I anledning Tråante2017 – hundreårsjubileet for samenes første landsmøte – har to av Trondheims største museer, Sverresborg Trøndelag Folkemuseum og NTNU Vitenskapsmuseet, begge invitert til utstillinger om samisk kultur og historie. Med et kritisk blikk på tidligere formidling og forskning, åpner begge institusjoner de besøkendes øyne for en kultur som har eksistert parallelt med majoritetskulturen i århundrer, men som gjennomgående har vært neglisjert og i liten grad tatt på alvor, og som også har vært utsatt for aktiv nedvurdering og undertrykking.

Folkemuseets utstilling Duedtie/Duodji/Duodje løfter fram samiske håndverkstradisjoner. Utstillingen er satt sammen av tre enkeltutstillinger. To av dem, Made in Sápmi og Modern Classics, er innlånt fra henholdsvis Ájtte Svenskt Fjäll- och Samemuseum og svenske Sameslöjdstiftelsen Sámi Duodji i Jokkmokk. Disse har fokus på tradisjonelt samisk håndverk og på moderne design som henter sin inspirasjon fra dette. Den tredje er en egenprodusert utstilling med utgangspunkt i samiske håndverks- og husflidsprodukter og foto, som er del av folkemuseets egne og Nordenfjeldske kunstindustrimuseums samlinger. I denne delen av utstillingen tematiserer museet sin egen forvaltning av den samiske kulturarven før og nå.

Tittelen reflekterer utstillingens tredeling. Samtidig gir den, ved å gjenta ordet håndverk på de tre mest brukte samiske språkene, et signal om en mangfoldig samisk kultur med historiske røtter over et vidt geografisk område. Til sammen forteller de tre utstillingene om hvordan urfolkets kultur er tatt og tas vare på gjennom overføring av tradisjoner fra generasjon til generasjon, gjennom lekne og tradisjonsbevisste nytolkninger, og gjennom å formidle kunnskap om og sikre allmennhetens tilgang til kulturarven.

Hovedbudskapet i museets egenproduserte utstilling – som blant annet rommer en rik samling sølvarbeider, objekter i tinn, tre og lær samt en hittil ukjent gjenstandstype som omtales som samiske «selbuvotter» – er en lovnad om en større satsing, en økt bevissthet og en aktiv søken etter mer kunnskap om den samiske kulturarven. Den signaliserer en vilje til å ta et ansvar som tidligere har vært forsømt. Den ene av utstillingens hovedtekster tematiserer museets tidligste formidling av det samiske gjennom såkalte «levende utstillinger»: På midten av 1930-tallet ble samer leid inn for å bebo gammer på museumsområdet i turistsesongen. Formidlingsformen var vanlig, men også omdiskutert, og har bidratt til et eksotiserende og objektifiserende blikk på samene. Til tross for at museet gjennom dette var blant de første i Norge til å rette fokus mot samisk kultur og spesielt byggeskikk, slår utstillingsteksten fast at museets kunnskap var og fortsatt er for mangelfull.

I utstillingens andre hovedtekst forteller museet om sine samiske samlinger som, til tross for at de er omfattende, gjennomgående har hatt lav prioritet. Dette viser seg blant annet gjennom svært mangelfull registrering og dårlig kjennskap til de enkelte gjenstandenes proveniens.

Museet henvender seg ikke til publikum som noen belærende kunnskapsinstitusjon, men er ydmykt åpen om egne begrensninger, inviterer til dialog og ber om hjelp til å utvide kunnskapen om gjenstandene og tradisjonene de har ansvar for å forvalte. Gjennom at institusjonen blottlegger sin egen delaktighet i forsømmelsen av den samiske kulturarven, øker tiltroen til at interessen de nå gir uttrykk for er genuin, og at budskapet om en økt satsing framover ikke bare er et tomt løfte.

NTNU Vitenskapsmuseets utstilling Hvem eier historien? tar for seg forskningen og historieskrivingens definisjonsmakt og medansvar i undertrykkingen av den samiske kulturen.

På svarte flater trekkes et mørkt bakteppe opp – en historie om usynliggjøring og dominans gjennom fornorsking, misjonering, konfiskering av landområder brukt til reinbeite, og frarøving av kulturobjekter. Ett av utstillingens fremste objekter, Frøyningsfjelltromma, sin skjebne er del av dette bildet: I 1723 ble runebomma, som i samiske miljøer har en nærmest mytisk status, beslaglagt av misjonæren Thomas von Westen. I 1757 forærte den dansk-norske kongen bomma i bryllupsgave til hertugen av Sachsen-Hildburghausen. I dag har bomma sin faste plass i Meininger Museum i Thüringen, som har lånt den ut til Vitenskapsmuseets utstilling fram til mai i år.

Sentralt i den mørke fortellingen står historikeren Yngvar Nielsens «framrykkingsteori» fra 1889: teorien om at det ikke eksisterte noen samisk befolkning i Rørostraktene før de på midten av 1700-tallet skal ha kommet vandrende nordfra. I mangel på kilder som direkte har kunnet motbevise teorien, ble Nielsens konklusjon lenge stående nær uforandret, og ble også lagt til grunn når tvister mellom samer og bønder om hevd på beiteområder ble avgjort av rettsapparatet. Først i 2001 gikk Høyesterett bort fra framrykkingsteorien, forteller utstillingen.

Mot det mørke bakteppet stilles arkeologiske funn fra de siste tiårene. Mest framtredende av disse er funnet av fire samiske ildsteder ved Aursjøen i Lesja i 2006, som gjennom karbondateringer er tidfestet til mellom år 600 og 900. Ett av disse har fått en sentral plassering i utstillingen, og slår med det fysiske bevisets overbevisende kraft beina under Nielsens teori og seinere varianter av den. Utstillingens oppbygging omkring kontrasten mellom feilaktige slutninger framsatt av 1800-tallets historieforskning og den nye arkeologiforskningens ferske resultater, er svært virkningsfull. Men svart/hvitt-bildet som holdes fram tier om den drøftende og ikke-konkluderende tilnærmingen som nyere historieforskning, på bakgrunn av en svært uklar kildesituasjon, har hatt til spørsmålet om samisk tilstedeværelse i det sørlige Norge.1

Sverresborg Trøndelag Folkemuseum og NTNU Vitenskapsmuseets utstillinger, som begge blir stående ut jubileumsåret 2017, byr på innblikk i kulturelle uttrykk og spor, levende håndverkstradisjoner og avtrykk i landskap som lenge og for mange har vært skjulte skatter og ukjente innganger til kunnskap og forståelse. For den delen av publikum som har helt eller delvis samisk opphav, kan utstillingene bidra til en opplevelse av tilhørighet og kontakt med dype kulturelle røtter og av anerkjennelse og respekt. For det ikke-samiske publikum gir utstillingene anledning til å åpne øynene for en kultur som har eksistert side om side med en dominerende majoritetskultur gjennom århundrer. Begge utstillingene bidrar også til en bevisstgjøring om hvordan museer og kunnskapsinstitusjoner er med på å forme menneskers forståelse av egen og andres kultur, historie og identitet.

2015 1511 2217 1330

Bilde 1: Fra utstillingen på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, Duedtie / Duodji / Duodje. Foto: Ingeborg Hjorth.

2015 1511 2217 1330

Bilde 2: Fra utstillingen på NTNU Vitenskapsmuseet, Hvem eier historien? Foto: Ingeborg Hjorth.