Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

«en Archivarpost en af de faae Belønninger, en Stat har»

– Arkivarrollen og arkivfaglig ledelse på 1800-tallet
førstearkivar, Statsarkivet i Stavanger

Archival leadership and the role of the archivist during the 1800s have been studied by examining two of the leaders of the Norwegian National Archives at that time. Documents from Henrik Wergeland were chosen as he was the first in the position. Michael Birkeland's material was studied because he was in the chair for the longest period. Both of them have made important contributions theoretically and practically to the development of public archives in Norway.

The findings show that the professional challenges met 170 years ago are quite similar to those faced today, even though the medium then was paper, and the hot topic today is digitally transmitted material. The core questions were: What to keep? How to get an overview over the material? How to store it? Who is going to take care of it? How to communicate the information to the users?

The archival description is an important instrument for opening the archives to future users. These descriptions are written by archivists. For the purpose of source criticism, we need to know the role and competence of these authors at different times. Development of archival practice is a leadership task. This task is regrettably little studied.

UnknownIllustrasjon 1:

Henrik Wergelands arkivvise med dikterens egen håndskrift. Visen er skrevet på et blankt ark fra en kassert arkivprotokoll, og viser riksarkivarens sparsommelighet i omgang med papir.1 Foto: Riksarkivet, Odd Amundsen.

Archivaren

– Gud bevar’en! –

elsker da sit Støv.

Han i det jo finder

Norges Hædersminder.

I sin Kjælder

boer han heller

end blandt Rankens Løv.2

Wergelands arkivvise, på melodien av Gubben Noach, formidler et bilde av arkivaren som en noe sær, unnselig og antikvarisk person. Selv om han finner fram til det verdifulle blant nedstøvede minner, er han ingen spenstig Espen Askeladd som klarer å målbinde prinsesser eller andre.

Men når Norges første riksarkivar velger en av Bellmans mest populære melodier til å formidle dette bildet av arkivaren, er det på ingen måte tilfeldig.3 Wergelands humoristiske og til dels selvironiske vise om arkivaren har ikke, som Bellmans Gubben Noach, blitt videre kjent. Men den stereotype framstillingen av arkivaren som usynlig, ubetydelig og til dels utgått på dato, råder nok fortsatt blant mange.4

Dette er en forestilling som bør korrigeres, ikke bare i nåtiden, men også i lys av forholdene på Wergelands tid.

Formålet med denne artikkelen er å vurdere arkivarrollen og arkivfaglig ledelse slik dette artet seg på 1800-tallet.5 I det hundreåret ble Riksarkivet et arkiv for statsforvaltningen, bygd på internasjonale, allment anerkjente arkivfaglige prinsipper. Denne artikkel har som teoretisk grunnlag at utviklingen av virksomheters praksis i stor grad bygger på de enkelte lederes innsats. Ledelse innebærer overordnede, strategiske oppgaver så vel som dagligdagse utfordringer som f.eks. personaladministrasjon. I mindre organisasjoner er disse ganske ulike ledelseselementene ofte tillagt samme person.

I et slikt perspektiv er det interessant å se nærmere på hva som har karakterisert ledelsen av Riksarkivet i den aktuelle tidsperioden. Innenfor organisasjons- og ledelsesforskning er casestudier en hyppig brukt forskningstilnærming.6 Derfor er dette blitt valgt som metodisk tilnærming her.

Ut fra tilgjengelig kildemateriale, og med blikk på tidligere arkivfaglig forskning, vil denne artikkelen belyse arkivfaglige og ledelsesmessige utfordringer som møtte to markante riksarkivarer på 1800-tallet. Deres arbeid vil bli analysert i forhold til dagens forventninger til arkivarbeid og arkivfaglig ledelse.7

Kildene er i hovedsak ulike dokumenter som er utarbeidet av riksarkivarene Wergeland og Birkeland. Henrik Wergeland satt som riksarkivar i perioden 1841–1845.8 Han var den første personen som hadde denne stillingen etter at Riksarkivets ansvar ble utvidet til å omfatte hele regjeringsapparatet.9

Riksarkivet ble etablert i 1817. I begynnelsen var det bare et kontor i Finansdepartementet. Ved kongelig resolusjon av 23. desember 1839 ble det bestemt at Riksarkivet også skulle ta hånd om regjeringens og regjeringskontorenes «Brevskaber». Dette la grunnlaget for ansettelsen av den første riksarkivaren.

Illustrasjon 2:

Henrik Wergelands søknad til Kongen 12. februar 1840 på stillingen som Archivarius ved Rigsarchivet. Riksarkivet, Journalsaker, RA/S-1577/E/Ea/L0001, 1817 – 1840.

Wergelands søknad og annet skriftlig materiale fra ham inneholder interessante utsagn både om det arkivfaglige arbeidet og om lederoppgavene.10 Etter Wergeland har vi hatt tolv riksarkivarer. Mange av dem har satt tydelige spor etter seg i historieforskningen. Minst like viktig er det at de også har preget arkivarrollen, særlig innenfor, men òg utenfor det statlige Arkivverket.11

Michael Birkeland12 har etterlatt seg et rikt materiale fra sin ca. 30 år lange periode ved Riksarkivet (186313–1896). Hos ham finner vi velbegrunnete oppfatninger om arkivarrollen, både i publikasjonen «Om Arkivvæsenets Ordning» (1877) og i privatarkivet etter ham.14

Wergeland var den første i stillingen. Han gav til kjenne en rekke arkivfaglige synspunkter. Birkeland var den som var i stillingen over lengst tid på 1800-tallet, og han var den første med tittelen riksarkivar. Han har en omfattende faglitterær produksjon. Derfor falt valget på disse to for en nærmere analyse i denne studien.

Materialet etter Wergeland består bl.a. av korrespondanse og årsmeldinger. Fra Birkeland har vi i tillegg arkivfaglige skrifter. Wergeland og Birkeland er dessuten behørig behandlet i norsk arkivfaglig litteratur, men deres virke er i liten grad vurdert i lys av dagens krav til arkivvirksomhet.

Selv om Wergelands og Birkelands betraktninger ligger langt tilbake i tid, er det interessant å se nærmere på hvordan de står seg i våre dager. Kunnskap om hvordan arkivarrollen og den arkivfaglige kompetansen har vært til ulike tider, har betydning for å forstå arkivenes funksjon og arkivarenes rolle i samfunnet. Denne kunnskapen kan ikke minst være av betydning for den kildekritikken som historie- og samfunnsfaglig forskning må utøve når arkivmateriale blir brukt i ettertid.

Arkivbeskrivelse – en arkivfaglig kjerneaktivitet

En sentral del av arkivarens arbeid har vært å utarbeide aktør- og arkivbeskrivelser.15 Disse skal gi ulike brukere av arkivene nødvendig kunnskap for å benytte arkivmaterialet på en forsvarlig måte. For historikeren kan arkivarens beskrivelser betraktes som grammatikkens kondisjonalis. Arkivbeskrivelsen fungerer som en ramme eller en kontekst som viser hvilke tenkte vilkår som ligger til grunn for at en handling eller hendelse på et for ettertiden gitt tidspunkt ville/skulle skje eller ville/skulle ha skjedd. Beskrivelsene sier således noe om betingelsene for at fortidige handlinger og hendelser kunne finne sted. Dermed blir de også sentrale forklaringsnøkler for framtidige fortolkninger av fortiden.

Det er viktig å være klar over at det arkivmaterialet beskrivelsene omhandler, ikke er skapt for å dokumentere de framstillingene som historikeren i ettertid kommer med. Primærverdien til materialet har ofte vært fundamentalt forskjellig fra den sekundærverdien det har for framtidige brukere. I arkivfaglig terminologi viser begrepet primærverdi til den verdien som materialet opprinnelig var tiltenkt da det ble skapt, altså f.eks. hvilke administrative, faglige eller rettslige formål det skulle tjene.16 Begrepet sekundærverdi henspiller på den nytten et arkivmateriale kan ha for andre formål enn de som det opprinnelig var skapt for.17 Forskningsformål og historieskrivning i ettertid, er typiske situasjoner der et arkivmateriale har en sekundærverdi.

For å forstå et arkivmateriale, kan arkivbeskrivelsen ha avgjørende betydning. Aktuelle kildekritiske spørsmål kan da være om arkivaren bare har redegjort for primærverdi og fullt og helt overlatt til historikeren å finne fram til sekundærverdiene, eller om arkivaren gjennom arkivbeskrivelsen formidler en forforståelse som også påvirker historikerens analyser.

Arkivbeskrivelsen kan være laget med en forståelse av materialet som er helt annerledes enn det som de framtidige brukerne av materialet vil ha, og som arkivaren som utarbeider beskrivelsen vanskelig kan forutse. Arkivbrukerens analyse av hvordan og på hvilke vilkår arkivbeskrivelsen er utarbeidet, vil derfor være en del av kildekritikken. Hvem kunne for eksempel tenke seg at forgangne tiders branntakstprotokoller skulle tjene arkitekters og bygningseieres behov ved restaureringer i vår tid? Verken fyrvoktere eller arkivarer på 1800-tallet kunne vel heller se for seg at fyrprotokoller kunne bli kilder i klimaforskningen.

Nettopp på dette punktet kan forskjellen mellom den historiefaglige og den arkivfaglige profesjonaliteten komme til syne. Arkivarens oppgave er å redegjøre for konteksten for å synliggjøre på en etterrettelig måte for ettertiden hva som var arkivmaterialets primærverdi. Historikerens arbeid vil synliggjøre sekundærverdien. Men sekundærverdien og den tilhørende kildekritikken er avhengig av at primærverdien er gjort rede for på en klar måte.

I dette perspektivet vil også en vurdering av arkivarens rolle som forfatter av arkivbeskrivelsen være av interesse. Arkivbeskrivelsene er tekster som har en forfatter.18 Forståelsen av hvem denne forfatteren er, vil prege sekundærverdien av materialet. Det er derfor ikke bare av «arkivhistorisk» interesse å vite noe om hvordan fortidens arkivarer har tenkt og arbeidet. Dette tilhører den kildekritiske kunnskapen som er nødvendig for å kunne bruke arkivmateriale på en forsvarlig måte.

Mot slutten av 1800-tallet skjøt det fart i den arkivfaglige utviklingen internasjonalt sett. Man gikk etter hvert over fra pertinensprinsippet, hvor man ordnet arkivmaterialet tematisk, til proveniensprinsippet,19 hvor man forsøker å opprettholde arkivets opprinnelige struktur og orden også etter at det ikke lenger er i aktiv bruk.20

Den britiske arkivaren Hilary Jenkinson (1882–1961), som preget europeisk arkivteoretisk tenkning og praksis i første halvdel av 1900-tallet, var opptatt av arkivarens versus historikerens rolle.21 Jenkinson omtalte arkivaryrket som et trosyrke – a profession of faith22 – når han presiserte nærmere hvilke oppgaver og kvalifikasjoner en god arkivar måtte ha. I tillegg til en viss grad av teknisk kunnskap, mente Jenkinson at arkivaren må være litt lingvistisk anlagt samt være skriftkyndig. Videre må han være litt «arkitekt» og nesten alltid kunne litt om bokbinding, bibliotek, soppvekst og fotografi. Oppsummert må den gode arkivaren kunne mye om mangt.

Jenkinson understreket også at arkivarens personlige holdning er av betydning. Dette er den overordnede og vanskeligste utfordringen. Arkivaren må være i stand til å levere dokumentene videre slik de er mottatt, uten å legge til eller ta bort noe, verken fysisk eller moralsk. Ettertiden må ikke ha noen som helst grunn til å tro at arkivaren har gjort vold på materialet. Dersom arkivaren tilkjennegir sine personlige preferanser i ordningen og beskrivelsen av dokumentene, vil han innta framtidige brukeres rolle og ikke arkivarrollen.23 Det skal bemerkes at dette nøytralitetsidealet senere er kritisert av andre sentrale arkivforskere.24 Likevel kan Jenkinsons understrekning også i dag tjene som en viktig påminnelse om forskjellen mellom arkivarens og historikerens oppgaver.

To markante skikkelser i Riksarkivet i første halvdel av 1800-tallet

Da Wergeland startet i jobben som byråsjef 4. januar 1841, ble han leder for assistentene Dominicus Nagel Bech25 og Bernt Moe.26 Arkivarbeidet i sentralforvaltningen hadde fram til da i stor grad vært preget av enkeltpersoners innsats. Bech var ansatt i Riksarkivet som førsteassistent fra og med 1835, og Moe som annenassistent to år senere. Begge var aktive i samfunnsdebatten om utformingen av det framtidige arkivvesenet. Bech utformet i 1843 et «Forslag til Plan for Rigsarkivets arkivmæssige Ordning».27 Moe hadde kontaktet Finansdepartementet fem år tidligere med forslag til endringer for Riksarkivet.28 Det var disse to som utgjorde fagkyndigheten som Wergeland møtte da han tiltrådte. Selv om Moe og Bech til dels var rivaler, gikk de sammen om å kontakte departementet for å uttrykke sine bekymringer vedrørende forsvarligheten av Wergelands kassasjonsvirksomhet.29

Herstad viser veldig tydelig hvordan Moe og Bech, og etter hvert også Bech og Wergeland, hadde ulike syn på hvordan arkiver skulle ordnes.30 Fra før Wergelands tid hadde man brukt et prinsipp om å ordne materialet etter kronologi. Dette ble etablert av Rudolf Keyser.31 Dette prinsippet ble også i det alt vesentlige fulgt opp av Wergeland, men Bech la i 1843 fram et forslag om å forlate dette og ordne mer etter materialets saklige innhold. Det var således et samsvar mellom de personlige og de faglige konfliktlinjene, noe som Wergeland måtte forholde seg til.

Illustrasjon 3:

Wergelands kontor på Akershus festning. Rommet der han hadde sitt kontor fra 1841–1845, er rekonstruert av Stephan Tschudi-Madsen, basert på inventarlister og foto fra ca. 1900.32

Bech gav i sin dagbok høsten 1839 på ingen måte et positivt bilde av sin kollega Moe.33 Han ivaretok i liten grad de stedlige og løpende arkivforretningene, men brukte mye tid på egen kompetanseutvikling, på «sine ‘litterære Arbeider’». Riksarkivets utlånsprotokoll viser at Moe var en hyppig bruker av arkivmaterialet.34 I tillegg brydde han seg lite om å innfinne seg på kontoret i arbeidstiden.35 Det stjal verdifull tid, og gjorde at han kom på etterskudd med egne forskningsprosjekter. Det var rollen som historiker han brukte arbeidstid og trolig også fritid på.

Moe var så opptatt av egen karriere, ikke som arkivar, men som historiker, at han også misbrukte den adgangen han hadde til arkivet. I et skriv datert 31. januar 1843 ble han informert om at han måtte levere tilbake nøklene til arkivet. Det er bekreftet at dette ble gjort 25. februar samme år.36 Dette tyder på at Wergeland har tatt sine lederoppgaver på alvor.

Wergelands forestillinger om arkivarrollen og arkivfaglig ledelse

Før Wergeland ble utnevnt i stillingen som Norges første riksarkivar, hadde han henvendt seg til Kongen flere ganger og meldt sin interesse for ulike preste- og kateketstillinger, uten hell. Wergeland visste godt at det som hadde diskvalifisert ham fra å få stillinger han formelt var kvalifisert til, var hans livsførsel. De mange avslagene på søknader til prestestillinger kan sees som et uttrykk for at omgivelsene hadde andre krav og forventninger til personer som skulle inneha slike roller enn til den som skulle være byråsjef for Regjeringens arkiv.37

Wergeland understreket selv i søknad at han vurderte sin stilling som amanuensis ved universitetsbiblioteket som relevant i forhold til de kvalifikasjoner han forutsatte at «Archivariusposten» krevet. Innledningsvis vektla han at punktlig orden og daglig uavbrutt tilsyn var noe han var «næsten mechanisk tilvant». Videre nevnte han at han hadde utgitt historiske arbeider som «attestere sig selv». Før han gikk nærmere inn på disse, poengterte han at Kongen allerede hadde gitt han økonomisk støtte til arbeidet han drev for opplysning, og Wergeland understreket at de historiske arbeider var en viktig del av en slik folkeopplysning.

Wergeland var av den oppfatning at det i arkivarens arbeid lå en oppfordring til å bli historiker. Han mente at store deler av hans litterære produksjon helte mot den historiske vitenskap.38 Avslutningsvis forsøkte han på mange måter å gi den stillingen han søkte et innhold som understøttet hans kvalifikasjoner og motivasjon: Det var «den eneste Post inden Staten, der baade tilbyder et Yndlingsstudium Materialier og Opmuntring, og pligtmæssig Opførsel i en beslægtet underordnet Stilling Belønning.»

«Med Katalogen i Haand skulde selv den Fremmede nu kunne finde sig frem, og Arkivets Ydre skal ikke nu længer støde hans Øje»39

Årsberetningene og brevene Wergeland sendte Finansdepartementet i perioden 1841–1844 sier noe om hvilke utfordringer han opplevet at Riksarkivet sto overfor og hvilke arbeidsoppgaver han prioriterte.40 Han var opptatt av at arkivene skulle bli ordnet og tilgjengelige. Da Wergeland overtok som riksarkivar, inneholdt Riksarkivet mange uordnede arkiver som det var umulig å finne fram i. Disse var ikke beskrevet og var dermed utilgjengelige.

Wergelands virke var preget av de forventninger til Riksarkivet som regjeringen hadde skissert da han ble ansatt. Behovet for en styrking av de statlige arkivfunksjonene var da blitt utredet og beskrevet.41

Wergeland så nytten av å være internasjonalt orientert for å bygge opp et systematisk arkivvesen. Han skrev i årsberetningen for 1842:42

[...] men hvor man tillige maa erkjende det ønskeligt og vigtigt, om der gaves Anledning til personlig at lære at kjende de Fortrin i det Systematiske ved Arkivvæsenet, hvoraf andre Lande, og navnligen Broderriget formeentligen ere i Besiddelse.

Ikke minst understreket han at Riksarkivet skulle være for alle.43 Men det var utfordrende å få på plass et riksarkiv som «… skal kunne svare til sit Navn og utfylde sin nationale og videnskabelige Betydning, …».44 Likevel, et steg på veien var han kommet, med tanke på tilgjengeliggjøring av arkivene: «… [det] tilbyder … dog ikke længer det forvirrede Skue af uordnede Masser.»

Selv om oversiktene over arkivmaterialet skulle presenteres i kataloger, og disse skulle være utformet på en inkluderende måte som appellerte til et bredt publikum, var han klar over det ansvaret han hadde for arkivmaterialet. Det var han, som riksarkivar, som ville bli «… udsat for Følgerne af Hvilkensomhelsts indiskrete Brug …».45

I brev til Finansdepartementet i 1843 viste Wergeland til bestemmelsen i den kongelige resolusjonen av 10. juni 1837. Denne slo fast at samtlige embetsarkiver, både de sivile, militære og geistlige, skulle avleveres til Riksarkivet når de gikk ut av daglig bruk og således kunne «undværes ved Embederne».46

Først når dette ble gjort i praksis, ville Riksarkivet leve opp til navnet sitt som innebar at det «skal kunne tjene Folket eller Hvilkensomhelst i det hele Rige til Oplysning i Velfærds- eller videnskabelig Henseende».47

Årsberetningene og korrespondansen med departementet dokumenterer at Wergeland hadde god evne til strategisk tenkning og langsiktig planlegging. Det var særlig ordningsarbeidet han mente det var viktig å prioritere.48 En viktig del av dette var å vurdere hva som skulle oppbevares permanent i Riksarkivet og hva som kunne kasseres. Det var penger å tjene på kassasjon. Papir kunne selges og brukes på ny. I årsberetningene listet Wergeland opp forslag til kassasjon.49

Videre problematiserte Wergeland at bevaringsverdig dokumentasjon, som i henhold til kgl. res. av 10. juni 1837 skulle vært oppbevart i Riksarkivet, fremdeles ikke var havnet der. Forklaringen han gav, var at forståelsen av hva et riksarkiv er var uklar hos mange, selv i den sentrale statsforvaltningen.

Wergeland var også opptatt av å gjøre rede for bruken av arkivmaterialet i Riksarkivet. I den forbindelse var han ikke opptatt av tallene i seg selv. Men han kommenterte at det mest interessante med en utlånsstatistikk var å få en oversikt over hvilke deler av arkivet og til hvilket formål, vitenskapelig eller praktisk, som over tid hadde vært etterspurt.

Til tross for Wergelands korte tid som riksarkivar, var hans tanker og arbeid med på å befeste arkivarrollen i den nye nasjonen. Han synliggjorde at arkivvirksomhet måtte være noe mer enn interesserte individualisters innsats. Overordnede arkivfaglige prinsipper og behov måtte være avgjørende for ledelsen av institusjonen. Men viktigst av alt var at arkivmaterialet skulle være tilgjengelig og til nytte for folk flest.

Birkelands tanker om arkivarbeid og arkivfaglig ledelse

Da riksarkivar Birkeland den 30. november 1877 ga en skriftlig erklæring om sine synspunkter «Om Arkivvæsenets Ordning» til Kirkedepartementet, understreket han at det var sentralt for en arkivar å vite noe om arkivskaperes administrative tilhørighet. En arkivar måtte for eksempel ha kunnskap om at sparebanker har vært administrert først av Kirkedepartementet og siden av Finansdepartementet. Arkivaren måtte også for eksempel vite noe om hvilke forandringer medisinalvesenets bestyrelse har gjennomgått; at dette først tilhørte Tredje departement (Politidepartementet), deretter Kirkedepartementet og til slutt Indredepartementet. Birkeland framhever videre:

En dyktig Arkivar maa endvidere være fortrolig med de Forandringer, som ere foregaaede inden det enkelte Departement, hvorledes de forskjellige Forretningsgrene oprindelig have været samlede … – alt Momenter, som bestemme, i hvilken Række af Protokoller eller Journalsager en attraaet Oplysning skal findes. … Det er denne for det Almene baade videnskabelig og praktisk vigtige Kundskab, hvorom der stadig bliver Spørgsmaal under Arkivets daglige Arbeide.50

Bakgrunnen for at Birkeland var opptatt av nettopp arkivfaglige kvalifikasjoner og kompetansekrav, var at han hadde erfart at arkivoppgaver her til lands ikke ble ansett som betydningsfulle. Tvert imot ble de sett på som passende arbeid for en uerfaren ansatt.51 Dette mente han hadde sammenheng med opprettelsen av regjeringsdepartementene i 1814. Da disse ble opprettet fantes ingen arkiver, og det var således ikke behov for arkivarer.

Det er i lys av dette interessant å bemerke at det på ingen måte var de minst kyndige og innsiktsfulle som i de foregående århundrene hadde blitt tiltrodd arkivarstillinger. For eksempel var det på 1600- og 1700-tallet ikke uvanlig at det var menn med dommerkompetanse som fikk ansvaret for arkivene og beskrivelsene av dem.52

Birkeland trakk blant annet fram de offentlige arkivene i Frankrike som mønstergyldige. Den franske staten var tidlig ute med å etablere en egen utdanning for arkivarer. I 1821 ble École des chartes opprettet,53 en arkiv- og bibliotekskole, som blant annet rekrutterte personer til departementsarkivene. Disse arkivene, som inneholdt en hel del middelalderdokumenter, ble ledet av en bestyrer, en vitenskapelig dannet og en administrativt «opdraget Arkivar, en Registrator og en Sekretær». I tillegg hadde arkivaren ofte en eller to kontorbetjenter til sin disposisjon. École des chartes ble ledet av to professorer, og det ble tatt opp tolv studenter årlig. Det var innenriksministeren som stod for utvelgelsen. Utdanningen skolen tilbød, ble sett på som uunnværlig for å ivareta Frankrikes ære.

I Norge var derimot situasjonen en helt annen. Det fantes ingen utdanning som tilsvarte den i Frankrike. Studenter og kandidater som verken kunne jus eller hadde erfaring fra arkivarbeid eller forvaltningsarbeid, ble tilbudt stillinger i Riksarkivet. Birkeland mente at det ville være en enkel sak å påvise hvordan mangel på formell og reell kompetanse av og til virket forstyrrende, andre ganger forsinkende på ordningsarbeidet. Videre framhevet han at det i Riksarkivet var ønskelig med «Mænd med juridisk Fordannelse og historisk Studium» som hadde erfaring fra forvaltningsarbeid. Men han så klart at med den lønnen som ble tilbudt, ville det være «lidet sandsynligt, at yngre Mænd med saadanne Kvalifikationer skulde vilde træde ind i Arkivets underordnede Poster.»54

Hvordan arkivfaglige kvalifikasjoner skulle kunne læres eller utvikles, ble likevel ikke et sentralt anliggende da. Det ble f.eks. ikke tatt noe initiativ til særlige utdanningsprogrammer eller liknende. Arkivfaglige kvalifikasjoner ble ervervet gjennom praktisk arbeid i et arkiv. En egen arkivfaglig utdanning på universitets- og høgskolenivå ble først opprettet i 1992.55 Men det betyr ikke at ledere av Riksarkivet ikke har påpekt behovet, også etter Birkeland.56

I og med at mye tid gikk med til ordning av arkiver, med tanke på at disse skulle bli tilgjengelig for ulike brukergrupper, var Birkeland opptatt av behovet for å utarbeide arkivbeskrivelser i form av kataloger. Disse mente han måtte inneholde: «… en hel Del Optegnelser angaaende hvad der i administrativ og historisk Henseende ansees for at være mærkeligt eller af Betydning for fremtidige Undersøgelser.»57

Når det gjelder selve ordningsprosessen, var Birkeland opptatt av at denne måtte innebære at arkivene ble ordnet på en oversiktlig og tilgjengelig måte som gjorde at «en ny Mand inden forholdsvis kort Tid kan finde sig til Rette». Men like viktig var det å framskaffe kunnskap om administrative endringer på ulike nivåer, særlig på toppnivået. Disse fantes nemlig ikke samlet noe sted. Det var særlig denne sistnevnte delen av ordningsprosessen som krevet arkivfaglig kompetanse, og som kjennetegnet den dyktige arkivaren.58

Behovene for innsyn, som for øvrig også opptok Wergeland, hadde Birkeland klare synspunkter på, ca. 100 år før innsynsbestemmelser ble lovfestet:59

Hos os har Adgangen til Rigsarkivet … været den friest mulige, ikke alene for det videnskabelige, men ogsaa for andre Behov. Om nogen Tilladelse har der aldrig vært Tale, undtagen forsaavidt der en enkelt Gang kan have været Spørgsmaal om saadanne Emner, som kræve Forsigtighed fra en Arkivars Side. Videnskabelige Undersøgelser har man paa alle Maader søgt at lette, og skriftlige Forespørgsler af denne Art imødekommer man, saavidt paa nogen Maade er muligt. Den samme Liberalitet har man ogsaa vist ligeoverfor Private, som for sine egne Interessers Skyld have søgt Oplysninger her i Rigsarkivet.60

Riksarkivar Birkelands ledelsesmessige utfordringer

Det var ikke bare Wergeland som måtte slite med personalutfordringer. En vesentlig del av faglig ledelse på den tiden som nå, var å få kompetente, interesserte, sterke og til dels individualistisk pregede medarbeidere til å samarbeide for å nå virksomhetens mål.

Otto Carl Claudius Gregers Lundh61 hadde vært ansatt i Riksarkivet siden 1876, samme år som Birkeland tiltrådte i stillingen som riksarkivar. Birkeland hadde i en årrekke måttet utføre flere av arbeidsoppgavene hans da han forsøkte å få ham fjernet fra stillingen som fullmektig.62

Men det hadde vært vanskelig, både ut fra Lundhs personlige situasjon, men ikke minst på grunn av hvordan saken ble håndtert av departementet. Bare i 1893 måtte Birkeland skrive mer enn 25 brev vedrørende Lundh til departementet. I brev til Thorvald Christensen langfredag 1894 fortalte han at han hadde lykkes, og Lundh var blitt presset til å søke avskjed fra stillingen.

Det ble dog ikke uproblematisk å finne en kvalifisert etterfølger. En tidligere alkoholisert, doven og uryddig ansatt, Øverland,63 som Birkeland hadde klart å kvitte seg med, var interessert i stillingen og hadde venner i Stortinget og i Venstre som ville hjelpe ham fram. Dialogen med departementet vedrørende ny ansettelse av Øverland omtalte Birkeland som et damoklessverd. Overfor departementet tilkjennegav Birkeland at Øverland hadde utstrakte kunnskaper i Norges historie, men understreket at dette ikke var ensbetydende med at han dermed var «Archivmand».

En person Birkeland hadde hatt ønske om å beholde, var Absalon Taranger.64 Han hadde i 1885 fått en assistentstilling på Riksarkivet. Med stor velvilje fra Birkeland gjennomførte Taranger jusstudiet (1893). Selv om Birkeland gjerne skulle sett at Taranger valgte å bli i arkivet, ville han ikke være ansvarlig for å «raade nogen som har Udsigt til noget bedre» til det. Taranger ble, etter å ha fått innvilget permisjon fra stillingen i Riksarkivet, tilbudt en stilling ved universitetet. I korrespondansen mellom Birkeland og Taranger poengterte Birkeland det sentrale anliggende for ham som leder var å ivareta Riksarkivets behov. Det innebar at han kjente seg forpliktet til å hevde at universitetsstipendiater i historiske fag ikke utelukkende egnet seg som arkivarer, selv om de kunne være skikket til arkivsysler. Hovedgrunnen var at historiske studier i seg selv ikke kvalifiserte til arkivfaglig arbeid. Videre poengterte han at:

Archiver i Regelen ikke kan paaregne saa meget Nytte af disse ofte fremragende Mænd som af mere jævne Mænd, der uden at drages mod høie Livsmaal, ere beredte til at tilbringe sit Liv eller i alfald en længre Tid af sit Liv i en beskeden Archivtjeneste.65

Det var viktig å ansette personer som ble værende i jobben fordi det tok lang tid å opparbeide tilstrekkelig kjennskap til arkivet: «og kræver i det Hele saa mange forskjelligartede Kundskaber, at Archivet fremfor Alt maa søge at undgaae dem, der kun søge et midlertidigt Tilhold her, indtil de kunne opnaae noget for dem bedre.»

Men det var, så lenge Birkeland var riksarkivar, problematisk for Riksarkivet å tiltrekke seg rett kompetanse. Lønnen var for dårlig til at det ble et førstevalg å arbeide der. Birkeland påpekte selv gjentatte ganger dette, men til ingen nytte. Han satte sin lit til at hans etterfølger ville lykkes både med å kreve økte personalressurser og høyere lønn for de ansatte.66

Birkeland gjorde seg noen betraktninger om de avveininger han som leder måtte gjøre mellom rene arkivfaglige oppgaver og arkivadministrative utfordringer. Han mente at det administrative ble mer og mer tidkrevende.67

Arkivarene og arkivarrollen i dag68

Selv om arkivenes betydning for samfunnet og historieforskningen er udiskutabel, har likevel arkivarrollen blitt påfallende lite analysert her i Norge, i alle fall utenfor arkivarenes egne sirkler.69 Hvilke forventninger man har til arkivarene, er slett ikke tydelig. En særlig drøfting av hvilken kompetanse som er nødvendig for å lede arbeidet med utvikling og drift av arkiver, er helt fraværende.

Betegnende i så måte er at vi først fikk en arkivlov med tilhørende forskrifter på 1990-tallet. Riksarkivarens arbeid hadde bygget på instrukser,70 rett nok med ganske detaljerte krav til det arkivfaglige arbeidet. Det er først i nyere tid at Arkivverket har fått en strategisk plan og at det gjennom tildelingsbrevene fra Kulturdepartementet blir stilt krav ut over det som ligger i lovgivningen.71

Melding til Stortinget om arkiv ble først lagt fram i november 2012.72 I denne meldingen er arkivarrollen i vår tid omtalt slik:

I fleire typar arkivinstitusjonar har det vore ei utvikling mot aukande spesialisering. Mens den klassiske arkivaren hadde hovudfag i historie og fungerte som ein altmoglegmann eller -kvinne, har arbeidsoppgåvene, kompetansekrava og rekrutteringa til arkivaryrket endra seg dramatisk over tid, særleg dei siste tjue åra. Altmoglegmannen eller -kvinna er i ferd med å vike for meir spesialisert kompetanse som informatikarar, pedagogar og personar med meir samansett fagbakgrunn. Færre av desse nye er tilsette i vitskaplege stillingar, som det framleis er historikarar som dominerer.73

Det er verd å påpeke at en gjennomgang av ulike årganger av Statskalenderen og personalmapper i Riksarkivet gir et noe annet bilde av hvem de ansatte har vært.74 Både riksarkivarer, fullmektiger og assistenter på 1800-tallet var stort sett utdannet som jurister.75 Det er først på 1900-tallet, når titlene arkivar og førstearkivar blir tatt i bruk, at vi får mange med cand.mag.- og cand.philol.-utdanning, de fleste med historie i fagkretsen. Statskalenderen for 2000 viser at det i Riksarkivet er 59 ansatte, og av disse er 35 registrert utdannet cand.philol. og 11 cand.mag. Svært få er registrert som informatikere, pedagoger eller med annen sammensatt fagbakgrunn.

Meldingen bekrefter Arkivverkets rolle som arkivfaglig pådriver overfor de statlige arkivene så vel som andre offentlige arkiver, og til en viss grad private arkiver. Riksarkivarens betydning som leder av dette arbeidet kommer tydelig fram.76 Men det blir ikke drøftet hvilken kompetanse som kreves for ledelse av arkivfaglig utviklingsarbeid. Slik sett er meldingen forankret i vår tids utbredte oppfatning av at ledelse bygger på generisk kunnskap og kan utøves uavhengig av kompetanse innenfor det fagspesifikke arbeidet man er satt til å lede.

Stabile krav til arkivarrollen og arkivfaglig ledelse

Det er slående at selv om de arkivfaglige utfordringene vi står overfor i dag er av en noe annen art enn for rundt 170 år siden, handler de i bunn og grunn om det samme: Hva skal vi ta vare på? Hvordan skal vi få oversikt over alt? Hvilke krav bør det stilles til oppbevaring? Hvordan skal vi ta vare på det? For hvem tar vi vare på det? Sist men ikke minst: Hvordan formidler vi det til brukere?

Da stillingen som riksarkivar ble utlyst i 2014, lød utlysningsteksten slik:

Vi søkjer ein resultatorientert leiar som kan vidareutvikla Arkivverket slik at etaten er godt rusta til å analysera og handtera aktuelle og framtidige utfordringar. Dette føreset gode kommunikasjons- og samarbeidsevner, evne til strategisk tenking og langsiktig planlegging.

Søkjarar må ha høgare utdanning, erfaring frå leiing på høgt nivå, gode leiareigenskapar og stor arbeidskapasitet. Brei samfunnsorientering og kunnskap om offentleg forvaltning og leiing av kunnskapsorganisasjonar er naudsynt. God forståing av IKT og store digitaliseringsprosessar vert vektlagd.77

La oss gjøre et tankeeksperiment. Ville for eksempel Wergeland, som var sterkt omdiskutert da han fikk stillingen i 1840, kunne blitt tilsatt dersom stillingen hadde vært utlyst på hans tid med tilsvarende kvalifikasjonskrav som i dag? Både gjennom sin søknad og de årsberetningene han sendte til departementet, viste han at han oppfylte langt de fleste av de kravene vi kan finne i utlysningen for riksarkivar, 175 år etter han selv tiltrådte. Han framstår også i dag som framtidsrettet og en ivrig forkjemper for brukerrettet utvikling, rett nok med de forutsetninger til grunn som tilhørte hans samtid. Det er verdt å legge merke til at det heller ikke i dag blir stilt særlige arkiv- eller historiefaglige kompetansekrav til den som skal inneha stillingen.

Tidligere riksarkivar John Herstad påpeker at riksarkivarembetene ikke ble utlyst i perioden 1840–74. Selv ikke til det nyopprettede riksarkivarembetet i 1875 ble det nevnt spesifikke kvalifikasjonskrav. Det er faktisk gjort bare én gang, nemlig i 2006.78 Likevel har historiefaglig kompetanse blitt sterkt vektlagt fra og med ansettelsen av Christian Lange i 1846 til og med Ivar Fonnes i 2006.79

Selv om det er den historiefaglige kompetansen som er det mest framtredende fellestrekket ved riksarkivarene fram til og med 2006, er det verd å merke seg at denne formelle kompetansen ikke på noen som helst måte er i motstrid til de formelle kvalifikasjoner som kreves for å bli ansatt i stillingen 175 år etter at den ble opprettet.

Et kjapt blikk på læringsmålene for mastergrad i historie på NTNU understøtter dette. Masterkandidatene i historie i 2016 skal, i tillegg til å ha inngående kunnskaper innen sitt fagfelt, også:

være kvalifiserte for karriere innen undervisning, institusjoner, organisasjoner og næringer hvor det er behov for historisk innsikt og kunnskap» samt de skal «kunne være kvalifiserte for forskerutdanning eller annen karriere der analyse, utredning og formidling utgjør en vesentlig del av virksomheten.80

Universitetene utdanner altså sine mastergradskandidater også med tanke på fagforankrede lederstillinger.

«… den eneste Post inden Staten, der baade tilbyder et Yndlingsstudium, Materialier og Opmuntring, og pligtmæssig Opførsel …»81

I vår tid er det arbeidet mye med spørsmål knyttet til ledelse av kunnskapsvirksomheter. Det er rimelig å legge til grunn at allmenn kunnskap om dette også kan være gyldig innenfor arkivvirksomhet. Kim og Mauborgne har skissert en tenking omkring ledelse av kunnskapsvirksomheter som de har kalt fair process.82

Kjennetegnene på denne er at slike virksomheter krever ledere som er i stand til å skape engasjement (engagement) blant medarbeiderne. Videre må man også i slike virksomheter sørge for at det er klarhet omkring forventningene (expectation clarity) til både den enkelte medarbeider og virksomheten som sådan. Og så må man som leder være i stand til å gi gode forklaringer (explanation) på de løsninger som velges for å møte framtidens utfordringer.

Ved rekruttering av toppledere i den offentlige forvaltningen i dag, blir det ofte ikke lagt avgjørende vekt på spesifikk fagkyndighet innenfor eller erfaring fra den aktuelle sektoren.83 Det antas at virksomhetens behov kan ivaretas gjennom kompetansen til de øvrige ansatte. Lederens evne til å møte høykompetente fagfolk i samsvar med prinsippene om fair process vil dermed framstå som vesentlig. Wergeland var i utgangspunktet ikke særlig arkivkyndig. Men han var uten tvil i stand til å skape engasjement, komme med tydelige forventninger og gi utdypende forklaringer for å begrunne sine valg.

Kjernen i arkivarrollen og de sentrale utfordringene for arkivfaglig ledelse har vært ganske stabile gjennom hele den perioden som er studert her. Materialet skal mottas, sikres og bevares, både innholdsmessig og teknisk. Wergeland og Birkeland var, tidstypisk nok, opptatt av at papirkvaliteten måtte være god for å sikre materialet for framtiden. I våre dager handler det om å ta vare på elektronisk skapt materiale på måter som kan sikre framtidig gjenfinning.

Ivar Fonnes skrev, kort tid før han gikk av som riksarkivar i 2014, i en kronikk i Aftenposten kalt «En dement stat»:

Papiret er en tålmodig informasjonsbærer. Det kan neglisjeres gjennom mange år, men hvis det ikke utsettes for ekstreme påkjenninger, vil informasjonen fortsatt være intakt. … Digitale informasjonsbærere er ikke like tålmodige som papiret. De tåler ikke å bli neglisjert gjennom år uten at det går ut over informasjonen. Tvert imot, digital informasjon er flyktig og manipulerbar, og den krever kontinuerlig overvåking og vedlikehold for ikke å forsvinne eller bli ubrukelig som dokumentasjon.84

Lærdommen vi kan trekke fra Wergeland, Birkeland og mange andre norske og utenlandske arkivledere, er at de tekniske problemene, enten de handler om papirkvalitet eller digital flyktighet, bare er en del av utfordringene som møter arkivarer og deres ledere.

Da som nå gav krav og ønsker om kassasjon av arkivmateriale opphav til diskusjoner og faglig uenighet. Interessant er det også å legge merke til at publikums tilgang til arkivert materiale opptok arkivarene lenge før det var på tale med lovbestemmelser som sikret folk flest tilgang til offentlige arkiver.

Prinsipper for bevaring og kassasjon til ulike tider er det selvsagt vesentlig å kjenne til for å kunne tilnærme seg et arkiv med et kildekritisk perspektiv. Men for kildekritikken er det også viktig å gjøre seg opp noen vurderinger av hvordan arkivene er beskrevet av arkivarene som har hatt ansvaret for dem. Viktige kildekritiske spørsmål er da om arkivbeskrivelsene er slik utformet at ettertidens brukere kan forstå hva som er gjort med materialet både da det ble skapt, arkivert i virksomheten og deretter ble avlevert eller deponert til en arkivinstitusjon.

I og med at avlevering og deponering til arkivinstitusjon vanligvis skjer i løpet av noen få tiår, vil arkivbeskrivelsene kunne gi nyttig informasjon om den konteksten som materialet ble skapt under. For at ettertiden skal kunne fortolke slik informasjon, kan kjennskap til arkivaren(e)s kompetanse og arbeidsmetodikk til ulike tider være av nytte. Billedlig kan arkivaren oppfattes som en forfatter som forholder seg til både et arkiv og en kontekst. Ut fra disse skaper arkivaren en ny tekst, nemlig arkivbeskrivelsen. Dette kan betraktes som en egen sjanger som verken er et passivt bilde av arkivet, en altomfattende omtale av virksomheten som har skapt dette, eller en historiefaglig analyse.85

Arkivaren belyser gjennom arkivbeskrivelsen arkivmaterialets primærverdi gjennom å kombinere generell og spesifikk arkivfaglig kunnskap om innholdet i materialet, hvordan det er ordnet og den konteksten det er skapt i. Slik sett skaper han en unik tekst som framtidige brukere må utøve kildekritisk kompetanse på. Arkivaren må, som Bellman, være profesjonell, dvs. kunne kombinere den folkelige uttrykksmåten (drikkevisen) med den mer vitenskapelige (bibelparodien).

Wergeland skal få siste ordet her. Det er ikke skrevet med tanke på arkiver, men viser hans utrettelige søken etter det egentlige, og det er nettopp der arkivenes kvalitet skal stå sin framtidige prøve:

Jeg dvæler længer, end Materien kræver, ved disse ophøiede Minder fra en forhistorisk Tid. De tiltrække Fantasien, og Fornuften sætter sin Ære i at udvide Kundskabernes Gebet, trænge Mulmet tilbage og forvandle Sandsynligheder til Sandheder. Men Historien har kun med disse sidste at gjøre,…86

(Alle internettlenker er kontrollert 25. januar 2017.)

Litteratur

Andersen, Svein S. 2013: Casestudier. Forskningsstrategi, generalisering og forklaring. 2. utgave. Bergen: Fagbokforlaget.

Birkeland, M. 1879 (1934): Om Arkivvæsenets Ordning. Oslo: A. W. Brøgger.

Bringslid, Synøve m.fl. 2009: «Thi der var papir overalt». Bevaring og kassasjon av arkiver i norsk lokalforvaltning på 18- og 1900-tallet. Oslo: Riksarkivaren.

Cook, Terry 2006: «Remembering the Future. Appraisal of Records and the Role of Archives in Constructing Social Memory» I: Blouin, F. X. & W. Rosenberg (red.), Archives. Documentation and Institutions of Social Memory. Essays from the Sawyer Seminar 2006. University of Michigan, s. 169–181.

Duchein, Michael 1992: «The History of European Archives and the Development of the Archival Profession in Europe». The American Archivist 55: 14–24.

Fintland, Ine 2016: «Archival Descriptions through the Looking Glass: Paratexts in Wonderland». The American Archivist 79, (1): 137–160. DOI: https://doi.org/10.17723/0360-9081.79.1.137

Haugnes, Siw 2014: «Arkivarens rolle». I: Neergaard, André (red.), Dokumentasjonsforvaltning og arkiv i det 21. århundre. Bergen: Fagbokforlaget.

Herstad, John 2008: «Archivaren, – Gud bevar’en!» Henrik Wergeland som riksarkivar. Oslo: Messel Forlag og Riksarkivaren.

Herstad, John 2016: Riksarkivarembetet gjennom 175 år. Menn, myndigheter og myter 1840–2014. Oslo: Arkivarforeningen.

Jenkinson, Hilary 1966: A Manual of Archive Administration. Part I: Introduction. London: Percy Lund, Humphries and Co.

Jenkinson, Hilary 1984: «Reflections of an Archivist». I: Daniels, Maygene F. & Timothy Walch, A Modern Archives Reader. Washington: National Archives Trust Fund Board.

Ketelaar, Eric 1997: «Archival Theory and the Dutch Manual» I: Eric Ketelaar, The Archival Image. Hilversum: Verloren.

Kim, W. Chan & Renee Mauborgne 2003: Fair Process: Managing in the Knowledge Economy. Harvard Business Review. https://hbr.org/2003/01/fair-process-managing-in-the-knowledge-economy

Meld. St. 7 (2012–2013): Arkiv. Oslo: Kulturdepartementet.

Thime, Torkel 2016: «Til Underretning for Posteriteten». Arkiv og arkivbeskrivelse i Norge fram til 1817. Oslo: Riksarkivaren.

Tschan, Reto 2002: «A Comparison of Jenkinson and Schellenberg on Appraisal». The American Archivist 65, (2), 176–195.

Valderhaug, Gudmund 2011: Fotnote eller tekst? Arkiv og arkivarar i det 21. hundreåret. Oslo: ABM-Media.

Wergeland, Henrik: Samlede skrifter V, brev, rettsinnlegg.

1Herstad 2008, s. 239.
2Herstad 2008, s. 236–240. Visen er trolig skrevet i 1843. Se: http://www.arkivarforeningen.no/henrik-wergelands-archiv-vise/
3Wergeland skrev flere av visene sine til denne melodien, jf. Herstad 2008, s. 239.
4Sjekk f.eks. med denne søkestrengen: https://www.google.no/webhp?sourceid=chrome-instant&ion=1&espv=2&ie=UTF-8#q=hva%20er%20en%20arkivar%3F
5Tittelen arkivar blir i teksten her brukt om alle ansatte i arkiv som har faglige oppgaver, altså både om ledere og medarbeidere. Det bør framgå av sammenhengen om det handler om utøvende arkivarbeid eller arkivfaglig ledelse.
6Andersen 2013, side 52.
7Til grunn for artikkelen ligger arbeid i et forskningsprosjekt i Arkivverket om arkivbeskrivelse i Norge 1622–2003 med Torkel Thime, Synøve Bringslid, Maria Press og Ine Fintland som prosjektgruppe.
8Wergeland tiltrådte i stillingen 4. januar 1841 og døde 12. juli 1845.
9Byråsjef var den korrekte tittelen den gang. For en nærmere redegjørelse om det norske arkivlandskapet fram til 1840, se f.eks. Herstad 2008, s. 15–37.
10Sitatet i artikkeloverskriften er hentet fra Henrik Wergelands søknad til Kongen 12. februar 1840 på stillingen som Archivarius ved Det norske riksarkiv. Søknaden er å finne i Henrik Wergeland, Samlede skrifter V, brev, rettsinnlegg, 1. bind. Brev, se: http://www.dokpro.uio.no/wergeland/WV1/WV1239.html
11Herstad 2016, s. 11–17.
12https://nbl.snl.no/Michael_Birkeland
13Formelt ble Birkeland riksarkivar først i 1875, jf. Herstad 2016, s. 33–38.
14Riksarkivet, Pa 58 Birkeland. (Riksarkivet, privatarkiv nr. 58.) Se: http://www.arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-a1450-01000000007343 og http://www.arkivportalen.no/side/aktor/detaljer?aktorId=no-a1450-01000000566280
15I Arkivverkets någjeldende mal for arkivskaper står følgende: Beskrivelsen skal (hvis info er tilgjengelig) inneholde følgende 7 elementer: Hjemmel, forløper, jurisdiksjons-/virkeområde, plassering i administrativt hierarki, funksjoner, organisering og etterfølger. I malen for beskrivelse av arkiv skal (hvis info er tilgjengelig), beskrivelsen inneholde følgende 5 elementer: Ytre proveniens, ordningsbeskrivelse, elektronisk arkiv, manglende arkivelementer, kortfattet innholdsbeskrivelse. For en detaljert framstilling av arkivbeskrivelser fram til 1817, se Thime 2016.
16http://www2.archivists.org/glossary/terms/p/primary-value
17http://www2.archivists.org/glossary/terms/s/secondary-value
18Fintland 2016, s. 153.
19For en nærmere beskrivelse av pertinens- og proveniensprinsippet, se f.eks.: http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Trondheim/Avlevering/Veiledning-i-avlevering/Proveniensprinsippet
20Bringslid m.fl. 2009, s. 144ff, Duchein 1992, s. 19 og Ketelaar 1997, s. 60.
21Jenkinson 1966, s 11ff.
22Jenkinson 1984, s. 15. Jenkinson 1984 er opptrykk av en artikkel opprinnelig utgitt i Contemporary Review 165 (June 1944): 355–361.
23Jenkinson 1984, s. 19–20.
24Se f.eks. Cook 2006, s. 173 og Tschan 2002, s. 176ff.
25Dominicus Nagel Bech (cand.jur.) var 1. assistent i Riksarkivet fra 1835 til 1852. I 1840 var han konstituert byråsjef (Herstad 2008, s. 224). Stillingen ble opprettet ved kgl. res. 24.09.1834, og Bech tiltrådte 21. juli 1835. Han arbeidet ved Riksarkivet frem til han 22.04.1852 ble utnevnt til stiftsarkivar i Trondheim. (Riksarkivet, HA, Eb L0166).
26Bernt Moe var 2. assistent i Riksarkivet fra 1837 til 1850. Stillingen som 2. assistent ble opprettet ved kgl. res. 22.03.1837, og Moe ble ansatt 1. juni samme år. Han arbeidet ved Riksarkivet fram til sin død 5. juni 1850 (Riksarkivet, HA, Eb L0166). Moe avbrøt sine historiestudier året etter han fikk stillingen i Riksarkivet uten å avlegge embetseksamen, jf. Herstad 2008, s. 29f.
27Herstad 2008, s. 202.
28Herstad 2008, s. 31.
29Herstad 2008, s. 170.
30Herstad 2008, s. 201–207.
31Keyser (1803–1864) var i tiden 1837–1862 professor (norrøn historie og språk) ved universitetet. Han ledet Kommisjonen for Riksarkivets gjennomgåelse og ordning (1827–1840).
32Fakta om kontoret hentet fra John Herstad 2008, s. 109. 
33Riksarkivet, HA, Eb, stykke L0166. Dominicus Nagel Bechs dagbok. Lørdag den 16de Novbr 1839.
34Herstad 2008, s. 216. Riksarkivet, HA, Eb-saker ordnet etter emne 1817–1874, Eb- 0368. Utlånsjournal 1840.
35Hele personalet skulle være til stede i den fastsatte arbeidstiden, jf. Herstad 2008, s. 75. Hjemmearbeid krevde spesiell tillatelse og forekom sjelden, jf. Herstad 2008, s. 76.
36Riksarkivet, HA, Eb L0166: 1843, 31 jan. På gr. av skeet henvend. fra byrach. Wergel om at der er opståt mistanke om, at den ved riksark. ansatte ass. B. Moe har misbrukt den adgang til arkiv, som tilstedes ham iflg. Deptets. seneste skr., har deptet best at ass. Moe straks skal tilbakelev de i hans besiddl. værende nøkler. 1843 25 febr: Nøkl. tilbakelevert.
37Herstad 2008, s. 81.
38Se avslutningen av J. E. Sars sitt forord til Wergelands konstitusjonshistorie: Forsaavidt Macaulay har Ret, naar han siger, at en Historiker maa være Digter og Filosof i én Person, skulde man tro, at der i Wergeland maa ha været Stof til en stor Historieskriver. Digtergaven havde han saa overflødig som faa har havt den; og Filosof kunde han siges at være, forsaavidt han havde tilegnet sig et Livssyn og visse almene historisk-filosofiske Ideer paa en slig Maade, at de fuldt ud var blevet hans aandelige Eiendom. Se: http://www.nb.no/nbsok/nb/405df5520e4ce08f7a8d7716f7f2b10f.nbdigital?lang=no
39Indberetning om Rigsarkivet for 1842. Se: http://www.dokpro.uio.no/wergeland/WV2/WV2043.html
40Se http://www.dokpro.uio.no/wergeland
41Dette ble ikke minst gjort gjennom arbeidet til Kommisjonen for Riksarkivets gjennomgåelse og ordning (Herstad 2008, s. 28).
42Indberetning om Rigsarkivet for 1842. Se: http://www.dokpro.uio.no/wergeland/WV2/WV2043.html
43Slik som han også var opptatt av at biblioteket skulle være det. Henrik Wergeland var trolig fra barndommen kjent med at faren, Nicolai Wergeland, jobbet med arkiver i forbindelse med at han skrev på det som i 1963 ble utgitt som «Christianssands Beskrivelse». Forut for undersøkelsene ba Nicolai Wergeland om: «… fri Adgang til Magistratens eller Byens Archiv, og uden Hinder benytte alle de Protokoller Dokumenter og Papirer, som forefindes …». For en mer detaljert framstilling se Roger Tronstads artikkel «Henrik Wergelands barndom i Kristiansand», http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Kristiansand/Nettutstillinger/Kjente-personer/Henrik-Wergeland
44Indberetning om Rigsarkivet for 1842.
45Her sitert etter Herstad 2008, s. 216.
46Brev 19. mai 1843 til Finansdepartementet. Se: http://www.dokpro.uio.no/wergeland/WV2/WV2048.html
47Ibid.
48Dette arbeidet tok han selv i en periode aktiv del i, se Herstad 2008, s. 236.
49Allerede i Henrik Wergelands tid som riksarkivar ble det gjennomført periodiske utvalg. I 1842 ble kassabøker for hvert tiende år bevart i arkivet etter fogden i Jæren og Dalane. Senere besluttet riksarkivaren å bevare hver femte årgang av tilsvarende arkivmateriale fra fogden i Ryfylke, jf. Herstad 2008, s. 168f.
50Birkeland 1877, s. 55f.
51Ibid. s. 10.
52Thime 2016, s. 40, 190ff og 200 om kanselliarkivet og arkivarene på Akershus.
53http://www.enc-sorbonne.fr/sites/default/files/atoms/files/ordonnance_1821.pdf
54Birkeland 1877, s. 60.
55Herstad 2016, s. 121ff.
56Statsarkivet i Stavanger, husarkivet, 2. Personell, 273 Opplæring, 273.33 Registratorutd.
57Birkeland 1877, s. 54.
58Ibid s. 55.
59Lov om offentlighet i forvaltningen av 1970.
60Birkeland 1877, s. 67.
61Se også RA, Pa 0005: http://www.arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-a1450-01000000007937
62RA, Pa 0058 Birkeland, L0002. Brev fra Birkeland til Thorvald C. Christensen datert Chra, Langfredag 1894. Det som følger i de neste avsnittene bygger på samme kilde. Se også: https://nbl.snl.no/Thorvald_Christensen
63Ole Andreas Øverland, ansatt som førsteassistent 1881–1885.
64Se også RA, Pa 0604 Absalon Taranger http://www.arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-a1450-01000000007919. For en nærmere presentasjon av Taranger, se: https://nbl.snl.no/Absalon_Taranger
65Riksarkivet, HA, Eb L0166, brev av 29.7.1893.
66Ibid. brev fra Birkeland til Taranger, mars 1895.
67Birkeland 1877, s. 44.
68Med rolle menes her summen av forventninger som stilles til en person i en gitt situasjon fra andre og fra personen selv.
69To unntak av nyere dato er Valderhaug 2011 og Haugnes 2014 s. 137–153. Men ingen av dem drøfter arkivfaglig ledelse spesielt.
70Se for eksempel: Birkeland 1877, Bilag 1: Instrux for Stiftsarkivaren ved Centralarkivet i Throndhjem av 23de November 1854 og Riksarkivarens instruks av 25. mars 1904.
71Selv i tildelingsbrevet for 2016 er departementets målformuleringer ganske overordnede og generelt utformet, se: https://www.regjeringen.no/contentassets/2d7c30ab2fd441bc9b3540989a3aea0e/arkivverket-tildelingsbrev-2016.pdf
72Meld. St. 7 (2012–2013).
73Ibid. avsnitt 4.3.1.
74Riksarkivet, HA, Eb L0166.
75Michael Gundersen Birkeland (fullmektig/riksarkivar), Harald Ramm Østgaard (assistent), Erik Andreas Thomle (assistent/fullmektig), Otto Carl Claudius Gregers Lundh (fullmektig), Haagen Krog Steffens (assistent/arkivar). Tittelen arkivar finner en først brukt i Statskalenderen i 1900. Tidligere hadde ansatte i Riksarkivet titler som: riksarkivar/byråsjef, fullmektig, kopist, assistent.
76Meld. St. 7 (2012–2013), avsnitt 5.5.3.
77https://www.jobbnorge.no/ledige-stillinger/stilling/101138/riksarkivar-leiar-for-arkivverket?p=1&reset=1
78Men fra og med 1964 ble det i utlysningsteksten stilt krav om at riksarkivaren måtte beherske begge målformer, jf. Herstad 2016.
79Herstad 2016, s. 27.
80https://www.ntnu.no/studier/mhist/laringsmal Som et apropos kan det nevnes at det under «Career opportunities» for masterkandidater i «Strategic management» ved BI i Oslo i 2016 står følgende: After completing a MSc in Strategic Marketing Management you can be recruited to a number of interesting jobs. Market oriented enterprises in Norway often tend to recruit graduates from BI a wide range of positions in their organisations. http://www.bi.edu/master/msc-in-strategic-marketing-management/career-opportunities/
81Fra Henrik Wergelands søknad til Kongen 12. februar 1840 på stillingen som Archivarius ved Det norske riksarkiv. Søknaden er å finne i Henrik Wergeland, Samlede skrifter V, brev, rettsinnlegg, 1. bind: Brev, se: http://www.dokpro.uio.no/wergeland/WV1/WV1239.html
82Kim & Mauborgne 2003.
83Det er interessant å se at innenfor noen sektorer, som den sentrale helseforvaltningen og i politiet, er det fremdeles leger og jurister som innehar de fleste topplederstillingene til tross for at disse i liten grad blir utlyst med så spesifikke krav til yrkeskompetanse.
84http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/En-dement-stat-88857b.html
85Fintland 2016, s. 149.
86Historiens resultat. En Række af Betraktninger (d. IV, b. 5, s. 328). http://www.dokpro.uio.no/wergeland/WIV5/WIV5019.html

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon