Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

«Fornøielig uden Skjenden, Hug og Slag» Abc- og lesebokforfatteren Hans Jacob Grøgaard – en pioner i sin tid

Professor i historie, Institutt for religion, filosofi og historie, Fakultet for humaniora og pedagogikk, Universitetet i Agder

In 2014, the parish pastor Hans Jacob Grøgaard (1764–1836), a trueborn son of the European Age of Enlightenment, was celebrated as one of the 112 members of the Eidsvoll Assembly that drew up the Norwegian Constitution in 1814. But he became even more famous as an educator. Grøgaard was the author of two well-known and widely used schoolbooks: an ABC, published in 1815, and a reader, published in 1816. The books were based on the daily life of children, emphasizing understanding more than verbal expression. In this article, his educational ideas are analyzed in a German–Danish–Norwegian as well as a regional context. The article emphasizes the influence that he may have gained during his academic years in Copenhagen 1781–84, and while he served as an auxiliary priest in Zealand 1796–97. In order to understand the regional context that Grøgaard worked within, the school system and the educational situation in Southern Norway around 1800 is also analyzed. Furthermore, the article discusses his ideas on how to improve the education of children, as well as how his schoolbooks were received and evaluated.

I 2014 ble opplysningspresten Hans Jacob Grøgaard trukket fram – på mange måter fra historiens glemsel – som en av de 112 grunnlovsmennene på Eidsvoll.1 Men mer enn som politiker satte han spor etter seg som folkeopplysningsmann og pedagog. Det er hans innsats på sistnevnte områder som er fokus i denne artikkelen.2 For vel 200 år siden, i 1815, kom hans ABC ut, og året etter Læsebog for Børn, især i Omgangsskoledistrikterne. Begge kom i mange opplag, og sistnevnte var den mest brukte leseboken i omgangsskolen helt til 1860-årene. I det følgende skal Grøgaard først plasseres som prest, pedagog og politiker gjennom en kort biografisk skisse. På mange måter henger de to rollene, presten og pedagogen, sammen. Men i det følgende er det hans pedagogiske og skolepolitiske ideer og virke som står i sentrum. Disse vil bli analysert i en tysk-dansk-norsk og regional kontekst. Det vil bli lagt vekt på den innflytelsen han kan ha fått i Danmark; i studieårene i København på begynnelsen av 1780-tallet og i løpet av det året han var hjelpeprest på Sjælland 1796–97. Deretter skal omgangsskolen i Kristiansand stift rundt 1800 karakteriseres, for å gi et inntrykk av den regionale virkeligheten som Grøgaard skrev sine skolebøker på bakgrunn av. Her var hans kontakt med biskop Peder Hansen – en sentral representant for rasjonalismen og opplysningstiden – særlig viktig. Så blir spørsmålene: Hvordan vurderte han selv skolesituasjonen, og hvilke tanker hadde han om hvordan forholdene kunne forbedres? I den sammenheng vil selvsagt hans to viktigste lærebøker, abc’en og leseboken, bli nærmere presentert. Vi skal også se på hvordan hans pedagogiske synspunkter og skolebøkene ble vurdert i samtid og ettertid.

Denne artikkelen bygger på flere kortere biografier om Grøgaard.3 Dessuten var han selv en skrivefør mann, og mye av det han skrev, ble publisert – både prekener (som også inneholdt tanker om religion og folkeopplysning), anekdoter og pedagogiske idéer i tillegg til skolebøkene.4 Den viktigste kilden til hans pedagogiske idéer og synspunkter vil være avhandlingen «Omveien eller Forslag til Oplysningens Fremme i de Norges Egne, hvor faste Skoler ei kunne haves», som han fikk trykt i Historisk-Philosophiske Samlinger, utgitt av Det Kongelige Selskab for Norges Vel i 1813.5 I omtalen av samtidens pedagogiske ideer i en internasjonal kontekst har jeg støttet meg til den danske skolehistorien fra 2013: Da skolen tog form 1780–1850.6 Når det gjelder forholdene i omgangsskolen i Kristiansand stift, er hovedkilden biskop Peder Hansens beretning i første bind av Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Udbredelse i Christianssands Stift fra år 1800.7 Grøgaards lærebøker er omtalt i flere ulike sammenhenger, blant annet i Sonja Hagemanns oversiktsverk over barnelitteratur i Norge.8 Hans ABC er blitt gjenstand for en særlig grundig analyse i Dagrun Skjelbreds doktoravhandling fra 1999, som omhandler den tidlige norske abc-tradisjonen.9

Hans Jacob Grøgaard – prest, pedagog og politiker

Hans Jacob Grøgaard var født 5. april 1764 i Hof i Solør.10 Hans far Johannes Grøgaard, skreddersønn fra Kristiansand, kom til Solør i 1759, der han først ble skolelærer. Han giftet seg i 1763 med Anne Olsdatter Sønsterud, og ble samme år sakførerfullmektig. Hans Jacob ble altså født året etter. I 1765 tok Johannes Grøgaard en post som underoffiser, men allerede etter to år reiste familien til Bergen. Der ble han først ansatt som klokker ved St. Jørgens Hospital, og i 1789 som «Førstelektiehører» ved Bergens Latinskole.

Portrett av Hans Jacob Grøgaard (1764–1836). Neumann 1836.

Johannes Grøgaard var altså en som evnet å komme seg opp og fram. Men selv om vi kan si at han gjorde en klassereise, nådde han sannsynligvis ikke så langt som han hadde ønsket og håpet. Årsaken var et utenomekteskapelig forhold i ungdommen som resulterte i tvillinger.11 Dermed var ethvert håp om å bli prest ute. Men så fikk han til gjengjeld realisert sine ambisjoner gjennom sønnen. Johannes Grøgaard ble regnet som en dugelig, men svært streng lærer. Dette fikk stor betydning for Hans Jacob, som lærte latin, «og det grundigt», heter det i biskop Neumanns minneskrift.12 I den videre skolegangen, med andre og dyktigere lærere, tilegnet han seg også kunnskaper i tysk og fransk, matematikk og fysikk. Dessuten lærte den unge gutten å spille fløyte, og han ble medlem av det musikalske selskap i Bergen, «de frivillige Harmonisters Akademie».13 Både fløytespill og skuespill fortsatte han med de følgende årene, noe som ble regnet som en viktig del av den borgerlige dannelse.

Da Hans Jacob Grøgaard var 17 år gammel, reiste han til København for å starte sine universitetsstudier. Til disse «alvorligere Studier» var han vel forberedt ved «streng Fadertugt saavelsom ved egen moralsk Følelse afholdt fra alt usædeligt Samkvem i Skolen, og ved ægte humanistisk Dannelse», skriver biskop Jacob Neumann i Grøgaards minneskrift.14 Han tok sine eksamener med beste karakterer. Etter at han hadde tatt teologisk embetseksamen etter tre års studier, i 1784, bare 20 år gammel, forlot han København for å bli huslærer hos prost Heiberg i Skjold menighet i Rogaland. Etter et par år, i 1786, ble han personellkapellan hos prosten. I 1789, etter prost Heibergs død, fikk han en liknende stilling hos prost Krog i Skudenes på Karmøy. I 1792 ble han gift med prostens datter Anne Marie (1772–1851).15 Med henne fikk han hele elleve barn mellom 1795 og 1817. To av dem døde tidlig, mens altså ni vokste opp.16

Stillingen på Karmøy ga ikke tilstrekkelige inntekter etter at Grøgaard var blitt en gift mann og etter hvert familiefar. I 1796 reiste han derfor til København for å søke en annen og bedre stilling. Mens han ventet, oppholdt han seg på Sjælland, der en gammel prest trengte hans hjelp. I løpet av året han var hjelpeprest i Osted og Ledreborg sydvest for København, fikk han nær kontakt med lensgreve Christian Frederik Holstein-Ledreborg (1735–1799) og hans familie på Ledreborg slott. Han ble familiens huslærer. Særlig stod han på god fot med grevens sønn, Christian Erhard (1778–1853). Ved hjelp av en «elektrisitetsmaskin» skal han ha helbredet den unge gutten for en tunghørthet som til foreldrenes sorg hadde plaget ham i lang tid.17

Vennskapet med familien på Ledreborg slott kunne naturlig ført til at Grøgaard hadde tatt imot et kall på grevens gods, men han ville til Norge. Omsider, i mars 1797, ble han utnevnt til residerende kapellan i Øyestad prestegjeld i Nedenes amt.18 Etter 14 år i Øyestad, i mai 1811, ble han utnevnt til sogneprest i Vestre Moland prestegjeld. Prestegjeldet omfattet det lille tettstedet Lillesand så vel som annekset Høvåg. Våren 1823, 59 år gammel, forlot han Vestre Moland etter 12 år. Sogneprestembetet i Nykirken i Bergen hadde han resten av livet, til sin død i 1836.19

Som prest kom han i nær kontakt med sin menighet, ikke bare gjennom gudstjenestene og andre kirkelige handlinger, men også som lærer, som forkjemper for bedre landbruksmetoder, ja, til og med som legekyndig.20 Medisinske skrifter hørte til hans yndlingslektyre.21 «Elektrisitetsmaskinen» brukte han også siden til å helbrede med. Av den grunn beskyldte enkelte ham for å være i besittelse av overnaturlige krefter. Men selv motarbeidet han overtro både i skrift og tale.22 I Øyestad arbeidet han iherdig sammen med prosten for å få innført tvungen koppevaksinasjon.23 Også i Vestre Moland var han sterkt opptatt av å bedre befolkningens helse, gjennom koppevaksinering og ved å få ansatt den første jordmoren. Et slikt engasjement hadde han til felles med mange av tidens opplysningsprester.

I 1814 ble Hans Jacob Grøgaard valgt som en av de tre utsendingene til Eidsvoll fra landdistriktene i Nedenes amt.24 I grunnlovsforsamlingen var han en av de omkring 30 som tilhørte «unionspartiet». Han kan ikke karakteriseres som ledende blant dem. Men han var heller ikke en som ukritisk fulgte opposisjonens førende personer. Han markerte seg i flere saker, tok ordet flere ganger, og talte med stort engasjement. I de saker som han spesielt engasjerte seg i, som valget av prinsregenten, Christian Frederik, til norsk konge (som han var skeptisk til), den såkalte «jødeparagrafen» (som han forsvarte) og saken om rang, titler og ordener (som han ønsket avviklet), argumenterte han godt for sine standpunkter. Så veltalende var han, at han ble hørt, respektert og også kan ha hatt en viss innflytelse. Men for det meste hørte han til mindretallet som tapte i sak etter sak, og ble jaget fra skanse til skanse. Vel hjemme fra Eidsvoll forlot han politikken for godt. Det var i årene like etter dette at de to viktige skolebøkene ble publisert.

Pedagogiske og skolepolitiske ideer i Danmark-Norge

Det teologiske fakultet i København var i siste halvpart av 1700-tallet preget av opplysningsteologer av ulike skoleretninger. Kristendommen ble tolket slik at den var forenlig med fornuften, og moralske og samfunnsnyttige aspekter ble framhevet.25 De prestene som nå kom ut fra universitetet i København, ble viktige formidlere av opplysning og kunnskap. Ikke sjelden hadde de også naturvitenskapelige interesser.26 Rasjonalismen avspeiles tydelig i Grøgaards virke som sogneprest. Men i løpet av studietiden i København 1781–84 og det året han var hjelpeprest på Sjælland, 1796–97, fikk han sannsynligvis også god kjennskap til dansk pedagogikk og skolevesen. Interessen for dette var voksende i Danmark i de siste tiårene på 1700-tallet. Utenlandske tanker om hvordan undervisningen kunne utvikle menneskene og oppdra framtidas borgere, ble tilpasset og prøvd ut der. Å tenke pedagogiske tanker var en yndet beskjeftigelse for mange prester og velutdannede mennesker.

En vesentlig inspirasjonskilde var den sveitsisk-franske filosofen Jean-Jacques Rousseau med verket Émile. Ou de l'Education fra 1762. Men særlig kom viktige pedagogiske impulser til Danmark fra Tyskland. Filantropien, knyttet til rasjonalismen og blant annet representert ved pedagogen Johann Bernhard Basedow, som hadde grunnlagt en kostskole for velstående barn i Dessau i Tyskland, var innflytelsesrik. Hans illustrerte lærebok Elementarværket (Das Elementarwerk) fra 1774 inspirerte mange pedagogiske tenkere og skolefolk. Såkalte «forstandsøvelser» hadde her en sentral plass, samtidig som den religiøse undervisningen var mindre framtredende. Barna skulle lære å tenke selv. Dette stod imidlertid ikke i motsetning til skolens primære formål, nemlig å gjøre dem til gode luthersk-protestantiske kristne.

Også den tyske godseieren Friedrich Eberhard von Rochow fikk stor betydning for dansk skolevesen.27 I motsetning til Basedow fokuserte han på allmuebarna. Ikke minst fikk han innflytelse gjennom leseboken, som kom i første danske utgave i 1777: Børnevennen. En Læsebog til Brug i Landsbyskolen. Den kom i minst 11 opplag fram til 1817, og var også utbredt i Norge. Leseboken, som handlet om barn og var skrevet til barn, hadde korte tekster. Det var historier om deres daglige omgivelser, altså noe helt annet enn katekismen med religiøse læresetninger. Bibelhenvisningene var mer tenkt som moralske rettesnorer enn som kristne trosartikler. Historier som ga kunnskap om naturlover, hadde til hensikt å få bukt med den utbredte overtroen. Et annet viktig forhold var Rochows holdninger til kroppslig avstraffelse. Hans uttrykkelige ønske var å begrense det mest mulig. Han mente for øvrig at historiene i Børnevennen ville virke så oppdragende at behovet for straff ville minske av seg selv. Alle disse trekkene peker tydelig fram mot Grøgaards abc og lesebok og gjenfinnes der, men også i hans øvrige arbeid for opplysning og fornuft for å motvirke blant annet overtro.

Ved siden av andre utenlandske – særlig tyske – lesebøker, fikk Thomas Rasmussen stor oppmerksomhet med sin ABC som kom ut i Danmark i 1787. Men det som falt mange tungt for brystet, var at den ikke inneholdt et eneste ord om Gud.28 Herfra er det heller ikke vanskelig å trekke linjene framover til Grøgaards ABC fra 1815.

De nye pedagogiske ideene som kom til Danmark på slutten av 1700-tallet, og de debatter som foregikk der på denne tiden, ble selvsagt også forsøkt omsatt til praksis. Skoleutviklingen var sterkt knyttet opp mot reformer av landbosamfunnet. Særlig peker de to godseierbrødrene Reventlow og finans- og statsminister, grev Ernst Heinrich von Schimmelmann seg ut som hovedpersoner i det sene 1700-talls skolepolitiske utvikling. Johan Ludvig Reventlow, for øvrig svoger til og god venn av Schimmelmann, utviklet konkrete modeller for hvordan skoler og pedagogikk kunne reformeres for å understøtte landboreformene. De var alle medlemmer av den store skolekommisjonen som ble satt ned i 1789 for å forberede en ny, landsdekkende skolelov.29 En rekke skoler ble betalt av midler fra skoleinteresserte godseiere.30 Det har ikke latt seg dokumentere at adelsfamilien på Ledreborg slott, lensgreve Christian Frederik Holstein-Ledreborg og sønnen Christian Erhard, som Grøgaard utviklet et nært vennskap til, var spesielt engasjert i skolespørsmål. Men det er sannsynlig at Grøgaard fikk inngående kunnskaper – og viktige impulser – på dette området i løpet av året på Sjælland.31

«Om utidig Paaholdenhed paa det Gamle»

Hans Jacob Grøgaard er blitt beskrevet som en framstående representant for opplysningstidens prester.32 Da han kom til Øyestad som residerende kapellan i 1797, var prost Axel Christian Smith sogneprest der. De to hadde mye til felles, og arbeidet ifølge biskop Neumann «med Samkraft paa deres Menigheders Oplysning».33 På den tiden var Peder Hansen (1746–1810) biskop i Kristiansand stift. Han var ifølge kirkehistorikeren Daniel Thrap «maaske […] den videst gaaende Rationalist, der nogensinde har prædiket i vor Kirke».34 Han var også en sentral og toneangivende forkjemper for skolevesenet og «Oplysningens Fremme». Og biskopen var «Grøgaards Mand, ligesom Grøgaard gjensidigen var Biskopens», skriver biskop Neumann.35

For Hans Jacob Grøgaard og hans meningsfeller var opplysningens og undervisningens hensikt og formål å oppdra de unge til gudsfrykt og dyd. Middelet var å utbre en lys og ren kristendom. Den stod på sentrale punkter i motsetning til den konvensjonelle kristendommen, som hadde en ortodoks-pietistisk profil.36 Som et viktig ledd i dette arbeidet ønsket både biskop Hansen i Kristiansand stift og prost Smith og residerende kapellan Grøgaard i Øyestad å erstatte Kingos salmebok med den evangelisk-kristelige salmeboken. Den nye salmeboken var sterkt preget av opplysningstankegangen, og derfor ble den bare i liten grad tatt i bruk rundt om i menighetene i Norge.37 Men de tre lyktes, likevel ikke uten motstand.

På Trinitatis søndag (første søndag etter pinse) i 1803 holdt Grøgaard en preken i Øyestad, «Om utidig Paaholdenhed paa det Gamle», der han, for å bruke biskop Neumanns ord, viste en «lidenskabelig Harme», og der han «med Sandhed afmaler den gamle Psalmebogs Uovereensstemmelse med Jesu Aand, og den nye Psalmebogs Bekvemhed til at gjøre Jesu Religion mere og mere dyrebar og elskelig».38 Søndagen etter ble den nye salmeboken innført i Fjære kirke. Grøgaard visste godt at motstanden mot å ta den i bruk var stor. Målet med talen var at «de Misnøiedes Antal maatte vorde saa lidet som mueligt». Talen ble trykt i København i 1803. Hvilke holdninger og synspunkter var det Grøgaard målbar i denne sammenhengen?

Grøgaard la stor vekt på at salmene som ble sunget, skulle være forståelige for menigheten. I forordet til den trykte talen hevder han at Kingos salmebok på mange steder var «utydelig ja aldeles uforstaaelig». Dessuten hadde mange av salmene et innhold som var «koldt og tørt og fattigt paa Andagt», og dessuten med «Ønsker om Guds Straf over Medmennesker», til tross for at Jesus ifølge Grøgaard hadde lært dem å be godt, selv for deres verste fiender.39 Den nye salmeboken derimot, var ifølge «utallige oplyste Christne» særdeles forståelig, oppbyggelig, trøstefull, rørende og skjønn.

I selve talen til menigheten i Øyestad henvendte Grøgaard seg innledningsvis til dem som påstod at det gamle alltid var det beste. «Eder er det egentlig jeg spørger», sa han. Dersom «I med Eders Kjerlighed til alt Gammelt, Eders Modbydelighed for alt Nyt» hadde vært i mengden som fordømte Jesus, hadde de da ropt som mengden: «bort med denne, bort med denne og hans Nyeheder, korsfæste, korsfæste?» Nei, svarte han retorisk på menighetens vegne, men «hvad giøre vi nu?». Deretter gikk han i gang med en lengre utledning av «Aarsagerne til utidig Paaholdenhed paa det Gamle», der også de positive sidene ved denne påholdenheten kom fram.40 Likevel var kritikken av disse holdningene det sentrale. Han kritiserte både overtro, vankunne, ufornuft, stolthet, herskende laster og ondskap, uvitenhet og frykt for kostnadene forbundet med den nye salmeboken. I argumentasjonen kom opplysningspresten og utviklingsoptimisten Grøgaard klart til syne: «Havde Forfædrene stedse blevet ved det Gamle, hvorledes havde det da seet ud med os, med vor Gudskundskab, vore Boeliger, vore Klæder, vor Agerdyrkning, vore Haandværkere? O! Da havde vi som de vildeste Barbarer levet i Selskab med Skovens Dyr, uden Religion, uden Oplysning, uden Dannelse.» Det som både var den vise regjerings og de edle menneskers ønske derimot, var å fremme opplysningen, og at «Oplysningen maa fremme hans [dvs. menneskets] Lyksalighed». Derfor ble det arbeidet med skolevesenets forbedring, og derfor var ønsket å gi menigmann nyttige bøker i hende. «Blev han mere oplyst, da blev han os for klog til at lade sig forlokke, besvige, undertrykke.» Selv om Grøgaard satte pris på det han karakteriserte som de gamle norske dydene, nemlig ærlighet, troskap, «Tarvelighed og Vindskibelighed, gammel Sædelighed og Ærbarhed», måtte dette forenes med «ægte Oplysning» for mer og mer å «fortrænge nymodens Daarligheder». I denne saken argumenterte Grøgaard klart og konsist. Her er det pro og kontra, for og imot, uten reservasjoner. Innføringen av den nye salmeboken var et ledd i allmuens opplysning, slik at de kunne bli bedre mennesker. Det var også hensikten med skolebøkene.

Skoleforholdene i Kristiansand stift omkring 1800

Allmueskolen vokste fram som en del av kirken, og var lenge styrt av den. Sognepresten var den selvskrevne administrative og pedagogiske lederen.41 Stiftsdireksjonen med biskopen i spissen hadde det øverste tilsynet i det enkelte stift. Både i byene og på landet var skolegangen lagt opp som en forberedelse til konfirmasjonen. Helt fra 1736, da konfirmasjonen ble innført i Danmark-Norge, hadde den vært skolegangens egentlige hensikt og viktigste mål.42 I den første forordningen om en allmueskole i Danmark-Norge fra 1739 ble det understreket at skolen skulle være for alle og enhver, også de fattigste. Undervisningen skulle omfatte det som var nyttig og nødvendig for alle, underforstått: for å bli konfirmert. Det var klokkerens oppgave å «undervise alle Børn i hans Skoles anviiste District Fattige og Riige» og «ikke reflectere paa Forældrenes Tilstand og Formue».43 Slik var det selvsagt ikke i praksis, men likevel stod prinsippet fast: alle hadde krav på undervisning, og samtidig plikt til å følge den.

På begynnelsen av 1800-tallet var det en tydelig sammenheng mellom stand og skole. Men ikke bare var det slik. Etter opplysningstidens tankegang skulle det også være slik. Ikke hvem som helst gikk på latinskole eller borgerskole, og bare de privilegerte hadde anledning til å få privatundervisning. Da biskopen i Kristiansand stift, Peder Hansen, tok mål av seg til å bringe skolevesenet på fote i stiftet, var det en selvfølge at skolene måtte svare til de ulike samfunnsklassene.44

I første bind av Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Udbredelse i Christianssands Stift, som utkom i år 1800, publiserte biskop Peder Hansen to lengre kapitler om skolevesenet i Kristiansand by og stiftets vestre deler (nåværende Vest-Agder og Rogaland). Selv om det han skrev ikke direkte omhandlet Nedenes amt, der Grøgaard virket, har det relevans på to måter. For det første gir det en beskrivelse av skolevesenet på begynnelsen av 1800-tallet i områder som lå nær – og ikke var vesensforskjellige fra – Nedenes amt. Dessuten var Hans Jacob Grøgaard på linje med biskop Hansen i de fleste skolespørsmål, og også direkte påvirket av hans synspunkter.

Peder Hansen ville som biskop i Kristiansand stift (1798–1810) sette rasjonalismen og opplysningstidens kirkelige og pedagogiske ideer ut i livet.45 Men utgangspunktet var ikke videre oppløftende. Skolevesenet var under enhver kritikk, mente han. I de offentlige allmueskolene i Kristiansand by, inklusive fattigskolene, fantes bare få skolebøker, og disse var jevnt over slitte og ille tilredte. Barna forsømte ofte undervisningen, og de som møtte fram, var jevnt over dårlig kledt. I de overfylte klasserommene var luften dårlig. Ved den skolen som han anså som den beste, var bare én lærer satt til å undervise de 70 barna, «saa forskiellige de end vare af Alder og Fremgang». Han fant enkelte lærere som «skriver […] taalelig og regner godt». Andre var «fremmed for sit Kalds Natur og Fordring».46 Med dette som bakteppe skisserte han behovet for flere skoler, mer midler til lærebøker, høyere lærerlønninger og klær til de fattige barna, så vel som behovet for en skolekommisjon. Dessuten ville han skifte ut læreboken i religion, og få inn en som var grunnet på «Jesu egne og hans Apostlers Lærdomme […] i den saa kaldte Pontopidans Forklarings Sted».47 I tillegg til religionsundervisningen ville han ha undervisning i «Antropologie», staving og lesing (med både latinske og danske bokstaver), skriving og regning, naturlære og naturhistorie, geografi og statistikk, fedrelandets historie og sang. Men det var selvsagt forskjell på hva gutter og piker skulle lære. Og bare de pikene som skulle lære å lese, skulle møte til tredje time om ettermiddagen. De andre skulle oppholde seg på arbeidsstuen hele ettermiddagen.

«Westremolands Præstegaard» ca. 1822. Prospektet ble antakelig gitt som gave til Hans Jacob Grøgaard fra kjøpmann og skipsreder Steener Steenersen på Møglestu i forbindelse med Grøgaards avskjed som sogneprest i Vestre Moland våren 1823. Vi ser Severine Arentstine og Steener Steenersen – med ryggen til og promenerende på veien mot prestegården – sammen med deres treårige datter Margrethe Sophie. De to andre kvinnene i forgrunnen kan være Grøgaards døtre. I bakgrunnen – i hestevognen som også er på vei mot prestegården – sitter ekteparet Anne Marie og Hans Jacob Grøgaard, og bak kommer to gutter. Det kan være en av deres sønner, løpende, fulgt av en annen sønn, ridende. Prospektet er usignert, men er antakelig utført av «Tegnemester og Kiøbmand» i Arendal, Mogens Moe. (Lillesand by- og sjøfartsmuseum. Avfotografert av Helges Studio.)

Om biskopen hadde funnet skoleforholdene kritikkverdige i byen, var de ikke bedre på landet. Skoleholdernes lønn var for lav, og den viktigste fordelen de hadde, var fritak fra «Kongens Tieneste til Orlog eller ved Armeen», altså verneplikt. Best var forholdene på de stedene der prestene var skoleholdere. Men det var bare en liten del av undervisningen som prestene selv nådde over. Den spredte bosetningen og de lange avstandene gjorde skoleholdet besværlig. Der «gives for faa Skoleholdere til saa adspredt Almues Ungdom», argumenterte biskopen.48 Bedre ble ikke situasjonen av at foreldrene ofte var negative til at barna, særlig døtrene, fikk undervisning. Omgangsskolelærerne ble ikke vel mottatt.

Biskop Hansen mente at dugelige lærere spilte en nøkkelrolle. Men et stort problem var at lærerne ofte var «lidet dannede, uskikkede til deres Embede». Derfor burde de selv få undervisning. Hansen foreslo at prestene på de ulike stedene skulle plukke ut «de bedste Hoveder ved Confirmationen», og at disse skulle bli sendt til Kristiansand et halvt år for å få undervisning av en dugelig seminarist, vel å merke «ikke paa deres egen Bekostning». Så kunne de etterpå vende tilbake «med nytte for Land-Almuen».49 Selv hadde han gjort nettopp dette som et forsøk. På visitasen hadde han tilbudt skoleholderne et kortere undervisningsopplegg, «et Slags Seminarium […] til deres Embeds bedre Førelse», og hele 102 av dem hadde tatt imot tilbudet om et seks ukers opphold i Kristiansand.50 Hvor dårlig det stod til med en del av dem, kan illustreres ved at flere av dem verken kunne lese eller stave. Disse fikk privat kveldsundervisning. I 1801 ble dette prosjektet videreført ved at seks utvalgte prester i stiftet tok imot to «Bondegutter» hver for å utdanne dem til skolelærere. En av prestene var Hans Jacob Grøgaard, som da var residerende kapellan i Øyestad. I alt utdannet han tre lærere på denne måten.51 Enkelte ideer fikk altså biskopen realisert, selv om det meste var ugjort da han døde i 1810. Det viktigste med hans arbeid var kanskje at det bidro til en diskusjon om svakhetene i allmueskolen, en diskusjon som på lengre sikt skulle føre til bedre forhold.52 Men hvordan mente så Grøgaard at forholdene i omgangsskolen skulle forbedres?

«Børnene bør aldrig, men allermindst i Begyndelsen, læse Noget, som de ikke forstaae»

Grøgaard hadde, som biskop Hansen og andre av sine geistlige meningsfeller, planer for leseselskaper, allmuebiblioteker og bedre skolevesen. Disse planene satte han mye inn på å få realisert, både i Øyestad og senere i Vestre Moland.53 Men særlig hadde han ideer om hvordan man kunne gi ungdommen elementær undervisning i en prekær situasjon. I 1813 fikk han trykt en avhandling i Historisk-Philosophiske Samlinger, utgitt av Det Kongelige Selskab for Norges Vel.54 Avhandlingen var blitt skrevet mot slutten av hans tid som residerende kapellan i Øyestad, og den ble innsendt i 1811, det året han ble utnevnt til sogneprest i Vestre Moland. Den hadde tittelen «Omveien eller Forslag til Oplysningens Fremme i de Norges Egne, hvor faste Skoler ei kunne haves».55 Tittelen henspeilte på at når det ikke var mulig å gå den strake veien til opplysningens fremme, måtte man ta omveien. Slik beskrev han skolegangens besværligheter og problemer:

Naar man betenker […] at paa de fleste Steder Vinteren alene og de korte Vinterdage anvendes til Skolehold, at den Norske Bondes Børn tidlig maae gjøre Gavn, og Mange tidlig maae ud at tjene; at Gaardene og Pladsene ligge adspredte langt fra hverandre, at ikke alene mange Huusmænds og Strandsidderes, men ogsaa Gaardmænds Børn ikke sjeldent mangle tilstrækkelige Vinterklæder og Skoe, at Huusbonder, Klædemangel, Snefog, dyb Snee, farlige Iser, opsvolmede Elve, Stærkt Isveir, Regn, Storm o.s.v. hindre ofte Skolegangen, at mange Børn faae i et heelt Aar kun 4 til 6 Ugers Skole-Underviisning; naar man betænker, at Skoleværelset for det Meste er Bondens eneste varme Stue, hvor hans Familie gaar ud og ind, hvor der endog arbeides, larmes, snakkes, at Lærebøgerne have været Luthers Katechismus, Evangelii-Bogen, Kingos Psalmebog og Pontoppidans eller Saxtorfs Forklaring, at Børnerne strax faae den Troe, at hvad der staaer i Bøgerne, er Noget ubegribeligt, at Lære-Methoden, om den kan kaldes Methode, har været yderlig ussel, at Forældrene tildeels have Trang til Børnernes Hjælp snart til at vogte Qvæg, snart til at passe de mindre Børn, snart til Ærinder, at Mange ei skjøtte om, at deres Børn lære Noget, uden for netop at faae dem frem til Confirmationen […] og de Yngre komme aldeles raae og uden alle Begreber; naar i de fleste Kirker prækes kun hver 3die, og i mange kun hver 4de eller 5te Søndag, […] naar man betænker, at Katechisation i Kirken ikun om Sommeren kan have Sted […] naar man betænker alt dette og Mere: da vil man ei undres over, om man iblandt Norges Bondestand træffer Fordomme, Overtroe, Vankundighed, Usædelighed, Vildhed i Glæde og Barbarie, naar Lidenskaberne vaagne.56

Grøgaard tok altså som biskop Hansen utgangspunkt i det som han mente preget den norske skolehverdagen på begynnelsen av 1800-tallet: Dårlige undervisningslokaler, for få og for dårlige skolelærere, uforståelige bøker, lang skolevei, lange, kalde vintre og dårlige vinterklær, for kort tid til undervisning, og oppgaver som ble pålagt barna slik at de ikke kom til undervisningen i det hele tatt.

Men i «Omveien» var det ikke skolelærerne som stod i sentrum. Grøgaard skrev ikke om deres dannelse og heller ikke om forbedring av deres kår, slik som biskop Hansen hadde gjort. Det hørte til veien. Han erkjente at ungdommens undervisning i gode skoler og av dugelige lærere i tilstrekkelig lang tid unektelig ville være den korteste veien til allmuens opplysning. Samtidig forutsatte han at denne veien var uframkommelig. Han konstaterte nemlig at behovet for omgangsskolelærere utenom byene i Norge var rundt 1800, seks ganger større enn det reelle antallet, og at det var urealistisk, på kort sikt, å få utdannet tilstrekkelig antall lærere på lærerseminarene.57

I «Omveien» var det kvinnene han satset på, mødrene. Slik formulerte han seg: «[…] til Ungdommens Underviisning at indrette Elementar-Bøgerne saaledes, at Forældrene (især Mødrene gjør jeg Regning paa) kunde let veilede deres børn til Kundskaber og Tænksomhed».58 Men var det ikke slik at mange mødre selv ikke kunne lese, for ikke å si undervise? Og ville de? Disse retoriske innvendingene ble kontant avvist. Når omgangsskolelærerne vandret omkring på gårdene, skulle de nemlig også ha som en viktig oppgave å gi mødrene undervisning og veiledning. Her var alt å vinne, intet å tape.59

Grøgaard var pragmatiker. Hadde man ikke nok dugelige omgangsskolelærere, og lå forholdene ellers ikke til rette for at barna skulle få tilstrekkelig undervisning, fikk man ta til takke med det man hadde, nemlig mødrene. Det var de som hadde nærmest omgang med barna i det daglige. Samtidig som Grøgaard tydelig lot det skinne gjennom at han ikke så på dette som den ideelle løsningen, viste han også at han hadde tillit til mødrene.

På denne tiden var det et allment krav til hjemmene at barna skulle kunne lese når de begynte på skolen. Det var ikke uvanlig at denne undervisningen ble gitt av mødrene. Eldre søsken kunne også lære de yngre bokstavene, staving og å legge sammen. Det var også en forutsetning at hjemmene hjalp til med undervisningen i løpet av skoleårene. Uten hjelp fra hjemmene kunne det være vanskelig å slippe fram for presten til konfirmasjonen.60 Men forholdene lå ikke alltid så godt til rette. Én sak var at ikke alle foreldre kunne lese. Et annet forhold var at lærebøkene ikke var tilrettelagt for opplæring i hjemmet. Mange barn gikk dermed glipp av den viktige skoleforberedelsen og støtten i løpet av skoleårene.61

Grøgaards tanker var påvirket av den sveitsiske pedagogen Johann Heinrich Pestalozzi (1746–1827), «folkeskolens far», som igjen var sterkt påvirket av Rousseaus tanker om oppdragelse. Pestalozzis ideer var i pedagogisk henseende dessuten i slekt med filantropismen, men hvilte i motsetning til den ikke på et rasjonalistisk grunnlag.62 Men undervisningen, framgangsmåten, skulle likevel ikke være «den Pestalozziske», hevdet Grøgaard, ei heller «den Pontoppidanske». Erik Pontoppidans (1698–1764) katekismeforklaring, Sandhed til Gudfrygtighed fra 1737, var den mest brukte læreboken i den norske folkeskolen i nesten 150 år.63 Når Grøgaard avviste den rådende framgangsmåten, siktet han hovedsakelig til at undervisningen ikke skulle være preget av pugging og oppramsing uten forståelse. Men viktigst av alt var lærebøkene. De måtte altså innrettes slik at de var anvendelige selv når skolelæreren ikke var til stede, og slik at mødrene kunne benytte dem i undervisningen.

Uansett hvor dyktige lærere man hadde, var nemlig de elementære lærebøkene «de fornemste Lærere». Og disse bøkene skulle være slike som de unge «altid kunne have i Nærheden, som de hver Dag kunne tye hen til», selv om de manglet klær og sko, selv om det var storm, snø og regn, og selv om de utførte andre arbeidsoppgaver som å vokte kveg. Men lærebøker som passet under slike forhold på landet i Norge, de manglet, hevdet Grøgaard. Han ønsket seg tre bøker: En abc, en lesebok og en lærebok i religion. Disse skulle utgjøre en sammenhengende helhet, slik at den ene bygde på den andre. Derfor burde de bli utarbeidet av én og samme person.64 Og for alle de tre antok han følgende grunnsetning: «Børnene bør aldrig, men allermindst i Begyndelsen, læse Noget, som de ikke forstaae.»65

Alle barn bør eie en abc og stavebok, argumenterte han. Den burde ikke inneholde abstrakte begreper, men derimot ord og enkle setninger som den norske bondekone lett kunne finne anledning til å samtale med sitt barn om. For å lette bruken, burde boken også inneholde en kort veiledning.

«Tænd Lyset, og Mørket svinder af sig selv»

På denne tiden var det et rådende syn at Bibelen kunne vanæres ved å bli gjenfortalt med andre og enklere ord. Men dette synet var ikke Grøgaards. Når det gjaldt leseboken, så han nemlig ingen grunn til at fortellingene der ikke kunne tas fra Bibelen. Han var overbevist om at en og annen skjev tanke, en og annen feilslutning og noen uriktige begreper blandet med de riktige, var bedre enn ingen.66 Nettopp ved å ta fortellinger fra Bibelen til den første undervisningen, kunne den bli en umiddelbar forberedelse til den egentlige religionsundervisningen som kom senere.

Siste skritt var religionslæreboken. Den burde også gjøres så forståelig at «den ikke kan andet end forstaaes af enhver sund Menneskeforstand». De som oppramser, hevdet Grøgaard, forvirres av det, mens de som tenker, finner lettelse for hukommelsen. «Tænd Lyset, og Mørket svinder af sig selv», proklamerte han.67

Grøgaards pedagogiske ideer var bygd på lang erfaring – som prest og som far. «Jeg veed det af Erfarenhed», skrev han i «Omveien», «at det er Skjels Vellyst, at undervise gode og lærvillige Børn, helst egne, naar man kun har nogenlunde Greb derpaa; at deres glade Smiil er en sød Belønning, naar det lykkedes [sic], at gjøre dem en vigtig Sandhed indlysende […]».68 Å pløye gjennom den gamle abc’en og terpe Pontoppidans forklaring, hadde han ingen sans for.

Men det kan ikke bare ha vært de lokale forholdene og de private erfaringene som hadde inspirert Grøgaard. Også kunnskaper tilegnet i løpet av studietiden i København først på 1780-tallet og året som hjelpeprest på Sjælland 1796–97, må ha dannet grunnlag for hans egne pedagogiske tanker. Ideer som var rådende i Danmark på den tiden, og som i stor grad var blitt importert fra Tyskland, skinner nemlig klart igjennom i Grøgaards egen pedagogikk.

I «Omveien» hadde Grøgaard foreslått at Det Kongelige Selskab for Norges Vel kunne oppmuntre til utarbeidelsen av de tre elementærbøkene ved å sette av en anselig sum penger til belønning av det beste forslaget. Noe konkret resultat kom imidlertid ikke ut av dette. Grøgaard gikk da selv i gang med å utarbeide lærebøkene. Hvordan manifesterte hans pedagogiske ideer seg i lærebøkene? Og hvordan ble de mottatt?

Grøgaard og frue. Papirklippet viser Anne Marie og Hans Jacob Grøgaard ved tebordet. Fruen strikker mens sognepresten røker sin langpipe. Papirklipp i Schnitler: Eidsvoll 1814, s. 245.

«Fornøielig uden Skjenden, Hug og Slag»

I 1815, to år etter at «Omveien» var blitt trykt, kom Grøgaards ABC ut, en bok på 32 små sider, trykt hos Th. Bachruds Enke i Kristiansand.69 Grøgaards ABC var ikke den første som utkom i Norge. Så tidlig som i 1770 hadde lærer ved Ila skole, Christian Schultz, publisert en abc, visstnok den første som var blitt trykt i Norge.70 Men det var Grøgaards som for ettertiden skulle bli stående som prototypen på en opplysnings-abc.71 Fram til 1872 kom den i en rekke nye opplag og utgaver.

I forordet heter det at «Børns Underviisning bør begyndes med det letteste og forstaaeligste. Man gjør tvertimod, naar man lader dem begynde med Religionens høieste Lærdomme. Børn bør ikke begynde med at læse andet, end hvad de kunne tænke noget ved.» Og så videre: «Underviisningen bør være fornøielig uden Skjenden, Hug og Slag.»72 Her satte Grøgaard sine ideer fra «Omveien» ut i praksis. Disse kan igjen koples direkte til de rådende pedagogiske ideer i Danmark på slutten av 1700-tallet, og ikke minst Rochows Børnevennen og Thomas Rasmussens ABC. Her var det ut med tukt og tankeløshet og inn med fornøyelse og forståelse.

I starten ble Grøgaards abc møtt med motstand. «Over denne uskyldige lille Bog opstod der i Førstningen et Ramaskrig i Bygderne», konstaterte biskop Neumann i minneskriftet. Det var særlig abc’ens verdslige innhold det ble reagert på. Til da hadde alle abc’er i Norge hatt et rent religiøst innhold, og allmuens mening var at en slik bok hørte til de hellige bøker som ga barna den første kristendomsopplæringen. I Grøgaards abc derimot, var nesten alle abstrakte begreper utelatt. Den hadde enkle setninger som «den Norske Bondekone forstod selv at tale over med sit Barn», som biskop Neumann formulerte det.73 En gang, ble det fortalt, hadde en «ellers agtværdig Mand» kommet til Grøgaard og spurt: «Men, kjære Fa’r, hvad er det for en Bog, I har givet os til vore Børn? Der staar jo ikke et Gudsord i den!» Da hadde Grøgaard svart at der heller ikke skulle stå et gudsord i den, og så hadde mannen gått beroliget bort.74 Boken ble i økende grad tatt i bruk utover på 1800-tallet, og ble også i det store og hele godt mottatt etter hvert. Men samtidig ble den gamle katekisme-abc’en benyttet, side om side med den nye.75

Læsebog for Børn, især i Omgangsskoledistrikterne ble fullført i 1815, året etter at Grøgaard hadde vært utsending til Eidsvoll. Den utkom i Kristiania i 1816. Tredje opplag, Læsebog for Børn, en Forberedelse til Religionsunderviisningen, især i Norges Omgangsskoledistrikter, var en rettet og utvidet utgave. Den utkom i Bergen i 1824, året etter at Grøgaard hadde flyttet dit.76 Etter 13 opplag fram til 1850 kom boken i omarbeidet skikkelse ved prost Jørgensen i ytterligere sju opplag, det siste i 1869.

Boken hadde motto fra Apostelgjerningene 8, 30: «Forstaaer du og det, som du læser?» Alt må ta hensyn til forståeligheten, skrev han i forordet, og videre: «Sproget maatte nedstemmes, thi man maa nedstige til den, man vil opløfte.»77 Grøgaards lesebok, som i den senere utgaven var på 168 sider, var ett av allmueskolens mest sentrale læremidler i tiårene før P. A. Jensens lesebok kom i 1863. Lenge stod den også sentralt ved seminarene.78 «Der er vel neppe […] i den hele pædagogiske Literatur et Skrift, der med Hensyn til sin Indretning, sin indvortes Oeconomie, overgaar det», skrev biskop Neumann i 1836.

Boken åpner med «Nogle vigtige Begrebers Forklaring», går videre til historier fra Det gamle og nye testamentet, derfra til et kapittel om kristendommens skjebne, «samt om Mahomed og Odin», så kommer noen ords likheter og forskjeller, noen bokstavers uttale, religionsspørsmål for begynnere og til slutt registre. Sonja Hagemann finner at Grøgaard gjenfortalte bibelhistorien i et godt og klart språk med korte setninger. Ved å «slå an en barnlig tone» var han forut for sin tid. Men samtidig som han bestrebet seg på å gjøre fortellingene forståelige for de små, fortsetter hun, fortiet han det som han ikke syntes passet for barn. I forklaringen til ordet «forføre» (i forbindelse med historien fra Bibelen om Potifars hustru og Josef) står for eksempel: «At forføre er at lokke eller true Nogen til Synd. Utroskab kaldes det, at En ikke er ærlig, ikke gjør sin Pligt, ikke holder det Løfte som han bør holde.» «De små bønderbørn er neppe blitt klokere av disse forklaringene», kommenterer Sonja Hagemann.79

Lenge ble leseboken forbigått i taushet. Men noen år etter utgivelsen, i 1834, kom en anonym, relativt omfattende og svært rosende omtale i Morgenbladet.80 Forfatteren, som ikke personlig kjente Grøgaard, men som hadde vært lærer og prest i over 25 år, både i byen og på landet, hadde selv erfart at det ikke stod «mere end maadeligt til» med allmueskolevesenet på landet. Med denne omtalen, som også refererte til «Omveien», var målet å bidra til skriftets (dvs. lesebokens) «større Udbredelse og almindeligere erkjendelser af dets Værd».

Biskop Neumann karakteriserte Grøgaards lesebok som et pedagogisk mesterverk. Han hadde på visitaser gjennom 14 år selv erfart de framskritt som boken hadde ført til «i forstandig Læsning og Begrebers rigtige Opfattelse». Av middelmådige skoleholdere hadde han sett dugelige framstå, og den gamle tankeløse oppramsingen var for det meste forsvunnet, påpekte han i 1836.81 Også den senere biografen Thrap roser «Bogens udmærkede Egenskaber», men påpeker samtidig det forunderlige i at boken, som bar «Mærker af den rationalistiske Tid», fikk så stor utbredelse i en tid da rasjonalismen snart var et tilbakelagt stadium.82 Sonja Hagemann trekker fram det sosiale syn som lå bak Grøgaards bestrebelser, det at han forsøkte å trekke allmuens barn med og gi dem rett til å utvikle sine evner og erverve kunnskaper, og det at han ikke så «bønderbørnene» som en underordnet gruppe. Det var først og fremst Henrik Wergeland som videreførte Grøgaards linje, og før dette synet slo igjennom, kunne det ikke bli snakk om noe virkelig publikum for barnelitteratur i Norge, konstaterer hun.83

Med abc’en og leseboken hadde Grøgaard satt sin egen plan fra «Omveien» ut i livet – men ikke hele. Fremdeles manglet en religionslærebok. «Men – Lærebogen – blev ude!», konstaterer biskop Neumann. 84 Læreboken, trinn tre i hans egen plan, fikk han aldri utgitt, til tross for at han selv hadde proklamert at de tre bøkene helst burde skrives av én og samme person. Men et manuskript fikk han likevel utarbeidet. Slottsprest Pavels, som besøkte Vestre Moland prestegård på reise fra Kristiansand til Kristiania i juni 1812, skrev i sin dagbok at Grøgaard da hadde vist ham et utkast til denne religionslæreboken:

Grøgaard viste mig, inden jeg reiste, et Udkast til en Religionslærebog, han har udarbeidet, egentlig for sine Børn, men tænker dog nok og at meddele Publicum den. Jeg meddelte ham et Par Indvendinger, men maatte iøvrigt billige hans Plan.85

Grøgaards ABC kom første gang ut i 1815, og siden i mange nye opplag, etter hvert «Forøget og tildeels omarbeidet». Nasjonalbiblioteket.

Grøgaards Læsebog for Børn, som utkom for første gang i 1816, ble senere omarbeidet av prost K. Jørgensen. Den kom også i mange nye opplag. Eksemplar i privat eie.

Nærmere tre år senere arbeidet han fremdeles med denne boken. Til Jacob Aall skrev han i mars 1815: «Jeg arbeider nu paa en Religions Lærebog [..]». I et brev til Aall i mai samme år nevnte han både abc’en og leseboken, og at han «har ogsaa nu en Lærebog ferdig».86 Men manuskriptet med tittelen «Christelig Religionslære», som han brukte i undervisningen av sine egne barn, er sannsynligvis gått tapt.87

Var det slik biskop Neumann antydet, at «Beskedenhed, eller Frygtagtighed for det Ansvarsfulde i dette Foretagende» avholdt ham fra å utgi religionslæreboken?88 Eller manglet han siden tid og krefter til å gjennomarbeide manuskriptet? Muligens mistet han etter hvert mye av den kraft, kreativitet og det pågangsmot som hadde preget ham i tiden som prest i Øyestad og de første årene som sogneprest i Vestre Moland, da han stod på høyden av sin karriere. Det var definitivt årene fra rundt 1800, til han som 50-åring deltok i riksforsamlingen på Eidsvoll og like etter fikk utgitt sine to skolebøker, som var hans beste og mest kreative. Biografen Thrap skriver at det var «triste Tider» for Grøgaard i tiden etter 1814, og at «Familje-Ulykke bidrog til at svække hans Arbejdskraft». Sønnen Frederik Christian Holberg som var født i 1804, led av epilepsi og døde allerede i 1816, og ifølge en gårdbruker i Vestre Moland, Jacob Knudsen Kornbrekke, var Grøgaard preget av «græmmende Næringssorg i et lidet Kald med 9 uforsørgede Børn».89 Først flere år senere, i Bergen i 1829, fikk han trykt og utgitt en annen lesebok, nemlig den lille Lommebog for gode Børn med salmer, moralske fortellinger og bibelske tankespråk.90

Som pedagog og lærebokforfatter er Grøgaard blitt høyt vurdert i ettertid. I boken Barnelitteratur i Norge inntil 1850 fra 1965 skriver Sonja Hagemann: «Så stor betydning fikk disse bøkene for utbyggingen av almueskolen i Norge, at de ble et virkelig ledd i arbeidet for dannelsen av den nye stat.»91 Dette var de første bøker for barn som virkelig gikk inn i hjemmene, fortsetter hun. Pedagogen Kjellfrid Bjarvin karakteriserer abc’en som «uten tvil en av de mest banebrytende abc-bøkene i landet».92

Konklusjon

Hans Jacob Grøgaard var ikke bare skolebokforfatter, men – som nevnt innledningsvis – også opplysningsprest og eidsvollsmann. Han er verd å minnes for sin innsats på alle disse tre områdene. Hvordan kan vi, totalt sett, vurdere ham? En øyenvitneskildring kan gi oss et visst inntrykk. Slottsprest Claus Pavels noterte i dagboken 4. juni 1812, etter å ha overnattet hos Grøgaard på Vestre Moland prestegård: «Vi havde aldrig seet hinanden før», skrev han, «men havde ikke været sammen en halv Time, førend vi, ved vore mange Berøringspunkter, alt vare meget gode gamle Venner. Han er en av Norges særdeles oplyste og dannede Religionslærere, en Mand, som man virkelig lykønsker sig med at komme i Bekjendtskab.»93

Hans Jacob Grøgaard ble kjent med opplysningsteologien under sine studier på Københavns universitet i begynnelsen av 1780-årene. I løpet av disse årene, og sannsynligvis da han var hjelpeprest på Sjælland 1796–97, fikk han også innsikt i og kunnskaper om dansk skoleutvikling og pedagogikk. Disse ideene brakte han med seg til hjemlandet, og prøvde dem ut i praksis. Med sin abc og lesebok satte han tydelige spor etter seg.

Kilder og litteratur

Botten-Hansen, Paul 1856–60: Eidsvold-galleri: med en kortfattet Eidsvoldshistorie og biographier. Christiania: Jac. Dybwad.

Bull, Ida 2013: Kunnskap – hver etter sin stand og sitt kjønn. Utdanning i norske byer på 1700-tallet. Trondheim: Akademika forlag.

Collett, John Peter og Ernst Bjerke (red.), Anne Vaalund (billedred.) 2009: Vekst gjennom kunnskap. Det Kongelige Selskap for Norges Vel 1809–1814. Ved 200-årsjubileet. Oslo: Det kongelige selskap for Norges vel.

Dahl, Olav 1972: Hans Jacob Grøgaard (1764–1836). Aust-Agder-Ark. Årbok 1963 og 1964 for Aust-Agder-Museet, Aust-Agder-Arkivet og Aust-Agder museums- og arkivlag. Utgitt ved Fylkesarkivaren i Aust-Agder.

Dokka, Hans-Jørgen 1967: Fra allmueskole til folkeskole. Studier i den norske folkeskoles historie i det 19. århundre. Oslo: Universitetsforlaget.

Daae, Ludvig 1889: Claus Pavels’s Dagbøger for Aarene 1812–1813. Udgivne for den norske historiske Forening af Dr. Ludvig Daae. Kristiania: Grøndahl & Søns Bogtrykkeri.

Elstad, Hallgeir og Per Halse 2002: Illustrert norsk kristendomshistorie. Bergen: Fagbokforlaget.

Fet, Jostein 1995: Lesande bønder. Litterær kultur i norske allmugesamfunn før 1840. Oslo: Universitetsforlaget.

Grøgaard, Hans Jacob 1803 I. Om utidig Paaholdenhed paa det Gamle. En Prædiken paa Trinitatis, Søndag 1803 af H.J. Grøgaard. Residerende Capellan til Øyestad. København.

Grøgaard, Hans Jacob 1803 II. Anecdoter meddeelt af Hr. J. Grøgaard, residerende Capellan til Øiestad. I: Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Udbredelse i Christianssands Stift. 2det Bind. Kiøbenhavn: 351–389.

Grøgaard, Hans Jacob 1813: Omveien eller Forslag til Oplysningens Fremme i de Norges Egne, hvor faste Skoler ei kunne haves. I: Historisk-Philosophiske Samlinger. Udgivne af Det kongelige Selskab for Norges Vel. Christiania: Det kongelige Selskab for Norges Vel: 115–176.

Grøgaard, Hans Jacob 1815: ABC af H.J. Grøgaard. Sognepræst til Vestremoland. Christiansand: Trykt hos H. Th. Bachruds Enke.

Grøgaard, Hans Jacob 1823: Tre Prædikener, nemlig: Afskedsprædikener i Vestremolands og Høvaag Kirker, og Tiltrædelsesprædiken i Bergens Nykirke. Bergen: Chr. Dahl A.S.

Grøgaard, Hans Jacob 1829: Lommebog for gode Børn. Bergen. [Nasjonalbiblioteket NS471 (Norske småtrykk) 8°.]

Grøgaard, Hans Jacob 1843: Læsebog for Børn, en Forberedelse til Religionsunderviisningen, især i Norges Omgangsskoledistrikter af afg. Hans Jacob Grøgaard, Sognepræst til Nykirken i Bergen, og geistl. Medlem af Wasaordenen. Christiania: Frands D. Beyers Forlag.

Hagemann, Sonja 1965: Barnelitteratur i Norge inntil 1850. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).

Hansen, Peder 1800: Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Udbredelse i Christianssands Stift. 1ste Bind. Kiøbenhavn.

Helgheim, Johannes J. 1980: Allmugeskolen paa bygdene. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).

Helgheim, Johannes J. 1981: Allmugeskolen i byane. Oslo-Bergen-Tromsø: Universitetsforlaget.

Johnsen, Berit Eide 2014: Hans Jacob Grøgaard. Prest, pedagog og politiker. I Terje Ellefsen (red.) Det var en gang. Årsskrift nr 14 2014–2015. Lillesand: Vestre Moland og Lillesand Historielag.

Johnsen, Berit Eide 2015: «Mit Votum var Nej». Sogneprest Hans Jacob Grøgaard – en motstrøms politiker på Eidsvoll. I Bjørg Seland (red.) Selvstendighet og nasjonsbygging 1814–2014. Oslo: Cappelen Damm: 75–113.

Larsen, Christian, Erik Nørr og Pernille Sonne 2013: Da skolen tog form 1780–1850. Dansk skolehistorie. Aarhus: Aarhus Universitetsforlag.

Neumann, Jacob 1836: Hans Jacob Grøgaard. Et Mindeskrift. Bergen.

Norsk biografisk leksikon, oppslagsord «Hans Jacob Grøgaard». http://nbl.snl.no/Hans_Jacob_Gr%C3%B8gaard Lastet ned 24.01. 2017.

Oftestad, Bernt T., Tarald Rasmussen og Jan Schumacher 2005: Norsk kirkehistorie. Oslo: Universitetsforlaget.

Sagen, Lyder 1836: Hans Jacob Grøgaard, Sognepræst og Ridder. Harmonisternes Sang ved deres ældste Medbroders, pastor Grøgaards Jordefærd Den 5te April 1836. Confirmandernes Sang ved Sognepræst Grøgaards Jordefærd Den 5te April 1836. Bergen: Trykt hos Chr. Dahl A.S.

Skjelbred, Dagrun 1999: «… de umistelige Bøger». En studie av den tidlige norske abc-tradisjonen. Avhandling for den filosofiske doktorgraden, Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo. Oslo: Unipub forlag.

Thrap, Daniel 1884: Bidrag til den norske Kirkes Historie i det nittende Aarhundrede: biografiske Skildringer. Kristiania: Steen, 1884–1890 ([Saml. 1]: – , 1884): s. 178–221, Hans Jacob Grøgaard.

Aall, Jacob 1815: Korrespondanse mellom Jacob Aall og Hans Jacob Grøgaard, arkiv PA-0015 Andreas Faye, serie Fh, eske nr. 29A, mappe nr. 9 merket «Breve fra præsten Grøgaard til Jac. Aall», brev datert 10.03.1815 og 12.05.1815, digitalisert: http://arkivverket.no/URN:db_read/db/43567/3 Lastet ned 3.03. 2014.

1Se Johnsen 2014 og 2015.
2Jeg skylder de to som ga anonyme fagfellevurderinger stor takk. Særlig var innspill om dansk pedagogikk og skoleutvikling – og tysk påvirkning av denne – nyttig.
3De viktigste er Neumann 1836, Botten-Hansen 1856–60 og Thrap 1884.
4Grøgaard 1803 I, 1803 II, 1813, 1815, 1823, 1829 og 1843.
5Grøgaard 1813. Om Det Kongelige Selskap for Norges Vel, se Collett og Bjerke 2009.
6Larsen et al. 2013.
7Hansen 1800.
8Hagemann 1965.
9Skjelbred 1999.
10Biografiske opplysninger bygger på Neumann 1836; Botten-Hansen 1856–60; og Thrap 1884.
11Johannes Grøgaard ble som ung lærer, antagelig i Kragerø, far til tvillinger. Utdrag av brev fra Camilla Müller til rektor Hans Jacob Hammer, u.å. Brevsamling og familieopptegnelser angående familiene Hammer og Grøgaard (Karen Braarvig). Privatarkiv v/ Jens Braarvig.
12Neumann 1836, s. 4.
13Neumann 1836, s. 5. «de frivillige Harmonisters Akademie» var stiftet av rektor ved Bergens Latinskole 1756–81, Boalth. Senere fikk det navnet «Det harmoniske Selskap» eller «Harmonien».
14Neumann 1836, s. 6.
15Også kalt Anna Maria og Anna Marie Krog (1772–1851). Thrap 1884, s. 184; Botten-Hansen 1856–60, s. 53.
16Ni av Grøgaards barn, tre sønner og seks døtre, vokste opp, mens to døde som barn. Sønnene var Johannes (1798–1878), kjøpmann og konsul, Lillesand, Troels Christian Krog (1800–46), lensmann, utvandret til Texas, Christian Erhard (også skrevet Edvard, oppkalt etter lensgreve Christian Erhard Holstein-Ledreborg) (1804–16) og Frederik Christian Holberg (1817–46), handelsmann. Døtrene var Anne Johanne (1793–1804), Helene Sophie (1795–1882), gift med kjøpmann Lars Hammer, Lillesand, Anne Maria (f. 1802), gift med malermester Hans G. Müller, Bergen, Anne Johanne (1807–78), kalt Hanna, gift med presten Laurentius Koren, Halden, Antonette Margrethe Helene (1809–84), ugift, Vilhelmine Fredrikke (1812–49) og den yngste, Charlotte Lovise Amalie (1814–97), gift med kjøpmann Johan Fredrik Vilhelm Krog, Flekkefjord. Botten-Hansen 1856–60, s. 62. Familieskjema for Hans Jacob Grøgaard http://www.hemneslekt.net/familygroup.php?familyID=F32024&tree=Hemne Lastet ned 14.04. 2014.
17Johnsen 2014, s. 65–66.
18I 11 av de 14 årene i Øyestad var han også forlikskommissær.
19Sagen 1836.
20Hans Jacob Grøgaard, http://nbl.snl.no/Hans_Jacob_Gr%C3%B8gaard Lastet ned 24.01. 2017.
21Neumann 1836, s. 27.
22Grøgaard 1803 II.
23Dahl 1972, s. 102.
24Johnsen 2015.
25Oftestad, Rasmussen og Schumacher 2005, s. 171–72.
26Elstad og Halse 2002, s. 133.
27Larsen et al. 2013, s. 57–61.
28Larsen et al. 2013, s. 62.
29Larsen et al. 2013, s. 69 ff; 76 og flere steder. Arbeidet til den store skolekommisjonen munnet ut i en omfattende skolelovgivning i 1814. Om landboreformene, se http://danmarkshistorien.dk/leksikon-og-kilder/vis/materiale/landboreformer/ Lastet ned 8.02.17.
30Larsen et al. 2013, s. 76, 156, 325.
31Ifølge erindringene til Hans Jacob Grøgaard datter, Anne Marie Müller, skal lensgreve Christian Erhard Holstein-Ledreborg to ganger ha besøkt Grøgaard mens han var prest i Øyestad og én gang mens han var sogneprest i Vestre Moland. De brevvekslet også, men brevene er sannsynligvis ikke bevart. Brevsamling og familieopptegnelser angående familiene Hammer og Grøgaard (Karen Braarvig). Privatarkiv v/ Jens Braarvig.
32Hans Jacob Grøgaard, http://nbl.snl.no/Hans_Jacob_Gr%C3%B8gaard Lastet ned 24.01.2017.
33Neumann 1836, s. 11.
34Thrap 1884, s. 188.
35Peder Hansen var dansk-norsk teolog. Han kom som skomakersønn fra beskjedne kår, studerte i Halle under opplysningsteologen J. S. Semler, ble 1780 titulær professor og tok 1793 en teologisk doktorgrad i Halle. I 1798 ble han biskop i Kristiansand og virket her for opplysningstidens kirkelige og pedagogiske ideer, holdt lærerkurser og stiftet leseselskaper. https://nbl.snl.no/Peder_Hansen Lastet ned 24.01.2017; Neumann 1836, s. 11.
36Oftestad, Rasmussen og Schumacher 2005, s. 182; Elstad og Halse 2002, s. 122–23. Perioden 1730–1746 (da Christian 6. regjerte) er blitt kalt statspietismens periode i Danmark-Norge. Et hovedmål var å gjennomføre en pietistisk farget kristen opplæring av folket, med konfirmasjon (fra 1736) og obligatorisk skole (1739/1741).
37Elstad og Halse 2002, s. 132.
38Grøgaard 1803 I; Neumann 1836, s. 12–13.
39Grøgaard 1803 I, s. IV–V.
40Her og følgende sitater: Grøgaard 1803 I, s. 8–29.
41Helgheim 1980, s. 265.
42Helgheim 1980: 26; Helgheim 1981, s. 22.
43Dokka 1967, s. 13.
44Dokka 1967, s. 15.
45Thrap 1884: 188. Peder Hansen var biskop i Kristiansand stift fra 1798 til sin død i 1810, og hadde blitt påvirket av rasjonalismen og opplysningstidens kirkelige og pedagogiske ideer under sine studier i det religiøse senteret Halle i Tyskland på slutten av 1700-tallet.
46Hansen 1800, s. 7–8.
47Hansen 1800, s. 35.
48Hansen 1800, s. 56 og 59.
49Hansen 1800, s. 60.
50Hansen 1800, s. 63–64. Til det seks ukers seminaret i Kristiansand kom lærere fra hele kyststrekningen fra Søgne og vestover til Rogaland.
51Thrap 1884, s. 190.
52Helgheim 1980, s. 48 ff.
53Neumann 1836, s. 13. Grøgaard 1813, s. 160, om leseselskaper og allmuebiblioteker.
54Grøgaard 1813. Grøgaards avhandling var svar på spørsmålet som ble stilt som prisoppgave av Det Kongelige Selskap for Norges Vel i 1811: «Hvori bør Almuens Ungdom undervises i Skolerne saavel i Byerne som paa Landet?». Dokka 1967, s. 6.
55Daae 1889, s. 64. Avhandlingen «Omveien» ble trykt i skriftserien uforandret, altså slik den kom fra Grøgaards hånd, og uten noter, men med et tillegg av Det Kongelige Selskab for Norges Vels 3die Classe. Pavels skriver i sin dagbok: «I Classesamlingen [i Det Kongelige Selskab for Norges Vel] besluttedes, at Grøgaards Afhandling skulde trykkes uforandret og uden Noter, men at Biskoppen skulde gjøre et Tillæg, hvori han (baade mod Grøgaard og mig) vilde paastaae Præsternes Duelighed og Forpligtelse til at danne Skolelærere. Det er nu Mandens [dvs. biskopens] Kjephest.» Dette «Efterskrift af Selskabets 3die Classe» ble trykt i Grøgaard 1813, s. 173–76. Hovedbudskapet er et forsvar for det eksisterende omgangsskolevesenet, og at man ikke kunne trekke den slutning av Grøgaards opptelling av vanskeligheter, «at hiint Skolevæsen næsten er unyttigt, og denne Dannelse næsten umulig».
56Grøgaard 1813, s. 126–27.
57Grøgaard 1813, s. 122 og 129.
58Grøgaard 1813, s. 131.
59Grøgaard 1813, s. 161 og 171–72. I «Tillæg» imøtegår han innvendinger mot at mødrene er til å stole på i undervisningen.
60Fet 1995, s. 35 og 41 finner at «lesekunne» var utbredt på Sunnmøre midt på 1700-tallet, og at mange barn under sju år da kunne lese. Han tar det som «eit vitnemål om at foreldra kjende ansvar for at ungane lærte å lese, anten det skjedde heime eller i skulen». Han understreker viktigheten av foreldrenes undervisning i hjemmet, og viser også til eksempler på at søsken og andre familiemedlemmer ga leseopplæring der.
61Helgheim 1980, s. 182.
62Johann Heinrich Pestalozzi understreket at grunnlaget for all undervisning må være anskuelse, sakkunnskap, en rett forståelse av kunnskapsmeddelelsen og stimulering av barnas evne og trang til selvvirksomhet og selvopplevelse. En annen grunnleggende tanke hos Pestalozzi var at alle, uansett stand og stilling, har det samme menneskeverd, og han stilte følgelig krav om skolegang for alle barn, fattige som rike. http://snl.no/Johann_Heinrich_Pestalozzi Lastet ned 21.02. 2014. Om Pestalozzi i dansk skolehistorie, se Larsen et al. 2013, s. 63–67.
63Oftestad et al. 2005, s. 160; Helgheim 1980, s. 227. Erik Pontoppidan var dansk pietistisk teolog. Ved innføringen av konfirmasjonen i 1736 fikk Pontoppidan i oppdrag å utarbeide katekismeforklaring og salmebok. http://snl.no/Erik_Pontoppidan/teolog Lastet ned 21.02. 2014.
64Grøgaard 1813, s. 167.
65Grøgaard 1813, s. 132.
66Grøgaard 1813, s. 162.
67Grøgaard 1813, s. 138–140.
68Grøgaard 1813, s. 163. Her bruker Grøgaard det latinske: Quem Jupiter odit, præceptorem facit (Jupiter hater det som læreren gjør).
69For en grundig analyse av denne abc’en, se Skjelbred 1999. Bachrud var haugianer.
70Bull 2013, s. 50.
71Hagemann 1965, s. 56 ff nevner flere abc- og lesebokforfattere i Norge i opplysningstiden før Grøgaard: Willum Stephanson (1762–1816): Lommebog for Børn (1798, nye opplag 1801 og 1807), Svend Christopher Stenersen (1771–1804): Moralske Fortællinger, En Læsebog for Børn, samlet og udgivet af S.C. Stenersen (1803), Erik Andreas Colban (1760–1828): Læsebog for Begyndere (1796), Jens Zetlitz (1761–1821): Læsebog for fremvoxende Bønder-Børn, med religiøst innhold (trykt i Peder Hansens Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Udbredelse i Christianssands Stift, København 1800), Simon Kildal (1761–1822): Øvelse-Bog til Bogstav-Kjendskap […] (København, 2. opplag 1804). «Det menn som E.A. Colban, Jens Zetlitz og Simon Kildal gjorde for å skaffe barn leseøvingsbøker som lå innenfor de smås fatteevne, er antakelig glemt. Som foregangsmann på dette området er […] H.J. Grøgaard blitt stående.» Hagemann 1965, s. 78.
72Grøgaard 1815, s. 2. Fortale. Se også Skjelbred 1999, s. 243 ff.
73Neumann 1836, s. 14.
74Botten-Hansen 1856–60, s. 58.
75Thrap 1884, s. 195; Hagemann 1965, s. 79.
761843-utgaven av Læsebog for Børn ligger til grunn for denne studien.
77Grøgaard 1843, s. 6 «Anmærkninger».
78Hans Jacob Grøgaard, http://nbl.snl.no/Hans_Jacob_Gr%C3%B8gaard Lastet ned 24.01. 2017.
79Hagemann 1965, s. 80.
80«Læsebog for Børn». Anmeldelse i Morgenbladet, ukjent forfatter, 1834 no. 71.
81Neumann 1836, s. 18.
82Thrap 1884, s. 196.
83Hagemann 1965, s. 81.
84Neumann 1836, s. 19.
85Daae 1889, s. 46.
86Aall 1815.
87Neumann 1836, s. 20. Manuskriptet utgjorde 93 sider med til sammen 13 kapitler og 643 korte paragrafer eller enkle setninger. De to hovedavdelingene var gudskunnskap og gudsdyrkelse. Her framstilte han hele det kristelige religionssystem, dogmatikk og etikk. Thrap 1884, s. 197 skriver at «Manuskriptet […] er rimeligvis forsvundet».
88Neumann 1836, s. 19.
89Thrap 1884, s. 204 med referanse til gårdbruker Kornbrække.
90Grøgaard 1829.
91Hagemann 1965, s. 78.
92Bjarvin 1950, s. 51 etter Skjelbred 1999, s. 243.
93Daae 1889, s. 45.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon