Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Finnmarkshandelen i en brytningstid 1789–1811: Hva kan toll-listene fortelle?

Trade in Finnmark 1789–1811: What Can the Customs Records Tell Us?
Avd. leder / konservator, Gamvik Museum / Slettnes fyr
Engelsk sammendrag

In 1789, Hammerfest and Vardø were the first settlements in northern Norway to be granted rights as independent market towns. To monitor the development, especially of the growing trade with north-western Russia, customs offices were established. The main tasks for the officials were to list the goods and the ships entering and departing their ports.

In recent years, customs records from the 18th and early 19th centuries have been made accessible online. Hitherto, little systematic use has been made of this source. After presenting the trade history of Finnmark before 1789, this article shows how the customs records can be used to shed light on similarities and differences between trade towns, exemplified by an analysis of the main characteristics of trade in Hammerfest and Vardø. The author describes how the war and the British blockade of Norwegian ports affected the trade, and thus the records from 1807, and eventually led to their suspension in 1810–11. The author argues that as the new trade regime was not tried out very long under normal circumstances, it is difficult to say if it catalysed the economic improvements hoped for by the government.

I 1789 fikk Vardø og Hammerfest som de to første byene i Nord-Norge kjøpstadsprivilegier. Årsaken var myndighetenes ønske om bedre kontroll med handelen med Russland,1 men også et mer generelt behov for et handelsregime som kunne gavne regionens utvikling. Siden 1500-tallet hadde handelen i Finnmark vært underlagt ulike og tidvis svært strenge reguleringer. Disse hadde ikke ført til varig vekst og framgang. Nå ville myndighetene forsøke en liberalisering, og opprettelsen av kjøpsteder var et ledd i den nye politikken. Med kjøpstedene ble en ny kategori offentlige dokumenter innført: toll- og skipsanløpslister. Her ble anført hvilke fartøy som anløp havnene, deres last, hvor de kom fra og hvor de skulle. At dette materialet er bevart, skyldes Norges uavhengighet fra Danmark. Etter 1814 ble ansvaret for tollvesenet overført fra det danske Generaltollkammer til Det norske tollvesen. Statistisk materiale som gjaldt norske forhold før 1814, ble overført fra dansk til norsk Riksarkiv i 1820 og er bevart. Tilsvarende materiale for Danmark ble naturlig nok igjen i København. Dette ble kassert i løpet av 1800-tallet.2

Siden 2012 har prosjektgruppen Historiske toll- og skipsanløpslister (PHTS) transkribert materiale fra en rekke tollsteder i landet. De transkriberte listene samt bilder av originalkildene er publisert på http://toll.lokalhistorie.no/. Etter regionalt initiativ ble de to finnmarksbyene innlemmet i prosjektet i 2016. En tidligere lite tilgjengelig arkivkilde er dermed noen tastetrykk unna. Forskere med interesse for 1700- og det tidlige 1800-tallets handels- eller forbrukshistorie langs kysten, vil finne mye interessante data.

Foreliggende artikkel er en undersøkelse av hva primært toll-listene kan fortelle om Finnmarkshandelen i perioden etter monopolets opphør. Hvilke forskjeller og likheter viser seg i handelen over de to nye byene? Hvilke følger fikk havneblokaden fra 1807? Og er det ut fra toll-listene mulig å si noe om hvorvidt utviklingen i kjøpstedene svarte til forventningene som var knyttet til den nye handelspolitikken?

Tidligere forskning

Liberaliseringen av handelen i Finnmark er behandlet i en rekke studier med lokalt, nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Jørgen Sivertsen, Randi Rønning Balsvik og Einar Niemi beskriver utviklingen i sine byhistorier for henholdsvis Hammerfest, Vardø og Vadsø, som utkom på 1970- og -80-tallet. Niels A. Ytreberg utgav allerede i 1942 sin studie av handelshus i Finnmark, og frihandelens bestemmelser behandles her inngående.

I forbindelse med den norske Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014, ble det gjennomført en rekke forskningsprosjekter som har bidratt til å aktualisere og kaste nytt lys over epoken, og flere større verk er kommet ut. I motsetning til den eldre litteraturen, er disse resultat av samarbeid i forskernettverk. Fembindsverket Norges fiskeri- og kysthistorie (2014) presenterer en syntese over kystens og de maritime næringers betydning. Fiske og fiskehandel står naturligvis sentralt, og forholdene i Finnmarks får betydelig plass. Den økonomiske og politiske situasjonen i Nord-Norge i årene før og etter 1814 vies særlig oppmerksomhet i antologien Nord-Norge og 1814. Med eller utenfor? (2015). Flere historikere går her i rette med oppfatningen av at Nord-Norge, fordi landsdelen ikke var representert på Eidsvold, i liten grad tok del i de politiske handlinger som ledet fram til Grunnloven og selvstendig-heten fra Danmark. Einar Niemi viser i sin artikkel at Finnmarks embetsmenn, handelsfolk og allmue i betydelig grad var deltakende aktører i disse prosessene. En sentral bilateral dimensjon er grundig behandlet i tobindsverket Russland kommer nærmere (2014). Norske og russiske forskere gir en samlet framstilling av det skiftende forholdet mellom de to nabolandene, og pomorhandelen beskrives utførlig. Endelig skal nevnes et prosjekt uten kobling til det norske grunnlovsjubileet: The Barents Region. A Transnational History of Subarctic Northern Europe (2015) er et ambisiøst forsøk på å skrive Barentsregionens historie, med deltagende forskere fra både Russland, Finland, Sverige og Norge. Her presenteres blant annet en grundig framstilling av landnåm og innlemmelsen av nordområdene i nasjonalstater, som har vært nyttig i arbeidet med denne artikkelen.

Metode og kildekritikk

Toll-listene fra Finnmark er tidligere brukt for å illustrere sider ved handelen i enkeltår, blant annet i Varanger,3 men kilden er lite benyttet mer systematisk. Det foreligger så vidt forfatteren vet ingen komparativ undersøkelse av kjøpstedene med utgangspunkt i dette eller annet statistisk materiale.

Tallmaterialet i toll-listene er omfangsrikt, og innenfor rammene for arbeidet med denne artikkelen har det kun vært mulig å behandle hvert annet år mer inngående. Handelen med et utvalg varer som listeføres jevnlig og i betydelige kvanta er framstilt grafisk (Appendiks 1). Fra utførselslistene er naturlig nok valgt de viktigste fiskevarene. Tross at også blant annet skinnvarer spilte en vedvarende rolle, var fisken det sentrale grunnlaget for handelen.

Fra innførselslistene er valgt basisvarer av de viktigste kornslagene, men også brennevin og kolonivarer. Brennevin var en viktig artikkel i begge kjøpsteders handel gjennom hele perioden. Kaffe, sukker og tobakk ble også handlet årlig; finnmarkingene var altså godt integrerte i verdenshandelen. Fiskevarer fra Norge hadde på samme tid et betydelig marked i motsatt ende av kjeden: blant slavene på de dansk-norske besittelser i Karibia. Både brennevin og kolonivarer ble for øvrig av zoologen og embedsmannen Jens Rathke, som i årene 1801–1802 reiste i Finnmark for å rapportere om fiskeriene, karakterisert som «overdaads vare». Den beriket handelen, men forarmet allmuen – og landet. Om skaden av brennevinshandelen skriver Rathke at denne «er uberegnelig. Ingen Handelsartikkel bidrager mere til at forvirre Landets fiskerier (...)».4

For oversiktens skyld er ulike kvaliteter av samme vare framstilt samlet – for eksempel de seks ulike kvaliteter av tran som gjennom perioden listeføres for eksport fra Vardø. Floraen av historiske mål som våg, pund, tønner, oksehoder etc. er av samme årsak omregnet til moderne mål (for omregningsmål, se Appendiks 2).

For Vardø foreligger toll-lister for perioden 1789–1810, for Hammerfest årene 1797–1811. Også Hammerfest fikk riktignok tollbetjent i 1789,5 men hans arbeid fra de første årene er gått tapt. Tidsseriene overlapper dermed ikke for hele perioden. For Vardøs del anføres mengden av en rekke varer kun som «en del» i 1789; dette året er derfor utelatt.

Vi kan anta at toll-listene gir et relativt godt bilde av inn- og utførsel i kjøpstedene når tollbetjentene vel hadde etablert rutiner for arbeidet. Den lange og tynt befolkede kyst gav anledning til ulike former for illegal handel, hvis omfang naturlig nok er ukjent. Det er imidlertid liten grunn til å tro at det ble smuglet andre vareslag enn de som ble handlet legalt. De handlende måtte heller ikke svare toll for annet enn brennevinet (se «Den nye tid»), noe som taler imot at det skulle ligge særlig gevinst i systematisk feilrapportering for andre vareslag. Sortimentet som finnes i toll-listene kan antas å være tilnærmet lik det totale vareutvalget som var tilgjengelig, med mulig unntak for varer som ble tilført finnmarksbyene av svenske handelsmenn som kom over land fra øst og sør.

Materialet er uensartet, og tyder på at det ikke forelå detaljerte instrukser for jobben tollbetjentene skulle utføre. Den første kontrolløren i Vardø, Knud Bernsdrup Sigholt, viste seg mer nidkjær når det gjaldt å angi eksakte sorteringer enn sin kollega Peter Jessen i Hammerfest, som gjerne benyttet samlebetegnelser. Da Sigholts etterfølger i Vardø, Arendt Alexander Wadel, i 1806 flyttet til Hammerfest, medførte det at «Sigholt-skolen» fra da av preget listeføringen også her.

Frihet – monopol – frihet? Et historisk riss

For å forstå forholdene som gjør seg gjeldende på slutten av 1700-tallet, er det nødvendig med en gjennomgang av den tidligere handelshistorien i Finnmark. Da en kirke ble innviet i Vardø i 1307 og en borg anlagt samme sted, antagelig et par tiår senere, var det tegn på at fiskeriene i nord var blitt så viktige for konge og kirkemakt at nærvær var nødvendig for å hegne om rettigheter i en grenseløs og tynt befolket ødemark.6 Tørrfisk var blitt en sentral eksportvare som gav inntekter både til konge og kirke og til handelsmenn i Bergen og Trondheim. Det ekspanderende Novgorod-riket hadde siden midt på 1200-tallet gjentatte ganger sendt ekspedisjoner av hærmenn og skatteinnkrevere inn i norske interessesfærer,7 og det var nødvendig for den norske kongemakt og den romersk-katolske kirke å markere sine krav på overhøyhet i nordøst.

Tross tidvise uroligheter i forholdet til Novgorod, vokste nye fiskevær fram langs Finnmarkskysten på 1300- og 1400-tallet. Befolkningen økte, ikke minst med tilflytting fra Bergen. Handelsmennene førte tørrfisk og andre varer fra Finnmark inn i Hansaforbundets effektive system, og nødvendige forsyninger ble brakt nordover både av norske og utenlandske handelsskip med større regelmessighet enn tidligere.8 Perioden omtales gjerne som «den gode tid», da Finnmarks innbyggere hadde innflytelse på fiskeri og handel og selv fikk høste fruktene av sitt arbeid.9

Hansaens svekkelse fra midt på 1500-tallet beredte grunnen for at Bergen og Trondheim styrket sin stilling, og særlig Bergen fikk en rekke privilegier. På 1560-tallet ble det lovfestet at alle varer fra nord måtte innom Bergen før de kunne eksporteres, og det ble forbudt for utlendinger å seile nord for Bergen. Tiåret etter kom loven som forbød fiskerne å handle med andre enn den handelsmann de stod i gjeld til.

Favoriseringen av Bergen er forklart med endringene i det internasjonale markedet for fisk. Newfoundland-fisket ekspanderte, og klippfisk herfra seilte opp som mer etterspurt enn den norske tørrfisken i flere markeder.10 Med reformasjonen mistet de katolske fastereglene grepet om store befolkningsmengder. I denne utfordrende markedssituasjonen klaget bergenskjøpmennene sin nød til kongen. Bergen var stadig rikets største by, og handelen her hadde ringvirkninger for en mangslungen og geografisk spredt klasse av håndverkere og andre leverandører.11 Kongen var lydhør. Finnmarkshandelen ble underlagt et regime utformet av hensyn til Bergen, ikke til Finnmark.

Bindingen til Bergen er blitt karakterisert som en effektiv brems for lokale initaitiv12 og som medvirkende årsak til at en rekke fiskevær i løpet av 1600-tallet stagnerte. Perioder med sviktende fiske og negativ utvikling i bytteforholdet mellom fisk og kornvarer gjorde ikke situasjonen lettere. Jo vanskeligere forholdene ble, dess fastere synes Finnmark å ha blitt knyttet til Bergen. Byen fikk monopol på handelen med rikets nordligste provins i 1681.13

Med retten til å drive handel fulgte plikt til å forsyne regionen med kornvarer, fiskeutstyr og andre fornødenheter. Embetsmennene som førte tilsyn på statens vegne, istemte ikke sjelden allmuens klager over utilstrekkelig forsyning og hevdet at handelen ikke bidro til landsdelens utvikling slik den burde.14 Avtalene mellom kronen og handelskompaniene – de såkalte «oktroyene» – ble jevnlig justert for å legge forholdene bedre til rette, uten at man helt fikk det til. I 1715 ble monopolet opphevet, og borgere av Trondheim samt «nordfarere» – nordlendinger som deltok i sesongfiskeriene i Finnmark – fikk også drive handel etter nærmere bestemte regler.15 De første årene synes denne ordningen å ha fungert, men fra 1721 ble det igjen meldt om dårlig fiske og dermed vanskeligere forhold for hvert år.16 I 1729 ble monopol innført på nytt, og denne gang ble Bergen forbigått av tre kompanier fra København.17 Mot den sedvanlige forsyningsplikt – men uten å måtte betale avgift til kronen – fikk disse nå enerett på handelen for et visst antall år.18 Men heller ikke det københavnske monopol førte til ønsket framgang. Særlig attraktivt var det kanskje heller ikke. Flere ganger sa de skiftende kompaniene opp sine avtaler før åremålet var utløpt, og i perioder ble handelen drevet for kronens regning, da ingen private interessenter meldte seg.19 Varene ble da samlet av betjenter på ladestedene i Finnmark og omsatt på offentlige auksjoner i København.

I 1785 ble det nedsatt en ekspertkommisjon som skulle utrede spørsmålet om hva som skulle til for å bedre forholdene. I tråd med tidens liberale vinder tilrådet kommisjonen en opphevelse av monopolet. Dette ble gjort gjeldende ved kongelig forordning to år senere:

At som det er befunnet, at den hittil på Finmarken oktroyerte handel ikke har medført den tilsiktede nytte, men tvertimot, foruten betydelige tap for handelen selv, især vært til skade for innbyggerne, så have Vi av landsfaderlig omsorg besluttet å gi denne handel aldeles fri for fremtiden.20

Den nye tid

De nye kjøpstedene fikk enerett på eksportrettet handel – herunder russehandelen. Denne var i løpet av 1700-tallet blitt svært viktig for den regionale økonomien,21 og myndighetene så gjennom fingrene med den i lys av de stadige klager på mangelfulle forsyninger fra sør. Amtmannen fikk myndighet til å innvilge handelsprivilegier på andre steder der han mente det ville være gavnlig. En rekke «kremmerleier» ble etablert, i første omgang på ladestedene der monopolene hadde hatt virksomhet. Handelsmenn i kremmerleiene som samtidig holdt seg med borgerskap i en av de to kjøpstedene, fikk innvilget ti års fritak fra å anløpe tollstedene med sine skip. Ved eksport og import til og fra amtet behøvde de kun å sende liste over førte varer til nærmeste tollsted.22 De fikk handle fritt med allmuen og drive jektefart til havner i Sør-Norge og Danmark om de ønsket det. De fikk også handle med russerne og med svenske handelsmenn som kom over land. Russerne måtte på sin side deklarere hva de førte inn og ut i Vardø eller Hammerfest, men kunne velge om de ville handle i kjøpstedene eller i kremmerleiene. Andre utlendinger fikk kun handle i de to kjøpstedene. Allmuen fikk i 1796 rett til å gå utenom sin lokale handelsmann og handle direkte med russerne i makketida, som i første omgang ble fastsatt til en måned.23

Med unntak for brennevin ble handelen i Finnmark gjort tollfri for innbyggerne de første 20 år, og borgere av de nye byene var fritatt for skatter og avgifter til staten i samme periode. Finnmarksbyene ble her innrømmet privilegier som overgikk det som var vanlig i andre deler av landet24 – et tydelig tegn på at staten ville strekke seg langt for at kjøpstedene i nord skulle lykkes. Hammerfests første tollbetjent Peter Jessen «hadde (...) stort sett ingen annen oppebørsel enn brennevinsavgiften».25 Det var altså ikke inntekter fra handelen, men ønsket om oversikt og kontroll med samme, som i første omgang må ha ligget til grunn for at staten bekostet tolladministrasjon i de nye kjøpstedene.

Det var især folk som tidligere hadde vært involvert i monopolhandelen som nå overtok, både i kjøpstedene og i kremmerleiene. De kjente markedene og hadde gode forbindelser til hovedstaden, og skulle dermed ha forutsetninger for å drive virksomheten til beste for seg selv, allmuen og landsdelen.26 Handelshusene kunne ha virksomhet flere steder, og enkelte av dem skulle komme til å prege den merkantile historien i Finnmark de kommende 150 år.

Det nye regimet innebar større frihet enn tidligere, og forventninger om vekst og framgang fulgte. Forfatterne som har skrevet om overgangen til frihandel, synes da også å være enige om at de nye forholdene påvirket folks virketrang. 1700-tallets embetsmenn hadde i finnmarkingene ofte sett en sjelden mangel på flid og innsatsvilje. Einar Niemi tilskriver dette en «forsorgsmentalitet»27 som hadde rot i et handelssystem der importvarene stod høyere i pris enn fisken allmuen leverte. Folk flest kom i gjeld, og utsikten til å bli gjeldfri var ubetydelig, uansett hvor hardt en arbeidet. Den enkelte ble ikke sporet til ekstra innsats i dette systemet. Noen år etter at frihandel var innført, var allmuens gjeldsbyrde for nedadgående. Niemi skriver at kjøpmann Esbensen i Vadsø må ha innsett at muligheten for egen profitt «var avhengig av innsatsvillige fiskere». Denne innsatsviljen betinget at fiskerne selv opplevde at de hadde noe igjen for strevet.28 Både Ytreberg og Niemi gjengir reiseskildringer som forteller om en annen flid og travelhet under det nye regimet. Ytreberg mener det især er den gavnlige russehandelen som har æren for dette.29

Både naturgitte og menneskeskapte forhold skulle imidlertid legge hindringer i veien for varig blomstring. De siste tiårene av 1700-tallet hadde vært en god periode for fiskeriene i Nord-Norge. Rett før 1800 inntraff et brudd: innsigene ble mange steder svakere år for år.30 Samtidig økte uroen i Europa etter 1789. I den første delen i Napoleonkrigene som brøt ut ti år senere, var Danmark-Norge med i det såkalte nøytralitetsforbundet, noe landets store handelsflåte nøt godt av. I 1801 ødela i midlertid britene en betydelig del av denne flåten i København for å hindre at den gikk i fransk fart. Dansk-norske skip i engelske havner ble samtidig tatt i arrest. I Finnmark betydde dette i første omgang langt færre anløp av handelsskip fra Danmark.31 Da Danmark-Norge etter «flåteranet» i 1807 ble trukket inn i krigen mellom stormaktene på Napoleons side, var krisen et faktum. Havneblokade, kapringer og eskalerende kornpriser ledet til sult og epidemier, og folketallet langs kysten sank mange steder. Handelen i Finnmark kom i en særlig vanskelig situasjon etter de engelske angrepene på Hasvik og Hammerfest i 1809.32 Fiskerne våget seg ikke ut på åpne havstrekninger, og befolkningen rømte fra kysten og innover i fjordene flere steder. Redsel for ikke å få tak i russiske melvarer spredte seg langs kysten helt til Trondheim og Bergen, med den følge at rugprisene steg ytterligere. Handelsfolk som begav seg nordover etter mel og fisk, seilte i angst for de engelske kaperskip som patruljerte langs kysten.33

Deler av Finnmark slapp likevel lettere unna de mest brutale følgene av krisen enn tilfellet var lenger sør. Fisket sviktet ikke totalt, og befolkningen fikk tilførsel av kornvarer fra Russland, selv om skipsfart og handel tidvis ble forstyrret av krigshandlinger. Det er i denne konteksten toll-listene for Vardø og Hammerfest må tolkes.

Handelen over Vardø

Vardø fikk som nevnt tidlig en spesiell politisk betydning med kirke og festning. Byen ble en grensepost mot øst, både i det dansk-norske riket og for den katolske kirken. Sjøveien mellom Vest-Europa og Kvitsjøen, gjenoppdaget av Richard Chancellors ekspedisjon i 1553, medførte økt internasjonal trafikk i farvannet og bidro til å åpne Finnmarkskysten for russiske kjøpmenn.34 Noen sterk byvekst førte dette likevel ikke til i Vardø. Etter folketellingen i 1801 hadde stedet 89 innbyggere.

Da frihandelen ble innført, hadde firmaet Hvistendahl & Esbensen fått bevilling her og i Vadsø. Mye tyder på at Vardø ble drevet som en filial, og at betydelige deler av handelen som ble notert over Vardø tollsted, de facto foregikk i Vadsø og de øvrige kremmerleiene langs Varangerfjorden. Den kongelige kommisjonen som besøkte Vardø i 1826, bemerket at stedet verken hadde godt vann, god havn, fastboende handelsmann, særlig stor allmue eller ble søkt av handlende fra den tynt befolkede omegn. Deres rapport drøftet overføring av kjøpstadsprivilegiene fra Vardø til Vadsø inngående.35 Som landets østligste by lå stedet imidlertid beleilig til i forhold til handel med Russland, og utroren til gode fiskefelt var kort. Sammen med festningens symbolske betydning som grensemarkering må disse faktorene ha veid tyngst da lokalisering av Øst-Finnmarks kjøpstad ble avgjort.

Den grafiske framstillingen av utførsel (Appendiks 1, tabell 1) viser stigende tendens i 1791–95, med råskjær – altså fisk som splittes langs ryggbeinet før henging – som dominerende artikkel, og tran som en god nummer to. Deretter falt volumene til bunnåret 1799, noe som tyder på mindre gode innsig i området. Fra og med dette året gjorde klippfisken seg for alvor gjeldende, og i vekstårene til og med 1807 spilte saltede fiskevarer hovedrollen. Deretter gikk det nedover. Importen av salt falt, og av det lille som ble eksportert i 1809, var de tradisjonelle varene råskjær og tran igjen dominerende.

Hvordan speiles så dette bildet på innførselssiden? Kornimporten (tabell 2) viste fallende tendens i andre halvdel av 1790-tallet. I 1801 ble det importert svært mye korn, noe som dels kan skyldes en stigning i fiskeeksporten dette året. Kanskje hadde man også i noen grad tæret på lagrene i de forutgående svake eksportår. Deretter stabiliserte kornimporten seg noe høyere enn den hadde ligget tidlig på 1790-tallet, og dette nivået ble holdt også etter at havneblokaden trådte i kraft i 1807. Rug var dominerende kornslag gjennom hele perioden, mens partier av bygg og havre ble importert år om annet.

Brennevinsimporten (tabell 3) holdt seg rimelig stabil gjennom 90-tallet, og steg fra 1799 og fram til 1803. Også i 1807 ble det importert mye brennevin, mens tilførselen var tørket inn tilnærmet totalt i 1809. Importen av kolonivarer (tabell 4) speiler noenlunde eksporten av fiskevarer. Tobakksimporten økte utover 1890-tallet, men gikk kraftig tilbake i 1899 for deretter igjen å stige. Kaffe utgjorde et jevnt innslag i importen, mens sukker varierte fra å ikke være listeført i det hele tatt i 1793 til å utgjøre brorparten av kolonivareimporten i 1807. Ingen av disse varene ble importert i 1809, mens tobakkvolumet dette året ble rekordhøyt, grunnet tilførsel av russisk tobakk. Med unntak av to mindre laster fra andre havner i Finnmark, hadde samtlige innførsler til Vardø i 1809 russisk opphav.

Antallet oppføringer i listene (tabell 5) forteller hvor mange partier eller laster som ble ført inn og ut. Antallet utførsler fra Vardø lå relativt stabilt mellom 20 og 40 fram til 1801, etterfulgt av en gradvis økning. På innførselssiden varierte det en del, med et tydelig høyere nivå fra og med 1801. Dette kan skyldes en reell økning, men det kan også ha hatt betydning at anløpsfritaket på ti år for handlende i kremmerleiene var utløpt i 1799. Tollbetjentene kan nå ha begynt å listeføre varepartier de tidligere ikke hadde brydd seg med eller fått angitt. Toppåret 1807 har 106 utførsler og 285 innførsler.

1805 og 1807 var gode år for fiskeeksporten, og man importerte mer av en rekke vareslag enn det var behov for regionalt – ikke minst billig russisk korn. Dette ble solgt videre til både norske og danske havner. I 1807 var den største av flere kornlaster som ble utskipet over Vardø på 3240 våger, tilsvarende godt og vel 58 tonn. Kun utførselen av saltfisk til Russland – 8103 våger (ca. 145 tonn) – var større dette året. Mer oppsiktsvekkende er det at også kolonivarer tidvis ble sendt sørover. I 1807 er for eksempel en sekk kaffe og en fustasje og seks kasser sukker notert for utførsel med destinasjon Danmark. Kvantitetene er høyst sannsynlig for små til å være beregnet for videre handel, og samtidig for store til å være tatt ombord som skipsproviant. Kanskje medførte lempelige toll-regler i Finnmark, kombinert med kunnskap om prisene i sør, at skipper eller andre ombord bunkret luksusvarer for eget bruk når muligheten var til stede?

Foruten norske og danske havner var Russland nærmest enerådende som handelspartner for Vardø. Bestemmelsen om at andre utenlandske skip måtte handle i kjøpstedene, fikk dermed liten reell betydning for byen. I 1808 ble havneblokadens virkninger tydelige. Danmark forsvant helt fra listene, både på innførsels- og utførselssiden. Året etter var det bare rester igjen av den listeførte handelen over Vardø tollsted. Kun ni utførsler ble notert. Seks av disse gikk til Russland, to til Trondheim og to til Kløvnæs – et handelssted lenger inne i Varangerfjorden.

Handelen over Hammerfest

Som kirke-, handels- og tingsted fra ca. 1620,36 var Hammerfest vel etablert som regionalt senter i Vest-Finnmark. Etter 1801-folketellingen hadde stedet 79 innbyggere, altså ti færre enn Vardø. Hammerfest kunne imidlertid skilte med langt bedre havn og et tettere befolket omland. Handelen ble i 1789 innvilget J. C. & M. Buck & Co. Firmaets ledende personer hadde som sine kolleger i øst vært tilknyttet monopolhandelen og drev utstrakt oppkjøpsvirksomhet i omlandet.

Den grafiske framstillingen av utførselen av fiskevarer fra Hammerfest (Appendiks 1, tabell 6) viser at det høyeste volumet gjennom hele den undersøkte perioden ble nådd allerede i 1797. Årene 1799–1803 lå på et jevnt og høyt nivå, noe som tyder på at distriktet ikke ble rammet av dårlig fiske i denne perioden. En markert stigning er notert for 1805. Fra og med 1807 gikk det bratt nedover, og 1809 og 1811 ble meget dårlige år for utførselen fra Hammerfest.

Klippfisk ble ikke skipet ut i 1797, men spilte en vesentlig rolle fra og med 1799. Varene råskjær og sei dukket opp i listene i 1807 – etter at Wadel overtok som tollbetjent. Det er rimelig å anta at hans forgjengere hadde ført disse varene som tørrfisk eller saltfisk.

Hva så med innførselen? Kornvarer (tabell 7) nådde en volum-topp i 1799, for deretter å synke fram til 1803. Deretter ble ny stigning notert til og med 1807. I 1809 ble det importert svært lite korn, mens volumet faktisk stiger over 1805-nivået to år senere. Rug var totalt dominerende etter 1807, og viser at russisk korn nå var blitt enerådende på markedet i Hammerfest.

Brennevinsimporten (tabell 8) var stor i 1797 og i 1805 – begge gode eksportår – med noe lavere nivåer årene imellom. Deretter inntraff en bratt synkende kurve som vedvarte ut perioden. For kolonialvarene (tabell 9) samlet, steg innførselen fram til 1805. Også i 1807 ble det importert forholdsvis mye, og da særlig kaffe. Så gikk det bratt nedover til 1809. Dette året ble det ikke notert innførsel av sukker overhodet. I 1811 var det imidlertid en liten økning for de tre kolonialvarene.

Antallet partier (tabell 10) ut fra Hammerfest lå relativt stabilt gjennom perioden. Etter et høydepunkt i 1801 viser utviklingen en svakt synkende tendens i årene fram mot 1809, men ikke mer enn at 1807 fortsatt lå høyere enn 1799. Vareutvalget for utførsel endret seg naturlig nok ikke så mye fra år til år. På innførselssiden lå 1801 på et relativt lavt nivå mens et høydepunkt inntraff i 1805, samme år som volumene av både brennevin og kolonivarer nådde toppen. På importsiden var det langt større diversitet i utvalget; år om annet ble det for eksempel innført små partier av eksotiske krydderier, fiolinstrenger og andre marginale luksusvarer. Det kan synes som man i 1805 unnet seg et høyere forbruk etter flere stabilt gode år. Også i 1807 lå antall innførsler høyt, mens virkningene av krig og blokade deretter ble tydelige.

Likheter, forskjeller og konklusjon

Når man begynner å sammenlikne tallene for de to kjøpstedene, blir det raskt klart hvor mye større volumene jevnt over var i Hammerfest enn i Vardø. De naturgitte forutsetningene, herunder Hammerfests beliggenhet i forhold til et mer folkerikt omland, kan kanskje bidra til å forklare noe av forskjellen. Kjøpmennene i Hammerfest hadde stabile forbindelser med handelshus i Trondheim og Kristiansund, mens handelen over Vardø i høyere grad ble østvendt. Den ble dermed mer utsatt for en skiftende russisk handelspolitikk, men var samtidig privilegert med tanke på forsyninger når det ble uro i vest. De dominerende handelshusene Buck i Hammerfest og Hvistendal & Esbensen i Vardø beskrives begge som dyktige og ekspansive, og det er ikke belegg for å hevde at kremmerleiene i Hammerfests distrikt ble drevet bedre enn tilsvarende i Vardøs. Når forskjellen i volumer er så stor, kan man spørre seg om det også kan ha hatt betydning at Hvistendal & Esbensens hovedsakelige virksomhet ikke foregikk i byen der de hadde handelsborgerskap, men i Vadsø. Stedet var formelt å betrakte som et kremmerleie, selv om det i lang tid hadde vært blant de største og viktigste fiskevær og handelssteder i Finnmark.37 Som nevnt var handelen i kremmerleiene fritatt fra å anløpe tollstedene på vei til og fra amtet de ti første år etter liberaliseringen. Det kan dermed være større mulighet for underrapportering fra kremmerleiene enn når det gjelder handelen som foregikk i tollstedene.

Sortimentet som ble ført ut fra de to byene, var likeartet. Selv om det ble utskipet noe klippfisk over Vardø allerede i 1791, ble 1799 året da denne varen virkelig slo igjennom for begge byenes del. Hammerfest opplevde for øvrig ikke den tydelige nedgangen som rammet Vardø dette året. På importsiden var det blant kornvarene rug som dominerte i begge byer, men innslaget av bygg og havre var høyere i vest enn i øst.

Da krigen kom, ble Hammerfest hardest rammet. I 1808 var det foreløpig slutt på handelen med Barcelona. Også Danmark falt helt ut fra og med dette året, og Norge og Russland stod alene igjen både på innførsels- og utførselssiden. Den 22. juli 1809 ble Hammerfest angrepet og plyndret av engelske skip. Det er hevdet at russiske skippere i ettertid skydde stedet, og at få av dem våget seg vest for Nordkyn. Sikkert er det at kun to russiske anløp er notert i Hammerfest i 1809. Byen ble nå i betydelig grad forsynt via Vardø.

Nedgangen i brennevinsvolumene etter 1807 var tydelig i begge byer, det samme gjaldt for sukker og kaffe. Tobakk ble fortsatt handlet, i Vardøs tilfelle i stor skala.

Begge havner viste tendens til bedring i 1810, sannsynligvis grunnet en avtale mellom de krigførende parter om såkalt lisenshandel – en avtale som for øvrig ble opphevet allerede i 1812.38 Grunnet krigstilstanden bestemte imidlertid myndighetene at tollfriheten, som skulle ha utløpt i 1809, ble forlenget inntil videre. Allmuen fikk dessuten lov til å handle direkte med russerne, uten begrensinger i tid.39 Dette gjorde neppe tilværelsen enklere for de allerede hardt pressede kjøpstedene. Samlet sett ble forholdene i alle fall for krevende for det nyetablerte tollregimet. 1810 ble det siste året toll- og skipsanløpslistene ble ført i Vardø. Tollbetjenten i Hammerfest la pennen ned året etter. Når listene ikke lenger ble ført, var det en utvikling finnmarksbyene delte med en rekke tollsteder lenger sør i landet. I en tid av krise og krig, dessuten på vikende front, kan vi anta at staten ikke hadde ressurser til å prioritere denne delen av sin administrasjon i alle deler av riket.

Toll-listene gir i seg selv relativt få holdepunkter for å vurdere hvorvidt utviklingen i kjøpstedene svarte til myndighetenes forventninger til liberaliseringen. Som nevnt fikk de nye kjøpstedene og de som drev handel i amtet, svært fordelaktige betingelser med hensyn til blant annet toll- og skatteregime. Dette var ment som en form for starthjelp, en unntakstilstand som skulle avvikles når den nye orden var kommet i gjenge. Krigen forstyrret disse planene, og presset dessuten staten til å lempe på regler som var innført for å beskytte og stimulere kjøpstedene. Frihandelen ble dermed ikke utprøvd under normale forhold, og staten fikk ikke entydige svar på om kjøpstedene var «liv laga». Utviklingen de første årene etter 1800 ser imidlertid ikke verst ut. Tilbake i 1789 hadde amtmann Sommerfeldt straks etter liberaliseringen notert at amtet «syntes allerede å ha fått liv og vinnelyst.»40 Da han forlot Finnmark om lag ti år senere, mente han å se «(...) en vindskibelighet og et liv i næringen (fiskeriet) som har vært uhørt under enhver monopolhandel i Finnmarken».41 Det er sannsynlig at denne nye driftighet bidro til de relativt gode årene som fulgte. I 1807 synes handelen i alle fall å ha vært i god gjenge. Dersom krigen ikke hadde forstyrret, kan man anta at et ordinært fortollingsregime som planlagt ville ha trådt i kraft i 1809.

Folketellingen i 1815 viser at Hammerfests befolkning var marginalt mindre enn den hadde vært i 1801 – et tegn på utfordringene krigen hadde skapt. Vardø hadde derimot opplevd svak vekst, og en befolkning på 94 – hvorav fem tilhørende festningen – ble notert.42 Handelen med russerne hadde ført til at Finnmark slapp den grad av hungersnød, epidemier og befolkningsnedgang som rammet fiskeridistrikt i Lofoten og Vesterålen i samme periode.43

Etter krigens slutt i 1814 gikk Europa inn i en roligere periode. Kombinert med stabile fiskerier bidro dette til at utviklingen i Finnmark også skulle bli positiv, med befolkningsvekst og handel både med øst og vest. Vadsø fikk sine handelsprivilegier i 1833, mens oppgaver fra tollstedene dukket opp igjen i Statistik over Norges Handel og Skibsfart i 1835.

Appendiks 1, Tabeller

Tabell 1:

Utførsel av sentrale fiskevarer over Vardø44

Tabell 2:

Innførsel av kornvarer over Vardø

Tabell 3:

Innførsel av brennevin i Vardø

Tabell 4:

Innførsel av kolonivarer over Vardø

Tabell 5:

Antall oppføringer Vardø

Tabell 6:

Utførsel av sentrale fiskevarer over Hammerfest45

Tabell 7:

Innførsel av kornvarer over Hammerfest

Tabell 8:

Innførsel av brennevin over Hammerfest

Tabell 9:

Innførsel av kolonivarer over Hammerfest

Tabell 10:

Antall oppføringer, Hammerfest

Appendiks 2 – Historiske mål og vekt

Hentet fra http://toll.lokalhistorie.no/veiledning/mal-og-vekt

Vekt

1 skippund (159,48 kg) = 20 lispund (7,97 kg) = 320 skålpund (0,49 kg)

1 lispund (7,97 kg) = 16 skålpund (0,49 kg)

1 skålpund (0,49 kg) = 2 merker (0,24 kg)

1 lodd = 15,5 gram

Volum

1 våg = 17,94 kg

1 oksehode = (231 1/3 liter)

1 tønne = 115,7 liter

1 anker = 38,5 liter

1 potte = 0,96 liter

1 pægel = 0,24 liter

Kilde- og litteraturoversikt

Balsvik, Randi Rønning 1989: Vardø. Grensepost og fiskevær I. Vardø kommune.

Bratrein, Håvard Dahl 2002: Det eldste Vardøhus. I: Håløygminne 3, 2002.

Bratrein, Håvard Dahl og Einar Niemi 1994: Inn i riket. Politisk og økonomisk integrasjon gjennom tusen år. S. 146–210 i Drivenes, Einar-Arne, Marit Anne Hauan og Helge A. Wold (red): Nordnorsk kulturhistorie, bind 1. Oslo: Gyldendal.

Døssland, Atle, Arnljot Løset og Åsa Elstad 2014: Norges fiskeri og kysthistorie bind II:

Ekspansjon i eksportfiskeria 1720–1880. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke.

Elenius, Lars (red.) 2015: The Barents Region. A transnational History of Subarctic Northern Europe. Oslo: Pax.

Klausen, Ann Kristin 2015: Jektefarten i krigsårene 1807–1814. I: Allern, Tor-Helge og Einar Niemi (red.): Nord-Norge og 1814 – med eller utenfor? Stamsund: Orkana Akademisk.

Krogh H.M, H.C. Christie og G. (?) Aas: Protocol for Commissionen der er nedsat for at foretage Undersøgelse om Midlerne til Finmarkens Opkomst 1826. Hermed 2 Bilage. http://xml.arkivverket.no/diverse/forhandprotfinnmarkkomm1824-30.pdf. Riksarkivet.

Lillevik, Bjarne 1970: Nordkynfolkets historie. Eget forlag.

Nedkvitne, Arnved 1991: Økonomisk modernisering og urbanisering i Nord-Norge 1500–1789. Historisk tidsskrift 4: 566–581.

Nielsen, Jens Petter 2014 (red.): Russland kommer nærmere. Norge og Russland 1814–1917. Oslo: Pax.

Nielssen, Alf Ragnar 2014 (red.): Norges fiskeri- og kysthistorie. Bind I: Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk. Fram til 1720. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke.

Niemi, Einar 1983: Vadsøs historie. Bind 1. Fra øyvær til kjøpstad. Vadsø kommune.

Niemi, Einar 2015: Nødsåra, krigstida og 1814 i Finnmark – isolasjon og patriotisme? I: Allern, Tor-Helge og Einar Niemi (red.): Nord-Norge og 1814 – med eller utenfor? Stamsund: Orkana Akademisk.

Rathke, Jens 1907: Afhandling om de norske fiskerier og beretninger om reiser i aarene 1795–1802 for at studere fiskeriforhold m.v. Bergen: Selskabet for de norske fiskeriers fremme.

Sivertsen, Jørgen 1973: Hammerfest 1789–1914. Hammerfest kommune. DOI: http://www.nb.no/nbsok/nb/aa2216dbf0b56fe1b7d7971a875dfef8?index=1#0

Toll-lister for Hammerfest 1797–1812, DOI: http://toll.lokalhistorie.no/customs/CustomsLists.jsp

Toll-lister for Vardø 1789–1810, DOI: http://toll.lokalhistorie.no/customs/CustomsLists.jsp

Ytreberg, Nils A. [1942] 1980: Handelssteder i Finnmark. Historie – handelsliv – reiser og fest. Trondheim: F. Brun bokhandels forlag.

1Nedkvitne i Historisk Tidsskrift 4/91, s. 566.
2Opplysning fra Amund Pedersen (PHTS), 07.03.16.
3Niemi 1983, s. 518.
4Rathke 1907, s. 179.
5Sivertsen 1973, s. 34.
6Balsvik 1989, s. 15, Nielssen 2014, s. 268, Bratrein 2002 s. 174, Elenius 2015 s. 68–71.
7Nielsen, Jens Petter, Niemi og Christensen i Nielsen 2014, s. 27, Elenius 2015 s. 64.
8Nielsen Jens Petter, Niemi og Christensen i Nielsen 2014, s. 25, Nielssen 2014 s. 216–217.
9Ytreberg 1980, s. 3, Lillevik 1970, s. 3, Niemi 1983, s. 85.
10Nedkvitne 1991, s. 570.
11Ytreberg 1980, s. 13–15.
12Ibid. s. 175, Lillevik 1970 s 3, Ytreberg 1980 s. 26.
13Bratrein, Håvard Dahl og Einar Niemi 1994 s. 174.
14Bratrein 1994, s. 175, Døssland 2014 s. 84, 250, Ytreberg 1980 s. 32, 40–41.
15Døssland 2014, s. 247.
16Ytreberg 1980, s. 60.
17Døssland 2014, s. 59.
18Niemi 1983, s. 401.
19Døssland 2014, s. 248–251.
20Gjengitt i Ytreberg 1980, s. 73.
21Rathke 1907, s. 31, Bratrein, Håvard Dahl og Einar Niemi 1994, s.182, Døssland 2014, s. 169.
22Ytreberg 1980, s. 97.
23Døssland 2014 s. 171.
24Sivertsen 1973, s. 15.
25Sivertsen 1973 s. 18.
26Ytreberg 1980, s. 96.
27Niemi 1983, s. 489.
28Niemi 1983, s. 516.
29Ytreberg 1980, s. 133.
30Ytreberg 1980 s. 117, Døssland 2014 s. 255.
31Niemi 2015, s. 151.
32Sivertsen 1973, s 34, Ytreberg 1980, s. 125.
33Klausen 2015, s. 34.
34Elenius 2015, s. 86.
35Krogh, H.M., H.C. Christie og G. (?) Aas 1826 s. 48a.
36Sivertsen 1973, s. 5.
37Niemi 1983, s. 483.
38Niemi 2015, s. 162.
39Sivertsen 1973, s. 36.
40Gjengitt i Ytreberg 1980, s. 100.
41Gjengitt i Ytreberg 1980, s. 108.
42Folketellingen 1815: https://www.arkivverket.no/var/arkivverket/storage/images/media/da-bilder/tillegg-rigstidende1815-2/168315-1-nor-NO/tillegg-rigstidende1815-2.jpg
43Døssland 2014, s. 256.
44Tallmaterialet for Vardø finnes i listene 447-490 på http://toll.lokalhistorie.no/customs/CustomsLists.jsp
45Tallmaterialet for Hammerfest finnes i listene 165-194 på http://toll.lokalhistorie.no/customs/CustomsLists.jsp

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon