Fogderegnskap Bratsberg amt, Nedre Telemark og Bamble fogderi, matrikkel 1747, Gjerpen. Der er det en innførsel gjort seinere hvor det står følgende om Sanden Øde med Kierlingaas: «Satt til affeldt av Ko.Res. av 3/7-1772 2 huder».
54RA, Rentekammeret, Fogderegnskap Bratsberg amt, Nedre Telemark og Bamble fogderi, Ekstraskatt 1762–63.
55Statsarkivet Kongsberg, Ministerialbok nr. 1, Gjerpen prestegjeld 1681–1746.
56Statsarkivet Kongsberg, Ministerialbok nr. 2, Gjerpen prestegjeld 1747–1795.
57RA, Sjæleantal i Amtet 1782, Gjerpen prestegjeld. http://gamlegjerpen.no/Folketellinger/Gjerpen1782.htm
58Statsarkivet Kongsberg, Ministerialbok nr. 1, Gjerpen prestegjeld 1681–1746.
59Christensen, T. 1971 s. 455.
60Grønnæss, K. L. 2012 s. 35.
61Dybdahl, A. s. 83.
62Dybdahl, A. s. 77.
63Dørum, K. 1995 s. 169.
64Statsarkivet Kongsberg, Bratsberg amt, pk. 304, Stevning 24/5 1665.
65RA, Rentekammeret, Fogderegnskap Bratsberg amt, Telemark og Bamble fogderi. Matrikkel og beregning over kontribusjonen 1702 og brev fra Amtet 1702.
66Statsarkivet Kongsberg, Ministerialbok nr. 1, Gjerpen prestegjeld 1681–1746.
67RA, Rentekammeret, Fogderegnskap Bratsberg amt, Telemark fogderi, Skoskatten 1711, Gjerpen prestegjeld.
68RA, Rentekammeret, Realistisk ordnede avdeling, Matrikkelforarbeid 1723, eksaminasjonsprotokoll Bamble, Gjerpen prestegjeld s. 29.
69Sogner, S. 1996 s. 189.
70Skappel, S. 1922 s. 77 og 103.
71RA, Rentekammeret, Realistisk ordnede avdeling, Matrikkelforarbeid 1723, eksaminasjonsprotokoll Bamble, Gjerpen prestegjeld s. 29.
72RA, Rentekammeret, Lensregnskaper Bratsberg 1657–58, Kvegskatt 1657, Gjerpen prestegjeld s. 383.
73Christensen, T. 1985 s. 217–218.
74Statsarkivet Kongsberg, Ministerialbok nr. 1, Gjerpen prestegjeld 1681–1746.
75RA Rentekammeret, Fogderegnskap Bratsberg amt, Bamble fogderi 1692–92, Kopp- og ildstedsskatt 1692. Gjerpen fra s. 219.
76Svalastoga, K. 1943 s. 109–110.
77Minde, K. B. 1987 s. 61.
78Tollmaterialet er gjort tilgjengelig på nettstedet toll.lokalhistorie.no.
79RA, Generaltollkammeret, Tollregnskaper Langesund. Se også Tønnesen, J. 1956 s. 154.
80RA, Generaltollkammeret, Tollregnskaper Langesund 1733, 1754 og 1756.
81Wiik B. 1988 s. 18.
82Rian, Ø. 2014 s. 274.
83Rian, Ø. 2014 s. 274–275.
84Statsarkivet Kongsberg, Bamble sorenskriveri 1695–1792. Skifter Gjerpen.
85Statsarkivet Kongsberg, Bamble sorenskriveri 1695–1792. Skifter Gjerpen, protokoll 2 og 3a.
86Statsarkivet Kongsberg, Bamble sorenskriveri 1695–1792. Skifte Gjerpen 1697, protokoll 2, s. 96b.
87Statsarkivet Kongsberg, Bamble sorenskriveri 1695–1792. Skifte Gjerpen 1728, protokoll 3a, s.201b.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon