Svein-Erik Ødegaard er en meget erfaren lokalhistoriker, med et par bind av Totens bygdebok, fem bind av Boka om Land og hittil to bind av Stangeboka på rullebladet, og minst ett bind til av sistnevnte verk på beddingen. I tillegg har han vært redaktør for Glomdalsmuseets årbok og Stange Historielags årbok Gammalt frå Stange og Romedal. Han har arbeidet ved Toten museum og Glomdalsmuseet og har tydelig hatt gode forbindelser ved Domkirkeodden, noe som ikke minst viser seg i billedmaterialet i boka. At Ødegaard selv er født i Stange, har neppe svekket hans forutsetninger for arbeidet. Det er blitt et gjennomillustrert og innholdsmessig meget solid bind bygdehistorie som utvilsomt har funnet et takknemlig lokalt marked, og som også vil vekke interesse i andre mjøsbygder og blant fagfolk i videre kretser.

Som forfatteren selv skriver i forordet, har han tatt sikte på at boka både skal fungere som «lesebok og oppslagsverk», og han innrømmer allerede der, med hedemarksk understatement, at «sistnevnte har fått en viss vekt». Tematisk favner boka vidt – «videre enn tilsvarende bøker», mener Ødegaard − fra befolkning, bosetting og økonomisk historie til sosiale grupper, materiell kultur, militærvesen, kriminalitet og straff, lokale forfattere, musikere og kunstnere, og selvsagt 1814 i lokalt perspektiv. Om vi skal sette en merkelapp på Ødegaards tilnærming, er det naturlig å kalle den historisk-etnologisk, med et høyt detaljeringsnivå, både i person-, bygnings- og stedshistorien. Han kjenner sitt lokalsamfunn og befolker det for leseren med et stort antall navngitte personer, som opptrer ikke bare i illustrerende eksempler på bruksmåter, forbrytelser og stangeboernes eiendeler i løst og fast, men også i et eget kapittel om «Livsskjebner» og i tillegg et 20-talls rammetekster, spredt rundt i boka. Her har ikke mye informasjon fra kildene gått tapt! Som oppslagsverk har boka både steds- og personregister og en omfattende litteraturliste, men man kunne også ønsket seg et sakregister, som ikke helt blir erstattet av en detaljert innholdsliste foran. Likevel vil mange som arbeider med spesielle temaer innenfor perioden, finne materiale de kan bruke i større, komparative og syntestiserende studier, blant annet av husmannsvesenet, klesdrakt, bygninger og husgeråd, militære forhold, spillemenn og unge kvinner som havnet på skråplanet i Christiania. På denne måten kan boka gi «byggesteiner» til den mer generelle historien, ikke upassende av en tidligere assistent for professor Andreas Holmsen, som nettopp mente at bygdebøkene burde ha en slik funksjon, ved siden av den rent lokale.

Stange er, på flere måter, et sentralt distrikt i enevoldstiden, med noe av den beste jorda, en del av de største gårdene og en av de mest tallrike husmannsgruppene i Norge. Alt dette kommer klart fram og blir behørig dokumentert tidlig i boka. Slik sett er dette også et sentralt verk i utforskningen av «det indre Norges» historie. I løpet av de ca. 500 sidene boka omfatter, kommer vi vidt omkring i Stange og Romedal, både geografisk og sosialt. Det er mange detaljer, og selv om det er gode moderne kart foran og bak i boka og enkelte historiske kart inne i den – blant annet et detaljert gårdskart fra 1808 (s. 387) og et kart over plasser i Prestmarka (s. 75) – hadde det hjulpet godt på orienteringen (og sikkert ikke bare for en utenbygds leser) med noen spesialtegnede, tematiske kart, der steder som omtales i teksten kunne ha vært framhevet. Boka er rikt og variert illustrert med både gamle tegninger og malerier fra bokas periode, eldre (men selvsagt nyere) fotografier, og ikke minst et stort antall avfotograferte gjenstander fra museene – spesielt fra Domkirkeodden. Blant disse er det noen virkelige godbiter, som Mikkel Tjøstelsen Nøsles seddelbok fra 1787 (s. 32), et soldatermål (måle- og kokekar) fra 1836 (s. 279) og en oblateske fra 1685 (s. 407). Men det er særlig i de jordbrukshistoriske og bygningshistoriske kapitlene at det varierte billedmaterialet komplementerer og utvider teksten på en pedagogisk og fin måte. Vi må tro at forfatteren har enda flere gamle fotografier av bruk, plasser og gårdsarbeid til rådighet for bruk i neste bind, så ikke alt det beste er brukt allerede. De mange fine epitafiene (minnetavlene) fra Tomter kirke er gjengitt forskjellige steder i boka, og dekorasjonsmaleriene på Nedre Røne gård fra ca. 1850 er utførlig dokumentert og gjort til gjenstand for en spesialstudie på side 455−469.

Husmenn og husmannsplasser er en av forfatterens hovedinteresser, og temaet får bred plass, med mange detaljerte eksempler, som viser hvor variert og sammensatt denne samfunnsgruppa var. Ikke minst utnytter han prestenes regnskapsbøker for husmannsplassene under prestegården og i Prestmarka, som Ødegaard tidligere har utgitt (Stange Historielag 1988). Husmannsvesenet er ett av de temaene der han trekker på sine arbeider om bygder på begge sider av Norges største innsjø, når han argumenterer for at det omkring midten av 1700-tallet skjedde en overgang fra «bygselhusmenn» til «arbeidshusmenn» i Mjøsområdet (s. 56–58). I et annet kapittel diskuterer han forholdet mellom bøndenes selveie og etableringen av husmenn, og han finner, i motsetning til hva Knut Dørum har påvist for andre steder, at i Stange og Romedal var det en positiv korrelasjon mellom disse fenomenene (s. 84–85). Disse eksemplene viser at Ødegaard, midt i de detaljrike fortellingene, også tar opp mer generelle problemstillinger og setter sin forskning inn i større sammenhenger. Men det ville være en overdrivelse å kalle framstillingen problemdrevet, og langt de fleste sammenlikningene i boka er mellom Stange og Romedal. Det er selvsagt naturlig i en lokalhistorie som dekker de to bygdene, med delvis ulik topografi og sosial profil. Men samtidig ville det sagt mer om hele området hvis det enda oftere og mer systematisk hadde blitt satt opp mot andre bygder i det sentrale østlandsområdet. Det mest opplagte sammenlikningsgrunnlaget er Ringsaker, på den andre siden av Hamar, der Anna Tranbergs Ringsakerboka III. Korn og klasseskille (1993) dekker nøyaktig samme periode som Stangeboka III. Ødegaard bruker også Tranbergs bok flere steder, men trolig siden de to bøkene er disponert nokså forskjellig, og skrevet på enda mer ulike måter, er ikke mulighetene for systematisk komparasjon mellom disse to områdene utnyttet fullt ut.

Disposisjonen, og delvis framstillingsmåten, er det denne anmelderen finner mest problematisk, eller kanskje snarere «uforløst», ved den boka som her er anmeldt. Jordbruket står naturligvis sentralt, og har fått sine tydelig markerte kapitler tidlig i boka, men dukker også opp seinere, i kapitler om kirke og prest, og om «kondisjonert kontra bondsk» i samfunnet. Andre næringer har forfatteren hatt større problemer med å plassere. Noen av dem havner i et kapittel med den karakteristiske tittelen «Spesielle næringer» (s. 132–146) − de omfatter jern- og spikerverk, møller, sagbruk, landhandlerier, salpetersyderi, pottaskekoking, kiselbrudd, gullverk, teglverk og brennerier. Men brennevinsbrenningen får også et eget kapittel (s. 147–153). Håndverk er behandlet i kapittelet om husmenn (s. 63–67), og produksjonen av klokker er plassert langt ute i boka, i et kapittel om «Gjæve mænd» (s. 409–411). Mer rimelig, og mer interessant, hadde det nok vært å samle mye av dette under en tittel som «nye næringer», eller, sammen med kornhandelen, som «produksjon for markedet», slik Anna Tranberg gjør i Ringsakerboka. Et fokus på «husindustri», som Tranberg bruker i en artikkel om slikt på Toten i Heimen 3/2007 (s. 183–208), hadde trolig synliggjort enda flere «spesielle» næringer. Ikke bare her, men også flere steder bruker Ødegaard betegnelsen «spesiell» om fenomener han finner det vanskelig å kategorisere, som «spesielle ‘husdyr’» (fjørfe og fisk, s. 111–114) og «spesielle bygninger» (bl.a. fløybygninger, drengestuer og hageanlegg (!), s. 167–169) . Det er eksempler på at Ødegaards stil ikke alltid er så pregnant og velformulert som man kunne ønske. Et kortere manuskript hadde trolig også hatt stilistiske fordeler, ved å gi forfatteren tid og anledning til ikke bare å tilføye, men også å finpusse.

Siden boka inngår i en serie, der samme forfatter har skrevet eller skal skrive bindene før og etter det foreliggende, har noen temaer blitt skjøvet ut av dette. Opphavet til husmannsvesenet er behandlet i bind II, i likhet med transporten på Mjøsa, som bare er kort omtalt her, på én side (s. 29–30), selv om den blir framhevet som meget viktig, mens veitransport får 8–10 sider. På den andre kanten skal blant annet det kommunale selvstyret dekkes i bind IV, men forløperne til det – skole- og fattigkommisjonene – blir behandlet her i bind III (s. 271–273). Ingen skal være i tvil om at man trenger alle bindene for å få den fulle oversikt – selv over den enkelte periode!

Når Svein-Erik Ødegaard blir ferdig med bind IV av Stangeboka, vil han være enestående godt kvalifisert til å skrive (store deler av) en regionhistorie for Mjøsbygdene – eller en felles fylkeshistorie for Hedmark og Oppland. Men da ønsker vi oss en mer problemstyrt og syntetiserende historie.