Boken har sitt faglige utgangspunkt i forskningsmiljøer ved Universitetet i Agder og enkelte høyskolemiljøer. Her har forskning på religion, samfunn, vekkelser og motkulturer hatt et sterkt fotfeste gjennom lengre tid. Det gir boken en styrke, men samtidig en viss slagside. Med få unntak har redaktørene unngått bidrag fra andre universitetsmiljøer med en tilsvarende forskningstradisjon. Noen unntak er påfallende.

Når det er sagt, har boken en klar linje: Den vil legge vekt på den kristne religionens betydning for utformingen av det moderne Norge, og utfordrer dermed den tilsynelatende mangel på interesse for religion og kristendom som historisk faktor som har preget mange humanistiske forskningsmiljøer gjennom flere generasjoner. Hovedpåstanden i boken er det ikke vanskelig å gi sin tilslutning: Religiøse aktører har gjennom de siste to århundrer av norsk historie inntatt både konserverende og fornyende posisjoner, og religiøse ritualer, samhandlingsformer og ideologier har hatt stor betydning i begge retninger.

Frode Ulvund skriver innsiktsfullt om diskusjonene rundt religionsfrihet og luthersk hegemoni, Helje Kringlebotn Sødal går med interessante perspektiver inn i skolehistorien, Sigrun Hvalvik og Ole Georg Moseng diskuterer kall og profesjon innenfor sykepleien, Nils Ivar Agøy presenterer perspektiver på forholdet mellom kristendom og sosialisme, Olav Rovde analyserer Kristelig Folkeparti som endrings- og tradisjonaliseringsagent. Virkelig dypt inn i den historiske kompleksiteten går Knut Dørum når han ser på hvordan lokale haugianere forholder seg etisk og ideologisk til kapitalforvaltning. Det samme gjelder Bjørg Seland, som i sin artikkel om «Revolusjon i bygda» viser hvordan vekkelseskulturen var ambivalent i sin tilnærming til samtidens problemstillinger. Aud Tønnessen påpeker en tilsvarende ambivalens når det gjelder teologisk fortolkning av bibeltekster i møte med moderne kvinnesak. Gunnar Danbolts artikkel om kirkearkitektur er en klartenkt analyse av forholdet mellom form, funksjon, teologi og ideologi.

Noen av artiklene er forholdsvis elementære, skisseartede, ideologiske eller rudimentære når det gjelder historiske perspektiver – det gjelder særlig bidragene til Birger Løvlie (legmannsdemokrati), Anders Aschim (salmer), Paul Leer-Salvesen (straff og strafferett), Øyvind T. Gulliksen (litteratur) og Sylfest Lomheim (bibeloversettelser). De er isolert sett utmerkede på sine områder, men jeg savner det overordnede historiske perspektivet som bokens redaktører legger opp til.

Så tar boken opp enkelte problemer. Sosiologen Pål Repstad betviler ikke at kristendommen har hatt betydning i norsk historie og samfunnsliv, men det har metodiske utfordringer å måle denne betydningen. Kanskje hadde andre kunnskapstradisjoner enn den sosiologiske kunnet kaste bedre lys over dette problemet. Sosiologien har alltid hatt problemer med historien.

Samlet sett er dette en bok som gir grunnlag for mange refleksjoner og for ny forskning og nye spørsmål. En artikkelsamling er og blir en samling av enkeltbidrag. De enkelte forfatterne bidrar med sine perspektiver og sin kompetanse, og de er i varierende grad forpliktet på bokens overordnede anliggender. Denne variasjonen gir god spredning, men også en type blindhet. Redaktørene ender med å sammenfatte og teoretisere på grunnlag av det foreliggende. De gjør det tappert og helt akseptabelt innenfor gitte premisser, men veldig spenstig blir det vel egentlig ikke.

Så da: Noen større spørsmål – mer til ettertanke enn som kritikk.

Om det akademiske anliggendet for boken er å analysere hvilken betydning «kristendommen» har hatt i Norge på 1800- og 1900-tallet, burde det vært stilt enda skarpere spørsmål om hvem eller hva som representerte denne «kristendommen». Norge etter 1814 videreførte eneveldets lutherske embetsaristokrati. Det fantes ikke noen «Den norske kirke», bare «statens religionsvesen». Spørsmålet om hvem eller hva som egentlig representerte og agerte på vegne av den lutherske eller mer allment den kristne religionen var et stående tema gjennom hele 1800- og 1900-tallets Norge. Litt tilspisset kan det kanskje sies at mange av artiklene i denne boken har et seierherrenes perspektiv: Det var et gjennomslag for dialog mellom motstridende krefter, kristendommen lot seg forene med demokrati, legmannsaktivisme, sekulær humanisme, sosialisme og kvinnesak.

Men hva om det historisk og ideologisk sett er motsatt? Siden reformasjonen har «kristendommen» i Norge vært bygget på en forestilling om at den lutherske kongen har garantert for en organisk sosial stabilitet uten konflikt, maktkamp eller motsetninger. Lutherdommen har vært Norges kristendom, og den har vært friksjonsfritt paternalistisk. Det store oppgjøret handlet om å definere «kristendommen» som demokrati, humanisme og toleranse. I dette oppgjøret tapte den gamle embetsmannskulturen, de aristokratiske opplysningsmodellene.

Dette store dramaet, med store konsekvenser for hva dagens norske samfunn og offentlighet tar for gitt eller har utdefinert, klarer ikke denne boken helt å fange.

Det er kanskje for mye forlangt.